Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tilsløring av autoritet? Om Virginia Woolfs tvetydige stemme i essayet

ENDRESON, THORUNN, GULLAKSEN (f. 1962), hovedfag i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo (2004). Har undervist ved ILOS fra 2005-2010. Nå tilknyttet Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo som forsker. Arbeider blant annet med et doktorgradsprosjekt om Jonathan Franzens roman Freedom.

Senter for utvikling og miljø

Postboks 1116 Blindern

0317 Oslo

thorunn.endreson@sum.uio.no

  • Side: 132-144
  • Publisert på Idunn: 2012-09-03
  • Publisert: 2012-09-03

Abstract

In this article I shall attempt to show that Virginia Woolf’s essayistic voice is an ambiguous one. To establish aesthetic authority as a woman in a male-dominated field, and at the same time stage herself as a democratic and antiauthoritarian common reader, represented a challenge and an interesting conflict for Woolf. As a woman essayist, Woolf made a place for herself by deconstructing the «great» male personality in literature, linking her voice to the female letter writer or the obscure woman author. She adopted the collective narrative voice of «we», shedding what she saw as an authoritative, egocentric and personal «I». I shall argue that this «voice of her own» is not so democratic and antiauthoritarian as feminist criticism claims.

Keywords: Virginia Woolf, essays, authority, ambiguity

Virginia Woolfs essayistiske produksjon omfatter mer enn 500 essays, skrevet over et tidsrom på 37 år. Hun publiserte sine første essays i en alder av 22 år for det geistlige tidsskriftet Guardian, men etter hvert ble Times Literary Supplement (TLS) Woolfs viktigste publiseringskanal. Woolf utga selv to essaysamlinger, The Common Reader (CR1) og The Common Reader Second Series (CR 2) i henholdsvis 1925 og 1932.

Interessen for den essayistiske delen av Virginia Woolfs forfatterskap har for en stor del vært sentrert omkring hennes to lengre essays, A Room of One’s Own (1929) og Three Guineas (1938), med fokus på det feministiske og politiske innhold mer enn deres plass i en essaytradisjon. Andrew McNeillies og Stuart N. Clarkes utgivelse av Woolfs essays i en kronologisk utgave på totalt seks bind1 har imidlertid bidratt til en fornyet interesse for Woolfs essays, og i siste halvdel av 1990-årene ble det utgitt flere studier, som Juliet Dusinberres Virginia Woolf’s Renaissance (1997), Rachel Bowlbys Feminist Destinations and Further Essays on Virginia Woolf (1997), Leila Brosnans Reading Virginia Woolf’s Essays and Journalism: Breaking the Surface of Silence (1997) og Elena Gualtieris Virginia Woolf’s Essays (2000), som samlet har bidratt til en kanonisering av Woolfs essays. Leila Brosnan (1997) fokuserer først og fremst på de mange og ambivalente roller Woolf inntok som forfatter av «non-fiction», som litterær journalist, anmelder, biograf og essayist. Hun relaterer hennes essayistiske forfatterskap til hennes rolle som romanforfatter og modernist. Dette er også et område som Rachel Bowlby utforsker i Feminist Destinations (1997), og hun kommer frem til at Woolf underminerer distinksjonen mellom roman- og essaysjangeren. Juliet Dusinberre utforsker hennes rolle som kvinnelig leser. Hun viser hvordan Virginia Woolf dekonstruerer den maskuline forfatteren og finner «kvinnelige» forbilder ved blant annet å lese Montaignes essays, Donnes poesi, Pepys dagbøker og Bunyans The Pilgrim’s Progress. Gualtieri (2000) ser på Woolf som feministisk historiker og undersøker hvorvidt en modernistisk forståelse av det essayistiske, slik som Musil definerer det,2 er kompatibel med Woolfs praksis som en av de første feministiske litteraturhistorikerne.3

Av nyere dato er det to arbeider som må nevnes. I Virginia Woolf, the Intellectual, and the Public Sphere (2003) undersøker Melba Cuddy-Keane Woolfs rolle som det hun betegner som «demokratisk highbrow». Her utfordrer hun synet på Woolf som elitistisk, modernistisk estetiker og utforsker hva som ligger i Woolfs common reader. Katarina Koutsantoni bygger (blant annet) på Cuddy-Keanes innsikter i sin undersøkelse av Virginia Woolfs forhold til leseren i hennes to essaysamlinger, The Common Reader (1–2). I Virginia Woolf’s «Common Reader» (2009) leverer hun nyttige innsikter som jeg vil bygge på, spesielt hennes distinksjon mellom det å være autoritær og å ha autoritet. Det som karakteriserer Woolfs essays mer enn noe annet er forsøket på dialog, både mellom leseren og essayisten, og mellom karakterene og leseren, ifølge Koutsantoni.4

Feministisk kritikk har ofte tillagt Woolf en «kvinnelig» eller demokratisk og antiautoritær stemme, et beleilig ståsted, som Bette London påpeker: «[T]he feminist recuperation of Woolf has established her value in the recovery of authentic female speech» (London 1990: 127). Et slikt syn deler hun med Daugherty (1983), som skriver at Woolf i essayet «Mr. Bennett and Mrs. Brown» «effectively exorcised» (287) mange patriarkalske stemmer og fant sin egen stemme. Gilbert og Gubar (1985), samt Jane Marcus (1981), har gitt uttrykk for et lignende syn. Daughertys metafor antyder imidlertid en underliggende maktbruk som vi ikke uten videre kan overse. Er Woolfs stemme så antiautoritær og demokratisk som den feministiske kritikken vil ha det til?

En tvetydig stemme

Jeg vil i denne artikkelen rette et kritisk blikk på Virginia Woolfs essayistiske praksis. Gjennom å undersøke Woolfs rolle som kvinnelig essayist i en essaytradisjon formet av og dominert av menn, vil jeg prøve å vise at Woolfs essayistiske stemme er en tvetydig stemme. Woolfs tilsynelatende antiautoritære essayistiske stemme tilslører en underliggende autoritet eller maktbruk.

På den ene siden fremstår hun som kritisk til den mannlige lærde og akademiske «Oxbridge»-kulturen og dens forankring i den greske klassiske litteraturen. Dette viser hun blant annet ved å dekonstruere den «store» mannlige personligheten. I opposisjon til den viktorianske kanoniseringen av de store menn henter hun frem litteraturhistoriens marginale skikkelser. Slik posisjonerer hun seg som antiautoritær og demokratisk. Cuddy-Keanes beskrivelse er således typisk for hvordan Woolf er blitt oppfattet:

In the early twentieth century, cultural usage was thus extending the meaning of «democratic» from a system of government to the whole framework of cultural thinking and expression within a society. And it is the second sense that most engaged Virginia Woolf (…) As a writer (…) her primary political involvement focused (…) on the social dynamics of a literate community and, in particular, on the empowerment of marginalized, repressed and absent voices (Cuddy-Keane 2003: 39, min uthev.).

Ved å bemyndige de marginaliserte kvinnene distanserer hun seg fra den viktorianske ærbødigheten for de store menn, slik blant annet Bowlby (1997) har påpekt, og etablerer samtidig en særegen stemme. I kontrast til det hun ser på som en mannlig, lærd, rasjonell og autoritær diskurs etablerer hun en alternativ posisjon ved å iscenesette seg selv som «a common reader» og ved å vektlegge leseren og hennes medskapende rolle. Hun avviser også det tradisjonelle jeget til fordel for en kollektiv fortellerstemme. For Woolf er det å fremheve selvet å dominere. Den mannlige essayistens og litteraturkritikerens «jeg» taler for eller på vegne av litteraturen og stenger således leseren ute.5 Han blokkerer så å si leserens synsfelt. Hans autoritære og dominerende stemme, hans «jeg», gir ingen plass for leserens dialog med litteraturen, og leseren mister sin frihet. Virginia Woolf foretrekker derfor «the common reader» fremfor den dominerende litteraturkritikeren, og på denne måten kan vi karakterisere henne som en essayist med en antiautoritær og demokratisk stemme.6

På den andre siden posisjonerer hun seg og søker anerkjennelse i et felt og en tradisjon dominert av menn. Hun måtte derfor vise at hun var fortrolig med denne tradisjonen, og slik fjerner hun seg noen ganger fra rollen som en demokratisk «common reader». Hun synliggjør også seg selv som essayist ved å overse eller nedvurdere andre kvinnelige essayister. Dessuten, ved å autorisere litteraturens marginale kvinnelige skikkelser, demaskerer hun på en subtil måte sin egen autoritet eller maktbruk.

Jeg vil hovedsakelig fokusere på de to bindene av The Common Reader. Her er hun ikke underlagt redaksjonelle restriksjoner og har utviklet et modent kunstnerisk uttrykk. I noen tilfeller har jeg også trukket inn hennes essayistiske forfatterskap for øvrig.

Narrativ autoritet

Bette London (1990) gjør en interessant observasjon i sin undersøkelse av narrativ stemme i Woolfs To the Lighthouse. Virginia Woolf ville innsette kvinnen som det talende subjektet, hun lot kvinnen få ordet – med Londons ord «making [the] woman speak» (London 1990: 121). I denne studien gjør hun også en spennende lesning av et berømt Woolf-essay, nemlig «Mr. Bennett and Mrs. Brown» fra 1923, to år før utgivelsen av The Common Reader (1925). Her demonstrerer London det problematiske i å autorisere tale: «For how does one authorize speech without participating in the violence of traditional authority?» (London 1990: 121). Å la kvinnen få ordet eller å innsette kvinnen som talende subjekt innebærer et element av tvang eller maktbruk. Woolf finner frem den ukjente kvinnen og snakker for henne og i hennes sted. Slik, hevder London, opptrer Woolf lik sine mannlige forgjengere, hun innsetter kvinnen som det talende subjekt for selv å etablere estetisk autoritet. Som nevnt ovenfor, forholder London seg bare til dette ene essayet, dette er ingen undersøkelse av Woolfs strategier i hennes essayistiske forfatterskap som sådan. Londons anliggende er først og fremst Woolf som forfatter av To the Lighthouse. Hun har imidlertid satt et interessant og viktig spørsmål på dagsordenen, et spørsmål det er betimelig å applisere på en større del av Woolfs essayistiske forfatterskap.

En svakhet ved Londons studie er den noe ukritiske eller unyanserte bruken av «autoritet». Begrepet har både politiske, litterære, lingvistiske og sosiokulturelle «betydninger» og implikasjoner, slik blant annet Koutsantoni (2009) viser. Hun introduserer en nyttig distinksjon mellom «authority» og «authortarianism» som kan fungere oppklarende i forbindelse med diskusjonen om narrativ autoritet. Å inneha autoritet, tett forbundet med etos, kan transformeres til det å «være autoritær», da snakker vi om «misbruk» av autoritet, autoritet som går over i maktbruk. Det er i dette grenselandet vi må diskutere Woolfs narrative autoritet.

Narrativ autoritet har historisk vært sett på som maskulin, ifølge Lanser (1992). For å forstå hvordan autoritet bygges, er hennes begrep «discursive authority» nyttig. Hun definerer diskursiv autoritet som «intellectual credibility, ideological validity and aesthetic value claimed by or conferred upon a work, author, narrator, character, or textual practice» (Lanser 1992: 6). Lansers bruk av begrepet «narrativ stemme» viser utover Genettes narratologi, hun bygger blant annet på Bakhtins sosiologiske poetikk og situerer narrativ stemme i krysningspunktet mellom sosial posisjon og litterær praksis. Begrepet innbefatter sosiale, økonomiske og litterære betingelser. En viktig bestanddel av narrativ autoritet er i hvilken grad fortellerens status er i overensstemmelse med den dominante sosiale makten (Lanser 1992: 6), i Woolfs tilfelle den velutdannede mannen. Woolf hentet inspirasjon fra det store reservoaret av mannlige essayister som Montaigne, Charles Lamb, William Hazlitt og Max Beerbohm. Hun var også datter av Leslie Stephen, en «man of letters» par excellence, og hun var helt klart påvirket av ham. Som Froula (2005) så treffende formulerer det, var Woolf en outsider som kvinne i det litterære feltet, men i egenskap av å være Leslie Stephens datter, var hun på innsiden.7 Likevel kan Woolf på mange måter karakteriseres som en kulturell dissident, basert på hennes mangel på formell utdannelse, hennes amatørstatus som lady writer i en verden av profesjonelle menn og fraværet av etablerte tradisjoner av kvinnelige lærde, en betraktning Juliet Dusinberre (1997) gjør i sin studie av Woolfs forfatterskap. Ved å etablere seg som litteraturkritiker og essayist, fremholder Dusinberre, synliggjorde hun i større grad en konfrontasjon med det mannlige litterære etablissement. Det er en lang tradisjon av kvinnelige romanforfattere, men få kvinnelige essayister og litteraturkritikere. Denne konfrontasjonen kommer tydelig frem i essayet «On Not Knowing Greek». Her posisjonerer hun seg i et felt og i en tradisjon dominert av menn. Dette kommer for eksempel til uttrykk ved at hun bruker sitt kjennskap til den klassiske greske tradisjonen som kulturell kapital, blant annet siterer hun på gresk.

On Not Knowing Greek

I «Reading» (1919) fremstiller Woolf den mannlige litterære tradisjonen som en uavbrutt linje av menn, og avslutter med å spørre om hvem som var opphavet til denne tradisjonen. Hun svarer ikke her, men i et senere essay, «The Leaning Tower» fra 1940, konstaterer hun at det er antikkens klassikere som er opphavet til og grunnstenen i den mannlige litterære tradisjonen. Menn låner autoritet gjennom en lang tradisjon av mannlige forgjengere, med utspring i antikken.

I «On Not Knowing Greek» befatter Woolf seg med den antikke arven, til tross for at hun er en kvinne uten formell utdannelse. Her leker hun seg med og utfordrer essaysjangerens konvensjoner, men samtidig innordner hun seg delvis tradisjonen. Tittelen er det beste eksempelet på dette. Ved å bruke «On» i tittelen til dette essayet i The Common Reader, følger Woolf essayets sjangerkonvensjoner. Samtidig undergraver hun den typisk mannlige tradisjonen ved å sette «On» sammen med «Not Knowing Greek». Gresk og latin er selve grunnstenen i Oxford/Cambridge-kulturen som mange av hennes mannlige samtidige i hennes miljø kom fra. Woolf fikk aldri noen universitetsutdannelse, og som barn ble hun undervist hjemme. Men hun fikk faktisk privatundervisning i gresk og latin. Samtidig som hun i essayets tittel gjør narr av den gresktalende universitetseliten, klarer hun ikke la være med å briljere med at hun selv behersker dette klassiske språket. Hun gjengir sitater fra Sofokles’ Elektra og fra Homer på gresk, og som så mange ganger før, demonstrerer hun enorme kunnskaper om litteratur på en selvfølgelig måte. Hun strør også om seg med navn både fra den klassiske og den mer moderne litteraturen, som Evripides, Sappho, Platon, Chaucer, Shakespeare, Voltaire, Racine, Austen, Shelley og Hardy på en selvfølgelig måte. Dette er ikke bare namedropping, hun viser at hun også behersker den litterære arven ved å sitere, kritisere og sammenligne, som når hun skriver om gresk drama og sammenligner de tre store tragediedikterne, Sofokles, Evripides og Aiskylos:

If then in Sophocles the play is concentrated in the figures themselves, and in Euripides is to be retrieved from flashes of poetry and questions far flung and unanswered, Aeschylus makes these little dramas (the Agamemnon has 1663 lines; Lear about 2600) tremendous by stretching every phrase to the utmost, by sending them floating forth in metaphors (E4: 44).

Her demonstrerer hun sine kunnskaper om de greske klassikerne og hopper uten å anstrenge seg videre til Shakespeare, før hun igjen vender tilbake til Agamemnon. Om vi fortsatt skulle være i tvil om hennes litterære kompetanse, bringer hun i neste øyeblikk inn Dostojevskij. Hennes essay er som et historisk opptog eller en utradisjonell kortutgave av litteraturhistorien. Er dette stemmen til en «vanlig leser»?

En demokratisk highbrow

Woolf posisjonerer seg som en «vanlig» leser i det essayistiske litterære feltet. Som tittelen på hennes to essaysamlinger indikerer, la hun vekt på den vanlige leserens (medskapende) rolle; «the common reader» skiller seg fra den profesjonelle litteraturkritikeren og den lærde8. Begrepet «common reader» må imidlertid ikke forstås som en uskolert gjennomsnittsleser. En «vanlig leser», slik begrepet brukes av Woolf, refererer til en frigjort og uhildet leser, en som kan gå til boken uten fordommer. Han er «suspicious of fixed labels and settled hierarchies» (E5: 42),9 og er dermed i stand til å lese på en uavhengig måte, løsrevet fra konvensjoner og stivnede læresetninger. Slik fremelsker Woolf en lesemåte som er kreativ, nysgjerrig og lekende, i tråd med en digressiv og assosiativ, slentrende essayistisk stil eller form. Woolfs lekende omgang med litteraturen og hennes dialog med leseren, sammen med hennes åpenbare kunnskaper om litteratur, kvalifiserer til tittelen Cuddy-Keane (2003) har gitt Woolf; en «demokratisk highbrow».

Som både Cuddy-Keane (2003) og Koutsantoni (2009) viser, snakker Woolf med, og ikke til, leseren. Woolfs dialog med leseren10 er en måte å komme leserne i møte som står i motsetning til den ovenfra og ned-holdning som Woolf mente kjennetegner den lærde akademikeren og litteraturkritikere.11 Det dialogbaserte står i kontrast til akademias enveiskommunikasjon, en foreleser på pidestall, høyt hevet over studentene, som Woolf forbinder med det fascistiske, dogmatiske og antidemokratiske, slik blant annet Cuddy-Keane (2003) viser. For Woolf er den akademiske diskurs for rasjonell og lineær, den er ikke poetisk og fruktbar, og den virker segregerende (Cuddy-Keane 2003: 72). En del av Woolfs essayistiske prosjekt er derfor å rive ned den mannlige akademikeren fra pidestallen.

Steeped in the Wine of the Classics

«Of all men, great scholars are the most mysterious, the most august», skriver Virginia Woolf i essayet «Outlines» fra det første bindet av The Common Reader,12 og hun fortsetter: «Since it is unlikely that we shall ever be admitted to their intimacy, or see much more of them than a black gown crossing a court at dusk, the best we can do is to read their lives – for example, the Life of Dr. Bentley by Bishop Monk» (E4: 196). I allianse med leseren – slik bruken av vi-formen signaliserer – distanserer hun seg fra den mystiske og ærverdige lærde akademikeren med ironisk ærbødighet og kokett underdanighet. «Vi har blitt fortalt», skriver hun videre, at denne mannen kan Sofokles på fingrene, kan Homer utenat og leser Pindar som vi andre leser avisen. Den ertende tonen og den tilsynelatende outsiderposisjonen er et forvarsel om et knusende portrett av Dr. Richard Bentley (1662–1742), Master of Trinity College. Som oppvarming forteller hun om hans arroganse, gjerrighet og truende fremferd i spørsmål som gjelder husholdningen og utgiftsføring av kostnader, som når han forlanger at colleget skal betale for en bredere trapp, hvis ikke får de smake hans gamle, rustne sverd. Han er åpenbart ikke i stand til å overbevise retorisk, til tross for sin klassiske skolering. Dette blekner mot kritikken av hans akademiske kranglevorenhet og smålighet. Han blir uvenner for livet med en kollega over en latterlig disputt om en feilstaving. I en krangel om det gamle testamentet bruker han de verste skjellsord for å karakterisere sin motstander. Denne voldsomme, trettekjære og skruppelløse akademikeren, uten sans for poesi, ble fratatt alle titler og sin stilling som Master, men fikk beholde tjenesteboligen livet ut. Her satt han og røkte sin pipe og drakk sin portvin, mens han for sine venner redegjorde for sitt syn på en gresk konsonant. Essayet er ikke utelukkende et knusende portrett av Dr Bentley, som har sløst bort en akademikergjerning på krangel og uvesentligheter, men gir samtidig et lite flatterende bilde av en hel akademikerstand, «men of learning and genius, of authority and divinity, brawling about Greek and Latin texts» (E4:198), som krangler og skjeller hverandre ut i et språk som man kunne forvente av en vaskekjerring i en bakgate eller en bookmaker på en veddeløpsbane, slik Woolf formulerer det. Skulle man ikke forvente at studiet av gresk litteratur skulle foredle ens fremtreden og rense sjelen, spør Woolf. De lærde universitetsprofessorene som tilbringer livene sine i selskap med grekerne er en gjeng hissige, kranglevorne, barnslige og smålige menn, alle opptatt av å hevde seg på bekostning av andre, er Woolfs budskap. Hun fratar dem her all ære og autoritet. Woolfs vittige, lekende, ironiske og ofte satiriske stemme skapes på ruinene av de store menn.

Dekonstruksjon av den «store» personligheten

Woolfs nedvurdering av den «store» mannlige personligheten skjer ofte på mer subtile måter enn det vi har sett i essayet om Dr. Bentley. Noen ganger velger hun å overse den kjente mannlige forfatteren og heller feste seg ved konen eller elskerinnen. Dette gjør hun i essayet «Geraldine and Jane» (CR2). Her tildeler hun Thomas Carlyle en birolle og setter konen Janes pussige forhold til den nå glemte romanforfatteren Geraldine Jewsbury i sentrum.

En annen måte å avglorifisere de store menn på, er å feste seg ved små hendelser eller detaljer i deres liv, samtidig som hun skyver deres kjente verker i bakgrunnen. Hun ser bak fasaden og avdekker forhold som gjør de store mer «vanlige». Hun strukturerer ofte disse biografiske skissene som små fortellinger og blander noen ganger fakta med fiksjon. Et eksempel på dette finner vi i første del av essayet «Four Figures» (CR2), «Cowper and Lady Austen»: «It happened, of course, many years ago (…) An elderly gentleman was looking out of his window in a village street in the summer of 1781 when he saw two ladies go into a draper’s shop opposite» (E5: 459). Slik innleder Woolf historien om Cowpers vennskap med Lady Austen, som fikk en slik trist avslutning etter at hun avslørte sine kjærlige følelser for ham. Woolf skildrer «trekantforholdet» mellom Cowper, Mary Unwin og Lady Austen, ofte ved å sitere fra hans brev: «Lady Austen and we pass our days alternately at each other’s chateau. In the morning I walk with one or other of the ladies, and in the afternoon wind thread» (E5: 464). Noen ganger beveger Woolf seg nesten umerkelig over i fiksjonen for å beskrive forholdet mellom de tre: «It might be that Mary would notice one evening that Anne wore a lock of William’s hair set in diamonds (…) the fire might burn brightly and the frost and the wind outside make the fireside calm all the sweeter» (E5: 464). Hun dramatiserer Cowpers liv ved å ta i bruk narrative strategier, på samme måte som hun gjør i sine romaner. Woolf lar her Cowpers liv overskygge hans diktning. Hun skaper et sympatisk bilde av ham, og vi kan ikke annet enn å overveldes av tristhet når hun avslutter «fortellingen» eller den biografiske skissen med at han «sank from gloom to gloom, and died in misery» (E5: 465), mens Lady Austen giftet seg med en franskmann og levde lykkelig.

Det er altså det biografiske som står i sentrum i dette essayet om Cowper og hans to beilere. Woolfs interesse for litterære biografer kommer godt frem i de to bindene av The Common Reader og i hennes essayistiske forfatterskap for øvrig. Denne interessen er kanskje ikke overraskende ettersom hennes far var redaktør for Dictionary of National Biography (DNB), men i motsetning til Leslie Stephens interesse for «de store berømte menn»13 velger Woolf ofte ut de upåaktede kvinnene. Mange av de kvinnene Woolf gir en plass i The Common Reader er kjente, som Christina Rosetti, Mary Wollstonecraft og Dorothy Wordsworth. Det er imidlertid hennes opptatthet av de mer dunkle kvinneskikkelsene som har gitt Woolf ry for å være demokratisk.

En kvinnelig insektforsker

«Miss Ormerod» (1924) er emblematisk i så måte. I DNB, selve innbegrepet av den patriarkalske institusjonen, har Eleanor Ormerod (1828–1901) betegnende nok fått en liten plass under artikkelen om hennes far, historikeren George Ormerod (1785–1873) (E4: 145n). Virginia Woolf trekker henne frem i lyset.

Dette delessayet fra «The Lives of the Obscure» (CR 1)14 er bygget opp som en fortelling. Her «leser» Woolf den kvinnelige insektforskeren Miss Eleanor Ormerods liv i en utradisjonell anmeldelse av hennes selvbiografi og korrespondanse. Woolf innleder med en åpenbar distanse til både tid og rom. En scenisk beskrivelse etterfølges av en sammenligning av landskapet den gang og «nå»:

There were unmistakable signs of the year 1835 both in the trees and in the sky, for modern trees are not nearly so voluminous as these ones, and the skies of those days had a kind of pale diffusion in its texture which was different from the more concentrated tone of the skies we know (E4: 131).

I sterk kontrast til mange mannlige essayister, som åpenbart er ute etter å portrettere seg selv og hvor et tydelig «jeg» er til stede,15 trer Woolf her tilbake og lar den ukjente kvinnen slippe til. Den kollektive fortellerstemmen som introduseres helt på slutten av avsnittet kommer til syne kun denne ene gangen, siden overtar en tredjepersonsforteller, men fortellerens tilstedeværelse tåkelegges ved utstrakt bruk av fri indirekte diskurs og distansen blir mindre åpenbar. I tekstutdraget nedenfor ser vi et eksempel på dette:

One might have thought that they would have left her alone – innocent dirt-grey birds, taking more than their share of the breakfast crumbs, otherwise inoffensive. But once you look through a microscope – once you see the Hessian and the Bot as they really are – -there’s no peace for an elderly lady pacing her terrace on a fine May morning. For example, why, when there are crumbs enough for all, do only the sparrows get them? Why not swallows or martins? (E4: 137).

Her er det uklart hvem som snakker, Eleanor Ormerods og fortellerens stemme glir inn i hverandre, men ordlyden er åpenbart farget av Miss Ormerods stemme. Ofte, og i økende grad mot slutten av essayet, trekker fortelleren seg helt inn i kulissene. Dialogen trer inn på scenen og overtar fortellerens jobb, nesten som i et skuespill. Slik befestes inntrykket av en fraværende forteller. Woolf skaper dermed en illusjon av at det er Miss Ormerod som er hovedpersonen. Hun lar tilsynelatende Miss Ormerod selv få komme til orde, og store deler av hennes historie fortelles gjennom direkte gjengivelse av dialog.

Det problematiske her er at Woolf blander fakta med fiksjon, og hennes omgang med sitater er temmelig uakademisk, som McNeillie også påpeker i en note: «Her ’quotations’ are seldom verbatim. Indeed they are inventions only indirectly derived from Ormerod» (E4: 144). Mange av sitatene mangler belegg eller er gjengitt temmelig unøyaktig. I fortsettelsen av essay-sitatet ovenfor går teksten over i direkte gjengivelse av tale, men det viser seg at dette er fri improvisasjon, utledet av helt forskjellige poenger fra Miss Ormerods selvbiografi og korrespondanse (E4: 145n). Slik forvrenger og forfalsker Woolf Miss Ormerods replikker. Det tilsynelatende «sanne» eller «virkelige» er altså fiksjon. Det demokratiske og antiautoritære i å hente frem en obskur kvinnelig insektforsker og la henne komme til orde undermineres ved at Woolf legger sine egne ord i hennes munn. Tekstens narrative strategier, som bruken av dialog og fri indirekte diskurs, tåkelegger Woolfs autoritære praksis i dette essayet.

Elementer av tvang eller maktbruk skjules ved hjelp av retoriske strategier, og essayet fremstår som kunstnerisk vellykket. Slik oppnår Woolf estetisk autoritet ved hjelp av autoritære midler. En original, lekende og «demokratisk» stemme etableres på bekostning av Miss Ormerod. Woolfs «feillesning» av Miss Ormerods liv kan kanskje sees på som en særegen form for anxiety of influence, en kunstnerisk nødvendighet for å etablere estetisk autoritet? Slik skiller hun seg ikke ut fra sine mannlige forgjengere.

Woolfs parasittære metaforikk

En av Woolfs mannlige forgjengere og forbilder er Michel de Montaigne (1533–1592), ofte omtalt som essayets far. Også Montaigne var, som kjent, lemfeldig i sin omgang med «sitater». Han imiterer og parafraserer ofte antikkens diktere og gjør deres ord til sine, slik blant annet Friedrich (1991) og Bakewell (2011) har påpekt. I essayet «Montaigne» (CR1) gjør Woolf noe av det samme med Montaigne og bruker små fragmenter fra hans essais og setter dem inn i en litt annen sammenheng. Slik fremstår noen ganger brokker av hans prosa som poesi hos Woolf, som for eksempel her, hvor hun oppfordrer oss til å nyte øyeblikket før livet tar slutt: «let us (…) relish to the full before the sun goes down the kisses of the youth and the echoes of a beautiful voice singing Catullus» (E4: 77). Woolf bruker «ungdommens kyss» som en metafor for de små øyeblikkene i livet, som man må nyte før solen går ned, eller før døden innhenter oss. Vi finner igjen «the kisses of youth» hos Montaigne, i essayet «Of Smells», men her i en mer prosaisk sammenheng. Han snakker nemlig om sin bart, som gjør tjeneste som et instrument for å holde på lukter: «The close kisses of youth, savory, greedy, and sticky, once used to adhere to it and stay there for several hours after» (I, 55: 228).16 Ekkoene av en nydelig stemme som synger Catullus har hun stjålet fra et annet essay, «Apology for Raymond Sebond», hvor Montaigne skriver at han selv ikke føler seg sterk nok til å lytte til «verses of Horace and Catullus sung by adequate voice from a young and beautiful mouth» (II, 12: 448). Andre ganger omformer hun og leker med hans metaforikk. Montaigne personifiserer sjelen ved å la den fremstå i en kvinnes skikkelse i essayet «Of the Inconstancy of Our Actions» (II, 1), og Woolf bygger på Montaigne, men videreutvikler metaforen når hun beskriver sjelen som en kvinne sittende ved peisilden: «But watch her as she broods over the fire in the inner room of that tower, though detached from the main building has so wide a view over the estate» (E4: 73). Her er det fristende å ty til begrepet «parasittær metaforikk», brukt av Riffaterre (1994) om Woolfs praksis i essayet «Sir Walter Scott». Betegnelsen tydeliggjør Woolfs retoriske strategier. Like gjerne kan vi se denne «parasittære» praksis som en variant av det romerske imitatio-idealet, hun etterligner og forbedrer (?), slik Seneca illustrerer med sin bie-metafor i et brev til Lucilius (nr. 84). Den samme metaforen låner for øvrig Montaigne i essayet «Om undervisning og barneoppdragelse» (I, 26: 215), men han omskriver og gjør den til sin egen, noe som nettopp illustrerer mitt poeng. Når Woolf åpent siterer Montaigne gjør hun det noen ganger på engelsk, andre ganger på fransk. Slik hun i «On Not Knowing Greek» viste at hun behersket det klassiske språket, demonstrerer hun her sine franskkunnskaper. Slik følger Woolf i den mannlige essaytradisjonens fotspor.

Hun hevder likevel at kvinnelige forfattere trenger en egen tradisjon, på samme måte som Miss Hedge i Woolfs roman Jacob’s Room (1922) trenger kvinnelige forgjengere for å kunne skrive.

En kvinnelig tradisjon

I «How it Strikes a Contemporary» (CR1) hevder Woolf at de store mesterverkene i litteraturen, de litterære monumentene, oppstår som et resultat av et felles løft. Som T.S. Eliot i «Tradition and the Individual Talent»,17 erkjenner Woolf betydningen av en tradisjon, i den forstand at ingen forfatter kan betraktes isolert. Men hun setter likevel implisitt et spørsmålstegn ved Eliots forståelse av «greatness» eller storhet. Han ser tradisjonen som en eksklusiv rekke av store forfattere. Woolf har en mer demokratisk forståelse av tradisjonsbegrepet. Litteratur oppstår ved et felles løft, mener hun, og oppfordrer kritikere til å «take a wider, a less personal view of modern literature, and look indeed upon the writers as if they were engaged upon some vast building (…) being built by common effort» (E4: 241). Hun avslutter med en oppfordring til å «see the past in relation to the future; and so prepare the way for masterpieces to come» (E4: 241). Ved å trekke frem de heller obskure skikkelsene i litteraturen uttrykker hun deres betydning for tilblivelsen av mesterverkene. Litteraturens mesterverker er ikke født alene, hevder hun senere i A Room of One’s Own (1928), men er et produkt av flere års felles tenkning, og massens erfaringer kommer til syne gjennom litteraturens enkelte stemmer (Woolf 2000: 66). Slik transcenderer hun T.S. Eliots ide om betydningen av en tradisjon ved så å si å demokratisere litteraturens tilblivelsesprosess.

Disse tankene videreutvikler hun i essayet «Women and Fiction» (1929). Her skriver Woolf at «[t]he extraordinary woman depends on the ordinary woman» (E5: 29). Hun søker blant annet tilbake til renessansen for å finne den vanlige kvinnen som kan tjene som forgjenger, og etablerer slik røtter i den elisabethanske perioden. Hun retter oppmerksomheten mot de glemte, obskure bøkene, som ligger bortgjemt og nedstøvet på de minst synlige stedene i bokhyllen, og skaper gjennom dette en synlig posisjon i det litterære feltet. I essayet med den karakteristiske tittelen «Lives of the Obscure» (CR1) belyser Woolf så å si sin egen rolle: «For one likes romantically to feel oneself a deliverer advancing with lights across the waste of years to the rescue of some stranded goast (…) waiting, appealing, forgotten, in the glowing gloom» (E4: 119). Hennes beskrivelse ånder av melankoli og romantikk, og hun understreker det dunkle, tåkelagte og ukjente ved å sammenligne de glemte skikkelsene med gjenferd. Hun gir seg selv en synlig posisjon i dette skyggefulle landskapet og iscenesetter slik seg selv som den ekstraordinære kvinnen. Slik fungerer disse skikkelsenes stillhet som en betingelse for Woolfs stemme.

It is one of the attractions of the unknown, their multitude, their vastness; for, instead of keeping their identity separate, as remarkable people do, they seem to merge into one another, their very boards and title-pages and frontispieces dissolving, and their innumerable pages melting into continuous years (…). (E4: 120.)

For Woolf består de ukjentes tiltrekningskraft av at de ikke så lett lar seg skille fra hverandre. De mange ukjente fremstår ikke som separate individer, slik bemerkelsesverdige mennesker gjør, hevder Woolf, og fremhever dermed implisitt seg selv som den som skiller seg ut som et tydelig og bemerkelsesverdig menneske, med en stemme som kan høres. De delikate tåkeaktige substansene, som hun beskriver dem som, fungerer som et bakteppe for Woolfs (bemerkelsesverdige) betraktninger, og Woolf lar dem komme til syne, hun «autoriserer» deres stemmer.

Hertuginnen av Newcastle

Woolfs kvinnelige forgjengere skisseres andre ganger mindre konturløse og tåkeaktige, slik som den eksentriske Margaret Cavendish, eller Hertuginnen av Newcastle. Hennes fargerike skikkelse, hennes eksentrisitet, hennes tydelige stemme og ikke minst hennes ønske om berømmelse manes frem av Woolf i «The Duchess of Newcastle» (1925) fra CR1. Men allerede i innledningen indikerer Woolf at berømmelsen ikke varte lenge: «And while she lived, her wish was granted» (E4: 81). Fortellingen rammes inn av gjenerindringens blikk, det er en lenge glemt hertuginne som hentes frem fra de dødes og en gang så berømtes rekker. På en subtil måte lar hun hertuginnens eksistens tildekkes av forgjengelighetens slør, «the last echoes of that clamour have now all died away», fortsetter Woolf, og lar hennes ettermæle innhylles i dødsmetaforikk. Ord som grav, mausoleum, halvmørke og oppsmuldring understreker hertuginnens forgjengelighet. Slik levnes det ingen tvil om at hennes berømmelse ikke varte.

Hertuginnen av Newcastle levde tilbaketrukket på landet med sin mann og kunstnerkollega. Her, i fullstendig isolasjon, men likevel i fullkommen lykke, skrev hun flere essaysamlinger, foruten dikt, skuespill og filosofiske verker. I sine essays spekulerer hun over de mest fantastiske emner, som månens beskaffenhet, om hvorfor musikere er gale, om grammatikk og moral, om hugging av trær og så videre. Hertuginnens samlede verker er å finne i British Museum, men de står bare der og støver ned. Studenter og andre som tilfeldigvis tar en titt, skjønner fort at de har forvillet seg og legger bøkene bort igjen, til tross for at de oser av vitalitet: «There they stand, in the British Museum, volume after volume, swarming with a diffused, uneasy, contorted vitality» (E4: 84). Hertuginnens litt latterlige karakter og ubetydelige verker representerer dermed ingen trussel mot Woolfs posisjon som kvinnelig essayist. Dette gjelder også for mange av de andre kvinneskikkelsene og sjangrene Woolf henter frem, slik som Dorothy Osbornes og budeien Mercys brev og Lady Anne Cliffords dagbok, alle skikkelser fra The Common Reader. 18

Ved å gi de upåaktede en stemme, vender hun samtidig oppmerksomheten bort fra «den store personligheten» i litteraturen. Hun så å si demokratiserer litteraturen ved ikke bare å la the common reader komme til orde, men også «the common (woman) writer». Samtidig fremhever hun seg selv og sin egen rolle ved å hente frem kvinner som på ingen måte kan true hennes egen posisjon på det litterære feltet. Å finne en egen stemme ved å la den obskure kvinnen komme til orde er å innta en tvetydig posisjon. Bette London (1990) påpeker det problematiske i å innsette kvinnen som «speaking subject» (London 1990: 121). Det ligger et element av maktbruk i å la andre få komme til orde, i å være den som autoriserer deres stemmer. Ved å velge ut og «fiksjonalisere» er det Woolf selv som kontrollerer de andres stemmer. Slik fremstår Woolf som demokratisk og antiautoritær, men samtidig autoritær og selvhevdende.

Avvisning av den kvinnelige essayistiske arven

Woolf leter etter en kvinnelig tradisjon og kvinnelige forbilder. Likevel underminerer hun andre kvinnelige essayisters posisjon og avviser deres plass i litteraturhistorien. Det er den mannlige essayistiske arven hun trekker frem. Denne «strategien» synliggjør Woolf som kvinnelig essayist i et felt dominert av menn. Bowlby skriver at Woolf, i likhet med sin far, aldri nevner andre kvinnelige essayister (Bowlby 1997: 236). Dette stemmer ikke helt, noe både Brosnan (1997) og Fernald (2006) påpeker.

Woolf gir essayisten Mary Russell Mitford (1787–1855) en plass, om enn beskjeden, i essayet «Outlines»19 fra The Common Reader. Her latterliggjør hun hennes biografi, forfattet av en Miss Hill, i spydige vendinger over ni sider. Mary Russell Mitford er en av fire kvinnelige essayister som har fått en plass i Walkers (1915) omfattende gjennomgang av den engelske essaytradisjonen. Hun publiserte essays i London Magazine, i selskap med DeQuincey, Hazlitt og Lamb. Det er en eksepsjonell posisjon for en kvinne på den tiden. Walker finner henne verdig til å bli omtalt over fire sider, sammenligner henne med Lamb og skriver blant annet at «her sketches of Our Village are among the permanent possessions of English literature» (Walker 1915: 228). Woolf på sin side skriver at den eneste grunnen til å skrive hennes biografi er at det ikke er noen andre kvinner igjen å skrive om. I et essay fra 1920, «A Good Daughter», berører hun så vidt Mitfords essaysamling, men indikerer at den kun er lesbar fordi Miss Mitford kopierer Jane Austen, og hun beskriver hennes tekster i lite flatterende vendinger: «The result is that Miss Mitford is still readable – well-preserved, as we say of some trim, hale, old spinster who has never been ravaged by passion or lost her figure in bearing children» (E3: 214). Woolf sammenligner her hennes tekster med en gammel peppermø, og insinuerer med en slik metaforikk at lesningen av Mitfords tekster ikke er fruktbar eller gir noen form for nytelse.

Eliza Haywood (1693–1756) er en annen kvinnelig essayist som kunne tjent som forbilde for Woolf. Haywoods betydning ligger først og fremst i hennes pionerrolle som kvinnelig redaktør i to tidsskrifter: «The Female Spectator (1744–1746) and The Parrot (1746) are interesting because they were principally […] the work of a woman at a time when female writers were few» (Walker 1915: 130). Hun var så å si en kvinnelig utgave av Steele og Addison og berømt i sin samtid. Woolf skrev en anmeldelse av The Life and Romances of Mrs. Eliza Haywood av G. F. Whicher i TLS i 1916. Her fokuserer hun på Haywoods romantiske eventyr, men hennes rolle som redaktør og essayist nevnes bare i en bisetning.

Woolf overser også den essayistiske delen av George Eliots (1819–80) forfatterskap i essayet «George Eliot» i CR2. I Woolfs streben etter å skrive frem en kvinnelig tradisjon, ville det vært naturlig å gripe fatt i en av de få kvinnelige essayister som fantes i det nittende århundre.

Heller ikke de to samtidige essayistene, Alice Meynell og Vernon Lee, får noen plass i Woolfs essaysamlinger. Hun levner dem liten ære i sine anmeldelser, og privat blir de latterliggjort og svartelistet. I dagboken gir hun en lite flatterende beskrivelse av Meynells ytre, for så å avslutte med: «This was Mrs. Meynell, the writer; who somehow, made one dislike the notion of women who write» (Woolf 1990: 398).

Vernon Lee (1856–1935), som er et pseudonym for Violet Paget, fikk heller ingen pen behandling av Virginia Woolf. I sin anmeldelse (1908) av Vernon Lees essaysamling, The Sentimental Traveller, avfeier hun Lees betraktninger som egoistiske avledninger og slår fast at Lee på ingen måte kan komme opp mot Charles Lamb eller Henry James. I et senere essay, «Art and Life» (1909), kommer hun med lignende karakteristikker: «her statements have none of the Divine impersonality which stamps the myths and visions of Plato, but they are expressions of individual opinion (…) [and] illustrate not the object but the writer» (E1: 279). Woolf kritiserer her Vernon Lee for det samme som hun ser som positivt hos Max Beerbohm og Montaigne, nemlig deres bruk av personlighet. Privat, i et brev til Violet Dickinson, avskriver hun Lee fullstending: «I am sobbing with misery over Vernon Lee, who really turns all good writing to vapour […] I put her on my black list, with Mrs. Humphry Ward (L1: 320).

Ann Thackeray Richie (1837–1919), Virginia Woolfs tante, var essayist og en ettertraktet bidragsyter til både engelske og amerikanske litterære tidsskrifter. 19. november 1908 anmeldte Woolf essaysamlingen Blackstick Papers i TLS. I sitt essay med samme navn bemerker hun at Lady Richie har en alveaktig måte å se livet på og skriver videre at hun ikke er i stand til å se hva sjarmen i tantens essays består i: «It is far simpler to describe it to magic» (E1: 228). Å redusere Richies essays til magi og essayisten til en alv, er en effektiv strategi for å ufarliggjøre en konkurrent.20 Hun fremstiller henne mer positivt i en nekrolog, men innrømmer i dagboken at hun fikk bedre behandling enn fortjent: «And I’ve just done Aunt Anny, on a really liberal scale […] I admired her sincerely […] but I’ve said all I can say, dressing it up a trifle rosily, in the Times tomorrow (D1: 248).

Selv om det helt klart er mennene som dominerer essaysjangeren, valgte Woolf å skape en distanse til de kvinnelige essayistene som fantes. Margaret Cavendish eller hertuginnen av Newcastle er et unntak, men hun fremstår i et så latterlig lys at hun ikke representerer noen trussel, og Woolf gjør seg vittig på hertuginnens bekostning. Mary Russell Mitford, Eliza Haywood, George Eliot, Alice Meynell, Vernon Lee og Anne Thackeray Richie er alle kvinnelige essayister som Woolf kunne valgt å sette søkelys på for å synliggjøre kvinnene i en sjanger dominert av menn. Det er neppe fordi Dorothy Osbornes eller budeien Mercys brev er av høyere litterær kvalitet at Woolf velger å fokusere på dem i stedet for kvinnelige essayister. Ved å fortie, latterliggjøre og bagatellisere kvinner i «den essayistiske delen» av det litterære feltet ufarliggjør Woolf dem som potensielle konkurrenter og synliggjør samtidig seg selv og sin egen rolle som kvinnelig essayist. Hun fremstår som en enestående kvinnelig essayist og skaper seg en posisjon i det litterære feltet.

Anxiety of influence

Etableringen av en stemme anses gjerne av feminister som en nødvendig kunstnerisk strategi for å oppnå estetisk autoritet (Lanser 1992). Lanser gjengir Luce Irigarays formulering; «to find a voice (voix) is to find a way (voie)» (Lanser 1992: 3). Fortellingen skapt av den feministiske kritikken om Woolfs antiautoritære stemme kan bare delvis funderes i Woolfs essayistiske praksis. Woolf er mindre demokratisk enn den feministiske kritikken postulerer. Å etablere autoritet og etos gjennom sin essayistiske diskurs er en kunstnerisk nødvendighet for å skape en særegen stemme og en synlig plass på det essayistiske feltet. Det problematiske oppstår idet grensen mellom det å skape autoritet og bli autoritær krysses, med andre ord; idet autoritet går over i maktbruk.

Som romanforfatter står Woolf i den modernistiske estetikks frontlinje, som essayist må hun oscillere mellom ulike posisjoner og prøve frem nye måter å skrive på, slik skaper hun sin egen stemme. Essai betyr nettopp forsøk, og Woolfs utprøvende praksis er i tråd med essaygenrens natur. Men noen ganger trår Woolf feil.

Avglorifiseringen av de store menn kan tolkes som et subversivt, men likevel demokratisk og antiautoritært prosjekt. Woolf bruker ofte latter, ironi og satire for å ramme det maskuline litterære etablissement. Lekende og lærd, vittig og veltalende skaper Woolf sin egen stemme på ruinene av de store menn. Hennes åpenbare behov for å vise at hun er belest og at hun behersker den klassiske arven er nødvendig for å bygge opp etos i et felt dominert av menn. Under dekke av en antiautoritær posisjon slår Woolfs stemme noen ganger over i maktbruk, den demokratiske highbrow blir autoritær, slik som vi har sett i essayet om Miss Ormerod eller i den generelle nedvurderingen og latterliggjøringen av kvinnelige essayister og «konkurrenter». Woolf skriver frem en kvinnelig tradisjon ved å hente frem de upåaktede kvinnene, men de fungerer først og fremst som kulisser for den egentlige hovedpersonen, essayisten Virginia Woolf. Som vi har vært inne på tidligere, kan Woolfs «feillesning» av kvinners liv og litteratur sees på som en særegen form for anxiety of influence. Ved å bruke ulike «feillesningsstrategier» makter Woolf å fremheve seg selv på bekostning av sine forgjengere. Hennes «vi» er noen ganger like dominerende som hennes mannlige forgjengeres «jeg».

Woolfs utradisjonelle skildring av et livsløp i «Miss Ormerod» følger ingen kronologisk struktur, hun lar insektforskeren igjen komme til orde etter at hennes død er annonsert gjennom en samtale mellom et ektepar som leser hennes nekrolog i The Times. Umerkelig glir ekteparets dialog over i Miss Ormerods samtale med tjeneren Dixon, vi er igjen tilbake i hennes verden av bekymringer over insekter og spurver. Woolfs essay krever en oppmerksom leser, de mange overgangene er ofte sømløse. På samme vis kreves det en oppmerksom leser for å avdekke autoritære strategier hos Woolf. Virginia Woolf er fortsatt i dialog med leseren. Det i seg selv er demokratisk.

Litteratur

Andersen, Britt. 1999. «Virginia Woolf som litteraturkritiker» i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 1, 1999. Oslo.

Bakewell, Sarah. 2011. How To Live. Or A Life of Montaigne in one question and twenty attempts at an answer. London.

Bloom, Harold. 1973. The Anxiety of Influence. A Theory of Poetry. Oxford.

Bowlby, Rachel. 1997. Feminist Destinations and Further Essays on Virginia Woolf. Edinburgh.

Brosnan, Leila. 1997. Reading Virginia Woolf’s Essays and Journalism. Breaking the Surface of Silence. Edinburgh.

Cuddy-Keane, Melba. 2003. Virginia Woolf, the Intellectual, and the Public Sphere. Cambridge.

Daugherty, Beth Rigel. 1983. «The Whole Contention Between Mr. Bennett and Mrs. Woolf, Revisited» i Virginia Woolf: Centennial Essays. Elaine K. Ginsberg and Laura Moss Gottlieb (red.). New York.

Dusinberre, Juliet. 1997. Virginia Woolfs Renaissance. Woman Reader or Common Reader? Basingstoke.

Eliot, T.S. 1921. «Tradition and the Individual Talent» i The Sacred Wood. Essays on Poetry and Criticism. T.S. Eliot. London.

Endreson, Thorunn Gullaksen. 2004. «A Voice of Her Own?» Virginia Woolf som essayist i en mannlig essaytradisjon. Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.

Fernald, Anne E. 2006. Virginia Woolf. Feminism and the Reader. New York.

Friedrich, Hugo. 1991. Montaigne [tysk orig. 1949]. Overs. Dawn Eng. Berkeley.

Froula, Christine. 2005. Virginia Woolf and the Bloomsbury Avant-Garde. New York.

Gilbert, Sandra M. og Susan Gubar (red.). 1985. The Norton Anthology of Literature by Women: The Tradition in English. New York.

Gualtieri, Elena. 2000. Virginia Woolf’s Essays. Sketching the Past. London.

Haas, Gerard. 1969. Essay. Stuttgart.

Koutsantoni, Katerina. 2009. Virginia Woolf’s ‘Common Reader’. Farnham, Surrey.

Lanser, Susan Sniader. 1992. Fictions of Authority. Women Writers and Narrative Voice. Itacha and London.

Lee, Hermione. 1996. Virginia Woolf. London.

London, Bette. 1990. The Appropriated Voice. Narrative Authority in Conrad, Forster and Woolf. Ann Arbour.

Low, Lisa. 1997. «Refusing to Hit Back: Virginia Woolf and the Impersonality Question» i Virginia Woolf and the Essay. Beth Carole Rosenberg and Jeanne Dubino (red.). New York.

Marcus, Jane. 1981. «Thinking Back through Our Mothers» in New Feminist Essays on Virginia Woolf. Jane Marcus (red.). Lincoln, Nebraska.

Montaigne, Michel de. 1980. The Complete Works of Montaigne. Overs. Donald M. Frame. Stanford, California. 2004. Essays. Første bok. Overs. Beate Vibe. Oslo.

Riffaterre, Michael. 1994. «Litteraturkritikkens diskurs» i Ny Poetik nr. 3, 1994. Lis Møller og Marie-Louise Svane (red.). København.

Selboe, Tone. 2003. Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere. Oslo.

Seneca. 2000. «Brev til Lucilius» i Korttekster. Jon Haarberg, Jakob Lothe og Hans H. Skei (red.). Oslo.

Walker, Hugh. 1915. The English Essay and Essayists. London.

Woolf, Virginia. 1922. Jacob’s Room. London. 1929. A Room of One’s Own. London.

–– 1975–80. The Letters of Virginia Woolf, 1–6. Nigel Nicholson (ed.). London.

–– 1977–84. The Diary of Virginia Woolf, 1–5. Anne Olivier Bell (ed.). Harmondsworth.

–– 1986–2011. The Essays of Virginia Woolf, 1–6. Andrew McNeillie og Stuart N. Clarke (red.). London.

–– 1990. A Passionate Apprentice. The Early Journals. 1897–1909. Mitchell A. Leaska (red.). London.

–– 2002. Indiskresjoner og andre essays. Anka Ryall (red.). Overs. Merete Alfsen. Oslo.

1Heretter referert til som E1–E6. Andrew McNeillie er redaktør for de fire første bindene. I de to siste bindene har Stuart N. Clarke overtatt redaktøransvaret.
2Musil definerer essayisme som en måte å leve og skrive hypotetisk på, som er utflytende og uten et organiserende sentrum, ifølge Gualtieri (2000).
3I Norge har Britt Andersen (1999) gjort en studie av Woolfs essays, med fokus på hennes rolle som litteraturkritiker mer enn som essayist. I 2002 ga Anka Ryall ut et knippe av Woolfs essays i norsk språkdrakt (Woolf 2002), og Tone Selboe har gitt en lesning av Woolfs London-essays i Kvinnelige Vaganter (2003).
4Dette er imidlertid ikke noe nytt. I min hovedoppgave (2004) undersøkte jeg hvordan leserne får en medskapende rolle i Woolfs essayistiske univers. Her viste jeg også hvordan hun eksperimenterte mer eksplisitt med dialogformen i sine essays, men holdt noen av disse eksperimentene utenfor de to essaysamlingene hun selv utga. Essayet «Mr. Conrad: A Conversation» ble forbigått i stillhet av kritikerne, noe Woolf tok som et tegn på at hennes prosjekt var mislykket (D2: 265).
5Se f. eks. A Room of One’s Own (1929) eller «The Decay of Essaywriting» (1905).
6 Dette er noe også Lisa Low påpeker: «Woolf’s impersonal critic is devoted to the democratic proposition that the common reader is preferable to the literary bully» (Low 1997: 262). Koutsantoni argumenterer også for at Woolf bruker en kollektiv fortellerstemme for å unngå å virke autoritær og for å markere at hun samarbeider med leseren (Koutsantoni 2009).
7Leslie Stephen var som redaktør og forfatter av blant annet essays og biografier, en av de ledende innen Viktoria-tidens litterære etablissement.
8Til tross for manglende formell utdannelse var Woolf en av de mest beleste forfattere i engelsk litteraturhistorie, noe som er dokumentert av flere Woolf-eksperter, se for eksempel Brenda Silvers Virginia Woolf’s Reading Notebooks (1983) eller Mark Husseys Virginia Woolf A-Z (1995), og blant annet påpekt av Fernald (2006).
9Sitatet stammer fra essayet «Phases of Fiction» (1929). I innledningen beskriver hun «den vanlige leseren». Det ble publisert i tidsskriftet Bookman i 3 deler (E5: 84n).
10Se også Endreson (2004).
11Et dagboksnotat fra oktober 1940 avslører hennes holdning til akademia: «They are turned out by the University machine. I respect them. Father was one varity. I dont love them. I dont savour them. Insiders are the glory of the 19th century. They do a great service like Roman roads. But they avoid the forests and the will o the wisps» (D V: 333).
12Essayet «Outlines» består av 4 del-essays, alle anmeldelser av biografier. «Dr Bentley» er nr. 2 i rekken.
13Stephen var den første redaktøren av DNB, fra 1885–91. Han skrev også flere biografier. Se f.eks. Lee (1996).
14«Miss Ormerod» er inkludert i «The Lives of the Obscure» i E4. I den engelske utgaven av The Common Reader er «Miss Ormerod» utelatt, det finnes bare i den amerikanske førsteutgaven av The Common Reader. Opprinnelig ble «The Lives of the Obscure» publisert i tidsskriftet Dial i desember 1924, se (E4: 144n).
15Montaigne er et eksempel, se Endreson (2004).
16Montaigne siteres på engelsk for bedre å kunne se likhetene.
17Fra samlingen The Sacred Wood (1918).
18Se Endreson (2004).
19Det er også i dette essayet vi finner det lite flatterende portrettet av Dr. Bentley
20Også hertuginnen av Newcastle blir sammenlignet med en alv i essayet om henne i The Common Reader.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon