Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvorfor studere litteratur?

OLSEN, JON ARILD (f. 1965), konstituert avdelingsdirektør for fag og forskning i Nasjonalbiblioteket. Han har utgitt boken L’Esprit du roman (Peter Lang, 2004), samt artikler om litteratur og film, blant annet «’En cette affliction consiste son plaisir.’ Sur le paradoxe du plaisir tragique» (Poétique 137, 2004 ) og «Film, fiction et narration» (Poétique 141, 2005).

Jacob Aals gate 38 A

0364 Oslo

jonarild.olsen@nb.no

  • Side: 121-130
  • Publisert på Idunn: 2012-09-03
  • Publisert: 2012-09-03

Abstract

What is the value, function, and future of literary studies? These questions have been the subject of intense debate in recent years, reflecting a widespread feeling among academics that the discipline of literary studies is in a state of crisis. This review article takes a critical look at four recent essays on the subject from Scandinavian and French scholars, and looks at how the present situation of literary studies is described and explained, and which changes are suggested to improve it.

Keywords: Literature, language, literary studies, crisis

Spørsmålet om litteraturstudienes verdi, funksjon og framtid har de siste årene vært tatt opp til diskusjon i en rekke artikler og essays. Kritisk selvrefleksjon er en viktig del av vitenskapelig praksis, men den raskt tiltagende mengden av slike utgivelser tyder på at noe mer står på spill for litteraturvitenskapen. Til grunn for disse utgivelsene ligger en utbredt følelse av at litteraturstudiene befinner seg i en krise. Jeg vil i denne artikkelen se nærmere på fire slike utgivelser, to nordiske antologier og to franske essays. Hva sier de om tilstanden til litteraturstudiene i dag? Hvilke forklaringer gir de på denne tilstanden? Hvilke endringer foreslår de for å bedre den? Dette er noen av spørsmålene som denne artikkelen vil forsøke å skissere svar på.

Så langt, alt vel

Stein Haugom Olsen og Anders Pettersson har redigert antologien Why Literary Studies? med undertittelen Raisons D’être of a Disicipline.1 Foruten de to redaktørene bidrar Paisley Livingston, Erik Bjerck Hagen, Bo Pettersson og Torsten Pettersson. Det er lett å forstå tittelen Why Literary Studies? som en henspilling til litteraturstudienes kritiske situasjon, men dette avvises bestemt av redaktørene: «This collection is not occasioned or permeated by a sense of crisis» (11). Antologien drøfter i stedet forskjellige aspekter ved litteraturfagets epistemologiske situasjon, med særlig fokus på forholdet mellom litterær analyse og estetisk vurdering. Unntaket er Bo Petterssons artikkel om de siste tiårenes forskning på fiksjon og forestillingsevnen, forskning som har bidratt til å vinne ny innsikt i hvordan litteratur fungerer og samtidig bygget broer til andre disipliner som kognitiv psykologi og filosofi. Tonen i antologien er optimistisk og konstruktiv:

We would like to view the history of academic literary studies as the successive introduction of new problems regarding the art of literature and of new ways of addressing these problems, where new approaches come in addition to old ones, complementing them rather than rendering them superfluous (14–15).

Tonen er dessuten utpreget økumenisk, tross enkelte stikk mot de mer ekstreme variantene av teoridrevet litteraturvitenskap som har vært praktisert de siste tiårene. I en diskusjon av Jonathan Cullers vidtfavnende teoribegrep2 bemerkes det for eksempel at

students of literature do not in reality, on the whole, have much professional expertise to offer when the subjects at issue are ‘language, consciousness, meaning, nature and culture, the functioning of the psyche, the relations of individual experience to larger structures, and so on.’ The importance of and interest in bridging gaps between academic specialties is real enough, but so, of course, is the risk of amateurism (15).

De fleste av bidragsyterne til antologien bekjenner seg til den analytiske tradisjonen og etterlyser «increased attention to the empirical and to mainstream linguistics, philosophy, psychology, and history on the part of the theorizing student of literature» (15). Altså mindre Saussure, Derrida, Freud, Foucault og mer Chomsky, Searle, Wittgenstein og Popper (men den analytiske tilnærmingen er i større grad orientert mot problemer og i mindre grad mot autoriteter enn den kontinentale tradisjonen hvor litteraturvitenskapen tradisjonelt henter sin teoretiske inspirasjon). Hovedkonklusjonen eller tesen som forsvares i antologien, er at til tross for en tilsynelatende manglende koherens i utviklingen av litteraturvitenskapens teoretiske overbygning, så utviser litterær analyse i praksis en grunnleggende logisk og kunnskapsakkumulerende utvikling fra mellomkrigstidens nykritikk til dagens cultural studies.

Det er lett å si seg enig i mange av poengene i Olsens og Petterssons antologi, også i den generelle konklusjonen at litteratturstudiet er en intellektuelt forsvarlig aktivitet som kan praktiseres med utgangspunkt i allment aksepterte vitenskapsteoretiske kriterier og gi verdifull innsikt i hvordan litterære verk fungerer. Det spørs imidlertid om slike svar er egnet til å dempe krisefølelsen som i dag er utbredt i litteraturvitenskapelige miljøer.

De aller fleste anerkjenner at studiet av litteratur har en reell, relativt klart avgrenset og interessant forskningsgjenstand, og et sett med tilnærmingsmåter til denne gjenstanden som kan gi intellektuelt verdifulle resultater. Men det samme kan sies om alle de andre estetiske fagene: kunsthistorie, musikkvitenskap, teatervitenskap og filmvitenskap. Litteraturfaget har imidlertid alltid vært noe mer enn et estetisk studium blant mange andre. Det har ikke begrenset seg til å utdanne litteraturvitere som kan gå inn i kritikerstanden og forlagsverdenen eller fortsette en karriere i akademia. Litteraturvitenskap bedrives ikke bare på instituttene som bærer dette navnet, men kanskje først og fremst på de store språkinstituttene som nordisk, engelsk, tysk og fransk. Denne organiseringen har hatt som formål å utdanne filologer som kan undervise i språkene med utgangspunkt i deres respektive litterære tradisjoner. Og bakgrunnen for dette formålet har vært at litteraturen lenge ble ansett som selve kongeveien til en dypere forståelse ikke bare av språket, men av hele den historiske kulturen som språket er et uttrykk for og en bærer av. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig å vise at litteraturstudiets grunnleggende metoder er vitenskapsteoretisk akseptable, og at faget kan vise til en konstruktiv utvikling, for å forsvare den sterke rollen litteraturstudiene har hatt blant de humanistiske fagene.

Trusselen fra film og cultural studies

Antologien Why Study Literature? springer ut av en konferanse arrangert ved Aarhus Universitet i 2008, og er redigert av Jan Alber, Stefan Iversen, Louise Brix Jacobsen, Rikke Andersen Kraglund, Henrik Skov Nielsen og Camilla Møhring Reestorff.3 Antologien har enkelte svakheter som ofte preger den typen utgivelser: Bidragene har varierende relevans for den overordnede tematikken, de snakker ikke alltid like godt med hverandre, og bidragene fra spesielt inviterte keynote speakers bringer ikke alltid noe nytt i forhold til hva de allerede har publisert andre steder. Men antologien skiller seg også positivt fra antologien til Olsen og Pettersson. Den har for det første større tematisk bredde. Mary Laure Ryan, Werner Wolf og Morten Kyndrup behandler litteraturens stilling i et digitalt og multimedialt kommunikasjonssamfunn i rask endring; Svend Erik Larsen, Sune Auken og Anne-Marie Mai tar opp litteraturen og litteraturstudienes bidrag til forståelsen av kulturforskjeller og kulturendringer i en globalisert verden; Magnus Persson analyserer forholdet mellom lesing og tolking av litteratur; Dorothy J. Hale og Jan Alber diskuterer litteraturens evne til å behandle etiske spørsmål på en måte som både konkretiserer og problematiserer begrepene slik de benyttes innen moralfilosofi, men også i våre egne spontane, førteoretiske refleksjoner; Brian McHale og Richard Walsh belyser hvordan litterær, og mer spesifikt narrativ, fiksjon er verktøy for å utforske de kognitive modellene og strukturene vi anvender i våre daglige bestrebelser på å forholde oss til våre omgivelser. Den teoretiske plattformen til bidragene fremstår som representativ for dagens litteraturvitenskap: eklektisk, men med en slagside mot kontinental filosofi, fra fenomenologi til poststrukturalisme. Antologien retter dessuten i større grad enn Olsen og Pettersson oppmerksomheten mot konkurransesituasjonen innad i de humanistiske fagene, særlig mot forholdet mellom litteratur og nye medier som film, fjernsyn og Internett.

Disse essayene presenterer velkjente argumenter for litteraturens semiotiske særpreg og, underforstått, forrang. Kronargumentet er at litteraturen som kunstform bygger på, utforsker og utfordrer språket, som igjen danner grunnlaget for den sosiale virkeligheten vi formes av, bidrar til og forstår oss selv i lys av. Det er litt overraskende at nettopp filmstudiene utpekes som en farlig konkurrent til litteraturvitenskapen. Sannsynligvis er det et resultat av at mange språk- og litteraturinstitutter de senere årene har gjort det strategiske valget å utvide tilbudet til å omfatte filmstudier i håp om å tiltrekke seg flere studenter og mer midler. Disse omprioriteringene har medført reduksjon av stillinger og undervisningstilbud for litteraturstudiene. Men i et lengre perspektiv er det lite som tyder på at filmstudier representerer noen reell trussel for litteraturvitenskapen. Fiksjonsfilmens stilling i dagens kulturlandskap er ikke ulik romanens. Den strever med å opprettholde plassen i fjernsynets sendeflater. Produksjons- og distribusjonsmodellen som har ligget til grunn for filmkunsten de siste hundre årene, er dessuten i ferd med å gjennomgå dramatiske endringer. Film er fremdeles først og fremst produsert med tanke på kino, selv om fjernsyns- og videodistribusjon veier tyngre i totalregnskapet. Men med stadig bedre former for digital distribusjon er det et åpent spørsmål hvor mye lenger denne modellen vil vare. Avviklingen vil kunne få langt større konsekvenser for filmkunsten enn hva omleggingen til digital distribusjon vil få for den litterære institusjonen slik vi kjenner den. Forlags- og bokhandlervirksomheten vil utvilsomt bli sterkt endret i årene som kommer, men i motsetning til hva hypertekstentusiastene trodde,4 er det lite som tyder at dette vil medføre radikale endringer av de litterære formene slik vi kjenner dem. Filmen, derimot, kan i løpet av kort tid vise seg å bli en historisk genre.

