Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Veien hjem – Om tilhørighet i litteraturen

MOLLERIN, KAJA SCHJERVEN (f. 1980), stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, kritiker i Klassekampen og redaksjonsmedlem av Agora. Har utgitt boka Seks fot under. Om Hans Herbjørnsruds forfatterskap (2011).

Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk

Universitetet i Oslo

Pb. 1003

0315 Oslo

k.s.mollerin@ilos.uio.no

  • Side: 110-120
  • Publisert på Idunn: 2012-09-03
  • Publisert: 2012-09-03

Abstract

Why literature? It is the contention of this essay that literature provides knowledge of, and insight into, the individual – and that literature may give the individual a sense of belonging.

Keywords: Alice Munro, Seamus Heaney, Friedrich Schiller, aesthetic experience, the common reader

Fra de tidligste skapelsesberetninger, de første vuggesanger, de første dikt, fortellinger, lovord og trylleformularer, og helt fram til i dag, har litteraturen handlet om mennesket i verden. På den ene eller andre måten har litteraturen alltid vært et sted hvor man har spurt seg hva det vil si å være menneske, hvilke vilkår vi lever livene våre under, hvordan vi gir verden rundt oss mening og forklarer vår egen plass i den. En gang i tiden, for flere tusen år siden, var litteraturen innvevd i livets sosiale og religiøse ritualer. I dag leser vi stille og for oss selv. Det fellesskapet litteraturen fortsatt måtte ha kraft til å skape, er ikke lenger så konkret. Vi lever i en ikke-litterær kultur. Her, i verdens rikeste land, kutter vi i budsjettene til offentlige biblioteker, legger ned humanistiske fag på universitetene og gjør bokhandlene til salgssteder for et lite knippe bøker av året. Vi må ned i dypet av universitetsbibliotekenes magasiner, eller langt inn i de mest velutstyrte antikvariater, for å finne fram til de fleste tekstene som utgjør vår nasjonale kanon.

«Kan vi klare oss uten det skrevne ord?» spør Hans Magnus Enzensberger polemisk i essayet «Lob des Analphabetentums» (1985). I dag, hevder han, kan flere og flere lese og skrive, men færre og færre er opptatt av litteratur. Han forklarer situasjonen med at kampen mot analfabetisme, slik den tok form på 1800-tallet og er blitt ført fram til i dag, har stått i kapitalismens tjeneste. Ifølge Enzensberger ble 1700-tallets frie opplysningsideal allerede på 1800-tallet erstattet av et mer målrettet utdanningsideal. Man lærte opp folk til å lese, ikke for lesningens egen skyld, men for å kunne tilby den nye industrien kvalifisert arbeidskraft. Mot slutten av 1900-tallet, anfører han videre, er læring og opplysning mindre nødvendig enn det en gang var. I dag er det markedet, og ikke produksjon, som er problemet for kapitalismen. Vi ser en ny type analfabeter, slår Enzensberger fast, og det er disse som besitter toppstillingene i politikk og næringsliv: De kan lese og skrive, orientere seg i saksdokumenter og lage power point-presentasjoner, de anser seg som velinformerte, de er mobile og tilpasningsdyktige, men de har ingen egne visjoner, ingen frie og selvstendige tanker om hvordan verden burde se ut, og dypest sett ingen som helst interesse for litteratur, historie, tradisjon. Litteraturen er blitt faktisk nytteløs. Den gir ingen sosial status, den har ingen kraft til å tjene noens interesser, ingen reell plass i statens utdanningsprogrammer.

For Enzensberger ligger det åpenbart et element av befrielse i dette. De eneste han i dag ser holde på med litteratur, er de som ikke klarer seg uten, og som lærer det samme av litteraturen som de sanne analfabete i sin tid gjorde, de som oppfant litteraturen, for hundrevis av år siden: å lytte, å huske, å tenke konsentrert. Enzensberger lengter seg tilbake til en tid hvor litteraturen var en selvfølgelig del av folks hverdag, og ingen ville finne på å spørre: Hvorfor litteratur? Men essayet minner oss også, ufrivillig, om et problem. Når vi i dag hevder at litteraturen ikke trenger noen begrunnelse, er det fordi vi anser den som autonom, interesseløs, fri til ikke å bety noe. Vi skal naturligvis være takknemlige for at litteraturen ikke står i noens tjeneste. Hadde den gjort det, ville den ikke vært et sted for sann erkjennelse. Men det er kort vei fra kunstens autonomi til kunstens mangel på konsekvenser, fra litteraturens rett til å bety hva den vil, til ikke å bety noe som helst. Å lese er en personlig erfaring. Om litteraturen i dag kan påvirke noe, er det først og fremst den lesendes opplevelse av eget liv. Men litteraturen gir oss også en dypere forståelse av de livsvilkårene vi som mennesker deler. Dét skal vi ikke undervurdere betydningen av. En slik erfaring, mener jeg, rommer også en opplevelse av samhørighet, av å være et menneske blant andre mennesker i verden, av å høre til.

Livet selv

Hvorfor litteratur? Mitt svar starter slik: Litteraturen gir oss kunnskap om, og innsikt i, det individuelle. Dette har to sider: Å lese er å komme på innsiden av andre menneskers liv, å se det særegne ved livene de lever, opplevelsene som former dem, minnene de bærer på, problemene de baler med. Men å lese er også å komme nærmere eget liv. Når vi oppdager nye sider ved en bok vi har lest utallige ganger før, er det ikke så mye fordi vi er blitt bedre lesere, men fordi boka vi leser, for hver gang vi leser den, og etter hvert som vi lever livene våre, har gjenklang i ulike deler av vår erfaring. Det er helt sant, det Virginia Woolf skriver i et tidlig essay om Charlotte Brontë: «To write down one’s impressions of Hamlet as one reads it year after year, would be virtually to record one’s own autobiography, for as we know more of life, so Shakespeare comments upon what we know» (Woolf 1987: 27). Woolf gjør denne forvandlingskraften til et kvalitetskriterium. Det er bare store kunstverk, hevder hun, som har nok liv og nyanser i seg til å vokse med leseren. Men kommentaren åpner også for en annen erkjennelse: Det er i møte med andre menneskers liv, i erfaringen av hvor forskjellig tilværelsen ser ut for hvert enkelt menneske, at vi kommer til en dypere forståelse av vår egen. Når litteraturen gir oss kunnskap om det individuelle, betyr det for meg at den også utforsker det allmenne i det individuelle, hvordan tilværelsene våre griper inn i hverandre, på hvilken måte en felles verden er vevd inn i hver og en av oss.

Alice Munro er en forfatter som gjør disse lekkasjene mellom livet og litteraturen, individet og verden utenfor, til et hovedanliggende. Livene man leser om i Munros noveller, er skildret med så stor åpenhet og klokskap at man kan få en følelse av at det er livet selv, slik det bare ruller og går for de fleste av oss, hun på en eller annen måte klarer å fange inn. Jeg vender stadig tilbake til tittelnovellen i Friend of My Youth (1990). Novellen åpner med en drøm. «Jeg pleide å drømme om moren min,» betror fortelleren leseren, «og selv om detaljene i drømmen kunne variere, var overraskelsen i den alltid den samme. Drømmen sluttet å komme til meg, antakelig fordi den var for gjennomsiktig i sin håpefullhet, for lettvint i sin tilgivelse» (Munro 1990: 3). I drømmen, får leseren vite, levde fortelleren et liv som liknet det hun levde i virkeligheten. Forskjellen var bare den at moren fortsatt var i live. Noen ganger drømte hun at de satt sammen hjemme, på det gamle kjøkkenet, andre ganger kunne fortelleren støte på henne ute i verden, på et gatehjørne, i en hotellobby eller i en flyplasskø. Men uansett hvor de befant seg, ble fortelleren, i drømmen, forbløffet over hvor godt moren så ut. Sykdommen som mot slutten av livet hadde kommet til å lamme henne fullstendig, var ennå på et tidlig stadium, det hendte hun fikk skjelvinger i armen, eller hun kunne kjenne seg litt stiv langs den ene siden, men ansiktet var levende, stemmen mild og tilstedeværende. I drømmen frigjør moren seg fra fortellerens stivnede forestillinger. Igjen og igjen må fortelleren innse: Tenk at jeg ikke så deg. Tenk at jeg, i mitt opprør mot deg, ikke så hvem du var, bak den jeg gjorde deg til. Tenk at jeg ikke så dine savn og lengsler i livet, ikke så hvor alene du var, og ikke var sammen med deg oftere. Moren tilga henne alltid i drømmen. Med et lett skuldertrekk kunne hun si: «Ja, ja, [...] bedre sent enn aldri. Jeg var sikker på at du ville dukke opp en vakker dag» (4).

Novellen blir en slags botsøvelse. Nå, i det som følger, skal fortelleren se alt hun før ikke så, og hun skal gjøre det ved å gjenfortelle en viktig historie fra morens liv. Men det fortelleren til slutt innser, er at hun ikke vet noe som helst om moren. Mot slutten av novellen blander et annet bilde seg inn i drømmen. Fortelleren ser for seg en skikkelse som hånlig og foraktfullt sier: Så du tror du kan fortelle min historie? Den moren hun møtte i drømmen, slår det henne, er like mye en forestilling som de forestillingene hun har gått rundt med i det virkelige liv. Helt på tampen av historien lar Munro henne bli rammet av enda en avgjørende innsikt. Fortelleren føler seg lurt, snytt, av morens tilgivelse, den lettheten hun beveget seg rundt henne med i drømmen, at hun med et lite skuldertrekk, bare, kunne forandre på alt som hadde vært, gjøre den bitre og vanskelige kjærligheten fortelleren hadde båret på et helt liv, til noe hun bare hadde forestilt seg, og som ikke hadde rot i virkeligheten. Ja, som om følelsene hennes ikke var annet enn «et innbilt svangerskap» (26).

Blikket Munro ser verden med, er raust og tålmodig. Hun har ett hovedanliggende: å la folk gi seg til kjenne som de sammensatte menneskene de er. Under lesningen av «Friend of My Youth» må man vente helt til siste side før fortelleren trer ut av halvmørket hun har gjenfortalt historien fra. Idet man trodde historien var over, viser hun kanter, og fortellingen blir en annen. Nå er det leseren som hører en stemme blande seg inn: Så du trodde dette bare var et kjærlig tilbakeblikk? Ved novellens slutt står man som leser forlegen og litt forvirret igjen, flau over hvor grepet man innledningsvis ble av fortellerens drøm, og over den sentimentale lesningen man leverte fra seg. Men man står også igjen med en fornemmelse av hvor åpen verden blir, når man betrakter den med et blikk som tillater forvandling. Dét er både en skremmende og befriende erfaring.

Munro er en forfatter som er opptatt av vendepunkt. Plottet i novellene er bygd rundt de avgjørende øyeblikkene i folks liv. Det kan være en alvorlig ulykke, en av disse hverdagslige katastrofene som inntreffer hver dag i så mange menneskers liv, men som, når den først rammer en selv, fremstår som fullstendig uforståelig (som når en karakter plutselig, fra ett sekund til et annet, forstår at han befinner seg i livsfare: «Det som skjer med [ham] nå, er helt normalt og likevel helt utrolig» (2009: 238)). Eller det kan være en absurd åpenbaring (som når det brått og ved en tilfeldighet går opp for en eldre kvinne at hun den gang, for flere tiår siden, forvekslet to tvillingbrødre, og dermed mistet den hun trodde hun skulle dele livet med: «Vanvittig. Brødre. Tvillinger. [...] Dette er latterlig. Dette aksepterer jeg ikke. Like fullt» (2006: 267)). Eller det kan være hendelser som radikalt endrer karakterenes selvbilde. Om de blir bedre eller dårligere mennesker, er ikke så viktig. Poenget er at det skjer noe som gjør at de oppdager sider ved seg selv de ellers ikke ante de hadde i seg (som når en ung student ender opp naken ved middagsbordet til en fremmed og påkledd mann, og et par dager senere, når skammen med ett velter over henne, innser: «Jeg ville alltid bli minnet om hva jeg hadde gått med på å gjøre. Ikke blitt tvunget til, ikke beordret, ikke en gang overtalt. Gått med på å gjøre» (2009: 89)). Eller det kan altså være en drøm som får en karakter til å forstå noe grunnleggende om eget liv.

Plutselig. Brått. Med ett. Ordene jeg bruker, er misvisende. Munro fremstiller ikke disse øyeblikkene som brudd, alt følger sin egen rytme, og uansett hvor store omveltninger det er snakk om, blir overgangene skildret som nesten umerkelige. Som om det historiene forteller oss, er: Så brått og så gradvis forandrer livet seg, blir noe annet enn det vi kanskje hadde sett for oss. Det er livets omskiftelighet Munro kretser inn. Novellene minner oss om at hverdagsfolden alltid er forrædersk. Heller ikke det vi anser som bestandig, skal vare. Vi overskuer ikke livene våre, men får dem til å henge sammen gjennom livsfortellingene vi lager.

Munros noveller tar gjerne form som tilbakeblikk, og de blir ofte fortalt av en upålitelig forteller. Karakterene er på leting etter eget liv, etter hvem de er, og har vært, etter en sikrere fortid enn den en skjør erindring kan tilby, etter en sannhet bak alle løgnene. For sånn holder de på: De lyver, fortrenger og glemmer, dikter om på livene sine, enten det er fordi minnene bedrar dem, eller fordi historiene deres blir lettere å bære om de bare ser litt annerledes ut. Munro setter ord på en grunnleggende og allmennmenneskelig erfaring, en erfaring all litteratur på en eller annen måte ivaretar: Livet er mer enn det vi ser, tingene vi kan ta på, tilstandene vi kan måle. Livet er også de forestillingene vi bygger tilværelsen vår rundt.

Ordet individ springer ut av det latinske in dividuus: det som ikke kan deles. Å være et individ er å være alene om sitt innerste. Det er en vanskelig innsikt å forsone seg med. Samtidig er den avgjørende for erfaringen av egen individualitet: Det er jeg, og bare jeg, som opplever verden på akkurat denne måten. Det er dette som gjør meg til meg. Vi kan i teorien godta at vi blir formet av omgivelsene, vi vet at vi ikke er immune mot påvirkning, og at vi forandrer oss i takt med forandringer i verden rundt oss. Men er dét dypest sett en del av vår selvforståelse? Jeg tror vi bare nølende gir opp forestillingen om at vår personlige opplevelse av verden skulle kunne være noe annet enn rent personlig.

Munro setter ofte karakterene sine i situasjoner hvor leseren, og karakterene selv, blir tvunget til å tenke over disse tingene. Utgangspunktet for novellene er som regel ganske konkret. Det kommer stort sett tidlig fram at vi befinner oss i et kanadisk landskap, det være seg på fiktive steder på den kanadiske landsbygda, eller i større byer som Vancouver, Toronto eller Ottawa. Det kanadiske landskapet utgjør ikke bare et ytre rammeverk, det preger også historiene med en bestemt atmosfære – omtrent på samme måte som sørstatslandskapet liksom brer seg ut i bøkene til forfattere som Carson McCullers, Flannery O’Connor og William Faulkner. Sted betyr noe i Munros noveller. Hvor en person bor, sier alltid noe – aldri alt, men alltid noe – om hvem personen er. Munro insisterer på å plassere karakterene sine sosialt, men hun lar leseren spore folks klassetilhørighet i hverdagslivets detaljer: hva de heter, hvilke ord de bruker, hva slags tapet de har på veggene, hvilke forventninger de har til livet. Novellene minner oss – varsomt – om at også det vi anser som våre mest personlige minner, våre mest personlige drømmer, kan være betinget av forhold vi selv ikke nødvendigvis rår over.

«Friend of My Youth» utvikler seg gradvis til å bli en beretning om ulike levemåter. Novellen er befolket av selvstendige og uregjerlige karakterer. Hver av dem velger sin måte å leve på, og forstår valgene de gjør som dypt personlige og grunnleggende forskjellig fra andres: forskjellig fra foreldrenes, forskjellig fra naboenes, forskjellig fra normens. Da fortellerens mor var yngre, og før hun giftet seg og fikk barn, jobbet hun en stund som lærer på et lite sted i Ottawa-dalen. Her var hun kommet til å betrakte et slags trekantdrama på avstand. Det er denne historien hun på et senere tidspunkt forteller datteren, og som datteren, altså fortelleren, på et enda senere tidspunkt bringer videre til leseren. Fortelleren dveler ved sine første reaksjoner på morens historie. Hun er forundret, nesten, over hvor fremmed hun den gang opplevde morens blikk på hendelsene: Det moren beskrev som beundringsverdig, mente hun selv var begrensende. Det moren holdt fram som rystende, sto for henne som frigjørende. To egenrådige kvinner. Når hun nå, alene, tenker over denne historien igjen, kommer hun til en ganske annen erkjennelse:

Det merkelige er at de oppfatningene moren min ga uttrykk for, var helt i tråd med moderne ideer i hennes tid, og mine hadde gjenklang i forestillinger typiske for min tid. Dette til tross for at vi begge så på oss selv som uavhengige, og levde på avsideliggende steder som ikke tok merke av slike forandringer. Det er som om de tilbøyelighetene som virker mest rotfaste i oss, mest private og enestående, har funnet veien inn lik pollen med vinden, på leting etter et hvilket som helst sted å lande, hvilken som helst velkomst. (22–23)

Lik pollen med vinden. Munro lar innsikten komme som en befrielse. Gjennom hele historien, slår det en nå, har fortelleren også båret på en annen lengsel enn morslengselen, ja, et ønske: Om man av og til, bare, kunne slippe å være lenket til eget liv. Men erkjennelsen gir samtidig fortelleren en reell opplevelse av samhørighet. Jo dypere hun ser inn i seg selv, desto mer av verden oppdager hun. Slik gjør også Munro litteraturen til et sted hvor vi kan erfare, og få forståelse for, de livsvilkårene vi som mennesker deler.

Å høre til

Hvorfor litteratur? Mitt svar fortsetter slik: Litteraturen gir oss en opplevelse av tilhørighet. Jeg finner de mest innsiktsfulle betraktningene rundt denne siden av leseerfaringen hos den tyske filosofen Friedrich Schiller. Vår sosiale, politiske, historiske og mediale virkelighet er riktignok en ganske annen enn Schillers. Kunsten virker uvilkårlig annerledes på oss i dag enn den gjorde på folk i den moderne tids begynnelse. Men det Schiller skriver om kunstens helende kraft, og om dens evne til å gi oss større varhet for verden, gir for meg fortsatt mening.

I Om menneskets estetiske oppdragelse (1795) søker Schiller å gi Kants kategorier, slik de blir definert i Kritikk av dømmekraften (1790), en samfunnsmessig dimensjon. Kunsten, hevder han her, kan foredle menneskets karakter, og dermed også forbedre det politiske liv. Forutsetningen for at kunsten kan virke slik, er, ifølge Schiller, at den er autonom, at den ikke er gitt oss av staten, og at den henter sin inspirasjon fra forbilder som har holdt seg «rene og klare til tross for all politisk fordervelse» (Schiller 2004: 43). Den historiske konteksten er avgjørende for Schillers resonnement. Herbert Marcuse understreker, i boka Eros and Civilization (1956), at vi ikke må glemme at Schiller, i den kaotiske situasjonen som var oppstått i kjølvannet av den franske revolusjon, søker løsningen på et reelt politisk problem. Han vil redde Schillers betraktninger fra en ren idealistisk lesning (Marcuse 2005: 187). Det er etter mitt syn en betimelig påminnelse. Schiller beskriver mennesket som ufritt og fremmedgjort, dømt til å erfare seg selv fragmentarisk, og forklarer situasjonen ved å vise til tidens ensidige dyrking av den teknisk-vitenskapelige fornuft. Med brevsamlingen tar han til orde for et mer sammensatt menneskesyn. Mennesket, skriver han, er også et vesen som sanser, og frihetens område kan bare ta form i foreningen av, eller det frie spillet mellom, fornuft og sanselighet. Det er denne foreningen som finner sted i den estetiske erfaringen. «Skjønnheten [er] vår annen skaper,» anfører Schiller, og mener at kunsten lar oss ane vår egentlige natur. Men poenget for Schiller er også at den erfaringen vi gjør oss i møte med kunsten, er en erfaring vi tar med oss ut i verden. Spillet i det estetiske skal virkeliggjøres i livspraksis.

Den irske poeten Seamus Heaney er for meg en forfatter som skriver i tradisjonen etter Schiller, og som illustrerer hvordan diktningen kan påvirke vår tilstedeværelse i verden. Det store temaet i forfatterskapet er den voldelige irske historien, de opprørende konfliktene, men for Heaney er litteraturen samtidig et sted hvor det er mulig å kretse inn en fellesskapserfaring. Diktenes utgangspunkt er gjerne en konkret og fysisk verden. Som for å minne om dette: Den som leser, er en som sanser.

Heaney er født i Nord-Irland. Han vokste opp i en katolsk familie som eldstemann av ni barn. I foredraget han holdt da han fikk Nobelprisen i litteratur (1995), beskriver han oppveksten på landsbygda i Derry som et huleliv. Han forteller om en intim og fysisk tilværelse. De bodde elleve mennesker på tre rom, stallen var vegg i vegg med et av soverommene, og gården omgitt av et kjent og for lengst utforsket landskap. Alle lydene han hørte, var del av en verden han var fortrolig med: vinden i trærne, musene på taket, de voksne som snakket lavt sammen på kjøkkenet. I denne hulen, hvor han altså levde tett på den nære verden som omga ham, var han samtidig intellektuelt og følelsesmessig skjermet fra en større omverden. Ikke engang radiomeldingene som tikket inn fra et krigsherjet Europa, kunne forandre på det. Heaney snakker om en førtenkningens tid, en tid hvor historie og refleksjon, krig og vold var like fremmed for ham som de underlige europeiske språkene han så vidt kunne høre strømme ut av radioen, og som en sjelden gang brøt gjennom den hjemlige atmosfæren. Også for ham har verden en gang sett uskyldig ut.

De første diktene Heaney skrev, ble samlet under tittelen Death of a Naturalist, og utgitt i 1966. Den hittil siste samlingen kom i 2010, og bærer tittelen Human Chain. De to titlene forteller oss noe om hvilken ramme forfatterskapet bretter seg ut innenfor. Det er mennesket og den menneskelige erfaringen som står i sentrum for diktene, men denne erfaringen tar alltid form i møte med en stum og ikke-menneskelig verden: Naturen som omgir oss, stedet vi tilhører. Slik avslutter Heaney det lange hoveddiktet i Human Chain, «A Herbal»:

Between heather and marigold,

Between sphagnum and buttercup,

Between dandelion and broom,

Between forget-me-not and honeysuckle,

 

As between clear blue and cloud,

Between haystack and sunset sky,

Between oak tree and slated roof,

 

I had my existence. I was there.

Me in place and the place in me.

 

*

 

Where can it be found again,

An elsewhere world, beyond

 

Maps and atlases,

Where all is woven into

 

And of itself, like a nest

Of crosshatched grass blades

(Heaney 2010: 43)

Heaney peker samtidig mot en verden som er gått tapt for ham: Den verden som bare er, i seg selv, og ikke i beskrivelsen. Når han kaller sin første diktsamling Death of a Naturalist, er det ikke fordi naturen ikke lenger er interessant for ham, men fordi han vet at å skrive om naturen – og verden – er noe annet enn simpelthen å være i den. Naturalistens død er dikterens fødsel.

Begrepet estetikk har sin etymologiske opprinnelse i det greske aisthesis (sans, fornemmelse) og aisthetikos (sansende). Schillers estetikk er trofast mot denne opprinnelsen. Han leverer like mye en teori om sanselighet som en teori om kunst. Det er et avgjørende poeng for Schiller at vi tar inn verden på en annen måte når vi orienterer oss med sansene, enn når vi orienterer oss med fornuften. Å fornemme verden er å ane den, å møte den med større grad av åpenhet enn fornuften tillater, med sin hang til å ordne og kategorisere. Sanseligheten gjør oss mer avventende, mer følsomme for verden, slik den er i seg selv, mer innstilt på å erfare annerledeshet. Dette er noe av bakgrunnen for at Schiller kan hevde at den estetiske erfaringen gir oss en dyp opplevelse av tilhørighet. Hos Kant, som Schiller utvikler dette resonnementet i dialog med, er det den interesseløse gleden over naturens skjønnhet som gir oss denne opplevelsen. I møte med skjønn natur, anfører Kant, opplever vi å være på plass i oss selv, vi erfarer oss selv som hele mennesker, fordi vi i disse møtene ser at det ikke trenger å være noen motsetning mellom vår tilværelse som moralske vesener og vår tilværelse som naturvesener. Tilhørighet betyr for ham å høre til naturen, å være en del av alt Gud har skapt. For Schiller er poenget et litt annet. Han vil ikke bare si noe om hvordan vi lever med oss selv, i naturen, men også om hvordan vi lever i verden med andre mennesker. Når vi, i møte med kunsten, erfarer oss selv som hele, blir vi også, ifølge Schiller, oppdratt til å se og anerkjenne andre som hele, enestående mennesker, ja, som likeverdige borgere av en felles verden.

Dikteren Heaney er oppmerksom på avstanden mellom litteraturen og verden, han tror ikke diktene kan forandre virkeligheten, men som Schiller har han tillit til at de kan forandre og strekke noe i oss som leser, og da spesielt vår evne til å tenke rundt moralske problemstillinger. Det første diktet i Death of a Naturalist, «Digging», har en strofe som går slik:

Between my finger and my thumb

The squat pen rests.

I’ll dig with it.

(1980: 4)

Dét er et løfte Heaney holder. Han graver og graver, graver seg gjennom lagene av historie, slik leseren må grave seg gjennom diktenes tetthet. På 1970-tallet skriver han flere dikt som gjerne blir omtalt som myrdiktene, the bog poems. Diktene er spredt utover i samlinger som Wintering Out (1972) og North (1975), og tar form som et tilbakeblikk på de engelske og skandinaviske invasjonene av Irland på 1100-tallet. For Heaney er den historiske erfaringen en nøkkel til å forstå 1900-tallets Irland. Opprørene, volden, de langvarige konfliktene. I diktene hører vi om skjelettrester som stikker opp av jorda og de vidstrakte myrområdene. Slik starter «Bone Dreams»:

White bone found

on the grazing

(182)

 

Og slik går første strofe av «Viking Dublin: Trial Pieces»:

 

It could be a jaw-bone

or a rib or a portion cut

from something sturdier

(176)

Myra er ikke dermed sagt et skrekkområde for Heaney, den er et sted hvor ulike gjenstander kan bli oppbevart, og hvor vi, i øyeblikk, kan erfare en annen tid enn vår egen, den er et sted som garanterer for kontakt og sammenheng med fortiden. Men skjelettrestene myra skjuler, gjør naturligvis også leseren tankefull: Hva er skjedd? Hvordan har disse restene havnet her? Er det en gammel slagmark vi står på? Spørsmålet Heaney vil ha oss til å tenke over, er dette: Hvordan bygge et fredelig samfunn på grunnlag av så mange begåtte forbrytelser, på restene av så mange mennesker som er blitt frarøvet livet?

Det er et spørsmål man kunne stilt hvor som helst i verden, og til alle tider, men når Heaney stiller det, er det altså mot en spesifikk irsk etterkrigsbakgrunn. Den irske konflikten var en konflikt om Nord-Irland, mellom den katolske minoriteten i landet som ønsket en samlet og uavhengig irsk republikk, fri for engelsk innflytelse, og den protestantiske majoriteten som var lojale mot den engelske tronen og støttet den britiske unionen. Konflikten har en lang forhistorie, det er en grunn til at Heaney dveler ved invasjonene på 1100-tallet, men den tilspisset seg for alvor på slutten av 1960-tallet. Det er ingen tvil om hvor Heaneys lojalitet ligger i denne saken. Engelske soldattropper blir i diktene gjennomgående beskrevet som fremmedelementer i det irske landskapet: «How long were they approaching down my roads / As if they owned them? The whole country was sleeping» (1988: 7). Men Heaney dyrker aldri konfliktlinjene. Tvert imot er han opptatt av å spore en felles irsk historie. Han ser det som samler et splittet folk, og viser hvordan litteraturen, i sitt blikk for det individuelle, også kan ivareta en fellesskapserfaring. Heaney er ingen forenklende dikter, men han kan, i de mest kompliserte situasjoner, stille de enkleste spørsmål: Har all denne volden, alt dette hatet, brakt oss nærmere det livet vi ønsker å leve?

Lesningens fellesskap

Mot slutten av The Western Canon (1994), i den elegiske konklusjonen, gjør Harold Bloom seg noen tanker om hvem boka han har skrevet, er forfattet til. Her påkaller han et annet og større leserfellesskap enn det akademiske: «This book is not directed to academics because only a small remnant of them still read for the love of reading. What Johnson and Woolf after him called the Common Reader still exists and possibly goes on welcoming suggestions of what might be read» (Bloom 1995: 483–484). Det er ikke bare for å løfte fram den allmenne leser at Bloom viser til Johnsons berømte formuleringer i Life of Gray (1781). I den samme teksten leverer Johnson en drepende analyse av Grays dikt. Gray, hevder Johnson, er forført av en fiks idé om at et poetisk språk er et vanskeliggjort språk, fremmed for vanlige folks bruk. De intrikate og snirklete formuleringene tynger, ifølge Johnson, bare diktene: «These odes are marked by the glittering accumulations of ungraceful ornaments». Det den allmenne leser ikke kan forstå, fortsetter han, er sjelden et kvalitetskriterium: «I rejoice to concur with the common reader; for by the common sense of readers uncorrupted with literary prejudices, after all the refinements of subtlety and the dogmatism of learning, must be finally decided all claim to poetical honors» (Johnson 2000: 768). Bloom kan på sin side ikke få sagt det ofte, og fornærmende, nok: Teoriutviklingen i litteraturfaget har tilsynelatende utstyrt forskere med et mer avansert begrepsapparat, spesielt utviklet for sosiale, politiske og historiske lesninger, men det er staffasje, alt sammen, og det trekker oppmerksomheten vår bort fra det eneste som bør bety noe i faget: litteraturen selv.

Hvorfor allmenn litteraturvitenskap? For meg er litteraturvitenskap et fag som gir oss kunnskap om hvordan litteraturen virker på den som leser, hvordan den griper inn i den lesendes liv og blir et sted for utforskning av selvet – men også et fag som lærer oss noe om lesningens fellesskap. Dette er sider ved litteraturen det er helt avgjørende å løfte fram i dag.

Jeg deler ikke Blooms uvilje mot kontekstuelle lesninger, og heller ikke teorifiendtligheten, slik den kommer til uttrykk i forfatterskapets senere fase, men jeg har alltid vært svak for Blooms støyende forsvar for den personlige lesererfaringen, og jeg mener han har rett i at et abstrakt, teoretisk begrepsapparat ikke nødvendigvis bringer oss nærmere litteraturens innsikter. Hvis vi holder fast ved litteraturens evne til å skildre det individuelle, det partikulære, må vi også innse at dette er en erfaring det er vanskelig å ivareta i et mer generisk språk. Dette har også en mer samfunnskritisk side. Vi lever i en tid hvor individualismen står sterkt, men hvor den individuelle erfaringen, den enkeltes opplevelse av hva det vil si å være menneske, får mindre og mindre rom. Dette har nettopp med språk å gjøre. I hverdagen er vi omgitt av språkformer som generaliserer menneskelig erfaring: medienes tabloidspråk, politikernes byråkratspråk, psykiatriens diagnosespråk. Jeg mener spesialistspråket virker minst like fremmedgjørende på oss som tabloidspråket, ja, faktisk er de to språkene i dag uløselig knyttet til hverandre. Når vi sier at vi lever i en ekspertkultur, betyr ikke det bare at vi lever i en kultur hvor ekspertene har stor makt, men hvor mediene lar ekspertenes språk prege den offentlige samtalen. Allmenn litteraturvitenskap er et fag for generalister. Faget henter mye av sin identitet i blikket for helhet og sammenhenger, i det å lese på tvers av nasjonallitteraturer. Dette er i utgangspunktet et ganske annet blikk enn ekspertblikket. Slik jeg ser det, er det heller ikke spesialiserte lesere faget primært bør henvende seg til, men et større lesende fellesskap, en interessert og opplyst allmennhet. For meg er litteraturvitenskap et formidlingsfag.

Jeg skrev innledningsvis at det fellesskapet litteraturen fortsatt måtte ha kraft til å skape, ikke lenger er så konkret. Det gamle leirbålet er for lengst slukket. Vi leser alene, og vi leser stille. Jeg blir sittende og tenke på den kanskje mest berømte passasjen i Augustins Bekjennelser. Omtrent midtveis i boka forteller han om det som for ham var et uvanlig syn: en som leser uten å lage en eneste lyd. Det er den lærde Ambrosius Augustin betrakter: «Ofte var vi til stede. For ingen ble nektet adgang, og det var ikke vanlig at den som kom, ble meldt for ham. Da så vi ham sitte slik helt stille og lese, aldri annerledes. Og der satt vi lenge i taushet. For hvem våget å bry en mann som var så ivrig opptatt?» (Augustin 1996: 91). Augustin grubler over hvorfor Ambrosius ikke leser høyt. Kanskje, spør Augustin seg selv, ville han for en gangs skyld ikke bli forstyrret av andres saker, kanskje orket han ikke veilede og gi råd, eller bli avbrutt i lesningen av spørsmål om hva et ord betydde, eller kanskje ønsket han simpelthen å spare stemmen. Men for en som leser Bekjennelser i dag, er det mest fremmedartede den forundringen Augustin beskriver situasjonen med. Jeg tenker ikke over Ambrosius’ taushet. Det er de besøkendes taushet som er underlig for meg, tålmodigheten og nysgjerrigheten de sammen betrakter en stille lesende med. Lesningens fellesskap er i dag først og fremst det fellesskapet den enkelte leser opplever i møte med en bok, øyeblikkene av glede, tenksomhet og forundring. Det er et slikt fellesskap Bloom har i tankene når han anfører at det eneste litteraturen faktisk kan gjøre for oss, er å ta trykket av vår egen ensomhet, la oss holde ut tanken på egen dødelighet (Bloom 1995: 28).

Dét er ingen liten evne å tilkjenne litteraturen. Men det er like fullt å undervurdere litteraturens og lesningens mer sosiale, mellommenneskelige side. Bloom går etter mitt syn for langt i å isolere lesererfaringen. Når han først har tatt på seg rollen som autonomiestetikkens siste forsvarer, er det som om han blindt må avvise enhver tanke om litteraturens betydning for et større sosialt, politisk og historisk fellesskap. «I am your true Marxist critic,» innrømmer han lett humoristisk et sted, «following Groucho rather than Karl, and take as my motto Groucho’s grand admonition: ’Whatever it is, I’m against it!’» (486). Jeg har ofte tenkt at Bloom har et uavklart syn på forholdet mellom litteratur og livspraksis. The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life, lyder tittelen på hittil siste bok, en bok han selv betegner som sin svanesang. Men det er ingen litteraturteori Bloom utformer i denne boka, det er en teori om livet. Allerede i første kapittel gjør han Walter Paters estetikk til sin egen. Pater, skriver Bloom, befrir ordet estetikk fra den tyske kunstfilosofien, og blåser liv i den gamle greske betydningen av aesthetes: en som sanser (2011: 21). Slik gjør også Bloom seg selv til en som fortier. For den det først og fremst ville vært nærliggende å nevne i en slik sammenheng, er Friedrich Schiller. Men Schiller har altså et program det samtidig er umulig for Bloom å tilslutte seg. Bloom kan avslutte sitt store kanonverk med å påkalle et annet og større leserfellesskap enn det akademiske, men i utlegningene av den estetiske erfaringen er han alltid mer opptatt av hva som foregår inni den enkelte leser, enn av hva som kan skje enkeltlesere imellom, og han er aktivt uinteressert i hva den estetiske erfaringen gjør med hvordan vi er i verden.

For meg er en del av poenget med et fag som litteraturvitenskap at det nettopp lærer oss noe om de ulike utvekslingene mellom individet og verden utenfor. Å lese en bok er også å lese en bok som andre har lest før deg, og som andre vil lese etter deg, det er å ta del i et fellesskap av enkeltlesere. Dette fellesskapet er kanskje et forestilt fellesskap, men det gir oss like fullt en større forståelse for hva det vil si å inngå i en større sammenheng, for hvordan tanker og perspektiver kan endre seg, men også ha de mest overraskende berøringspunkter, på tvers av tid og rom. Når Gadamer leser Schillers betraktninger rundt menneskets estetiske oppdragelse, er det dette han henger seg opp i: at kunsterfaringen også har en antisubjektiv side. Vi risikerer oss selv i møte med litteraturen, fordi vi åpner for at den kan forandre oss, men også fordi vi går inn i en samtale med andre lesere, andre enkeltindivider. For Gadamer er dette siste en forutsetning for at vi i det hele tatt kan tenke oss en forbindelse mellom spillet i det estetiske og et bedre og mer forsont samfunn (Gadamer 1977). «The mind’s dialogue with itself is not primarily a social reality,» hevder Bloom, og har selvfølgelig rett i det (Bloom 1995: 28). Men han overser at indre forestillinger alltid påvirker hvordan vi betrakter, og handler i, en sosial virkelighet. Litteraturvitenskapen lærer oss å lese for lesningens egen skyld, men som et kritisk dannelsesfag mener jeg det også gir oss et mer sammensatt blikk for verden utenfor boka.

Til slutt

Da jeg begynte på denne artikkelen, hadde jeg tenkt til å skrive om den hittil siste, og for meg fineste, boka til den amerikanske kulturkritikeren bell hooks, Belonging. A Culture of Place (2010). Forsiden av boka er dekket av et svart-hvitt fotografi. Bildet viser en grusvei som slynger seg gjennom et åkerlandskap. Jeg tipper det er fra Kentucky, hooks’ hjemstat, hun skriver mye om denne geografien i boka, og om det å vende tilbake, tilbake til dit hun kom fra. Men kanskje er det først og fremst et indre landskap hooks ender opp med å kartlegge. «We are born and have our being in a place of memory,» skriver hun tidlig, og antyder at det viktigste temaet i boka er hvordan vi skaper sammenheng i livene våre (hooks 2010: 5). Jeg kom aldri så langt som å skrive om Belonging, men jeg tror den har lagt føringer på hvordan jeg har tenkt underveis. Jeg omtaler gjennomgående litteraturen som et sted, og har også valgt å skrive om forfatterskap som er uløselig knyttet til bestemte geografiske områder. Alice Munros noveller ville ikke vært de samme om de hadde utspilt seg et annet sted i verden, og Seamus Heaneys dikt er utenkelige uten det irske landskapet, den irske virkeligheten. For meg er de begge forfattere som spør hva det er som gjør at vi føler oss knyttet til bestemte steder, hvor følelsen av å være hjemme, kommer fra. Samtidig viser de, på hver sin måte, hvordan litteraturen lager reder i oss, og utvider ikke bare vår opplevelse av verden, men vår forestilling om hva hjemme er. Med en lett omskrivning av Novalis kan det slutte slik: Litteratur er hjemlengsel, ønsket om å være hjemme overalt.

Litteraturliste

Augustin. 1996. Bekjennelser, overs. Oddmund Hjelde. Oslo

Bloom, Harold. 1995. [1994]. The Western Canon. The Books and Schools of the Ages. New York

Bloom, Harold. 2011. The Anatomy of Influence. Literature as a Way of Life. New Haven og London

Enzensberger, Hans Magnus. 1988 [1985]. «Lob des Analphabetentums», i Mittelmaß und Wahn. Gesammelte Zerstreuungen. Frankfurt, ss. 6173

Gadamer, Hans Georg. 1977. Die Aktualität des Schönen. Stuttgart

Heaney, Seamus. 1980. Poems 1965–-1975. New York

Heaney, Seamus. 1988 [1979]. Field Work. London

Heaney, Seamus. 1995. «Crediting Poetry». http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/literature/laureates/1995/heaney-lecture.html, nedlastet 18.05.2010

hooks, bell. 2010. Belonging. A Culture of Place. New York

Johnson, Samuel. 2000 [1781]. «Life of Gray», i The Major Works. New York, ss. 765769

Marcuse, Herbert. 2005 [1956]. Eros and Civilization. A Philosophical Inquiry into Freud. London

Munro, Alice. 1996 [1990]. Friend of My Youth. London

Munro, Alice. 2006 [2004]. Runaway. London

Munro, Alice. 2009. Too Much Happiness. London

Schiller, Friedrich. 2004 [1795]. Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev, overs. Sverre Dahl. Oslo

Woolf, Virginia. 1987 [1916]. «Charlotte Brontë», i The Essays of Virginia Woolf, vol. II, 19121918, red. Andrew McNeillie. Harvest/HBJ. New York og London, ss. 2631

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon