Forsvar for poesien i hjerneforskningens tidsalder

Line Brandt & Frank Kjørup (red.)

Kognitiv poetik. Med bidrag av George Lakoff, Jurij M. Lotman, Eve Sweetser, Reuven Tsur og Mark Turner. Dansk oversettelse ved Per Aage Brandt og Alex Fryszman & Nina Møller -Andersen

Århus: Aarhus Universitetsforlag, 2009, 235 s.

 

Denne våren har NRKs populærvitenskapelige magasin «Hjernevask» vært katalysator for en uvanlig bredt engasjerende forskningsdebatt om biologiens og evolusjonspsykologiens rolle innenfor samfunnsfagene. Som litteraturforskere har vi kunnet følge de vitenskapsteoretiske diskusjonene på relativt trygg avstand, kanskje ut fra en fornemmelse av at spørsmål omkring arv og miljø, biologi kontra sosialkonstruktivisme ikke har noen direkte konsekvenser for måten vi analyserer litteratur på. Dette til tross for at nevroestetikk og kognitiv semiotikk er blitt stadig viktigere støttedisipliner i den internasjonale forskningslitteraturen. I Reading Minds (1991) spådde Mark Turner en ny renessanse for humaniora der språk- og litteraturstudier ville gjenforenes med base i moderne kognisjonsvitenskap. Mer eksakt kunnskap om «the human cognition» ville bli «the most likely path to restoring our profession to its natural place as a central cultural and intellectual activity».1 Men denne kognitive vending som Turner markedsførte så entusiastisk for snart tjue år siden, har bare i beskjeden grad gjort seg gjeldende i det norske litteraturvitenskapelige miljøet.

I våre naboland er bildet annerledes, ikke minst i Danmark hvor man på dette feltet finner flere anerkjente forskere av internasjonalt format. Tidlig på 1990-tallet ble Center for Semiotik opprettet ved Aarhus Universitet, der lyriker, romanskfilolog, jazzmusiker og semiotiker Per Aage Brandt var forskningsleder (1993-2005) og grunnla kandidatutdannelse i kognitiv semiotikk. I dag ledes senteret av Frederik Stjernefelt, som for litterater her hjemme kanskje er mest kjent for boken Kritik af den negative opbyggelighed (forfattet sammen med Søren Ulrik Thomsen, 2005). I tilknytning til senteret i Århus har Line Brandt, dels sammen med sin far, kommet med avgjørende forsk-ningsbidrag til forståelsen av metafordannelse og analogisk tenkning. Den semiotiske modellen kjent som «The Aarhus Five-Spacer»2 er delvis basert på Gilles Fauconnier & Mark Turners blending-teori (beskrevet i Making Sence of a Blend. A Cognitive-Semiotic Approach to Metaphor, 2005), men Brandt & Brandt har i sterkere grad enn den fransk-amerikanske forskerduoen framhevet den fenomenologiske siden ved utsigelsen. Det fenomenologiske pers-pektivet står også sentralt i Frank Kjørups studier av poesiens versifikatoriske forhold; med utgangspunkt i tanken om «the embodied line» har han understreket hvordan det lyriske verset inntar en særegen fenomenologisk status i leserens (og poetens) bevissthet sammenliknet med ikke-versifisert språk (se bl.a. Sprog versus Sprog, 2003).

Da Line Brandt, Per Aage Brandt og Frank Kjørup i 2008 redigerte et temanummer om kognitiv poetikk for tidsskriftet Cognitive Semiotics, beskrev de fagfeltet «Cognitive Poetics» som en disiplin som har som sitt teoretiske utgangspunkt at diktekunsten er «a privileged ’window’ into the mind».3 Det faktum at litteraturen gir oss et unikt innblikk i den menneskelige bevisstheten og hjernens måter å prosessere informasjon på, er også utgangspunkt for den danskspråklige tekstsamlingen som nå foreligger.

Med antologien Kognitiv poetik skriver Brandt & Kjørup seg dermed indirekte inn i den vitenskapsteoretiske diskusjonen som den siste tiden har pågått i den norske offentligheten (og som tidligere er blitt ført som del av «kulturkampen» også i Danmark). Her tar redaktørene nemlig til orde for en kognitiv poetikk som skal være kjennetegnet av «nøgterne, anti-ideologiske, videnskabeligt nysgerrige og erkendelsesinteresserede» tilganger til estetikken og litteraturkritikken (s. 41). På en annen side advares det mot den reduksjonistiske blindgate som nevroestetikken kan havne i når den gjør den estetiske opplevelse til én av mange mulige empiriske kilder til illustrasjon av hjernefunksjoner i allmennhet og dermed til «et delbidrag til hjerneforskning som sådan, snarere end til udforskning af den æstetiske oplevelse som netop oplevelse, altså som subjektivt bevidsthedsfænomen» (s. 12).

Kognitiv poetik er altså ingen bok som setter seg fore å revolusjonere litteraturforskningen med grunnlagg i empirisk hjerneforskning. På mange måter framstår boken som en klassisk poetikk, et forsvar for poesien som erkjennelsesform, og et forsvar for nærlesning som litteraturvitenskapelig metode. Her trekkes en teorihistorisk linje fra Aristoteles’ poetikk, via Emmanuele Tesauro, russisk formalisme, nykritikk, «fenomenologisk strukturalisme» og fram til moderne kognisjonsvitenskap. 4 Boken bringer oss tilbake til litteraturens kjerneverdier, ikke minst minner den oss om hva det særlig erkjennelsesutvidende ved poesien består i. Slik sett er Kogntiv poetik beroligende lesning.

De fem bidragene

Kognitiv poetik er sjette bok i serien Moderne litteraturteori som utgis av Aarhus Universitetsforlag under redaksjon av Stefan Iversen og Henrik Skov Nielsen (de foregående utgivelsene er viet henholdsvis narratologi, dekonstruksjon, litteraturhistoriografi, postkolonialisme og lov & litteratur). Selv om man alltid kan disku

tere utvalget i slike utgivelser, har bindredaktørene Brandt & Kjørup lykkes relativt godt i å finne fram til kjernetekster som illustrerer hva litterær analyse på et kognitivistisk grunnlag kan være, både når det gjelder tolkning av bildespråk, narrative strukturer og versifikasjonsforhold.

Det mest overraskende bidraget i denne boken er kanskje Jurij Lotmans «Retorikken – en betydningsproducerende mekanisme», som umiddelbart framstår som retorikkteori basert på god gammeldags strukturalistisk semiotikk. Men Lotman er i stor grad også opptatt av retoriske tropers mentale virkning, hvilket han forklarer som funksjon av «tropens integrering av uforenlige semantiske rum» og den avstand som eksisterer mellom disse rommene i kraft av ulike former for uoversettelighet mellom det erstattede og det erstattende (s. 64). Dette knytter han til en strukturlikhet mellom tropens funksjonsmåte og hjernens funksjonsmåte: «Tropen er en figur, der genereres på en berøringsflade mellom to sprog, og i denne henseende er den strukturelt isomorf med den kreative bevids-hedsmekanisme som sådan» (s. 69). Sagt med andre ord: «Iagttagelser af den forholdsvis bipolære asymmetri i semiotiske mekanismer har […] en parallel i undersøgelser af den funktionelle asymmetri mellem storhjernens to halvdele» (s. 46). Her tas det for gitt at det finnes en klar arbeidsdeling mellom de to hemisfærene, en teori som nyere hjerneforskning riktig nok har modifisert kraftig. Det rokker likevel ikke ved den teoretiske forklaringskraften i Lotmans hovedtese om at det er minst to systemer som må operere dels atskilt og dels i samarbeid for at informasjon skal kunne frambringes, overføres og bevares.

«Retorikken – en betydningsproducerende mekanisme» er et godt valg fra redaktørenes side, ikke minst fordi Lotman faghistorisk sett representerer et forstadium til det som senere markedsføres som Cognitive Poetics; med base i klassisk retorikk og strukturalistisk semiotikk peker han framover mot de mer rendyrkede kognitivistiske tekstene som følger. Den er også et godt valg fordi den representerer en motvekt til den anglo-amerikanske dominansen på dette feltet. Lotman gjør da også oppmerksom på at det lenge har pågått forskningssamarbeid mellom «den humanistiske semiotik og neurofysiologien» innenfor det russiske språkområdet (s. 46). Og sist, men ikke minst, er Lotmans tekst et interessant valg fordi han ut fra det teoretiske grunnlaget som er etablert, forsvarer den kunstneriske teksten som noe særegent sammenliknet med det ikke-kunstneriske språket (s. 75). Dette siste momentet vil nok i norsk sammenheng kunne oppfattes som en kultur- og fagpolitisk brannfakkel, når vi tenker på hvordan sakprosaen i dag har fått sin renessanse ikke minst ved å nedkjempe denne type synspunkter som Lotman her forfekter.

På en annen side skulle sakprosaens talsmenn ha nok av inspirasjon å hente hos George Lakoff & Mark Turner, som står for antologiens neste bidrag. Som allerede kjent fra Metaphors We Live By (1980), er tanken om konseptuelle metaforer grunnleggende i Lakoffs arbeider; så også i dette utdraget fra More than Cool Reason (1989), «Den metaforiske struktur i ét enkelt digt». Fra et kognitivt perspektiv ser Lakoff & Turner ingen grunn til å behandle poetisk språk som prinsipielt annerledes enn hverdagsspråk. Tanken bak deres analyse av William Carlos Williams’ «The Jasmine Lightness of the Moon» er at poesien baserer seg på fundamentale konseptuelle metaforer av typen «Å SE ER Å RØRE» og «FORM ER BEVEGELSE», men at disse i det litterære språket bygges ut til mer komplekse «globale» metaforer, som for eksempel «DET GUDDOMMELIGE ER OPPE; DET DØDELIGE ER NEDE». Lakoff & Turners skjematiske og delvis forhåndsprogrammerte analyse er kanskje ikke egnet til å omvende dekonstruksjonistisk skolerte lesere til kognitiv teori. Men den grovskårne lesemåten har åpenbart sine didaktiske fortrinn (som enkelte poesifremmede studenter vil kunne sette pris på), ikke minst fordi den er transparent og

tydelig og unngår å sette som premiss for analysen at poesien a priori er en privilegert uttrykksform (noe vel bare poeter og lyrikkforskere tar for gitt, om vi skal innse realitetene).

Reuven Tsurs artikkel «Aspekter af kognitiv poetik» – som i seg selv er en glimrende innføring i dette teoretiske feltet – inneholder en grunnleggende kritikk av Lakoff (bidragene i boken er altså kjedet sammen slik at de danner en dialektikk som stimulerer til diskusjon). Den ungarsk-israelske litteraturforskeren tror ikke på at metaforer har forhåndsbetydning eller at deres affektive kvaliteter eksisterer forut for diktet:

Det samme billede kan bidrage til forskellige perceptuelle kvaliteter i forskellige kontekster, og endog i samme tekst, i forskellige mentale operationer […]. Desuden kan ny information, tilmed i samme sammenhæng og samme mentale operation, reorganisere de perceptuelle betingelser, selv med tilbakevirkende kraft. (s. 144)

Her er vi ved et sentralt stridspunkt innenfor kognitiv poetikk, som angår spørsmålet om hvorvidt figurativ betydning eksisterer forut for diktet eller om dette oppstår i og med diktet. Hvordan man svarer på dette, henger naturligvis sammen med hvordan man definerer det poetiske språkets ontologiske status i forhold til andre typer ytringer. Samtidig kan Tsur med utgangspunkt i hjerneforskningen relativisere svaret ved å gå ut fra at ulike individer har ulik beslutningsstil, eller avgjørelsesstil («decision style»), i møte med et dikt. Mens noen er tilbøyelige til å velge «hurtig kategorisering» for å oppnå en mest mulig effektiv informasjonsbehandling, kan andre tolerere større grad av «forsinket kategorisering» for ikke å gå glipp av såkalt prekategoriell informasjon. For Tsur er poesien et område som nettopp utforsker vår evne til å håndtere førbegrepslige forestillinger og inntrykk, og som derfor fordrer at leserne kan leve med forsinket kategorisering, selv om dette vil innebære midlertidig mental desorientering og overbelastning. Men til gjengjeld vil man da belønnes med nye og friske forestillinger, og ikke minst kunne observere sin egen («emergent») innsikt i det den framtrer nettopp som innsikt (hvilket ellers kan gå en hus forbi dersom man er tilbøyelig til å kategorisere for raskt; indirekte sier altså Tsur at Lakoff har begrenset toleranse for forsinket kategorisering).

Tsur blir på sin side kritisert av Brandt & Kjørup for å referere til populærvitenskapelige psykologiframstillinger i stedet for til primærforskning. Dette er naturligvis en svakhet i den grad det stemmer. Men faktum er at Tsur i forbindelse med tidligere publikasjoner har foretatt egen empirisk forskning. Grundigst til verks går han når det gjelder persepsjon av rim, klang og rytme (se for eksempel What Makes Sound Patterns Expressive? fra 1992 eller Poetic Rhythm. Structure and Performance fra 1998), mens han riktig nok framstår som mer spekulativ når det gjelder poesiens bildespråk. Den våkne leser av «Aspekter af kognitiv poetik» vil imidlertid ha lagt merke til at Tsur aktivt refererer til studentreaksjoner og seminardiskusjoner for å belegge sine tolkninger av dikts metaforiske strukturer. (Nå vil slike klasseromsobservasjoner neppe tilfredsstille de krav til etterprøvbarhet som Cognitive Science ellers står for, qua Science. Det kan også innvendes at mange av de psykologiske studiene han refererer til for øvrig, er relativt gamle; for det meste undersøkelser som var ferske da Tsur startet sin egen forskning på 1970-tallet.)

Det ligger en litterær vurderingsteori latent i alle bokens fem tekster, og særlig markant blir kvalitetsspørsmålet i de to siste bidragene. I Mark Turners «Dobbeltfokuserede fortællinger», som bygger på den innledningsvis nevnte blending-teori, beskrives de kognitive fordelene ved å blende, dvs. det å integrere flere forestillingsrom innenfor én og samme fortelling, som «det uvurderlige mentale kunststykke at komprimere store og diffuse mængder af konceptuel betydningsstruktur ned i en menneske

lig skala» (s. 170). Den litterære verdien er altså i siste instans knyttet til hvordan fortellinger evner å gjøre det uhåndterlige mentalt håndterbart.

Også i Eve Sweetsers «Hvis rim er hvis ræson? – lyd og betydning i Cyrano de Bergerac», er kvalitetsspørsmålet spilt ut eksplisitt: «Selv om der endnu er meget at udrette, har blendingteorien […] givet os redskaber til at fastholde og værdsette aspekter af Rostands bedrift, som det hidtil kan have været vanskelig at artikulere klart» (s. 215). Sweetser vurderer Rostands versdrama ut fra hvordan det evner å etablere et komplekst nettverk av form-betydning-relasjoner; den estetiske kvaliteten beror særlig på hvordan formelementer som rim og metrum blendes med personkarakterisering og andre innholdselementer.

Turners og Sweetsers kvalitetsbegrep skiller seg tilsynelatende ikke vesentlig fra nykritikkens ideal om «unity in complexity», for eksempel, men det understøttes i tillegg av nyere psykologiske studier av våre hjerners kognitive tilbøyeligheter. Det er disse mer eller mindre felles mentale tilbøyelighetene som forklarer hvorfor lesere intersubjektivt kan enes om estetiske vurderinger (samtidig som variasjonen som ligger implisitt i «mer eller mindre» forklarer hvorfor man eventuelt også ikke enes).

Gammel vin på nye flasker?

Selv om alle disse bidragene er analytisk befordrende og stimulerende som nærlesninger betraktet, blir man likevel sittende med spørsmålet: Hva består egentlig det teoretisk nye i her? Spørsmålet blir ikke mindre påtrengende av at redaktørene i innledningen forholder seg nokså reservert til nevroestetikken og den empiriske hjerneforskningen, selv om det jo var denne som i utgangspunktet ga støtet til det vi i dag kaller «kognitiv poetikk». Ingen Cognitive Poetics uten Cognitive Science. Men Brandt & Kjørup nøyer seg med å referere til tidsskriftet Kritik nr. 174 (2005) – et temanummer om nevroestetikk, redigert av Stjernfelt og Kjældgaard – og er ellers påpasselige med å holde «hjernen ude af (scanning)billedet» (s. 13). Den kognitive poetikken i denne danske antologien beskrives heller i velkjente fenomenologiske og resepsjonsestetiske termer. Ellers er det betegnende at man foretrekker det litt alderdommelige ordet «menneskesindet» framfor «hjernen».

«Poetisk først, kognitiv næst», lyder redaktørenes slagord, inspirert av dikterpresten Grundtvig. Prioriteringen virker i denne sammenhengen unødvendig konstruert. Brandt & Kjørup synes her delvis å falle tilbake i den spekulative diskursen de tidligere har ønsket å sprenge seg ut av. For hvordan kan man tenke seg poesi uten at den menneskelige hjernen først er koplet inn? Som Tsur påpeker i sin artikkel: «En vigtig antagelse i kognitiv poetikk er, at poesien, til æstetiske formål, udnytter kognitive (inklusive sproglige) processer, som i begyndelsen blev udviklet til ikke-æstetiske formål, ligesom gamle kognitive og fysiologiske mekanismer blev anvendt til nye formål i udviklingen af sprogevnen» (s. 117). Ut fra dette ville det vært rimeligere å vende redaktørenes slagord på hodet: «kognitiv først, poetisk næst». Men slik sies det altså ikke.

Kjørup & Brandts prioritering må nok ses i sammenheng med at mye av diskusjonen innenfor feltet kognitiv semiotikk så langt har skjedd på lingvistenes premisser, der det ofte handler om å generalisere på grunnlag av større kvantitative undersøkelser. Det er på den bakgrunn også verdt å merke seg at redaktørene foretrekker å gi disiplinen benevnelsen «kognitiv poetikk» framfor «kognitiv litteraturteori»; slik pekes det mer spesifikt mot den estetisk-kreative (for ikke å si normative) dimensjonen ved foretaket. Disiplinbetegnelsen kan også leses som en polemikk mot en for ukritisk tillit til kognisjonsvitenskap som objektiv «science». Den kognitive poetikken befinner seg i skvis mellom en rekke fagfelt (psykologi, nevrologi, lingvistikk, filosofi, litteraturvitenskap, etc.), og som

litteraturteori er den tvunget til å markere revir både i forhold til den eksperimentelle forskningen, som søker generelle forklaringer, og overfor de kontekstualiserende (delvis politisk styrte) kulturstudiene, som i følge redaktørene har fjernet litteraturstudiet fra det aller vesentlige, nemlig litteraturens strukturer slik disse uttrykker og appellerer til forfatterens og leserens mentale strukturer. Kjørup & Brandts sentrering om teksten, ytringen som enkeltbegivenhet og lesningens fenomenologi, må derfor ses som uttrykk for frykt for to former for nivellering: at alt blir nevropsykologi, eller at alt blir kontekst.

Derfor ser man altså at redaktørene framsetter dette absolutte forsvaret for poesiens singularitet, og derfor advarer de mot reduksjonistiske lesninger og instrumentell bruk av litteratur.

Men hva er egentlig reduktivt i denne sammenhengen? Har litteraturen noen som helst grunn til å frykte å bli gjort til instrument for nevrovitenskapen? Hvem eller hva er det eventuelt som kompromitteres ved en slik bruk?

Som «Hjernevask»-debatten åpenbarte tidligere i år, er det en vanlig misforståelse blant humanister og samfunnsforskere at biologer bare er opptatt av gruppeundersøkelser og gjennomsnittsverdier. På samme måte som genetiske forklaringer har mest å tilby på individnivå,5 har også nevroestetikken og den kognitive poetikken mest å utrette på enkeltnivå. Med andre ord: Så lenge man holder seg til det singulære, til det enkelte møte mellom tekst og leser, vil ikke en nevropsykologisk tilnærming til litteraturen nødvendigvis være mer reduktiv enn en klassisk tekstanalyse. Poeter og litteraturvitere burde vel snarere være smigret over at kognisjonsforskningen finner poesien verdifull og kan bruke den som instrument til å forstå hvordan hjernen behandler inntrykk og informasjon av ulik artikulasjonsgrad.

I den grad litteraturen selv er vitenskapelig nysgjerrig, bør også litteraturforskerne være det. Noe av det mest fascinerende ved poesien er jo at denne i seg selv gjerne opererer som kognisjonsvitenskap; et dikt kan forstås (blant annet) som et persepsjonspsykologisk eksperiment der forfatteren gjennom metaforer og versstrukturer manipulerer med lesernes prosessering av impulser. Ved bl.a. å tvinge fram et lavere lesetempo kan selve tilegnelses- og erkjennelsesprosessen undersøkes og reflekteres over. I den forstand gir Brandt & Kjørups slagord («poetisk først, kognitivt næst») mening: Gjennom poesien gjøres våre kognitive prosesser tilgjengelig for introspeksjon og analyse.

Amputerte klassikere

Det er gledelig at Tsur, Turner og Sweetser m.fl. nå kan leses på skandinavisk (de engelskspråklige artiklene i boken er oversatt av Per Aage Brandt, mens den innledende teksten av Jurij Lotman er oversatt fra russisk av Alex Fryszman og Nina Møller Andersen). Dette har først og fremst sine fordeler i undervisningssammenheng der studenter og forelesere nå får mulighet til å etablere en felles morsmålsbasert terminologi for det relativt nye fagfeltet.

Men det må samtidig sies at det er nokså frustrerende å lese disse tekstene i oversettelse, ikke minst fordi redaktørene har foretatt en rekke forkortelser i de danske versjonene (muligvis på grunn av rettighetsspørsmål og kostnader knyttet til oversettelse). Som regel er utelatelsene markert med klammer, men det finnes også utelatelser som ikke er gjort rede for, for eksempel i innledningsavsnittet i Tsurs artikkel.6 Men selv der utklippene er markert, er det ofte uforståelig hvorfor nettopp disse avsnittene er tatt bort. Som regel dreier det seg om konkretiseringer og spesifiseringer som kunne bidratt til å gjøre de teoretiske resonnementene mer anskuelige.

Det finnes også enkelte unøyaktigheter i oversettelsen av Lotman-teksten, der for eksempel «syntagmatisk» er blitt til «syntaktisk» (s. 59). Men her har norske lesere heldigvis Lisa Lotberg Bryns oversettelse å ty til, som finnes i

Jurij Lotman Kultursemiotikk (Cappelen, 2008). Der får man både en fullstendig versjon av teksten og (etter det jeg kan vurdere) en mer presis oversettelse.7

Forpostfektninger

Line Brandt har tidligere understreket at den kognitive vending innenfor litteraturstudiene nødvendigvis må innebære en orientering vekk fra typiske kulturanalytiske tilnærmingsmåter i faget, dvs. en orientering vekk fra:

the political, historicist, constructivist and gender-oriented styles of critique prominent in contemporary academia – that is, away from a focus on circumstancess particular to specific persons and communities and towards an inclusive concept of humanity: the human mind.8

Fagdisiplinen kognitiv poetikk har også langt på vei blitt lansert som et alternativ til meningsskeptisismen og de pragmatiske og poststrukturalistiske tilnærminger som lenge har dominert litteraturfaget. Derfor har Brandt vært skeptisk til for eksempel Ellen Spolsky, som i «Darwin and Derrida: Cognitive Literary Theory as a Species of Post-Structuralism» argumenterer for at dekonstruksjonismen og evolusjonære kognitive perspektiver har sin viktigste forutsetning felles, nemlig representasjonskritikk.9 Brandt støtter seg snarere til Motti Benari som ser den kognitive poetikken som en kritikk av forestillingen om tegnets arbitraritet. I den forstand er det en vesensforskjell mellom kognisjonsteori og poststrukturalisme.

Det er muligens gode grunner til å fastholde at kognitiv poetikk ikke hører hjemme innenfor et dekonstruksjonstisk paradigme (selv om Brandt & Kjørup ytrer seg mindre konfronterende i foreliggende antologi enn i Cognitive Semiotics #2). Ikke desto mindre viser utgrensningen av Spolsky og andre «urene» tenkere at antologiens redaktører langt fra er nøytrale formidlere av dette fagfeltet. Selv om de skriver informativt og perspektivrikt, og ikke minst gir en verdifull faghistorisk situering av de siste tiårenes kognitive poetikk, er det påfallende at historien ikke skrives helt fram. Innledningen bærer preg av at både Brandt og Kjørup har sterke forskningsinteresser selv i feltet; leseren kan ane underliggende konflikter som bare delvis kommer opp til overflaten (i form av idiosynkrasier og enkelte upresise karakteristikker som særlig oppstår når redaktørene vil polemisere mot og imøtegå bokens bidragsytere i samme bevegelse som de skal introdusere dem).

Formidlingsmessig kan dette være et problem. På en annen side får leseren det privilegium å sitte ringside og være vitne til hvordan forskningsfeltet tar form idet selve kampen pågår. Brandt & Kjørup synes bevisst å ha valgt ut tekster som bare nesten tilfredsstiller deres vitenskapelige behov slik at det åpner seg rom for framtidige forskningsoppgaver, og slik at de kan legge grunnlag for mottakelsen av egne studier (uten at disse eksplisitt presenteres).

Den kognitive litteraturteoriens kanon er altså ikke konsolidert i og med utgivelsen av Kognitiv poetik, og det har nok heller ikke vært redaktørenes intensjon.