Abstract:

Fridtjof NansenŽs Greenland expediton of 1888–89 and his book På ski over Grønland (1890), published in English as The first crossing of Greenland, is the starting point of Norwegian polar research. It has been widely read and also an important source for historians and ethnographers. However, in spite of its qualities as a great travelogue, literary critics have hardly paid any attention to it. The article tries to examine the book from a literary point of view.

Keywords:Fridtjof Nansen,polar literature,travel literature,Greenland,skiing

I Innledning

I norsk litteraturhistorie regnes 1890 som et viktig år: Knut Hamsun utgir romanen Sult, og skriver deretter programartikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv», som kommer på trykk i Samtiden 1890. Samme høst blir Vilhelm Krags dikt «Fandango» lest opp i Studentersamfundet i Kristiania til stor jubel. Slik starter nyromantikken/dekadansen i Norge, blir det gjerne sagt. Flere har imidlertid kritisert en slik konstruksjon, prøvd å dempe ned betydningen av et tidsskille, ut fra disse kriteriene. Blant annet viser Willy Dahl, i Norges litteratur, til at nyromantikerne ble lite lest, det var triviallitteraturforfattere som Jon Flatabø, Rudolf Muus og Karen Sundt som hadde markedet. Trekker man inn sakprosa, utvides bildet ytterligere, det var ikke bare Hamsun som debuterte i 1890, men også Fridtjof Nansen, med På ski over Grønland. Mens Sult ble trykt i 2000 eksemplarer – og så sent som i 1897 fortsatt hadde et restopplag på rundt fem hundre – ble Nansens bok trykt i 6621 eksemplarer som straks ble revet bort. 1890-tallet blir, som Tor Bomann-Larsen påpeker i Den evige sne. En skihistorie om Norge, det tiåret da sportslivet utfordrer åndslivet: muskelkraft, rekorder og dåd versus nyromantikere med blek hud (Bomann-Larsen 2005: 48). Historikeren Narve Fulsås påviser også den kamp mellom «åndsmenn» og «muskelmenn» som dukker opp i avisene utover på 1890-tallet, i kjølvannet av polarekspedisjonene (Fulsås 2005: 201). Som reiselitteraturforskerne Peter Hulme og Tim Youngs påpeker, fører de mange polarekspedisjonene fra slutten av 1800-tallet og framover til en økt interesse for reiseskildringen (Hulme & Young 2002: 7). Fra norsk side kan en her merke seg at Fridtjof Nansens bok Fram over polhavet i 1896 solgte i hele 20 000 eksemplarer.

En begrunnelse for å utelukke triviallitteraturen fra litteraturhistorien kan være at den sirkulerer innenfor et annet kretsløp, og ikke blir anmeldt i avisene. Sakprosaen står her i en annen stilling, for det første var det trolig langt på vei de samme leserne som leste tidens skjønnlitteratur og dokumentarlitteratur, for det andre fikk denne type dokumentarlitteratur – polarlitteraturen – stor oppmerksomhet i pressen. Som Arne Melberg påpeker i boka Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur, er det et tankekors at Helge Ingstad, som en av 1900-tallets mest leste norske forfattere med sine mange dokumentarisk orienterte reisebøker fra nordområdene, ikke nevnes i norske litteraturhistorier (Melberg 2005: 11).1 Kanskje er det på tide at enkelte viktige sakprosabøker – for eksempel fra undersjangre som polarlitteratur – får plass i litteraturhistorien. Dels er skjønnlitterære forfattere ofte inspirert av denne type dokumentarlitteratur – en kunne her nevne Klaus Rifbjergs roman Nansen og Johansen. Et vintereventyr (2002), Per Olof Sundmans Ingenjör Andrées luftfärd (1967) og Christoph Ransmayrs Isens og mørkets redsler (Die Schrecken des Eises und der Finsternis, 1984) – dels er de fortellergrep en finner i polarlitteratur og reiselitteratur gjerne hentet fra skjønnlitteraturen.

I tillegg til at reiseskildringer innlemmes i litteraturfeltet, bør litteraturvitere kanskje engasjere seg i forskningsprosjekter i andre fag, for eksempel kan det sees som en mangel at ingen litteraturforskere er med som bidragsytere i det nye trebindsverket Norsk polarhistorie (2004), for polarhistorien er på mange måter bygd opp av ulike typer reiseskildringer: ekspedisjonsberetninger, fangstmannsfortellinger, rapporter fra ishavsskippere og overvintrere, turistreiser, dagbøker og logger m.m. Norsk polarhistorie har med et kapittel om de store ekspedisjonsbøkene (Nansen, Amundsen, Sverdrup), skrevet av Atle Næss, men hans grep – og mandat – er å gjenfortelle reisene, ikke analysere bøkenes sjanger, stil, retorikk, komposisjon osv.

Slik begynner Næss fremstillingen av På ski over Grønland:

På 65 grader nordlig bredde er det ganske lyst om natten mot slutten av juli. Mannen som står på et isflak og holder vakt, både ser og hører brenningen de driver mot, han og de fem andre mennene på flaket. Datoen er 21. juli 1888, og de seks er i drift fra Grønlands østkyst ut mot det åpne hav. (Næss 2004: 51)

Dette er fra de dramatiske ukene i isen da Nansen og hans menn prøvde å komme i land på østkysten av Grønland for å starte skituren over til vestkysten. Havstrømmen var sterkere enn de hadde regnet med, slik at de hvert døgn drev opptil fem mil sørover og etter tolv dager nærmet seg Grønlands sørspiss; klarte de ikke å ro nordover langs kysten igjen, hugge seg gjennom isen og dra seg fram med båtshaker, ville ekspedisjonen aldri nå startpunktet. Atle Næss forteller levende om denne etappen av reisen og deretter om selve skituren over isen. Men man får ingen fornemmelse av rytmen i Nansens egen fortelling, og fortellerens strategier, og dessuten er man på det punktet Næss starter gjenfortellingen hele åtte kapitler (175 sider) inn i Nansens bok. Hva går forut, hva forteller Nansen ellers om, og hvordan forteller han? Dette er spørsmål som skal drøftes i denne artikkelen. Dessuten vil et fokus ligge på de indre spenningene i gruppa, mellom samene og nordmennene, noe som ikke omtales av Næss, og ikke analyseres av Nansen, men som for en moderne leser hører med til de mer interessante sidene ved På ski over Grønland. Til sist vil jeg se på noen av de mange bøkene som følger i Nansens spor, siden de indirekte kommenterer opphavsboka og dessuten gir et innblikk i noen av de polardiskursene som sirkulerer i dag.

I 1928 utga Nansen en sterkt forkortet versjon av På ski over Grønland, 170 sider mot originalens 704. Kortutgaven har kommet i en rekke opptrykk, blant annet i «Polarserien for ungdom», og utdrag har ellers sirkulert i forskjellige leseverk. Til grunn for min lesning ligger imidlertid originalutgaven, som først kom i nytt opptrykk i 2003 i Kagges Polarbibliotek.2

Et raskt blikk på de første åtte (av i alt 24) kapitteloverskriftene sier noe om På ski over Grønlands karakter:

I. Innledning

II. Utrustning

III. Skiløpningen, dens historie og utvikling

IV. Fra Norge over Skottland og Færøyene til Island

V. Fra Island mot Grønland. Skuffede forhåpninger

VI. Klapmytsen (Cystophora cristata) og fangsten på den

VII. Om bord i «Jason»

VIII. Mot land. Drift i isen.

Vi ser for det første at det er en lang vei fram mot startpunktet, ja, selve skituren over innlandsisen begynner faktisk ikke før i kapittel 17, over halvveis ut i boka. Vi får av dette utsnittet av innholdsfortegnelsen videre en fornemmelse av den vev av ulike prosjekter boka er: en lærebok i ekspedisjonsutrustning, en skihistorie, en fortelling om en sjøreise, en vitenskapelig rapport, en skildring av fangst på sjøpattedyr. Man kan også legge til merkelapper som spenningsbok, friluftsodyssé, etnografisk skildring, kartografisk arbeid, glasiologisk studie, nasjonalistisk prosjekt m.m.

Utgivelseshistorikken kan sies å eksemplifisere den sammensatte karakter boka har: Nansens forlegger, Ernst Bojesen, trakk seg da han fikk se manus, han hadde regnet med en populær fremstilling, og at de vitenskapelige resultatene ville bli lagt fram senere og annetsteds. Men Nansen skrev en bok som kombinerte de to oppgavene, ja, som til og med begynte med to store kapitler om utrustning og om skiløpningens historie. Det gjorde at kontrakten røyk, og Nansen måtte videre til andre forlag (Tveterås 1986: 429). Det var da heller ikke gitt at en slik bok ville selge, for eksempel hadde geologen B.M. Keilhau ingen suksess med sin Spitsbergen-bok i 1831 (Hestmark 2004: 32 & 90). På den annen side hadde det lenge vært en økt interesse for det nordlige blant det lesende publikum: Urban Wråkberg viser i Norsk polarhistorie hvordan oppdagelsesreiser på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet bare ble til rapporter i vitenskapelige tidsskrifter og i dyre flerbindsverk som få hadde råd til å kjøpe, mens dette endret seg utover 1800-tallet da det nordlige kom på moten og det ble et marked for reiseskildringer fra nordområdene (Wråkberg 2005: 26). Francis Spufford, i «I May Be Some Time.» Ice and the English Imagination, tidfester interessen for det arktiske til romantikken, bl.a. med interessen for det sublime; rapporter fra kalde plasser får nå en varm mottakelse. Det er i forlengelsen av dette at Nansen skriver. Likevel skriver han en bok som ikke har noen forbilder i norsk litteratur.3

William Nygaard, i Aschehoug forlag, senset nok at På ski over Grønland, på tross av sin sammensatte karakter – eller kanskje heller på grunn av det samme – var en reiseskildring i tidens smak. Selv om reisen var legitimert vitenskapelig, ville et kommersielt forlag neppe ha engasjert fire av samtidens beste tegnere til å illustrere, brukt importert kvalitetspapir og spandert gullbokstaver i jugenddesign på en rent vitenskapelig rapport, og en vitenskapelig rapport på over 704 sider ville heller ikke fått et opplag på nesten 7000 bøker.4 Derimot kan en reiseskildring legitimere en slik satsning, og føre til et slikt salg. Likevel var det knapt noen forventning i det norske markedet om nettopp en slik bok. På ski over Grønland var i 1890 derfor på mange måter en like stor overraskelse som Hamsuns Sult.

Jeg trakk innledningsvis opp en motsetning mellom åndsliv og ekspedisjoner, men man kan også se flere likheter mellom utforskningen av «det ubevidste Sjæleliv» og av ukjent terreng. Det siste har også et irrasjonelt element i seg, et ønske om å oppsøke en frisone hvor moderne sivilisasjon ennå ikke har vunnet absolutt råderett. Se også Nansens begrunnelse for ferden:

Enten det var eskimoer eller nordmenn, så stanset de ved dens ytre rand, og gjennom alle tider har der over innlandet hvilt et slør som ingen har nådd helt å løfte, og bakenom hvilket de villeste gjetninger har kunnet tumle seg. For som alt der er hyllet i mørke, således har også Grønlands innland hatt en særegen tiltrekningskraft på den menneskelige tanke. (Nansen 2003: 295, heretter gis bare sidetall)

En kan også merke seg de ord Per Olof Sundman lar falle om Nansens Grønlands-ekspedisjon i dokumentarromanen Ingeniør Andrées luftferd: «en enfoldig dumdristighet, en vanvittig mangel på virkelig kunnskap om det veldige og forferdelige landskapet av is og kulde som han hadde til hensikt å krysse» (Sundman 1968: 30). Men han legger til at nettopp denne mangel på kunnskap var ekspedisjonens egentlige forutsetning, for hvem ville sette livet på spill for å utforske det allerede kjente?

«Det finnes knapt noe mer spennende enn å oppdage nye land. Utrettelig ansporer det synlige kombinasjonsevnen til å danne konfigurasjoner, og fantasien er hvileløst beskjeftiget med å fylle hullene i det usynlige». Dette skriver Julius Payer, leder for den østeriksk-ungarske nordpolekspedisjon i 1874 (Ransmayr 1991: 176). Drøm, fantasi og irrasjonalitet er altså sikre bestanddeler også i sakprosaen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, når det gjelder polarlitteraturen, ja, på en slik måte at en stakkars poet kunne bli misunnelig, som Stein Backe gir uttrykk for i et dikt om Roald Amundsen i 1926:

[...] Han tok virkeligheten i fantasiens tjeneste, han tok fantasien i virkelighetens tjeneste (det var det jeg vilde men så lite maktet) [...] (Wærp 2002: 68).

Det er her ikke først og fremst kraftprøver eller sportsprestasjoner som hylles, men kryssingen av grenser, utforskningen av det ukjente, tvekampen med det umulige. Amundsen settes i diktet i motsetning til «realiteternes menn», og er dermed på linje med diktere og åndsarbeidere.

II Ekspedisjonen

La oss først se litt på bakgrunnen for ekspedisjonen, og den faktiske gjennomføringen.

I kapitlet «Utviklingen av vår kunnskap om Grønlands innlandsis og de tidligere forsøk på å trenge inn på den» viser Nansen til at da Hans Egede kom til Grønland i 1721, ble han av direktørene for grønlandshandelen i Bergen bedt om å sende åtte menn over isen til østkysten, der man trodde Østerbygden med de gamle norrøne bosetningene lå. De ble også bedt om å undersøke den skogen man trodde fantes i Grønlands indre: Det var teorier om at det bak ismurene kunne finnes fruktbare strekninger som reinen kom fra og trakk seg tilbake til. Blant annet trodde den finske oppdagelsesreisende og vitenskapsmannen Adolf Erik Nordenskiöld det så sent som under ekspedisjonen i 1883, da de i løpet av 18 dager nådde 117 km inn på isen.

Det første danske forsøket på å komme inn på innlandsisen i 1751, samt de syv påfølgende, hadde startet på vestkysten. Nansens plan var motsatt: å gå fra den øde østkysten og til den bebygde vestkysten, en tur på rundt 70 mil, som han beregnet ville ta en måned, men han ville ha med mat for to måneder. Planen var å gå på skrå opp til Christianshaab, men etter hvert, på grunn av sakte fremgang, kortet de ned ruten og gikk rett vestover til Godthåb. Grunnen til at tidligere krysningsforsøk hadde mislyktes, mente Nansen, var at de hadde startet fra vestkysten, noe som var psykologisk lite lurt, for man kunne da alltid gjøre vendereis. Ved å gå motsatt vei trengte man ikke «drive mannskapet frem, østkysten skulle neppe lokke en tilbake, mens forut lå vestkysten, dragende med alle sivilisasjonens behageligheter. Der var intet valg, kun fremad, ordren ville lyde: Døden eller Grønlands vestkyst» (s. 24). Riktignok ville de kanskje treffe på eskimoer på østkysten, men det var usikkert om de kunne bo hos dem, hvis de kom i nød.5 Under turen fant de da også bosetninger der eskimoene hadde sultet ihjel.

Polarekspedisjoner på Nansens tid var gjerne utstyrt med egne skip og hadde mange deltagere. For eksempel besto Franklin-ekspedisjonen, som i 1845 prøvde å finne Nordvestpassasjen, av to skip og 134 menn. Nansen drar av gårde med bare fem mann, og «haiker» med en selfangstskute fra Island. De reiser lett, har verken med hunder eller reinsdyr, men skal trekke sledene selv, på ski. Sammensetningen av ekspedisjonen hadde gått raskt, Nansen leide inn folk og brukte ikke tid på å la dem bli kjent med hverandre. Utrustningen skjedde også hurtig, siden Nansen hadde hørt at amerikaneren Robert Peary hadde gått 150 km innover innlandsisen fra Diskobugten, og at han planla kryssing. Nansen ville være først.

I 1887 hadde Nansen levert sin doktoravhandling ved Universitetet i Kristiania om slimålens nerveceller, og først en måned før avreise fikk han beskjed om at avhandlingen var godkjent. Da dro han fra Bergen til Kristiania for å disputere. Selv om Nansen var vitenskapsmann, og selv om han argumenterte for det vitenskapelige da han i 1887 søkte Det kongelige Fredriks Universitet i Kristiania om penger – «Grønlands indre er et av de fullstendigste terræ incognitæ vi har på vår jords overflate; det frembyr imidlertid så mange videnskapelige oppgaver å løse at det tillike utgjør et av de interessanteste» (s. 24) – får de vitenskapelige undersøkelsene liten plass i fortellingen. Vi får innledningsvis en liste over instrumenter som er med, forskjellige måleapparater, men hører lite om bruken av dem. Det er de ytre hendelsene som står i fokus, dynamikken innad i gruppa, og møter med andre, særlig med eskimoer, men også med norske selfangere og danske handelsmenn. Store vitenskapelige resultater kunne Nansen heller ikke varte opp med: «På vår ferd måtte der legges mest vekt på å komme frem og berge livet,» skriver han avslutningsvis (s. 532). Som oppdagelsesferd er ekspedisjonen imidlertid en triumf: «Ved vår ferd er det da endelig uomstøtelig bevist at innlandsisen iallfall i den av oss bereiste del av Grønland strekker seg som et sammenhengende dekke over landet – fra kyst til kyst» (s. 508). Videre kan han rapportere at isen stiger bratt opp fra kysten på begge sider, men er flat – og sprekkfri – i det indre. Det er bare langs kysten det er sprekker. Nansen kan også tilbakevise at det skulle renne elver på isen, og han slår fast at temperaturen er lavere enn tidligere antatt.

Når det gjelder vurderingen av ekspedisjonens vitenskapelige innhold, har den variert gjennom tidende. I den første Nansen-biografien, som kom allerede i 1896, er prosjektet til W.C. Brøgger og Nordahl Rolfsen å «klargjøre forbindelsen mellem videnskaben og hans bedrift» (Brøgger og Rolfsen 1896: 102). I Roland Huntfords biografi hundre år senere neddempes imidlertid det vitenskapelige og konkurransen med Robert Peary, om å bli den første til å krysse Grønland, og dermed skaffe seg berømmelse, trekkes i forgrunnen. Huntford mener henvisningen til vitenskapen er hul og kan blant annet vise til et brev Nansen skrev til direktøren for Bergen Museum, Daniel Danielssen, etter doktorgraden var avlagt og Grønlands-turen nærmet seg: «Jeg kan ikke sige andet end jeg nu er glad ved at kunne legge alt bag mig, og få lidt hvile for hjernen» (Huntford 2003: 92).6

Og det er da heller ikke den vitenskapelige diskursen som er overgripende i boka. Helt fra åpningssidene, planleggingen av reisen, finner vi derimot et spenningsmoment etablert, siden Nansen får avslag på sin søknad om støtte både fra Universitetet og regjeringen, i tillegg til at han både i tidsskrifter og dagspresse blir frarådet å legge ut på en slik dumdristig ekspedisjon. Hele ekspedisjonen holder altså på å strande før den starter. Det er en dansk kaffegrossist, August Gamél, som til slutt kommer med de nødvendige sponsorbidrag.

Tilbakekomsten er imidlertid nasjonal, da de våren 1889 blir mottatt av hundrevis av seilbåter i Oslo-fjorden, mens 50 000 mennesker venter på land for hylle ferden. Nansen reiser av gårde som privatmann, men kommer tilbake som nasjonal helt. «Nansen var den første moderne nordmann som kom hjem etter en slik seier,» skriver Huntford, og tenker da selvfølgelig ikke på en vitenskapelig seier, men på kappløpet om å bli den første til å krysse innlandsisen på Grønland (Huntford 2003: 139). Det er norgesreklame det dreier seg om. En kan her merke seg den tittelen Nansen setter på den engelske utgaven: The first crossing of Greenland (London 1892). Som Tor Bomann-Larsen påpeker, i Den evige sne. En skihistorie om Norge, har ekspedisjonen nasjonalistiske understrømmer. Selv om Grønland var en dansk besittelse, var det en del av det gamle stornorske vikingimperiet (Bomann-Larsen 2005: 29). Ekspedisjonen er klart av betydning for selvfølelsen til nasjonen som søkte frihet fra Sverige.7

Hvordan ekspedisjonen ble gjennomført, på ski, er ikke uten betydning i denne sammenheng. Et av de første kapitlene i boka handler om skiløpingens historie, bl.a. med sitater fra Kongespeilet, fra ca 1250. Hele fremstillingen til Nansen har en nasjonal undertone, med utsagn som dette: «Skiløpningen er den mest nasjonale av alle norske idretter, og en herlig idrett er den. [...] Neppe noen steds egner naturen seg bedre for skiløpning enn i Norge. [...] Like fra barnsben vennes vi til skiene [...]» (s. 73). Ved å vektlegge at kryssingen av Grønland først og fremst hadde vært en skitur, nasjonaliseres ekspedisjonen: På den ene siden kunne ingen andre nasjoner ha utført noe tilsvarende, på den annen side fremstår polarlandskapet som det mest nasjonale av alle norske skiterreng. Polarområdet blir i så henseende ikke fremmed, men et sted der egenskaper og verdier vi tradisjonelt forstår som norske, utspilles (Fulsås 2005: 180, Eriksen 2005: 346). En kan her merke seg forordet til 1928-utgaven, der Nansen sier følgende om eks-pedisjonen: «Det var den første arktiske forsker-ferd som gikk ut fra Norge i nyere tid. Den kom som en naturlig frukt av den idrettens opvåkning som, ikke minst ved skiløpningens utvikling, gikk gjennom norsk ungdom i åtti-årene, og som vi hadde den lykke å leve med i» (Nansen 1957:5). At Nansen mener vi har lært skiløpning av samene og/eller at skiene ikke har sin opprinnelse i Norge, svekker dermed ikke den nasjonale undertone i argumentasjonen hans.

III Fortellerens interesser

Nansen hadde vært ved østkysten av Grønland før. Boka åpner slik: «Det var i sommeren 1882 at vi om bord på en norsk selfanger, «Viking», ble fast i isen under den ennu ukjente del av Grønlands østkyst [...]» (s. 21). Mens de ligger fast i isen i 24 døgn, ser de ofte vestover, innover i isødet: «Tindene og jøklene lå og glitret i dagen der inne bak drivisen; om kvelden og natten, når solen under sin runde over himmelen berørte dem og satte luft og skyer i brann bakenom, fremhevet enda mer deres ville skjønnhet» (s. 21). Det er som et Soria-Moria slott, langt der inne, «hele denne ukjente verden lokket og drog i min unge sjel,» skriver Nansen (ibid.). Her etableres altså drømmen, selve ønsket om å «trenge inn mot landets indre» (ibid.). Men på dette tidspunkt fullbyrdes ikke dette. Det gir imidlertid ekspedisjonen seks år etterpå en spesiell aura at motivasjonen slik går flere år tilbake, at prosjektet er dypt rotfestet hos ekspedisjonslederen. Han virker forutbestemt til å gjennomføre det. Minnet om 1882-besøket dukker opp igjen i femte kapittel, der ekspedisjonen nærmer seg Grønland. Her gis det en mer utførlig skildring av det første besøket, noe som igjen gir en ekstra storhet til nåtidssituasjonen. Vi kjenner dette godt igjen fra store episke fortellinger, at «helten» er vel forberedt på hva som skal møte ham.

Til sammenligning fremstiller Eivind Astrup, som gikk over Grønland fire år etter Nansen, og også skrev bok om det, Blant Nordpolens Naboer (1895), sin tur mer som et innfall og en tilfeldighet. Slik begynner Astrup sin fortelling: «En vakker vårmorgen i året 1891 satt jeg i en lun lenestol i et av Philadelphias store hoteller og leste om verdens nyeste begivenheter» (Astrup 2004: 15). I en annonse i avisa ser han at ingeniøren Robert Peary skal utruste en ekspedisjon til å krysse det nordlige Grønland, og han melder seg som søker. Astrup hadde egentlig tenkt seg til Afrika, men Afrika kan byttes ut med Grønland, for han har ikke noe annet prosjekt enn å komme bort: «Jeg ønsket nemlig intet mindre enn å komme bort fra den siviliserte verden jo før jo heller» (ibid.). Astrup står i tradisjonen av tidens unge «trætte mænd» som vi finner i den samtidige skjønnlitteraturen, dekadanse-helter som gjerne søkte østover, i en primitivisme-dyrking og anti-intellektualisme. Men også i våre nærområder, i de polare strøkene, kunne man finne det før-moderne, et sted uten «streiker, mord og banktyverier» (ibid.), stoff som fyller opp de avisene Astrup sitter og leser på sitt Philadelphia-hotell. Den lune lenestolen og det store, moderne hotellet vi møter på første side i Astrups bok, er bare tilsynelatende et komfortabelt sted. Verden, det vil si den vestlige verden, har egentlig gått av hengslene.

I motsetning til Nansen har ikke Astrup et vitenskapelig formål for sin reise, men han er da heller ikke ekspedisjonsleder og behøver ikke svare for sin reise på samme måte; det er nok å legitimere den eksistensielt. Nansen må innta en mer offisiell positur, han skal i motsetning til Astrup finansiere ekspedisjonen. Som en undertekst i Nansens bok ligger det imidlertid mye av den samme sivilisasjonstrøtthet og sverming for det primitive/opprinnelige som hos Astrup. Det merker man blant annet i hva Nansen ikke skriver om: Mens forberedelsene får utførlig plass, skriver han ingenting om København, London og Edinburgh, som han er innom på reisen mot ishavet, trolig fordi disse byene representerer den sivilisasjon han vender ryggen til. Derimot skriver Nansen begeistret om Færøyene, et samfunn «innesluttet i seg selv, rugende over sine minner fra Nordens stormaktstid» (s. 110), der han opplever sangdans, med deltagerne i en lang kjede, «menn og kvinner, uten orden og uten inndeling i par» (s. 115), syngende en gammel kjempevise i time etter time, mens de beveger seg sakte av sted. Færøyene pirrer etnografen Nansen, mens Reykjavik nedvurderes, fordi det er for mange embedsmenn der. Og etter at Grønlands-ferden er over, utelater Nansen nonchalant København fra fortellingen med følgende begrunnelse: «Den 21. mai ankret vi på Kjøbenhavns indre red. Til å skildre den gjestfrie mottagelse som ventet oss i etatsråd Gaméls hus og overalt i Kjøbenhavn, så vel som i Norge, er min penn for svak» (s. 493). Sannheten er vel heller at Nansens interesser går i andre retninger; vi merker hvordan han aldri mangler ord for å skildre Grønlandsisen, himmelen og havet, fjell og vegetasjon, eller jaktscener.

Et samfunn han imidlertid er interessert i å skildre, er selfangerenes liv ombord i ishavsskutene. Ekspedisjonen er gjester ombord på selfangstskuta Jason, med en besetning på 64 mann, og de treffer også andre selfangere som de omgås sosialt med, men også konkurrerer med. «Man er omgitt av frisk natur: is, himmel og hav» (s. 154), skriver Nansen begeistret, og går over til å omtale jakten der «man som skytter er høvding og enehersker» (ibid.), en situasjon der man kommer i kontakt med de dypeste lag i en selv. Det vil si hvis man tilhører de «ikke altfor siviliserte mennesker» (s. 158). Ikke minst på grunn av dette siste kan en skjønne hvorfor København, London og Edinburgh er fraværende i reisens topografi. I en tale ved hjemkomsten har da også Nansen følgende å si om sivilisasjonen: «Se på blomsten af den europeiske ungdom, reis til de europeiske universiteter, se disse af lærdom sprengte hoder, se dem, nærsynte med briller, krumryggede og hulbrystede på et par tynde og krogete ben [...] blottet for kunskab for den natur og det liv der rører sig rundt omring dem» (Jølle 2000:81). Ishavet er Nansens foretrukne lærested.

Samtidig er han ikke en av selfangerne, hans kunnskaper gjør at han distanserer seg blant annet fra deres matvaner, kritiserer at de ikke spiser selkjøtt, men medbrakt boksemat og saltmat:

Det er underlig hvor fordummende mennesker kan bli ved fordommer. Her går disse folk om bord i selfangerne, spiser saltmat og klager over at de har «vondt for brøstet», det vil si at de får fordøyelsesbesværligheter av en slett kost, samtidig med at de nesten daglig legger masser av godt, friskt selkjøtt igjen på isen. (s. 158)

Nansen blir da heller ikke sett på som en av dem, han omtales som doktor, og selfangerne tror at det er det samme som lege, og kommer til ham med sine plager. Dette er for øvrig første gang vi får høre om hans doktorgrad, ellers er hans akademiske bakgrunn sterkt tonet ned. Men den åndelige hunger ekspedisjonen føler om bord på selfangstskuta, på grunn av mangel på lesestoff, er med på å skille ekspedisjonsmedlemmene ut fra selfangerne.

I tillegg til selfangernes frie liv, er Nansen opptatt av eskimoene. Til forskjell fra selfangerne har de ingen fordommer når det gjelder næring, noe som tiltaler Nansen, de lever i full overensstemmelse med sine omgivelser. Kapitlene som skildrer møtet med eskimoene, både på Grønlands østkyst og vestkyst, interesserte trolig en datidsleser, og gjør det også fortsatt i dag. At ekspedisjonen ikke rekker siste båt fra Godthåb til Danmark i oktober, og dermed må overvintre, fører til at kjennskapet til eskimoenes liv blir ganske omfattende. Mens de første møtene på Grønlands østkyst har mye av en eksotiserende karakter, der eskimoene knapt lar seg skille fra naturomgivelsene – som i kapittel 12: «Vi [...] fikk øye på noen mørke masser, hvori det syntes å være noen bevegelse, og da vi skulle se nærmere etter, viste det seg å være mennesker, spredt opp efter klippeavsatsene [...]» (s. 233) – er det en stadig mer innforlivet skildring av eskimoene vi møter: «Det er just ingen dådrik tilværelse jeg fører her – blir mere og mere fullstendig eskimo,» skriver Nansen i kapittel 28: «Jeg lever deres liv, spiser deres mat, lærer å sette pris på deres lekkerier, som rått spekk, rått kveiteskinn, vinterfrossen krekling med harskt spekk osv.» (s. 470). Møtet med eskimoene gjør at ekspedisjonen også får en etnografisk karakter, i tillegg til den geografiske. Det er ikke bare landet, men også folket som skal oppdages, en type kulturell kartlegging. Og Nansen er her, som historikeren Øystein Sørensen påpeker, usedvanlig fordomsfri og kulturrelativistisk, ikke minst sett i lys av at dette var en tidsalder der mange så det som den hvite manns plikt å sivilisere de ville (-Sørensen 1993: 156).

Atle Næss omtaler i sin gjenfortelling av På ski over Grønland ikke ekspedisjonens møte med eskimoene på østkysten, mens dette har en viktig plass i Nansens bok, ikke minst fordi dette første-møtet gir erfaringer som utdypes og revideres under det lengre oppholdet på Godthåb senere. Videre er skildringen av eskimoleiren på østkysten interessant fordi den har erotiske innslag: Vi opplever plutselig en forteller som ikke bare har blikk for naturopplevelser og kampen med å nå målet. Se for eksempel denne skildringen av en kvinne Nansen treffer utenfor et av teltene i eskimoleieren: «Hun var forholdsvis ung, hadde et tiltrekkende ytre, et smilende, skjelmsk ansikt med [...] kjælne øyne, som hun brukte på et meget kokett og inntagende sett» (s. 250). Nansen tar bilde av henne, i et møte som har undertoner av erotikk. Det samme har skildringen av den unge moren som, i et eskimotelt, naken legger seg på alle fire for å die sitt barn – «Hun lå en lang stund helt naken» (s. 237). Det er verdt å merke seg at Nansen i den reviderte utgaven av På ski over Grønland utelater begge disse episodene. Hvorfor det? Kanskje fordi det tar fokus bort fra det heroiske bildet som skal dannes. Den reviderte utgaven har da også påskriften «Norges ungdom tilegnet», mens førsteutgaven har en mer privat dedikasjon: «Til mine fem kamerater på Grønlandsferden».

Historikeren Harald Dag Jølle påviser hvordan Nansen i 1888, før avreise, holdt et foredrag om Grønland der han traderte nedvurderingen av eskimoene som noen små, merkelige og urenslige vesener, dovne og uskjønne, mens han i På ski over Grønland, og senere i Eskimoliv (1891), tvert imot gir et positivt og respektfullt bilde av grønlendernes kultur. Nansen evnet å revurdere sin oppfatning, være åpen i møtet med eskimoene, noe Jølle tilskriver den innstillingen Nansen hadde under turen: Han skulle ikke primært bringe kunnskap og gjenstander om kulturen tilbake til museer og etnografiske institusjoner, men ville lære hvordan han best mulig skulle overleve i Arktis – mens europeerne ene og alene kunne opprettholde sitt livsgrunnlag på Grønland ved hjelp av forsyninger fra Europa, var eskimoene selvforsynte (Jølle 2004: 263). Dermed blir ikke forståelsesmåten en sammenligning fra en høyverdig til en laverestående kultur. Ved det man senere i antropologien kalte deltagende observasjon – blant annet flyttet Nansen sammen med eskimoene til avsidesliggende boplasser, noen uker på ett sted, noen uker på et annet sted – kan han konkludere med at eskimoenes samfunn var velfungerende og moralsk høyverdig. Dette ble senere et argument for at biologiens lære om «den sterkestes rett» ikke kunne overføres til nasjoner eller folkegrupper, at den ikke måtte brukes i et kolonialistisk/imperialistisk prosjekt (Jølle 2000: 68).

Forskjellen i skildringen av østkysten og vestkysten skyldes nok ikke bare at østkyst-eskimoene representerte det første møtet: Det var på Nansens tid stor forskjell mellom eskimoene på østkysten og på veskysten. Mens store deler av vestkysten ble kolonisert og kristnet i løpet av 1700-tallet, var det ikke tilfellet for østkysten, der kolonialiseringen ikke fant sted før etter Nansen hadde vært der (Thisted 2002: 11–57). Det var derfor et mer fremmedartet samfunn Nansen møtte på østkysten. Likevel er det dette samfunnet Nansen oppvurderer når han i 1891 utgir Eskimoliv, om Grønlands eskimoer, selv om det altså er vestkysten han først og fremst har hentet erfaringer fra, etter overvintringen to år tidligere. Nettopp fordi kristendommen på østkysten ennå ikke har brakt uro i den perfekte samfunnsordningen eskimoene har og den økologiske balansen de lever i, er det her den mest opphavlige kulturen er å finne, mener Nansen.8

IV Fortellerens strategier

Nansen vet hvordan man bygger opp en fortelling, hvordan utsettelse og retardasjon er viktige virkemidler. Ved å forhale handlingsforløpet, blant annet ved innlagde sitater fra annen litteratur og ved hele innskutte kapitler av essayistisk art, spennes leserens forventninger. Boka heter På ski over Grønland, men som sagt starter skituren først i kapittel 17. Saksrettete kapitler som «Skiløpningen, dens historie og utvikling,» «Klapmytsen (Cystophora cristata) og fangsten på den», «Historisk oversikt over tidligere forsøk på å gjennomtrenge isbeltet på Grønlands østkyst o.s.v.» avbryter stadig den fremadrettete handlingen, det vil si skildringen av reisen. For eksempel lurer Nansen oss i kapittel 15 til å tro at selve kryssingen av innlandsisen begynner, som i følgende utsagn: «Vi brente av utålmodighet efter å få kaste et blikk inn over dette terra incognita, som sikkert nok ennu ingen menneskelig fot hadde betrådt» (s. 285). Leseren kan på dette tidspunkt trolig slutte seg til utålmodigheten. Men før gruppen forlater østkysten (kapittel 18 heter «Vi forlater østkysten»), kommer det et lengre saksrettet innskudd, som da utgjør kapittel 17: «Utviklingen av vår kunnskap om Grønlands innlandsis og de tidligere forsøk på å trenge inn på den». Vi spennes altså igjen på pinebenken, vi er hele tiden bare nesten framme ved iskanten.

I tillegg til disse innskuddene, som kan sees som en type kontekstualisering av ekspedisjonen – dels en historisk plassering av den, dels en situering i de spesielle omgivelsene den er i – finnes det også innen hovedfortellingen en rekke retardasjoner. I kapittel 5, med tittelen «Fra Island mot Grønland», heter det: «Den følgende dag klarnet det opp, og vi fikk land i sikte – det første lokkende syn av Grønlands østkyst» (s. 136). Leseren tenker at nå skal vi vel endelig i land, men så viser det seg at selfangstskuta de reiser med først skal på jakt, og dermed glipper landet unna igjen: «Vi stod atter utefter for å si Grønlands østkyst farvel for denne gang. Tåke skjulte snart landet for våre øyne» (s. 137). Og det skal gå ennå to måneder før de er i land og ved startstedet for den egentlige ekspedisjonen: skituren over innlandsisen. Leserens stadig skuffete forventninger korresponderer her med strabasene til heltene, fortellerteknisk en type utsettelse som kan minne om den Homer bruker i Odysseen, når Odyssevs stadig hindres i å komme tilbake til Ithaka, målet for reisen.

Nå er jo de hindringene Nansen forteller om høyst reelle, han skriver ikke en roman, men ved å gi så mye plass til alle prøvelsene, i stedet for å hoppe over dem for å komme fram til «poenget», skituren over Grønland, kan man si at han benytter seg av fortellingsteknikker vi kjenner fra skjønnlitteraturen. Til sammenligning er Eivind Astrups Blant nordpolens naboer helt annerledes organisert. Etter en kort innledning (tre sider) følger et resymé av ekspedisjonen, slik at vi allerede i kapittel to egentlig er ferdige med turen. Kapitlene 3–12 blir da utdypinger av resymeet. Boka mangler altså en overgripende spenningskurve, slik På ski over Grønland har.

Likevel gir det ikke et riktig inntrykk av På ski over Grønlands komposisjon og stil å karakterisere den som «en kjede av korte spenningssekvenser», som Ivar Havnevik gjør i en presentasjon av boka (Havnevik 2005: 30). I så fall må man se bort fra kapitlene 2, 3, 6, 10 og 16, som er klart saksrettede, en type resonnerende, og ikke fortellende prosa. Men også i andre innskudd av ulik art står handlingen rett som det er stille, diskursen løper mens historietiden ikke gjør det. Imidlertid kan man gi Havnevik rett hvis man begrenser seg til å hevde at partier av boka har en slik komposisjon, for eksempel dagene i isen på østkysten av Grønland, her i Havneviks ord:

Handlingsforløpet følger et fast mønster. En utfordring blir møtt og mestret, og så, idet man puster lettet ut, oppstår en uventet dramatikk, for eksempel ved at et isflak brister eller en isbre kalver, deretter når gruppen et foreløpig mål og kan slå opp telt for overnatting, og best som man aner fred og ingen fare, kan det komme en ny forskrekkelse, f.eks. sterk sjøgang under isflaket der teltet er reist» (Havnevik 2005: 30).

Med sikker sans for dramatikken i historien begynner Nansen også selv sin offisielle rapport til etatsråd Gamél i 1889 nettopp idet ekspedisjonen forlater selfangstskuta: Hele 14 av den 31 sider lange rapporten er viet disse dagene i isen på vei fram mot startstedet.

Ikke minst på grunn av det siste blir Tor Bomann-Larsens karakteristikk: «Boken er ikke skrevet; den er gått, skritt for skritt, tak for tak, 700 sider, på ski over Grønland», lite dekkende. Ikke bare fordi skituren utgjør en liten del av boka, men like mye fordi På ski over Grønland er et konglomerat av et verk, uten likhet med skiturens skritt-for-skritt. Boka har ingen «naturlig» fortellerytme, men er kunstlet og lærd og påberoper seg autoritet fra ulike kilder, som for eksempel fra Petter DassŽ diktning, samtidig som sitater fra forfatterens egen dagbok gir et interessant spenn mellom en datidig opplevelse og en ettertidig fortolkning og rekonstruksjon.

