Abstract:

A Female Voice of the Nation

Nationalité is a key concept in Madame de Staël’s novel Corinne ou l’Italie (1807) and occured for the first time in French literature in 1807. The aim of this article is to explore its context in the famous novel about the artist and modern sibyl Corinne, who became a public voice for her chosen nation, Italy. Thus the novel’s national rhetoric, that is words for nationality and fatherland, will be traced in different editions and translations. As Corinne is a bilingual woman with two different nationalities, and as her love story with a British lord personifies the difference of national characters from a gender perspective, the novel and its translations offer a unique opportunity to study how certain words and concepts are coined at the birth of modern nationalism. The novel also offers an example of national education when Corinne becomes a guide for her lover in Rome and Italy. The last part of the article follows Corinne soul-sister, the Danish-Norwegian author Christiane Koren, in her efforts to speak out for her chosen country in 1814, when Norway became united with Sweden. Madame de Staël had a word to say in that political process, and certainly with more success than Christiane Koren.

Keywords:Nationality, gender, translation studies, Norway in 1814, Madame de Staël, Christiane Koren

Quand une fois on a tourné l’enthousiasme en ridicule, on a tout défait, excepté l’argent et le pouvoir.                 Corinne i Corinne ou l’Italie 1

O, hvem kan lægge den herlige Corinna bort, uden Overvindelse. Jeg kan ikke sammenligne den med noget af hvad jeg før har læst. Den er den eneste i sit Slags.                 Christiane Koren 19.08.1811

Det har vært hevdet at ordet «nationalité» første gang forekommer i en fransk publikasjon i Madame de Staëls roman Corinne ou l’Italie fra 1807 (Corinne, or Italy 1998, xii). Sikkert er det at begrepet ikke var utbredt i fransk, tysk eller dansk i 18072 – den første registrering i Norge synes å være fra 18153–, og at Madame de Staëls roman utforsker det fenomen som begrepet nevner og former nettopp i disse år under inntrykk av Napoleonskrigene. Med Corinne ou l’Italie leverte Madame de Staël ett av sine bidrag til det en anonym forfatter i Blackwood’s Edinburgh Magazine – sannsynligvis Benjamin Constant – i 1818 kalte «the Natural History of Nations», dvs. «the art of analysing the spirit of nations, and the springs which move them» (December 1818, 278f.).4

Flere av de Staëls essays og avhandlinger bidro til denne nye vitenskapen, blant dem De la littérature considérée dans ses rapports avec les institutions sociales (1800) og, ikke minst, De l'Allemagne (1810/1813). Corinne ou l’Italie skiller seg fra disse avhandlingene fordi det er en roman, fordi spørsmål som angår nasjonal kultur og identitet kompliseres av kvinnespørsmålet, og fordi nasjonalitet utforskes som et subjektivt fenomen, bevegelig, flertydig og åpent for individuelle valg. Men romanen bidrar til analysen av hvordan nasjonale kulturer formes, forstås og formidles. Verkets hybridpreg med innslag av essayistikk, (fiktive) brev, fragmenter, improvisasjoner og avsnitt hvor fortelleren opptrer som guide for leseren i en vandring i Rom og Italia, samt dens preg av historieskriving kan forklare at verket selv i vår tids biblioteker kan registreres under stikkord som peker mot sakprosa.5

Romanens historiske kontekst er Napoleonskrigenes epoke med dens brytninger mellom revolusjonære frihetsidealer og patriarkatets restaurasjon og mellom ulike forståelser av sammenhengen mellom kultur og nasjon. Handlingen foregår i tiåret 1793–1803, med hovedhandlingen lagt til 1793–95.6 Som genial, fri, berømt og folkekjær kunstner og poet lever tittelfiguren Corinne i Rom, hvor hun gjør seg til uttrykk for og fortolker av et splittet Italia og en miskjent italiensk nasjon, inntil hennes kreativitet og uttrykksevne ødelegges av et kjærlighetsforhold til en britisk lord, Oswald, Lord Nelvil, som svikter henne, og hun dør. Underveis blir det avslørt at Corinne har to nasjonaliteter, «deux nationalités différentes» (Corinne ou l’Italie, 1985, 379; 1807 bd. 2, 395). Hun har både engelsk og italiensk bakgrunn, men har valgt å være italiensk, som sin avdøde mor. Faren var engelsk. Denne spenningen mellom italiensk og britisk/engelsk strukturerer romanen; «[…] the difference of national character is the force that sets all in motion; and it is Great Britain and Italy, the extremes of civilized Europe, that are personified and contrasted in the hero and heroine», skriver den anonyme anmelder i Edinburgh Review (October 1807, 183).

Corinne ou l’Italie utkom i mange utgaver og oversettelser i årene etter utgivelsen. Bare i Frankrike skal det ha kommet over førti utgaver og opptrykk av romanen fram mot 1872 (Goldberger 1990, 800).7 Verket ble raskt oversatt til tysk (1807), italiensk (1808), svensk (1808) og engelsk; det kom to forskjellige oversettelser i England (London, 1807) og tre i USA (Boston, New York, Philadelphia, 1808) med etterfølgende opptrykk.8 Først i 1824 ble verket oversatt til dansk. Sammen vitner romanen og de samtidige oversettelsene om hvordan det ble utformet en moderne forståelse av nasjonalitet i de første tiår av det 19. århundre og hvilke språklige utfordringer dette medførte. Det kompliserte også oppgaven for forfatterinnen og oversetterne at romanen via en kvinnelig fortellerstemme og en tospråklig kvinnelig hovedperson både uttrykker og hyller det nasjonale, utforsker nasjonalitetenes konsekvenser for de to kjønn, og samtidig utfordrer forestillingen om at nasjonalfølelsen har forrang for kjærligheten mellom enkeltmennesker, og at plikten overfor nasjonen går foran plikten til selvrealisering, personlig lykke og medmenneskelighet.

En av romanens mange kvinnelige lesere i årene etter utgivelsen, var den dansk-norske forfatterinne Christiane Koren. I likhet med romanfiguren Corinne skulle også Christiane Koren prøve å gi stemme til sin valgte nasjon, i hennes tilfelle til Norge i 1814. Det skal ikke påstås at Koren imiterte Corinne. Men at romanen hadde gjort sterkt inntrykk på henne, er utvilsomt. «Og jeg kan læse og læse den igien og igien, og den vil altiid bliive mig lige interessant og giennemgløde mit Hierte,» skriver hun til sin og Madame de Staëls felles venn Oehlenschläger 18.1.1812 (Oehlenschläger 1953, bd. 1, 66). I august 1811 hadde hun lånt og lest Dorothea Schlegels oversettelse, Corinna oder Italien (1807),9 og «med Overvindelse» og «høitbævende Hierte» lagt den fra seg da hun var ferdig med «dette jeanpaulsk-qvindelig-skiønne Digt» som hadde gitt henne «denne rene -Siælenydelse». Romanen kunne ikke sammenliknes med noe annet hun hadde lest. «Den er den eneste i sit Slags,» skriver hun i sin sirkulerende journal. «Og saa være Madame Stahl velsignet for den rige, rene Nydelse hun har skiænket mig og Utallige» («Dagbok» 19. og 21.8.1811).

Det er formålet med denne artikkelen å analysere nasjonalitetstemaet i Corinne ou l’Italie i lys av et kjønnsperspektiv. Denne analysen skal følges opp med en framstilling av Christiane Korens nasjonale opptreden i 1814. Overordnet skal det fokuseres på kvinnestemmen som taler for og om nasjonen i en nasjonal krisetid, og på de språklige og didaktiske utfordringer som dette medførte. De didaktiske perspektivene viser seg særlig i Corinnes innsats for å oppdra Oswald til å oppleve og forstå Italia og den italienske nasjon, et prosjekt med røtter i klassisk retorikk og bånd til samtidig teori om vittighet («Witz»). Christiane Korens nasjonalpedagogiske opptreden i 1814 har feste et annet sted, nemlig i 1700-tallets forestillingskrets om Norge som fjellenes, kjempenes og frihetens land, med aner fra oldtiden, som hun transformerer slik at kvinnen som nasjonens mor blir hovedfigur. Språklig skal analysen behandle begreper for nasjonalitet, fedreland, fødeland og morsmål i originalutgaven og seks oversettelser til fire språk. Det er artikkelens tese at romanens nasjonalitetsbegrep ikke skal forstås som en konvensjonell og utskiftbar betegnelse på en såkalt nasjonalkarakter som den enkelte, som del av et kollektiv, ubevisst eller bevisst, deler med andre, men at romanen navngir et fenomen den bidrar til å skape. Når Corinne skriver til Oswald at hun har «deux nationalités différentes» og når hun tilføyer «si je puis m’exprimer ainsi», blir dette en uhørt begivenhet både i tekstens univers og for de mange lesere som ennå ikke var fortrolige med begrepet i eget morsmål. (Corinne ou l’Italie 1985, 379). Formuleringen ble også en utfordring for oversetterne til andre språk enn engelsk. Dertil kommer at det her dreier seg om en kvinne med to forskjellige nasjonaliteter.

Madame de Staël blir en formidlende instans i artikkelen fordi lesningen av Corinne ou l’Italie skal få perspektivere framstillingen av Christiane Korens opptreden i Norge i 1814. Som kjent var Madame de Staël, som stod Karl Johan nær, aktiv i det politiske spillet som førte fram til unionen mellom Sverige og Norge i 1814. Under og etter oppholdene i St. Petersburg og Stockholm i 1812–1813, var hun, sammen sin sekretær August Wilhelm Schlegel, en pådriver for at Sverige skulle slutte seg til Napoleons motstandere, gi opp å få Finland tilbake og satse på en felles stat på «what may be termed the Scandinavian insula» (de Staël 1813, 38). De to delte med andre ord ståsted med «the modern Scandinavians» (Feldborg 1813, 2).10 Dette argumenterte de for blant annet i sine skrifter mot «kontinentalsystemet», utgitt på fransk, engelsk og tysk i februar–mars 1813 (de Staël 1813, Schlegel 1813).11 Seinere, i løpet av sommeren og høsten 1814, engasjerte Madame de Staël seg for å få Karl Johan til å godta den norske konstitusjon, og bidro dermed til at visjonen om ett skandinavisk rike og ett folk mellom Østersjøen og Atlanterhavet ble blokkert (Steen 1951, 219f.).

Det kan dessuten minnes om at Christiane Koren (1764–1815) tilhørte samme generasjon som Madame de Staël (1766–1817) og hennes venninne, forfatterinnen Frederike Brun (1765–1835). De var alle berømte forfatterinner som publiserte under eget navn, Madame de Staël i Europa, Frederike Brun i Danmark og Tyskland, og Christiane Koren i Danmark–Norge. De samlet alle, i likhet med Corinne, sine «sirkler» rundt seg, hvor de dyrket vennskap med betydningsfulle og innflytelsesrike menn, lovende diktere og kunstnere og – tilsynelatende til forskjell fra Corinne – andre interessante eller talentfulle kvinner. I likhet med Corinne hadde de alle også dobbel nasjonalitet: sveitsisk-fransk, tysk-dansk og dansk-norsk. Det dreier seg om en bestemt generasjon intellektuelt engasjerte, konverserende og skrivende kvinner, de som former den liberale europeiske salongkultur.

Som tekstgrunnlag for artikkelen benyttes Simone Balayés utgave av Corinne ou l’Italie (1985); den følger tredjeutgaven fra 1807. Det vises normalt til denne utgaven, bortsett fra en del lengre sitater som siteres etter den danske oversettelse (1824), der dette synes akseptabelt for meningen. Men siden tredjeutgaven ble endret av Madame de Staël, har jeg også konsultert første- og andreutgaven for sitater som angår nasjonalitetstemaet.12 For analysen av hvordan romanen forstår og kommuniserer begrep for fedreland, fødeland, morsmål og nasjonalitet, har jeg dessuten brukt seks eldre oversettelser til tysk (1807, 1826), svensk (1808), engelsk (New York 1808, London 1833) og dansk (1824).13 Forlagene opplyser ikke hvilken utgave som ligger til grunn for disse oversettelsene – det kom også franske utgaver i London (1807) og i Stockholm (1808) –, men for mitt formål synes dette mindre viktig. Dorothea Schlegels tyske oversettelse (1807) bygget på manus fra Madame de Staël.

Christiane Korens journaler for årene 1808–1813 oppbevares i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Men 1814-årgangen synes tapt, bortsett fra et hefte fra første del av august 1814.14 Utdrag fra journalene fra årene 1808–10 og 1813–januar 1815 er publisert i «Moer Korens» dagbøger (1915). Utgiveren, Sofie Aubert Lindbæk, ser ut til å ha disponert det meste av 1814-årgangen, men har ikke kjent augustheftet. Christiane Korens omfattende håndskrevne journaler er en underutnyttet kilde i norsk kultur- og litteraturforskning og i forskning om nasjonalisme i Norge forut for og i 1814. Det siste kan ha sammenheng med at nasjonalismeforskning har hatt en tendens til fortrinnsvis å benytte publiserte tekster av menn som kildegrunnlag.

Nasjonalitet, fødeland og fedreland

Nasjonalitetstemaet i Corinne ou l’Italie angår den kvinnelige protagonist på flere nivåer. Allerede tittelen integrerer kvinnen og nasjonen: Corinne eller Italia, ikke Corinne og Italia. Corinne identifiserer seg også selv med nasjonen, og betraktes av andre som bilde på og uttrykk for Italia. Hennes verdier og begavelse vitner om de positive egenskaper og muligheter hun selv ser hos landet og folket: Corinne står for entusiasme, imaginasjon, poesi, natur, skjønnhet, umiddelbarhet, generøsitet og toleranse, selskapelighet, kunstneriske talenter, uttrykksevne, sensiblilitet og dertil den form for visdom som skyldes evnen til å kunne levendegjøre nasjonens fortid i nåtiden uten å forfalle til nostalgi eller sjåvinisme. Den italienske nasjons mangel på en samlende statsmakt og politisk uavhengighet og dens avmakt overfor fremmed militærmakt reflekteres i at Corinne krones på Capitol foran en jublende folkemengde for sin poesi og veltalenhet og som symbol for det skjønne Italia («l’image notre belle Italie», s. 57), og at hun – som Italia – må gi tapt for en fremmed krigsmakt. Hun bringes til taushet av en britisk offiser. Dertil kommer romanens behandling av Corinnes nasjonalitet.

Begrepet nationalité forekommer i Corinnes lange brev til Oswald – Lord Nelvil – i 14. bok («Histoire de Corinne»); hun har «deux nationalités différentes» (1985, 379f; 1807 bd. 2, 395). Født av en italiensk mor og en engelsk far, med dobbel oppdragelse («une double éducation») som barn i Italia og som ung morløs datter hos faren og stemoren i England, har den kvinnelige hovedperson etter farens død bosatt seg i Rom, hvor hun lever som fri kunstner – poetinne, improvisatrise, malerinne – under kunstnernavnet Corinne (Corinne ou l’Italie, 1985, 379). Hos Corinne møtes også byens berømte kunstnere og mest opplyste menn. Etter stemorens ønske har hun frasagt seg farsslektens etternavn, og godtatt at hennes engelske familie innbilles at hun er død. Men hun har beholdt sin store arv, som hun som ugift kvinne jo disponerte selv. Engelske «Miss Edgermond» – vi får ikke vite fornavnet –, eldste datter av Lord Edgermond, lever tilsynelatende ikke mer, mens italienske «Corinne» er Italias mest berømte kvinne, ja, den mest briljante person i landet, og en av de vakreste kvinner i Rom (ibid 49, 475), en som vitner om fortiden og bærer bud om framtiden og, ikke minst, en modell for hva italieneren kunne vært, hvis Italia ikke hadde vært rammet av ulykker (s. 57). At Corinne i sin første samtale med -Oswald, i romanens andre kapittel, kan insistere på at hun er italiensk og ikke engelsk, skyldes derfor et valg. I en episode mot slutten av romanen opplever hun likevel en momentan sorg over at England ikke er hennes land.

Også for andre av romanens personer er nasjonal tilhørighet et komplekst fenomen, situasjonsbestemt og åpent for forhandlinger og tolkning av mellommenneskelig samkvem. -Oswald introduseres i romanens første setning som skotsk adelsmann og omtales siden som skotte, men også som engelskmann. Han regner selv England som sitt fedreland. Oswalds franske venn Raymond, erfarer, som Corinne, at nasjonalitet er noe en kan måtte velge ut fra egne erfaringer, normer og følelser, særlig følelsen av samhørighet med andre. Når Raymond vil forlate revolusjonens og terrorens Frankrike («mon pays»), begrunner han dette med at det Frankrike han har kjent, ikke fins mer. Men han vil gjenfinne sitt fedreland («ma patrie») hvis han får komme til Oswald i England; «mit Fædreneland gjenfinder jeg kun der, hvor jeg indaander samme Luft som De», slik formuleres poenget i den første danske oversettelsen (Corinna, eller Italien, 1824, bd. 2, 174; jf. 1985, 313f; 1807, bd. 2, 248).

Til forskjell fra Corinne og Raymond betrakter Oswald nasjonal tilhørighet som bestemt av slekt, stat og borgersamfunn. Han klager over at Corinne ikke har samme land som ham («du même pays que moi»), og selv om han gir henne noe rett når hun retorisk spør om ikke deres sjelsfellesskap gir dem samme fedreland («la même patrie»), fastholder han forskjellen dem imellom (1985, 250). Selv om hans avdøde far innrømmet at nasjonsfølelse («esprit national») kan betraktes som en fordom («ces préjugés, si vous le voulez»), kommer Oswald til å bekrefte farens norm om at en mann som er født i «notre heureuse patrie» framfor alt skal være englender og «citoyen» (1985, 467;1807, bd. 3, 170). For Oswald er fedrelandets rett til ham å sammenlikne med en fars rett til sønnen (1985, 32). Den melankoli han lider av idet romanen åpner, forklares med at faren døde mens sønnen oppholdt seg i Frankrike, og kan ha trodd at sønnen var en rebell overfor både far og fedreland, dvs. overfor alt hellig i livet (s. 28). At Corinne har valgt morens land, Italia, framfor England, og skjuler sin engelske bakgrunn, kan Oswald derfor verken forstå eller – viser det seg – tilgi. Dermed ikke sagt at nasjonaliteten er ukomplisert for ham. Tvert om pines han romanen gjennom av de krav om oppofrelse som han føler hans engelske nasjonalitet medfører, og han forhandler stadig med seg selv om Corinne skal vurderes ut fra engelske normer for kvinnelighet eller skal betraktes som en så unik personlighet at disse ikke gjelder for henne (s. 46).

Det er et påfallende trekk ved romanen at bare to sentrale personer synes uten distanse til egen nasjonalitet. Dette gjelder Oswalds reisefelle til Italia, grev d’Erfeuil, et karikaturbilde av en elegant, vittig og overfladisk franskmann som finner at alt i Italia, kanskje med unntak for Corinne, kommer til kort sammenliknet med det franske. Og det er Corinnes stemor, Lady Edgermond, med sin bornerte uvilje mot alt som kan forstyrre engelsk sed og skikk.

Corinne ou Italia kom i mange utgaver og på mange språk i årene etter utgivelsen. Sammen vitner romanen og de samtidige oversettelsene om hvordan det ble utformet et vokabular for en moderne forståelse av nasjonalitet i de første tiår av det 19. århundre. Parallelt kan en studere hvordan patriarkalske hensyn kan ha vanskeliggjort begrepsbruken, og hvordan enkelte oversettere har valgt ord og i ett tilfelle tilføyelser som støtter opp om det vi kan kalle Corinnes perspektiv på nasjonalitet.

Corinnes morsmål («langue maternelle») er italiensk, og Italia er hennes fødeland, hennes mors land og hennes eget land etter valg, som hun vender tilbake til; «mon ancienne patrie» står det i romanens franskspråklige gjengivelse av hennes brev til Oswald (1985, 380f.; 1807, bd. 2, 396f.). Men Oswald tror, når han først møter henne, at engelsk er hennes naturlige språk («langue naturelle», 1985, 73; 1807, bd.1, 104). Og mot slutten av romanen, når Corinne oppholder seg i London i håp om å gjenopprette forbindelsen med Oswald, angrer hun på at hun forlot England, dette respektable land («pays») som burde ha vært hennes fedreland («ma patrie», 1985, 488; 1807 bd. 3, 220), slik at hun kunne blitt Lady Nelvil. Altså: hvordan håndterer forfatterinnen og oversetterne en tospråklig heltinne med både moder- og fedreland, attpåtil to land som lot seg oppfatte «the extremes of civilized Europe»?

Den moderne engelske utgave av romanen (Oxford World Classics) oversetter «mon ancienne patrie» med «former motherland» og «ma patrie» med «my mother country», og poengterer slik at Italia er knyttet til moren, mens England ikke er moderland. At italiensk er «langue maternelle» oversettes med «native tongue» (s. 256f., 334). I en av de amerikanske oversettelsene fra 1808 vender Corinne tilbake til «my prior country», og italiensk oversettes med «native language» (Corinna; or Italy, 1808, 268f.). Når Oswald kaller England for Corinnes fedreland («ta patrie», 1985, 439), brukes uttrykket «your country» (s. 313). Isabel Hills utbredte engelske oversettelse, først utgitt i 1833 og siden trykt i mange utgaver og opplag både i England og USA, lar den unge Corinne forlate England og dra tilbake til «my own country». Italia omtales også som «native land» og italiensk som «mother-tongue» (Corinne; or, Italy, 1854, 246f.). Oswalds «ta patrie» om England oversettes med «thy father’s country» (s. 288). Og når Corinne selv ønsker at England hadde vært hennes «patrie», bruker begge de eldre oversettelsene ordet «country» (1808, 349;1854, 321). At de eldre oversettelsene unngår å kalle Italia for Corinnes «fatherland», kan selvsagt skyldes at ordet knapt ble brukt på engelsk «in the days when the early Romantics were in the process of inventing nationalism» (Goldberger 1990, 803).15 Men ordet fantes, og oversetterne kunne også brukt «mother country» eller «motherland» om Italia. Når de heller ikke gjør dette, kan det skyldes at også «mother country» ut fra språklige og patriarkalske konvensjoner refererte til farsslektens land.

Den første danske oversetter, Anne Sophie Brandt, oversetter både «langue maternelle» og «langue naturelle» med «Modersmaal» (bd. 3, 31, I 74), men lar heltinnen «vende tilbage til mit gamle Hjem» og unngår slik, i denne sammenheng, å kalle Italia for Corinnes fedreland (1824, bd. 3, 31). Likevel forekommer det at Italia kalles Corinnes «Fædreneland» (jf. bd. 3, 39). Brandt lar også Corinne under Londonoppholdet ønske at England hadde vært hennes «Fødeland» (bd. 3, 203), rimeligvis fordi England jo faktisk var hennes fedreland. Den svenske oversettelsen lar Corinne omtale Italia som «mitt gamla fädernesland» (bd. 2, 285, jf. også bd. 2, 292). I de første tyske oversettelsene lar Dorothea Schlegel (1807) og Friedrich Gleim (1826) Corinne vender tilbake til «meinem alten Vaterlande»/ «mein altes Vaterland» (1807, bd. 3 , 239; 1826, bd. 3, 81); italiensk er «Muttersprache» (1807, bd. 3, 241; 1826, bd. 3, 82), mens England blir et tapt «Vaterland» (1807, bd. 4, 145, 1826, bd. 4, 32). Mens den danske oversetter har prøvd å nyansere språkbruken for å ivareta Corinnes lojalitet til Italia som morens og eget land, synes de tyske oversetterne å være uten motforestillinger til ordet «Vaterland». I Schlegels tilfelle kan dette selvsagt ha sammenheng med farten i oversettelsesarbeidet.

Corinnes to nasjonaliteter har bydd på spesielle utfordringer. Romanen er skrevet på fransk, men hovedpersonene snakker italiensk og stundom engelsk til hverandre. Det opplyses ikke om Corinnes brev til Oswald, det sted i romanen hvor ordet «nationalité» forekommer, er skrevet på engelsk eller italiensk, men romanens franske versjon må forstås som en oversettelse. At ordet «nationality» ble brukt i engelsk på 1700-tallet – det skal ha fått sin moderne betydning i tiden rundt 1800 (Williams, 1979, 178) –, tyder på at brevet må tolkes som skrevet på engelsk. Dertil kommer at Corinne skriver dette brevet fordi hun ønsker at Oswald skal gifte seg med henne. Det fordrer, vet de begge, at hun kan repatrieres som engelske «Miss Edgermond». At brevet i stor grad handler om Corinnes liv i England og begrunner oppbruddet fra den engelske familien, at det har blitt livsviktig for henne at Oswald ikke vil avvise henne når han kjenner hennes historie, at brevet er argumenterende, og at hun tidligere har forklart Oswald at hun velger språk ut fra det hun vil uttrykke, peker i samme retning. Corinne vet dessuten at Oswald foretrekker at hun snakker engelsk til ham. Første gang de tilfeldig møttes, da Corinne forlot Capitol, snakket hun uventet aksentfri engelsk til ham, og da Oswald deretter oppsøkte henne hjemme, beklaget han at hun nå snakket italiensk. I dansk oversettelse:

[…] blidelig beklagede han sig over at hun ikke talede Engelsk med ham. Er jeg mer fremmed for Dem i dag end igaar? […] – Jeg er vis paa, sagde Oswald, at det Engelske er Deres Modersmaal, det Sprog De taler med deres Venner, det … Jeg er en Italienerinde, afbrød Corinna ham. (1824, bd.1, 74; jf. 1985, 73)

Men brevet avslører at Oswald har gjettet riktig; hun er også engelsk. At hun har restaurert et portrett av Oswalds far for ham like før hun gir ham brevet, bekrefter at brevet åpner for at Corinne igjen kan underlegges engelsk patriarkalsk kultur. For nå forteller hun også at Oswalds far møtte henne som ung pike i England, men forkastet henne som mulig svigerdatter fordi hun var for begavet og for italiensk i væremåte (1985, 466f.). Corinne vet at repatriering og ekteskap i et patriarkalsk England innebærer å gi avkall på sin uavhengighet, formue og offentlige virke, overlate til mannen å ha en samfunnsrolle og selv skjule sin intelligens og sine talenter og vie seg til hjemmet. Da Oswald forlater Corinne i Italia for å dra til England, lover han også – i hennes fars og hans fars navn – at han skal prøve å gi henne tilbake hennes fedreland («ta patrie») og (fars)navn, slik at de kan gifte seg (s. 439). Dette løftet klarer han ikke å oppfylle, og Corinne vender skuffet tilbake til Italia etter et hemmelig opphold i England og Skottland.

I de eldre oversettelser jeg har benyttet, er de mest tekstnære oversettelsene av romanens «deux nationalités différentes» Gleims tyske oversettelse fra 1826 og Hills engelske fra 1833. Friedrich Gleim lar Corinne omtale sin «dobbelten Nationalität» (bd. 3, 81); Isabel Hill skriver «twofold nationalities» (1854, 246). I den amerikanske 1808-oversettelsen (New York) derimot har Corinne «two distinct nationalites of thought and speech» (s. 268). Tilføyelsen «of thought and speech» og kursiveringen av «nationalities» har ikke dekning i den franske originalutgave, men tydeliggjør at for Corinne er nasjonalitet et kulturfenomen, knyttet til tanke og tale og mellommenneskelig kommunikasjon. Språket er avgjørende; hennes to nasjonaliteter svarer til hennes tospråklighet. Tilføyelsen legger også avstand til den britiske forståelse av nasjonalitet som Oswald strever med, men kommer til å bøye seg for: den som fordrer en urokkelig mannlig lojalitet og pliktfølelse overfor farsslekt, borgersamfunn, stat, religion og nasjonens krigsmakt.16

I den svenske, danske og de to tyske oversettelser savnes begrepet nasjonalitet. Den svenske utgave oversetter «deux nationalités différentes» (1985, 379) med «nästan tvånne särskildta national-caracterer» (Corinna, eller Italien, 1808, bd. 2, 284). Antakelig er «nästan» ment å dekke originalens «si je puis m’exprimer ainsi», samtidig som det vitner om at nasjonalkarakter bare «nesten» er det samme som nasjonalitet. Men oversettelsen skjuler at Corinne faktisk har to forskjellige nasjonaliteter, og at usikkerheten ligger i hvordan dette skal formuleres. At oversetteren har unngått ordet «nationalitet», som visstnok er belagt i svensk ca. 1800, tyder på bruken har vært beskjeden i 1808.17

«Nationalitet» fantes i dansk i 1820-årene, bl.a. som oppslagsord i 1820-utgaven av Jacob Badens ordbok: «Det Ejendommelige hos et Folk; Nationalaand eller Folkeaand» (Baden 1820, 238). Anne-Sofie Brandt lar likevel Corinne ha «to Nationers forskjellige Eiendommeligheder bestemt til særegne Fordele» (1824, bd. 3, 30f.). Tilsvarende løsning valgte Dorothea Schlegel: «zwei verschiedene National-eigenthümlichkeiten» (1985, 328; 1807, bd. 3, 23). Den klossete oversettelsen kan selvsagt skyldes at Brandt har benyttet Schlegels utgave. Men kanskje har det vanskeliggjort oversettelsen at romanen ikke reserverer begrepet for kollektiv nasjonalkarakter, i tråd med Badens definisjon, men gjør nasjonalitet til et individuelt anliggende, ustabilt og bevegelig fordi kjønn, individuell begavelse og sosiale og politiske forhold gjør forskjell. Kanskje skal den klossete danske oversettelsen av «nationalité» tolkes som uttrykk for noe som ennå ikke kan betegnes? Hvordan det nå er, kan det konkluderes med at både den franske originals «patrie» og «nationalité» ble en utfordring for oversetterne,18 og at de i varierende grad evnet å ivareta hensynet til Corinnes to nasjonaliteter, hennes valg av morens land som sitt, og det forhold at nasjonalitet for henne først og fremst handlet om «thought and speech», og ikke om institusjoner, rikdom og makt.

Imaginasjon, minne, vidd

«Man kunde kalle Corinna et Digt om Nationalfordomme,» skriver Georg Brandes i Emigrantliteraturen. For Brandes representerer engelskmannen Oswald og franskmannen d’Erfeuil med alle deres fordommer mot andre nasjoner det tidlige 1800-talls «stærkeste og mest selvtillidsvekkende» europeiske nasjoner. Når Corinne kjemper mot disse fordommene og prøver å «udvide Oswalds Blik og smidiggjøre hans Aand» iverksetter hun samtidig «Læserens Opdragelse». Tar vi Brandes på ordet, kan Corinne ou l’Italie leses som et didaktisk verk, et verk som er rettet mot nasjonale fordommer og som skal få leseren til å forstå at det fins «mange ligeberettigede og stundom mer berettigede Oppfattelsesmaader» og livsoppfatninger enn dem leseren selv står for (Brandes 1923, 136.). Denne dobbeltoppdragelsen – av Oswald og av leseren – får sitt eksemplariske uttrykk i Corinnes system for å lære Oswald å se og forstå Italia.

Utgangspunktet er Oswalds ankomst til Italia. Han er fordomsfull mot Italia og italienerne, italienske kvinner inkludert, og på reisen til Rom vurderer han Italia som en opplyst administrator som elsker orden og offentlig velstand (1985, 47). Ifølge ham selv har han for vane å dømme nasjoner strengt og alltid mene at de fortjener sin skjebne. Han avviser å beundre at den italienske nasjon, til tross for og som kompensasjon for mangelen på politisk selvstendighet, store statsmenn og offiserer, har en særlig høyt utviklet imaginasjon (s. 96). Hans fantasi er ennå for uutviklet til at han kan ta inn over seg den italienske naturs underverk og kunstens mesterverk. Og han evner ikke å trenge inn i Italias «mysterium», et mysterium, som ifølge fortelleren, fordrer imaginasjon framfor rasjonalitet. Denne imaginasjonen («l’imagination») kontrasterer fortelleren til den dømmekraften («esprit jugement») som blir spesielt utviklet i engelsk utdannelse (s. 47). Oswald lider av for ensidig oppdrevet forstand («raison») og dømmekraft og dertil av melankoli. Når Corinne påtar seg å vise Oswald Rom og siden mer av Italia, er oppdraget derfor dobbelt: Hun blir hans «guide» (s. 91) til Roms og Italias severdigheter, landskap og folkeliv, og hun må stimulere og utdanne ham slik at hans imaginasjon og empati blir vitalisert og hans kritiske dømmekraft dempet. Målet er å gjøre Oswald fengslet av Italia («fixer lord Nelvil en Italie», s. 90).

Dette, viser det seg, er Corinne særlig kvalifisert til. Hun ser, kjenner og forstår Italia både som italienerinne og som fremmed; hun forener på en sjelden måte poetisk fantasi og entusiasme med analytisk evne («une personne à la fois susceptible d’enthousiasme et d’analise», s. 82) – og analyse er et av tidens og Madame de Staëls honnørord –, og hun har omfattende viten om italiensk kunst, kultur og språk og om fremmede litteraturer, særlig den engelske. Dessuten har hun – uten at Oswald ennå vet det – engelsk bakgrunn.

Oppdragelsen av Oswald fordrer et lære- og minnearbeid. Stedene de besøker, monumenter, minnesmerker, bygninger, statuer, folkefester, dagligdagse hendelser de observerer – alt gir synsinntrykk som Corinne knytter til innsikt i Italias historie, kunst og litteratur, og til viten om nasjonens liv i fortid og nåtid, samtidig som deres vandringer og reiser gir dem felles minner og får dem til å oppleve seg som venner og etter hvert som elskende. Corinnes metode er konversasjon og oppmerksom sansing av utvalgte objekter, opptrinn og hendelser; hennes system («mon système», s. 100) for å ordne og formidle viten er encyklopedisk i tradisjonen fra det 17. og 18. århundre. Karakteristisk nok innleder Corinne deres første samtale alene med å spørre om Oswald har sett noen av Roms monumenter. Men det har han ikke. For Oswald er tenkende og dømmende mer enn seende og tolkende. Selv minnene om hans far, som han er så besatt av, og om farens gods har tapt liv og farge og forbindes ikke lenger med det omgir ham:

Han kunde ikke længere gjenkalde sig disse Smaaomstændigheder som rørte ham saa dybt; hans Erindringer havde tabt deres Livlighed, de stode ikke længere i Forhold til de Gjenstande der omgave ham; han tænkte vel ikke mindre paa den han savnede men det var ham vanskeligere at forestille sig ham nærværende (1824, bd. 1, 5f.; 1985, 29).

Corinne derimot eier evnen til selvforglemmende og fordomsfritt å ta imot inntrykk og knytte assosiasjoner og refleksjoner til dem. Og hun eier den form for begavelse som hennes forfatterinne og andre drøftet under betegnelsen vittighet eller, på tysk, «Witz», nemlig evnen til momentant å finne slående uttrykk som anskue-liggjør forbindelsen mellom inkommensurable størrelser og spesielt mellom det materielle og det åndelige (Jean Paul 1990, 172). Det dreier seg om en kreativ evne til å finne uventete sammenhenger; Friedrich Schlegel kalte det «kombinatorischer Witz» (Hill 1993, 39). Corinne ser og kan uttrykke det store i det små, det åndelige i det materielle, fortiden i nåtiden, det levende i det døde og – viser det seg – døden i det levende. Og hun eier, i utpreget grad, evnen til å stimulere ånden gjennom «sinnreichen Zusammenstellung der äußern Gegenstände», for nå å sitere fra Madame de Staëls drøfting av «Witz» i Über Deutschland (1814; Staël 1883, bd. 2, 175).19

I en kommentar til Corinnes og Oswalds vandringer i Rom skiller fortelleren mellom to typer minne eller erindring: «les souvenirs de l’esprit», som skyldes studier eller lesning, og «les souvenirs de l’imagination», som fordrer imaginasjon (s. 111). Det er den siste formen Corinne prøver å formidle til Oswald når hun fører ham fra det ene til det andre syns- og sanseinntrykk, for eksempel av Roms ruiner. I dansk oversettelse kommenterer fortelleren:

De Betragtninger man med Historiens Læsning foranlediges til, virke langt mindre paa Sjelen, end disse Stene der ligge blandede mellem hinanden, end disse Ruiner blandt nye Bygninger. Synet af de romerske Ruiner virke saa mægtigen paa Sjelen, at man derved troer paa de ældgamle Romere, som om man havde levet i deres Tid. Forstanden fatter de Erindringer man erhverver ved Læsning; men Phantasiens Erindringer frem-staae af et umiddelbart og inderligt Indtryk, der giver Tanken Liv, og ligesom lader os skue hvad vi have lært. (1824, bd. 1, 131, min kursivering)20

Denne spesielle evnen til å levendegjøre tanken og «ligesom» «skue» de betydninger hendelser og gjenstander – «disse Stene» – kan gjemme, får den enkelte til å erkjenne den guddommelige gnisten i mennesket, den som «man aldrig maa blive kjed af at fremkalde hos sig selv eller oplive hos andre» (sst. 132). For katolikken Corinne blir innsatsen for å få Oswald til å se og forstå Italia og den italienske nasjon derfor et dannelsesprosjekt. Hun vitaliserer gudsgnisten i ham når hun stimulerer hans evne til umiddelbar opplevelse, til å knytte sanseinntrykk til skiftende betydninger, assosiasjoner og ideer uten å la fordommer stoppe følelse, fantasi og tanke, og til å reflektere over og konversere om slike inntrykk. Stikkord for prosessen er imaginasjon, entusiasme, språk – og vi kan tilføye det staëlske yndlingsbegrep talent, som Corinne er så rikt og allsidig forsynt med.21 Når Corinne selv karakteriserer denne tilgangen til viten, kaller hun den skissemessig. Hun setter i gang en prosess som fordrer kreativ medvirkning av den andre.

Et godt stykke på vei – og for en tid – lykkes det Corinne å gjøre Oswald «fengslet» av Italia – og henne selv. Han gleder seg over å få Rom fortolket via imaginasjon og geni, denne byen som han, med en parafrasering av et Goethe-sitat karakteriserer som en verden levendegjort av følelser (1985, 100). Og han erkjenner at Corinne har vekket hans imaginasjon (s. 140). Men Corinne, som jo også er engelsk og delvis deler Madame de Staëls beundring for de livsvilkår det engelske samfunn byr sine menn, forutser at disse minnene vil miste makten over Oswald når han drar tilbake til hjemlandet. For «hvad er vel Phantasiens Erindringer, naar man paa alle Sider er omringet af Samfundsordenens Kraft og Virkelighed, der hersker saa meget mer, som den er bygget paa ædle og rene Grundsætninger»? (1824, bd. 3, 60; jf. 1985, 397). Slik går det også. Dertil kommer at Oswald siden erfarer hvordan fascinasjonen ved krigens fysiske aktiviteter fortrenger fantasiens gleder (1985, 541).

Det ligger i fortellerens ordvalg at «les souvenirs de l’imagination» skal gjøre betrakteren til vitne, i dette tilfelle om det underkjente Italia, som gjennom så mange århundrer har savnet politisk uavhengighet, men som har en så skjønn natur og enestående kulturell rikdom. Betrakteren skal dannes til å kunne se landskap, ting og hendelser som tegn på en underliggende historie, som kan tolkes og formidles til andre. Kroneksemplet på tingen som tegn og budbringer er ruinen, som ikke lenger framstår som «disse Stene», men gis liv som kilde til anekdote, fortelling eller refleksjon.

Corinnes innsats for å knytte kunnskap og innsikt til «les souvenirs de l’imagination», peker tilbake til klassisk retorikk, særlig til læren om memoria, dvs. kunsten å knytte tema og argumenter til imaginære bilder som en framkalte for sitt indre blikk når en skulle tale. Det går bånd fra denne memoria-kunsten til italiensk bildekunst og italiensk litteratur, som Dantes Divina Commedia (Yates, 1969). Og Dante er særdeles viktig for Corinnes Italia-bilde. Selv viderefører hun tradisjonen når hun gir Oswald «bilder», både av systematisk utvalgte utsnitt av italiensk virkelighet, og når hun planlegger og iscenesetter tablåer, improvisasjoner eller scener for ham og knytter «suvenirene» til historiske og litterære situasjoner, hendelser, argumenter og formularer. Det skjer for eksempel når hun improviserer på Cap Misene ved Cuma, en av flere ganger da Corinne spiller på minnet om sibyllen i Domenichinos maleri av den cumenske sibylle.22 Ofte er det i disse iscenesatte øyeblikkene at Oswald er mest mottakelig for de «souvenirs de l’imagination» Corinne vil skape, om Italia, men også om seg selv som inkarnasjon av det «skjønne» Italia.

I Corinnes prosjekt er hun pedagog eller – om vi skal bruke reisens terminologi – hun er guide og han turist. Men romanens forteller kommuniserer med leseren, som jo blir tatt med på denne vandringen eller reisen fra sted til sted og fra sanseinntrykk til sanseinntrykk og får del i både Corinnes og fortellerens ideer, opplysninger og refleksjoner. I likhet med Oswald guides leseren til å suspendere sine «souvenirs de l’esprit» – fruktene av lesning og alminnelige meninger og fordommer om Italia og italienerne – og gi seg over til nye «souvenirs de l’imagination». Dette har vi Christiane Korens ord for. Hun skriver i sin sirkulerende journal at hun aldri ved «alt jeg har hørt og læst om og over Italien, har saadan med min hele Siæl seet og følt alt som ved mine Vandringer med Corinna» (Dagbok, 21.8.1811; jf. Oehlenschläger 1953, bd. 1, 77). Til Oehlenschläger kommenterer hun hvordan «Digterinden her maler Italien»: «Jeg har hørt og læst meget om dette Jordens Himmerig; men nu hørte og læste jeg ikke, nu var jeg der». (Oehlenschläger 1953, bd. 1, 66, mine kursiveringer). Betrakter vi Corinne ou l’Italie som historiefortelling, kan det her minnes om Rousseaus rosende omtale av Thukydid som historieforteller i Emile: «Langt fra selv at træde imellem Begivenhederne og Læserne, trækker han sig endog saaledes tilbage, at man ikke troer, man læser, man holder for at man seer» (Rousseau 1797, bd. 3. 319f., min kursivering). Rett nok benytter Rousseau-beundreren Madame de Staël seg av en kommenterende og reflekterende heltinne og ditto fortellerstemme, men lesereffekten oppnådde hun likevel.

Trekker vi en linje framover, vet vi at denne måten å bli innforlivet med en nasjon og et land på, ble etterliknet både av turisten som, lik Oswald, var på reise i det fremmede, og av nasjonens egne. Hadde Italia ruiner, lærte nordmenn å se på runesteiner, stavkirker, fossefall og storslagne utsikter. Den nasjonale oppdragelsen har gjort oss alle til turister i eget land.

Italia, England

Corinne ou l’Italie artikulerer motsetningen mellom to holdninger til nasjoner og nasjonaliteter, én som er entusiastisk, men tolerant og én som er sjåvinistisk i troen på egen nasjons sivilisatoriske overlegenhet. Denne motsetningen ordner det fysiske rommet (Italia kontra England og Frankrike) og persongalleriet (Corinne kontra Oswald, Lady Edgermond, d’Erfeuil), bestemmer forholdet mellom heltinne og helt, driver plottet og beveger romanens mange diskusjoner om forskjellene mellom Italia, England og Frankrike. I dette spenningsfeltet er fortelleren en oscillerende stemme.

Som kjent var Madame de Staël en stor beundrer av Storbritannias parlamentariske system, offentlige meningsdannelse, ytringsfrihet, rettspraksis, handel og industri. I sin (og August Wilhelm Schlegels) Appeal to the Nations of Europe against the Continental System (1813) framstiller hun England som «a great and enlightened nation, whose social institutions are chefs d’oeuvre of reason and experience, among whom the sciences and learning, the mechanical arts and agriculture […] are brought to perfection». Omfanget av handel og interessen i andre lands velstand fordi de er markeder for engelske varer, «necessarily leads to liberal views and renders every citizen a cosmopolite» (de Staël 1813, 45, jf. Schlegel 1813, 73). Også i Corinne ou l’Italie målbæres den høye vurderingen av England – av Oswald og andre engelskmenn, i økende grad av fortelleren og stundom også av Corinne. Men her kompliserer kvinneperspektivet og de mange røstene bildet av England.

