Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvorfor bry seg om litteratur?

AADLAND, ERLING (f. 1952), professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har skrevet flere bøker og en lang rekke artikler om lyrikk og lyrikkteori, også om sanglyrikk, og om litteraturteoretiske og litteraturfilosofiske emner. 

Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier

Universitetet i Bergen

Sydnesplassen 7

N-5007 Bergen

erling.aadland@lle.uib.no

  • Side: 101-109
  • Publisert på Idunn: 2012-09-03
  • Publisert: 2012-09-03

Abstract

Why care about literature, and why does literature exist at all? Literature exists because language exist, and because language is the only phenomenon in this world that is independent and autonomous. We, who have to live with our spirit trapped within our body, society and life, have only an incomplete access to it.

Keywords: Literature, language, literary studies, Hegel, Gadamer

Språket og litteraturen

«Papegøyer er svært menneskelige»

Joseph Conrad1

1

Vi arbeider med døde ting, vi som arbeider med litteratur: døde bokstaver, døde ord og steindøde setninger – vers og strofer, former og sjangre. Dødt alt sammen! Stivnet. Men språket er vel ikke dødt?

Det er ikke dødt som steinen, som ligger på bergets hylle i millioner av år, før en ivrig turgåer skyver den to millimeter nærmere stupet. Det er heller ikke dødt som kadaveret som råtner i grøftekanten. Språket ligger ikke lik for de sørgende og kan heller ikke gi føde til sultne mager, slik henrettede grønnsaker kan.

Men det er kanskje dødt på samme vis som sjelen som flykter fra legemet i dødsøyeblikket? Om nå den bortdragende sjelen er død? Ingen kan si det sikkert, og hvordan skulle vi i så fall kunne forklare at dette sjelestoffet blir værende – her blant oss – skåret i stein og trykket på papir? Nei, lite tyder på at språkstoffet har sjelens væremåte, og enda mindre sjelens form. Ingen kjenner sjelens form – trolig fordi den er formløs, unndratt menneskelig formvilje og -kontroll. (Det kan derfor se ut til at alle former for psykologisk innrettet litteraturforskning er tvilsomme allerede i utgangspunktet, for slik forskning må vel påberope seg å kjenne sjelen, underlegge den formkontroll og analysere disse formene? Med hvilken rett?)

Det plager makten at sjelen ikke kan underlegges formkontroll. Makten ville så gjerne hatt full kontroll, og så har den bare denne verdens skinnkontroll. De må føle seg snytt, maktens tjenere. For på ett punkt ligner språket sjelen: Heller ikke det kan underlegges maktens formkontroll. Ikke helt. De forsøker seg hele tiden: Færre og færre ord blir gangbare, flere og flere ord forbys, flere og flere diskurser fordømmes, svertes og sensureres. Språket lar seg ikke affisere, bare menneskene, men selv de lar seg lede av språket også, ikke bare av makten.

Jo, på ett punkt ligner språket den bortdragende sjelen som forlater oss idet vi dør: Det lar seg ikke undertvinge, det unndrar seg maktens formkontroll – også vitenskapsmakten.

2

Språket er dødt – i alle fall i den negative forstand at det ikke er levende. Det er ikke organisk, det puster ikke, har ikke hjerteslag, vokser ikke, råtner ikke. Men kan det da være dødt – når det ikke engang råtner?

Og selv om det skulle være dødt, så kan vi vel puste liv i det igjen? Så pass tiltro må vi vel kunne ha til menneskene at de kan gjenoppvekke litt død? Et dødt liv som likevel klinger, puster og springer oss i øynene, slår gnister i tankens esser, der glør fra andre bokstaver, ord og setninger ligger og ulmer.

Er det ikke noe slikt som skjer når vi bruker språket – muntlig som skriftlig? Puster liv i det igjen, tar det i bruk, setter det i sving og i verk, former det – og det er føyelig, artikulerer det – og det er artikulerbart, risser det inn – og det lar seg innrisse, skriver det ned – og det lar seg villig nedskrive. Eller er dette bare en metaforisk tåketale fra en humanisme som lenge har ligget på sotteseng?

Sannsynligvis, og det verste er at det humanistiske dødsleiet har vart så lenge at det har svekket ånden så sterkt at svært få spør etter språket mer. Det er merkelig at så få spør etter det. Man ville forvente at dette spørsmålet ikke bare var litteraturens og litteraturfaglighetens grunnspørsmål, men også ledespørsmålet som alltid ble stilt, av stadig nye litteraturlesere og ‑studenter, for uten dette spørsmålet må jo hele studiet arte seg som en spøkelsesoperette, der humanistiske gjenferder flagrer fra hjørne til hjørne mens sosialtyranniske gespenster står på podiet og griper etter gjenferdenes kjolekanter og roper ut i ekstase om menneske, kultur og samfunn, fred og velferd og demokrati – fete floskler som sender brekninger gjennom alle som står ved døren, fordi de vil være nær utgangen.

3

Ja, vi arbeider med døde ting. Dødt språk og døde forfattere. «Stopp nå litt!», roper noen. «Vi arbeider også med levende forfattere. Legger dem på bordet, studerer deres innerste tanker! Her er de! Vi forstår dem bedre enn de forstår seg selv, for vi driver med vitenskap!» Og da blir vi som er litt skeptiske til vitenskapene, betenkt, for vi vet at også vitenskap er død, og at dens død er vissere enn kunstens.

Kortlevde og omskiftelige er nemlig vitenskapens sannheter. En dag er det livsfarlig å drikke kaffe, dagen etter er det sunt. En uke er det tabu å drikke alkohol, uken etter er det helsebringende. En dag heter det at 50 % av alle norske kvinner har vært utsatt for incest, dagen etter skjønner ganske mange, også noen journalister, at dette må være en særegen form for prosentregning. Den menneskelige grunnoppgave er å bli en lytter, skriver Gadamer,2 men er det virkelig noen som i fullt alvor fremdeles lytter til vitenskapene?

En forsker vet at han bare kan vinne partielle erkjennelser som snart blir foreldet: «Vitenskapens solidaritet hviler, om jeg ser rett, i første linje på kunnskap om grensene for det man vet og viten om all vitenskapelig erkjennelses foreløpige karakter.»3

Men de tar feil, disse som hevder at de arbeider med levende litteratur fordi de studerer levende forfatteres skrifter. De tar feil, for den livgivning de står for, er i beste fall metaforisk, i verste fall nok en vogn i kulturens lange gravfølge.

4

Men en sang som synges – ingen død ting. Tvert om, et levende pust, et smertens rop, en hviskende betroelse eller en salme for massene, i kulturens likhus eller på ekstasens tribuner. Men en sang som ikke synges, det er vel en død ting – som stemmen, aktualiseringen, kan levendegjøre?

Og et dikt som leses og innforlives i vårt aktuelle følelses- og tankeliv, kan det være en død ting? Eller en samtale mellom de levende? Eller en roman som bebos av lesere med sterke behov for å innta kikkerens posisjon eller deltakerens stakkarslige mangel på selvstendighet – kan det være en død ting?

Folk burde ikke lese romaner hvis de ikke kan ha et selvstendig forhold til det leste. Det er nok av eksempler på at da går det galt. Folk burde overhodet ikke lese noe hvis de ikke kan ha et kritisk forhold til den generelle mangel på selvkritikk som hersker i det de leser. For det er svært få verk som har en slik kritisk bevissthet i seg, i alle fall på et lett tilgjengelig plan. På andre og mindre tilgjengelige plan kan det arte seg annerledes, og derfor er litteraturstudiet ikke bare en integrert del av litteraturen, men også nødhjelp for svake lesere. Litteraturstudiet er dannelsens grunnskole.

Forresten, folk burde lese uansett, for dette kritiske forholdet til språket er ikke alltid så viktig som ideologene vil ha det til. Ideologene skjuler seg nesten overalt, og det er ingenting som ødelegger livskvaliteten på jorden mer enn ideologiene. Så vekk med den ideologiske motviljen mot språket. Ofte må vi bare gi oss hen, ellers blir lesning en litt for tørr nevekamp med maktene. For språket evner også å glede oss.

5

Litteratur består av språk – det er omtrent det eneste ubestridelige faktum vi kan fremføre, og språk er et av grunnvilkårene for all menneskelig virksomhet. Derfor er språktenkning av betydning for alt menneskelig, og språktenkning finnes det mest av innenfor de humanistiske fagene, ikke minst innenfor litteraturfagene, for litteraturen er ved siden av alt annet den er, det fornemste forsøket på å komme overens med språket, komme det nær, utforske det og erkjenne dets grenser. For språk er ikke alt, men det behøves overalt og til alt.

Språk er ikke liv, ikke noe organisk. Det er snarere noe dødt, men denne død er merkelig, for den kan arte seg som liv, i det minste som noe livaktig. Hvordan står det til med språket? Hvor dødt er det, og hvor levende kan det bli eller være?

Har jeg skrevet meg fast her, i en såkalt apori, et skårfeste? Jeg kommer tilsynelatende verken frem eller tilbake. Språket er ikke liv, men heller ikke rett og slett død. Det er verken liv eller død. Det synes å være noe tredje, som ikke rommes av disse store semantiske sekkene. Men dette er ikke det verste ved aporien. Det verste, det virkelig lammende, er at vi bare kan bestemme språket med språk, og derfor blir all vår tale om språkets eventuelle død eller liv kun metaforisk. Nå er ikke det så spesielt, for også alle andre ting og fenomener må vi omtale metaforisk; det virkelig særegne ved språket er at det bare kan bestemmes i og ved og gjennom seg selv. Det er selvbestemmende som ingen andre ting eller fenomener, det er så å si tautologisk av vesen. Derfor er det også – om vi ser bort fra gudenes eksistens – det eneste ubestridelig autonome fenomen vi kjenner til.

Dersom språket er autonomt, og litteraturen består av språk, så må også litteraturen være autonom, men det kan ikke være riktig, vil noen si, for mennesket er involvert. I all språkbruk er mennesket involvert, og siden mennesket ikke er autonomt, ikke helt, aldri helt, det bestemmes i betydelig grad av både språk og andre ting og fenomener, ikke minst natur, så kan heller ikke språket være helt autonomt.

Men dette er bare tilsynelatende et sterkt argument, for mennesket blander seg inn i alt, uten at alt dermed blir menneskelig. Vi involverer oss i både sanselig og språklig nytelse av natur, men vi tror ikke derfor at naturen blir menneskelig. Vi studerer stjernehimmelen og solstormene, men tror vi at de dermed er blitt menneskelige? Et sted må grensen for menneskelig overmot gå.

Alle andre ting og fenomener må omtales med noe annet enn seg selv, med språk. Men språket kan ikke omtales med noe annet enn seg selv. Språket er selvomtalende, selvbeskrivende, selvfortolkende, selvreflekterende. Det er noe uforstyrrelig tautologisk ved språket, og noe fryktinngytende autonomt. I dette ligner det tanken, men det vil ikke derfor være riktig å sette likhetstegn mellom språk og tanke – om ikke annet så fordi språket også kan være tankeløst, mens det bare vil være en sofisme å si at også tanken kan være tankeløs.

Språket er merkelig, det ligner sjelen – men er ikke sjel, det ligner tanken – men er ikke tanke, det ligner døden – men er ikke dødt, det ligner livet – men er ikke levende. Hva er det da for noe? Og hvorfor skal vi bekymre oss over det? Det er så mye enklere å la det være, og kanskje vi gjør best når vi lar det være. Lar språket være hva det er, men da må vi slutte å fortelle hverandre historier om språket, f. eks. at det bare skulle være et tegnsystem vi kan manipulere med, da må vi ta på alvor at språket er noe tredje i forhold til liv og død, og noe annet i forhold til sjel og tanke. Alt dette lærer vi av litteraturen. Om bare litteraturfagligheten hadde vært på samme høyde!

6

Motsetningen mellom liv og død synes å være en parallell til kontrasten mellom stemme og skrift – de to hovedmediene for språklig fremtredelse. Og tar vi på alvor språkets tautologisitet, dets uutslettelige autonomi, at bare språk kan forklare språk, dette som alltid vil irritere alle makthavere, så synes det som om skrift og stemme er metonymier for død og liv. På tross av all upresis språkbruk i mye av den gjengse litteraturteorien er det riktig å fastslå at det ikke finnes stemme i skriften og ikke skrift i stemmen. Bare metaforisering kan utstyre den døde skriften med levende stemme og den levende stemmen med død skrift. Men det gjøres, og det er greit så lenge vi vet hva vi gjør. Språket er nemlig i seg selv verken vennlig og overbærende eller fiendtlig og hevngjerrig. Det er hinsides menneskelige karaktertrekk.

Mennesket er ikke bare språk, og språket er kanskje bare i mindre grad menneskelig. Men vi hører sammen, vi og dette språket som både plager og gleder oss. Derfor har også vi del i språkets autonomi, vi kan ikke fortsette å være mennesker om vi oppgir også våre siste rester av selvråderett.

Det finnes folk som mener at menneskene har laget språket, slik de kan lage et hvilket som helst annet verktøy, liksom det finnes folk som mener at det er menneskene som lager litteratur, slik folk lager duker og gardiner. Men slike folk er samtidig usedvanlig skeptiske til enhver form for genitenkning. Det er rart, for disse som eventuelt har laget språket og som hele tiden eventuelt lager litteratur, til dels mektig litteratur, disse jo må være noen aldeles fremragende makere, mer gaverike enn alle andre makere. For det må innrømmes at den som er i stand til å lage språk, den må være den aller fremste av alle tenkelige makere. Men nei, det vil de ikke ha noe av. Jeg forstår ikke hvordan de får til å være så selvmotsigende.

Nei, sier de kanskje, språket er blitt til gjennom en stadig pågående evolusjon. Men det må igjen bety at aldri før har verden vært mer sinnrikt innrettet enn nå, og aldri før har åndsnivået vært høyere enn nå. For åndsnivået henger vel sammen med språknivået? Men det vil de heller ikke gå med på, for fremskrittet er like mistenkelig som geniet. Man ser at det hele faller på sin egen urimelighet, sin tankeløshet. For også dette er noe av språkets (og litteraturens) særegenhet, det åpner seg for både lavmål og tankeløshet.

7

Litteraturen er verken død eller levende, den er noe tredje, noe vi ikke helt vet hva er, og bare av den grunn er det viktig å lese den og befordrende for tanken å befatte seg med den. Språket er på visse måter statisk, stivnet og urokkelig. Upåvirkelig av menneskelige tanker og følelser. Det som står skrevet, står fast. Det er uimotsigelig og uforanderlig. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt igjen. «Selv ikke en gud kan gjøre det gjorte ugjort.»4 Derfor kan språket gi oss varige sannheter.

Men samtidig er språket dynamisk, det er som jordskjelv, fyrverkeri, rennende elver og rasende vinder. Det er omskiftelig og foranderlig, og derfor gir det oss stadig nye sannheter, uvarige sannheter, også varig uvarige sannheter.

Hva er sannhet? Det finnes folk som mener at all sannhet er språklig, at det ikke finnes noen sannhet som ikke er språklig. Det er lite trolig, men det kan være sant, det gjenstår å se. I så fall er det like sant at all usannhet også er språklig, at det ikke finnes noen usannhet som ikke er språklig. Og da er vi like langt. Eller?

Det fascinerende ved humanistiske fag, som litteraturfaget, er at vi aldri kommer videre herfra. Vi tenker ikke mest over hvordan vi skal gjøre dukene bredere og gardinene lengre, vi tenker over hvordan det menneskelige hele tiden bringes tilbake til sine grunnforutsetninger – og disse er samtidig alle andre fags grunnforutsetninger. Dette er innebyrden av det gamle ordet dannelse, men dannelse er et fortidig fenomen.

Faget og lesningen

«Så rettet han plutselig blikket mot intet og rynket pannen tenksomt. Og dermed trådte mennesket frem.»

Joseph Conrad5

1

At skriftkulturen nærmer seg en avslutning, er ikke lenger bare noe vi kan se for oss som en mulighet, det står med økende klarhet foran oss som en reell mulighet, som et sannsynlig utfall av dannelseskulturens endelige bortfall. Vi skal vokte oss for å benekte at dette kan få store konsekvenser for livet på jorden, men vi skal ikke gråte krokodilletårer over det heller, for en slik avslutning vil ganske sikkert ikke gjelde alle – små øyer av uutryddet dannelses- og skriftkultur vil lenge bestå, og dertil kommer – og det er viktigere – at avslutninger av denne typen langt på vei har samme karakter som Hegels dom over kunsten, at den er noe som ligger bak oss.

Kunstens avslutning, religionens avslutning, historiens avslutning, filosofiens avslutning – de har alle vært kunngjort høylydt, men de er ikke avslutninger av samme type som en fotballkamp som blåses av eller en arbeidsdag som er over, og heller ikke som opphøret av et livsløp. Slike avslutninger er historiske i en forstand verken gjenstander, overskuelige forløp eller individuelle skjebner kan være.

Hva er dette historiske som overskrider både mennesker, fenomener og overskuelige hendelser? Det er skjebne i en større skala, menneskehetens tilskikkelse, som ingen av oss kan si noe særlig poengtert om, annet enn at den har bevist sin væren i samme grad som vi vil gjelde for å være historiske vesener. Gadamer, en av de fremste på dette feltet, skriver om den historiske bevissthet: «Det dreier seg om en prinsipiell overbevisning som ligger innbakt i skjerpelsen av den historiske sans. Man forutsetter at det for mennesket ikke finnes noen gyldig og forpliktende erkjennelse av hele virkeligheten [...].»6

De humanistiske fagene ivaretar dette historiske, for i språket har mangfoldige generasjoners erfaringer slått seg ned, og fagene formidler disse tradisjonene. Språket er derfor, som Gadamer skriver, «et tilbud om å gjenkjenne seg selv og all den viten som er nedlagt i språket».7

2

Hvorfor er dette viktig? Fordi friheten ikke kan tenkes som kausalitet, og fordi vår erfaring av hjemløshet fører til en lengsel etter hjemsteder. Rett nok vil friheten under maktens betingelser alltid bare være begrenset,8 men den kan ikke dermed utraderes. Hvor det finnes mennesker, finnes det avstand, fordi det finnes tid, språk og åpenhet for en ukjent fremtid.

Hvorfor skulle noen anvende tid på å lese og studere litteratur – og i verste fall kanskje tilbringe et helt yrkesliv ved å befatte seg med litteratur? Hvorfor leser unge mennesker litteratur, og i dag, i en tid hvor litteraturen har mistet så mye av sin tidligere kraft og betydning, og hvorfor skulle de studere litteraturfagene? Samtidig som vi spør, skal vi ta inn over oss at det stadig blir færre av dem og at deres åndsliv er blitt magert – formodentlig som en følge av at de er blitt ført gjennom en stadig mer global og glatt samfunnsapparatur.

De vil kanskje bli forfattere, for på akkurat dette punkt – forfatter(ut)dannelsen – er vi satt tilbake i en før-hegeliansk horisont – og hvis det er noe alle burde beklage på vegne av litteraturstudiene i Norge de siste 30 år, så er det at vi har latt dette foregå uten å ha ytt motstand. Det er nemlig en kontrær og reaksjonær utvikling, som har avlet frem mye halvgod og enda mer dårlig litteratur, og den har satt Norge tilbake som – en rett nok beskjeden – kulturnasjon.

For i dag er det slik at forfatter kan ingen bli uten å kjenne andre forfattere, uten å kjenne en bestemt form for (sub)kanon, uten å utvikle seg i stil med sine samtidige eller umiddelbare forgjengere, kort sagt: I dag kan ingen bli forfatter uten å drive med postromantisk imitatio. Det å lære kunsten, håndverket, gjennom å lære litteraturen (og poetikken) å kjenne, kan neppe undervurderes som motivasjon for å studere dette faget. Men det å kjenne håndverket er bare plattformen, underlaget, som kunsten skulle reise seg fra. Det skjer ikke ofte mer. Hegel hadde kanskje mer rett enn vi liker å tro.

Eller de unge studerer av pur interesse – dvs. interesseløst i kantiansk forstand – for litteratur, for noe de først intuitivt, senere mer reflektert, oppfatter som særegent og både språk- og tankebefordrende, og dertil sjelsberikende. Det må kunne tas i betraktning at det fremdeles finnes slike studenter. Eller de har andre og mer praktiske formål: De vil kvalifisere seg for arbeid i skoler, biblioteker, tidsskrifter, forlag, etc.

3

Men dette er bare utvendige mål, selv interesseløs interesse er i et gitt perspektiv et utvendig mål. Vil vi komme bak disse omgrensningene, må vi besinne oss på hva litteratur er. For dette har vi lært, selv om ingen ville at vi skulle lære det: Det nytter ikke å presisere seg bort fra kjernen i spørsmålet. All presisering vil i visse fall – og dette er et slikt fall – være depresiseringer, snarveier, falske utveier, overflatisk kulturelt prat.

Hva er litteratur? Vi kan svare langt og historisk eller kort og leksikalsk, men svar i begge retninger vil fort forbli fordomsfulle og kulturbekreftende, og er det noe vi ikke trenger mer av i vår tid, så er det kulturbekreftelse. En fenomenologisk besinnelse må derfor til, om den blir aldri så ufullstendig og forsøksvis. Det første skritt har vi allerede tatt, og det er for mange det vanskeligste: Litteratur er ikke noe annet enn språk, og språket er verken dødt eller levende – det er noe tredje.

Var det noe slikt Hegel mente med at kunsten er noe forgangent, noe som peker bakover, og peker sine mottakere bakover, til noe fortidig, noe som alltid vil være fremmed? Det også. Kunstens fortidskarakter betyr ikke at kunsten ikke har fremtid, men at den i sitt vesen er fortidig, den tilhører et tilbakelagt stadium.

Hegel tenkte i store trekk, og han så kunsten som et erfaringsfelt som kunne overvinnes av filosofien. Der tok han feil, det viste seg senere at det snarere var omvendt, men han hadde rett for så vidt som det var slutt på «det selvsagte ved den kristelig-humanistiske tradisjonen»,9 og han mente naturligvis ikke noe som helst i retning av at fra nå av blir det ikke lenger skapt kunst. Han var en altfor skarp tenker til å se kunsten i så banale kategorier som produksjon og resepsjon. Han tenkte større, han tenkte historisk i ordets fulleste forstand, og deri tenkte han rett, men han tenkte feil for så vidt som han ikke så like klart at av denne kunsten som var blitt fortidig, vokste det frem en annen kunst, en ny kunstforståelse, som hadde andre og nye mål.

Så lenge det finnes mennesker som bruker språk, er kunstens død utenkelig. Gadamer skriver: «Kunstens død, en slutt på den rastløse formviljen i menneskelige drømmer og lengsler, det kan vi ikke tenke oss så lenge menneskene former sitt eget liv. Enhver påstand om at kunstens tid er forbi, vil uvegerlig føre til en ny kunst.»10

4

Det vokste frem en kunst som måtte ta sin egen autonomi på alvor. Etter Hegel er all kunst, også litteraturen, i stadig sterkere grad blitt en kunst om kunst. Den fulle innebyrden av denne utviklingen ble først erkjent mot slutten av 1900-tallet, og den var så ubehagelig for de rester av gammelt humanistisk stivsinn som stadig klorer seg fast, at en reaksjon inntrådte. Humanistisk raseri og intellektuell forlegenhet samarbeidet, og igjen ble det vanlig å henvise til såkalt virkelighet. Virkeligheten ble igjen kunstens rettesnor, til stor skade for kunsten og enda større skade for kunstforståelsen.

For hva skal man si om en tenkning som gjør litteraturen, som består av språk, til noe virkelig eller til en konsekvens av noe enda mer virkelig? Vel er også språket virkelig, men bare som gjenstand, og her har den litteraturteoretiske formalismen sin store svakhet, men som betydningsdannende fenomen er ikke språket virkelig, det er verken dødt eller levende, verken bare stabilt eller bare ustabilt, det er fremdeles både ukjent og uerkjent. Og slik må det være, for språket er selv medbrakt i all erkjennelse.

Det samme kan vi ikke si om den såkalte virkeligheten, den er nettopp det motsatte, den er kjent, den er tilsynelatende både velkjent og erkjent, den er tilsynelatende sikret, og når jeg skriver «tilsynelatende», så er det med full honnør til all omskiftelighet også i synet på hva som er virkelig og til det vanskelige forholdet mellom det virkelige og det språklige.

Det er sannsynligvis riktig å unnvike dette forholdet fordi det er så forterpet, all tenkning omkring dette forholdet har gått seg fast. Grunnen til det er, etter mitt syn, først og fremst at det ikke er mulig å enes om et omforent begrep for det virkelige. Folk flest vil mene at også språket er virkelig. Det er rett. Men språket er ikke sikret virkelighet, er ikke begrepslig innvunnet virkelighet, i beste fall er det innbegrepslig og midlertidig innvunnet. Så vi må stille våre spørsmål på andre måter.

5

Hvorfor finnes det litteratur? Hvorfor finnes det ikke heller ingen litteratur? Det ville høyst sannsynlig vært enklere for alle hvis litteraturen ikke fantes. Definitivt, men tommere også. Og siden det finnes litteratur, må vi nok medgi at menneskene slett ikke bare vil ha det enkelt. Menneskene er søkende og undrende.

Svaret har vi indirekte innvunnet allerede: Det finnes litteratur fordi det finnes språk. Mange vil si at både språk og litteratur finnes fordi vi har et behov for å kommunisere med hverandre. Det har vi, men et slikt syn er i beste fall overflatisk, i verste fall fordreid. For det måtte kunne innebære at i en tid som vår, hvor folk kommuniserer med hverandre som aldri før, skulle også språk- og litteraturforståelsen ha nådd nye høyder. Det er vanskelig å se rettmessigheten i en slik påstand. Tvert imot virker det rettere å si at jo mer vi kommuniserer, jo mer mister vi språket av syne.

Dertil kommer at det er et kjennetegn ved all kommunikasjon, og alle kommunikasjonsmidler og -kanaler, at den og de av og til bryter sammen. Men ville noen komme på å mene at språket selv dermed også har brutt sammen? Trolig ikke. Forlegenhet rår med hensyn til språkets muligheter for kommunikasjon og ikke-kommunikasjon, men denne inngående forlegenhet gir seg dessverre ikke utslag i en heftig humanfaglig utspørring av kommunikasjonstanken.

Hva kan det komme av? Sannhetsvegring? Og det blant forskere og vitenskapsfolk! Det høres brutalt ut, det høres urimelig ut, men min erfaring er at du skal ikke tilbringe mange år ved et såkalt lærested før du oppdager at det som først og fremst kjennetegner et lærested, er sannhetsvegring.

Hvis det ikke handler om kommunikasjon, hva handler det da om? Språket kan bringe mennesker nær hverandre, men det skaper også avstand. Det kan også virke besvergende, få gudene i tale og holde onde makter borte. Selv om språket (og litteraturen) høyst sannsynlig ikke er laget av mennesker, men like sannsynlig er blitt til innenfor menneskelige sammenhenger, er det noe ukjent og uerkjent, kanskje også uerkjennelig, ved det. Mystikk handler det ikke om, selv om det alltid vil være noe mystisk ved språket, dette tredje i forhold til alt annet vi har og vet og kjenner til.

Det finnes litteratur fordi det finnes språk, og språk finnes fordi det finnes menneskelighet. Men er menneskeligheten kjent? Har humanismen uttømt innholdet i det menneskelige? I så fall burde Hegel ha hatt rett, rettere enn han hadde. Nei, menneskeligheten er bunnløs, på godt og ondt. Vårt historiske vesen er bunnløst, også det på godt og ondt.

6

Hvorfor leser vi litteratur, som mer og mer er blitt litteratur om litteratur, og hvorfor leser og skriver vi litteraturteori, som også er litteratur om litteratur? Skillet mellom skjønnlitteratur og annen litteratur, inkludert faglitteratur, er sekundært, kanskje til og med tertiært. Slike skiller kan være viktige i mange sammenhenger, men teoretisk er de uvesentlige.

Rett nok vil de fleste si at de har langt større glede av å lese skjønnlitteratur, men det betyr ikke at den sekundære eller tertiære litteraturen dermed er gjort fraværende. Det lesende mennesket kommer alltid til det leste med litteraturteoretiske blikk, enten disse er erkjent eller ei. Dette er innebyrden av de forståelsesmessige fordommene vi alltid drar med oss, overalt og i alle våre verdensforhold.

Leseren er et faktisk menneske, men hva er et faktisk menneske? Ja, lesning er noe faktisk, kan også studeres empirisk, men det som skjer i lesningen, unndrar seg empirisk utforskning. Ved siden av tvangen er det en uutryddelig frihet i lesningen. Lesning er, som skrivning og tenkning, noen vil også legge til seksualitet, noe overskridende, som ingen vitenskap kan sikre og bestandiggjøre. Vitenskap kan bare finnes der hvor det som er, alltid er som det er, og derfor kan vi vite noe om det uten å se det, uten å gjøre nye erfaringer. Men slik er det ikke i humanistiske fag.

De humanistiske fagene holder på med noe som ikke lar seg sikre og bestandiggjøre. I dag vil all forskning så gjerne kalles vitenskap, for det knytter seg tilsynelatende tillit, estime og verdighet til vitenskapene. Det burde vært omvendt, fagene er mer verdifulle enn vitenskapene, for fagene steller med det som unndrar seg vitenskapelig sikring. Fagene steller med det som ikke ugyldiggjøres av vitenskapelige endringer, de steller med de evige spørsmål, språk og tid og historie og menneskelighet.

Vitenskapene skal ikke hetses, langt ifra. De har gitt oss varme i husene og dieselbiler, datamaskiner og sykdomsbekjempelse, de har gitt oss mer enn vi kunne forvente å få. De har også gitt oss mye fandenskap. Men de har ikke gitt oss, og vil aldri kunne gi oss, fullverdige liv. Det må vi forsøke å gjøre selv. For selv om alt blir gjort vitenskapelig, vil vi fremdeles ikke være sikre på om vi får det godt og blir lykkelige. Tvert om, da blir vi trolig mer usikre enn noen gang før.

Vi vil alltid strides om hva som er et fullverdig liv. Menneskene er ikke født til å være enige om særlig mye, men vi kan kanskje bli enige om akkurat det, og om at det til et fullverdig liv hører både gleder og sorger. Ingen lever uten å oppleve både gleder og sorger, små og større, og alle kan oppleve flere gleder og flere sorger ved å lese litteratur.

7

Vi leser ikke litteratur fordi det finnes litteratur og det stadig blir produsert ny litteratur, men fordi den har noe å gi oss – handling, følelser og tanker. Det er forskjell på å erfare faktisk i livet og virtuelt gjennom litteraturen. Forskjellen er både mangeartet og ikke alltid lett å vurdere kvalitativt. Det vi kan erfare gjennom lesning, er både mer og som regel voldsommere enn det vi kan erfare faktisk. Livet er ikke langt nok til å erfare alt det et lesende menneske kan erfare, og som regel heller ikke rikt nok, ikke dramatisk nok, ikke følelsesmessig sterkt nok, til å erfare det lesningen kan gi oss.

Ikke dermed sagt at lesning bare er kompensasjon, og heller ikke at ikke også det faktiske livet kan være spennende nok, voldsomt nok, trist nok, lykkelig nok – men det er sagt at det vi erfarer gjennom lesning er noe annet enn det vi kan erfare faktisk. Hvordan?

Når vi erfarer faktisk, erfarer vi det som er, det vedvarende, det samme, men når vi erfarer litterært, dvs. både virtuelt og språklig, så erfarer vi noe som enten ikke er, fordi det er over eller skal bli, eller aldri kan bli – annet enn det språkverket det er blitt. Vi settes med andre ord ut av det velkjente og drives inn i det ukjente. Dette gjelder både det tematisk leste og selve språkerfaringen. Blir vi dermed bedre kjent med språket? Ja, men vi blir også stadig bedre kjent med at vi ikke helt kan finne ut hva språket er. Vi blir kjent med oss selv, både tematisk og som språklige vesener.

Viljen til makt er stor i verden, men viljen til undergang er større, og det er denne siste vi kommer i kontakt med når vi leser. Viljen til makt er en glupende appetitt, men den bringer bare til veie mer av det samme. Annerledes med viljen til undergang, den er oppofrende og hengivende, lidende heller enn aktiv og inngripende, og bare den har i seg viljen til overgang. Det var på dette lille punkt Nietzsche tok feil, han så for seg at viljen til makt kunne fremtvinge store omvurderinger. Det har ikke skjedd i noen stor skala, formodentlig fordi viljen til undergang er sterkere enn viljen til maktbestand. (Dette er naturligvis også ett av de største problemer makten har i forhold til undersåttene: Hvordan skal du bemektige deg den som heller vil gå under enn å adlyde?)

Mennesket er et overskridende vesen. Ingen ytre makt kan påtvinge oss overskridelse, enten denne skulle vise seg å være til det gode eller det onde. Ingen ytre makt kan heller ta fra oss overskridelsen. Ser vi bort fra epifaniene, er det bare de indre makter, språk, tanke og viten om vår endelighet, som kan gi oss overskridelse.

Det vil derfor bety noe for vår fremtid om alle skulle slutte å interessere seg for litteratur (og andre humanistiske fag). Det vil ikke være til det gode for vår menneskelighet hvis mennesket (og språket og tanken) skulle bli ansett for å være et ferdig og fullstendig sikret vesen. Litteraturen alene vil aldri kunne bringe oss helt hjem, full frihet synes å være uoppnåelig, for språket er huset som står og stenger veien til sannhet. Og en frihet i usannhet er ikke noe å ha. Skal vi dermed si språket fra oss, forlate det, gi det opp? Om vi kunne, men vi kan ikke. Skal vi dermed hylle det, elske det og ta det til oss? Om vi kunne, men vi kan ikke det heller. Vi er fanget et sted på veien bort herfra, og på dette sted må vi pleie vår ånd så godt vi kan.

1Nostromo, en fortelling om kyststaten, Aschehoug, 1998, s. 83.
2Hans-Georg Gadamer: Den europeiske arven, Cappelen, 1991, s. 144.
3Ibid., s. 91.
4Ibid., s. 93.
5Nostromo, s. 360.
6Den europeiske arven, s. 37
7Ibid., s. 28.
8Jf. ibid., s. 117.
9Ibid., s. 59.
10Ibid., s. 76.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon