Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen

Sykdom som litteratur. 13 utvalgte diagnoser

Unipub 2011, 411 sider

Ordenes (somatiske) virkning

I.

Sykdom som litteratur springer ut av forskningsprosjektet Infectio som pågikk ved Universitetet i Oslo i perioden 2004–2008, og kan leses som prosjektets grand finale. Forskningen som ble gjort og skapt i og med Infectio har avfødt bokutgivelser, seminarer og internasjonale konferanser. Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen var to av pådriverne i Infectio-prosjektet, et tverrfaglig møtested for humanister og medisinere som gjestet internasjonale størrelser og var banebrytende i Norge. Forskningsfeltet kalt medical humanities, som Infectio er en del av, er fortsatt relativt nytt og i visse henseender utprøvende. Tidsskriftet Medical Humanities ble etablert først i år 2000. Et tidlig eksempel på en norsk utgivelse innen medical humanities er Petter Aaslestads glimrende Pasienten som tekst (1997, 2007).1 Å kombinere lesning av medisinsk kunnskap og skjønnlitterære tekster er bare én av mange muligheter den tverrfaglige kulturhistorieforskningen inviterer til. Også visuelle medier som film og billedkunst er potensielt materiale for slike lesninger, likedan medisinsk bruk av MRI- og CT-skanningsteknikker innen nevrologi, som kan analyseres med kunsthistorisk terminologi.2 Eller som Aaslestad altså gjør: anvende narratologien til å lese Gaustad-psykiateres rapporter.

I Sykdom som litteratur er det hovedsakelig skjønnlitterære verk som blir omtalt, men også enkelte kunstverk av Edvard Munch og Theodor Kittelsen. Bondevik og Stene-Johansen har begge lang fartstid innen feltet, og viser med boken stor oversikt og bred orientering innen dette internasjonalt voksende forskningsområdet. Bondevik var redaktør for Tegn på sykdom. Om litterær medisin og medisinsk litteratur sammen med medisinhistorikeren Anne Kveim Lie. Stene-Johansen har vært medredaktør for den Infectio-initierte antologien På sykeleiet. Sykdom og medisin i litteraturen (2004). Mange av de litterære tekstene som ble presentert i På sykeleiet analyseres i Sykdom som litteratur, hvor også perspektiver fra antologiens forord er utviklet til lengre resonnementer og konkrete lesninger.3

II.

Historisk sett har forbindelsene mellom skjønnlitteratur og medisin foregått på svært mange og svært ulike nivåer. Det fins linjer i denne felles historien som medical humanities må unngå. Medisinere fattet faglig interesse for litteraturen på 1800-tallet. Berømte psykiatere tok prominente forfattere i behandling, poetokrati og medisinsk autoritet strålte i hverandres glans. Psykiatere ble portrettert i litteraturen, og gjorde litteraturen til kasus. Tradisjonen lever videre. Nils Retterstøls Store tanker, urolige sinn (2004) utgjør et helsvart kapittel i så måte. Med allviterens antikverte selvfølgelighet tildeler han diagnoser til for lengst døde forfattere som aldri satte sin fot i en psykiatrisk institusjon. Historisk-biografisk metode på sitt mest autoritære. Denne praksisen har lite med medical humanities å gjøre. Den sveitsiske litteraturprofessor og psykiater Jean Starobinski har i atskillig større grad lykkes med å kombinere fagene og gå klar av de potensielle fallgruvene når han skriver om Rousseau. Starobinski uttrykker sterk skepsis til medisineres evinnelige diagnostisering av Rousseau.4 For Bondevik og Stene-Johansen er det hva «kunsten og litteraturen gjør ut av sykdommen, hvordan en forfatter vender sykdom om til å bli litteratur og liv,» som er det interessante. Ikke kunstnernes og forfatternes eventuelle egne sykdommer. De skriver for lesere som for lengst har sublimert de tradisjonelle innvendingene mot at litterære tekster reduseres til illustrasjoner av diagnoser, og mot at verkets egenart og litteraritet ignoreres. Men motsatt fins det en drøss eksempler på at litteraturforskere som benytter medisinen for å lese skjønnlitteraturen har satt seg for dårlig inn medisinen, og gjør den til illustrasjon. Slike lesninger kan være resultatet av ukritisk tilegning av Michel Foucault, særlig av Naissance de la clinique fra 1963; medisinhistorikeres omfattende kritikk av Foucaults verk bagatelliseres.5 Feltet medisinsk humaniora står utvilsomt i gjeld til Foucaults tenkemåter. Omfanget av Foucault-inspirert forskning i de siste to tiårene har trolig vært med på å berede grunnen for at medisinsk humaniora har kunnet få så stort gjennomslag, selv om årsakene også må tilskrives sammensatte forhold i de humanistiske institusjonene selv, og dessuten den radikale utvidelsen av hva som kan falle innunder forskningen, som dens objekt, i og med kultur-teorien, semiotikken og bruk av narratologiens og retorikkens verktøy på andre tekster enn de litterære. Det kan legges til at medisinsk humaniora først kunne bli virkelig interessant i og med de gjennomgripende forandringene innen medisinhistorieskrivingen, på kontinentet og i USA fra 1960-tallet av. Den nye historiografien innebar at narrativet knyttet til «de store legene» og «de store medisinske oppfinnelsene», som hadde rådet grunnen, ble forkastet. Dette åpnet for sosialmedisinske studier, der for eksempel levekår- og klasseanalyse kunne inngå, og helt andre arkiver kunne oppsøkes. Sekkebetegnelsen «medisinsk kunnskap» ble gjenstand for bl.a. vitenskapsteoretiske og -filosofiske spørsmål, som i sin tur åpnet for en større nysgjerrighet for medisinsk etikk, omtanke og pleie. En av de store forskjellene mellom Foucault-inspirerte lesninger fra noen tiår tilbake og medisinsk humanisme slik faget åpner seg nå, er at den ensidig negative oppmerksomheten mot medisinen som fag, så å si er borte. Paradigmeskiftet innebar at pleieinstitusjoner og praksiser, f.eks. knyttet til pleiernes tause kunnskap, kunne inngå i det en medisinhistoriker studerte. Dette åpnet i sin tur for interessen for skjønnlitteraturens lite prangende sykdomsbeskrivelser.

Et vakkert fotografi pryder omslaget på Sykdom som litteratur: En slumsøster sitter ved sengen til en syk kvinne. Den unge søsteren har ansiktet vendt ned mot en bok hun holder, lys utenfra flommer gjennom tyllgardinene og skinner over boksiden. Boken er for tynn til å være Bibelen. Det kan være en salmebok, selv om formatet er større enn en salmebok i standardstørrelse. Slumsøsteren holder boken i et forsiktig grep mellom de sterke nevene. Munnen er lukket, hun har nettopp avsluttet eller ennå ikke begynt å lese. Pasienten ligger på siden med ansiktet mot slumsøsteren, men blikket er rettet mot et punkt bak henne. Alvoret og andakten i situasjonen synes å hvile i forhåpninger til boken. Ingen av kvinnene ser mot fotografen; denne omstendighet er det som gjør fotografiet til noe annet eller mer enn et dobbeltportrett eller et fotografi som dokumenterer slumsøstrenes arbeid. Medisinflasker er oppstilt på en stol, de symboliserer helbredelse, men spiller nå en underordnet rolle. Kanskje er pasientens tilstand forbi det punktet da medisin fortsatt gjorde nytten, som om bare ordene og det å bli lest for har virkning.

III.

Bondevik og Stene-Johansen beskriver sin metode slik:

Vi skal i en rekke lesninger se hvordan de ulike diagnosene kles inn i språkbilder som fanger opp mytiske lag. Lesningene går frem på ganske ensartet vis, med blikk for tekstenes «anatomi», deres struktur, form, billedbruk, fortellertekniske momenter, intertekstuelle og medisinhistoriske sammenhenger, idéhistoriske påvirkninger, generell historisk og biografisk kontekst.

Alle disse mulige perspektivene ivaretas naturligvis ikke i alle lesningene, de følges opp i varierende grad, men beskrivelsen gir en god pekepinn på variasjonsrikdommen i tolkningene. I og med disse variablene er lesningene langt ifra så «ensartete» som forfatterne beskjedent hevder. Sykdommene griper også i varierende grad inn i individets liv og samfunnets struktur, helsemyndigheters forhåndsregler og iverksettelse av tiltak. Sykdommene påvirker og former ulike sjikt av språket, blir opphav til metaforer, skremmende myter, opplevelser og narrativer som brukes til vidt forskjellige formål på ulike tidspunkter i historien. Det er knyttet helt andre mytologier til tuberkulose enn til melankoli, høy status til noen sykdommer, lav status til andre. Noen sykdommer faller ut av oppmerksomheten straks en kur temmer dem: Det skrives ikke syfilis-skuespill i dag. Sykdommenes berøringspunkter i skjønnlitterære tekster følger konjunkturer som stiger og synker. Der er derfor Bondevik og Stene-Johansen omtaler Solzjenitsyns romantittel Kreftavdelingen som «mer historisk interessant enn opprørende». Tittelen var mer skremmende før. Sykdommer blir kjente, blant annet gjennom litteraturen, og det skremmende blekner, naturaliseres; for eksempel aids, som på 1980-tallet var forbundet med uhygge. Skjønnlitterære adaptasjoner av medisinske forståelsesmåter kan være innlemmende og sublimerende, men også kontrære og kritiske.

De 13 utvalgte diagnosene bestemmer hvilke tekster som leses i Sykdom som litteratur. I enkelte tilfeller er materialet bortimot gitt: I kapitlet om «pest» Camus og Defoe med. I kapitlet om «influensa» leser vi såklart om Woolf. I kapitlet om «syfilis» er det Ibsen. I kapitlet om «tuberkulose» er det Manns tur. Kafka belyser diagnosen «anoreksi». De er uunngåelige, liksom det er opplagt å referere til Sontag i kapitlene om «kreft» og «aids». Også i kapitlene om «depresjon og melankoli» og «hysteri» er valget av teoretiske og skjønnlitterære eksempler langt på vei gitt. Sånn bør og må det være, ikke minst i et verk som (uten at det sies direkte) etablerer en standard og et nytt fagområde. De overraskende valgene fortjener likevel, etter mitt syn, en ekstra honnør: Dette gjelder lesningen av Sofi Oksanens Stalins kyr i kapitlet om «anoreksi», lesningen av Jørgen Nash’ avmytologiserende minnedikt til broren Asger Jorn som døde av kreft, og det gjelder lesningen av Las Gustafssons En birøkters død, som forfatterne har fått mye ut av. Det gjelder også lesningene av Vigdis Hjorts roman 17.15 til Tønsberg og Fritz Zorns selvbiografiske essay Zorn. Tekstene får fram eksistensiell sårbarhet og nød, tanker om egen dødelighet, og de viser den sykes vidt forskjellige strategier i møtet med medisinsk personale og diagnoser de er tildelt. Her gis språk til erfaringer som samfunnet har dysset ned eller fortrengt. Med en referanse til Jørgen Skavlan forteller forfatterne at kreftavdelinger på sykehus ble omdøpt til onkologisk avdeling «fordi selve ordet kreft ble oppfattet som skremmende». Mens romanen om «den kreftsyke birøkteren bidrar til å utvikle ord ikke bare for ulike smertefornemmelser, men […] formidler en måte å tenke rundt en sykdomstilstand [på].» Forfatterne viser at språket konstituerer virkelighetsforståelser: «Bidrar til å skape og konstruere sykdommene, gi dem navn, karakter, vesen og innhold.»

En sentral tese i Sykdom som litteratur er at sykdom og sykdomsforståelse kan gripe inn på alle nivåer i den litterære teksten. Slik formuleres tesen i kapitlet om Paal-Helge Haugens punktroman Anne (i kapitlet om «tuberkulose»):

Sykdomstematikken er imidlertid altoverskyggende, som om litteratur med sykdom som tema på et vis overtas av sykdommen. For her, som i andre litterære tilfeller vi har undersøkt, siver tematikken inn i poetikken, ved at også den litterære form påvirkes av den oppløsende og istykkerrivende virkning sykdommen har.

Også i lesningen av Hervé Guibert (som er blant bokens sterkeste) viser forfatterne på en interessant måte at jeg-personens sykdom gjennomsyrer hele hans tenkning og forståelsesmåte, følgelig også bokens form. Boken er «skrevet av en pasient så syk at fragmenter er det eneste han makter. Litterært sett blir dette en forsterkning av bokens realisme.» Sykdommens innflytelse på formen gjelder ikke bare i litterære verk, men også malerier. Forfatterne skriver om Munchs Det syke barn, som har fått en krakelert overflate, noe maleren visstnok etterstrebet: «Det er som om lerretet selv har fått tæring.» Sykdomsmetaforen fungerer, for så vidt. Men selv om Munch ønsket krakeleringen, er krakelering også en prosaisk form for skadeverk på uendelig mange malerier uten at det var intendert. Det gjelder eksempelvis da Vincis Mona Lisa, som ikke framstiller tuberkulose verken i innhold eller form. Var romantikernes ideer om fragmentet resultatet av liknende tanker? Tesen om at formen i verk som omhandler sykdom påvirkes og kan komme til å likne sykdommen, kunne vært undersøkt nærmere ved å se på andre verk av samme forfatter som ikke omhandler sykdom. Thomas Manns Trolldomsfjellet kunne vært lest mot andre av hans romaner. Nå sier riktignok ikke Bondevik og Stene-Johansen at formen i Trolldomsfjellet er tuberkuløs, men de kaller dens intertekstuelle referanser, dens bruk av medisinsk litteratur, «smitte». Også dette bildet (smitte) er egnet til å forføre, men igjen: Forfatterne mener vel ikke at all intertekstualitet er en form for smitte? Det ville viske ut det spesifikt patologiske ved ordet; noe som ufarliggjør sykdommens lidelse og dødelighet – som jeg opplever at forfatterne ellers har et særdeles våkent øye for. Man kan undre: Er tesen om sammenfall mellom litterær form og innhold litt vel tett forbundet med en modernistisk poetikk? Har tesen like stor relevans for det litterære eksempelmaterialet fra før og etter denne epoken i litteraturhistorien?

Disse innvendingene rokker verken ved leseropplevelsen av Sykdom som litteratur eller ved gyldigheten av lesningene. Resonnementene er tillitsvekkende og overbevisende. Med solide kunnskaper og god penn påviser Bondevik og Stene-Johansen skjønnlitteraturens bruk av faglitterære tekster, og trekker inn medisinsk kunnskap når det er naturlig. Det er nettopp dette som må til for at lesningene skal bli genuint tverrfaglige. Spørsmålene de stiller om litteraturens konkrete nytte er uredde og utypiske:

Epilepsi er på sett og vis en mønsterdiagnose om man vil studere forholdet mellom medisin og litteratur […] slik vil de ulike litterære fremstillingene […] kunne bidra til å belyse temaer som blant annet sosial reaksjon på sykdom, hva en diagnose er, sykdommenes symbolikk, deres etiologi og fenomenologi samt grensene mellom de ulike sykdommene. Hva kan man lære av litterære skildringer av epilepsi?

Spørsmålet om hva vi kan lære er ikke hverdags-kost i litteraturvitenskapelige bøker. Det er betegnende for lesningenes nærhet til livet og kroppen. Slik gyldiggjøres forfatternes intensjon om å skrive for «lek og lærd». De skriver også: «Den litterære sykdomskonstruksjon og avdekkingen av denne kan kanskje bidra til en utvidelse av det vi i generelle termer kan kalle en allmennmedisinsk forståelse av sykdom.» Boken har det som skal til for å lykkes i dette.

Bondevik og Stene-Johansen skriver også om sykdommer som bare er omtalt i litterære tekster av ringere kvalitet. Kapitlet om «lepra» lider etter mitt syn litt under dette (Bibelen unntatt). Men til gjengjeld er avsnittene om Mary Douglas’ teori om «sykdom og stigmatisering,» som gjennomgås i lepra-kapitlet, svært lesverdig. Andre ganger er det teorien som svikter litt. Forfatterne nevner at mange har kritisert Sontags tekster om kreft og aids, men jeg får ikke helt tak i hva de mener kritikken går ut på. Og i kapitlet om depresjon nevnes Julia Kristevas drepende lesning av Duras. Lesningen er allerede kritisert så massivt at det er problematisk å legitimere anvendelsen av den (om da ikke for å støtte seg lojalt bak den). Etter tildelingen av Holberg-prisen til Kristeva, og kritikken som fulgte, synes det vanskelig å ta Kristeva til inntekt for noe uten samtidig å formulere reservasjoner.

IV.

Hva er en fornuftig mal for å vurdere om et forskningsbidrag innen medisinsk humaniora er vellykket? Såvidt jeg vet fins ingen etablert norm. Ettersom «medisinsk humaniora» er et tverrfaglig felt, må dét også spille inn i vurderingen, et dobbelt perspektiv (minst) vil gjelde. Et mulig kriterium framgår indirekte av det jeg har skrevet så langt: Både den medisinske kunnskapen og det litterære verkets ord og innsikter må komme til orde. Hvis vi legger til: «på egne premisser», betyr det i denne sammenhengen at medisinsk kunnskap og litterært verk taler i lengre linjer enn bare det rent skjematisk illustrerende. Dette idealet oppfyller Bondevik og Stene-Johansen.

Når et verk leses ut fra «medisinsk humanisme»-perspektiver, gjelder andre kriterier enn i en tradisjonell litterær analyse. Noen av de omtalte verkene tilhører kanon, andre ville neppe vært aktuelle å lese om ikke pga. sykdommene de framstiller. «Lesningene er alle drevet av en tematisk interesse,» skriver forfatterne. Det kan også være sider ved det litterære verket som har mindre betydning for måten diagnosen er framstilt på. Analysen er i sin fulle berettigelse til suveren seleksjon av hva som skal med – gitt det tematisk orienterte perspektivet. Jeg vil tro forsakelsen i visse henseender har vært smertefull for Bondevik og Stene-Johansen, men er altså nødvendig. Særlig eksplisitt begrunner de hvorfor ikke Nervals dikt «El Desdichado «analyseres i sin fulle bredde». Men diktet gjengis i det minste i sin helhet.

I Sykdom som litteratur vies det litterære språket og somatiske tegn spesielt nysgjerrig oppmerksomhet, men kulturhistoriske perspektiver og relevante kontekster er også godt dekket. Boken er full av overskuddspregete formuleringer og konstruktive nyanser som unngår å få det samme (diagnosens generalisering, den enkeltes lidelser, kroppens sårbarhet, frykten for å dø) til å høres likt ut.