Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Randbemerkninger fra ei personlig vitenskapshistorie

Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske fag Universitet i Bergen Sydnesplassen 7 N-5007 Bergen arild.linneberg@lle.uib.no

LINNEBERG, ARILD (f. 1952), professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Prosjektleder for det internasjonale og tverrfaglige forskningsprosjektet «Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske fortellinger i retten». Siste bokutgivelser: Tolv og en halv tale om lov og rett og litteratur, Gyldendal, 2007 (2. opplag, 2008). Tretten triste essays om krig og litteratur, Gyldendal, 2001. Theodor Adorno: Minima Moralia, oversettelse fra tysk og innledning ved Arild Linneberg, Pax/Bokklubbens kulturbibliotek, 2006.

  • Side: 20-26
  • Publisert på Idunn: 2011-04-04
  • Publisert: 2011-04-04

Marginal remarks from a personal research history

This essay deals with the history of comparative literature in Norway, focusing on the importance of Atle Kittang for the theoretical development of this discipline. With personal examples, and both humorously and polemically, the author also raises the question of the limits of comparative literature and argues for research within the field of «law and literature».

Keywords: Atle Kittang, comparative literature, history of literature, law and literature

1977, 1971, Retning Ustaoset

Det er mye jeg kan gi Atle Kittang skylda for. Første gang jeg møtte Atle Kittang var, trur jeg, muligens hadde jeg allerede før møtt han på et annet seminar, men jeg sier likevel at første gang jeg møtte Atle Kittang var på Ustaoset. I Ottesheimen, Universitetet i Bergens gamle tømmerhytte der. Det var den gangen det ennå ikke var innlagt vann, det var utedo, og en måtte fyre opp vedkomfyren på kjøkkenet for å koke. Det var, trur jeg, i 1977, kanskje 76, men jeg sier 77. Det skulle væra seminar om norsk litteraturhistorieskriving. Vi kom fra Oslo, fra institutt for litteraturvitenskap der, det holdt til i fjerde etasje av Menighetsfakultetet og vi hadde utsikt til Holmenkollbakken fra lesesalen, Odd Inge Langholm, Hans H. Skei, Arne Hannevik, Jan Dietrichson, Berit Hoff, muligens Drude von der Fehr, samt noen magistergradsstudenter, og en av dem var meg. Samt ikke å forglemme Helge Rønning, som den gangen var vit.ass. og stekte biff. Helge stekte biffer til alle, vi var så mange at det var merkelig vi fikk plass i hytta. Jeg skreiv den gangen på ei avhandling om Arne Garborgs Haugtussa som skulle væra en analyse av resepsjonshistoria og av verket målt opp mot mottakelsen. Altså ei litteraturhistorisk avhandling, som jeg skulle presentere på Ustaoset, der jeg første gang møtte Atle Kittang. Fra Bergen, litteraturvitenskap der. Han kom sammen med Asbjørn Aarseth, og de to hadde antakelig nettopp utgitt boka om Gadamers hermeneutikk. Toril Moi så jeg for første, men ikke siste gang i treskoa sine, Rakel Christina Granaas, Svein Lang, Per Meldahl, alle magistergrads- og hovedfagsstudenter i nordisk og litteraturvitenskap i Bergen, og jeg møtte for første gang Lars Sætre, vi hadde allerede lenge brevveksla om russisk formalisme og tsjekkisk strukturalisme og tysk resepsjonsestetikk. Georg Johannesen kom ikke sammen med de andre. Han dukka opp seint på kvelden, hadde ikke rekt dagtoget, de andre må ha kommi med dagtoget, ettermiddagsekspressen ville vært for seint, men Georg hadde heller ikke rekt den, men seinere fått haik med et diesellokomotiv som skulle over fjellet, og plutselig sto han i stua akkurat da Helge var ferdig med å brase.

Ikke bare seminarer er viktig. Men rammene om seminarene. Folka, menneskene, dem en blir venner med, lærer å kjenne, lærer av – litteraturvitenskap er et personlig fag, og jeg har ofte tenkt at personhistorie og faghistorie om ikke det er ett og det samme så likevel er det. Det brant på peisen da seminaret begynte, og Odd Inge Langholm holdt innlegg om «Litteraturhistoriens da og nå som hermeneutisk problemstilling», det sto seinere på trykk i Edda og gikk straks inn som en uomgjengelig artikkel på pensum til magistergraden i litteraturvitenskapens teori og metode både i Oslo og Bergen. Dette seminaret blei grunnleggende for mange av oss; grunnproblemene fra den gangen jobber vi fortsatt med, formalisme, strukturalisme, fortolkningsteori og spørsmål som: Hva er historie? Hva er litteratur? Og ikke minst: hva er, da, litteraturhistorie? Sett som historieskriving om litteratur?

Første gang jeg møtte Atle Kittang, møtte jeg altså mye mer enn Atle Kittang. Men det var liten tvil om, allerede den gangen og for meg, at han var en drivende kraft blant drivkreftene.

Det blei en lang og fuktig kveld. Etter biff: whisky. For en gangs skyld var alle glade for at vi slapp å høre Atle Kittang snakke søndag formiddag før vi skulle dra hjem, B-gjengen fra Bergen med ettermiddagsekspressen, oslofolket i biler. Det må ha vært om våren, snøen var råtten, jeg visste ikke at det var snø på Ustaoset, hadde ikke med ski og tråkka gjennom til langt oppå låret. Mens Helge Rønning suste elegant forbi i kondomdressen sin.

Egentlig hadde jeg allerede møtt Atle Kittang da jeg møtte Atle Kittang. Ikke på et seminar, men på lesesalen, den digre ukoselige hangaren, Sophus Bugges hus, i 1971. Jeg studerte tysk, måtte opp seks om morran for å rekke lesesalen før klokka åtte, for det var kø for å komma inn og få lesesalsplass. Det sto kø utafor inngangen til Sophus Bugges lesesal klokka kvart på åtte om morran! Der mange av oss satt til klokka åtte om kvelden. Leste lyrikere vi ikke forsto, men forsto at var viktige nok til at vi ville forsøke å forstå dem. Hölderlin. Vi skreiv analyser. Vi kjøpte Lyriske strukturer og skreiv bedre analyser. «Hvordan jeg ble så flink», skreiv Peter Wessel Zapffe, og av og til er det enkelt. Vi leste Kittang og Aarseth og fikk gode karakterer i diktanalyse og så begynte vi å studere litteraturvitenskap. Det var Kittangs skyld, og Aarseths. Som det heter, er det mye en skal ha skylda for.

1984, Atle Kittang på nordisk

Oslo. Henrik Wergelands hus, første etasje, seminarrommet. Hva foregikk det oppi huene til litteraturprofessorene på Nordisk Institutt i Oslo? Professor Atle Kittang var på besøk fra Bergen, invitert til instituttseminaret. Det var i 1984. Han hadde nettopp utgitt boka si om Knut Hamsun, Luft, vind, ingenting. Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet. Vi leste den, vi likte den, vi syntes vi lærte. Den gikk rett inn i diskusjonene omkring litteratur og ideologi. Hva var ideologi i forhold til litteratur, altså: hva var, og hva er, litteraturens autonomi? Litteraturen har noe som overskrider ideologien ved å underminere den, mente Atle Kittang, slik jeg husker jeg mente da han videreførte problemstillinga fra kapitlet om det samme i Litteraturkritiske problem. Teori og analyse fra 1979, som vi også leste, likte og syntes vi lærte av. Få bøker, ingen, har betydd mer i norsk litteraturforsking enn Lyriske strukturer og Litteraturkritiske problem.

Derfor var vi spente på hva professoren fra Bergen skulle si til professorene fra Oslo, på seminarrommet i første etasje av Henrik Wergelands hus den novemberkvelden, en onsdag, om Hamsun, og hva professorene fra Oslo, i nordisk litteratur, ville si til hva professoren fra Bergen sa til professorene fra Oslo, og til oss. Til oss sa han hva han hadde skrivi om i Luft, vind, ingenting. Det var ikke direkte hva professor Willy Dahl engang spøkefullt spurte Atle Kittang om: Er det en bok om gammelmannsproblemer? Men det er mulig at professorene i Oslo hadde gammelmannsproblemer, om enn av en noe annen art. Atle Kittang holdt som vanlig et upåklagelig klart innlegg med den sedvanlige karismatiske autoriteten som så mange så ofte har satt pris på. Jeg satt ved siden av nåværende konserndirektør i Gyldendal, Geir Mork, den gang stipendiat på et prosjekt om Bjørnson, og vi så på hverandre, vantro. Sjøl om det stemte med inntrykket vårt av Nordisk i Oslo, et mer teorifattig miljø har jeg for egen del aldri opplevd. En aldrende professor, nå avdød, jeg vil ikke sverte navnet hans, hadde også skrivi om Hamsun, skulle respondere på Atle Kittangs innlegg, noe han også gjorde, ved å si: at dette forsto han ingenting av. Han forsto ikke hva Luft, vind, ingenting dreide seg om, og ikke innlegget. Var det nødvendig å skrive så vanskelig? Her var det jo fullt av overlegninger om teori og metode, var da det nødvendig, kunne ikke Kittang holde seg til saken, til litteraturen, slik den forelå, etter professorens mening tydeligvis teoretisk og metodisk uformidla og gjennomskinnlig. Så blei diskusjonen slik den ofte blei på Nordisk i Oslo, om skrivemåten, rettere sagt for og imot «lett» og «vanskelig» språk, der «lett» betydde teoriløst innforstått preik fra folk fra de «dannede klasser», som trudde at det de visste visste alle, bare at de visste det litt bedre enn alle, og der «vanskelig» betydde å tenke over litteraturens grunnproblemer, hva litteraturvitenskap var, hva litteratur var, og for eksempel i forhold til ideologi, som nå var Atle Kittangs anliggende denne onsdagen en mørk og kald novemberkveld. Det som overgikk dette på denne instituttseminar-rekka, var bare da en kvinnelig professor hadde ei tilsvarende vektig innvending mot en dansk litteraturforsker på besøk, han hadde skrivi om Ibsen, noe dansker vel ikke burde, i alle fall ikke på den måten denne dansken tydeligvis hadde gjort: du skriver metaforisk! var innvendinga hennes, ei innvending alle de tilstedeværende professorene slutta seg til, mens Geir og jeg så på hverandre, vantro, for i det minste hadde vi lest Aristoteles og Paul Ricoeur og hadde minimumskjennskap til og om metaforenes kunnskaps- og meningsproduserende funksjoner. Også dette blei riktignok overgått, om enn heller ikke det på synderlig innsiktsfull måte, hva det faglige angår, da en annen nordiskprofessor, også han avdød, og også han en egentlig velmenende og hyggelig mann, presenterte en invitert tysk professor med feil navn og feil publikasjonsliste. Peter Bürger blei introdusert som Peter Uwe Hohendahl og med Hohendahls bokutgivelser. Da stirra Geir og jeg i bordet, flaue på instituttet vårt sitt vegne.

Lenge etter forsto jeg at dette antakelig var begynnelsen på en alvorlig svekkelse hos den aldrende professoren, slik sett svært tragisk. Den gangen og lenge siden blei dette og liknende episoder likevel stående for meg som et symptom på den kulturen som herska på denne institusjonen. Med til historia og bildet mitt av den var også at en var opptatt av norske dialekter. Mens telemarkmålet og inntrøndsk blei ivrig dyrka, var det to dialektale sosiolekter som aldri blei nevnt med et positivt ord: Oslo øst og Østfold. Det fikk min venn Ragnar fra Halden og jeg fra Høybråten merke. En nordisk professor uttalte en gang etter ei forelesning jeg holdt, at det var det styggeste språket han noen gang hadde hørt. Han hadde heller ikke bedre språkøre enn til å tru at jeg var AKP’er.

1983, 1985, metaforer i praksis

Det er derfor ingen overdrivelse å si at jeg var glad da jeg kunne forlate dette stedet, Blindern i Oslo, for godt, sjøl om det skal medgis at det også var mange hyggelige folk der, ikke minst i administrasjonen. I 1985 begynte jeg ved Universitetet i Bergen, ved Institutt for litteraturvitenskap. Men før jeg dro over fjellet i min gamle Simca hadde Geir gitt meg i oppdrag å skrive om ei bok fra 1983 til Norsk litterær årbok, som han den gang redigerte: Om litteraturhistorieskriving. Perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i norsk og europeisk samanheng, utgitt på Alvheim og Eide i Øvre Ervik mellom Bergen og Åsane i 1983. Forfatterne var Atle Kittang, Per Meldahl og Hans H. Skei. Boka var og er et symptom på at noen av de viktigste utgivelsene av de viktigste teoriarbeidene innafor norsk litteraturvitenskap blir suverent oversett av dem som ikke burde overse dem. Egentlig var boka en sensasjon. Jeg mener å huske at den fikk én enslig omtale, av Per Buvik, før jeg skreiv en analyse av den. Hadde boka blitt tatt på alvor, kunne den forhindra mye papirsøl; videre utgivelser av norske litteraturhistorier i Norge. Den påviste nemlig at litteraturhistorieskriving i likhet med historieskriving var fortellinger, ofte på og over grensa til fiksjonsfortellinger. Med utgangspunkt i blant andre Hayden Whites Metahistory. The historical imagination in nineteenth-century Europe fra 1973, som beskriver tropologien i historieskrivinga, ikke minst bruken av metaforer – som nordistene som bedreiv denne sporten altså ikke var klar over at de betjente seg av. Hovedtesa i Om litteraturhistorieskriving er at historieskriving følger narrative mønstre. Med stor iver viste ikke minst Per Meldahl at norske litteraturhistorier kunne analyseres som romaner ut fra de iboende grunnstrukturene som ikke minst lot seg beskrive med Algirdas J. Greimas sitt begrepsapparat for strukturell semantikk i Sémantique structurale fra 1966.

For egen del viste jeg at dermed også Om litteraturhistorieskriving kunne analyseres retorisk som narrasjon, som konstruksjonen av ei fortelling. Om litteraturhistorieskriving hadde i tråd med Greimas sin aktantmodell både helter og motstandere, givere og mottakere, intensjon og mål i flere varianter. Samt en semantisk dybdestruktur som en kunne finne om en ville drive med dykking i dypet. Verket var, slik jeg så det, en vitenskapelig bekreftelse av Georg Johannesens slagferdige hypoteser fra 1976 i pamfletten Om ‘Norges litteraturhistorie’. Der hadde han hevda at det norske litteraturhistorikere bedreiv var science fiction = vitenskapsfiksjon, og at de fire store i norsk litteratur ikke var Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – noe det jo heller aldri var – men Bull, Paasche, Winsnes og Houm; de som hadde dikta om dikterne uten å vite at de dikta. For Georg Johannesen sitt vedkommende skulle dette munne ut i den mest radikale tesen som har vært framsatt ikke bare i Norge, men internasjonalt, om sakprosa: at sakprosa er ufrivillig dikting, negert dikting, dikting som har fjerna kjennetegna på at det er dikting. Først dekonstruksjonistene og i det beste av det som på det seine nitten åtti-tallet blei kalt creative criticism skulle nærme seg tilsvarende oppfatninger uten noen gang å bli så radikale som Georg Johannesen verken i teori eller praksis. Georg Johannesen hadde for øvrig vært vitenskapelig assistent ved litteraturvitenskap i Bergen på det litteraturhistoriografiske prosjektet som munna ut i Om litteraturhistorieskriving og som var i emning den gangen vi – av den grunn – hadde seminarer på Ustaoset om litteraturhistorieskriving.

Atle Kittang konkluderte på sitt vis med å si at han for sin del aldri skulle skrive litteraturhistorie. Eller redigere tidsskrift. Begge løfter har han holdt. Da bortsett fra, om Paul de Man har rett, at alle gode litterære analyser allerede er litteraturhistorieskriving. For i så fall har Atle Kittang skrivi litteraturhistorie mer og bedre enn litteraturhistorieskriverne som for øvrig alltid har vist sin manglende innsikt også i norsk litteraturvitenskap ved å bedrive det de har bedrivi.

Som sagt var det til Bergen jeg nå var på vei, over de høie fjelde, med Om litteraturhistorieskriving i bagasjen, bokstavelig og metaforisk. Der fikk jeg oppleve Atle Kittang. Han holdt velkomstfest for meg. På menyen Atles kjøttsuppe. Jeg blei møtt i døra av Oddlaug Reiakvam: Se, det er den nye kapellanen! Fortsatt seint på natta var det whisky og trekkspill i de fleste fasonger. Da ante det meg at jeg kom til å bli lenge i Bergen ikke bare av faglige grunner.

2000 pluss-minus: And by the piano

Theodor W. Adorno var en liten luring. Han skreiv de – misforståtte – kritikkene sine av jazzen, som var de første til å påpeke jazzens klassisk musikalske kvaliteter. Hjemme og blant venner skal han visstnok ofte ha lekt seg med å ta en Duke Ellington eller hva som helst, for spille piano, det kunne han. I eksilet i USA under andre verdenskrig spilte han gjerne og ofte, og introduksjonen av en av vennene var visstnok alltid: And by the piano, Teddy! Atle Kittang har skrivi om musikk og lyrikk, om jazz, og har spilt piano gjerne og ofte og uten unnskyldning. Jazz-standardlåter med de mest intrikate besifringene, som han har en tendens til å bli snurt over hvis vi andre ikke umiddelbart følger modulasjonene.

Forholdet mellom jazz og lyrikk, musikk og litteratur har en tendens til å bli forflata, ikke så lett å beskrive, verken semiotisk eller på annet vis. Tendensen er at en trekker paralleller fra musikken til litteraturen, finner de musikalske aspektene ved det poetiske språket, for eksempel, slik allerede Jurij Tynjanov gjorde det i 1923 i avhandlinga om versspråkets semantikk, der han anvendte termer som instrumentering og klangbilde om hva som konstituerer versspråket. Astor Piazolla gikk motsatt vei, han har nevnt strukturene i Borges' fortellinger som en av de viktigste inspirasjonene for komposisjonene sine. Suitene han har komponert som merkelige labyrinter satt sammen av elementer og deler av satser fra klassisk, jazz, pop og selvsagt særlig den argentinske tangotradisjonens også mangslungne former, har hatt de labyrintiske forløpene i Borges' fortellinger som forbilde og grunnlag. Kanskje er det derfor Atle Kittang også har forståelse for argentinsk tango i Piazollas tapning og at det er interessant å spille også annet enn jazz-standardlåter med mannen. Det er ikke bare den unge Walter Benjamin som er «mysteriøs», som Atle Kittang pleier å si: den unge, mysteriøse Walter Benjamin! har han tydeligvis spekulert over.

Bortsett fra det, er han god til å lage fiskesuppe! Som den vi fikk da vi feira 60-års-dagen hans på Keitangen ytterst ute i havgapet utafor Florø, der Atle i fem dager hadde liggi og fiska for å få råvarer til suppa til så mange folk som slurpa den i seg i naustet, mens en diger mysteriøs doning av noe som viste seg å væra en olje-plattform på slep seig forbi i sommernatta med lyssetting som et science-fiction-monster. Og vi spelte trekkspell og vi spelte trekkspell og vi spelte trekkspell til den lyse morgen mens folk dansa på svabergene. Av og til er også virkeligheten både poesi og musikk og i en like uforklarlig skjønn forening.

2010, litteraturvitenskapens terskelsituasjoner

Til syvende og sist som det feilaktig heter, har vi vel bare oss sjøl å skylde på. Men uten andre er vi ingen. Så også i vitenskapens verden, som er en kollektiv prosess, og kumulativ, sjøl om ungdommen i dag også innen faget later som de ikke vil vite av det og liksom ikke er produkter av noe eller noen i sin enestående eneståenhet. Samtidig snakker noen av dem om oss eldre kolleger som utdaterte for ti år sida minst, altså har de likevel et ubevisst kumulativt syn på virksomheten, der de i eget hode topper noe som altså ut fra den postmoderne laissez-faire-holdninga (som de ikke engang sjøl forstår at de representerer) ikke skulle kunne toppes, bare sidestilles. Men man er selvsagt opptatt av kvalitet, sjøl om en ikke forstår hva kvalitet er i litteraturvitenskapens teorihistorie. En vender tilbake til posisjoner som blei nedkjempa av de russiske formalistene for hundre år siden, anekdotisk uvitenskapelig hobbyvirksomhet om biografi og historie ispedd den ubevisste -ekspresjonistiske uttrykksestetikken dette med nødvendighet innebærer og som allerede Søren Kierkegaard satte på begrep som tankeløshet, later som om ingenting er tenkt og ingenting har hendt? Hvem var Viktor Sjklovskij? Roman Jakobson, Julia Kristeva? Kan vi forstå hva moderne poesi er uten å forstå det poetiske språkets revolusjon? Eller nyretorikken etter dekonstruksjonen? Vi har vært for slepphendte med hvem vi har sluppet til, personer som ved å innsnevre faget ved liksom å utvide det eller gjøra det liksom mer utadvendt, grenseløst oppløser fagets grenser. Populisme er trist.

Jeg har ikke diskutert det med Atle Kittang, mest, bare, med meg sjøl, sier jeg til meg sjøl. Det nivået Atle Kittang etablerte som en udiskutabelt høy standard for faget og som ga gjenklang langt ut over landets grenser, respekteres ikke av en del av dem som han, og vi, har vist respekt og trudd på. Jeg snakker ikke for min syke mor. Jeg snakker om faget: litteraturvitenskap.

Hva fagets grenser har vært og er, er riktignok ikke gitt. Et av Atle Kittangs nyere bidrag, viser dette: «Hetlesaka og forfattarane», i Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 4, 2006):

I ein rettsstat skal retten (som institusjon) og rettferda (som moralsk grunnverdi) ideelt sett svare til kvarandre. Og rettferda har som kjent to ansikt. Det dreier seg ikkje berre om å døme skuldige; retten skal også sjå til at uskuldige ikkje blir dømde. Men stundom kolliderer institusjonens makt med sitt eige verdigrunnlag. Det blir viktigare å straffe enn å hindre uskuldige frå å bli dømde.

For han som skriver her, er dette interessant, fordi det dreier seg om et nytt fagområde som Atle Kittang også har vist interesse for, slik Bergensskolen i litteratur og lov og rett har utvikla det siden 1997: litteratur og lov og rett. En bidragsyter i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift mente riktignok for et års tid siden at dette ikke kunne være noe nytt fagområde siden det blei presentert i ei essaysamling, Tolv og en halv tale om litteratur og lov og rett, 2007. Nåvel. Atle Kittang diskuterer en verkebyll i norsk retthistorie, Hetlesaka, et erkjent justismord, som etter mange runder i rettsvesenet gjennom førti år omsider førte til frifinnelse av de to dømte, far og sønn, dømt i 1906 for å ha tatt livet av en nabo i Viksdalen i Sunnfjord. Hetlesaka framviser alle kjennetegn på et justismord; mangelfull etterforskning, usikre vitneprov, skråsikre sakkyndiguttalelser på sviktende grunnlag, forhåndsdømming, samt et rettsvesen som ikke ville erkjenne at feil var begått under hele saksbehandlinga fra første øyeblikk.

Det Atle Kittang setter søkelyset på, er slik jeg ser det likevel et annet prinsipielt problem: forholdet mellom retten og litteraturen, rettsvesenet på den ene sida og diktekunsten på den andre. Hva skjer når forfattere, diktere engasjerer seg i rettsprosesser slik særlig Hans Seland og Inge Krokann gjorde i forbindelse med Hetlesaka? Inge Krokann med romanen Blodrøter, 1936, Hans Seland med dokumentarboka Hetlesaka som gjekk i 40 år: Noregs raraste rettssak, 1947, flere andre, som Arne Garborg, engasjerte seg også til fordel for de dømte. Sagt på en annen måte: Det er forholdet mellom sak og dikt, sakprosa og dikting, Atle Kittang her diskuterer. Slik sett kan artikkelen om Hetlesaka kanskje også betraktes som et innlegg i den -debatten omkring begrepet prosa som Arne Melberg visstnok initierte? Atle Kittangs posisjon er i så fall klar: Skillet mellom dikt og sak opprettholdes. Med aktualitet for Knausgård-debatten viser artikkelen om Hetlesaka at, om en går for langt i fiksjonalisering av fakta samtidig som en utgir det som autentisk virkelighet, bærer det galt av sted. Ifølge Atle Kittang gjorde Inge Krokann seg skyldig i det i Blodrøter.

Når det gjelder litteratur og lov og rett har jeg for min del vært opptatt av at dette ikke bare gjelder dikting, men det som kalles sakprosa. Hetlesaka kunne vært diskutert fra et slikt synspunkt: i hvilken grad er rettsdokumentene fiksjonaliseringer av fakta? Det er ikke bare i diktinga at forholdet mellom dikt og sak er problematisk. Retten finnes ikke bare i litteraturen, litterariteten romsterer i retten. Når vi har med justismord å gjøre, er dette tilfellet: Den fortellinga som konstrueres i retten, er oppdikta, fiktiv. Denne problemstillinga er en av de grunnleggende i det pågående forsk-ningsprosjektet ved litteraturvitenskap i Bergen, Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske fortellinger i retten.

Og da står vi ved litteraturvitenskapens grenser som ei problematisering av litteraturens egenart både innafor og utafor litteraturen – og litteraturvitenskapen. Altså, sier jeg til meg sjøl, og nå til dere: Vi kommer vanskelig utenom de problemstillingene Atle Kittang reiste i Luft, vind, ingenting, Om litteraturhistorieskriving, og Litteraturkritiske problem.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon