Nonnulla pars inventionis est nosse quid quaeras.

[En del av arbeidet med å finne argumenter er

å komme til klarhet over hva det er du vil oppnå.]

Augustin, Quaest. in Hept., Prooem.1

Det er på tide å spørre seg hvilken betydning ordet «verdenslitteratur», slik Goethe brukte det, med referanse både til samtiden og til de forventninger som knytter seg til framtiden, kan ha i dag. Vår jord, som er verdenslitteraturens verden, blir mindre og taper seg i mangfold. Verdenslitteratur refererer imidlertid ikke bare til det som er felles, til det menneskelige som sådan, men også til samspillet mellom det allmenne og det mangfoldige. Forutsetningen for verdenslitteraturen er oppsplittelsen av menneskeheten i et mangfold av kulturer. Og hva skjer i dag, hva er i emning? Av tusen grunner, som alle kjenner, blir menneskelivet på planeten mer enhetlig. Denne prosessen som opprinnelig utgikk fra Europa, er fortsatt virksom og undergraver alle egne tradisjoner. Riktignok er den nasjonale vilje sterkere og mer høyrøstet enn noen gang, men overalt jager den mot det samme, mot de moderne livsformer. For den upartiske betrakter er det tydelig at det indre grunnlaget for en nasjonal eksistens er i ferd med å gå i oppløsning. Best i stand til å bevare sin gjensidige egenart er de europeiske kulturene, så vel som de kulturer som er grunnlagt av europeerne, som kan se tilbake på et langt og fruktbart samkvem med hverandre, og som i tillegg bygger på en bevissthet om egen gyldighet og tidsmessighet. Men også her går nivelleringsprosessen langt fortere enn tidligere. I alle andre kulturer utbrer standardiseringen seg – det være seg etter europeisk-amerikansk eller russisk-bolsjevistisk mønster. Så forskjellige de to mønstrene enn måtte være, blir forskjellen relativt liten hvis man sammenligner dem, i sine nåværende former, med understrømmene i andre tradisjoner, f. eks. den islamske, den indiske eller den kinesiske. Skulle det lykkes menneskeheten å redde seg gjennom de rystelser som følger av en så voldsom, så rasende hurtig og indre sett så dårlig forberedt konsentrasjonsprosess, blir man nødt til å vende seg til tanken om at det i en enhetlig organisert verden bare vil finnes én litterær kultur, ja, innen kort tid bare noen få litterære språk, snart kanskje bare ett. Og dermed ville tanken om en verdenslitteratur på samme tid både være realisert og lagt død.

Hvis jeg oppfatter denne situasjonen riktig, har den i sin tvangsmessighet og sin avhengighet av forskjellige massebevegelser lite med Goethe å gjøre. Goethe vendte seg gjerne bort fra slike tanker. Riktignok fikk også han av og til ideer som gikk i denne retningen, men han kunne ikke ane hvor fort og radikalt denne omveltningen, den verst tenkelige i hans øyne, ville inntreffe. Hvor kortvarig var ikke den epoke som han tilhørte, og som de eldste av oss fortsatt kunne oppleve slutten av! Det er omtrent fem hundre år siden de europeiske nasjonallitteraturene vant sin selvbevissthet og sin forrang framfor det latinske – knapt to hundre år siden den historisk-perspektiviske forståelsen våknet som gjorde det mulig å danne et begrep som verdenslitteratur. Goethe selv, som døde for 120 år siden, bidro gjennom aktivitet og inspirasjon avgjørende til utviklingen av denne historisk-perspektiviske forståelsen og til den filologiske forskningsaktivitet som sprang ut av den. Men allerede nå ser vi en verden ta form der denne type forståelse ikke lenger har noen praktisk betydning.

Epoken for Goethes humanisme var kort, men den var svært virksom og satte i gang mye som fortsatt varer ved, ja, som stadig brer om seg og forgrener seg. Det som var tilgjengelig av verdens litteraturer, tidligere og eksisterende, for Goethe like før han døde, var mye sammenlignet med det som hadde vært kjent da han ble født. Men sammenlignet med det vi besitter i dag, var det svært lite. Impulsen som satte i gang denne utviklingen, utgikk fra den historiske humanisme som kjennetegnet denne epoken. Da dreier seg på ingen måte bare om innsamling av materiale og utvikling av metoder for å utforske det, men også om å trenge inn i det og utnytte det i arbeidet med en menneskehetens indre historie. Først på denne måten blir det mulig å tilegne seg en enhetlig forestilling om menneskene bygd nettopp på erfaringen av mangfoldet. Etter Vico og Herder var dette filologiens egentlige hensikt; gjennom denne hensikten har den blitt ledende. Etter seg dro filologien de andre kunstenes historie, religionshistorien, rettshistorien og den politiske historien, og ble vevet sammen med disse gjennom felles tilegnede begreper og målsetninger. Både innen forskning og syntese ble det oppnådd resultater som har gyldighet den dag i dag.

Gir det mening, under helt andre omstendigheter og med helt andre utsikter, å fortsette dette filologiske arbeidet? Selve det faktum at det blir ført videre, ja, at det til og med brer om seg, sier ikke mye. Det som en gang er blitt vane og system, fortsetter å leve videre i lang tid. Det gjelder selv for de vaner og systemer som i hele sin meningssammenheng registrerer og erkjenner en dyptgripende forandring i de allmenne livsforutsetninger, men som ikke er beredt til eller i stand til å trekke de praktiske konsekvensene av denne erkjennelsen. På bakgrunn av den lidenskapelige tilbøyelighet som fortsatt driver unge mennesker – få, men av stor begavelse og originalitet – til filologisk-åndshistorisk arbeid, kan man håpe på at deres instinkter ikke bedrar dem, og at dette arbeid fortsatt har en mening og en framtid.

Utforskningen av verdensvirkeligheten gjennom vitenskapelige metoder oppfyller og behersker vårt liv; den er, om vi vil, vår myte – for noen annen myte med den samme allmenne gyldighet besitter vi ikke. Innenfor verdensvirkeligheten er historien det som treffer oss mest umiddelbart, som griper oss dypest, som mest inntrengende gir oss en bevissthet om oss selv. For historien er den eneste gjenstand der menneskene framtrer for oss i sin helhet. Som historiens gjenstand forstår vi ikke utelukkende det fortidige ved hendelsene, men også det framtidige og det som til enhver tid er samtidig. De siste årtusenenes indre historie, som filologien som historisk disiplin behandler, er historien om menneskehetens tiltagende evne til selvframstilling. Inneholdt i denne historien er dokumenter fra menneskenes voldsomme og eventyrlige framstøt for å oppnå bevissthet om sin situasjon og realisere sine gitte muligheter. Lenge ante man knapt nok hensikten med dette framstøtet, men likevel synes det å ha fulgt en plan, med mange omveier og avkroker og med et mål som i dag framstår som svært så fragmentert. Dette forløpet oppviser hele den spenningsrikdom som kjennetegner vårt vesen som mennesker. Det utvikler seg her et drama, med en fylde og dybde som setter alle tilskuerens krefter i bevegelse, og som samtidig, gjennom hele sin rikdom, setter ham i stand til å finne fred i det gitte. Å miste dette drama av syne – som for å kunne erfares må framstilles og fortolkes – ville være et tap som ingenting ville kunne kompensere for. Tapet ville riktignok bare bli erkjent av dem som ennå ikke helt har blitt offer for det. Dersom de framtidstanker jeg begynte med, er berettigede, har vi en påtrengende oppgave i å samle materiale og sette det inn i en enhetlig virkningssammenheng. For vi er fortsatt, i det minste prinsipielt, i stand til å løse denne oppgaven – ikke bare fordi vi disponerer over så mye materiale, men også og ikke minst fordi vi har fått den nødvendige historisk-perspektiviske forståelse i arv. Vi besitter fortsatt denne forståelsen, fordi vi stadig lever midt i en erfaring av historisk mangfold. Mister vi denne erfaringen, er jeg redd for at forståelsen raskt ville miste sin konkrete, levende form. Slik jeg ser det, lever vi altså i et skjebnesvangert øyeblikk [Kairos] for den forstående historieskrivingen. Det er tvilsomt om mange flere generasjoner kommer til å tilhøre denne tradisjonen. Allerede nå trues vi av den utarming som er forbundet med en historieløs dannelse, som ikke bare eksisterer, men også gjør krav på herredømme. Det vi er, er vi blitt vi gjennom vår historie – vi kan bare bli og utfolde det i denne historien. Å legge denne innsikten fram på en måte som gjør at den trenger inn og blir der, er oppgaven for vår tids verdensfilologer. I Nachsommer, mot slutten av kapitlet «Tilnærmingen», lar Adalbert Stifter en av sine personer formulere følgende setning: «Det ville være blant de høyest mulige menneskelige ønsker dersom, etter avslutningen av det menneskelige, en ånd kunne sammenfatte og overskue hele den menneskelige kunst, fra dens tilblivelse til dens avslutning.» Stifter tenker her bare på billedkunsten. Og jeg tror ikke at det i dag er mulig å snakke om det menneskeliges avslutning. Men likevel synes vi å ha nådd et endepunkt og et vendepunkt som gir et overblikk vi ikke har hatt før.

Denne forestillingen om verdenslitteraturen og dens filologi synes å være mindre aktiv, mindre praktisk og mindre politisk enn den tidligere. Det er ikke lenger tale om åndelig utveksling, foredling av skikkene eller forsoning mellom folkene. Dels var det umulig å realisere disse målene, dels har utviklingen allerede lagt dem bak seg. Framstående enkeltpersoner og likeledes små grupper av mennesker med høy dannelse har nytt godt av den organiserte utveksling av dannelsesgoder som har funnet sted for å oppnå disse målene. Den dag i dag blir denne utvekslingen drevet i stor målestokk. Men for å oppnå forsoning og sivilisering generelt er denne tilnærmingsmåten lite virksom. I møte med stormen av interessemotsetninger og propaganda tilintetgjøres disse resultatene på et øyeblikk. Utvekslingen er bare virksom når den politiske utviklingen uansett har ført til tilnærming og gruppedannelse; i disse tilfellene er den virksom innenfor gruppen, setter fart i kommunikasjon og tilpasning og tjener slik en felles hensikt. Men for øvrig, og som påpekt innledningsvis, har tilpasningen mellom kulturene gått lenger enn det som er ønskelig for en humanist i tradisjonen fra Goethe, uten at fornuftige muligheter til å løse de motsetninger som likevel står igjen, har kommet til syne – på annen måte enn gjennom maktbruk. Forestillingen om verdenslitteratur som legges fram her, som en mangfoldig bakgrunn for en felles skjebne, håper ikke lenger å påvirke noe som skjer likevel, men som skjer på en annen måte enn man hadde håpet. Snarere ansees den framskridende standardiseringen av verdenskulturen som uunngåelig. Hos de folkene som befinner seg i siste stadium av en fruktbar mangfoldighet, vil forestillingen om verdenslitteratur fastholde og skjerpe deres bevissthet om hvilken skjebnesvanger nivellering som finner sted, i den grad at den blir opphøyet til en mytisk størrelse – for slik å forhindre at de mister av syne den rikdom og dybde som har kjennetegnet de siste årtuseners åndsbevegelser. Om virkningen av en slik bestrebelse på lang sikt lar det seg ikke en gang gjøre å spekulere meningsfylt. Men det er opp til oss å gjøre denne virkningen mulig. Og så mye kan slås fast, at i den overgangstiden vi nå befinner oss i, kan virkningen være betydelig – ikke minst kan den bidra til at vi utviser fatning når noe skjer oss og ikke hater våre motstandere like intenst og uforstående, til tross for at det er vår oppgave å bekjempe dem. På denne måten er vår forestilling om verdenslitteraturen og dens filologi ikke mindre menneskelig og ikke mindre humanistisk enn den tidligere. Heller ikke det historiesyn som ligger til grunn for den, er det samme som før, men det er vokst ut av den samme forestillingen og er utenkelig uten den.

Ovenfor ble det sagt at vi prinsipielt er i stand til å oppfylle den oppgave som ligger i å videreføre arbeidet med en verdenslitteraturens filologi, fordi vi råder over et uendelig materiale som stadig vokser, og fordi vi fortsatt er i besittelse av den historisk-perspektiviske forståelse som vi har arvet fra Goethe-tidens historisme. Like håpefullt som dette fortoner seg i sin helhet, like store er til gjengjeld vanskelighetene i enkelthetene og det praktiske. For at det skal være mulig å trenge inn i og gi form til dette materialet, må det i det minste finnes noen som behersker hele verdenslitteraturen eller i det minste store deler av den ut fra sin egen erfaring og forskning. Som følge av overfloden av materiale, metoder og anskuelsesmåter er dette imidlertid blitt så godt som umulig. Vi er besittelse av materiale fra seks årtusener, fra alle verdensdeler, på kanskje femti ulike litteraturspråk. Mange av de kulturene som vi nå har kjennskap til, var for hundre år siden ennå ikke oppdaget, andre kjente man bare til bruddstykker av. Selv for de epoker som man hadde beskjeftiget seg med i flere århundrer, har det blitt oppdaget så mye nytt at vår oppfatning av dem har endret seg vesentlig, og helt nye problemer har dukket opp. Dessuten kan man jo ikke bare befatte seg med en kulturepokes litteratur, men man må også studere de betingelsene som den har utviklet seg under, deriblant de religiøse, filosofiske, politiske og økonomiske forhold, billedkunsten og gjerne også musikken – og på alle disse områdene finner det sted egen forskning som man må følge resultatene av. Materialmengden fører til en stadig større spesialisering. Det utvikles spesialmetoder, slik at det for hvert enkelt felt, ja, til og med for hver enkelt erkjennelsesmåte oppstår en form for hemmelig språk. Dette er heller ikke alt. Utenfra, fra ikke-filologiske vitenskaper og strømninger trenger begreper og metoder inn i filologien, fra sosiologien, fra psykologien, fra mange filologiske strømninger og fra den samtidige litteraturkritikkens felt. Alt dette må bearbeides – om enn bare for med god samvittighet å kunne hevde at en bestemt, foreslått metode er verdiløs for de mål filologien har satt seg. Den som ikke konsekvent holder seg til et smalt spesialområde og til en begrepsverden som dyrkes av en liten krets av kollegaer, lever i et kaos av krav og inntrykk som det nærmest er umulig å komme i møte. Og likevel blir det stadig mindre tilfredsstillende å beskjeftige seg utelukkende med ett spesialområde. Den som i dag vil være provençalist, og som ikke behersker mer enn de relevante delene av lingvistikken, paleografien og epokehistorien, er knapt nok en god provençalist.2 På den annen side finnes det spesialområder som har forgrenet seg i den grad at å beherske dem er en livsoppgave – f. eks. Dante, som riktignok knapt kan regnes som et spesialområde, for det griper om seg til alle kanter, eller den høviske romanen, med sine tre problemgrupper høvisk kjærlighet, keltiske temaer og gralen. Hvor mange mennesker kan det finnes som har tilegnet seg hele materialet fra bare ett av disse områdene, med alle sine forgreninger og forskningsretninger? Hvordan kan man, under slike omstendigheter, tro på en vitenskapssyntetisk filologi for verdenslitteraturen?

Fortsatt finnes det noen mennesker som, i det minste for Europa, besitter en slik beherskende oversikt over hele materialet, men de tilhører alle, så vidt jeg vet, den generasjon som vokste opp før krigen. Det blir vanskelig å erstatte den, for i mellomtiden har den senborgerlige humanistiske kulturen, som hadde gresk, latin og bibelkunnskap som pensum i skolen, brutt sammen nesten overalt. Dersom mine erfaringer fra Tyrkia holder stikk, utspiller den samme prosessen seg i land med gamle kulturer. Det som tidligere ble forutsatt kjent på universitetet (eller innenfor det som i de anglosaksiske landene kalles graduate studies), tilegner man seg nå først når man kommer dit og ofte ikke i tilstrekkelig grad på et så sent tidspunkt. Dessuten har tyngdepunktet også forskjøvet seg innenfor universitetene eller de såkalte graduate schools: Det blir i mye større grad undervist i moderne litteratur og enda mer utpreget moderne kritikk, og blant de eldre epoker foretrekker man dem som nettopp har blitt gjenoppdaget og dermed befinner seg innenfor feltet for moderne litterære slagord, for eksempel barokken. For at historiens helhet skal få betydning for oss, må vi riktignok gripe den gjennom vår egen tids situasjon og holdning. Men sin samtids ånd er en begavet student i besittelse av uansett, og han burde, synes jeg, ikke trenge en akademisk lærer for å tilegne seg Rilke eller Gide eller Yeats. Det han trenger læreren til, er å forstå språkformene og livsomstendighetene fra antikken, middelalderen og renessansen og lære å kjenne metodene og hjelpemidlene for å utforske dem. Problemstillingene og kategoriene i den samtidige litteraturkritikken er alltid betydningsfulle som uttrykk for tidsviljen og i tillegg ofte åndfulle og opplysende. Men bare få av dem kan brukes umiddelbart innenfor det historisk-filologiske feltet eller som erstatning for de tradisjonelle begrepene. De fleste av dem er altfor abstrakte og mangetydige, og ofte også tilspisset på en altfor privat måte. Dermed blir den fristelsen, som mange nybegynnere, men ikke bare nybegynnere, er tilbøyelige til å gi etter for, til å gjøre seg til herre over hele materialet gjennom å innføre og hypostasere abstrakte begreper, enda større – noe som fører til en utviskelse av gjenstanden, til diskusjon av skinnproblemer og til slutt ut i det rene intet.

Men det er ikke disse fenomenene, enda så forstyrrende de måtte være, som jeg anser som virkelig farlige, i det minste ikke for dem som er virkelig begavede og føler en forpliktelse overfor saken. Det vil alltid finnes noen som er i stand til å tilegne seg det som er uunnværlig som allmenn forutsetning for historisk-filologisk aktivitet, og som i møte med forskjellige motestrømninger finner fram til det riktige forholdet mellom åpenhet og uavhengighet. Også i tidligere årtier har disse i mange henseender hatt en fordel overfor sine likesinnede. De siste førti årenes hendelser har utvidet horisonten, avdekket nye verdenshistoriske perspektiver og fornyet og beriket den konkrete forståelsen av strukturen som ligger til grunn for mellommenneskelige prosesser. Det praktiske seminar i verdenshistorie som vi har deltatt og fortsatt deltar på, har utviklet større innsikt i og forestillingskraft for historiske gjenstander enn man hadde tidligere – i den grad at selv mange fremragende resultater innenfor den historiske filologien fra den senborgerlige epoke virker noe virkelighetsfremmede og snevre i sin problemstilling. I denne forstand har man det lettere i dag.

Men hvordan skal man løse syntesens problem? Selv hvis man bare vil legge forutsetningene til rette, synes ett liv å være for kort. Organisert gruppearbeid, som viser seg nyttig i andre sammenhenger, er ingen løsning. Selv om den historiske syntesen først kan finne sted på bakgrunn av en vitenskapelig utforskning av materialet, er den i seg selv et produkt av personlig intuisjon og kan altså bare forventes av et enkeltmenneske. Lykkes den fullt ut, har man på samme tid en vitenskapelig prestasjon og et kunstverk. Å finne ståstedet som man vil snakke ut fra, beror i seg selv på intuisjon. Gjennomføringen er en skaperprosess som må være enhetlig og suggestiv dersom den skal oppnå det som vi venter oss av den. Når det gjelder den egentlig betydelige prestasjonen, evnen til å sette sammen, til å kombinere, kan vi bare stole på intuisjonen. For at de viktigste produktene av den historiske syntesen i det hele tatt skal oppnå sin virkning, må de også framstå for leseren som kunstverk. Den tradisjonelle innvendingen, at den litterære kunst må være fri for å nærme seg sine tilsvarende gjenstander, og altså ikke må være bundet av troskap mot vitenskapens idealer, er knapt lenger gyldig. Grunnen er at selve de historiske gjenstandene, slik de fremstår i dag, tilbyr innbilningskraften frihet nok i utvalg, problemstilling, kombinasjon og form. Ja, man kan si at vitenskapelig troskap er en god begrensning: Når fristelsen til å unndra seg virkeligheten er så stor – det være seg gjennom trivialiserende tildekking eller demonisk forvrengning – er det i realiteten den vitenskapelige troskap som bevarer og ivaretar det sannsynlige. For det virkelige er det sannsynliges mål. Med kravet om en syntetisk-indre historieskriving som sjanger for den litterære kunst beveger vi oss dessuten innenfor den europeiske overleveringen. Den antikke historiografi var en litterær sjanger; og den filosofisk-historiske kritikken grunnlagt i den klassiske og romantiske periode strebet mot et eget kunstuttrykk.

Vi står altså igjen med individet. Hvordan kan det komme fram til en syntese? I hvert fall ikke, vil jeg hevde, gjennom encyklopedisk innsamling. En vid horisont er en forutsetning – det hersker det ingen tvil om. Men den bør oppnås tidlig, formålsløst, ikke styrt av annet enn den personlige interessens instinkt. Ut fra de siste årtiers erfaring vet vi at forsøkene på å samle inn alt materiale på et område, slik vi kjenner det fra store håndbøker (f. eks. framstillingen av en nasjonallitteratur, en stor epoke, en litterær sjanger), sjelden kan føre til syntetisk skapende aktivitet. Det henger ikke bare sammen med materialmengden, som overstiger det et enkelt menneske kan få oversikt over og dermed synes å kreve en form for gruppearbeid, men også med selve materialets struktur. De overleverte kronologiske, geografiske og artsmessige inndelingene, så unnværlige de enn måtte være for tilretteleggelsen av stoffet, egner seg ikke, eller ikke lenger, for energisk-enhetlige framgangsmåter. Områdene som inndelingene må dekke, er ikke de samme som syntesenes problemområder. Det har til og med blitt tvilsomt om monografier om enkelte betydelige skikkelser – som det jo finnes mange utmerkede eksempler på – fortsatt egner seg som utgangspunkt for den type syntese vi snakker om her. Velger vi oss en enkelt skikkelse, får vi riktignok et ferdig formet, enhetlig livsløp, en kjerne for vår gjenstand, bedre enn noe vi hadde greid å komme opp med – men et slikt livsløp er samtidig altfor uforståelig, altfor belastet med den ahistoriske utveisløshet som det individuelle til slutt munner ut i.

Blant verkene med et historisk-syntetisk blikk på litteraturen fra de siste årene er det vel Ernst Robert Curtius’ Europäische Literatur und lateinisches Mittelalter som har gjort størst inntrykk. At denne boken lykkes så godt som den gjør, skyldes etter min oppfatning at den, til tross for sin tittel, ikke begynner med det omfattende og allmenne, men med et skarpt avgrenset, ja, nesten snevert enkeltfenomen: den skoleretoriske tradisjonens bestandighet. Av denne grunn er dette verket i sine beste deler, så voldsomme materialmasser det enn mobiliserer, ikke en opphopning av mye forskjellig, men en bevegelse rundt en liten kjerne. Verkets mest allmenne gjenstand er hvordan antikken lever videre i latinsk middelalder, og hvordan den gjennom sine middelalderske former virker inn på nyere europeisk litteratur. Med et så allment formål kan man i første omgang ikke gjøre noen ting. En forsker som ikke hadde andre hensikter enn å framstille en så bredt forstått gjenstand, ville stå overfor en uoverskuelig mengde forskjelligartet materiale som knapt ville la seg ordne. Dersom han valgte å samle inn materiale etter mekaniske prinsipper (for eksempel hvilke forfattere som lever videre i tradisjonen, eller hvordan antikken som helhet lever videre fra et middelaldersk århundre til det neste), ville han, bare på grunn av materialmengden, aldri kunne framstille hensikten med det hele. Formålet med Curtius’ verk lot seg først realisere da forfatteren fant et både klart avgrenset, overskuelig og sentralt fenomen som ansats (nemlig den retoriske overleveringen og særlig en rekke topoi). Om valget av ansats er helt tilfredsstillende, om den er den beste man kunne forestille seg for et slikt formål, skal ikke diskuteres her. Dersom ansatsen synes å være utilstrekkelig for formålet, er jo prestasjonen desto mer imponerende. Man har et metodisk prinsipp å takke, som lyder: For å gjennomføre et stort, syntetisk prosjekt må man først finne en ansats og samtidig en måte å behandle den på, som gjør det mulig å nærme seg gjenstanden. Ansatsen må skille ut en klart avgrenset, enkelt overskuelig krets av fenomener, og fortolkningen av disse fenomenene må være i besittelse av en strålekraft som kan ordne og bidra til å fortolke et langt større gjenstandsområde enn ansatsen selv.

Metoden har vært i bruk lenge – blant annet er den kjent fra stilforskningen som bruker den for å beskrive egenarten til en stil på grunnlag noen utvalgte kjennetegn. Likevel tror jeg det er nødvendig å framheve betydningen av denne metoden helt allment, som den eneste som i dag tillater oss å gi syntetiske og suggestive framstillinger av betydelige forgjengere i den indre historie. Selv for en yngre forsker, selv for en nybegynner er dette mulig. Så snart intuisjonen har funnet en heldig ansats, kan det være tilstrekkelig med relativt beskjeden oversiktskunnskap, understøttet av noe veiledning. Under arbeidet utvider horisonten seg på en tilstrekkelig og naturlig måte, for utvalget av hva som skal tas med, er gitt gjennom ansatsen. Utvidelsen er så konkret, og bestanddelene henger så nøye sammen, at det man tilegner seg, ikke kan gå tapt så fort; og det som dermed presteres, har, fordi det anlegger et tverrsnitt i historien, enhet og universalitet.

Naturligvis er det i praksis ikke alltid slik at det først er gitt et allment formål eller et allment problem, og at man deretter må finne den konkrete ansatsen. Ofte skjer det at man oppdager et enkelt ansatsfenomen som selv først utløser erkjennelsen og formuleringen av det allmenne problemet. Dette kan riktignok bare skje dersom man fra før hadde en beredskap for dette problemet. Den avgjørende innsikten består i at et allment formål av syntetisk karakter eller et allment problem ikke er tilstrekkelig. Det gjelder snarere å finne et mest mulig avgrenset, konkret delfenomen som kan beskrives med teknisk-filologiske hjelpemidler. På denne måten kommer flere problemer til syne samtidig, og formålet lar seg omsette i kreativ praksis. Ofte vil det ikke være nok med ett ansatsfenomen; flere vil være nødvendige. Men når det første er etablert, vil de andre lettere følge etter – i tillegg må de være av en slik karakter at ikke et fenomen følger på et annet, men at de konvergerer i forhold til formålet. Det dreier seg altså om spesialisering, ikke om spesialisering i tråd med de tradisjonelle inndelingene av stoffet, men om en spesialisering som alltid er i overensstemmelse med gjenstanden og dermed alltid må etableres på nytt.

Ansatsene kan være svært forskjellige. Det er umulig å gjøre rede for alle alternativer. Den gode ansatsens egenart består i at den på den ene side er konkret og pregnant og på den annen side har en potensiell strålekraft. Ansatsen kan kanskje ligge i en ordbetydning, i en retorisk form, i en syntaktisk vending, i fortolkningen av en setning eller i en rekke av ytringer som ble formulert på et bestemt sted til en bestemt tid. Men den må stråle ut, slik at den kan danne utgangspunkt for å bedrive verdenshistorie. Som eksempel kunne vi tenke oss en som vil arbeide med forfatterens stilling på 1800-tallet, det være seg i et enkelt land eller i hele Europa. Om han forsøker å samle hele materialet, kan han kanskje produsere et nyttig oppslagsverk, som vi ville være ham takknemlige for, ettersom vi kan få bruk for det. Er målet derimot en syntetisk prestasjon, slik vi tenker oss den her, har han atskillig større sjanser for å lykkes dersom han tar utgangspunkt i et fåtall ytringer som helt bestemte forfattere har kommet med om publikum. Tilsvarende forholder det seg med dikteres etterliv (la fortuna). Omfattende skrifter om Dantes virkninger i enkelte land, som vi har mange av, er sikkert uunnværlige, men kanskje ville det komme mer interessante resultater dersom man (denne tanken har jeg fra Erwin Panofsky) fulgte fortolkningen av visse enkeltsteder i Komedien, for eksempel fra de første kommentatorene og inn på 1500-tallet og deretter fra romantikken og framover. Dette ville være en nøyaktig form for åndshistorie.

En god ansats må være nøyaktig og konkret. Abstrakte klassifikasjonskategorier og kjennetegnsbegreper egner seg dårlig – altså verken det barokke eller det romantiske, heller ikke noe sånt som dramatikken, skjebnetanken, intensitet eller myte. Også «tidsbegrep» og «perspektivisme» er farlige. Man kan godt bruke slike begreper i framstillingen når det gir seg av sammenhengen hva de henviser til, men som ansatser er de for flertydige til å angi noe presist og konkret. Ansatsen skal ikke være noe allment som blir påtvunget gjenstanden utenfra, men skal springe ut av den, som en del av den selv. Tingene selv skal komme til orde. Hvis ansatsen ikke er konkret og klart avgrenset, kan dette aldri lykkes. Uansett, og selv om ansatsen er aldri så god, er det svært krevende å holde fast ved gjenstanden selv. Overalt ligger ferdig pregede, men sjelden helt passende begreper på lur, ofte forføreriske i sin klang og moteriktighet, klare til å steppe inn, så snart den som skriver, forlater energien som omgir det håndfaste. Ofte blir allerede den som skriver, men i alle fall mange lesere, forført til å forveksle en nært beslektet klisjé med den egentlige saken. Alt for mange lesere er jo i det hele tatt tilbøyelige til å gjøre slike forvekslinger. Man må gjøre alt for å forhindre at de på denne måten unndrar seg intensjonen. Fenomenene som den syntetiske filologien behandler, har sin gjenstandskarakter i seg selv; denne må ikke gå tapt i syntesen. Målet er riktignok ikke den selvtilstrekkelige gleden over enkelttingen, men å bli grepet av helhetens bevegelse – men denne bevegelsen kan først oppleves som sådan når delene har blitt grepet i sin egentlighet.

Det finnes, så vidt jeg vet, ingen forsøk på en syntetisk filologi for verdenslitteraturen, men bare enkelte forsøk innenfor den vestlige kulturkrets. Men jo mer verden vokser sammen, desto mer må den syntetiske og perspektiviske aktiviteten utvide seg. Det er en stor oppgave å gjøre menneskene bevisst på seg selv i sin egen historie – og likevel en svært liten oppgave, i seg selv en begrensning, når man tenker på at vi ikke bare er i verden, men på jorden, i universet. Men det som tidligere epoker våget, nemlig å bestemme menneskets plass i universet, synes fjernt i dag.

Uansett er vårt filologiske hjem verden; nasjonen kan det ikke lenger være. Utvilsomt er nasjonens språk og dannelse fortsatt det mest kostbare og uunnværlige som filologen arver. Men det blir først virksomt i overvinnelsen, i atskillelsen. Under endrede omstendigheter må vi vende tilbake til det som allerede den førnasjonale, middelalderske dannelsen var i besittelse av, til en erkjennelse av at ånden ikke er nasjonal. Paupertas [fattigdom] og terra aliena [fremmed land] – dette eller noe lignende finner vi hos Bernhard fra Chartres, Johannes fra Salisbury, Jean de Meung og mange andre. Mag-num virtutis est, skriver Hugo fra St. Victor (Didascalicon III, 20), ut discat paulatim exercitatus animus visibilia haec et transitoria primum commutare, ut postmodum possit etiam derelinquere. Delicatus ille est adhuc cui patria dulcis est, fortis autem cui omne solum patria est, perfectus vero cui mundus totus exilium est…[Dydens krevende begynnelse ligger i at et erfarent sinn litt om senn først lærer å bytte ut dette synlige og forgjengelige, slik at det deretter til og med kan vendes ryggen. Stilig er den som har sitt fedreland kjært, og sterk den som har ethvert land som sitt fedreland, men fullkommen er den som har hele verden som sitt eksil…] Ifølge Hugo gjaldt dette for den som har som mål å frigjøre seg fra kjærligheten til verden. Men også for den som vil oppnå den rette kjærlighet til verden, er dette en god vei.

Oversatt av Helge Jordheim