Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Litteraturvitenskap som litteraturkritikk

Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier Universitetet i Bergen Sydnesplassen 7 N-5007 Bergen erik.hagen@lle.uib.no

BJERCK HAGEN, ERIK (f. 1961), professor i allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen. Har blant annet utgitt Hva er litteraturvitenskap (2003), Litteraturkritikk. En introduksjon (2004) og (med Petter Aaslestad, Tone Selboe, Jørgen Sejersted og Jon Haarberg) Den norske litterære kanon 1900–1960 (2007) og Den norske litterære kanon 1700–1900 (2009).

  • Side: 34-42
  • Publisert på Idunn: 2011-04-04
  • Publisert: 2011-04-04

Literary scholarship as literary criticism

Taking Atle Kittang’s article of 1982 «On literary criticism in hard times» (Synspunkter på litteraturkritikkens trengselstider) as its point of departure, this essay discusses the question of how much progress literary studies has made since the dawn of its modern era, the 1920s. It argues that very little progress has occurred and that very little is actually needed. A basic premise of the essay is that academic literary studies are, and indeed ought to be, deeply wedded to literary criticism in a broader sense, as it is practiced in newspapers and magazines in the culture at large.

Keywords: Literary criticism, progress in literary studies, linguistic turn, modernism

I

Litteraturkritikken har ikke vært spesielt høyt verdsatt i Norge etter krigen, og i artikkelen «Synspunkt på litteraturkritikkens trengselstider» (1982) forklarer Atle Kittang på habermasiansk vis hvorfor denne reduserte tilstanden bare er et logisk stadium i en ubønnhørlig samfunnsmessig utvikling: Den klassiske og autoritative kritikerskikkelse, som ennå kunne finnes på 1800-tallet, var en borger som skrev for andre borgere, og som kunne være ganske trygg på at disse delte hans dannelse og mange av hans grunnleggende premisser, om ikke hans konkrete synspunkter. Langsomt har så den borgerlige offentligheten gått i oppløsning, ved at lesekyndigheten ekspanderer og den lesende klasse blir splittet opp i ulike grupper med ulike interesser og normer. Denne oppsplittingen var først basert på forskjeller i klasse, kjønn og rase, og ble ytterligere forsterket da også klasse-, kjønns- og rasetilhørigheten erstattes av en mer rotløs og forvirret individualisme der leseren ikke lenger er myndig borger, bare en passiv konsument. Etterkrigstiden er først og fremst preget av det Kittang kaller «anonymiseringa av publikum».

Kittangs tese er videre at den modernistiske, anti-borgerlige kunsten, særlig fra første verdenskrig og fremover, skapte en markant avstand mellom smal kunst og bred underholdning som nødvendigvis gjorde kritikerens formidlende rolle nesten umulig: Kritikeren måtte i stedet velge om han skulle satse på kunst eller underholdning, om han skulle være high brow eller middle brow, som det en gang het. I det første tilfellet mister han lett all synlighet og innflytelse i offentligheten; i det andre mister han fort alle begreper om kvalitet.

Et tredje moment i Kittangs analyse er medienes tiltagende kommersialisering, som gir den seriøse aviskritikken dårligere kår, og et fjerde, og i 1982 høyaktuelt moment, er at den nystartede Bokklubben Nye Bøker, (opprettet 1976) var i ferd med å gjøre kritikerens veiledende funksjon helt unødvendig: Forlagene ble med dette i stedet i stand til å kommunisere direkte med publikum om hvilke bøker de heretter burde kjøpe:

[F]or marknadsførarane i forlaga spelar det minimal rolle om dagskritikken risar eller rosar Kjetil Bjørnstad, så lenge romanen hans er garantert eit sal omkring 50 000 eksemplarar gjennom bokklubben. (Kittang 1988, 90).

Etter slik nøkternt og usentimentalt å ha forklart hvordan den litteraturkritiske tilstand er blitt som den er blitt, går Kittang over til også å beklage situasjonen og å fremheve litteraturkritikkens heroiske rolle den gang den ennå var full av betydning:

Som offentleg tilgjengeleg kritikk i aviser og blad transformerer bokmeldinga eller det litteraturkritiske debattinnlegget den private relasjonen mellom lesar og verk til relasjon i eit borgarleg kommunikativt univers. På denne måten kan litteraturen unngå det som alltid vil vere ein mogleg konsekvens av marknadens mekanismar, nemleg å bli pulverisert til privat og uforpliktande kunstoppleving. Tvert i mot er den litterære kritikken vilkåret for at litteraturen kan bli gjenstand for ein resonnerande debatt mellom frie borgarlege individ, og såleis verte ein sentral faktor i oppbygginga av det borgarlege samfunnets ideologiske sjølvmedvit. (Kittang 1988, 91).

I kritikkens evne til å «sikre eit offentleg rom for erfaringa av litteratur» (93) ligger dermed også et fortsatt mulig heroisk potensial for litteraturkritikken. Ingen kritikere i dag drømmer egentlig om å bli en ny Georg Brandes eller M. J. Monrad eller Arne Garborg – kritikere som i sine anmeldelser fortløpende så å si kunne drøfte aktuelle politiske stridsspørsmål med de sentrale politiske makthaverne selv – men dagens kritikere kan i det minste yte motstand mot ytterligere kommersialisering av bokmarkedet og verne om de glørne som ennå måtte finnes av den tapte borgerlige offentlighet. Den siste delen av Kittangs artikkel er viet muligheten for at vi til og med kan tenke oss «ein offensiv strategi også når det gjeld framtida for dei funksjonane vi hittil har kalla litteraturkritikk» (93). Mest håp i så måte knytter han til at litteraturforskerne skal kunne bli mer aktive kritikere, også utenfor spesialtidsskriftene. I sin fulle bredde ser Kittangs visjon slik ut:

Innanfor sine akademiske elfenbeinstårn har universitetskritikken bygt opp ein kompetanse som nå gradvis kjem til syne også i dei spesialfora som den moderne kritiske offentligheten meir og meir ytrar seg gjennom. Med denne kompetansen er det skapt grunnlag for ei oppfatning av litteraturkritikkens oppgåver og forpliktingar, som korkje fell saman med 1880-åras meiningsdebattar eller med den impresjonistiske kritikkens subjektivisme. Her er ikkje det litterære verket gjennomkløyvt av eit kategorisk alternativ: anten objekt for privat kunstnyting, eller berar av klårt teikna meiningar. I den moderne litteraturvitskapens perspektiv er litteraturen eit ovarleg intrikat uttrykk for dei måtane menneska kan kome fantasimessig til rettes med eksistensen og historia på: Verket er ein vev av symbolstrukturar som både har lystbehovet og realitetsprinsippet, ønsket om illusjon og trangen etter erkjenning som drivkrefter; det er styrt både av indre og ytre tildriv. […]

Både sosiologisk og sakleg vil såleis universitetskritikken danne motvekt mot den aukande makta marknaden har fått over den litterære institusjonen og over litterær kommunikasjon generelt. Sosiologisk, avdi universitetskritikaren og dei kanalane han ytrar seg gjennom, står marginalt i forhold til marknadens distribusjonsmekanismar (– noko som speglar seg heilt ned i universitetskritikkens stil: sjeldan finn ein her det «markskrikerske» språket som gjer dagskritikken til viktig medspelar i forlagas reklamekampanjar). Og sakleg, avdi den oppfatninga av litteratur som moderne litteraturvitskap resonnerer ut frå imøtegår den reduksjon av diktverket til opplevingsstimulus og den jakta på dei moterette «tema» som, begge delar, er konsekvensar av ein marknad innretta mot varekonkurranse og privat konsum. (Kittang 1988, 96)

Nesten tretti år har gått siden Kittangs artikkel ble skrevet, og den er fortsatt vel verdt et studium. Den habermasianske analysen er konsis og treffende, definisjonen av hva som er kritikkens oppgave (avprivatiseringen av den litterære erfaring) er likeledes lett å støtte, og selve grunnlaget for den uttrykte optimismen virker bedre nå enn da: Bokklubbene har ikke styrket seg ytterligere, interessen for litteratur synes usvekket i kulturen, innkjøpsordningen sikrer utgivelse av et sant vell av ukommersiell litteratur (mye dårlig, det må innrømmes), den litterære offentligheten er livlig og bred, og det finnes flere aviser som fungerer som møtesteder mellom akademia og den større offentligheten. Til overmål finnes det kritikere med ambisjoner, utholdenhet og personlighet, selv om arbeidsbetingelsene ikke er de beste, og selv om noen av dem må skrive fortere og hyppigere enn godt er.

Den mest diskutable delen av Kittangs artikkel er dens sentrale del, selve visjonen av hva selve litteraturforskningen skulle ha å tilby kritikken og den større offentligheten. Selvtilliten på vegne av eget fagområde virker, sett med dagens øyne, overdimensjonert, og definisjonen av fagets syn på hva litteratur er, virker noe dunkel og ensidig. Det kan derfor være verdt å reflektere mer over hva sammenhengen mellom litteraturforskningens bidrag til kulturen og kritikken nå kan sies å være.

II

Motsatsen til Kittangs skepsis til moderne medier og deres «vulgær[e] nyhets-fetisjisme» (89) er hans store tiltro til en moderne litteraturforskning grunnlagt på «ein grundigare refleksjon over litteraturens eigenart som antropologisk, sosiologisk og historisk fenomen, enn den ein kan finne hos dei gamle litteraturhistorikarane» (95). Det er lett å forstå hva Kittang sikter til her: I norsk sammenheng dreier det seg om den teoretiserende og estetiserende utviklingslinjen som går tilbake til slutten av 1920-tallet og Peter Rokseths utfordring mot den såkalte historisk-biografiske forskningen. Rokseth-linjen, eller den «estetisk-filosofiske skole» som Francis Bull var den første til å kalle den, fikk særlig vind i seilene på 1950-tallet, da ingen studenter lenger kom til Bulls forelesninger. Impulsen fra Rokseth ble den gang raskt supplert av amerikansk nykritikk og i tiårene deretter av marxisme, psykoanalyse, strukturalisme, hermeneutikk, dekonstruksjon, osv. For Kittang definerer denne prosessen moderne litteraturforskning.

Sett med dagens øyne er det imidlertid ikke gitt at denne teoretiske utviklingen av faget har gjort litteraturforskere til særlig mye bedre litteraturkritikere. Det er også uklart hvilken betydning teoretiseringen har hatt for de av den større offentlighetens ambisiøse litteraturkritikere som ikke virker som forskere (de fleste av disse har hovedfag i et litteraturfag, og er således i og for seg kvalifiserte også som forskere). Dersom forskere skal bli brukbare kritikere, er det først og fremst to innsikter som må innarbeides, og begge har et perifert forhold til teoretiseringen av faget: for det første at litteraturkritikk er en journalistisk genre som stiller spesifikke krav til formidling; for der andre at litteraturkritikk dreier seg om å felle og begrunne kvalitetsdommer.

Det er åpenbart at begge disse innsiktene var tilnærmet fullt utviklet allerede på 1920-tallet, altså før Rokseth publiserte sin avhandling Den franske tragedie I i 1928. Det er også åpenbart at i tiårene som fulgte, ble begge innsiktene bearbeidet og modifisert av kritikere som ikke primært skrev med utgangspunkt i litteraturteoretisk skolering. Dette gjelder for eksempel de ledende kritikerne i Profil-kretsen: Einar Økland, Jan Erik Vold og Kjell Heggelund. De skrev alle sine anmeldelser uten spesifikke litteraturteoretiske premisser og prinsipper.1

Interessante videre spørsmål blir da: Hva er de viktigste teoretiske innsikter fra teoriens epoke som faktisk har satt seg i kulturen og preger samtalen om litteratur slik vi fører den muntlig og skriftlig i dag? I hvilken grad kan vi snakke om fremskritt i litteraturforskningen? På hvilke måter kan vi nå si at vi føler oss naturlig klokere enn «historisk-biografiske» forskere, som Francis Bull og Halvdan Koht, eller 1920-tallets ledende kritikere, som Sigurd Hoel og Helge Krog – klokere ikke i kraft av våre personlige egenskaper, men i kraft av den innsikt som nå sirkulerer som selvfølgelig kunnskap i den litteraturvitenskapelige kulturen?

I en slik diskusjon er det noen stikkord som umiddelbart byr seg frem som mulige betegnelser på fremskritt, stikkord som nesten i selve sine definisjoner synes å markere iallfall tilløp til en stolt fremskrittstro.

Ett slikt stikkord er modernismen. Har vi ikke nå ugjenkallelig forandret oss ved å ha gjennomlevd modernismens epoke, slik denne utfoldet seg i Norge fra, la oss si, 1945 til 1990? Verken Rokseth eller Bull var modernister i noen sentral betydning av ordet, heller ikke Krog og Hoel, selv om sistnevnte tidlig oppdaget Faulkner og Kafka.

Problemet her er bare at modernismen i dens mange avskygninger ikke krever noen egen litteraturteori. Mye moderne litteraturteori – som amerikansk nykritikk og russisk formalisme – står riktignok i tett forbindelse med modernismens litteratur, ikke minst med lyrikken, men det er ingenting ved et dikt av Celan eller en roman av Kafka som nødvendiggjør en annen tilnæringsmåte enn et dikt av Bjørnson eller en roman av Jonas Lie. Den førstnevnte typen tekst kan kanskje invitere til en mer upersonlig og intellektualistisk tilnærming enn den sistnevnte, men dette setter i seg selv ingen grenser for dagens fortolkere og kommentatorer, som gjør det de vil gjøre med alle tekster, og som for lengst har sluttet å nærme seg den «vanskelige» modernismen med den type forsiktighet og «fremmedfrykt» som preget en god del av de første tiårenes resepsjon.

Autonomiestetikk er et annet mulig stikkord for fremskritt, men autonomi-problemet ble allerede grundig diskutert og forkastet av Bull i debatten mot Rokseth, som på sin side allerede var en genuin og tilnærmet ren autonomiestetiker, sannsynligvis den reneste vi kjenner i den norske tradisjonen. I doktoravhandlingens kapittel «Den franske tragedieforms idealitet» heter det for eksempel:

Den levende virkelighet er poesiens verste fiende. En dramatisk dikters første omsorg må derfor, hvis han vil få sine tilskuere eller sine lesere til å tre i et kontemplativt, estetisk forhold til sitt verk, være å skjære over alle de bånd som binder dem til deres virkelighet. (Rokseth 1928, 124).

For at en diktning skal være poetisk, må den begynne med å være uvirkelig.» (Rokseth 1928, 126).

På dette punkt er Francis Bull så uenig med doktoranden som det er mulig å være. Bull vil ikke skille diktning prinsipielt fra ikke-diktning, og han vil ikke skille noen typer verk fra deres stadige interaksjon med «virkeligheten». Dessuten vil han ikke ha én hovedmetode for lesing av litteratur, men flere likestilte innfallsvinkler. Den minst fruktbare inngangen til striden mellom Bull og Rokseth er å se den som en strid mellom biografisme og ikke-biografisme. De sentrale skillelinjene går heller mellom metodisk monisme (litteraturlesing er én ting) og metodisk pluralsime (litteraturlesing er mange ting) og mellom ontologisk essensialisme (diktning er én ting) og ontologisk pragmatisme (diktning er mange ting). Bull skriver:

Er det mon et så absolutt skille mellem et diktverk og «alle andre menneskelige åndsfrembringelser»? Jeg tror det ikke. – Jeg tror på de tallrike næsten umerkelige overganger mellem store og små poeter, mellem geniale dikterverker og håndverksmessige produkter av skriveferdighet og lydhørhet overfor tidens tanker. Og jeg tror også på at der er næsten umerkelige overganger mellem dikterverker og andre slags litterære produkter, – for bare å ta et eneste eksempel: Søren Kierkegaards bøker, Enten–Eller, Stadier paa Livets Vej, osv., hvor er i dem det absolutte skille, er s. 3–4 diktning, s. 2 og s. 5 noe helt annet?? Og hvorfor skal dette som skiller dikterverket ut, være det eneste som har betydning, eller hvorfor skal talen endelig bare være «om diktning som diktning», – kan De for eksempel lese Ibsens «Brand» bare som diktning uten å reagere overfor verkets idéinnhold eller moral – og tror De dikteren vilde ønske at De skulde lese det bare som diktning? (Bull 1969, 44).

Denne debatten eksisterer langs så å si de samme linjer i dag og er ikke nærmere noen løsning eller noen konsensus. Slik er autonomistandpunktet ikke i stand til å representere noen ny felles plattform for faglig fremskrittstenkning.

Hva så med nærlesning? Der har vi vel et honnørord som signaliserer fremskritt? Bull var ingen typisk nærleser, og det var heller ikke kritikere som Hoel og Krog. Nå til dags setter imidlertid mange litteraturforskere fortsatt mye av sin ære i å observere tekstdetaljer som skaper fortolkningsmessige spenninger og paradokser, gjerne til og med helt uløselige sådanne.

Problemet med dette er at nærlesning ikke kan sees som noe teoretisk begrep eller noen teoristyrt aktivitet i det hele tatt. Man kan si at nykritikkens autonomiestetikk gjorde at nærlesningen fikk en mer sentral og konsentrert plass i litteraturforskningen, men det er opplagt at en bullianer kan være en like god og kritisk og omhyggelig nærleser som en «nykritiker»/roksethianer av for eksempel typen Daniel Haakonsen. Dersom Bull hadde blitt konfrontert med en liste av de mest skarpsindige nærlesninger skrevet de siste femti år, kan man forestille seg at han ville ha sagt «Fint, der lærte jeg sannelig noe nytt om Peer Gynt eller Vildanden; jeg skal innarbeide det i den neste utgaven av min store litteraturhistorie» eller «Det der synes ved første øyekast skarpsindig, men ved nærmere ettersyn blir det for fjernt fra Ibsens ånd, slik jeg har lært å kjenne den gjennom alle disse år; jeg tror altså ikke noe særlig på det, og holder, med lett hjerte, fast på mine tidligere synspunkter.»

Modernismen, autonomiestetikken og nærlesningen er altså ikke gode svar når vi søker kilden til teoretisk fornyelse i litteraturforskning og litteraturkritikk, men vi har jo også den såkalte språklige vending, hvis dét begrepet kan bringes til å bety noe bestemt og håndfast. Kanskje vi der kan komme på sporet av noe mer lovende.

I en radikal forstand betyr den språklige vending at det i litteraturen per definisjon foreligger en avgrunn mellom språk og virkelighet eller mellom tegn og referent, og at litteraturen som språk dermed refererer innover mot seg selv, ikke utover mot virkeligheten eller eksistensen eller historien. Paul de Man gir uttrykk for noe slikt når han i åpningsessayet i Blindness and Insight skriver:

It is always against the explicit assertion of the writer that readers degrade the fiction by confusing it with a reality from which it has forever taken leave. (de Man 1983, 17).

I «The Resistance to Theory» heter det likeledes at

It is […] not a priori certain that literature is a reliable source of information about anything but its own language» (de Man 1986, 11).

De Man hadde definitivt sitt syn på språket, men dét har også de fleste andre filosofer og litteraturteoretikere, og ingen konsensus om fiksjonsteksters mangel på mimetisk kraft har de siste tiårene kunnet sette seg som autoritativt. Troen på litteraturens representerende evne fortsetter iallfall ufortrødent tvers gjennom alle dekonstruksjoner. Det å tro på fiksjoner og det ikke å tro på dem er ofte to sider av samme sak, noe som er godt innfanget av Coleridges berømte formulering «the willing suspension of disbelief». Personlig tror jeg iallfall fortsatt fullt ut på Jane Austens åpningssetning «It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife» – jeg tror iallfall på dette som noe som var sant om den tiden og det stedet Austen beskriver. Jeg tror også at mange faktisk har opplevd det som skjer med Josef K i begynnelsen av Prosessen og at det hvilken dag som helst også kan skje med meg. Det vi tror på i litteraturen, er jo stort sett ikke bare det som faktisk har skjedd, men først og fremst det som kan skje eller også bør skje.

Ulike former for skeptisisme har vært med oss til alle tider, ikke minst i opplysningstiden der Samuel Johnson for eksempel kunne kunsten både å leve seg inn i den skeptisistiske mentalitet utpenslet av hans samtidige David Hume, og å heve seg over den (slik Hume også fullt ut kunne). I James Boswells detaljerte gjengivelse av Johnsons bevegelser og konversasjoner kunne dette, ved ett av Londons kafébord, ta seg slik ut:

Da han snakket om dem som benektet kristendommens troverdighet, sa han: «Det er alltid lett å være på den negative siden. Dersom en mann nå benektet at det sto salt på bordet, kunne man ikke si at det var absurd. Eller la oss ta det enda litt videre, for å se hvor det fører hen: Jeg benekter at Canada er erobret, og jeg kan forsvare det med ganske gode argumenter. Franskmennene er mange flere enn oss, og det er ikke sannsynlig at de skulle ha latt oss erobre landet. – ‘Men departementet har forsikret oss om det i de mest ansvarlige aviser!’ Jo, det er sant, men departementet har brukt enorme utgifter på krigene i Amerika, og det er i deres interesse å overbevise oss om at vi har fått noe igjen for pengene. – ‘Men faktumet er bekreftet av tusener av menn som var med på erobringen!’ Ja vel, men disse har enda større interesse av å lure oss. De vil ikke at vi skal vite at franskmennene har slått dem, men at de har slått franskmennene. Anta så at du selv reiser over havet for å se om erobringen har funnet sted: Det ville bare overbevise deg selv, for når du kommer hjem, vil vi ikke tro på deg. Vi vil si at du har blitt bestukket. Og likevel, min herre, til tross for alle disse motforestillingene, har vi ingen tvil om at Canada nå faktisk tilhører oss. Slik er vekten av de samlede vitneutsagn. Og hvor mye sterkere er ikke bevisene til støtte for den kristne religion!» (Boswell 1979, 107–108)

Tro og ikke-tro på litteratur og fiksjon følger den samme doble logikk. Muligheten for at alt er påfunn og fanteri kan hele tiden være nærværende, men vi tror på det vi finner troverdig, og fortsetter til og med å benytte troverdighet som et litterært kvalitetskriterium. Når det troverdige motsies av noe som er like troverdig, skifter vi mening eller klarer å forene synspunktene og fortsetter uansett å tro på noe. En radikal språkkritisk vending i litteraturvitenskapen har i virkeligheten aldri funnet sted.

I en mer moderat betydning betegner den språklige vending det som fanges inn av Derridas kjente formulering om at språket ikke har noen utside, eller av Heideggers tese om at språket er værens hus eller av den amerikanske pragmatismens kritikk av korrespondanseteorien om sannhet. Sistnevnte kan kort fortalt oppsummeres slik: Vi kan aldri sammenligne et utsagn med et saksforhold, for i sammenligningen forvandler saksforholdet seg til et nytt utsagn; det vi kan sammenligne, er derfor ulike utsagn om saker; selve saksforholdets saklighet vil alltid forbli utilgjengelig. Dette lar seg spesielt lett illustrere når saken er en litterær teksts betydning: Hva er betydningen av Irr! Grønt!? Hadde vi hatt tilgang til saken selv, hadde vi for lengst visst det. Siden vi ikke har slik tilgang, kan vi bare sammenligne de seriøse fortolk-ningsutkast som måtte foreligge. Slike sammenligninger foretas ut fra et utall kriterier og prinsipper.

Dette er en innsikt som kritikere og forskere ikke hadde full oversikt over i Norge på 1920-tallet, selv om de godt visste at alle fortolkninger var sterkt historiske og i stadig endring. Bull og Koht var jo historikere av yrke, og Helge Krog er glassklar på dette punktet, for eksempel i essayet om Ibsen skrevet til hundreårsdagen i 1928:

Verdenslitteraturens største verker – de har et fortsatt liv, også i den betydning at de, uten å miste noe av sin kraft, fra slekt til slekt forandrer seg for menneskenes øyne. For Shakespeares samtid var jøden Shylock en blanding av skurk og klovn. Men dikterens psykologiske fantasi og hans mer eller mindre bevisste rettsfølelse ga denne skikkelsen et så stort format og så rike, men den gang skjulte, menneskelige reserver, at han i våre øyne er blitt skuespillets tragiske hovedperson. Og av samme årsak er «Kjøbmannen fra Venedig» fra opprinnelig å være et lystspill nå halvveis blitt en tragedie. Tilsvarende forandringer foregår stadig med skuespill som «Gengangere», «Vildanden» og «Rosmersholm». Det som for oss er kvintessensen av disse dramaer faller ikke nøyaktig sammen med det som for Ibsens samtid syntes å være det vesentlige. Og slik vil det fortsette, hver ny generasjon vil anskue disse dikterverkene under endrede synsvinkler og trekke det ut av dem, som for de levende er det fruktbareste. (Krog 1954, 47).

Stanley Fish kunne ikke ha sagt det bedre, men den filosofiske hermeneutikken og den amerikanske nypragmatismen har teoretisert en slik innsikt på en ny måte etter 1960. Dette er, vil jeg påstå, det viktigste litteraturteoretiske momentet som har kommet inn i kulturen siden Francis Bulls storhetstid. Som forskere og kritikere vet vi nå enda tydeligere at vi er kastet ut i historien (vi er «kastede utkast» som Heidegger kalte det) og at vi må være rede til stadig å revidere alle våre prinsipper og premisser og konklusjoner underveis, dømt til fortolkning som vi er. «Interpretation is the only game in town» (Fish 1980, 355) heter det hos Fish, hvilket altså betyr at fortolkningen ikke har noen utside, eller at fortolkning er værens hus.

Men dette er også en innsikt som i all hovedsak er postteoretisk eller motteoretisk. Dette ene avgjørende teoretiske momentet fører oss bare enda ettertrykkeligere tilbake til ca. 1925 og til en tilstand der forskeren og kritikeren mest mulig kreativt og mest mulig informativt må utføre sine elementære handlinger: å tolke litteratur, å vurdere litteratur, å kontekstualisere litteratur – gjerne alle tre på en og samme gang. Litteraturvitenskap vil si: a) å utføre slike tolkninger og vurderinger og kontekstualiseringer på best mulig måte, b) så rasjonelt som mulig å samtale om disse handlingene, og c) så langt det lar seg gjøre begrunne hvorfor det er en fordel at de faktisk utføres.

Helst bør dette også gjøres i et levende og lettfattelig språk som alle litteraturinteresserte kan forstå, slik Bull, Koht, Krog, Hoel og Rokseth fullt ut var klar over. Dersom vi skal bevare litteraturens kraft og betydning også gjennom det tjueførste århundret, må altså litteraturforskere lære minst like mye av litteraturkritikere som omvendt, dersom det da ikke utvikles forsker-kritikere som nettopp er like mye det ene som det andre. Én av oppgavene til en slik kritikk vil naturligvis være å oppøve den gode litterære smak i en middelklassekultur som nesten per definisjon ikke bryr seg så mye om å skille mellom den beste litteraturen og den gode litteraturen. Dette er vanskelig nok under alle omstendigheter, men det er ikke spesielt vanskelig nå, også fordi det ikke lenger er grunnlag nå for å skille mellom en avantgardistisk high brow-smak og en tryggere middle brow-smak. Det viser seg jo at nesten alle de fremste forfatterne fra etterkrigstiden lett lar seg lese av alle med interesse for litteratur: Hauge, Jacobsen, Vesaas, Borgen, Solstad, Vold, Askildsen, Petterson, osv. er mer enn populære nok til å utgjøre et utgangspunkt for en felles litterære kultur. Det gjelder bare å skrive om dem på måter som gjør dette akkurat så tydelig som det burde være.

III

I en slik situasjon er fortsatt «ikkje det litterære verket gjennomkløyvt av eit kategorisk alternativ: anten objekt for privat kunstnyting, eller berar av klårt teikna meiningar» (Kittang 1988, 95–96), men både kunstnytelse (som per definisjon først må være privat og subjektiv før den kan bli offentlig intersubjektiv) og klart tegnede betydninger vil være en del av den litteraturvitenskapelige diskusjonen om hva de litterære verkene betyr i kulturen. Jeg vil anslå at en tredjedel av all seriøs omgang med litteratur er et spørsmål om estetisk nytelse, en tredjedel er opptattheten av hva vi kan lære av litteraturen og en tredjedel er det Kittang på sin side er mest opptatt av: litteraturen som et sted for kompleksitet og flertydighet og ubestemthet. Litteraturen er kompleks og flertydig fordi den er sanselig, og det sanselige kan aldri gå restløst opp i eller inn i våre begreper. I stedet for å teoretisere denne sanseligheten til å bli noe bestemt og begrepslig (underliggjøring, paradoks, ironi, apori) bør vi bevare den i sin uberegnelige sanselighet. Det sanselige er ikke noe som utgjør de litterære tekstenes essens, men et felt som inngår i utallige relasjoner til hvordan vi sanser og forstår forfatternes liv, deres samtid, våre leseresponser og den overgripende kultur selv, inkludert dennes store behov for nytelse og mening.

Hva er så litteraturteoriens oppgave, dersom den ikke skal raffinere en spesiell form for litterær essens og en spesiell litteraturvitenskapelig metode – eller et sett av metoder? Svaret på dette er at fagområdet behøver en kontinuerlig selvrefleksjon både over sin historiske utvikling og over sitt eget mangfoldige empiriske virke. Forskning og kritikk består av en serie kreative enkelthandlinger, og den teoretiske refleksjon kartlegger hvordan disse henger sammen med hverandre, tydeliggjør hvordan de kan klassifiseres eller grupperes, og forklarer hvorfor noen av disse handlingene fremstår som mer vellykkede enn andre. Det er derfor liten fare for at teoretisk tenkning vil gå av moten i den etterteoretiske tid.

Litteratur

Boswell, James (1979) [1791] The Life of Samuel Johnson. Harmondsworth. Penguin Classics.

Bull, Francis (1969) [1929] «Litteraturforsknings-prinsipper» i Mål og metoder i litteraturforskningen. Red. S. Hoftun of R. Tobiassen. Oslo: Gydendal.

de Man, Paul (1983) Blindness and Insight. Essays in the Rhetoric of Contemporary Criticism. Second Edition. Minneaåpolis: University of Minensota Press.

de Man, Paul (1986) The Resistance to Theory. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Fish, Stanley (1980) Is There a Text in this Class? The Authority of Interpretive Communities. Cambridge og London: Harvard University Press.

Kittang, Atle (1988) Møtestader. Utvalde artiklar om litetratur og litteraturteori. Oslo: Samlaget.

Krog, Helge (1954) Rent ut sagt. Oslo: Aschehoug.

Rokseth, Peter (1928) Den franske tragedie I. Oslo: Aschehoug.

1Se min artikkel «Profil-kretsens litteraturkritikk I – Økland, Vold, Heggelund» i Edda 1/2011.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon