I

Om kvelden lørdag 1. juni 2013 fikk noen av oss melding om at professor emeritus ved Universitetet i Bergen, Atle Kittang, var død. Det var en svært trist beskjed, selv om vi var forberedt. Han hadde slitt med kreft i lengre tid og gjennomgått to større operasjoner, og de siste par ukene var han merkbart svekket. Allerede dagen etter dødsbudskapet var Kittangs bortgang et nyhetsoppslag i flere aviser, og i den påfølgende uken kom det minneord og artikler på løpende bånd. Dette sier litt om hans posisjon og hans renommé.

Atle var en ener i norsk og nordisk litteraturvitenskap, og var anerkjent som det. Han var en fremragende forsker med en uvanlig stor produksjon; han fikk Forskningsrådets høythengende Moebius-pris i 2003; han var en ypperlig foreleser og veileder; han organiserte, ledet og deltok tungt, myndig og innsiktsskapende på seminar etter seminar og konferanse etter konferanse. Han var dessuten hyppig medlem av sakkyndige komitéer ved universiteter i hele Skandinavia, og har i den egenskap vurdert ikke så rent få av dagens akademiske litteraturvitere i Norge, Sverige og Danmark. Blant norske litteraturforskere er det nok bare Francis Bull som har vært opponent i like mange doktordisputaser som ham. Mange opplevde det som en ære å få Atle som opponent, men en del fryktet ham også, for han pleide å gå spesielt inn på akkurat det eller de aller mest problematiske punktene i den avhandlingen som skulle forsvares. Det kunne være en intellektuell fryd å høre på ham, særlig når doktoranden var tilstrekkelig skarpskodd.

Når Atle var et stort navn også i offentligheten, skyldtes det ikke bare hans bøker og hans undervisning; det hadde likeens å gjøre med hans artikler og innlegg i ulike aviser og allmennkulturelle tidsskrifter. Ved utvalgte anledninger opptrådte han dessuten på radio. Særlig i yngre dager, men sporadisk også senere, skrev han litteraturanmeldelser. Noen av dem tok han med i boken Møtestader (1998). Flere av dagens norske forfattere har gledet seg over og nytt godt av kyndige omtaler, tolkninger og kommentarer fra Atles side.

Det finnes også en del vinnere av Gyldendalprisen og av Gyldendals Sult-pris som har mye å takke ham for, for i forbindelse med begge disse prisene var han et sentralt medlem av Legatstyret.

Innflytelsesrik var han i alle de sammenhengene der han deltok. Således også i diverse verv ved Universitetet i Bergen og i Forskningsrådet. Han var instituttstyrer i flere perioder, prodekan for forskning (1983–85) og medlem av Det akademiske kollegium (1990–95), foruten av en lang rekke utvalg og komitéer; han var blant annet tungt inne i forbindelse med etableringen av humanistisk medievitenskap (1984–1986). I egenskap av ordfører og senere medlem av Rådet for humanistisk forskning i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (1985–88) gjorde han en stor innsats, ikke minst for de estetiske fag.

Atle var knyttet til Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo som professor II (2002–2011), og bidro aktivt til igangsettingen av arbeidet med den nye vitenskapelige utgivelsen av Henrik Ibsens skrifter (1998–2010). Han var også i flere år medlem av redaksjonen for det internasjonale forskningstidsskriftet Ibsen Studies.

I årene 1994–97 var han eksternt medlem av styret for Høgskulen i Sogn og Fjordane, og i perioden 1997–2002 var han professor II ved NTNU.

Han var i 1988 gjesteforsker ved University of Washington, Seattle, og både på 1980-, 1990- og 2000-tallet gjesteforsker ved Maison des Sciences de l’Homme i Paris, Han holdt dessuten en rekke gjesteforelesninger ved nordiske, andre europeiske og amerikanske universiteter.

Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1988, og var i tillegg medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Vetenskapssociteten i Lund.

II

Atle Kittang ble født 20. mars 1941 i Kinn, siden 1964 Flora kommune, i Sogn og Fjordane. Han var eldste sønn av lærer, senere skolesjef, Didrik Amandus Kittang og Jorunn Alvhild Jenny, født Gimmestad, og han hadde tre yngre brødre.

Examen artium tok han på engelsklinjen ved Firda offentlege landsgymnas i 1960, og samme år begynte han å studere filologi ved Universitetet i Bergen, først tysk, deretter fransk, for så å sikte seg inn mot magistergraden i litteraturhistorie, som han avla ved UiB i 1966, med en avhandling om den franske poeten Paul Éluards surrealistiske kjærlighetslyrikk. I løpet av franskstudiet hadde han et studieopphold ved Universitetet i Caen.

Samme år som han fikk sin magister artium-grad, ble han ansatt som universitetsstipendiat i fransk litteratur ved UiB, og var i denne rekrutteringsstillingen i fire år. I stipendperioden gjennomførte han et lengre forsk-ningsopphold i Paris.

I 1970 ble han førstelektor i fransk litteratur ved UiB.

I 1973 disputerte Kittang, 32 år gammel, for den filosofiske doktorgrad på en avhandling om en annen fransk poet, Arthur Rimbaud.

Året etter ble han utnevnt av Kongen i Statsråd i det første professoratet i Norge med benevnelsen «allmenn litteraturvitenskap».

Fra før hadde man professorater i «europeisk litteraturhistorie med særlig plikt til å forelese over» – for eksempel engelsk, tysk, fransk eller russisk litteratur. Siden 1967 hadde Arne Hannevik innehatt et dosentur i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og ved Universitetet i Bergen hadde Asbjørn Aarseth siden 1967 og Eiliv Eide siden 1968 først vært universitetslektorer, så førstelektorer i allmenn litteraturkunnskap. Selv om Atle hadde Aarseths og Eides opplegg på lavere nivå å bygge på, og selv om disse to ble hans nære og gode kolleger, er det derfor grunnlag for å kalle ham en faglig gründer. Og det var en rolle han gikk inn i med stor glød. Han likte ikke store ord, men jeg tror likevel at han oppfattet utnevnelsen i sitt embete som noe langt mer enn en personlig, karrieremessig utmerkelse, nemlig som et samfunnsoppdrag. Og det skjøttet han med en overbevisning og en kraft som også i så måte stilte ham i en klasse for seg.

III

Magisteravhandlingen om Éluard ble skrevet på fransk og publisert i Frankrike i 1969 med hovedtittelen D’amour de poésie. Doktoravhandlingen om Rimbaud ble likeens skrevet på fransk og publisert i Frankrike i 1975 med hovedtittelen Discours et jeu. Fransk litteratur fortsatte å oppta Atle også etter professor-utnevnelsen; blant annet skrev han en lengre, vesentlig studie på fransk om Balzac og flere artikler og kapitler på norsk om Baudelaire, Rimbaud og Mallarmé. Men hans store fanesak var å etablere allmenn litteraturvitenskap som noe annet enn fransk litteratur, nordisk litteratur, engelsk litteratur, osv.

For å få det til måtte han vektlegge det komparative perspektivet gjennom hele studiet, fra grunnfag til hovedfag, slik at det skilte seg fra de andre litteraturstudiene ved ikke å være et nasjonallitterært studium. I tillegg, og ikke minst, måtte han vektlegge det teoretiske perspektivet på diktekunsten, som har vært gjenstand for vedvarende refleksjon helt siden Platon og Aristoteles. På grunnlag av bred lesning av vår europeiske litterære arv uavhengig av land, og av arvens videreføring som dialog eller brudd i vår egen tid, samt solid innsikt i eldre og nyere tenkning om litteratur, kombinert med stor fortrolighet med analysebegreper og -metoder – på dette dobbelte grunnlaget, som jo var hans eget, tror jeg Atle hadde en visjon – selv om han neppe ville brukt et slikt ord – om ikke bare å etablere et nytt fag, men også å utdanne en ny type kvalifiserte lesere. I dette perspektivet var første bud å ta de litterære tekstene på alvor i alt deres meningsmangfold, like ned i de minste detaljer, som han selv var slik en mester til å trylle frem betydninger av. Å være med på en dikttolkning av Atle var ikke sjelden en stor opplevelse. Olav H. Hauge sa en gang at han syntes Atles analyse av «Til eit Astrup-bilete» var minst like god som diktet selv. Hauge var ellers en av de norske dikterne Atle var mest opptatt av, ved siden av blant andre Wergeland, Ibsen, Hamsun, Rolf Jakobsen, Tarjei Vesaas, Stein Mehren, Einar Økland, Lars Amund Vaage, Øyvind Rimbereid og Hanne Bramnes.

Lyrikken sto hans hjerte spesielt nær gjennom hele hans virke som forsker, lærer og formidler. Jeg har nevnt magisteravhandlingen og doktoravhandlingen, og jeg må nevne hans aller siste bok, Poesiens hemmelege liv, som utkom så sent som i 2012. Alt i 1968, da han bare var 27 år gammel, utga han sammen med Asbjørn Aarseth læreboken Lyriske strukturer, som med rette var en akademisk bestselger gjennom mer enn 30 år.

Atle er imidlertid vel så kjent for sine bøker om henholdsvis Hamsun og Ibsen: Luft, vind, ingenting (1984) og Ibsens heroisme (2002). I dem ser vi også hvordan han forener teoretiske, både spesifikt litteraturtoretiske og allmennteoretiske, filosofiske, innsikter med inngående tekstanalyse.

Blant hans mer eksplisitt teoretiske bidrag vil jeg her nevne fire: Litteraturkritiske problem (1975), Ord, bilete, tenking (1998), Sju artiklar om litteraturvitskap (2001) og Diktekunstens relasjonar (2009). Han publiserte også en liten, men profilert innføringsbok om Freud (1997). Psykoanalysen opptok ham mye – ikke som universalforklaring, men som en utforskning av det menneskelige på linje med diktekunsten.

Det er blitt hevdet at Atles innflytelsesrike, autonomiestetiske litteratursyn har bidratt til at generasjoner av norske litteraturvitere og -studenter i altfor stor grad har lært å betrakte diktekunsten som en aktivitet og et uttrykk isolert fra sin kontekst, i form av historie, samfunn og forfatterbiografi. Jeg synes denne kritikken er sterkt overdrevet, og til dels feilslått. For Atle var riktignok grunnregelen for all faglig seriøs tilnærming til diktekunsten at den blir tatt på alvor på sine egne premisser, men dette står på ingen måte i veien for å analysere kunstens komplekse forhold til virkeligheten og historien. Atle viser dette gjentatte ganger i sine skrifter, som ikke bare var påvirket av Jean-Pierre Richards «tematiske» kritikk, slik som blant annet i magisteravhandlingen, heller ikke bare av Greimas, Gadamer og Hugo Friedrich, som i doktoravhandlingen, og ikke bare av Nietzsche, Freud og Heidegger, som for eksempel i Ibsen-boken, men også av blant andre Sartre, Arnold Hauser og Jacques Rancière. Og de to sistnevnte skulle være kontekstorienterte nok. I tillegg er bakgrunnen for min påstand ovenfor to seminarer som jeg var så heldig å få holde sammen med ham, det ene om «litteratur og galskap» og det andre om «litteratur og politikk». Der kom det klart frem at han så absolutt ikke avviser at kunstverk alltid blir til i en viss kontekst, og at de viderefører eller bryter med bestemte tradisjoner, som de har som forutsetning. Men samtidig betrakter ganske riktig Atle konsekvent den litterære kunst som et spesifikt estetisk uttrykk. Derav følger det at kunstens forhold til virkeligheten, enten denne defineres historisk, sosialt, ideologisk, psykologisk eller biografisk, for ham aldri er entydig mimetisk, men alltid overskridende og preget av et meningsmangfold som også kompliserer våre forestillinger om hva virkeligheten er.

Det er symptomatisk at Atles kritikere sjelden eller aldri forholder seg til hans doktoravhandling om Rimbaud. Hadde de gjort det, ville de sett at han bestandig helt riktig har satt teksten først, men aldri som en isolert størrelse. Når han karakteriserte deler av Rimbauds produksjon som «uleselige», var det på grunn av det radikale bruddet med den romantiske poesitradisjonen, og fordi det bare er i lys av dette bruddet, som på samme tid var tekstlig og historisk, at det «uleselige» blir «leselig» – på en annen, ikke-ekspressiv eller ikke-innfølende måte.

Den historisk mest signifikante litteraturen var ikke for Atle den som klarest avspeiler historiske forhold som er åpenbare for enhver, men den som har historien innskrevet i seg gjennom selve sin form, og ikke nødvendigvis tematisk. Her er han helt på linje med Adorno. Verken for Atle eller for den tyske filosofen blir det kunst av motsigelsesfri avspeiling; kunst er dialog, refleksjon, distanse, brudd. Den litterære kunst betjener seg av virkemidler som underliggjør virkeligheten, sa den russiske formalisten Viktor Sjklovskij, som Atle betraktet som en vesentlig litteraturtenker. Dikterne får oss til å oppfatte kjente fenomener i verden som underlige, og dermed på en ny måte. Vårt blikk er ofte automatisert, styrt av konvensjoner ikke sjelden av ideologisk karakter. Den kunstneriske underliggjøring er også avautomatisering. Det betyr at kunsten ikke bringer oss vekk fra virkeligheten, men hjelper oss til å se virkeligheten. Er det minimalt med underliggjøring og avautomatisering, dreier det seg i Atles øyne om noe annet enn litterær kunst. For eksempel underholdning eller ideologi. I så henseende kan en tidlig artikkel om «Litteratur og ideologi», trykt i Litteraturkritiske problem, leses som et programskrift. Den samme problemstillingen er vesentlig i forbindelse med det skillet han etablerte mellom Hamsun som ideolog og Hamsun som kunstner. Flere har ment at han her gikk for langt, men det er på den annen side svært få av hans kritikere som selv vil nøye seg med å redusere Hamsuns romankunst til fascistisk eller fascistoid ideologi. Dertil er det kreative overskuddet i hans verk for stort.

I en samtale i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 1, 2011, uttalte Atle noe jeg synes alle med interesse for hans litteratursyn bør merke seg:

Det verkeleg utfordrande spørsmålet for ein vitskap om litteratur […] er etter mi meining korleis litteraturen kan vere i stand til å gi oss innsikt i det som er annleis og framandt, utan å redusere det til det som er velkjent og trygt. Dette synspunktet har lite å gjere med den type autonomitenking som har vore la bête noire i dei siste års debattar. Men det har mykje å gjere med respekten og nyfikna for det som særkjenner litteraturen – og kunsten i det heile – som ein uutryddeleg grunndimensjon ved det menneskelege.

Kunsten er form og struktur, men kunsten er også tenkning og erkjennelse – ikke av det som allerede er kjent, men av det ukjente i det kjente. Dette var Atles syn. I dag er det mange som ikke gir det sin tilslutning. Deres utfordring er å argumentere like godt for sin posisjon som Atle argumenterte for sin, og ikke minst å demonstrere posisjonens styrke gjennom lesninger. For Atle var det alltid selve lesningen som var prøvesteinen.

Det er et stort tap at han ikke lenger er blant oss. Ingen annen kan fylle hans plass. Det skyldes ikke bare hans faglige dyktighet, og heller ikke bare den historiske, og særlig den universitetspolitiske, utvikling, men også hans personlighet. Det var en glede å få være hans nære kollega. For meg var han også i sin tid en inspirerende lærer og veileder i fransk litteratur, og han ble i tillegg en trofast venn.

Disse minneordene bygger på en tale holdt 31.10. 2013 i Det Norske Videnskaps-Akademi, og blir også, med noen mindre forskjeller, trykt i Årbok for Det Norske Videnskaps-Akademi, 2013, (Novus Forlag, 2014).

Litteraturliste

Atle Kittangs bøker publisert alene:

D’amour de poésie. Essai sur l’univers des métamorphoses dans l’œuvre surréaliste de Paul Éluard (Paris, Minard, Lettres modernes, coll. Situation, 1969).

Discours et jeu. Essai d’analyse des textes d’Arthur Rimbaud (Bergen – Grenoble, Universitetsforlaget – Presses universitaires de Grenoble, 1975).

Litteraturkritiske problem. Teori og analyse (Oslo, Universitetsforlaget, 1975).

Luft, vind, ingenting. Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet (Oslo, Gyldendal, 1984).

Møtestader. Utvalde artiklar om litteratur og litteraturteori (Oslo, Det Norske Samlaget, 1988).

Sigmund Freud (Oslo, Gyldendal, 1997; 2007)

Tekst, bilete, tenking (Oslo, Gyldendal, 1998).

Sju artiklar om litteraturvitskap – i går, i dag og (kanskje) i morgon (Oslo, Gyldendal, 2001).

Ibsens heroisme – frå Brand til Når vi døde vågner (Oslo, Gyldendal, 2002).

Diktekunstens relasjonar. Estetikk. Kultur. Politikk (Oslo, Gyldendal, 2009).

Poesiens hemmelege liv (Bergen, Fagbokforlaget, 2012).

Atle Kittangs bøker publisert sammen med andre:

(& Asbjørn Aarseth): Lyriske strukturer. Innføring i diktanalyse (Oslo, Universitetsforlaget, 1968; 1998).

(& Bjarte Birkeland, Stein Ugelvik Larsen og Leif Longum) (red.): Nazismen og norsk litteratur (Oslo, Universitetsforlaget, 1975; 1995).

(& Asbjørn Aarseth): Hermeneutikk og litteratur (Oslo, Universitetsforlaget, 1979).

(& Ulf Lie) (red.): Litteraturforskning og litteraturformidling. Perspektiv på ei legitimeringskrise (Oslo, Universitetsforlaget, 1982).

(& Per Meldahl og Hans H. Skei): Om litteraturhistorieskriving. Perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i europeisk og norsk sammenheng (Bergen, Alvheim og Eide, 1983).

(& Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei): Moderne litteraturteori. En innføring (Oslo, Universitetsforlaget, 1993).

(& Frederik Tygstrup og Aaslaug Vaa) (red.): Blikk på kunst (Oslo, Forlaget Press, 2001).

(& Jørgen Dines Johansen og Astrid Sæther): Ibsen og Brandes. Studier i et forhold (Oslo, Gyldendal, 2006).

Atle Kittangs litteraturteoretiske antologier publisert sammen med andre:

(& Eiliv Eide og Asbjørn Aarseth) (red.): Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900 (Oslo, Universitetsforlaget, 1987) (ny utgave: Klassisk litteraturteori. En antologi, 2007).

(& Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei) (red.): Moderne litteraturteori. En antologi Oslo, Universitetsforlaget, 1991).

Atle Kittangs artikler:

Kittang publiserte over 200 faglige artikler i ulike tidsskrifter. Listen er for lang til at den kan trykkes her. Det vises i stedet til hans elektroniske hjemmeside under Universitetet i Bergen.

Litteratur om Atle Kittang:

Øystein Rottem: «Atle Kittang», Norsk biografisk leksikon.

Per Buvik og Arild Linneberg (red.): Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, nr. 3, 1991 (spesialnummer om Atle Kittang i anledning hans 50-årsdag).

Erik Bjerck Hagen: «Moderne litteraturteori 1975–2011: Atle Kittang», i: Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og –kritikk 19202011 (Oslo, Universitetsforlaget, 2010).

Britt Andersen, Per Buvik og Ragnhild Evang Reinton (red.): Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 1, 2011 (spesialnummer om Atle Kittang i anledning hans 70-årsdag. Han gjør her rede for sitt litteratursyn i samtale med Per Buvik).

Hans H. Hauge: «Atle Kittang. Et portræt», Norsk Litterær Årbok, 2012.