I dette nummeret av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift trykker vi for første gang flere bokessays enn artikler. Det skyldes ikke at vi vil slakke på de vitenskapelige kravene, men snarere at essaygenren gir rom for de mange aktuelle diskusjonene som foregår innen humaniora akkurat nå, og som det vi tror det vil være av interesse å følge med på for våre lesere. I dette nummeret kan man derfor lese en kritikk av den omdiskuterte Humaniora-rapporten, om litteratur som har kommet ut i kjølvannet av 22. juli og om digital humaniora. I tillegg byr dette nummeret på artikler som analyserer forfatterskapene til Marcel Proust, Thomas Mann og Uwe Tellkamp.

I Hva skal vi med humaniora? Rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge, (red. Helge Jordheim og Tore Rem) er samfunnsmessig relevans et viktig stikkord. Derfor ba vi litteraturviter ph.d. og forsker ved Falstadsenteret, Ingvild Hagen Kjørholt, om å lese den for oss. Når hun kritiserer rapporten for å være subjektiv og mangelfull, så er det ut ifra et mer anvendt – og altså samfunnsrelevant – humanioraperspektiv. Falstadsenteret var SS-leir i Trøndelag under 2. verdenskrig. I dag driver de museum og forskningsvirksomhet, og de har, til tross for sin perifere lokalisering, vært involvert i flere store, internasjonale forskningsprosjekter. Humaniora-rapporten munner ut i tanker om «risikosamfunnet». Ifølge rapporten har humanioras samfunnsrelevans blitt tydeligere i offentligheten etter 22. juli, det gjorde oss bedre i stand til å takle kriser, skriver forfatterne. Men er ikke dette perspektivet for snevert? spør Kjørholt. Ved å framheve beredskapsfunksjonen, ser forfatterne et humaniora orientert mot framtida snarere enn mot egen samtid, hevder hun.

Det neste essayet følger som en naturlig fortsettelse av temaet om humaniora og risikosamfunnet, siden det handler om massakren 22. juli og de mange bøkene som har kommet ut, og også teaterstykker som har vært satt opp på scener i Norge og internasjonalt etter terroren. Lektor dr.phil. ved Nordisk Institut, Aarhus Universitet, Hans Hauge, skriver om hendelsen og tekstene terroren har avfødt, med et blikk litt utenfra, fra vårt naboland Danmark.

Det tredje essayet omhandler digital humaniora, også kalt fjernlesning, i motsetning til det de fleste litteraturforskere er oppdratt til, nemlig nærlesning. Mange snakker om digital humaniora for tida, men få vet hva det er. Direktør for forskning og formidling ved Nasjonalbiblioteket, Jon Arild Olsen, presenterer et par bøker om emnet, av Franco Moretti og Matthew Jockers. Bokessayet fokuserer på begrensninger, men også på de nye mulighetene som digitaliseringen av store tekstmengder gir for litteraturvitenskapen.

Tatjana Kielland Samoilows artikkel «Forfallets tid. En lesning av Thomas Manns Buddenbrooks og Uwe Tellkamps Der Turm» reflekterer over temporalitet og historie i de to tyske romanene ut ifra «forfall» og «dekadanse» som styrende konsepter. Kielland Samoilow finner at Manns og Tellkamps verk sentreres rundt to ulike forfallerfaringer: Mann er i sine skildringer av det lübeckske handelsborgerskap interessert i forfallet som en ferd mot et sluttpunkt, og beskriver den borgerlige tidsalders ende; i Tellkamps fortelling om DDR betraktes forfallet derimot som det som åpner for noe nytt, og som slik beskriver historiens åpning mot det ukjente.

Synne Ytre Arne skriver i sin artikkel «’Akk, fuglen på flukt fra det den så som sitt bur’ – Om den drepende fortelleren hos Prévost og Proust» om et motiv i Albertine-bindene i À la recherche du temps perdu som Proust synes å ha overtatt blant annet fra Prévosts roman Manon Lescaut. Artikkelen undersøker på bakgrunn av passasjer i disse romanene det fortelleretiske dilemmaet som oppstår når fortelleren på den ene siden begjærer og elsker en kvinne og samtidig må tilintetgjøre den elskedes individualitet for å kunne fortelle om henne. Artikkelforfatteren spør: «Er det mulig å fortelle om et annet menneske, og i fortellingen yte denne andres subjektivitet og annethet rettferdighet?»