Cultural studies er den andre konkurrenten til litteraturvitenskapen som tas opp til drøfting i den danske antologien. Cultural studies er inspirert av de siste tiårenes teoriutvikling innen litteraturvitenskapen, men utvider studiegjenstandene til å omfatte andre tekster enn litteratur i streng forstand og også andre medier enn trykt tekst. Det er tvilsomt om den teoretiske tilnærmingen som preger cultural studies har noen framtid, men nye former for kommunikasjon og sosial praksis på Internett og mobile medier vil utvilsomt gjøre seg mer gjeldende i studieplaner og i forskningsprogrammer på bekostning av litteraturvitenskap i mer klassisk forstand.

L’exception culturelle

De to franske essayene som vi skal se nærmere på, er skrevet av Tzvetan Todorov og Antoine Compagnon. De reflekterer en annen kulturell og institusjonell bakgrunn enn de to nordiske antologiene og føyer seg inn en lang rekke tilsvarende utgivelser som har utkommet i Frankrike de siste årene.5 Forskjellene er imidlertid ikke større enn at beskrivelsene og argumentene lett lar seg overføre til den hjemlige situasjonen. På mange måter er svekkelsen av litteraturfagets stilling enda mer åpenbar i Frankrike, både fordi denne stillingen tradisjonelt har vært veldig sterk og fordi det franske utdanningssystemet medfører en tidligere og tydeligere spesialisering enn i de fleste andre land. I de franske lycées har antallet elever som velger litterær spesialisering sunket dramatisk de siste tretti årene. Lenge var det hovedsakelig to studieløp i fransk videregående skole. En naturvitenskapelig, som var den mest ettertraktede, blant annet fordi den førte fram til prestisjefylte profesjonsstudier, ikke bare de som er naturvitenskapelig funderte, og en linje for litteratur og filosofi. Senere ble det opprettet en økonomilinje, men denne falt lenge mellom to stoler, uten karrieremulighetene til naturfaglinjen og uten den tradisjonelle prestisjen til litteraturlinjen. Økonomi var ikke en linje man valgte, men et sted hvor elever med talent for verken matematikk eller litteratur havnet. I dag har dette endret seg. Naturfaglinjen er fremdeles det opplagte førstevalget, men linjen for litteratur og filosofi har overtatt rollen som stedet man ender opp i fravær av bedre alternativer. En offisiell rapport fra 2006 viser at rekrutteringen til litteraturlinjen nærmer seg 10 prosent og at linjen flere steder er truet av nedleggelse.6 Samtidig fjernes allmenndannelseskomponenten fra ikke-humanistiske utdanninger på universitets- og høyskolenivå, senest i år fra opptaksprøvene til École des sciences politiques.7 Utviklingen gjenspeiler endringen i litteraturfagets status og bidrar til å redusere antallet relevante stillinger innen høyere utdanning for litteraturvitere.

Den franske debatten om litteraturstudienes situasjon preges dessuten av en annen faktor som ikke er like sterkt til stede i andre nasjonale kontekster, nemlig den stadig mer perifere posisjonen og reduserte prestisjen til fransk språk og kultur i internasjonal sammenheng. Denne utviklingen tas ikke eksplisitt opp i de to essayene som omtales her, men danner likevel et viktig bakteppe.8

Det er strukturalismens skyld

I forordet til La littérature en péril9 gjør Tzvetan Todorov opp status for sin egen utvikling, fra å være en av de fremste representantene for strukturalismen i begynnelsen av sekstiårene til å bli idéhistoriker med fokus på litteraturens politiske og etiske virkning. I ungdomstidens Bulgaria var studiet av stilistikk eneste måten å unngå offisiell marxistisk ideologi på i litteraturstudiene. Etter at Todorov flyttet til Frankrike, fortsatte han med denne tilnærmingen. Litteraturforskningen i Frankrike var dominert av en historisk-filologisk tilnærming hvor man studerte forfatterens biografi og historiske modeller, og samtidens og ettertidens reaksjoner på verket. Todorov ønsket å balansere den eksterne tilnærmingen med en mer tekstintern tilnærming inspirert av russiske formalister, amerikanske og engelske nykritikere og tysk stilistikk og formanalyse. (Det eneste franske eksemplet på en lignende tilnærming var Valérys poetikkundervisning ved Collège de France før krigen.) Men etter hvert som Todorov ble mer integrert i det franske samfunnet, fant han stadig mindre grunn til å ignorere tankene og verdiene som kom til uttrykk i de litterære verkene han studerte. Den metodiske tilnærmingen til tekstene ble utvidet med begreper og metoder hentet fra psykologi, antropologi, historie, politisk teori og moralfilosofi. Tekstrepertoaret ble utvidet til å omfatte ikke bare narrativ fiksjon og poesi, men reiseskildringer, dagbøker, memoarer, essays og brev.

I andre kapittel av La littérature en péril sammenligner Todorov sin egen utvikling med endringene som fant sted i litteraturundervisningen i fransk videregående skole i samme periode. Her har utviklingen gått i stikk motsatt retning – ikke minst takket være Todorovs innsats i sin strukturalistiske periode, må det tilføyes.10 Det legges i dag for stor vekt på å gi elevene en innføring i litteraturvitenskapelige begreper, hevder Todorov, og dette går på bekostning av befatningen med de litterære verkene. For å illustrere sitt poeng sammenligner Todorov litteraturundervisningen med historieunderisningen. Sistnevnte er objektorientert, det vil si at undervisningen tar sikte på å gi elevene en forståelse av forskjellige historiske hendelser og epoker, og i mindre grad en innføring i historievitenskapens teorier og metoder. Todorov ønsker at litteraturundervisningen anlegger samme tilnærming, at den setter seg som mål å gi elevene bedre kjennskap til selve verkene, og ikke til de usikre metodene til litteraturvitenskapen som akademisk disiplin.

I det tredje kapitlet forklarer Todorov tilstanden i dagens franskundervisning i videregående skole med hvordan litteraturforskning og -undervisning bedrives på universitetsnivå. Forskjellige former for formalistiske, tekstinterne tilnærminger dominerer og setter sitt preg ikke bare på litteraturundervisningen i skolen, men også på måten litteratur blir omtalt på i mediene og på den kunstneriske praksisen til mange forfattere. Todorov ser en klar sammenheng mellom litteraturvitenskapens formalisme og den nihilistiske etikken og solipsistiske metafysikken som preger deler av den franske samtidslitteraturen:

Ettersom universet som representeres i boken, er selvtilstrekkelig, uten forbindelse med den eksterne verden, står man fritt til å analysere det uten å spørre seg om relevansen til meningene som uttrykkes i boken eller om sannhetsgehalten til tablået som den tegner. Litteraturhistorien viser det tydelig: man går lett fra formalisme til nihilisme og omvendt, og man kan til og med dyrke de to samtidig. På sin side gjør den nihilistiske retningen et viktig unntak, som angår det fragmentet av verden som dannes av forfatteren selv. […] I samme grad som verden er avskyelig, er selvet fascinerende. […] Man kunne kalle denne tredje tendensen, etter den formalistiske og den nihilistiske, for solipsisme, etter navnet på den filosofiske teorien som postulerer at man selv er det eneste eksisterende vesen (34–35).11

Disse trekkene gjør litteraturen ute av stand til å nærme seg på en intelligent og nyansert måte en sosial virkelighet i rask endring. Den klarer ikke lenger å fylle en av litteraturens, og særlig romanens, fremste oppgaver: å avdekke og avklare nye sider av virkeligheten, ikke gjennom systematisk konseptualisering, men ved å konstruere det som kan kalles for erfaringsmodeller, modeller som befinner seg et sted mellom lesernes umiddelbare livserfaring og vitenskapens abstrakte konseptuelle systemer. Litteraturens erfaringsmodeller har elementer av begge i seg. Den har konturene av livserfaringens fenomenologi med dens detaljrikdom, kompleksitet og narrative struktur. Men den har også noen av vitenskapens klargjørende, generaliserende og strukturerende kvaliteter. Det er dette som til sammen skaper forutsetningene for den estetiske opplevelsen av konkret forståelse, av samtidig klarsyn, av å begripe egne erfaringer uten å redusere dem til noe annet, av å forstå livet bedre på livets egne premisser.

I de tre følgende kapitlene skisserer Todorov den historiske utviklingen som har ført til den tekstinterne, formalistiske tilnærmingen som dominerer dagens franske litterære institusjon: Fra renessansens sosiale autonomisering av kunstnerisk praksis i forhold til det tradisjonelle håndverket gjennom opprettelse av akademier og stipender, via opplysningstidens teoretiske formuleringer av en felles estetisk funksjon for alle kunstartene, til romantikkens radikalisering av denne funksjonen gjennom innføringen av et radikalt skille mellom vitenskapelig og estetisk epistemologi og en metafysisk oppgave for kunsten som erstatning for religion. Todorov viser deretter hvordan romantikkens litteratursyn har ligget til grunn for avantgardebevegelsene i det 20. århundre og de kritiske og teoretiske diskursene som har forsvart og forklart dem.12

Litteratursynet som dominerer franske utdannings- og kulturinstitusjoner, kritikere, forlag og forfattere, er ifølge Todorov den grunnleggende forklaringen på krisen i litteraturstudiene. Krisen er med andre ord et resultat av og et uttrykk for en langt mer dyptgående krise i litteraturen. Todorov slutter seg til rekken av kritikere av nyromanen og dens etterfølgere i fransk litteratur, men tilskriver denne litterære produksjonen langt videre konsekvenser enn hva de fleste er villige til å gjøre. Dagens franske litterære produksjon, først og fremst romanen (marginaliseringen av alle andre genrer er utvilsomt den viktigste endringen i det forrige århundres litteraturhistorie),13 er gjenstand for mye diskusjon og kritikk. Men kritikken har langt fra samme radikale, altomfattende karakter som den som rettes mot samtidskunsten.14 På litteraturfeltet rettes kritikken mot forfatterskap og retninger, særlig nyromanen og dens etterkommere som selvfiksjonen (autofiction), og fungerer samtidig som forsvar for alternative tilnærminger, altså mer eller mindre business as usual.15 Det virker derfor lite overbevisende å forklare rekrutteringskrisen til litteraturstudiene med tilstanden i den franske samtidslitteraturen. Den litterære retningen som Todorov angriper, er langt fra enerådende i fransk litteratur og i hvert fall ikke utenfor Frankrikes grenser, uten at det dermed står bedre til med litteraturstudiene der.

Humanistisk domenetap

Krisen i litteraturstudiene må sees i lys av situasjonen til humaniora generelt. Humanistiske studier er under press. Det stilles iblant spørsmål ved hvor velbegrunnet dette inntrykket er. Departement og forskningsråd peker gjerne på statistikker som viser kontinuerlig vekst i antall ansatte, studenter og bevilgninger. Tallene stemmer, men de sier lite om humanioras relative stilling i akademia og i samfunnet for øvrig. Etter krigen ble høyere utdanning forvandlet til et massetilbud. Sammen med høye fødselstall skapte det en voldsom vekst i akademia. Antallet studenter og forskere ble mangedoblet, nye universiteter, høyskoler og fagtilbud ble opprettet, de administrative tjenestene ble utvidet og profesjonalisert. Som alle universitetsfag fikk humaniora sin andel av denne veksten. Men veksten var enda sterkere på andre fagområder, ikke minst i de nærliggende samfunnsvitenskapene hvor utviklingen ofte startet fra nærmest null. Samfunnsvitenskapene er i dag like store, om ikke større enn de humanistiske fagene, i hvert fall hvis man tar med i betraktningen forskningsinstitusjoner utenfor universitets- og høyskolesektoren. Samfunnsvitenskapene er i mye større grad premissleverandører for politikkutforming og forvaltning og kan lettere svare på økte krav fra bevilgende myndigheter om relevans og samfunnsnytte; de forholder seg lettere til dagsorden bestemt av mediene; og sist, men ikke minst: De rekrutterer ofte samme type studenter som de humanistiske fagene.

Konkurranse fra andre vitenskaper, og særlig samfunnsvitenskapene, er en viktig forklaring på det utbredte inntrykket av at humaniora taper terreng. Andre årsaker er den fremmedgjørende effekten til økte krav om samfunnsnytte, organisering og rapportering som stilles til forskningen. Selv om denne effekten oppleves i hele akademia, føles den nok spesielt sterkt i de humanistiske fagene, som i mindre grad har tradisjon for forskergrupper, delprosjekter, arbeidspakker og presise formuleringer av forventet innovasjon og samfunnsnytte.

Men den viktigste årsaken til at de humanistiske fagene føler seg under press, er humanioras tapte prestisje i samfunnet generelt. Prestisjetapet er paradoksalt nok et resultat av fremveksten av kunnskapssamfunnet. Et økende antall fag og disipliner kjemper i dag om oppmerksomheten til den «opplyste allmennhet», og den humanistiske generalistkompetansen er ikke lenger like verdsatt. På et mer grunnleggende nivå er humanioras stemme i det offentlige ordskiftet svekket av mangelen på en generell og allminnelig akseptert legitimeringsidé. Det nasjonale prosjektet fylte lenge denne funksjonen. Fra det moderne universitetets grunnleggelse og fram til andre verdenskrig var de -humanistiske fagene involvert i nasjonsbyggingsprosjekter, enten direkte gjennom undersøkelser av nasjonens historie, språk, litteratur og kultur, eller indirekte ved å bidra til nasjonal akklimatisering og formidling av den internasjonale kanon innen kunst og kultur. Etter krigen mistet det nasjonale prosjektet gradvis sin legitimeringsverdi og ble erstattet av en kritisk vending. Endringen sammenfalt med generasjonsskiftet som fulgte med forvandlingen av universitetene til masseutdanningsinstitusjoner. Den kritiske legitimeringsideen hadde langt fra den samme brede appell som den nasjonale, men ga likevel de humanistiske fagene en -avantgarde aura i øynene til studentene som strømmet til universitetene. I dag har det kritiske prosjektet mistet mye av sin fascinerings- og overbevisningskraft, selv om deler av tankegodset lever videre under paraplybetegnelsen cultural studies.

Betraktningene ovenfor kan enkelt presiseres med hensyn til litteraturfagene. Til tross for at det aldri er blitt utgitt, lest og kommentert så mye litteratur som i dag, oppleves litteraturens stilling i samfunnet som svekket. Litteraturen møter sterkere konkurranse fra andre medier i kommunikasjons- og underholdningsmarkedet. Litteratur kan selvsagt ikke reduseres til underholdning, men denne funksjonen spiller likevel en viktig rolle i den litterære institusjonen slik vi kjenner den, med forlag, tidsskrifter, aviser, bokhandlere og et sett med relativt veletablerte leserforventinger som forfattere har kunnet bygge videre på og reagere mot. En større utfordring ligger i svekkelsen av det som kan betegnes som den litterære kulturens autoritet. Denne kulturen hadde inntil nylig en sentral rolle i det humanistiske dannelsesidealet og har tapt terreng i takt med dette.16 Innenfor det humanistiske feltet opplever litteraturstudiene konkurransen fra nye disipliner som medievitenskap, kulturstudier og kjønnsstudier. Som humaniora generelt, savner litteraturstudiene en enkel og allment akseptert legitimeringsidé etter det nasjonale og det kritiske prosjektet. Fra å formidle den nasjonale og internasjonale kulturarven påtok litteraturfagene seg oppgaven å fortolke nye retninger innen modernismen og derigjennom bidra til at den nasjonale litteraturen holdt følge med den internasjonale utviklingen. Fransk litteratur hadde lenge som sin spesialitet å levere pakkeløsninger med nye litterære retninger og matchende teori: surrealisme, eksistensialisme, strukturalisme og poststrukturalisme. Avviklingen av det nasjonale prosjektet fikk imidlertid større konsekvenser for litteraturstudiene enn for de fleste andre humanistiske fag. Resultatet ble oppløsningen av den filologiske treenigheten av språk, litteratur og -historie. Innenfor rammen av det kritiske prosjektet søkte litteraturvitenskapen å utvikle en systematisk poetikk som bygget på språkvitenskapelige teorier og modeller, men teorier og modeller som språkvitenskapen hadde forlatt.17 Når mange av de norske universiteter under siste studiereform valgte å splitte opp de gamle språkfagene i programmer for lingvistikk, litteraturvitenskap og kulturhistorie, var dette en formalisering av et flere tiårs gammelt samlivsbrudd.

En ny renessanse?

Todorov er ikke alene om å ønske seg en faglig mer åpen og personlig dialog med litteraturen etter en lang periode preget av innadvent formalisme og teori. La littérature, pour quoi faire? er forelesningen som Antoine Compagnons ga i anledning overtakelsen av lærestolen i moderne fransk litteratur ved Collège de France.18 Det er ikke uten betydning at Compagnon ved denne høytidelige anledningen valgte å ta opp nettopp spørsmålet om litteraturstudienes verdi og framtid. I første del av forelesningen, som omhandler spørsmålet om hvordan undervise i litteratur, viser Compagnon hvordan forholdet mellom teori og historie har variert i undervisningen til hans forgjengere fra slutten av 1700-tallet og fram til Roland Barthes og Marc Fumaroli. Den andre og lengste delen av forelesningen tar opp spørsmålet hvorfor undervise i litteratur. Som Compagnon påpeker, har dette spørsmålet i den senere tid fått en ubehagelig konkret og presserende betydning. Ifølge Compagnon inntreffer et vendepunkt, nærmest et tidsskille, mot slutten av 1980-årene, da troen på litteraturens verdi og makt brått forsvinner. Han viser til det litteratursynet som ligger til grunn for Italo Calvinos Lezioni americane fra 1988, og konkluderer at

avstanden var kortere mellom ham [Calvino] og Proust, eller mellom Roland Barthes og Gide, eller mellom Michel Foucault og surrealismen, enn mellom oss og Barthes, Foucault og Calvino, mellom oss og de siste avantgardene som holdt den krevende litteraturens fordring meget høyt og trodde på den som på et absolutt (28–29).19

Hvordan legitimere litteraturstudiet i en tidsalder hvor den tradisjonelt høye vurderingen av litteraturens egenverdi ikke lenger er et uomtvistelig faktum, verken innenfor eller utenfor akademia? Compagnon svarer ved å peke på to tilnærminger, to litteratursyn som begge vektlegger litteraturens kognitive verdi. Den første er moralfilosofiens gjenoppdagelse av litteraturens evne til å utfordre etablerte begreper og teorier, og Compagnon nevner spesielt studiene til Jacques Bouveresse om Musil, Jon Elster om Stendhal og Thomas Pavel om romangenren generelt.20 Den andre tilnærmingen som Compagnon nevner, er den etisk og kognitivt pregede litteraturkritikken til Harold Bloom og Milan Kundera.

Er det i denne retningen at redningen for litteraturstudiene befinner seg? Slike tilnærminger vil utvilsomt føre til mer interessant forskning som i større grad vil kunne fange interessen til et allment interessert publikum, på samme måten som historieforskningen ikke sjeldent når langt utover fagfellesskapets rekker. Men det er tvilsomt om dette vil være tilstrekkelig for at litteraturstudiene skal kunne gjeninnta den rollen de en gang hadde som en grunnleggende innføring i hvordan snakke, skrive, tenke og leve. Compagnons argumenter kan dessuten like gjerne tas til inntekt for en styrking av studiet av litteratur innenfor andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner som filosofi, idéhistorie og sosiologi. Det forutsettes gjerne at litteraturvitenskapen dekker alle sentrale aspekter av sitt studieobjekt. Men litteratur har som kjent ingen tematiske begrensninger, selv om menneskelige erfaringer står sentralt (uten at det innebærer noen nevneverdig avgrensning). Hvor realistisk er det at litteraturvitenskapen skal dekke dette tematiske spektret? Som Olsen og Pettersson påpeker: «The importance of and interest in bridging gaps between academic specialties is real enough, but so, of course, is the risk of amateurism.»21 Litteraturvitenskapen kan best bidra til å belyse formens eller stilens betydning, den kan også bidra til å plassere et verk i relevante litteraturhistoriske sammenhenger, men litteraturvitenskaplige teorier og metoder alene er ikke nødvendigvis det beste utgangspunktet for å studere litteratur som kilde til innsikt og erkjennelse i etiske og politiske problemstillinger. De forskjellige formene for formalisme kan betraktes som et desperat forsøk på å redusere studieobjektet til nettopp de aspektene som klart og tydelig faller innenfor litteraturvitenskapens spesialiserte domene. Forestillingen om litteraturens «litteraritet» var vel så mye et resultat av konkurranse og posisjonering mellom akademiske disipliner, som av den romantiske estetikkens forestilling om litteraturen som et intransitivt språk. Man kan selvsagt tenke seg en radikal reform av det høyere utdanningssystemet hvor et endret og utvidet litteraturstudium igjen får en sentral propedeutisk funksjon,22 men det er lite som i dag tyder på at dette er en reell mulighet i overskuelig framtid.

En annen og mer fundamental innvending mot Todorovs og Compagnons analyser av litteraturvitenskapens situasjon er at de tillegger interne faktorer for stor vekt. Dagens situasjon er i overveiende grad resultatet av prosesser og krefter utenfor den litterære institusjonen. I fransk sammenheng gis det gjerne to typer analyser av disse prosessene, avhengig av hvor man plasserer seg i det polariserte politiske landskapet som fremdeles preger fransk intellektuell debatt. Til høyre blir demokratiseringen av samfunnet gjerne tillagt skylden for litteraturens og litteraturstudienes ulykksalige situasjon. Inspirert av analysene til Tocqueville og Mill kritiserer man demokratiets nivellerende og uniformerende virkning som har skapt en massekultur uten rom for de elitistiske kulturdannelsene som er en nødvendig forutsetning, hevdes det, for all virkelig stor kunst.23 Til venstre rettes anklagene mot liberalismens kommersialisering og markedstenkning som har overtatt deler av forlagsverdenen og media. Ifølge denne kritikken skapes det fremdeles stor litteratur, men den har ikke lenger den gjennomslagskraften den fortjener og når ikke fram til et publikum som distraheres av andre underholdningstilbud med større kommersiell slagkraft, og som heller ikke har mottatt en utdanning på høyde med det som denne litteraturen forutsetter.

Begge typer kritikk forveksler litteraturens relative og absolutte stilling. Målt i absolutte tall deltar langt flere i den litterære institusjonen enn noen gang tidligere. Aldri heller har så mange deltatt på fulltid. Det otium som Fumaroli mener er en forutsetning for all kunst, krever i dag ikke stor personlig formue eller en rik mesen, men en stilling i akademia, et forlag, en større avis eller et middels suksessfylt forfatterskap. En stor andel av befolkingen får dessuten anledning til å nyte dette otium i en ikke ubetydelig periode av livet fram til fullført universitetsutdanning. Utfordringen for den litterære institusjonen er at tross økningen i antall fulltidsmedlemmer, så veier institusjonens normer og verdier ikke lenger like tungt i et samfunn hvor de «andres smak» har mye større synlighet i mediene og hvor andre tilnæringer til kunnskap dominerer. Resultatet blir at rekrutteringen til institusjonen ikke lenger er like sterk. Dette er foreløpig mest åpenlyst i rekrutteringen til litteraturstudiene, men som Dominique Maingueneau påpeker, er det all grunn til å anta at svikten gjør seg gjeldende også på andre områder i den litterære institusjonen, ikke nødvendigvis kvantitativt, men kvalitativt:

Litteraturen er ikke lenger det privilegerte stedet hvor avgjørende kollektive spørsmål settes på dagsorden. Som det gjerne skjer i slike tilfeller, trer en «spontan» tilpasningsmekanisme i kraft, slik at mange potensielle kunstnere ikke lenger vender seg mot litteraturen, men investerer sin energi i et rom som fremstår som fullstendig åpent for innovasjon, et rom med høy grad av synlighet, hvor man kan være blant dem som teller.24

Utsiktene for en ny renessanse for litteraturstudiene er derfor dårlige, i hvert fall så lenge de baseres på interne reformer. Den mest sannsynlige utviklingen er en fortsettelse av de trendene vi ser i dag. Resultatet vil være er en normalisering og stabilisering av litteraturvitenskapen som en kunstvitenskap på linje med andre. Litteraturvitenskapen vil fremdeles eksistere i de største språkfagene, men i stadig sterkere konkurranse med andre disipliner som kulturhistorie, medievitenskap og kommunikasjon. Faget vil ha sin institusjonelle hovedtyngde der den i dag befinner seg, i de allmennlitteraturvitenskapelige fagene, selv om det også er mulig å tenke seg et revitalisert litteraturvitenskapelig miljø på instituttene for nordiske fag. En slik utvikling vil i så fall være mer i tråd med situasjonen internasjonalt hvor litteraturforskningen hovedsakelig skjer på morsmålsinstituttene.

Litteraturliste

Alber et al. (2011). Why Study Literature? Aarhus: Aarhus University Press.

Bouveresse, Jacques (2001). La voix de l'âme et les chemins de l'esprit. Paris: Seuil.

Camus, Renaud (2008). La grande déculturation. Paris: Fayard.

Citton, Yves (2007). Lire, interpréter, actualiser : Pour quoi les études littéraires? Paris: Amsterdam.

Clair, Jean (1983). Considérations sur l’état des beaux-arts. Critique de la modernité. Paris: Gallimard.

Cohen, Paul (2011). «Nicholas Sarkozy has an affaire with the Princess of Cleves», Fiction and Film for French Historians. http://www.historianhouse.us/FlimFiction/cohen_affaire

Compagnon, Antoine (1990). Les cinq paradoxes de la modernité. Paris: Seuil.

Compagnon, Antoine (2007). La littérature, pour quoi faire? Paris: Collège de France/Fayard.

Culler, Jonathan (2007). The Literary in Theory. Stanford: Stanford University Press.

Domecq, Jean-Philippe (1994). Artistes sans art? Paris: Esprit.

Domecq, Jean-Philippe (2002). Qui a peur de la littérature? Paris: Mille et une nuits.

Elster, Jon (1999). Alchemies of the Mind: Rationality and the Emotions. Cambridge: Cambridge University Press.

Elster, Jon (2000). Ulysses Unbound. Studies in Rationality, Precommitment, and Constraints. Cambridge: Cambridge University Press.

Fumaroli, Marc (2009). Paris – New York et retour. Voyage dans les arts et les images. Paris: Fayard.

Huston, Nancy (2004). Les professeurs de désespoir. Actes Sud.

Inspection générale de l’éducation nationale (2006). «Evaluation des mesures prises pour revaloriser la série littéraire au lycée». http://media.education.gouv.fr/file/63/8/3638.pdf

Jourde, Pierre (2002). La littérature sans estomac. Paris: L’Esprit des péninsules.

Jouve, Vincent (2010). Pourquoi étudier la littérature? Paris: Armand Colin.

Maingueneau, Dominique (2006). Contre Saint Proust ou la fin de la Littérature. Paris: Belin.

Marx, William (2005). L'adieu à la littérature. Histoire d'une dévalorisation XVIIIe-XXe siècle. Paris: Minuit.

Michaud, Yves (1997). La Crise de l’art contemporain. Paris: Presses Universitaires de France.

Millet, Richard (2007). Désenchantement de la littérature. Paris: Gallimard.

Morrison, Donald og Antoine Compagnon (2009). Que reste-t-il de la culture française? Suivi de: Le souci de la grandeur. Paris: Denoël.

Muray, Philippe (2010). Essais. Paris: Les Belles Lettres.

Nussbaum, Martha (2010). Not for Profit. Why Democracy Needs the Humanities. Princeton: Princeton University Press.

Olsen, Stein Haugom og Anders Petterson (2011). Why Literary Studies? The Raisons D’être of a Discipline. Oslo: Novus.

Pavel, Thomas (1988). Le mirage linguistique. Essai sur la modernisation intellectuelle. Paris: Minuit.

Pavel, Thomas (2003). La pensée du roman. Paris: Gallimard. Ricard, François (2001). La génération lyrique. Essai sur la vie et l’œuvre des premiers nés du baby-boom. Castelnau-le-Lez: Climats.

Ricard, François (2005). Chroniques d’un temps loufoque. Montréal: Boréal.

Rochlitz, Rainer (1994). Subversion et subvention. Art contemporain et argumentation esthétique. Paris: Gallimard.

Schaeffer, Jean-Marie (2011). Petite écologie des études littéraires. Pourquoi et comment étudier la littérature? Vincennes: Thierry Marchaisse.

Todorov, Tzvetan (1977). Théories du symbole. Paris: Seuil

Todorov, Tzvetan (2007). La littérature en péril. Paris: Flammarion.

1Olsen og Pettersson (2011).
2«We use the term theory to designate discourses that come to exercise influence outside their apparent disciplinary realm because they offer new and persuasive characterizations of problems or phenomena of general interest: language, consciousness, meaning, nature and culture, the functioning of the psyche, the relations of individual experience to larger structures, and so on.» Culler (2007), s. 3–4.
3Alber et al. (2011).
4Se Marie Laure Ryans bidrag i Alber er al. (2011).
5Se for eksempel Marx (2005), Maingueneau (2006), Citton (2007), Jouve (2010), Schaeffer (2011).
6Inspection générale de l’éducation nationale (2006).
7Et annet eksempel er president Nicolas Sarkozys kritiske bemerkninger om hensiktmessigheten av å inkludere spørsmål om klassisk fransk litteratur i opptaksprøvene til offentlige stillinger, se Cohen (2011). Compagnon (1990) er et godt eksempel på den gamle situasjonen. Denne avanserte diskusjonen av avantagardbevegelser i det 20. århundres kunst bygger på en forelesningsrekke gitt til ingeniørstudenter på École polytéchnique.
8Se for eksempel Morrison og Compagnon (2009) og Fumaroli (2009).
9Todorov (2007). Tittelen til en norsk oversettelse ville vært Litteraturen i fare.
10Se de sarkastiske refleksjonene i Ricard (2005), s. 98–103.
11Min oversettelse. Denne delen av Todorovs essay står i sterk gjeld til Huston (2004).
12Se Todorov (1977) for en grundigere analyse av de historiske forbindelsene mellom romantisk estetikk og modernisme.
13I Frankrike utgjorde poesi kun 0,14 % av det totale boksalget i 2011, og dette tallet inkluderer dramatikk («Poètes, le dernier vers?», Le Monde 03.03.2012, «Culture & idées», s. 2). Den totale litteraturandelen ligger på rundt 24 %.
14Eksempler på og kritisk diskusjon av dette synspunktet finnes hos for eksempel Clair (1983), Compagnon (1990), Rochlitz (1994), Domecq (1994), Michaud (1997) og Fumaroli (2009).
15Eksempler på systematisk, men likevel begrenset kritikk av samtidsromanen er Domecq (2002), Jourde (2002) og Muray (2010).
16Litteraturens sentrale rolle i høyere utdanning, og ikke bare den humanistiske, var opprinnelig basert på det obligatoriske studiet av klassiske språk. Denne felles filologiske ballasten ble gradvis redusert fra slutten av 1800-tallet og forsvant som obligatorisk komponent i høyere utdanning i årene etter andre verdenskrig med varierende grad av hastighet i de forskjellige europeiske landene. Dagens krise i litteraturstudiene er derfor siste akt i en prosess som har vart i mer enn hundre år.
17Se Pavel (1988) for en analyse av denne vitenskapshistoriske forvekslingskomedien i arbeidene til Lévi-Strauss, Derrida og Foucault.
18Compagnon (2007). Tittelen kan oversettes med Litteratur, hvorfor det?
19Min oversettelse.
20Se Bouveresse (2001), Elster (2000) og Pavel (2003).
21Olsen og Pettersson (2011), s. 15.
22En utvikling som blant annet Nussbaum (2010) argumenter sterkt for.
23Denne argumentasjon er åpenlys hos politisk konservative kritikere som Millet (2007) og Camus (2008), men kommer også til uttrykk hos akademiske kritikere som Fumaroli (2009) og Ricard (2001).
24Maingueneau (2006), s. 152. Min oversettelse.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon