Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Olav Duun – kjærlighetens dikter?

SYÉD, GRETHE FATIMA (f .1968), universitetsstipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen 2004-2009. For tiden timelærer samme sted. Har tidligere arbeidet bl.a. som skjønnlitterær oversetter. Siste utgivelser: «Tiden er moden. En nylesing av Hanne Ørstaviks Uke 43», i Norsk Litteraturvitenskapelig tidsskrift 1/2009 og «Olav Duuns realisme. Om tid- og stemmeforhold i Samtid (1936)», i Edda 2/2009. «Hevn over teksten? Tekst, tolking, resepsjon, med nedslag i Olav Duuns forfatterskap» i Norsk litterær årbok 2010.

Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier

Universitetet i Bergen, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen, grethe.syed@lle.uib.no

  • Side: 155-169
  • Publisert på Idunn: 2011-09-20
  • Publisert: 2011-09-20

Olav Duun – poet of love

This article investigates the topic of love in the work of Olav Duun (1876–1939). The main claim is that love in Duun's world, although transformative, strong and extremely important, is invariably difficult, often destructive and sometimes downright lethal. Earlier research on Duun has avoided the radical consequences of these tendencies, and to the extent that one has put love in focus, this has been done mainly in a psychoanalytic perspective. To articulate these assertions, the work of Georges Bataille (1897–1962) is applied. Bataille's thought is pervaded by a preoccupation with the human being's urge for an impossible transgression, but also a deep longing for shared experiences, communication and identification. All of this connects with Duun. This reading of Duun's work also aspires to create a greater interest in his texts and to convince contemporary readers that the author still has something to tell us.

Keywords: Olav Duun, love, Georges Bataille

Det som blir gjort av kjærlighet, skjer alltid hinsides godt og ondt. Nietzsche

Det har blitt satt mange merkelapper på forfatteren Olav Duun (1876–1939). «Den store etikeren» er den mest kjente, men forfatteren har også blitt kalt «den store psykologen» (Birkeland 1950: 198 m.fl.), «lidenskapens dikter» (Hageberg 1981: 2) og «vondskapens dikter» (Høystad 1996: 492). Alle disse tangerer kjærlighetstematikken, uten likevel å la den bli viktig nok til å danne grunnlag for en benevnelse. Men var det opp til meg, kunne Duun ha vært kalt «kjærlighetens dikter».

Duuns kjærlighet er imidlertid ingen søndagsskole. Her er det langt fra omtanke og ømhet som dominerer. Duun skriver utvilsomt mest om vanskelig kjærlighet – ulykkelig kjærlighet, ikke gjengjeldt kjærlighet, farlig, lovløs, grensesprengende kjærlighet, kjærlighet til feil person, til feil tid og sted m.m. Kjærligheten er dessuten blandet med en rekke andre motiv: rivalisering, kompensering, makt, vold, bagasje fra en vanskelig fortid osv. Den kan føre til både misunnelse, baksnakking, tyveri, brannstiftelse, mord, selvmord og galskap. Kort sagt: Duuns kjærlighet inkluderer det forbudte, tabubelagte, uhørte og ubehagelige. Og det i svært høy grad. Samtidig gis kjærligheten status som en sterk og drivende kraft i tilværelsen.1 Kjærligheten kan virkelig overskride den avgrunnen mellom den ene og den andre som for eksempel den franske filosofen Georges Bataille (1897–1962) har vært opptatt av. Målet med denne artikkelen er å kretse inn sider ved fenomenet kjærlighet slik det fremstår i Duuns litterære verden. For å gjøre dette, støtter jeg meg til nettopp Batailles tanker. Jeg finner – noe overraskende kanskje, med tanke på det tradisjonelle bildet av Duun som den store etikeren og Bataille som den amoralske pornografen – en rekke trekk ved Batailles filosofi som er egnet til å kaste lys over Duuns verk.

I Batailles verdensanskuelse er mennesket et ensomt vesen. Vi higer etter kontakt og kommunikasjon, men dette er behov det er umulig virkelig å få tilfredsstilt. For ensomheten er et eksistensielt vilkår; vi er individ, enten vi vil det eller ikke: «Mellom ett vesen og et annet er det en avgrunn, en diskontinuitet» (1996: 20). Denne avgrunnen søker vi imidlertid å overskride. Overskridelsen, eller transgresjonen, som er et stikkord i Batailles filosofi, skjer i grenseerfaringer som rus og seksualitet, men også for eksempel i kontemplasjon og askese. Den stammer fra et begjær etter å bryte grenser eller forbud, ikke for å oppnå noe, for å komme til et eller annet mål, men fordi det ligger i menneskets natur å ville overskride, for i det minste forbigående å oppleve det Bataille kaller kontinuitet.

Felles for overskridende erfaringer er at grensene mellom subjekt og objekt forsvinner; alt glir over i hverandre, i noe udefinerbart, uerkjennelig. Men slike grenseerfaringer er flyktige. «Vi er diskontinuerlige vesener, individer som dør isolert, på en eventyrlig reise, men vi savner den tapte kontinuiteten. Vi har vanskelig for å holde ut den situasjonen som forankrer oss i vår tilfeldige og forgjengelige individualitet», skriver Bataille (22). Det han snakker om som et grunnleggende savn, og en grunnleggende lengsel (ibid.), styrer individet mot erotismen i sine tre varianter: fysisk, emosjonell og religiøs erotisme (23).

Erotismen har i høyeste grad med døden å gjøre. I de situasjonene vi er nærmest overskridelsen, nærmer vi oss også døden. For skal vi oppnå noe mer enn små øyeblikk av kontakt med noe større, slik vi gjør det i erotismens oppløsende tilstander, ender vi opp enten i galskap, en slags symbolsk død, eller i den høyst reelle døden. Å komme i så nær kontakt som mulig med seg selv og andre, vil altså si å miste seg selv. Fellesskapet Bataille snakker om er et umulig fellesskap, den inderlige kommunikasjonen kan bare inntreffe glimtvis. Dermed er det umulige et nøkkelord hos Bataille.2

I likhet med Bataille viser Duun menneskets behov for overskridelse som et iboende kjennetegn ved arten. Vi trekkes mot det umulige, vi vil overskride våre grenser. Dette behovet – for å bryte med de gitte vilkårene, ikke si seg fornøyd med det som er, men ville mer, i en form for benektelse av realitetene – er gjennomgående i hans fremstilling av mennesket. Hans skrift er dessuten i høy grad selv overskridende. I tillegg til å beskrive kjærligheten som en overskridende kraft, der det handler om å komme ut over sine egne grenser, glemme sin individualitet, overskrider han språket: Gjennom sine stadige paradoks og motsetninger, som av og til er så insisterende at det nærmer seg det parodiske, bryter han med logikkens kontradiksjonsprinsipp, som sier at en ting enten må være A eller ikke-A, men aldri både A og ikke-A. Til sist kan man se overskridelse i tekstenes holdning eller norm: en tradisjonell oppbyggelig moral blir overskredet gjennom vekten på det motsetningsfulle, der godt og vondt ikke lenger er motsatte kategorier. Man kan altså se overskridelse i tekstene, samtidig som tekstene selv er overskridende.

Det umulige er også sentralt hos Duun. At den andre i kjærlighetsforholdet er uoppnåelig, gjør for eksempel ham eller henne ekstra tiltrekkende. Det er et vrangsnudd faktum at når man kan få den man vil ha, vil man ikke ha ham eller henne lenger, noe som gir seg utslag i utsagn som dette: «Han eg vilde ha, han kunde eg undvera, og kva skulde eg med han da?» (1976 2: 73–74), «Ho vart meg kjær no da ho ikkje vilde vita meir av meg» (80), «æ fria og fria bygda rundt, og ja får æ kor æ attåt kjem, tvi fanken!» (1948 6: 18), «veikjan borti gåran, dem e æ snart lei tå […] Inga trøyheit ti dem. Finns ikkje ting så trøysam som det som e ulovlig» (20) og «Kva skal du med dei gjentene som du får!» (251; forfatterens utheving).3 I Det gode samvite (1916) svarer Frigg på en anklage om at hun bare krever umulige ting av en kjæreste, og uttrykker seg i følgende ordelag: «Ja, kofor ikkj det? Får æ ikkj det som e umulig – så kan det vara det samma!» (1949 4: 301).

Duun beskriver en kjærlighet som er umulig fordi den stiller uforenlige krav. Man kan ikke både få den man vil ha og leve lykkelig alle sine dager. Han bekrefter slik Denis de Rougemonts påstand: «Happy love has no history – in European literature» (1990: 52; forfatterens utheving; se også s. 15). Lidenskap innebærer lidelse, understreker de Rougemont (50): «Romance feeds on obstacles, short excitations, and partings; marriage on the contrary, is made up of wont, daily propinquity, growing accustomed to one another. Romance calls for the 'faraway love' of the troubadours; marriage, for love of 'one's neighbour'», (292). De Rougemont ser den romantisk-lidenskapelige kjærligheten og ekteskapet som uforenlige størrelser (34; se også s. 277). Å tenke seg Isolde som en Fru Tristan «would be the negation of passion – at least of the passion we are concerned with here», hevder han (45; se også s. 41). De Rougemont snakker om «two contradictory wishes – the wish that nothing shall be settled and the wish that everything shall be settled, the one romantic, the other middle-class» (235). Siden disse ikke kan forenes, krever kjærligheten offer. Man må renonsere, enten på anstendighet og omdømme, eller på lidenskap.

Nedslag i Duuns forfatterskap

En påstand som uten videre virker akseptabel, er at vi setter pris på andre mennesker på grunn av det vi ser som positive egenskaper i dem, og i forlengelsen av dette: at det å elske har å gjøre med en form for verdsetting som kan begrunnes rasjonelt. Hos Duun er denne tanken helt fremmed. I Straumen og evja (1926) sier for eksempel Ingeborg Svennem om forloveden Trygve: «Det var mangt ho ikkje likte hoss Trygve; det gjorde ingen ting. Ja ho trudde mest det var derfor ho var så glad i han» (1949 8: 121–122). Forholdet blir snudd på hodet, kjærligheten har ikke med gode og dårlige egenskaper å gjøre, hva vi liker eller misliker ved den andre personen, og heller ikke med etiske vurderinger om rett og galt. Vi elsker ikke dem vi elsker fordi de er gode mennesker. Vi kan like, beundre eller respektere dem for det, men elsker dem ikke av den grunn. Tvert imot, om vi skal følge Ingeborg her, kan det vi ikke liker hos den andre, forsterke kjærligheten.

Den motsetningsfulle kjærligheten er til stede helt fra tidlig i Duuns forfatterskap. Den fører ofte til en lovløs og uhørt kjærlighet, som for eksempel i Det gode samvite. Der står Frigg, en av hovedpersonene, i et spenningsforhold mellom tre menn. Den ene er barndomsvennen Henrik, den andre er den aldrende og velhavende, sosialt trygge, men naive Hermod Rohl, og den tredje er en dyrisk skremmende outsider, sjømannen Martin Olsen, også kalt Mannen med arret. Han er fremstilt som et oseanisk monster, mer eller mindre direkte steget opp fra havets gru. Frigg kaller ham «det verste havdyre som finns på dekk» (4: 290), stemmen hans blir beskrevet som «draugemåle» (291), og ansiktet som «skjelvakse» (290): «Ein måtte komma i hug sjøen sjøl, at han opna seg ei nåvêrs-natt og flirte med brunsvarte tarebladstungor ut av munnen» (ibid.). På et punkt forklarer Frigg seg om dragningen mot denne mannen:

[Æ] har drømt dagstøtt om ein slik ein, med æ va småveikja. Slik ein fæling villa æ komma ut for, eit havdyr som tok og fór med mæ; eller ein lang og lodden ein som gjekk i skogjen og brumla nattens tid, gjekk der og va troll eller devel og va falig å komma halvnær. (291)

Det er tydelig at det er det fremmede og farlige som trekker Frigg.

Også novellen «Gisken Larsdotter», i samlingen Blind-Anders (1924), fremstiller en slik kjærlighet. Der blir hovedpersonen Gisken, etter å ha blitt godt gift med en eldre og vel ansett prest, på tvers av alle forbud og all anstendighet tiltrukket av outsideren Hågen Stavholdt, eller Gaupa, som han blir kalt. Hågen er på mange måter en motbydelig figur; han kaller seg selv både «røvar» og «mordar» (1976 2: 79), og ser så uhyggelig ut at folk får «illfrost» (75) i seg når han ser på dem. Det blir dessuten antydet at han står i kompaniskap både med de underjordiske og med hinmannen sjøl. I begynnelsen bleikner Gisken når hun ser ham, hun reagerer på samme måte som de andre kvinnene i bygden, som «var så redd han, det hendte dei skreik og rømte berre han såg på dem» (76). Likevel trekkes hun mot ham, først motvillig, før hun etter hvert rømmer med ham, og så kommer tilbake; gravid, viser det seg. Hågen på sin side forsvinner, og dør mest sannsynlig. Det er ymt om at denne kjærligheten regelrett kan skyldes en forbannelse, i og med at mor til Eilert, en nabogutt som det først er lagt opp til at Gisken skal gifte seg med,4 lyser vondt over Gisken og presten på bryllupsdagen. Hun sier at Giskens hjerte skal vende seg både en og to ganger, «og det til ein som andre kvinnfolk vilde ta flukta for». Hun skal også «få stygg til mannen sin» (74), og rømme både seng og hus for ham. Alt dette slår til i novellen.

Den overskridende og skandaløse erotiske kjærligheten er ikke bare til stede i Duuns tidlige bøker. Den er der hele veien, og det i en slik grad at man godt kan si at de viktigste maktene i Menneske og maktene (1938) er de erotiske maktene. Maktene i denne romanens tittel har vært forstått dels som naturmaktene, dels som vonde krefter i mennesket (misunnelse, redsel, overdreven gudstro), og dels allegorisk, som politiske makter. Men ikke minst danner altså de erotiske maktene en rød tråd i fortellingen. De fører til fornedrelse, død og undergang. Det incestuøse, som flere forskere har vært opptatt av hos Duun, er ett eksempel, særlig i forholdet mellom Borghild og broren Arne. Men romanen flommer nærmest over av tabu, skam, vold, og i siste instans død, knyttet til den erotiske kjærligheten. Det er for eksempel seksuelle overgrep overalt. Et av de mer uskyldige er da en malersvein blotter seg for ungjenten Målfrid (12: 167). Men selv dette er kanskje ikke så uskyldig, i og med at episoden ser ut til å utløse tuberkulose hos moren, en tuberkulose som utvikler seg til lungebetennelse og død. Et annet og alvorligere eksempel er den brutale voldtekten Sjøtrollet har gjort seg skyldig i, som nok er en medvirkende faktor til at han har gått fra forstanden. Inger, Sjøtrollets datter, har blitt et «tullmenneske». Farens forklaring på det er at hun har blitt voldtatt, mens det ifølge henne selv er det motsatte, det at ingen ville ha henne, som er årsaken.

Sjøtrollets hjemkomst fra havet som ung blir fortalt to ganger, med understreking av den grelle kontrasten mellom drøm og virkelighet, som også den skyldes erotiske makter. Først blir hjemkomsten fantasert (selv om den i første omgang oppleves som virkelig). Den unge helten kommer hjem, med flotte gaver, moren utbryter et «Å herre gud!» (268) når hun ser ham, og alt er fryd og gammen. Så får vi hjemkomsten slik den virkelig går for seg. Moren utbryter riktig nok «Herre gud! […] og det var rett nok, men andlete hennes var gale» (ibid.). Denne reaksjonen skyldes at søsteren skal ha barn, «så ugift ho var» (ibid.). Illusjonene raser sammen, Sjøtrollet drikker seg full og vil ikke bare drepe barnefaren, han vil «stordrepa han» (269). I tillegg beskylder Sjøtrollet Helmer for å være far til Karis barn (272), og Kari for å ha et litt for godt øye til Roald (274). Dette blir antydet flere ganger, og også vice versa. Og Borghild anklages for å komme til Sjøtrollet for at han skal «hjelpe» henne over barnløsheten hennes (273).

Også Helmer beskyldes for voldtekt (173). Etter sigende er det Olga, som han var utro med, som har anklaget ham for dette. Alternativt er det noen andre som har satt ryktet ut, sammen med spørsmålet om hvordan det egentlig er mellom Helmer og stedatteren. Olga tar sannsynligvis seinere livet av seg; hun blir i alle fall funnet død i en bekk (183). Roald, «vidunderbarnet», er grunnleggende merket av at jenter er forbudt for ham (230). Bakgrunnen er blant annet at faren i sin tid var skyld i at en jente begikk selvmord (233). Forholdet mellom Roald og Vebjørg er også et eksempel på erotikk som fører til undergang. For dem ender det utvetydig i drukningsdøden. Men Roald har kanskje merket andre like mye som han er merket selv. Etter tur utsetter han de tre søstrene i Vikland for sin uimotståelige tiltrekning. Mildrid blir gravid og dør nesten etter en ulovlig abort (265). Kanskje er Roald far også til Hallgjerds barn (se s. 244), men hun blir i alle fall gift. Aud, den yngste, blir fullstendig knust av kjærlighetssorg. Det begynner tidlig for Roald, den første episoden inntreffer allerede før han er konfirmert. Dette er relativt uskyldig, vel har han «synda grovt i tankane» (232) med den utvalgte, men i praksis var det bare «[l]itt kyss og klem som dei andre sa, ingenting mer» (ibid.). Presten dømmer ham imidlertid hardt, og Roald dømmer seg selv enda hardere.

Torgers historie viser også koblingen mellom erotisk kjærlighet, skam og andre negative følelser. Da faren slapp den unge Torger og tjenestepiken Olina alene av gårde på markedet, ventet han at det skulle skje noe mellom dem på turen. De kommer hjem uten at noe har skjedd. Men farens oppførsel bærer bud om at han tror noe annet: «Det var nifst at eins eigen far tenkte så usømmelig. […] han trudde Torger hadde missbrukt gjenta, at han var æresforplikta til å forlova seg med henne», tenker Torger (216). Borghild er merket av skam over at moren stakk av med en omreisende, og av forholdet til broren Arne, som flere har antydet var for nært. Hun gifter seg seinere med en mann hun ikke elsker, nettopp for å redde broren, som dør likevel. Faktisk er det lagt opp til at også Arne kanskje dør for kjærligheten, idet han omkommer på en sjøtur for å hente lege til et av Karis barn (også her er fortellingen repetitiv, men med talende forskjeller: Fra Borghilds synspunkt er det Arne selv som tar initiativ til å være med (211); i Torgers perspektiv er det Borghild som vil at han skal dra (223). Arne er tydelig trukket mot Kari). I likhet med Borghilds mor kom Karis mann til kort når det gjaldt å holde lystene innenfor samfunnets regulerende rammer. Begge forlot familiene de var henholdsvis far og mor for, for å slå seg sammen med mer eller mindre fremmede (151 og 189). Kari er utlevert til skam og folkesnakk, men verst er det når hun ser sin egen fornedrelse i speilet. Hun må nemlig leve med at hun fremdeles elsker mannen sin: Kari er «fordømt til å elske berre ein einaste mann» (291; min utheving).

Berre kjærleik og død?

Otto Hagebergs Forboden kjærleik. Spenningsmønster i Olav Duuns dikting (1996a) tar for seg kjærlighetsmotivet i en del tidlige Duun-romaner, samt i Olsøygutane (1927). «[H]eilt gjennomgåande og systematisk kjem skildringa av kjærleik til å vera skildring av tilbaketrekking, regresjon», skriver Hageberg om Olsøygutane (1996a: 26; forfatterens utheving). Kjærligheten «tener ikkje livet, men har så å seia organisk død i sitt følgje» (ibid.).5 Med sin psykoanalytisk inspirerte lesemåte peker Hageberg på trekk som er gjennomgående ved Duuns fremstilling av kjærligheten: ødipale strukturer, underbevisste tildriv, incestuøs tiltrekning, repetisjonstvang, regresjon og rivalisering, og fremhever disse i en grad som ikke tidligere har vært gjort:

[D]et er så å seia ein regel hos Duun at «kjærleiken» inneber regresjon, overføring av gamle og gjerne gløymde kjensler og uløyste konflikter på nye «objekt». Den som elskar, trår etter den han eller ho trur seg å elska i notida fordi det aktuelle kjærleiksobjektet har eigenskapar eller inngår i konstellasjonar som gjer at det kan symbolisera ein annan person frå fortida, og ofte ser det ut til at tilhøvet til primærfigurane far og/eller mor ligg under på ein eller annan måte. «Kjærleiken» får nærmast incestuøs karakter og blir eit tabuområde i underteksten: Å elska er ulovleg. Det er difor på ein måte konsekvent at er slik overføring av kjensler ofte skaper tilsynelatande irrasjonelle reaksjonar som angst, uventa aggresjon, hat, drapstankar og valdsferd – og framfor alt ei tvangsmessig rivalisering. (26–27)

Hageberg sier at det ikke har «vore eit mål å visa at tekstmønstera restlaust går opp i [den psykoanalytiske] teorien» (198). Likevel går han lenger i forklarende retning enn for eksempel Bjarte Birkeland, som han viser til i diskusjonen: «Birkeland skriv skjønsamt om Olsøygutane og han hevdar om Sebulon [en av hovedpersonene] at det er ei undergangsdrift i han som ikkje er psykologisk grunngjeven», skriver Hageberg (206–207). Her har Duun ifølge Birkeland «stansa ved noko uforklårleg i menneskesinnet» (Birkeland 1975/83: 537; Hageberg s. 207). Men Hageberg lar ikke Duun å stanse der Birkeland mener han stanser: «Duun forklarar ikkje beinveges, lesaren må sjølv oppdaga samanhengane», skriver han (ibid.; forfatterens utheving). Dette er jeg enig i. Men når han hevder at «Duun hjelper lesaren på veg til å forstå noko av dei komplekse psykologiske årsakssamanhengane også når det gjeld Sebulon» (ibid.; min utheving), da er jeg ikke sikker på at han har rett. Kanskje vil Duun heller, som Birkeland sier, at vi skal stanse opp ved det uforklarlige.6

Ole Martin Høystad har i sin doktoravhandling viet Juvikfolkes Astri og Odin oppmerksomhet, og på en overbevisende måte vist hvordan kjærlighet, slektskap og død også for dem henger uløselig sammen. Høystad knytter Astris problematiske kjærlighetsliv til en grunnleggende kjønnslig ubalanse. Hun hadde ikke noen farsfigur å identifisere seg med i oppveksten (faren var død og bestefaren fraværende); i stedet hadde hun et flertall av kvinner rundt seg, ikke minst Åsel, «mor Slekta», som en avgjørende autoritet Høystad kaller arketypisk (1987: 123).7 Denne mangelen på differensiering og opposisjon har hindret Astri i å frigjøre seg fra det infantile og utvikle en sunn erotisk personlighet. I stedet forblir hun i en slags kjønnsløs tilstand, der seksualiteten er tabu. «Men naturen let seg ikkje tukte utan omkostningar», skriver Høystad (125). I tilfellet Astri er omkostningen «angst, angst for at forbodne kjensle og ønske skal trasse dei indre sperringane og ta sjølvkontrollen frå henne» (ibid.). Samtidig pirrer det henne når Odin, som er søskenbarnet hennes, nevner incesttabuet (120f). Odin er preget av det samme problemkomplekset (128f). Men til forskjell fra Astri kommer han seg ut av det. Han er blant annet ikke like bundet til slekten, da han som uekte barn er vokst opp hos fosterforeldre.

Til tross for denne opprioriteringen av Astri i forhold til tidligere forsking, går Høystad langt i å gjøre henne til en inkarnasjon av sider ved Odin: «På denne måten blir Astri ein slags ytre representasjon (allegori) av nokre indre spenningar i Odin sjølv» (136). Dette er for så vidt i tråd med utgangspunktet hans, studien heter Odin i Juvikfolke. Olav Duuns språk og menneskesyn. Men jeg mener det er å redusere hennes betydning i verket. Hun fremstår hos Høystad som noe av et offer, eller som en figur som har som funksjon å kaste lys over hovedpersonen. Også Lauris, Odins antagonist og Astris seinere ektemann, blir nedprioritert til å bli en kontrast til hovedpersonen. Astri «tek Lauris som kompensasjon for Odin – i trass mot han. Ho gjer Lauris til eit middel og ikkje eit mål i seg sjølv», skriver Høystad (139).

Det er imidlertid fullt mulig å tenke seg at Odin i denne perioden av livet mangler den styrken Astri finner hos Lauris: en kynisk og hensynsløs styrke, men likevel, noe som gjør Lauris til en av hennes eget kaliber, en verdig motstander å bryne seg mot. Odin vil alltid stå som en fryktløs og djerv person. Men det er mest på grunn av måten han avslutter livet på, ved å slippe taket i båthvelvet og la Lauris seile videre; ikke på grunn av sin livsførsel i ungdomstiden, da han gjennomgår det Bente Hammerich Heltoft kaller en kriseperiode og fremstår som hemmet, særlig i forhold til kvinnen (1950: 79ff). Men Astri er aristokrat, som Odin sier (7: 257); ikke usannsynlig med et snev av sagakvinnenes stolthet over seg. Med Inger Heiberg: «Hennes handlinger spenner over hele registret fra selvoppofrelse til noe en nesten kan kalle hjerterå grusomhet» (1976: 116). Vi skal komme tilbake til Astris styrke; foreløpig kan vi nøye oss med å se hvordan hun gir uttrykk for styrke når det gjelder det å ha retten på sin side: «Ingen ein kund ta ifrå mæ retten min. Men æ kann gi 'n bort» (7: 50). Det er retten til Odin Astri snakker om her, og det er den hun gir fra seg frivillig (sier hun i hvert fall),8 fordi forholdet mellom moren og Odins far gjør hennes eget og Odins umulig. Dette er et utsagn som ikke bare har å gjøre med parforholdet, men også med stolthet, egenverdi, suverenitet eller integritet generelt. Seinere i verket avviser hun Lauris' spørsmål om hun angrer på at hun giftet seg med ham på denne måten: «'Angra på!' bles ho, og tok til med sitt. 'Snakka som ein ban-ungi'» (7: 260).

Kjærleiksverda

Ikke bare hører kjærlighet og død til kunstens store tema. De henger hos Duun i høyeste grad sammen. I Menneske og maktene står ordet kjærleiksverda som et fortettet uttrykk for denne koblingen. Det er Torger som bruker ordet. Når faren ligger på dødsleiet, sier han om moren, som døde for lenge siden: «Ho er i kjærleiksverda nå» (225). Torgers mor døde også på grunn av kjærlighet, men da ikke som vold eller maktmisbruk. Derimot er bakgrunnen at doktoren da Torger ble født hadde gitt klar beskjed om «at mor aldri måtte komma på den vegen oftare, det stod ho ikkje ut» (ibid.). Likevel ble hun gravid igjen, etter eget ønske. Da gikk det som legen spådde; fødselen tok livet av henne. Dette er kanskje Duuns mest ytterliggående versjon av motivet. Her har kjærligheten, med Otto Hagebergs ord, «død i sitt følgje» (1996a: 26), selv om den ikke er knyttet til forbud, tvang eller overgrep, men tvert imot forekommer lovformelig innenfor ekteskapets rammer, og uten at vi har grunn til å tro annet enn at den er preget av gjensidig respekt og aktelse. Kjærligheten har altså uansett så mye destruktivitet i seg at den ligner en form for drap (eller som her: selvmord).

Nærheten mellom kjærlighet og død kan man kalle en klisjé. Men ikke slik vi finner den hos Duun og Bataille. Sistnevnte skriver for eksempel at «death seems to be the truth of love, just as love is the truth of death» (1993: 16). Hva denne sannheten skal være, er imidlertid uvisst. Det er en slags mystisk innsikt, som kanskje ligner den vi kan oppnå gjennom indre erfaring. Bataille sier at han med indre erfaring forstår det som vanligvis kalles mystisk erfaring, men at han tar avstand fra ordet mystikk på grunn av de tradisjonelle religiøse eller konfesjonelle konnotasjonene som er knyttet til det (1972: 15). Det er uansett en erfaring av de ytterste ting, grensene for det som kan erkjennes.

På samme måte er det en åpning mot dette hos Duun, som når Anders sier om den døde Massi: «Ja, bonn, no veit ho meir hell vi» (1948 5: 259), «No veit ho Massi meir hell både du og æg ja» (260). Hva det er Massi vet, får vi ingen beskjed om. Men at det kan være en etterstrebelsesverdig kunnskap, ser vi blant annet når Marjane ligger for døden, og Astri tenker: «For no var ho litl-faster langt på vegen alt. Ho visste mangt no. Og dei andre dei vart sittande att» (7: 10). De andre er forlatt, til sin jordiske viten, mens Marjane reiser, uvisst mot hva. I Gud smiler, som vi straks skal komme til, tenker Gudrun om mannen på dødsleiet: «Ola er noko ufattelig som går sin veg, inn i noko enda meir ufattelig» (11: 221). Og i Menneske og maktene tenker Helmer om den døde konen: «Gisken, ho var inne i den natta som er bortanfor alt, der all ting er stryki ut. Det er der det er godt å vera» (12: 170).

Hageberg hevder: «[D]et er ofte slik hos Duun at døden er resultatet av 'kjærleiken'» (1996b: 4). Dette er det lett å skrive under på: Kjærligheten er hos Duun et sted der døden fins. Men som vi ser, kan det også forholde seg omvendt: Døden er et sted der kjærligheten fins.9

Kor umenneskelig det er

I en roman som Gud smiler (1935), som i motsetning til Menneske og maktene ikke er blant de mest diskuterte av Duuns romaner, er likeens den truende, farlige og uhørte kjærligheten tydelig til stede. Når jeg skal si litt om den her, er det på sett og vis bare halve romanen jeg vil ta for meg. For boken er nokså nøyaktig delt i to. Den første tar for seg Justin Bunese gjennom barndom, ungdom og voksenliv, den andre Gudrun, født Rognholt, gift Lindsholm og til slutt, i romanen Samtid (1936), gift Bunese. Selv om Duuns kvinneportrett tidlig ble trukket frem i sekundærlitteraturen, og til tross for at det også blant de nyeste kommentatorene er enighet om at det er Gudrun og hennes historie som er mest interessant, kom Gudrun-delen lenge i skyggen av Justin-delen. Rolv Thesen skriver for eksempel fem sider om Justin i sin Mennesket og maktene (1942), men bare to setninger om Gudrun. Og så seint som i 1984 vier Willy Dahl i sin litteraturhistorie et helt avsnitt til Gud smiler, uten å nevne Gudrun ved navn (1984: 389f). Dette til tross for at de to tar opp så å si eksakt like stor plass i Duuns tekst. Både Heming Gujord, i sin Duun-biografi, og Anne Haavaldsen, som har skrevet en av de få hovedoppgavene om Gud smiler, tar imidlertid avstand fra den ensidige fokuseringen på Justin. For dem er det også hevet over tvil at delen om Gudrun kunstnerisk sett er mer vellykket enn delen om Justin (Haavaldsen 1992: 6. Ifølge Gujord er fortellingen om Gudrun «på høyde med det aller beste Duun har skrevet», 2007: 412).

Den mest interessante mannen i Gudruns liv er kanskje han hun ikke blir gift med. Det er Vidar Holm, som først er en forretningsforbindelse av Gudruns første mann, og som etter hans død blir hennes elsker og store bekymring, besettelse og altforandrende kjærlighet, før han omkommer i en brann på slutten av boken. Vidar har mye destruktivitet i seg. Dette er knyttet til sykdom, alkohol og mistanker om kriminelle handlinger av ulikt slag, og er tydelig fra første stund. Blikket hans blir tidlig beskrevet som «ulovlig nærgåande» (11: 213), og når han tar det til seg, er det «mest som han hadde stole einkvart» (ibid.). Vidar presenterer seg selv som «ærelaus» (214, to ganger) – en karakteristikk Gudrun raskt gjentar (ibid., to ganger det også) – og bruker også et ord som «gjerningsmann» om seg selv (226). I likhet med Hågen har Vidar noe overnaturlig truende ved seg.

Men ikke minst er det destruktive ved Vidar knyttet til et mulig drap, som fører til at han rømmer bygden. Imidlertid venter Gudrun ham tilbake. Dette er før de har blitt elskere. Hun tenker at uansett hvem han er og hva han har gjort, ville hun ha reddet ham likevel: «Lat han vera mordar òg, lat han vera dokteren, lat det vera sant alt det eg må skjemmast over. Eg vilde ha berga han like vel» (239). At hun nevner doktoren her, viser til en hendelse tidlig i handlingen, da søsteren ble gravid med legen i bygden, ble sendt bort, og døde enten på grunn av komplikasjoner etter fødselen eller en illegal abort. At legen dukker opp igjen, forsterker det destruktive ved Vidar, da doktoren både var årsaken til søsterens fall og kom med budskapet om at hun var død. Denne forbindelsen mellom kjærlighet og død blir knyttet flere ganger.

Så kommer Vidar på døren til Gudrun, som en etterlyst og utsultet rømling. Hennes ambivalens og maktesløshet, følelsen av å være overlevert til krefter som er sterkere enn den bevisste viljen, er understreket: «Ho vil ikkje, men ho rår ikkje for det, ho må. – Det vonde som eg ikkje vil, fer det som ei frostri gjennom henne» (240).10 Hun skjuler Vidar i dagevis, og det utspiller seg lange samtaler mellom dem, som vekselvis kaster lys og skygge over det som har hendt mens han var borte. En kveld bestemmer hun seg. Hun finner frem vin og kjeks, tar på seg finklærne og går til rommet hans for å bli. Det virker nesten som om hun går skjebnen sin i vold: «Ho hadde visst tatt denne avgjerda for lenge lenge sia, det var avgjort før ho vart fødd» (248). Da hun står klar til å gå, skjer det en slags splittelse i henne. Hun sier «farvel til seg sjøl. Så gjekk dei kvar sin veg» (ibid.). Seinere, da de ligger i sengen og frykter at det kommer folk til gards, opptrer også Vidar som om han var delt i to, idet han spør: «Er det eg som kjem?» (250). Igjen blir det motsetningsfulle og farlige understreket: «Da kraup ho inn til han, enda det var han ho var redd» (ibid.).

Disse erfaringene åpner Gudrun for en erkjennelse om hvor overskridende og umulig det kan være å elske: «Og så går det opp for henne, kor umenneskelig det er å vera så glad i eit menneske» (255). Det er rett og slett ikke menneskelig å elske slik Gudrun gjør. Og dette er en erkjennelse som ifølge Gudrun ikke kan overføres fra en person til en annen. Den må erfares på kroppen: «Å vera glad for alvor i ein, det er tusen ting, men ein gong er det noko som ingen har røynt, utan det kreke det fell på» (ibid.; forfatterens utheving).

Vidar Holm sier at han skal gå til lensmannen og melde seg. Han forlater gården, og borte blir han, men til lensmannen kommer han ikke. Da drar Gudrun ut og leter. Hun kommer til Sevaldstad, der hun også treffer Justin, og hans og hennes historier samler seg i en kort avsluttende del. Vidar ser hun ikke igjen før brannen; han har gått i skjul på låven og kommer ikke frem før ilden tvinger ham til det. Han dør imidlertid uten at det kommer til noen forsoning mellom dem.

Jeg har alltid tenkt på denne romanen som Duuns mest erotiske. Ikke fordi det er eksplisitte beskrivelser av de eller de handlingene; i så måte er romanen av kjent Duun-merke, der det er utelatelser når det kommer til direkte erotisk kontakt.11 Det er mer stemningen, noe som ligger bak, som gir dette inntrykket. Det «kriminaltekniske» er rett nok viktig: at Gudrun ikke vet hva slags mann hun har festet kjærligheten til, men ivrer etter å få vite om han er morder eller ikke. Men det er ikke altoverskyggende; romanen lar seg godt lese uten at man er opptatt av å få løsningen på plot-konflikten. For mens kriminalgåten har et svar, har kjærlighetsgåten det ikke.

Duun bygger ofte sine plot omkring forbrytelser. Han foregriper i så måte Aksel Sandemoses diktum i Det svundne er en drøm (1944) om at mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om (Sandemose tok riktignok seinere avstand fra denne påstanden). Men ingen vil kalle ham kriminalforfatter av den grunn. Det er heller stemningen, tyngden både i handling, stil og språk, som er det sentrale. Og stemningen er igjen knyttet til alt det ukjente, usikre og forbryterske som ligger i plottet. Fortellingen opererer hele tiden i nærheten av det farlige, som her igjen er knyttet til det kriminelle. Grunnen til at dette oppleves så sterkt, må være at vi følger Gudrun så nært. I motsetning til det som er tilfelle for eksempel når det gjelder Gisken, får vi innblikk i mye av Gudruns tanker og følelser, som hun ikke prøver å pynte på, verken for seg selv eller for leseren. Selv om også Gudrun kan sies å fornedre seg i kjærligheten, er hun stolt og på mange måter kompromissløs.12 Hun våger for eksempel å tenke følgende: «At ei kvinne måtte tilgi ein mann at han ikkje var for nærsøken mot henne, det var visst aldri ei kvinne skapt til» (247; forfatterens utheving).

Dyret i mennesket

Det er altså ikke ømhet, beskyttelse, respekt og anerkjennelse som i første omgang melder seg når det gjelder kjærligheten hos Duun, men derimot besudling, fornedrelse, skam, tvang, vold. Ved et tilfelle tidlig i forholdet deres i Juvikfolke sitter Odin bak Astri på en vogn. Han henvender seg da til nakken hennes på denne måten:

Gi deg tida, sa han til denne nakken, for deg skal eg få makt og velde over ein gong, eg skal bøye deg bakover og tukte deg, til det ikkje finns der det som stort eller byrgt kan kallast imot meg, til dei gir seg, både auga og heile veikja. Meir har aldri ein mann rådd over, nei. (7: 51; forfatterens utheving)

Og det er grunn til å merke seg at det går en tilsvarende impuls andre veien. Som når Astri sier til moren: «Eg var rasande på han Odin, eg tilstår det, for det han ikkje kom og tok meg med vald. For så glad i meg skulde han ha vore» (212; forfatterens utheving). Ifølge Astri ville det at Odin tok henne med vold vært et bevis på kjærligheten, ikke på det motsatte.

Noe lignende gjelder for Astris forhold til Lauris. Til Odin sier hun, om den kommende ektemannen: «Det verst tå alt – æ kund ta 'n enda! – Finns ikkj stoltheit – finns ikkj skamm ti mæ meir. Æ kund ta'n lel, for – ingen har såra mæ, og tynt mæ, slik som han» (7: 111; forfatterens utheving). Astri vil ha Lauris på grunn av at ingen har nedverdiget henne tilsvarende. Ikke på tross av det. Ser vi på Astri som representativ, og til en viss grad er hun nok det, kan vi generalisere og si at kvinnen hos Duun vil besudles eller domineres. Hun trekkes i alle fall mot menn som har det destruktive i seg.

Det seksuelle hos Duun blir, i den grad det blir beskrevet, gjennomgående omtalt i vendinger som å gro til med bust, bli lodden, skamfare, tyne, osv., vendinger som peker mot brutalitet, primitivitet, makt og overgrep. Vi har alt sett et eksempel på dette, da Frigg i Det gode samvite drømte om «ein lang og lodden ein som gjekk i skogjen og brumla nattens tid» (1949 4: 291). Også Martin Olsen omtales som lodden i denne boken: «no lo han, udyre, så grovt og loddent han var godtil» (305). Iver Ramsholmen i Tre venner (1914) blir ofte beskrevet som en av heltene i Duuns univers, under rubrikken «Duuns utvalde» (se f.eks. Thesen 1942: 316). Men idet han redder Eva – halvt barn og halvt kvinne, sårbar, uskyldig og vakker – fra drukningsdøden, plukker henne opp av det iskalde vannet og arbeider så svetten renner med å få liv i henne igjen, er det ikke godlynt bekymring og livshåp som melder seg. Tvert imot får Duun ham til å gjøre seg følgende refleksjoner: «Det fór som elingar gjennom han, at han kunne ha drepe henne, han kunne ha ødelagt denne gjentekroppen som låg der så arm og hjelpelaus, denne lange, mjuke kroppen, med ein to tre ville rykk kunde han ha gjort det» (3: 235). I På Lyngsøya (1917) er det en kjent passasje der Martin Brudalen etter å ha sett sin kommende kone bade, finner seg igjen

som eit bustut dyr, han visste ikkje kor han skulde gå eller stå; men dette var han, det var visst; han kom aldri til å vakne og få sjå det var ein draum. Denne kvite kroppen, den hadde han visst om all sin dag, og han hadde lengta etter å tyne han, skamfara han på det blodigaste – det var henne han hadde preka om, når han mana ungdommen til det beste han visste! Det grøste ein vasskald lått gjenom han: Der er himmerike ditt. Og dit når du aldri. (3: 14–15; forfatterens uthevinger)

Denne skyldfølelsen rundt det erotiske varer ved hos Martin: «Det var det berre, at han elska henne ikkje, slik ho elska han [dvs. «reint»]. Det var dyre i han som drogst til henne» (115; forfatterens utheving), tenker han, selv etter at de har vært gift i mange år. For Martins del er dette blandet med religiøs skyldfølelse – det er det ikke alltid.

Bilder som å bli lodden, gro til med bust, osv., som altså har med det dyriske å gjøre, gir inntrykk av at primitive krefter tar makten over personene, litt som en forvandling fra menneske til varulv. Det trenger ikke være erotisk ladet,13 men er i hvert fall ofte forbundet med forholdet mellom mann og kvinne. Nærmere bestemt er det mannen som besudler, og kvinnen som vil besudles eller domineres. Men uten at dette nødvendigvis skal tas til inntekt for et kvinnediskriminerende syn på forholdet mellom kjønnene (like lite som det at personer hos Duun gir uttrykk for nedsettende oppfatninger, for eksempel av samer, betyr at forfatteren har rasistiske sympatier). Dette skal jeg komme tilbake til.

Nærhet og avstand, identifikasjon og overskridelse

Et av de Duun-sitatene som har gjort størst inntrykk på meg gjennom årene, er dette: «Kva skal eg gjera, Anna? For eg hatar henne! Eg har synt fram dyre i meg åt henne; og det kan eg ikkje tilgi henne» (4: 222). Det er Lars Lines jr. i Det gode samvite som sier dette, til søsteren Anna. Den omtalte kvinnen er Nora, som han er gift med, i et nokså traurig ekteskap. Bakgrunnen for Lars' anger og vrede er nettopp det ulykkelige ekteskapet, og dyret han har vist frem, kan være så mangt. At det er det seksuelle dyret, er klart (og det er klare antydninger om en form for seksualangst hos Nora, som gjør at Lars opplever det å nærme seg henne fysisk som et overgrep). Men det er langt mer enn dette. I årene før de ble gift, underslo nemlig Lars systematisk brev til Nora fra kjærlighetsrivalen Julius. Det førte til at han fikk henne, men på gale premisser. Da Julius kom tilbake fra Amerika, og det viste seg at han fremdeles hadde et tak på gamlekjæresten, truet Lars ham til å dra over Lovatne med hest og slede. Isen på Lovatne var utrygg, noe Lars godt visste, og Julius gikk gjennom og druknet.

Lars har altså mer enn god nok grunn til å føle skyld. Men likevel er det Nora han sier han ikke kan tilgi. Hva kan Lars mene med utsagnet sitt? Jeg kan ikke tilgi deg at du har fått meg til å handle som jeg gjorde? At min kjærlighet til deg var så sterk at jeg satte alle andre hensyn til side? Jeg kan ikke leve med at du har sett mine verste sider? Jeg holder ikke ut at du er et bedre menneske enn meg? Jeg tåler ikke at jeg elsker deg og du ikke elsker meg? Alt dette, og mer til, kan nok ligge i utsagnet.

Men hvorfor gjør det slikt inntrykk? Grunnen er selvsagt, for det første, at etter all rasjonell fordeling av skyld, er det ikke den andre man skal tilgi når det er en selv som har gjort noe galt. Det er ikke Noras feil at Lars har gjort det han har gjort, og det er dermed ikke han som skal tilgi henne. Men her er det likevel slik. Det én person gjør, kan hos Duun endre følelser som om det var den andre personen som hadde gjort det (vi finner noe av det samme mot slutten av Gud smiler, der Justin tenker at «han var henne [Gudrun] til plage, og det måtte han enda tilgi henne», 11: 270).

Utsagnet har også med en form for suverenitet å gjøre, med ikke å ville se seg selv som så liten at den andre kommer i posisjon til å tilgi. For det å tilgi er en maktrelasjon hos Duun, innvevd i følelser av mange slag. Og ikke minst er det ladet av det faktum at den ene parten eier retten til å tilgi, og dermed til å definere skyld og uskyld, godt og vondt, rett og galt. Gudrun tenker for eksempel dette om mannen sin: «Ei kvinne kan tilgi mannen tusen gonger, men ein gong kjem der da ho gjer det av hemn» (210). Da har hun plassert seg i en posisjon over mannen – og tilgivelsen fremstår som en maktutøvelse, eventuelt som en arroganse hun viser overfor seg selv, uten at det betyr noe som helst hva den andre tenker og mener.14

Lars' utsagn holder imidlertid, i all sin fornedrende selvutlevering, også frem en form for identifikasjon, som peker mot noe godt, noe radikalt i kjærligheten. Grensene mellom Lars og Nora er, slik Lars fremstiller det, forsvunnet. Hvis vi aksepterer at han ikke kan tilgi henne det han selv har gjort, må vi også akseptere at det ikke er noe absolutt skille mellom de to. Utsagnet er dermed uttrykk for et livssyn der det ene ikke er utelukket fra det andre, der det irrasjonelle og paradoksale er bakt inn i fenomenene i en slik grad at det ikke kan gjøres rasjonelt rede for, og der det hardnakket blir holdt frem en realitet hinsides språkets og fornuftens ordnede og ordnende kategorier.

Det ligger et helt forfatterskap i Lars' replikk. For Duuns kjærlighet bærer ikke bare i seg vold og fornedrelse, den er radikal også i en annen forstand: Den handler om å identifisere seg med den andre i en slik grad at ens egne grenser forsvinner. Ingeborg i Straumen og evja spør Trygve: «Er det ingenting for deg at eg vart så glad i deg? At eg er berre deg, heile menneske?» (8: 65; min utheving). Hun knytter dermed utvetydig kjærlighet og identifikasjon sammen, på samme måte som Bataille kan si at Wuthering Heights' Catherine Earnshaw er Heathcliff fordi hun elsker ham (Brontë 1995: 92; med Bataille: «she loves him to the point of saying 'I am Heathcliff'», 1993: 21). I Straumen og evja tematiserer Petra det samme negativt, idet mannen spør hva hun synes han skulle si hvis hun var ham, og hun svarer: «Var eg deg, så var eg vel deg, da! – ho lo, men ikkje med lett hjarte» (89; forfatterens utheving). At hun ler med tungt hjerte, peker på at det ikke fins en slik identifiserende kjærlighet mellom dem, men derimot grenser og avstand.

Mange slags kjærlighet

Den ville, gale og dødelige kjærligheten Duun beskriver, er en uregjerlig og undergravende kraft som vanskelig faller på plass i vår moderne kjærlighetsoppfatning, der enhver skal ha sitt i et forhold; lyst, tilfredsstillelse og livsmening skal fordeles jevnt, og kjærligheten skal være oppbyggelig og god. Men Duuns kjærlighet setter vår i relieff. Man kan for eksempel ikke forvente rettferdighet i hans univers, det er ikke en rettighet man har. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og hat her, lidenskapen følger sine egne lover.

Det er innlysende at dette i dag kan virke politisk ukorrekt, og det kan se ut som om jeg har ført i marken argument mot snarere enn for Duuns aktualitet. Og ingenting ville vært enk-lere enn å finne tekststeder hos Duun som virker kvinnediskriminerende, og lime dem sammen som belegg for at Duun var misogyn, reaksjonær og kjønnsfascistisk. «I forholdet til Lauris framstilles Astri med en underkastelsestrang som nærmer seg det masochistiske» (2007: 303), skriver Gujord i sin biografi om Duun. «En så radikal framstilling av kvinnelig underkastelsesevne grenser til det kvinnefiendtlige» (304), hevder han videre. Kanskje er det imidlertid riktigere å kalle det underkastelseslyst eller -vilje enn -trang og -evne? Og kanskje har fremstillingen av denne lysten ikke med noe kvinnefiendtlig å gjøre, men handler mer om å se et alvor i kjærlighetsforholdet? Slike spørsmål maner Duun oss til å stille.

Jeg har tidligere argumentert for Astris styrke. Etter at de har vært gift i mange år, klager hun over Lauris' mangel på fasthet: «Ja du! sa ho, og no flara det opp ein hard lysna i auga hennar, – du let meg no gjera som eg vil støtt, du» (272; forfatterens utheving). For Astri skyldes denne irritasjonen en form for likegyldighet. Hun kritiserer Lauris for ikke å utfordre henne. For oss, i 2010, er snarere det å la den andre gjøre som han eller hun vil en honnør. Det er å anerkjenne hans eller hennes selvstendighet og likestilling i forholdet. Men er det ikke også en bekreftelse av avstanden i det?

Friggs klage over at søsterens mann er «for lettstyrd, – kva skal ein ha han for?» (4: 296), er likeens et utsagn om parforholdet, som sier at det kanskje er lettere å holde ut i lengden med en som utfordrer en grunnleggende. Selv om det i utgangspunktet skulle være enklere med en som er «lettstyrd», trenger en gjerne, etter hvert som slitasjen setter inn, at det er noe i den andre som er inkompatibelt med en selv. I Juvikfolke uttrykker Massi en lignende bekymring i forholdet til Anders: «det ira ei uro gjenom henne i same tida: at no hadde han Anders vorte den ho vilde ha han til, og no visste ho ikkje lenger kva veg det bar» (5: 222).

I samtiden roste kvinnesakskvinnene Duun nettopp for fremstillingen av kvinnene. Gujord siterer Mimi Sverdrup Lunden, som i 1937 berømmet forfatteren for å vise «'stor forståelse for kvinners mest intense problem'» (2007: 172; Lunden 1982: 50; se også Gujord 2007: 410), og Nini Roll Anker trakk frem det samme i sin hilsen til 60-årsjubilanten i 1936. Dette tyder på at de så noe annet i Duuns kvinnebilder enn underkastelsestrang og -evne, masochisme og kvinnefiendtlighet. De kan for eksempel ha sett noe av det gjennomgripende og altforandrende i et kjærlighetsforhold.

Kvinnene hos Duun er sterke, selv når de underkaster seg (både Frigg, Gisken, Astri og Gudrun er tydelige eksempel). Makt, styrke og underkastelse er relasjonelt, og at en mann må ta i med så sterke midler mot sin kvinne som Duuns menn gjør, er en anerkjennelse også av kvinnens kraft og makt. «Som dine dager er, så skal òg din styrke være», er et bibelord Duun flere ganger siterer (5. Mos. 33.25, hos Duun f.eks. 4: 267 og 7: 56). Altså: Når motgangen øker, vokser også styrken. Den øke, i takt med motstanden. Og hvis det er slik hos Duun at mennenes styrke aksentueres i forholdet til kvinnene, innebærer det også en aksept av kvinnenes styrke. Dette undergraver enhver forestilling om at kvinnen skulle være et skjørt vesen som må beskyttes for sine egne tilbøyeligheter. Inger Heiberg er inne på dette, at forklaringen på forholdet mellom Astri og Lauris må søkes «på et dypere plan» (1976: 115).

Den rent psykologiske forklaringen at hun som kvinne blir forhekset av det diabolsk besettende hos Lauris fører ikke så langt. For vi har å gjøre med en bevisst viljesakt fra hennes side – ikke med erotisk svakhet eller noen slags form for lettsinn (ibid.).

Alene klarer ikke Lauris å slåss mot Odin, hevder Heiberg: «Alene er han ikke en gang sterk nok til å få fotfeste i bygda. Så lenge han er alene slenger bygda ham på sjøen, bokstavelig talt. Det er ikke før han får Astri at han får den styrken han trenger for å bli en jevnbyrdig motstander for Odin» (ibid.). Ikke bare blir mannen sterkere i møte med sterke kvinner, han mottar også, slik Heiberg leser det, styrke fra kvinnen.

Likhetsfeminisme kan ingen si at Duun plederer for. Men kanskje en forskjellsfeminisme, i tråd med den queer-teoretikeren Judith Halberstam foreslår med begrepet unbecoming?15 Halberstam diskuterer kvinnelig styrke med et annet utgangspunkt enn det tradisjonelle, som har vært å modellere den etter mannlige forbilder. I et slikt perspektiv favoriseres det aktive, og fravær av handling ser ut som resignasjon eller kapitulering. Men med denne fremgangsmåten går man glipp av mulighetene i strategier som kan være mer kongeniale til det kvinnelige, mener Halberstam. Unbecoming er en term for slike strategier, «strategier som ved første øyekast har preg av underkastelse, passivitet, selvutslettelse eller masochisme» (2009), men som kan være en form for motstand.

Sett fra et slikt ståsted er passivitet noe annet enn fravær av handling. Halberstam snakker om radikal og negativ passivitet, som har «sin store styrke i at de unnslipper rammene» (2009 upaginert, se også 2008: 150ff). For: «Idet vi søker å mestre, binder vi oss også til dominansformene» (2009). Mens for eksempel masochisme har blitt oppfattet som uttrykk for reell underkastelse (se f.eks. Felski 2005), tar Halberstam for seg kunstprosjekt der det som ser ut som passivitet og underkastelse i stedet er en avkledning av prosessene som foregår; og der fenomen som makt og styrke fremstår som noe det er grunn til å undersøke. Slik Halberstam ser det, er det et feministisk potensial i slike strategier.

Men selv om det hos Duun som regel er kvinnene som underkaster seg, og som blir trukket mot menn med destruktivitet i seg, betyr ikke det at kjærligheten er uproblematisk for mannen. For også kvinnen kan være sterk og truende, og i siste omgang dødbringende. Flere av de mannspersonene jeg har kommentert, dør mer eller mindre som følge av møtet med kvinnen og kjærligheten. Det står ikke så mye om årsaken til at presten i «Gisken Larsdotter» blir syk, men han får i alle fall «nåsotta» (1976 2: 80) og dør. Rohl står med én fot i graven, og han får hjerteinfarkt som følge av en konfrontasjon med Martin Olsen. Hågen Stavholdt drukner sannsynligvis, han forsvinner i hvert fall for godt. Ola Lindsholm fortæres innenfra i et passivt selvmord, og Vidar Holm omkommer i brannen. Begge de siste har sannsynligvis også kreft, gamlefar i kammerset mener dessuten at Ola spiste og drakk seg i hjel for Gudruns skyld (1949 12: 218), og forholdet deres blir omtalt som «manndrap» (226).16

Torleiv Svennems tanker når han ligger og skal sove, får frem flere sider ved Duuns kjærlighet:

Han undrast, der han låg, om menneskja aldri nokon gong i verda vart ferdige med det dei kallar kjærleik. Kanskje det skulde gå dem alle som det hadde gått Petra, at den makta som skulde bera dem oppe, ho slo dem ned. […] Og kjærleiken millom kvinna og mannen, så liten ein ting det hadde vore for han, han var den same frå tid til tid, han var større enn menneske og større enn tida og alle skifte. Han såg det, og han vart kald attmed det syne. (8: 121)

I Straumen og evja er alle parforholdene vi ser på nært hold vanskelige og til dels ulykkelige. Åsta og Kristians er det, Torleiv og Petras er det, Ingeborg og Trygves er det delvis også. Samlet får dette så mye oppmerksomhet at det stiller kjærlighetstematikken helt på linje med tematikken rundt moderniseringsprosessen i bygden, som resepsjonen har gitt størst fokus.

For egen del er jeg overbevist om at både denne romanen og andre av Duuns bøker ville bli interessante for flere hvis forfatteren ble lest som det han etter mitt syn er: en kjærlighetens dikter.

Litteratur

Anker, Nini Roll 1936: [Uten tittel] Hilsen til Duun i Syn og Segn. Serprent av 60-årsheftet (særnummer til Duuns 60-årsdag).

Bataille, Georges 1972 [1943]: Den indre erfaring. København: Rhodos.

— 1993 [1957]: Literature and Evil. London/New York: Marion Boyars.

— 1996 [1957]: Erotismen. Oslo: Pax.

Bibelen. Det norske bibelselskap 2005; på nett: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=ROM&chapter=7

Birkeland, Bjarte 1950: «Naturskildringane i Olav Duuns dikting føre ‘Juvikfolke’», i Rolv Thesen (red.) 1950: Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli.

— 1983 [1975]: «Olav Duun», i Edvard Beyer (red.): Norges litteraturhistorie IV. Fra Hamsun til Falkberget. Oslo: Bokklubben Nye Bøker.

Buvik, Per 1998: Georges Bataille. Oslo: Gyldendal.

Dahl, Willy 1984: Norges litteratur II: Tid og tekst 1884–1935. Oslo: Aschehoug.

Dalgard, Olav (red.) 1976: Olav Duun. Ei bok til 100-årsjubiléet. Skien: Noregs boklag.

Duun, Olav 1948/49: Minneutgave. Skrifter i 12 bind. Ansvarlig utgiver Rolv Thesen. Oslo: Norli/Tanum.

— 1976: Soger og forteljingar 1–4. Oslo: Tanum-Norli.

Felski, Rita 2005: «Redescriptions of Female Masochism», Minnesota Review 63–64, 2005.

Gujord, Heming 2000: «Vitalistiske drag i Olav Duuns forfattarskap», Norsk litterær årbok 2000.

— 2007: Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller. Oslo: Aschehoug.

Hageberg, Otto 1980: «Drift og drap. Ei anna røyst i Medmenneske av Olav Duun», i Frå Camilla Collett til Dag Solstad. Spenningsmønster i litterære tekstar. Oslo: Samlaget.

— 1981: «Kjærleik, regresjon, død. Underteksten i Olsøygutane av Olav Duun», Norskrift 30.

— 1996a: Forboden kjærleik. Spenningsmønster i Olav Duuns dikting. Oslo: Samlaget.

— 1996b: «Erotikk i konflikt», i Olav Duun, forfatteravis som vedlegg til Dag og Tid, 39, 1996.

Halberstam, Judith 2008: «The Anti-Social Turn in Queer Studies», Graduate Journal of Social Science, vol. 5, 2, 2008.

— 2009: «En annen motstand», http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=61947

Heiberg, Inger 1976: «Kvinneskikkelser hos Olav Duun», i Dalgard (red.) 1976 (først trykt i Samtiden i 1957).

Heltoft, Bente Hammerich 1950: «Psykologiske udviklingsstadier hos hovedskikkelserne i Olav Duuns 'Juvikfolke'», i Rolv Thesen (red.): Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli.

Høystad, Ole Martin 1987: Odin i Juvikfolk e. Olav Duuns språk og menneskesyn. Oslo: Aschehoug.

— 1996: «Etterord», i Olav Duun: Skrifter i samling bind 6. I eventyret, I ungdommen, I stormen.

Haavaldsen, Anne 1992: Påvirkning, utvikling, erkjenning, spenning. Tråder i Olav Duuns kjærlighetsroman Gud smiler. Hovedoppgave i nordisk, Universitetet i Oslo.

Johansen, Kristin 1998: Hvis kvinner ville være kvinner. Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet. Oslo: Aschehoug.

Lunden, Mimi Sverdrup 1982: «Moderne kvinnelitteratur», i Åse Hiorth Lervik (red.):

Gjennom kvinneøyne. Norske kvinners litteraturkritikk og reaksjon på litteratur 1930–1980. Tromsø: Universitetsforlaget (først trykt i Fritt ord i 1937).

Nestby, Dag Hallvard 2005: «Bataille, Blanchot og forutsetningene for den indre erfaring», Parabel,1, 2005.

Paglia, Camille 2001 [1990]: Sexual Personae. Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson. London/New Haven: Yale University Press.

de Rougemont, Denis 1990: Love in the Western World. 2. utg. [1956]. Princeton: Princeton University Press.

Thesen, Rolv 1942: Mennesket og maktene. Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli.

1De mange fasettene av kjærligheten hos Duun: forelskelse, begjær, sympati, osv., kan vanskelig skilles fra hverandre. Otto Hageberg snakker om «eit sentralt kjenslekompleks i Olav Duuns verd, den løynde vitaliteten, driftslivet, kall det kjærleik, erotikk, seksualitet, lidenskap» (1980: 61).
2I så sterk grad at det er siste ord i Per Buviks bok om Bataille. Hans verk blir der beskrevet som «absolutt umulig» (1998: 130).
3Jeg siterer alle romaner fra den såkalte Minneutgaven (1948/49). Pagineringen er den samme i Skrifter i samling 1957, 1969 og 1981. Novellen «Gisken Larsdotter» er ikke med i Thesens utvalg av noveller i denne, og blir sitert fra Soger og forteljingar 2 (1976).
4Og Gudrun i Gud smiler, som vi skal komme til, opptrer i en lignende konstellasjon. Det er altså ikke trekantforhold, en relativt vanlig plotkonflikt, men firkantforhold disse kvinnene befinner seg i. De står mellom den sosialt aksepterte og den dyriske outsideren, begge eldre, med den jevnaldrende boy next door i bakgrunnen, i hvert fall lenge temmelig maktesløs. Ulike utfall kan betraktes som utprøvinger eller alternative løsninger på konflikten.
5Hageberg mener dette er tydeligst i perioden før Juvikfolke (26). Men samtidig er, som han sier, Duuns særegne erotiske psykologi til stede også i seine romaner som Samtid og Menneske og maktene (199).
6Jeg vil også peke på at Hageberg, gjennom formuleringen «trur seg å elska» (min utheving), går langt i retning av å avvise kjærligheten i sitatet over.
7Høystad foretrekker i det hele tatt Jung-tradisjonen fremfor den freudianske, kort sagt fordi Jung gir det kollektive forrang fremfor det individuelle, og fordi Høystad oppfatter Freuds menneskesyn som for determinert og kausalistisk til å kunne beskrive Duuns (123 og 342ff). Det tror jeg han gjør rett i.
8Mange slike tanker får vi enten i replikk eller gjennom personenes egen fokalisering, med den typiske osmosen av instansene forteller og person, der det er vanskelig å si hvor mye som skal tilskrives hver av dem. Vi må selvsagt ikke glemme at det dermed kan leses som personenes selvrettferdiggjørelser (evt. livsløgner). Men jeg finner lite eller ingenting av tekstlige signal som peker i den retning.
9Slike tanker må imidlertid ikke brukes for å gi døden verdi. I «Bataille, Blanchot og forutsetningene for den indre erfaring» tar Dag Hallvard Nestby for seg ulike filosofiske oppfatninger av døden. Han legger vekt bl.a. på Blanchots kritikk av filosofiens oppbyggelighet, og skriver: «De tradisjonelle filosofer, med deres 'konstruktive' syn på døden, kan aldri forstå døden fullt ut, siden den bare kan komme til uttrykk i litteraturen» (2005: 86). Nestby beskriver hvordan døden blir gjort til noe oppbyggelig selv hos de mest dødsopptatte filosofene, nettopp gjennom dette «konstruktive» synet på døden som noe som «genererer muligheter» (ibid.) og «bidrar til å individualisere subjektet og gi det kraft til å handle aktivt ut fra sin fornuft» (84). Men dette er en forvillelse: «Døden er ikke, som hos Heidegger, en umulighet som genererer muligheter (umulighetens muligheter), men en umulighet som kveler alle muligheter (mulighetenes umulighet). Dette skyldes dødens fundamentale meningsløshet som overskygger alle filosofiske forsøk på å forvandle døden til noe positivt» (86). Med Bataille: «Døden lærer oss intet, for ved at dø går vi glip af ethvert udbytte af dens belæring» (1972: 271).
10Som Anne Haavaldsen peker på, er dette bare et halvt bibelsitat, der begynnelsen, om det gode som eg vil, tekstlogisk «riktig» er utelatt (1992: 73f. Sitatet, som er fra Rom. 7.19, lyder i sin helhet: «Det gode som eg vil, det gjer eg ikkje, men det onde som eg ikkje vil, det gjer eg.»).
11Og der ett eller flere tegn av typen «–» ofte indikerer «neste morgen», se f.eks. om Massi og Petters natt i I blinda (5: 196), og Odin og Kristines i I eventyre (6: 245). I Tre venner finner vi et nesten filmatisk grep: Lydsporet tar over når billdedsporet zoomer ut (3: 230).
12Og jeg innbiller meg at D. H. Lawrences Gudrun Brangwen kan spøke i bakgrunnen her, særlig fra Women in Love (1920). Også Gudrun Gjukesdotter i Gudrunskvida og Gudrun Osvivsdotter i Soga om laksdølane er kvinner som elsker sterkt.
13I Juvikfolke får f.eks. Anders en ri av det i bryllupet til Massi og Ola: «best [han] sat og var Anders på Håberg, så seig skodda innpå han, og så var han ein annan ein, eit lodde dyr inni marka, som gjekk og villtuta og skræmte folk, – som ikkje visste seg noko likare enn å gjera det som stemte blode i dem» (5: 155). Når Odin jager Engelbert på sjøen og tror han dreper ham, kjenner han seg «lodden som dyre over all sin kropp» (7: 253), og når det er konflikt på fabrikken synes han brått han blir «ein annan mann: sveitte tyta fram i panna, og blode sette til hjarte, det var så vidt han såg. Han syntes han grodde til med bust over all kroppen, han var ein vill og lodden ein som dei vilde binde og baste, småkrype, dei vilde flette skinne av han og gjera rans verk» (222).
14Tilgivelse er i det hele tatt et begrep Duun bryter opp og overskrider innenfra. I Menneske og maktene er det å bli tilgitt av Gisken for utroskap svært vanskelig for Helmer: «Tilgitt han ja, det var ein ting; å bera den tilgivinga var visst like tungt for dem båe» (12: 161; forfatterens utheving). Håkon tenker i Siste leveåre, når han tror han skal dø og ser tilbake på livet: «Og der var Periander Henningstad, som han kom til å svike ein gong. Periander tilgav det, men Håkon ikkje» (10: 286). Både i «Søster» (Blind-Anders, 1924) og i Ettermæle (1932) blir dette sagt med reine ord: «Når du seier du har tilgitt meg, da sitt det att ein tagg enno. Da ser du ned på meg, og det har du rett til; men eg tåler det ikkje, eg er for glad i deg til det» (1976 2: 59), «Der ligg ei djupn med vondt og godt i det orde å tilgi» (1949 11: 101. Og av det vonde er vel dette: «Så mykje var ho for meg, at eg måtte tie henne i hel med berre tilgiving», ibid.). Noe lignende skjer med kjønnsgrensene. I Strumen og evja omtaler Lovise Lyngve flere ganger seg selv som mann. Hun bestrider også grensedragningen eksplisitt, som når hun sier at «i det stykke er eg kvinnfolk; eg er jamgod med mannfolka slik» (8: 138). Kanskje aller mest pregnant er dette uttrykt i Ettermæle: «Kvinnfolk skulde ingen vera. Det skulde mannfolka vera» (11: 57). Dermed er kjønnsskillet ikke bare entydig gitt, men noe som overskrides.
15Unbecoming var tittelen på et innlegg Halberstam holdt ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen i mai 2009, og er annonsert diskutert i en kommende bok med tittelen Notes on Failure. Det ligger et intervju om innlegget på http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=61947. I ordboken blir vi fortalt at ordet unbecoming betyr både «ukledelig», som når en kjole ikke sitter slik den skal, og «upassende», «usømmelig». Halberstam spiller også, med det negerende prefikset un-, på to become, som har som sin første betydning «å bli». For hva er det motsatte av å bli? Hva er det motsatte av den aktive egenkonstruerende bevegelsen vi ellers anser for å være sømmelig?
16Dette er imidlertid langt fra like betont. Men kvinnen som ktonisk natur og kannibalsk ødeleggende er en kjent forestilling i kulturen (se f.eks. Paglia 2001, der Moder Jord både gir og tar liv, og der en ur-angst for det kvinnelige står bak mye av menns transcenderende virksomheter i kunst og kultur). Det var den også på Duuns tid, hos Munch, for å nevne ett eksempel, og med Otto Weiningers tanker om det kvinnelige som ødeleggende lyst, for å nevne et annet (se f.eks. Johansen 1998: 106ff). Også dekadanse (som den unge Duun bekjente seg til, se brev til Olaf Norli 5/11-1896, trykt i Dalgard (red.) 1976: 173), fin de siècle, vitalisme og nyromantikk hører med i dette bildet (se også Gujord 2000 og 2007: 85ff og 173ff).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon