Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Væren og intethetens sangerske: et dionysisk dykk i Gunvor Hofmos lyrikk

Senter for kvinne- og kjønnsforskning Universitetet i Bergen Postboks 7805 5020 BERGEN ellen.mortensen@skok.uib.no

MORTENSEN, ELLEN (f. 1953), professor i allmenn litteraturvitenskap / faglig leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK), Universitetet i Bergen. Siste publikasjoner:  Mortensen, E.  et al. (red). Kjønnsteori. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008; Mortensen, E (red.), Sex, Breath & Force. Lanham, MD: Lexington Books, 2006.

  • Side: 99-105
  • Publisert på Idunn: 2011-04-04
  • Publisert: 2011-04-04

The Singer of Being and Nothingness: a Dionysian Plunge into the Poetry of Gunvor Hofmo

This reading of two poems by Gunvor Hofmo, «Fra en annen virkelighet» and «Gjest på jorden», makes use of Friedrich Nietzsche's thinking on the Dionysian in The Birth of Tragedy to elucidate on the tension in Hofmo's poetry between the intense presence of earthly phenomena («phusis») and their inevitable destruction («ananke»). This tension is often articulated, thematically as well as meta-poetically, as a struggle between being and nothingness. Instead of exclusively interpreting Hofmo's poetry as melancholic and pessimistic, this reading tries to emphasize the aspects of her poetry that underscore the existential connectedness to the earth. Hence, motifs of living beings and an intense experience of life form integral parts of her poetic world, even if these are doomed to destruction and nothingness in the poetic process.

Keywords: Gunvor Hofmo, poetry, Nietzsche, tragic, Dionysian, being, nothingness

At Gunvor Hofmos lyrikk bærer i seg ekko av orfisk sang, der dødens skyggeverden frembringes på «en vei som skumrer mine bilder frem»,1 er allment kjent og veldokumentert, ikke minst i Jan Erik Volds fyldige dikterbiografi, Mørkets sangerinne.2 Resepsjonen av Hofmo har ofte fokusert på de metafysiske, de ikke-jordiske og religiøse aspektene ved hennes diktning, samtidig som det dystre og depressive i hennes diktunivers har vært fremhevet. Uten å ville tilbakevise disse åpenbare aspektene ved Hofmos poesi, ønsker jeg i det følgende å belyse et annet, og ikke fullt så påaktet aspekt ved hennes diktning, nemlig det dionysiske.

Ved å lese Hofmos diktning i lys av Friedrich Nietzsches tenkning om det dionysiske slik det forstås i Tragediens fødsel, 3 er det mulig å nærme seg hennes diktning som dionysisk i den forstand at den bærer i seg en tragisk innsikt om en nær forbindelse mellom den jordiske eksistensen og dens fenomener (phusis) og den uunngåelige tilintetgjørelsen (ananke). En annen måte å artikulere problematikken på er å tilnærme seg Hofmos diktning som en tematisk og metapoetisk anskueliggjøring av spenningen og forbindelsen mellom væren og intetheten. Det jordbundne og livsnære i hennes poesi blir således tillagt en økt verdi, som en nødvendig forutsetning for å kunne erfare tilintetgjørelsen. Dette fokus kommer sjelden til syne i andre lesninger av Hofmo, som nesten utelukkende fremhever det mørke og livsfjerne i hennes diktning.

I likhet med den orfiske, er den dionysiske lyrikken forbundet med intethet og død, men bevegelsen er en annen enn i det orfiske.4 Mens den dionysiske lyrikken avdekker den grunnleggende intetheten i det sansbare og det som er levende, berører det orfiske kunstens frembringelse av værender fra intet eller dødsriket. Slik problematiserer de to tragiske mytetradisjonene på ulike måter den nære forbindelsen mellom væren og intet og mellom livet og døden, om enn som motsatte prosesser.

I det dionysiske, slik Nietzsche forstår det, erfarer mennesket selvoppløsning og intethet gjennom en intens tilstedeværelse i det jordiske, ofte fremkalt via kroppslig rus og ekstase. Ifølge Nietzsche er det særlig i den musiske, lyriske kunsten at naturens tragiske, men samtidig evig fornyende evne til metamorfose best kommer til uttrykk. Nietzsche beskriver det dionysiske på følgende måte:

Gleden ved å tilintetgjøre individet kan forstås bare ut fra musikkens ånd. Alle eksempler på en slik tilintetgjørelse gjør tydelig for oss det evige innhold i den dionysiske kunst. Den bringer den allmektige vilje til uttrykk, likesom skjult bak principium individuation. Slik kommer det evige liv til syne, hinsides alt det sansbare og på tvers av all tilintetgjørelse. [...] I den dionysiske kunst og dens tragiske bilder taler naturen til oss med sin egen, oppriktige stemme: «Vær som jeg! Jeg er det evig skapende moderskjød som under fenomenenes uopphørlige forandring bestandig fremtvinger tilværelse, og finner glede ved alle disse rundkast».5

Unni Langås har i sin studie av Hofmo undersøkt diktene i lys av Orfeus-myten.6 Langås forholder seg til den tredelte myten om Orfeus, som for det første omhandler Orfeus’ evne til å trollbinde dødsriket, for det andre om hans evne til å frembringe sin elskede Evrydike fra den mørke underverdenen og frem i lyset, og for det tredje om menadenes hevn over Orfeus, som etter å ha mistet Evrydike for annen gang, vender seg bort fra kvinner og kun vil omgås gutter. Straffen fra menadene er lemlestelse (sparagmos); lemmene blir revet fra kroppen og stampet tilbake i jorden, mens hodet flyter nedover elven og ut i havet, hvor det til slutt strander på Lesbos, poesiens og Sapfos fødested. For Langås er orfisk poesi synonymt med den sangbare lyrikken, uten kropp og jordisk forankring. Langås uttrykker dette på følgende måte:

Mytens innhold omfatter altså en kontrast mellom en lemlestet kropp og en sang som allikevel stiger opp. Dette er en tilbakevendende spenning hos Hofmo, og den peker inn mot den rytmen som jeg innledningsvis karakteriserte forfatterskapet med, nemlig en tydelig veksling mellom taushet og tale, mellom tilsynekomst og forsvinning.7

Til forskjell fra Langås ønsker jeg i min tilnærming til Hofmos lyrikk å fremheve Hofmos dionysiske diktning som affirmativ ved å dvele ved det kropps- og jordnære i diktene, det være seg som motiviske, tematiske eller tropologiske element.8 Disse jordbundne elementene må vies oppmerksomhet på lik linje med element som innvarsler intethet og død. Sammen danner de mulighetsbetingelsene for den dionysiske bevegelsen som finner sted i diktene. Å lese Hofmos poesi som dionysisk vil i denne sammenhengen si å fokusere på hennes poetologiske kretsing omkring det evig skapende og evig destruktive værensprinsipp, eller vilje til makt, som Nietzsche også kaller det.

Jeg har valgt ut to dikt, som jeg mener rommer den tragiske, dionysiske innsikten, slik som Nietzsche beskriver den i Tragediens fødsel. Diktene er hentet både fra hennes tidlige og fra hennes sene samlinger og spenner vidt med hensyn til form og tematikk: «Fra en annen virkelighet» (fra samlingen Fra en annen virkelighet, 1948) og «Gjest på jorden» (fra samlingen Gjest på jorden, 1971).

I: «Fra en annen virkelighet»

Dette diktet fra Hofmos andre samling fra 1948 er et kjent og hyppig sitert dikt, men som det foreligger svært få inngående analyser av.9 La oss sitere diktet i sin helhet:

1Syk blir en av ropet om virkelighet.
2Altfor nær var jeg tingene,
3slik at jeg brant meg igjennom
4og står på den andre siden av dem,
5der lyset ikke er skilt fra mørket,
6der ingen grenser er satt,
7bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
8å av uhelbredelig ensomhet.
9Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
10Det er vel virkelighet,
11det er vel virkelighet nok for dine øyne,
12men jeg er på den andre siden
13hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
14Jeg holder et menneskes hånd,
15ser inn i et menneskes øyne,
16men jeg er på den andre siden
17der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
18Å, om jeg var en sten?
19som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
20om jeg var en stjerne
21som kunne drikke denne tomhetens smerte,
22men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
23og stillheten hører jeg bruse,
24stillheten hører jeg rope
25fra dypere verdner enn denne.

Diktet består av 25 urimede, frie vers av ulik lengde. Fra å starte med et anonymt «en» i første vers, trer det frem et «jeg» i diktet i andre vers: «Altfor nær var jeg tingene». Forholdet mellom jeget og tingene beskrives som for nært, for intenst: «slik at jeg brant meg igjennom» (v. 3). Motivisk er diktet lagt tett på livsverdenen, der jeget svaler sin hånd i kjølig gress, holder et menneskes hånd og ser inn i et menneskes øyne. Alle disse motivene er hverdagslige nok, men det er ikke det som utgjør diktets hovedanliggende. Spørsmålet om virkelighet og hva man forstår med det, er det spørsmålet diktet kretser om, noe som kommer til uttrykk i repetisjonen av ordet «virkelighet» (vers 1, 10, 11). Det jordbundne og alt det sanselige som omgir diktets jeg er utgangspunktet for, og utgjør innfallsporten til «den andre siden», et uttrykk som repeteres jevnlig i diktet (vers 4, 12, 16) .

I første vers lanseres en heller overraskende påstand: «Syk blir en av ropet om virkelighet». Men jegets erfaring av dette ropet om virkelighet fører det over på «den andre siden». I vers 11 opptrer med ett et «du» («for dine øyne»). Diktets dialogiske karakter kommer slik nærmere til syne, noe vi allerede fornemmer i det apostrofiske «å» i vers 8. Hvem dette «du» er, og hva dette «å» påkaller, får vi imidlertid intet klart innblikk i. Det er selve prosessen hvorved jeget går fra en verden til en annen, der stillhet, ensomhet og angst rår, som utgjør den viktigste bevegelsen i diktet. Samtidig er det den sanselige erfaringen av livsverdenen som er utgangspunktet for den eksistensielle erfaringen, det være seg gjennom det auditive («ropet», v. 1, «høre(r)», v. 23 & 24, «rope», v. 24), det taktile («svaler min hånd i kjølig gress», v. 9; «holder et menneskets hånd», v. 14) eller det visuelle («Se», v. 9; ser inn i et menneskes øyne», v. 15).

På denne» andre siden» forvandler tingene og jeget seg: «hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning» (vers 13) og videre «men jeg er på den andre siden / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst» (vers 16–17). Gjentakelsen av det apostrofiske «å» (i vers 8 og 18), gir diktet karakter av å være en klagesang, en klagesang over menneskets eksistensielle grunnvilkår, kastet ut som det er mellom en jordisk «sten» og en himmelsk «stjerne». Den «andre siden», hvor alle normale skillelinjer er oppløst, «der lyset ikke er skilt fra mørket» (v. 5), blir et grenseland hvor det åpner seg for jeget en paradoksal «virkelighet»: «og stillheten hører jeg bruse / stillheten hører jeg rope / fra dypere verdner enn denne» (vers 23–25).

Hofmo skildrer her den prosess hvorved alt som er i den fenomenale verden oppløses og forvandles til noe annet, til «en lyrisk virkelighet», som igjen åpner den lyttende poeten til «dypere verdner enn denne» (vers 25). Vi beveger oss i dette diktet fra en intens årvåkenhet for tingene i livsverdenen samtidig som en poetisk, tilintetgjørende flamme fører jeget inn i «en annen verden», lyrikkens rytmiske billedverden, der gresstrå blir til «kimende klokker av sorg og bitter forventning». Kastet ut i dette grenselandskapet erfarer det lyriske jeget et ekko fra den dionysiske grunn – «fra dypere verdner» – der stillhetens intethet «taler». Hofmos dikt gjør det mulig å forstå den prosess hvorved alt som er i livsverdenen, alt det som binder oss via sansene til vår jordiske eksistens, nødvendigvis må forvandles og tilintetgjøres for at en dionysisk innsikt skal åpenbares: den poetiske virkeligheten som uttrykker alle tings forbindelse og opphav i «dypere verdner», «der lyset ikke er skilt fra mørket», livet ikke er skilt fra døden og der væren og intet forstås som grunnleggende forbundet.

II: «Gjest på jorden»

Dette diktet er titteldiktet på samlingen som bryter 16 års taushet fra Hofmos side etter et like langt opphold på psykiatrisk sykehus. Hun vinner kritikerprisen i 1971 med diktet. Hofmos dikt tematiserer det jeg kaller det dionysiske ved å problematisere det hun kaller «Hans skjønnhets muldrende rum». Dette metaforiske uttrykket for Gud påkaller i min lesning det dionysiske prinsipp, det prinsipp som Nietzsche figurlig benevner som «det evig skapende moderskjød».

1Gjesten som venter,
2urørlig, dypt i Hans skjønnhets muldrende rum,
3urørlig, som måker ved klipper,
4dypt i Hans skjønnhets solhvite rum.
5Gud som lar sin gjest vente
6Gud som lar sin tigger vente
7nå, etter alle år,
8med en inngangsbillett av forvandling.
9Du ventende, du dype død av gater,
10av en vårs lys
11av ansikter skrevet i støvet
12hva bærer du med deg hit inn
13hvor alt er dyp
14og alt er uopphørlig skapelse:
15nye trær, nytt regn, nytt sus fra intet.
16Midt inne i alt, nakent i lyset
17strømmer millioner av år forbi deg,
18dypt i materien fornemmer du lover
19din sjel følger.
20Nå smyger din sjel seg gjennom evigheten.
21Se deg om blant rosene på veien
22se deg om blant kors på forfalne graver
23og se: I vinterdagen et tent bål
24hvis røk av ferdig liv
25står stille over deg, og du
26urørlig, dypt i Hans skjønnhets
27solhvite rum.

Diktet er bygd opp av to stofer delt av en verslinje. Den første strofen er på 19 verslinjer, så følger én verslinje, og deretter, fra 21–27, avsluttes diktet med en strofe på 7 verslinjer. Som i foregående omtalte dikt, anvender Hofmo her frie, urimede vers av ulik lengde. Versinndelingen skaper en særegen rytme av høystemt alvor. Effekten av manende rytme skapes primært gjennom repetisjon, ofte av ett eller flere ord, noen ganger av hele vers. Tematikken er både metapoetisk og konkret eksistensiell; det er den guddommelige skaperkraften som omtales i poetiske bilder. I dette diktet har vi intet manifest lyrisk jeg, men i vers 9 tiltales et «du»: «Du ventende». Det er følgelig mulig å dele den første strofen i to, der den første delen (vers 1–8) forholder seg til de to figurene «gjesten» og «Gud», mens andre del utdyper «duets» tilstand som ventende (9–19). Gjestens avhengighet av Gud, og dens tilstand som en som venter «som måker ved klipper» fremstilles som noe som er totalt prisgitt Guds lunefulle innfall.

Hofmos poetiske fremstilling av mulighetsbetingelsene for alle værender, som hun i dette diktet kaller «gjesten», sidestiller mennesket med alt som tigger om å bli skapt eller alternativt, om å få dø. Alt som blir gitt væren eller ikke-væren deler et skjebnefellesskap i den forstand at de forblir ventende, urørlig, «Dypt i Hans skjønnhets muldrende rum», med «en inngangsbillett av forvandling» inntil Gud eventuelt lar noe skje. Kun ved hjelp av Guds vilje, kan noe komme til syne eller forsvinne. Som ventende, potensiell eller tilintetgjort form, har alt og alle status som «gjest», inntil Guds skaperkraft forvandler «tiggeren» eller «gjesten» fra en form til en annen.

Del to av diktets første strofe kompliserer denne prosessen ytterligere. Med versene «Du ventende, du dype glød av gater / av en vårs lys / av ansikter skrevet i støvet» (v. 9–11) utvides «du ventende» til også å innlemme ikke-levende fenomener, som gater, vårlyset, og døde mennesker, som konnoteres gjennom bildet «ansikter skrevet i støvet». Slik befestes fornemmelsen av at det ikke kun er snakk om en metamorfose fra ikke-form til form, men også den motsatte bevegelsen, fra form til ikke-form. Hofmo inkluderer slik i Guds makt evnen til både å gi form og å oppløse form. Det overordnete prinsippet som rår, er forvandling. Analogien til poetens skaperkraft er påfallende. Med denne metapoetiske tematikken antydes det at poeten har makt på linje med Gud til å skape, men også oppløse, former.

I versene 12–15 introduseres spørsmålet: «hva bærer du med deg hit inn/ hvor alt er dyp / og alt er uopphørlig skapelse: / nye trær, nytt regn, nytt sus fra intet». Vi får nå som lesere avklart det som synes noe enigmatisk i diktets åpning med bildene «Hans skjønnhets muldrende rum» (v. 1) og «Hans skjønnhets solhvite rum» (v. 2 og 26–27). Det rom, hvorfra all skapelse trer frem og ender opp i oppløst form, rommer paradoksalt nok både «alt» og «intet». Det er i dette rommet at alt som er og har vært kommer i berøring med hverandre, og det er «midt inne i alt» at «duet» fornemmer lovmessigheten i selve materien, som det selv er en del av: «Midt inne i alt, nakent i lyset / strømmer millioner av år forbi deg, /dypt i materien fornemmer du lover / din sjel følger.» (v. 16–19). Det er fra dette rommet poeten paradoksalt nok kan høre «nytt sus fra intet» (v. 15).

I andre strofe er vi tilbake på jorden. Og det ligger et imperativ i den insisterende tonen: «Se deg om blant rosene på veien / se deg om blant kors på forfalne graver / og se: I vinterdagen er tent bål / hvis røyk av ferdig liv / står stille over deg, og du / (vers 21–26). Innsikten fra foregående strofe påkaller denne oppfordring til årvåkenhet for det som skjer på jorden og det kretsløp av liv og død, skapelse og forfall, som alle værender inngår i. Dette angår alle, det er en grunnleggende lov, noe som uttrykkes i det allmenne og emfatiske «du».

Den sirkulære strukturen i diktet trer frem i de siste versene ved de metaforiske gjentakelsene, som skaper forbindelser mellom åpningen og slutten av diktet. Det etableres slik en analogi mellom bålet på jorden «hvis røyk av ferdig liv / står stille over deg» (v. 24–25) og «urørlig, som måker ved klipper» (v. 3). Og diktets siste to strofer «urørlig, dypt i Hans skjønnhets solhvite rum» (v. 26–27) er en fullstendig gjentakelse av vers 4: «dypt i Hans solhvite rum». Slik slangen (uroborus) eter sin egen hale som et symbol på den evige gjenkomst,10 griper diktet seg selv i halen og skaper en sirkulær struktur av frembringelse og tilintetgjørelse, kort sagt, en dionysisk sirkel av evig forvandling.

Med dette dykket i to av Hofmos mest kjente dikt, har jeg forsøkt å etablere en fruktbar forbindelse mellom Nietzsches tenkning omkring det dionysiske og hennes poetiske tenkning. Slik jeg leser Hofmo, er det vanskelig å kategorisk plassere henne innenfor en avkroppet og livsfjern orfisk lyrikktradisjon. I stedet har jeg valgt å dvele ved de elementene i hennes poesi som fremviser en forankring og utgangspunkt i det jordbundne og i alt levende, både mennesker, planter og dyr. Slik blir det mulig å forstå den destruktive prosessen i diktene innenfor en dionysisk problematikk, der alt levende med nødvendighet må forgå. Hofmo fremviser slik poesiens dype forankring i en dionysisk grunn, der «alt» forenes i «intet». Det er fra denne urgrunn at alle værender – også poesien – finner sin kilde. I dette rommet møter alle værender – også poetiske fremskapninger – sin egen oppløsning i intet. På dette grunnlaget mener jeg å kunne kalle henne «værens og intethetens sangerinne».

Litteratur

Blanchot, Maurice. 1994. Orfeus’blik og andre essays. Oversatt til dansk ved Carsten Madsen; forord ved Carsten Madsen og Frederik Tygstrup. København: Gyldendal.

Karlsen, Ole, red. 2002. En vei som skumrer mine bilder frem. Oslo: Unipub.

Langås, Unni. 2002. «Orfisk inspirasjon i Gunvor Hofmos poesi». I Ole Karlsen, En vei som skumrer mine bilder frem. Oslo: Gyldendal, s. 53–64.

Nietzsche, Friedrich. 1993. Tragediens fødsel, oversatt av Arild Haaland. Oslo: Pax. 1998. Slik talte Zarathustra. Oversatt av Amund Hønningstad; med et innledende essay av Nils Gilje. Oslo: Bokklubbens dagens bøker.

Vold, Jan Erik. 2000. Mørkets sangerinne. En bok om Gunvor Hofmo. Oslo: Gyldendal.

Wærp, Lisbeth P. 2002. «Fra en annen virkelighet» i Ole Karlsen, red, En vei som skumrer mine bilder frem. Oslo: Gyldendal, s. 129–142.

Aadland, Erling. 2002. «Gunvor Hofmo og det forlatte diktet» i Ole Karlsen, red. En vei som skumrer mine bilder frem, s. 143–158.

1Sitatet er hentet fra diktet «Hva finnes...» fra samlingen I en våkenatt fra 1954. Ordene fra diktet danner også tittelen på artikkelsamlingen En vei som skumrer mine bilder frem, red. Ole Karlsen. Oslo: Unipub, 2002.
2Jan Erik Vold, Mørkets sangerinne. En bok om Gunvor Hofmo. Oslo: Gyldendal, 2000.
3Friedrich Nietzsche, Tragediens fødsel, oversatt av Arild Haaland. Oslo: Pax, 1993.
4En inngående studie av det orfiske som problematikk i litteraturen finner vi Maurice Blanchots Orfeus' blik og andre essays. Oversatt til dansk ved Carsten Madsen; forord ved Carsten Madsen og Frederik Tygstrup. København: Gyldendal, 1994.
5Friedrich Nietzsche, Tragediens fødsel, Kap. 16, s. 10.
6Unni Langås, «Orfisk inspirasjon i Gunvor Hofmos poesi» i Karlsen, red. (2002), s. 53–64.
7Langås, i Karlsen, red. (2002), s. 59.
8Andre lesninger, som for eksempel Erling Aadlands lesning av «Forlatt steinhuggeri», fremhever også de mer affimative aspektene ved hennes diktning og undergraver således en tolkning av Hofmo som utelukkende pessimistisk og mørk. Se Erling Aadland, «Gunvor Hofmo og det forlatte diktet» i Karlsen, red. (2002), s. 143–158.
9Kanskje med unntak av Lisbeth P. Wærps innsiktsfulle, retoriske lesning. Se Lisbeth . Wærp, «Fra en annen virkelighet» i Karlsen, red, (2002), s. 129–142.
10Slangen utgjør en av figurene i Slik talte Zarathustra (Oslo: Bokklubben dagens bøker, 1998), som Nietzsche anvender for å anskueliggjøre den evige gjenkomst.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon