Jakob Lothe, Ástráđur Eysteinsson og Mats Jansson (red.)

Nordic Responses: Translation, History, Literary Culture

Novus Press 2014, 245 sider

Nordisk litterær oversettelse i makro- og mikroperspektiv

Når det gjelder konferanseantologier som denne, lurer alltid dette spørsmålet i bakgrunnen: I hvor stor grad skal vi, som anmeldere og lesere, kunne forvente at de ulike delene henger sammen? Som kilde for andres videre forskning vil ei slik bok oftest fortæres bit for bit, alt etter ulike forskeres spesialinteresser. Fra perm til perm vil den vanligvis kun leses av redaktører, anmeldere, og – for å sette det på spissen – familie og nære venner. Likevel gjør denne teksten, som slike tekster gjør, hevd på å framstå som «ei bok».

Tittelen på antologien er vidtfavnende, og innholdet utgjør som forventet et edderkoppnett av ulike konvergenser og divergenser som vever den sammen til – ja – et hele; boka oppleves faktisk slik. På et overordnet nivå består den av en introduksjon pluss en samling på tolv essays som på ulike vis befatter seg med litterær oversettelse til og mellom de nordiske språkene. De første seks essayene tegner opp brede oversettelseshistorikker, det vil si at de kartlegger hvilke verk som har blitt oversatt, når de er blitt oversatt, av hvem, og hvordan denne aktiviteten har virket inn på individuelle forfatteres kunstneriske utvikling, sjangerutvikling og lokale litterære systemer og kulturer. De siste seks essayene går i en litt annen retning. Selv om det også her oftest gis en rikholdig litteraturhistorisk og oversetterhistorisk kontekst, så går forfatterne samtidig mer i dybden på det tekstlige nivået og gransker individuelle oversettelsesvalg. I bokens to ulike «avdelinger» handler det altså i stor grad om Nordic responses på henholdsvis makro- og mikronivå.

Antologiens sammenhenger

Det første essayet i antologien, «Translation and canonization: Posthumous writings by Hans Christian Andersen and Jónas Hallgrímsson» av Jón Karl Helgason stiller i en litt egen kategori i og med at tekstene det er snakk om (to «originaler» og en rekke «oversettelser», angivelig av Andersen og Hallgrímsson) er resultater av påstått automatskrift begått av den unge islendingen Gu?mundur Jónsson i 1906. Helgason presenterer ulike måter å tolke fenomenet på – som litterær svindel, som starten på et nytt forfatterskap (Jónssons), som en del av spiritualismens historie på Island, eller som en atypisk form for omskrivning (André Lefeveres rewriting). Helgason argumenterer for dette siste gjennom å vise at de automatskrevne tekstene viser tendenser til vellykket imitasjon av både Andersens forfatterstil og Hallgrímssons oversetterstil, og at de dermed på sett og vis kan betraktes som (omskrivinger av) disses tekster. I siste del av Helgasons essay argumenterer han for at oversettelse generelt spiller en rolle i kanoniseringen av forfattere gjennom å heve deres status, men at disse automatskrevne tekstene spesielt kan tenkes å ha en slik virkning, på grunn av deres kvasireligiøse tilblivelse, som speiler hvordan helgener blir kanonisert, gjennom hellige objekter og overnaturlige syner.

De to neste bidragene befatter seg også med oversettelse til islandsk, men her er det da snakk om faktiske oversettelser. Hólmfrí?ur Gar?arsdóttir maler et bredt lerret når hun tar for seg oversettelser av ulike latinamerikanske forfattere og sjangre i bidraget «Translating a continent: (Re)Creating Latin American Cultures and Images». Gar?arsdóttir ser på oversetternes rolle som kulturformidlere, og viser hvordan oversetternes utvalg av tekster har ført til en forenklet og stereotyp framstilling av det latinamerikanske kontinentet som en fiendtlig, mystisk machokultur hvor individets kamp mot naturen, sosial urettferdighet og politisk maktkamp står i sentrum. Ástrá?ur Eysteinssons essay «Icelandic versions of Hemingway» retter søkelyset mer snevert mot én forfatter og hans viktigste islandske oversetter, nemlig Halldór Laxness. Bakteppet er Hemingways litterære suksess, hans stil, og hvordan denne ble mottatt og tolket på Island (som et ekko av stilen i de norrøne sagaene). Sentralt står den detaljerte historien om Hemingway som stilinspirator for oversetteren og forfatteren Laxness, og hvordan sistnevnte med dette som utgangspunkt la ned noen viktige grunnpremisser for romansjangeren i islandsk språkdrakt.

Martin Ringmars og Turi? Sigur?ardóttirs to bidrag tar hovedsakelig for seg oversettelser mellom de nordiske språkene. Ringmars «The vicissitudes of (after-)life: Salka Valka in the Nordic translation system 1934–2008» viderefører Laxness-temaet og viser på en særdeles grundig og interessant måte hvor kompleks en teksts ferd gjennom et gitt geografisk-kulturelt felt kan være. Ringmar begynner med å påpeke hvor avhengig man er av oversettelse når kildespråksmarkedet består av bare noen få hundre tusen mennesker. Så viser han hvordan Salka Valka, i forskjellige utgaver, er blitt oversatt til ulike språk, ofte med en annen oversettelse av originalteksten som kilde. Ringmars essay peker dermed på en rekke interessante temaer innenfor oversetterfeltet – kildeteksten som ustabil størrelse, hvordan oversettelser (eller oversettere) kan påvirke kildeteksten (oversetteren til dansk, Gunnar Gunnarsson, var den som foreslo tittelen Salka Valka for tekstens andre utgave på islandsk), samt viktigheten av andre- og tredjehåndsoversettelser (sistnevnte for øvrig en tematikk som også opptrer i noen av de andre bidragene, for eksempel hos Gar?arsdóttir). Sigur?ardóttirs korte essay med tittelen «The role of translation in a minor literary language» tar for seg hvordan litterær oversettelse har bidratt til å utvikle færøysk som litterært språk. Materialet Sigur?ardóttir ser på består av de tre første bøkene som noensinne ble publisert på det færøyske språket, på tidlig 1800-tall. Alle tre består av parallelltekster på færøysk og dansk, hvor de danske tekstene i ulik grad framstår som bøkenes raison d’être, og hvor disse da får den paradoksale funksjonen å understøtte framveksten av en ny tradisjon med litteratur skrevet på færøysk.

Det siste av bidragene som presenterer en smalere eller bredere form for oversettelseshistorikk, er H.K. Riikonens essay «Translating into Swedish in Finland». Riikonen dekker et hittil uutforsket felt i nordisk oversetterhistorie, nemlig oversettelse fra andre språk til svensk i Finland. Essayet inneholder en grundig oversikt over hvem de finlandsk-svenske oversetterne var, hvilke tekster de oversatte, og hvem som publiserte oversettelsene (oftest finsk-svenske forlag i samarbeid). Riikonen viser hvordan oversettelse til svensk i Finland er en betydningsfull del av den svenske oversettelseshistorikken generelt, ikke bare i Finland, og hvordan den er en viktig del av den finsk-svenske litterære arven.

Janna Kantolas «Skandinavs in The Cantos: A Nordic reading of Ezra Pound’s cross-cultural poetics» innleder bokas andre halvpart, hvor det i større grad fokuseres på nærlesing av kildetekster og/eller oversettelser. Kantola tar for seg transkulturaliteten og flerspråkligheten i Pounds tekster, og argumenterer for at denne er et bevis på at hans poetikk i bunn og grunn er en «oversettelsespoetikk» («poetics of translation,» s. 120). Deretter går hun på jakt etter de skandinaviske elementene i verket, og konkluderer med at selv om det ikke er mange av dem, så bidrar de på viktige måter til verkets helhet. Mats Jansson og Bjørn Tysdahl tar begge for seg oversettelser av T.S. Eliots The Waste Land til tre nordiske språk; svensk, dansk og norsk. I essayet «Cultural (un)translatability: The Waste Land in a Swedish context» gir Jansson en grundig innføring i historikken omkring oversettelsen og resepsjonen av Eliots tekst i Sverige og et spennende innblikk i korrespondansen mellom forfatteren og hans svenske oversetter, hvor kildetekst og oversettelsesløsninger diskuteres på detaljert nivå. Tysdahls fokus er betraktelig smalere. I «Melodrama? Literary scholars and translators on lines 215–56 in T.S. Eliot’s The Waste Land» ser forfatteren på oversettelser av denne delen av Eliots tekst til tre nordiske språk. I dette essayet rettes søkelyset mot det splittede synet på hvordan disse linjene kan fortolkes, og hvordan oversetterne har taklet oppgaven med å oversette dem.

Bokas tre siste bidrag har til felles et fokus på oversetteren som forfatter og/eller poet med en egen stilistisk innretning som ofte får stort spillerom i oversettelsen. I Steen Klitgård Povlsens essay «What is bureaucracy? On the two Danish translations of Franz Kafka’s The Castle» sammenligner han to oversettelser av samme tekst, begge utført av oversettere som selv er forfattere. Povlsen gir et interessant bilde av hvordan slik oversettelsesaktivitet kan ha innvirkning på forfatteroversetterens egenproduksjon og for sjangerutviklingen i et mindre utviklet litterært system. Dette er en tematikk vi også ser hos Eysteinsson (se ovenfor), og ikke minst hos Ole Karlsen, som skriver om «Jan Erik Vold’s translations of American poetry.» I dette essayet viser Karlsen blant annet at selv om Vold stort sett gjør alt han oversetter til sitt eget, gjør han dette på ulike måter i de ulike typer tekster han oversetter, noe som også er et unikt trekk ved Volds stil som oversetter (siden de fleste oversettere tenderer mot å holde seg til én måte å gjøre det på). Antologiens siste bidrag, skrevet av Christian Janss, Julie Kleiva og Jakob Lothe, tar også for seg en forfatteroversetter med en sterk stemme, nemlig den norske poeten Olav H. Hauge. Tittelen på essayet er «Olav H. Hauge’s translations of three poems by Georg Trakl, René Char and Stephen Crane», og det settes her søkelys på oversetterpoetens indre driv mot oversettelse som en form for lesning og en måte å studere andres tekster på. Forfatterne argumenterer for at Hauges utvalg av tekster er motivert av inspirasjon og en følelse av poetisk slektskap med Trakl, Char og Crane, og at Hauge gjennom oversettelsene sine går inn i en dialog med disse. Det bys på interessante drøftinger av Hauges oversettelsesvalg, blant annet med utgangspunkt i Hauges egne dagboksbetraktninger.

Tekst og kontekst i dialog

Min «omskriving» av innholdet i denne antologien yter den nødvendigvis ikke rettferdighet. Målet med boka som helhet er, ifølge introduksjonen, å presentere og drøfte litterære oversettelser i de nordiske landene i deres litteraturhistoriske og kulturhistoriske kontekster, for å vise hvordan disse elementene – oversettelser, uoversatt litteratur og litterær kultur – påvirker hverandre gjensidig. Dette målet må man absolutt si er oppnådd. Både essay for essay og som helhet byr boka på en imponerende bredde, oversikt og detaljrikdom både når det gjelder kartlegging av litterære teksters vandring gjennom det nordiske feltet, oversettelsespraksiser i ulike nordiske land, og enkeltoversetteres bidrag. Antologien legger også an et bredt perspektiv når det gjelder synet på oversettelse som kulturell og litterær praksis, som poetikk, som en form for lesning/fortolkning og dermed en form for resepsjon som i sin tur blir underlagt andre former for resepsjon, som for eksempel litteraturkritikk og litteraturforskning (jf. denne boka). Dette brede perspektivet står imidlertid aldri i veien for en helhetlig opplevelse av antologien, hvilket sier noe både om enkeltbidragenes kvalitet og måten boka er satt sammen på.

Teoretiske og metodologiske brytninger

Noe som derimot skaper et visst brudd i den helhetlige opplevelsen, og som oppleves som en svakhet ved antologien, er måten den framstår på teoretisk og metodologisk, som i et brytningsfelt mellom foreldete, evaluative måter å nærme seg studiet av oversettelser på, og nyere teorier og metoder fra det oversetterteoretiske feltet. Det førstnevnte tilnærmingssettet preges ofte av et forenklet syn på troskap til originalen som overordnet kvalitetskriterium, og – i de tilfellene der det tas med i betraktning at oversetterens fortolkning av teksten nødvendigvis må ligge til grunn for enhver oversettelse – fokus på om oversettelsen utgjør en «riktig» eller «gal» tolkning av teksten. Både innenfor litteraturvitenskapen og oversettelsesvitenskapen er dette perspektiver man generelt sett har lagt bak seg. En mer moderne tilnærming til oversettelse innebærer at man arbeider ut fra en mer deskriptivt orientert forestilling om at oversettelse alltid utgjør en form for omskriving. Begrepet omskriving drøftes i antologiens introduksjon og er også det oftest forekommende begrepet i boka som helhet der oversettelsesbegreper overhodet trekkes inn, men dette mer moderne blikket på oversettelse overskygges tidvis kraftig av utsagn som det vi finner i Povlsens bidrag: «After this review of the two Danish translations of The Castle . . . there remains the inevitable question: which one is the better? Sørensen’s of course» (s. 176). Innenfor dagens oversetterteori er dette – which one is the better – ikke bare langt ifra et uunngåelig spørsmål, det er et dypt irrelevant spørsmål, annet enn innenfor oversettelsesevaluering, et felt hvor man i stor grad ender opp med å argumentere i sirkler, og som dermed ikke nyter særlig prestisje innenfor oversettelsesvitenskapen.

Brytningen mellom det preskriptive og det deskriptive viser seg ikke bare i kløften mellom enkeltkapitler (som for eksempel mellom kapitlene til Tysdahl og Jansson, lett sammenlignbare fordi de begge tar for seg The Waste Land, hvor førstnevnte tydelig skriver seg inn i den første, og sistnevnte i den siste kategorien), men også innenfor ett og samme bidrag, for eksempel bokas siste essay (av Janss, Kleiva og Lothe). Her gjøres forfatternes syn på oversettelse eksplisitt i oversetterteoretiske termer – «[w]e are inclined to see the demanding task of translating other poets as exercises in different ways of writing» (s. 204), samtidig som man faller tilbake til «gamle takter» i analysen av tekstene, for eksempel her: «Hauge deserves to be complimented for not adding a single word, and for choosing Norwegian words that render their original meaning in English as accurately as possible» (s. 225). Spørsmålet man må ta stilling til, er selvsagt hvorvidt forskerens jobb skal bestå i å stille seg på utsiden av normer for rett og galt, bra og dårlig i oversettelsene, og betrakte hvordan de spiller inn i oversettelsesprosessene, eller om man skal sluke slike normer rått, og selv være det instrumentet de spiller på.

Den ujevne orienteringen mot nyere oversetterteori viser seg også i forskjeller mellom bidragene hva angår teori- og begrepstetthet. Mens Ringmars bidrag er forbilledlig når det gjelder dette aspektet, så mangler flere andre bidrag tilstrekkelig teoretisk ryggdekning, og da tenker jeg kanskje spesielt på Helgason, som i bunn og grunn snakker om pseudo-oversettelse (pseudotranslation) og Povlsen, som baler med fenomenet gjen-oversettelse (retranslation) men uten at kunnskapen man allerede har om disse fenomenene blir referert til, og uten at disse begrepene blir brukt.

Formalia og formidlingspotensial

Språklig sett holder boka i alt vesentlig imponerende godt mål. En del småfeil og typografisk rusk kunne vært unngått (slik som manglende avslått engelsk stavekontroll ved nedskriving av skandinaviske eksempler, noe som har ført til stor ’I’ her og der, når man på skandinavisk skal ha liten ’i’, s. 187). Alle bidragene er skrevet på engelsk, noe som betyr at man vil få formidlet et bredt og nyansert bilde av den nordiske oversettelsesaktiviteten til et internasjonalt publikum som så langt ikke har hatt all verdens tilgang på nettopp dette. Antologien utgjør her et meget verdifullt bidrag til det større, globale bildet, med sine beskrivelser og analyser av regionens kulturspesifikke oversettelsespraksiser.