Et interessant innslag i På ski over Grønland står Samuel Balto for, en av de to samene som var med på turen: Etter at ekspedisjonen var over, ba Nansen Balto skrive en rapport. Balto hadde ikke tatt notater eller skrevet logg underveis, men skrev etter minnet, på samisk, mens J.A. Friis oversatte for Nansen, som flettet enkelte avsnitt direkte inn i sin egen beretning. Dette gir en variasjon til Nansens egen stemme. Dessuten, ved at Balto kommer direkte til orde, har Nansen ikke helt kontroll på fremstillingen, det bildet som gis til oss som lesere. Vi får mulighet til å lese bak ryggen på Nansen. (Baltos fortelling er på 34 boksider og var ikke ment for selvstendig publisering. Den ble imidlertid oversatt og gitt ut av Tromsø museum i 1980.)

V Ekspedisjonsmedlemmene, karaktertegning

Reisebeskrivelser forteller ofte bare om én reisende, selv om det kanskje har vært flere med på turen. Dette er ikke bare i tradisjonen fra romantikkens ensomme vandrer, men går helt tilbake til Egerias reise til det hellige land, fra ca. 380 e. Kr., en pilegrimsreise, der den fromme Egeria trolig ikke reiser alene, men likevel bare forteller om seg selv. Trolig fremstår møtet med det fremmede som mer autentisk og intenst for leseren når man fremstår som alene og ikke i en gruppe. Annerledes er det med vitenskapelige reiser, som gjerne krever en ekspedisjon for å la seg gjennomføre. En bonus er da at vi kan bli kjent med flere personer.

Og Nansen innleder nettopp boka med å presentere deltagerne: Otto Sverdup fra Helgeland, Oluf Dietrichson fra Levanger, Kristian Kristiansen (Trana) fra Steinkjer, Samuel Balto fra Karasjok og Ole Nielsen Ravna fra Karasjok. Kravet til deltagerne var at de, i tillegg til å være gode skiløpere, skulle være ugift, og mellom 30 og 40 år, da var man ifølge Nansen mest herdet i «kropp så vel som ånd» (s. 32). Helt slik ble ikke sammensetningen, Ravna viste seg å være gift, og 46 år, mens både Kristiansen og Balto var under 30.

Ekspedisjonen er ingen homogen gruppe, det er ikke seks venner som drar av gårde. Blant annet merker man gjennom lesningen at Sverdrup og Dietrichson, sammen med Nansen, har en høyere status i ekspedisjonen enn de andre. Sverdrup hadde styrmannseksamen og Dietrichson var offiser, mens Kristiansen, Balto og Trana ikke hadde noen høyere utdannelse. Dette klasseskillet innad i ekspedisjonen tematiseres ikke, men kobles likevel til karakter, ved at Nansen fremstiller Sverdrup og Dietrichson som de fremste i farefulle situasjoner. Dessuten, da de kommer fram til Godthåb, deles gruppen «naturlig» etter sin sosiale rang. Slik åpner kapittel 24:

Å finne husly for oss seks mennesker falt ikke vanskelig. Dietrichson, Sverdrup og jeg ble gjestfritt mottatt hos kolonibestyreren, mens de 3 andre fikk et værelse oppe i den såkalte «gamle legebolig». Der holdt de sin egen husholdning og laget selv sin mat på en liten kokeovn. (s. 431).

Fordelingen i to grupper kan ved første øyekast virke nærmest tilfeldig, men det er stor forskjell på å bli traktert som gjester hos kolonibestyreren, den øverste i Godthåb og på hele Grønland, og å måtte lage sin egen mat på en liten ovn. I Baltos fremstilling (1889) av det samme møtet får vi da også rene ord for pengene: «[Kolonibestyreren] førte oss oppover og viste oss bostedene i tilfelle det ble til at vi skulle overvintre i Godthaab. Oss tre av lavere rang førte han til den gamle doktorgården hvor doktoren hadde bodd tidligere» (Balto 1980: 104, min uth.). Denne rangeringen finner man bare som en undertekst hos Nansen.

Det virker imidlertid ureflektert når William Barr i trebindsverket Literature of travel and exploration fra 2003 gjentar og forsterker dette klasseskillet ved bare å navngi Nansen, Sverdrup og Dietrichson fra Grønlands-ekspedisjonen, mens Kristiansen, Ravna og Balto dekkes av betegnelsen «three Lapps» (Barr 2003: 839). Dessuten var det bare Balto og Ravna som var samer, ikke Kristiansen.

Det samiske innslaget åpner for å dele ekspedisjonen på en annen måte, etter etnisitet. Mens Dietrichson, Sverdrup og Kristiansen var valgt ut på grunn av sine personlige egenskaper, var de to samene, av Nansen, plukket ut som representanter for en gruppe:

Da jeg opprinnelig tenkte på å ta rein med, og da jeg trodde å kunne få nytte av den naturfolkene almindeligvis medfødte stedsans og gave til å greie seg under de forskjellige omstendigheter, så skrev jeg til et par velkjente menn i Finnmark med forespørsel om man kunne skaffe meg to fjellapper som var villige til å følge med. (s. 32)

Tankegangen her er tydeligvis at samer er samer, at antropologiske egenskaper er styrende for individets atferd, noe som står i kontrast til den omhyggelig individuelle utvelgelsen Nansen foretar av de førti søknadene han fikk fra nordmenn som ønsket å delta på ekspedisjonen.

Samene fremstår fra første øyeblikk som et eksotisk innslag i ekspedisjonen, som for eksempel i skildringen av møtet med dem på et hotell i Oslo. Til sammenligning skildres ikke noe møte med Dietrichson, Sverdrup eller Kristiansen:

Jeg skyndte meg til deres losji og kom inn i deres kammer. Midt på gulvet stod en ung, vakker mann med et nesten mer kvensk enn lappisk utseende. Borte i en krok satt en gammel mann med et langt, sort hår hengende nedover skuldrene. Han var liten av vekst, men enda mindre så han ut som han satt der sammenkrøpet på en kiste. Han hadde et mer lappisk utseende enn den unge, og på ham ville det fullt ut passe som det heter om lappene hos Peder Dass (1685):

«Det Folk er særdelis af sælsom Natur Kortbenet i Vexten og støt af Statur, Ey meget uliige til Dverge.» (s. 33)

På den ene siden skal Nansen til Grønland for å treffe eskimoene, et naturfolk med et annet levesett, på den annen side har han selv et innslag av naturfolk i ekspedisjonen. Mens han viser seg å ha et åpent sinn overfor eskimoene, og forsøker å lære av dem, er han ikke nysgjerrig på samenes kunnskap, men oppsummerer allerede i starten slik: «For øvrig hadde jeg dog ingen særegen nytte av dem som naturfolk betraktet» (Nansen 2003: 33). Ifølge Nansen klager samene hele tiden, de er redde, de synes turen er for slitsom, ja, de oppfører seg i det hele tatt som barn: «Stakkars lappene, de er ikke i det beste humør»; «Vi må oppmuntre lappene, som synes å miste mere og mere av motet»; «Lappene klaget stadig» (s. 174, 188, 353). De trenger omsorg fra de andre, er altså ikke på like fot. I rollen av å være barn, kan de andre også le av dem: «Hans lille, grinende ansikt er under sådanne omstendigheter ubetalelig komisk,» heter det om Ravna et sted (s. 187). De fire nordmennene er til sammenligning aldri komiske. Ravna kan ikke klokka, og derfor lurer Nansen ham til å gå doble vakter når de overnatter på isflak:

Om morgenen lå jeg en stund våken i soveposen. Det var da Ravna som hadde vakt, og som sedvanlig hadde han holdt ut i fire timer istedenfor i to. Jeg lå lenge og moret meg over å se hans lille, runde, skjeggete ansikt i sprekken ved teltdøren, kikkende inn i teltet. (s. 193)

Samene fremstilles videre som vanskelige i matveien, de spiser ikke hestekjøtt og heller ikke rått kjøtt: «Vi andre fire langet imidlertid til fatet og tok forsvarlig til oss av den kraftige kost, som smakte oss fortreffelig. Lappene iakttok i en holdning av stum fortvilelse» (s. 185). Når det gjelder det de skulle kunne, være rådsnare i et arktisk klima, svikter de også: «Lappene holdt meget sterkt på at vi burde la den ene av soveposene være igjen; for vi kunne godt sove fire i den annen, og så ville de 2 sove i sine pesker,» heter det i kapittel 18 (s. 328), et råd Nansen heldigvis overser, for kulda er for streng til at samene kunne ha overnattet bare i pesken. Senere er de motstandere av å sette seil på kjelkene:

Da vi var trette av å stampe mot vinden, besluttet vi at vi straks den morgen skulle forsøke på å rigge kjelkene om for seil. Dette møtte dog adskillig motvilje, især hos lappene. Ravna satte opp et ulykkelig ansikt, og Balto skjelte utrolig. (s. 341)

Imidlertid blir seilturen en suksess, og det viser seg at samene igjen har tatt feil. Videre vil de ikke ha snøbriller for å beskytte øynene mot det skarpe lyset, men er de første som får behov for dem.9 Denne rekken av feilvurderinger, av klage og av frykt, finner vi ikke spor av i Baltos fremstilling av turen, han har trolig opplevd det annerledes. Selv om enkeltepisoder kan være riktige, kan man til samenes forsvar si at de ikke har det heroiske eller svermeriske forholdet til naturen som nordmennene har, men et bruksforhold, og at naturen på østkysten av Grønland, og i innlandet, ikke lar seg bruke. Nansen måler samenes dugelighet i forhold til en annen målestokk enn deres egen. Når de kommer fram til vestkysten, observerer han at Ravna med ett får nye krefter og bærer tyngre bører enn han trenger: «Han var lutter smil, og på forespørsel om han likte landet og kunne kjenne fjellduften, svarte han atter begeistret at her kunne han nok like å bo» (s. 396). Dette er en meningsfull plass for Ravna å være på. Østkysten, som Nansen omtaler som «paradiset» (s. 172), er ikke forlokkende for samene. Og turens credo, «Innlandsisen, våre lengslers mål» (s. 164), gjelder bare for Nansen og nordmennene. Samene uttrykker ikke et slikt erobringsønske, men har et mer praktisk forhold til naturen. For eksempel er det en påfallende forskjell på hvordan Nansen og Balto beskriver første møte med Grønlands østkyst. Mens det for Nansen er vakkert, vilt og forlokkende, er det for Balto «stygt og uhyggelig» (Balto 1980: 83). Disse forskjellige opplevelsesmåtene diskuteres ikke av Nansen, hans egen naturfølelse fremstilles som naturlig, og underlegges ikke analyse. Mens hans naturskildringer til tider har en religiøs overtone – «disse menn i deres mørkebrune waterproofs regnklær med de spisse hetter, lik munkekutter [...] gjennom rifter i et forheng så man inn til en himmel bakenom, glødende i en arktisk solnedgangs langvarige stråleglans» (s.169) – er Baltos skildring nøktern, uten naturbeskrivelser, det vil si unntatt én, den ovenfor nevnte, og den er av negativ art. Videre er møtet med eskimoene på østkysten langt mindre dramatisert hos Balto enn hos Nansen: «Da vi [...] holdt på å ro langs landet, kjente vi en harsk lukt, nemlig lukt av selspekk, og det varte ikke lenge før vi oppdaget mennesker og skinntelt», skriver Balto (Balto 1980: 88), mens Nansen skildrer det samme slik:

Kommen i nærheten av det nordenfor Puisortok liggende forberg Kap Bille fikk vi inne fra land høre en merkelig lyd lik en blanding av menneskestemmer og hundehyl. [...] Endelig gled vi forbi de siste isflak mot land og møtte en scene, der i halvmørket tok seg ytterst fantastisk ut. På alle kanter oppefter berget stod lange rekker av vilt og lurvet utseende mennesker, menn, kvinner og barn, alle i omtrent samme lette drakt, og som glodde på oss, pekte og utstøtte den samme rautende kulyd som vi hadde hørt om formiddagen. (s. 233–34)

Nansens eksotiserer eskimoene i en helt annen grad enn det Balto gjør. For Balto er eskimoene et naturfolk som samene selv.

Samene skuffer altså Nansen. Til sammenligning ble grønlendere på den tiden også gjerne sett på som dårlige ekspedisjonsmedlemmer. For eksempel slås det fast i en rapport fra en geologisk undersøkelse på Sør-Grønland i 1878, av J.A.D. Jensen, at grønlenderne har «ringe Udholdenhed». I en fotnote til denne uttalelsen har imidlertid en av utgiverne, H. Rink, selv polarforsker, en interessant korrigerende kommentar:

Som Medudgiver af disse Meddelelser maa Undertegnede tillade sig hertil at knytte en lille Bemærkning:

En Nations Udholdenhed maales jo efter den Ihærdighed, den viser i den Gjerning, som er dens Hovedopgave, ikke i Udførelsen af enkelte tilfældige Hverv, som ere den ganske fremmede. I førstnævnte Henseende viser Grønlænderen en beundringsværdig Udholdenhed i at bekæmpe de naturlige Vanskeligheder. I sidstnævnte Henseende, saasom her at være Tjener for fremmede Rejsende, maa man betænke [...] at det Foretagende, hvortil hans Hjelp ønskes, kan være et Vovestykke, hvorved den Fremmede erhverver sig et Navn, han selv derimod kun Dagleje [...] (Jensen 1878: 68).

Lignende refleksjoner gjør Nansen seg ikke. For ham er det rett og slett dårlig to i samene. Til sammenligning skriver Carl von Linné respektfullt og begeistret om samene fra sin vitenskapelige reise, i Lappland i 1732: Samene har et levesett helt tilpasset naturforhold og klima (Gullander 1966). Det er dette Nansen berømmer eskimoene for. Mens Nansen her demonstrerer åpenhet, er holdningen til samene stereotyp, noe allerede det å bruke et sitat fra Nordlands trompet røper: Han bringer med seg et ferdig bilde, formidlet gjennom litteratur. Flere har påpekt dette paradokset, blant annet Ørnulf Vorren i artikkelen «Med samer på ski over Grønland» (1976). En forklaring på divergensen i beskrivelsen av samene og eskimoene kan være at et romantiserende bilde av eskimoene ikke truer Nansens nasjonsbyggende prosjekt, mens en heroisk omtale av samene kunne sådd tvil om skisportsnasjonens fortrinn i arktiske egne. En annen forklaring kan være at mens Nansen traff eskimoene i sitt naturlige element, fikk se dem i sitt dagligliv, gjaldt dette ikke samene. I Eskimoliv skriver han: «For at danne sig en mening om et menneskes værd, skal man se det i sit virke» (Nansen 1891: 51). Harald Dag Jølle viser hvordan Nansens respekt i flere tilfeller primært var knyttet til livet og samfunnsstrukturen i jegersamfunnene og ikke til folkene i «rasen» (Jølle 2000: 138). Og samene møter Nansen som sagt på bortebane.

En annen type forklaring kan være at samene i fortellingen har rollen av å bære den frykt og engstelse som nordmennene selv trolig bar på, men som mannsidealet ikke tillot å uttrykke. Som Åsfrid Svensen påpeker, er tekstens viktigste middel til å framheve nordmennenes overlegenhet kontrastering: De to samiske deltakerne er tegnet som rake motsetninger til de fire norske (Svensen 1999: 257). Under den før omtalte teltleiren på et isflak som stadig brekker opp under sjøgang, gjemmer samene seg under en presenning i båten og gråter og ber, mens det om nordmennene heter: «Jeg speider forjeves efter en eneste trekning som kunne forråde frykt hos mine kamerater, men de har det samme uttrykk som vanlig, og samtalen går som den pleier» (s. 176). Uten samene ville vi som lesere ikke ha oppfattet hvor farlig situasjonen egentlig var. Helten trenger en antihelt for å stå fram i sitt rette lys. Fremstillingen av samene kan i så måte sies å være utledet av fortellingens lov. Heroismen får imidlertid en ufrivillig komisk effekt når Nansen etter å ha fortalt om at samene har «oppgitt livet og beredte seg til døden», freidig skriver: «Det er et herlig vær med stekende solskinn [...]» (s. 174). Kryssklippingen er bevisst gjort, men dagens leser føler trolig at en slik infantilisering av samene og heroisering av nordmennene blir for drøy.

Samtidig er det nettopp samene og samspillet mellom dem og nordmennene som gjør teksten så lesverdig, som gir en egen dynamikk til skildringen, særlig når vikingposituren til Nansen, Sverdrup og Dietrichson blir for påtrengende for en moderne leser. Det mannlighetsidealet en finner hos Nansen, deles ikke av Balto. Mens Nansen aldri røper sterke følelser (bortsett fra naturopplevelser), forteller Balto at han begynte å gråte da han trodde Nansen hadde omkommet på en kajakktur utenfor Godthaab: «Straks jeg fikk høre at Nansen ikke var der, falt jeg ned på sengen og tårene begynte å trille» (Balto 1980: 107).

Samene kan sies å representere følelsesregisteret i boka, en type orientalistisk diskurs vi kjenner analysert og kritisert av Edward Said, i Orientalism (1978): Mens Vesten fremstiller seg som maskulin, rasjonell og progressiv, lages det et motbilde av det østlige som feminint, irrasjonelt og tilbakestående. Dette kan avleses og avkles, men samtidig er det ikke tvil om at diversiteten i gruppa, og fremstillingen av den, om den enn er fordomsfull, beriker Nansens fortelling. For eksempel får vi først langt inne i ekspedisjonen (kap. 9) vite at Balto har vervet seg i fylla, og angret etterpå. For leseren er det befriende å høre om en som har havnet på isen på grunn av brennevin, og ikke fordi han brenner for heroismen. Samtidig er denne opplysningen nok et ledd i en diskurs som setter det vestlige over det østlige. En slik moralsk «brist» finner vi ikke hos de norske deltakerne.10

Vi leser etter hvert ikke bare med henblikk på hvor ekspedisjonen kommer seg hen, men også med henblikk på hva som skjer de seks mennene imellom. Gruppedynamikken erstatter på mange måter den indre opplevelsen som vi kjenner i annen nyere reiselitteratur. Dette «ekstramomentet» i boka, den heterogene sammensetningen av ekspedisjonen, er noe en kan savne i nyere bøker fra Grønlands-kryssinger. Ofte er det en vennegjeng som drar av gårde, og medlemmene blir for like hverandre til at de fremstår som individualiserte. Boka er gjerne ført i pennen av én, og muligens er det også etiske grunner til at vi i liten grad får innblikk i eventuelle spenninger og konflikter i gruppa: Det er ikke alle som liker å få sin personlighet brettet ut i en dokumentarbok. Her er Nansen mer skamløs, som henger ut de to samene. Dette er ikke etisk uproblematisk, men gjør som sagt fortellingen bedre. Og det gir oss mulighet til å lese bak hans rygg, studere hans preferanser og fordommer. Til sammenligning besto Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon i 1947 også av seks deltakere, som hos Nansen, men Heyerdahl gir ikke noe innblikk i eventuelle spenninger i gruppa, alle fremstår som uredde og helstøpte personligheter.

VI På ski over Grønland etter Nansen

Jeg skal til slutt trekke noen linjer fremover i tid, til skiturer i Nansens fotspor.11

Å reise til polare strøk i dag kan oppfattes som å ta avstand fra masseturismen. Mange av de som reiser definerer seg ikke som turister, men som reisende eller friluftsmennesker. Det er en form for «ekspedisjonsturisme» som historikeren Åsa Elstad treffende kaller det. Hun legger vekt på at reisene ikke bare er opplevelser, men også statussymboler: At det å ha vært i polarstrøkene gir symbolsk makt (Elstad 2004: 513). Mens reisende ellers i stadig større grad har blitt turister, trengs det fortsatt noen spesielle forutsetninger for å ferdes i polare strøk på egenhånd.

Ingen norske polarekspedisjoner har fått så mange kopier som Nansens Grønlands-ferd. Kanskje fordi det er den første store norske ekspedisjonen, kanskje fordi Nansen har en spesiell forbildekarakter – og at boka er så godt skrevet – men sikkert også fordi turen, dvs. selve skituren, lar seg ganske enkelt kopiere, noe som slett ikke gjelder alle ekspedisjoner i polare strøk. Liv Arnesen skriver i forordet til nyutgivelsen at «det fantastiske er at denne boken fremdeles er en gyldig lærebok i ekspedisjonsplanlegging i 2003» (Arnesen 2003: 5). Mens den jevne leser kanskje vil skumme partiene med utstyrsbeskrivelse, vil den som selv skal ut på en polarekspedisjon, trolig feste blikket nettopp her.12

Ut av ekspedisjonsturismen etter Nansen har det også kommet en god del bøker. Selv om opplevelsene til de reisende trolig har vært intense og viktige, er bøkene imidlertid gjennomgående lite interessante i forhold til På ski over Grønland. Dette har med flere forhold å gjøre, med skrivedyktighet, med den nimbus av å være den første som jo Nansen er, men trolig har det også noe med selve reisemåten å gjøre, og hva som er i fokus for den reisende. For å ta reisemåten først: Rent spenningsmessig er altså høydepunktet i Nansens bok ukene før de kommer til Grønland. Moderne ekspedisjoner fraktes derimot trygt fram til startstedet med helikopter eller fly. I boka På ski over Grønland 100 år etter. Nansens ekspedisjon fra 1888–1988 forteller Asle T. Johansen at de flyr til Søndre Strømfjord på vestkysten, før de tar helikopter over til østkysten. For det første blir de plassert på startpunktet, for det andre ser de under flyturen ned på den isen de senere skal krysse. Det ligger derfor ingen spenning i hva som kommer til å møte dem. Og leseren blir i grunnen fratatt mye av den samme spenningen. Tilbake blir det å lese om en strabasiøs skitur, men det er begrenset hvor interessant det i seg selv er. På den annen side er det nettopp i dramatiseringene av vær og kulde og slit at Johansen som forteller legger ned sin energi, som i åpningslinjene i boka: «Et skrik skjærer seg inn i øret. Jeg er våken på sekundet. Samtidig hører jeg lyden av forvridd bambus. Ute raser stormen» (Johansen 1988: 13).

En viktig kvalitet med Nansens bok er interaksjonen med det fremmede, møtet med den andre. Dette er ofte det mest interessante, og i ettertiden også mest levedyktige, i reiseskildringer, men er et aspekt som er neddempet i de fleste bøkene som er inspirert av På ski over Grønland – det er nå sportsbragden som står i fokus. For eksempel legger Stein P. Aasheim, i Vestkysten eller døden (1989), stor vekt på skildringen av skituren, av utstyret og maten, og de fysiske utfordingene, men gir ikke noen skildring av møtet med grønlenderne. På siste side får vi høre: «Om morgenen satt vi ved bålet i skogen. Om kvelden satt vi i øverste etasje på Hotel Hans Egede, den beste restauranten i Godthåp» (Aasheim 1989:159). Forflytningen er ikke ledsaget av noe kulturmøte, befolkningen i Godthåp/Nuuk er forsvunnet i en ellipse mellom de to setningene. Heller ikke Bjørn O. Staib, som var den første som gikk opp igjen Nansens rute, og i 1962 ga ut Nanok. Over Grønland i Nansens spor, skildrer møtet med grønlenderne.

Det ene er at moderne reisemåter gjør at ekspedisjonene ikke lenger trenger å omgås folkene på stedet i så stor grad, det andre er at flere av ekspedisjonene er så opptatt av å gå i Nansens fotspor at de i mindre grad utsetter seg for nye erfaringer, for egenerfaringer. Man går så å si etter boka. I jakten på det autentiske, hvordan Nansen opplevde det, risikerer man imidlertid å lukke seg for det nye, det for den reisende nærværende, Grønland i dag. Dette preger bøkene til Asle T. Johansens og Stein P. Aas-heim, de to ekspedisjonene som i sterkest grad ønsker å gjenta det Nansen gjorde. «Alt skulle være tro kopi av Nansens ekspedisjon fra 1888. På millimetrene skulle hele utstyret være identisk,» skriver Asle T. Johansen (Johansen 1988: 37. Den største opplevelsen er å komme i kontakt med fortiden, oppheve tidsavstanden: «Den nære kontakten med det historiske tilbakeblikket ga oss følelsen av en nesten direkte deltagelse i det våre fordums helter en gang opplevde» (ibid., s.102). Et refreng hos Stein P. Aasheim er dette: «Det samme gjorde vi [...] hundre år senere (Aasheim 1989: 10). De søker en autentisk tid like mye som et sted.

Reisen får da noe av pilegrimsvandringens karakter, der landskapet blir en bekreftelse på og vitnesbyrd om mestertekstens beretning. «Det å dø i Nansens fotspor ville ha noe høyverdig over seg,» skriver Johansen: «Vi ville da for alltid forbli i hans historiske ferd over innlandsisen, og gå over i historien som de første Nansen-martyrer» (Johansen 1988: 79). At ekspedisjonen er viet lillebroren til Asle Johansen, en lillebror som for mange år siden hadde druknet foran øynene på ham uten at han klarte å redde ham, gjør ekspedisjonen til en «botsgang». Ved at Asle Johansen presser seg til å prestere det ytterste, skal han «frelse» seg selv.

Matti Goksøyr viser i et kapittel i Norsk polarhistorie: «Kappløp i gamle spor», hvordan polarferder videreutvikler slektskapet med den delen av idrett og sport som handler om kraftprøver. Og allerede tittelen på Børge Ouslands bok fra Grønland – Umanak. Nordsjødykkere 800 kilometer på ski over Grønland – (1987) sier noe om hvor fokus skal ligge, på det maskuline, på styrkeprøven. Goksøyr viser for eksempel til at Nansens 42 dager over Grønland er slått en rekke ganger: Foreløpig siste rekord er åtte døgn og ni timer. I dette ligger det at naturopplevelse knapt er det som står i sentrum, naturen er heller en kamparena som «gladiatoren» befinner seg på (Goksøyr 2004: 388).13 Eller, som Arne Melberg skriver, siden det ikke er flere hvite flekker på kartet, reduseres ekspedisjonsreisen til en fysisk prestasjon. Dette er oppdagerens problemer i en moderne, gjennomreist verden (Melberg 2005: 33).

Marit Sørensens Jentenes tur! Nuliaq-ekspedisjonen over Grønland 1990 skiller seg ut fra forgjengerne ved at Sørensen skriver seg opp mot en mannlig diskurs: Her er det ingen utpensling av slitet og det heroiske, tvert imot fremstår turen som ganske lett. Og deltagerne bryr seg ikke om at de mislykkes når de på grunn av smeltevannsinnsjøer må bli plukket opp av helikopter. Som Anka Ryall påpeker, er boka et nesten parodisk forsøk på å gjøre polarsjangeren kvinnelig (Ryall 2004: 33). Kokeboksjangeren er brukt som ramme for fortellingen: «Selvfølgelig er kvinnenes plass egentlig i hjemmet og ved kjøkkenbenken» lyder første setning (Sørensen 1991: 11), og nuliaq (i tittelen) betyr da også kone eller hustru på grønlandsk. Fortellingen har flere morsomme analogier: «Det er vanskelig å lage et kremlokk jevnt og fint, det vet enhver husmor. Spesielt i kantene vil kremen lett sprekke opp, så også med grønlandsisen» (ibid., s. 62). Men det er krevende å holde en slik tone hele boka igjennom, det virker etter hvert anmassende, og av og til klikker også logikken i allegorien, slik at de tre kvinnene i ekspedisjonen veksler mellom å være kokker/vertinner og gjester i det samme selskapet. En større innvending er at den ironiske tonen skaper et filter mellom leseren og de sikkert for ekspedisjonsmedlemmene tross alt viktige opplevelsene. Den språklige ekvilibrismen tar fokus bort fra selve erfaringen, alt mestres i språklige utsagn, fortellingen blir bare form. Og ekspedisjonsmedlemmene fremstår som uendret ved turens slutt. 14

Jentenes tur! har forord av Arne Høygaard og Martin Mehren, som krysset Grønland i 1931, som de første etter Nansen (men motsatt vei, fra vestkysten til østkysten). Kanskje har boka fra denne ekspedisjonen, Ajungilak eller Grønland på tvers (1931), vært en inspirasjonskilde for Marit Sørensen, for Høygaard og Meh-ren har også en litt distansert fortellerstil – ajungilak betyr da også «godt», «fint», «i orden». En fortelling om to kjekke ung menn for hvem alt går bra, med formuleringer som: «Ved ‘selskapelige anledninger’ tok vi oss dessuten en kopp kaffe med likør og cigar» (Høygaard og Mehren 1931: 93). Innlandsisen tar ikke fra dem stilen. Det samme kan sies om deltagerne i Sørensens bok. Om gentleman-attituden er snudd til et feministisk prosjekt, eller om Sørensen egentlig bare inntar en annen mannlig positur enn den maskuline, er et spørsmål for seg.

Den eneste (litt) interessante grønlandsboka etter Nansen er etter min mening Carl Emil Petersens Over den store bre. Alene i Nansens fotspor, fra 1988. Mens alle de andre ekspedisjonene består av flere personer, går Petersen, som tittelen tilsier, alene. Allikevel er dette den mest «sosiale» av bøkene, der han ofte skildrer møter med folk, blant annet fra dagliglivet i Angmagssalik og Søndre Strømfjord. Den lange rekken av små situasjoner liver opp den «store» fortellingen. Petersen er ikke purist, men tar gjerne imot hjelp på sin ferd, blant annet besøker han den militære radarstasjonen DYE II inne på isen, der han overnatter, spiser og drikker, og til og med takker ja til en flytur med en Hercules-maskin; det ødelegger ikke autentisiteten i turen hans. Eller rettere sagt, han er ikke på jakt etter autentisitet, han «jukser» gjerne med å henge etter en snøskuter, eller ta imot flyslipp med juice og øl. Det ville ha vært utenkelig for Stein P. Aasheim og Asle T. Johansen. I mosetning til hos dem har Petersen heller ingen innslag fra Nansens bok, dette er hans egen tur, en opplevelsestur uten videre pretensjoner. Over den store bre. Alene i Nansens fotspor er derfor, på tross av tittelen, ikke spekket av ekspedisjonsdiskurser, som så mange andre bøker i tradisjonen er.

At Carl Emil Petersens bok har forord av Helge Ingstad, mens Petersens ferd igjen blir inspirasjon for Liv Arnesen, som går over Grønland i 1991 og 1992 (Snille piker går ikke til Sydpolen, 1995) – og at Høygaard og Meh-ren skriver forord i Marit Sørensens bok, nesten seksti år etter deres egen tur – sier noe om det fellesskap de reisende i polarområder føler, selv om de ikke treffer hverandre. Slik veves en polardiskurs sammen. Spørsmålet blir hvem som klarer å bryte igjennom stereotypiene og formidle spor av genuin erfaring, som er essensielt for god reiselitteratur. Ikke minst er det viktig å etablere en særegen, personlig stemme. For trolig er det riktig som Anka Ryall skriver, at ingen dramatiske reiseforløp lenger er interessante nok i seg selv. I stedet har skrivekunsten kommet i sentrum. «Grensene som sprenges behøver ikke være geografiske, fysiske eller sosiale; de er like ofte litterære» (Ryall 2004: 82). Og det er kanskje akkurat her bøkene etter Nansen kommer til kort.

Maria Lindgren, som har skrevet en doktoravhandling om «second journeys», hevder at reiser gjort i fotsporene etter en forgjenger ofte skildres som skuffende: Den moderne reisende klarer ikke å komme i kontakt med autentisiteten i den første reisen, eller rettere sagt det man tror er/var autentisk. Dette er da også et nytteløst prosjekt, i tanken om autentisitet ligger det en hierarkisk tenkning der opplevelser rangeres, og at noe skulle være falskt eller uekte. Dessuten vil den reisende nummer to pr definisjon komme for sent. Lindgren peker imidlertid på at selv den første reiseskildringen ikke er «ren», men allerede influert av andre reiser og reiseberetninger, ja, i den grad at opphavsteksten bærer preg av intertekstualitet (Lindgren 2000: 1–72). Dette ser vi godt hos Nansen, boka om den første kryssingen av Grønland inneholder nemlig sitater fra en rekke andre verk og kilder. Hvis man ser på reiseskildringen nettopp som i sitt vesen en mosaikk av ulike diskurser, blir ikke reise nummer to en etterkommer: Da kan man legge sin bok ved siden av, i stedet for etter, den første reiseskildringen. Målet er ikke gjenopplevelse av autentisitet, men å plassere det gjenopplevde i en ny kontekst.

Å gå på ski over Grønland etter Nansen er å foreta en dobbelt reise, man relaterer seg til forgjengeren – Nansen, eventuelt polarhelter generelt – og man opplever egne ting, og hvis disse møtene lykkes i å krysse hverandre, kan det bli en bra fortelling ut av det. Sånn sett kan man kanskje si at Nansens skispor over Grønland fortsatt ligger der for seg selv. En bedre måte å aktualisere turen på enn å gjenta den, er kanskje å skrive den om igjen, slik Klaus Rifbjerg gjør i Nansen og Johansen. Et vintereventyr (2002), der han dikter seg inn i Hjalmar Johansens sinn og gir oss «Fram»-ekspedisjonen i 1893–96 på en ny måte. Eller slik Christoph Ransmayr gjør i dokumentarromanen Isens og mørkets redsler (1984), der det pompøse foretagendet «Den keiserlig-kongelige østerriksk-ungarske nordpolsekspedisjonen, 1872–74» gjøres til et aktuelt menneskelig drama. En nyfortolkning og aktualisering står også Per Olof Sundman for med dokumentarromanen Ingenjör Andrées luftfärd (1967), om Andrées ballongflyvinger mot Nordpolen på slutten av 1800-tallet. Sånn sett kan man si at Rifbjerg, Ransmayr og Sundman utfordrer den tradisjonelle polarprosaen og klisjebildene av arktis, mens de norske ekspedisjonsbøkene i Nansens fotspor sementerer dem.

Bibliografi

Arnesen, Liv. 1995. Snille piker går ikke til Sydpolen, Oslo.

Arnesen, Liv. 2003. «Forord», i: På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888–89, Oslo.

Astrup, Eivind. 2004. Blant Nordpolens naboer, Oslo.

Balto, Samuel J. 1980. Min reise fra Sameland til Grønland i 1888, Tromsø Museums skrifter, nr. 17, Tromsø.

Bomann-Larsen. 2005. Den evige sne. En skihistorie om Norge, Oslo.

Brøgger, W.C. og Nordahl Rolfsen. 1896. Fridtjof Nansen 1861–1893, Oslo.

Dahl, Willy. 1984. Norges litteratur, bind 2, Oslo.

Elstad, Åsa. 2004. «Polarturisme», i: Norsk polarhistorie, bd 3: Rikdommene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Engdahl, Horace. 2006: «Han ved, hvem der får Nobelprisen i Litteratur», Horace Engdahl intervjuet av Hanne Fokdal Barnekow, Politiken, 8. oktober 2006, København.

Fulsås, Narve. 2004. «En æressag for vor nation», i: Norsk polarhistorie, bd 1: Ekspedisjonene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Goksøyr, Matti. 2004. «Kappløp i gamle spor», i: Norsk polarhistorie, bd 1: Ekspedisjonene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Gullander, Bertil (red.). 1966. Linné i Lappland, Stockholm.

Hamsun, Knut. 1998. «Nansen-Betragtninger», Dagbladet 20.06. 1889, i: Hamsuns polemiske skrifter, red. Gunvald Hermundstad, Oslo.

Havnevik, Ivar. 2005. Norske forfattere på norske forlag. Asche-houg-bøker i tiden rundt 1905, Oslo.

Hestmark, Geir. 2004. «Kartleggerne», i: Norsk polarhistorie, bd 3: Vitenskapene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Heyerdahl, Thor. 1948. Kon-Tiki ekspedisjonen, Oslo.

Hulme, Peter og Tim Youngs (red.). 2002. Travel writing, Cambridge.

Huntford, Roland. 2003. Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, oversatt og bearbeidet av Jan Christensen, Oslo.

Høygaard, Arne og Martin Mehren. 1931 Ajungilak eller Grønland på tvers, Oslo.

Johansen, Asle T. 1988. På ski over Grønland 100 år etter. Nansens ekspedisjon fra 1888–1988, Oslo.

Jølle, Harald Dag. 2004. «Nordpolens naboer», i: Norsk polarhistorie, bd II: Vitenskapene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Jølle, Harald Dag. 2000: «Hvorfor holder jeg eskimoen for stående over europæerne?» Kulturforskeren Fridtjof Nansen og «de arktiske andre». Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Tromsø, Tromsø.

Lindgren, Maria. 2000. The second journey. Travelling in literary footsteps. Doktoravhandling, Umeå universitet.

Melberg, Arne. 2005. Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur, oversatt fra svensk av Trond Haugen, Oslo.

Nansen, Fridtjof. 1889. Dr. Fr. Nansens officielle Rapport til Etatsraad Gamél, København.

Nansen, Fridtjof. 2003. På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888–89, Oslo.

Nansen, Fridtjof. 1928. På ski over Grønland. Omarbeidet utgave, Oslo.

Nansen, Fridtjof. 1891. Eskimoliv, Kristiania.

Næss, Atle. 2004. «De tre store», i: Norsk polarhistorie, bd I: Ekspedisjonene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Ousland, Børge. 1987. Umanak. Nordsjødykkere 800 kilometer på ski over Grønland, Oslo.

Petersen, Carl Emil. 1988. Over den store bre. Alene i Nansens fotspor, Oslo.

Ransmayr, Christoph. 1991. Isens og mørkets redsler, oversatt fra tysk av Sverre Dahl, Oslo.

Rifbjerg, Klaus. 2002. Nansen og Johansen, København.

Ryall, Anka. 2004. Odyssevs i skjørt. Kvinners erobring av reiselitteraturen, Oslo.

Said, Edward. 1985. Orientalism, London.

Spufford, Francis. 1996 «I May Be Some Time.» Ice and the English Imagination, London.

Staib, Bjørn O. 1962. Nanok. Over Grønland i Nansens spor, Oslo.

Sundman, Per Olof. 1968. Ingeniør Andrées luftferd, oversatt fra svensk av Jo Ørjasæter, Oslo.

Sørensen, Marit. 1991. Jentenes tur! Nuliaq-ekspedisjonen over Grønland 1990, Oslo.

Sørensen, Øystein. 1993. «Paa ski over Grønland. Nansen og den norske nasjonale identiteten», i: Bokspor. Norske bøker gjennom 350 år, red. Per Strømholm, Oslo.

Svensen, Åsfrid. 1991. «På eventyr i språket og i villmarka. Fridtjof Nansen som populærvitenskapelig forfatter», i: Det norske videnskaps-akademi. Årbok 1991, Oslo.

Svensen, Åsfrid. 1999. «Tre fortellinger om erobring av naturen. Knut Hamsuns Markens Grøde, Åsta Holths Kornet og freden og Fridtjof Nansens På ski over Grønland, i: Naturhistorier, red. Ivar Lærkesen, Harald Bache-Wiig og Andreas Lombnæs, Oslo.

Thisted, Kirsten. 2002. Grønlandske fortællere. Nulevende fortællekunst i Grønland, København.

Tveterås, Harald L. 1986. Den norske bokhandels historie, III, Oslo.

Vorren, Ørnulf. 1976. «Med samer på ski over Grønland», i: Ottar 88 (1976), Tromsø.

Wråkberg, Uban. 2004. «Polarområdenes gåter», i Norsk polarhistorie, bd I: Ekspedisjonene, red. Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, Oslo.

Wærp, Henning Howlid. 2002. Prosadiktet i Norge. En antologi, Oslo.

Aasheim, Stein P. 1989. Vestkysten eller døden, Oslo.