Det er et sentralt poeng i romanen at Italia og England byr menn og kvinner forskjellige livsbetingelser. Det engelske samfunns institusjoner for utøvelse av borgernes makt og innflytelse gir engelske menn en frihet menn i andre land savner. Til gjengjeld er engelske kvinners åndsfrihet og bevegelsesfrihet begrenset; de skal hengi seg til hjemmelivet. I Italia derimot fører mangelen på sosiale og politiske institusjoner, offentlig meningsdannelse og militærvesen til at menn unndras de karriereveier og påvirkningsmuligheter som det engelske samfunn byr sine menn. Både Oswald og fortelleren framstiller de italienske mennene som karaktersvake og underlegne i forhold til kvinnene; de mangler en «occupation sérieuse dans la vie» (1985, 157). De italienske kvinnenes sosiale, følelsesmessige og intellektuelle frihet og italienernes toleranse, livsglede og bedagelighet henger sammen med manglende samfunnsorden og militærmakt og er tegn på at nasjonen er svak. Flere steder i romanen framstilles den italienske allmuen som primitiv, for eksempel når Oswald, sammen med mannskapet på et engelsk skip, redder innbyggerne i byen Ancona i en storbrann og, tross mobbens protester, bryter opp portene til jødegettoen og sinnsykeasylet. Episoden setter engelsk handlekraft, organisasjonsevne og respekt for menneskeverd opp mot italiensk kaos, selvtilstrekkelighet og mangel på mannsmot.

Corinne deler et stykke på vei den oppfatningen av Italia og italienerne som Oswald, grev d’Erfeuil og til dels fortelleren målbærer, men hun er ikke enig i fordømmelsen av nasjonen. Generelt hevder hun at verden ikke er tjent med at nasjonale forskjeller utslettes («toute couleur nationale, toute orginalité de sentiments et d’esprit», s. 176), og hun evner selv å tilegne seg det beste fra flere kulturer. Corinne forklarer og nyanserer bildet av Italia og italienerne ved å vise til klimatiske, historiske og kulturelle forhold: Italias «situation politique» (s. 160), landets tradisjon for utenlandsk herredømme, dets desorganisering og mangelen på institusjoner for offentlig meningsdannelse og samfunnsinnflytelse. Når italiensk veltalenhet kan virke affektert i skrift, når litteraturen savner interesse for sannhet og nye ideer, ligger årsaken i slike forhold (s. 175f.). At italienske menn mangler «l’esprit militaire», at de elsker livet høyere enn politikken og er resignerte, skyldes at de savner et fedreland («patrie»). Derfor er det naturlig at italienske kvinner er italienske menn overlegne (s. 159f.).

Til forskjell fra Italia er England et gjennomregulert samfunn, som setter ulike krav til de to kjønn. Slik lyder det, i dansk oversettelse, når en engelsk bekjent advarer Oswald mot å gifte seg med Corinne:

troe mig, min kjære Oswald! for England passe sig kun Englænderinder; […] De veed jo, at for Englænderne, isærdeleshed for Fruentimrene, er det huuslige Liv det vigtigste. Forestil dem engang Deres skjønne Italienerinde naar hun skulde blive alene hjemme medens de gik på Jagt eller i Parlamentet; eller naar hun ved Deserten skulde forføje sig bort for at besørge Thee til Dem naar De reiste Dem fra Taffelet. Kjære Oswald! de engelske Fruentimre besidde huuslige Dyder som De ikke finder andensteds. I Italien have Mændene intet andet at tage vare end at behage Fruentimrene, og jo elskværdigere disse ere desbedre; men i England, hvor Mændene have en virksom Løbebane, staae Kvinderne i Skygge, og at stille Corinna der vilde være evig Skade. Jeg ønskede at see hende paa Englands Trone, men ikke under mit ringe Tag. (1824, bd. 2, 6f.; 1985, 204)

Av samme grunn rådet Oswalds far i sin tid Lord Edgermond å gifte Corinne i Italia. Hun passet ikke i England «hvor de politiske Indretninger give Mændene Leilighed til Virksomhed, og til at vise sig» og kvinnene derfor bør «staae i Skyggen» (1824, bd. 3, 168f.).

Det var denne kjønnsdelte samfunnsorden ungpiken Corinne forkastet da hun som ung valgte Italia framfor England. Hun avviste det kjedsommelige familielivet, den kjønnsdelte selskapeligheten, det innskrenkede åndslivet utenfor byene, de tomme kvinnesamtalene og utstøtelsen av kvinnelig begavelse og intelligens. Men når den modne Corinne i hemmelighet følger etter Oswald til England og Skottland, hvor hun stadig unnlater å gi seg til kjenne, kommer også hun til å beundre det engelske samfunn. Etter et opphold hos en engelsk familie får hun «un véritable goût pour les mœurs et les habitudes anglaises» (1985, 479). I teatret beveges hun fordi det engelske språk («La déclamation anglaise») taler bedre til sjelen enn alle andre språk ifølge fortelleren – unektelig en pussig påstand fordi det italienske språk har vært omtalt som så enestående poetisk og melodiøst tidligere i romanen (s. 480).

Corinne kommer også, i likhet med fortelleren, til å mene at engelske kvinner er spesielt vakre. Sammenliknet med sin purunge, blonde, stillferdig-lydige halvsøster Lucille – Oswalds kommende hustru – demoniserer Corinne seg selv: Hun nærmer seg tretti år, håret er svart, huden mørk, kroppen fyldig, trekkene skarpe; hennes mange talenter oppleves brått som knep, intelligensen og viddet som tyranni, lidenskapen som vold (s. 488). Kort sagt, den kontrasten teksten har etablert mellom lys/varme/Italia kontra grått/kjølig/England forstyrres av dikotomien lys/England og mørk/Italia, og nasjonalitetstemaet infiltreres av det vi, noe anakronistisk, kan kalle et rasetema.23 I dette tekstspillet taper italienerinnen Corinne for eng-lenderinnen Lucille – sibyllen for madonnakvinnen. Hun taper selvaktelse, hun mislykkes i å få England som hjemland, og hun mister Oswald. Kontrasten til hennes status i Italia blir særlig sterk i en scene hvor en staselig Oswald kommer ridende foran regimentet sitt i Hyde Park, mens Corinne er til stede, svartkledd, tilslørt og skjult bak folkemengden. Musikken oppmuntrer soldatene til å ofre sine liv; de kvinnelige tilskuerne virker vakre, beskjedne og ærbare, mennene er mandige, og snart lyder «God save the King». Corinne minnes hyllesten på Capitol, da Oswald stod nede blant publikum: Han har styrtet henne fra triumfvognen ned i elendighet (s. 488f.).

I Hyde Park-scenen knytter romanen britisk patriotisme til nasjonens krigs- og kongemakt og kjønnsdelte samfunnssystem. Det er forfatteren som arrangerer den slående kontrasten til den italienske feiring av kvinnen, improvisasjonen, poesiens og det «skjønne» Italia. Men samtidig har Englands politiske system både forfatterens og fortellerens sympati. Og kanskje ville de delt Corinnes beundrende blikk på offiseren Oswald til hest? Hvordan det nå er, virker det som om den fascinasjonen av Italia som skjønnhetens, poesien og kvinnelighetens land som romanen så sterkt formidler, henter emosjonell energi fra sorgen over at de verdiene Corinne står for, er tapende part. Kanskje skal det her også minnes om at Madame de Staël siden ble tatt til inntekt for tanken om en svensk erobring av Norge, og at hun mente England var «absolutely oppressed by the weight of her colonial conquests» og gjerne ville gi noen kolonier til Sverige (Staël 1813, 58, jf. note 12).

Corinne ou l’Italie avsluttes med Corinnes død i Firenze, hvor hun har bosatt seg etter oppholdet i England og Skottland. Før sin død møter hun Oswald og Lucille igjen. De har reist til Italia med deres fire år gamle datter Juliet, som er så mirakuløst lik den mørke Corinne og så ulik sine foreldre. En kort stund får Corinne undervise Lucille i hvordan hun på en passende måte kan underholde og sjarmere sin ektefelle, dvs. hun utdanner sin halvsøster til hverdagsvarianten av den «cult of feminine sensibility wedded to gifts and accomplishments» som ble romanens arv til bedrestilte borgerlige lag av befolkningen (Gutwirth 1999, 30). Og hun øver Juliet, som er oppkalt etter hennes egen bravurrolle i Shakespeares skuespill, i sine egne kunster og lærer henne små opptredener som Juliet skal oppføre for sin far, slik at han jevnlig vil gjenoppleve betydningsfulle opplevelser med Corinne. For aldri skal Oswald kunne glede seg over en følelse, uten å minnes Corinne (s. 579). Slik gjør Corinne både den lyse Lucille og den mørke Juliet til legemliggjorte «souvenirs de l’imagination» og utfolder sin evne til «der sinnreichen Zusammenstellung der äußern Gegenstände». Tilslutter vi oss Jean Pauls tanke om at «Der bildliche Witz kann entweder den Körper beseelen, oder den Geist verkörpern» (Jean Paul 1990, 184), og at begrepet kan innsnevres slik at poesien besjeler, mens vittigheten kroppsliggjør – «Daher beseelet lieber die Poesi das Tote, wenn der Witz lieber das Leben entkörpert» (s. 187) – har Corinne nå justert sitt pedagogiske system. Mens hun tidligere levendegjorde døde ruiner og monumenter for Oswald, forvandler hun nå levende kropper til tegn på det døende og døde – hennes kunst, hennes følelser, hennes geni, henne selv. Og like før hun dør, arrangerer hun en offentlig sermoni, i Firenzes akademi, en feiring av poeten og improvisatrisen Corinne, hvor en navnløs ung pike leser hennes siste «sang» og Oswald igjen er fascinert publikum, en blant mange. Det er hevn og magi i den døende Corinnes tale og handlinger, men også religiøs forsoning og samfunns- og kjønnsanalyse av hvorfor hun kunne oppnå storhet og ære i Italia, men ble ødelagt av kjærligheten til Oswald.

Det er et ankepunkt hos anmelderen i Edinburgh Review at klima og andre «physical causes» får forklare for mye i Corinne ou l’Italie. Det er opplagt også for vår tids leser at forholdet mellom «fysiske» og historisk-kulturelle årsaksforklaringer er komplekst i verket. Framstillingen av Italia kontra England struktureres av naturgitte motsetninger (varme–kulde, lys–mørke, sol–tåke osv.), men er også preget av ulike teorier om samfunn, stat, kjønnsforskjeller, kultur og frihet. Derfor er det interessant at Edinburgh Reviews anmelder hevder at Lord Nelvil betrakter «the slightest intimation of his father’s will as law» når han refser Oswald for ikke å ha ektet Corinne av hensyn til den avdøde faren (1807, 185, 194). Samtidens informerte lesere må ha tatt poenget: Overfor Corinne sviktet Lord Nelvil som fri engelsk borger, fordi han underkastet seg annen vilje enn den som utgår fra loven. I dette tilfelle attpåtil en vilje fra graven.

Tar vi denne argumentasjonen videre, kan spenningen i romanen mellom «fysisiske» og historisk-sosiale årsaksforklaringer og mellom ulike modeller for frihet – frihet under loven (engelske menn) eller frihet som uhindret mental og fysisk mobilitet (kvinner i Italia) – knyttes til fortellerens posisjonering. For i takt med at Corinne blir tausere i løpet av romanen, blir fortellerens fokus mer likt Oswalds: Hun vurderer «Syden» fra et ståsted i «Nord». Tross tekstens idealisering av Corinne-skikkelsen drives plottet av en underliggende norm om at syd og nord aldri kan forenes. Oswald kan vakle og veksle i sine følelser og intensjoner; han kan fascineres av Corinnes fortrolighet med mange kulturer og mene at hennes tiltrekningskraft beror på «la réunion de tous les charmes qui caractérisent les différentes nations», han kan fantasere om at hun er engelsk (1985, 153), men innenfor tekstens logikk er Lucille hans uunngåelige ektefelle. Derfor redder hans forfatter ham fra den italienske forførelsen som hun tidligere har advart mot i De la littérature considérée dans ses rapport avec les institutions sociales (1800), den som utgår fra italiensk skjønnhet, poesi og kvinnelighet. I dansk oversettelse:

Den skønhed, der har udødeliggjort de italienske digtere, hører sammen med sproget, klimaet, fantasien og omstændigheder af enhver art, der ikke kan overføres til andre steder, mens fejlene er særdeles smitsomme. Hvis ikke visse dybe lidenskaber var blevet bevaret i de nordiske lande [=dans le nord»], i denne tågede atmosfære, hvor alene sjælens styrke opretholder livet, ville kvinderne kun have tilført mandssamfundet [«l’existence des hommes»] et kælent og opstyltet galanteri, der omsider for bestandig ville have kvalt de naturlige følelsers enkle form. (Staël 1973, 137, mine innskudd, jf. Staël 1959, bd.1, 170)

Kosmopolitten Georg Brandes roste Corinne ou l’Italie som et verk mot nasjonalfordommer; Corinnes og forfatterinnens «Opdragelse» av leseren fremmet mellomfolkelig forståelse. Oversetteren av New York-utgaven fra 1808 presset for egen regning poenget om at nasjonalitet angår språk og tanke, et synspunkt Corinne kunne vært tatt til inntekt for med sin «herderske» kulturforståelse. Men for den sympatisk innstilte samtidsleser må det ha vært et dilemma at i fortellingen om Corinne eller Italia led begge nederlag. Corinne døde; Italia ble underlagt Napoleons herredømme. Romanens kroning av Corinne på Capitol har som sitt plagsomme motbilde den virkelige kroningen av Napoleon som konge av «Italia» i 1805. Dette visste leseren, selv om romanen bare så vidt nevner den franske okkupasjon av Nord-Italia og lar Napoleon være unevnt.

Corinnes visjon om seg selv eller Italia brøt sammen da kjærligheten drev henne ut av det offentlige rom og inn i et lukket privat univers hvor hun til sist ble alene. Hun ble, som hun selv uttrykker det, villig til å tjene Oswalds som «slave» – en ekstrem tilstand i forhold til begge de modeller for frihet som romanen anskueliggjør: frihet til mental og fysisk utfoldelse og frihet under loven (1985, 572). Mens Corinne som offentlig person evnet å inderliggjøre visjonen om Italia for et folk som savnet en felles nasjonal stat og en nasjonal identitet, endte hun opp med å «ytterliggjøre» indre private traumer og bruke andre kvinner som redskap for egen hevn over mannen hun nå foraktet. Sympatien og samvirket med verden ble borte sammen med hennes kreativitet og livsglede.

Men visjonen brøt også sammen fordi det ikke lå makt og myndighet i den: Corinnes Italia-bilde ble en «souvenir de l’imaginasjon». I sin improvisasjon over Italia på Capitol hadde Corinne deklamert første strofe av Mignons sang fra Wilhelm Meister (1985, 63). Forskjellen til tross ble også Corinne en Mignonskikkelse, fremmed, med mystisk opphav og historie, selv i sitt valgte hjemland. Men ingen Mignon eller Corinne kunne stå opp mot Napoleon.

I dette skilte den skjønne romanfiguren Corinne lag med sin uskjønne forfatterinne. Madame de Staël fastholdt sitt faderlige opphav livet gjennom; hun sørget for at flere attraktive menn elsket henne og gjerne samtidig, og i sitt eksil dyrket hun både diktning, sakprosa og politikk: «She exercised a marked influence over the political events of Europe» (Blackwood’s Edinburgh Magazine, 1818, 278). Som politisk aktør kom Madame de Staël også uventet skarpt til å fordømme evner hun hadde utstyrt Corinne med: veltalenhet, påvirkningskraft og evne til å levendegjøre tanken – Corinnes «bildliche Witz»:

Eloquence and declamation are useful only where it is necessary to excite passions, but in the deliberate examination of a political subject, nothing ought to be exaggerated, and nothing advanced vaguely: the simple evidence of facts ought to be our guide. (Staël 1813, 11)

Når dette er sagt, må vi tro at Madame de Staël også stod bak Corinnes visdomsord til etterslekten: Drepes entusiasmen, blir det bare penger og makt igjen.

En moderlig stemme for Norge

I forordet til den amerikanske utgaven av Madame de Staëls «appell» til de europeiske nasjoner (1813) roses hun for å ha «deplored the degradation of Europe with the philosophy of the other sex and the sensibility of her own» og for sin innsats for å «animate the friends of liberty and of national rights in their fateful struggle» (Preface). I modifisert versjon kan formuleringene også brukes om Christiane Korens opptreden i Norge i 1814. Mindre analytisk og intellektuelt skolert enn Madame de Staël, mer innstilt på å innskrenke seg til den sfære hun anså som kvinnens, men rimelig velorientert om «the philosophy of the other sex», investerte også Christiane Koren «the sensibility of her own» når hun engasjerte seg mot «degraderingen» av Danmark og Norge og for det hun anså som frihet og nasjonale retter. Hun så det som sin oppgave å oppildne, trøste og formane de menn hun mente kjempet for Norge, det være seg under riksdagsforsamlingen på Eidsvoll, på slagmarken i august og på Stortinget om høsten. Dette gjorde hun gjennom personlig samvær, i sin sirkulerende journal, som brevskriver og som forfatterinne. Rett nok ble flere av hennes nasjonale dikt refusert av Tiden og «Intelligentsbladet» høsten 1814, men hun fikk i hvert fall publisert ett av dem, og de andre ble spredt gjennom journalen og avskrifter.

Som for Corinne og Madame de Staël omfattet nasjonalitet flere land for Christiane Koren. Født og oppvokst i Danmark, var hun gift og bosatt i Norge, men med kontakter utover landets grenser. Flere i den kretsen hun samlet rundt seg og skrev sin sirkulerende journal for – «vor egen Cirkel» – hadde sterke bånd til Københavns kulturliv, og selv regnet hun Oehlenschläger som en av sine valgte «sønner». Da hun debuterte som dramaforfatter i 1803 skrev Knud Lyne Rahbek fortalen til verket, og Oehlenchläger samlet subskribenter. Den tyske naturforsker J. F. L. Hausmann, som dro en omvei for å besøke Christiane Koren under en reise i Skandinavia i 1806–07, beretter at hun «als vorzügliche Dichterin in Norwegen sehr rühmlich bekannt ist» og selv er en sjelden «Erscheinung». Han bemerker hennes «Talent» og hvordan hun forener «vielseitige Bildung und hohe Begeisterung mit dem anspruchlosesten und natürlichen Wesen einer guten Hausfrau und Mutter», omtaler hennes diktning og nevner hennes «Kreis» som hun har samlet om seg (Hausmann, 1812, bd. 5, 347f.).

Før Kielfreden anså Christiane Koren både Danmark og Danmark–Norge som fedreland: «mit Fædreland […] vore Fædrelande […] de ere jo dog kun Eet» (Koren 1915, bd. 2, 35). Selv kunne hun også oppfattes som et godt eksempel på «nordisk Qvindekarakteer», og hun oppdro sin datter Sara slik at hun ble «fuld af nordisk Følelse, Alvor og Charakteer», skal vi tro Oehlenschläger (Oehlenschläger 1945, 265; Oehlenschläger 1963, 171f.).

Selv om vi bare kjenner utdrag fra Christiane Korens sirkulerende journaler fra 1814, pluss heftet fra august, kan vi følge det som synes å være en utvikling i holdningen til nasjonalitet og fedreland fram mot 1815. Vinteren 1814 betrakter hun avståelsen av Norge som svik: Danmark har overlatt sin «Søster» i «Ransmandens Vold»: «Fædreland! O mit evig-elskede Danmark» […] «Kunde du ikke forsvaret, du kunde dog død (sic!) med hende» (Koren 1915, bd. 2, 106). I februar gleder hun seg i journalen over at sønnen Jess – «Gutten min» – har vervet seg om underoffiser, i «Guds og Fædrelandskiærlighedens Navn» (s. 109), og Norge er «vort» (s. 113). Og utover våren er Norge «mit elskede Norge» (s. 124). I juni kommenterer hun et anonymt dikt av Maria Lasson (Schandorff), publisert i «Intelligentsbladet». Lasson ønsket å «kunne gaae med en Armée af sit Køn imod Svensken, om det kunde være Fødelandet til Gavn». Koren vil ikke følge hennes «Fane» for «at slaae», men for å oppmuntre og ellers gjøre det hun kan «for mit Norge» (s. 148). Mens Norge var fødeland for Maria Lasson – hennes far var dansk –, er det «mit» for danskfødte Koren. Men etter fredsavtalen i august klager Koren i journalen over at hun «engang [...] havde to Fædrenelande. Nu har jeg intet paa Jorden» (s. 152).

I Madame de Staëls roman identifiseres Corinne med det skjønne Italia. Christiane Koren valgte forestillingene om moderskap som nasjonal plattform. Da Kielfreden ble et faktum, hadde forfatterinnen og sorenskriverfruen Fru Koren for lengst etablert seg som «Moer» Koren for sin krets av valgte «sønner», «døtre» og en «søster». Nå utvidet og politiserte hun rollen slik at «Moer» Koren og Norge som «Moder» fløt sammen. «Moer» Korens «sønner», en Christie, en Treschow, en Fredrik Schmidt, en Motzfeldt, en Rein var «Norges og mine troefaste Sønner» (s. 126).24

Christiane Koren var politisk meget velinformert i 1814. Flere av hennes mannlige venner og bekjente var med både på Eidsvoll og på Stortinget om høsten. Siden hjemmet på Hovind i Ullensaker bare lå halvannen mil fra Eidsvoll verk, ble det et samlingssted for «selvstendighetspartiets» fremste menn under riksforsamlingen. Til Hovind kom de to «eldste» «sønnene», Niels Treschow og Frederik -Schmidt; dit kom den nye «sønnen» W.F.K. Christie – «Wilhelmen min» – flere ganger både før, under og etter riksforsamlingen, og dit kom representantene Georg Sverdrup, -Peter Motzfeldt, Jonas Rein, Arnoldus S.W. -Koren og Hieronymus Heyerdahl. På Hovind fikk «Gutterne» til «Moer» Koren, eller «Mutter», som Frederik Schmidt gjerne kalte henne (s. 127), fortrolige samtaler, muntert samvær, omsorg, overnattingsplass og bedre mat enn man hadde på Eidsvoll. Det hendte at Christie skrev riksforsamlingens protokoller i «Moer» Korens grønne arbeidsrom under bildet av den ulykkelige danske dronning Caroline Mathilde; sannsynligvis har han også skrevet noen av sine fortrolige rapporter til Christian Frederik der. Det var også på Hovind at stemningen tok av da -finansforhandlingene var fullført 14. mai og Rein hadde holdt sin store tale. Christie, Motz-feldt, Schmidt, A. W. S. Koren, Rein og Heyerdahl dro dit alle sammen, og 15. mai fløy «de adstadige Mænd […] i Gaarden med Ungdommen» og danset en «nyemodens Dands»: -«Kiærringen med Staven» (s. 137). Da den grunnlovgivende forsamling var oppløst 20. mai, reiste Schmidt og Sverdrup og siden Christie, Motzfeldt, Rein og A.W.S. Koren til Hovind, hvor også Treschow befant seg. Det er vanskelig å tro annet enn at det ble ført vektige «Passiarer» over teen og eggepunsjen denne og de neste dagene.

Christiane Korens politiske utgangspunkt ved inngangen til 1814 var at Norges og Danmarks interesser var sammenfallende, at kongen var «sit Folks Fader», og at den danske adel, til forskjell fra den svenske, betraktet folket som brødre. Hun oppfatter «Nationalhad» som «det mest nedværdigende for Mennesket», og vil nødig tro at det svenske folk har hat til sine norske og danske «Brødre» (s. 88, 155). I løpet av vinteren og våren blir hun entusiastisk for at Christian Frederik skal bli norsk konge, og hun gir ham tilnavnet «Adelsten», som hun tidligere har valgt som norsk [sic!] navn for jødiske Ludvig Mariboes sønn Wilhelm Adelsten.25 Det skåles for «vor Christian Adelsten» på Hovind når «vor Adelsten […] vor Christian» er valgt til «Norges Konge» (s. 137f.). Og hun blir voldsomt skuffet da Christian Frederik abdiserer, og unionen med Sverige skal inngås.

Det er slående hvor martialsk Moer Korens retorikk blir i løpet av 1814. Hun, som i sin debutsamling publiserte et sentimentalt drama, hvor bondeungdom i Gudbrandsdalen het Ursula og Adolf («Adolf», 1803), omformer nå en forestillingskrets fra 1700-tallet om Nord, Norge, oldtid, kjemper, klipper, frihet og stridbare kvinner slik at mor–sønn-relasjonen fokuseres. Da krigen nærmer seg i august, maner hun «Norges ægte Sønner» og «Fædrelandets Søn» til kamp. I et dikt til Christian Frederik roses nordmenns styrke «naar Fare Fædrelandet truer»: «Fast Klippens Søn som Klippen staaer» (Dagbog, 29, 37f.). Følelsen av «den Menneskeretten tilføyede Uret» motiverer «den varme, raske norske Yngling» (s. 26, 35). Og som «Oldtidens ædle Kvinde» egger den norske kvinne sin siste sønn til kamp: «Ved dine Brødres Minde/ Hav Medynk med din Moder Søn/og døe!» Norge, gjerne kalt Nora, skal forsvares som moren av sønnen: «Før han saae vanæret dit Modernavn/ Han iler med Glæde i Dødens Favn» […] «For Friehed rinder saa lett hans Blod,/ Som Bækken giennem hans Dale» («Sang», sst. 38). Sammen med friheten og Norge inngår den nye kongen i treenigheten: «Høyt jubler i hedeste Slag hver Mand:/ For Norge! For Friehed! For Christian!» (sst.). Etter kampene sørger og gleder hun seg med de døde: «Hver Blodsdraabe de udgiød for Friehed og Fædreland, var heligt […] Held og Hæder spirer af det Blod de saa frejdig ofrede for Efterslægten» (s. 35). Men 10. august, da hun får vite at «Svensken sejrer overalt» og lar de norske fangene dra hjem fordi de anser dem «som sine Egne», mener hun dette er en «Satans List» for å innsmigre seg hos nordmenn. «Frieheden lægges i Lænker», klager hun i journalen. Dagen etter vil hun selv «være behielpelig» med å få «Forræderne hængte i den højeste Galge» (s. 39f.). At denne retorikken har sin klangbunn i en velbegrunnet angst for krigen – på Hovind hører de «stærk Kanonade fra Vingertragten» om natten mens slaget foregikk –, skal naturligvis ikke glemmes. Christiane Koren hadde alt mistet tre barn, to av dem som nesten voksne. Hennes eneste gjenlevende sønn var med i kampene, og hun minnet seg om at «Han er mere Norges Søn end din» (s. 31, 33). Selv om hun mente at ryktene om de «canibalske Umenneskeligheder Kosakerne, der udgiør en Deel af Sveriges Hjelpetropper» hadde «begaaet» i andre land, var overdrevne, var det naturligvis uråd på forhånd å vite utfallet av krigen (s. 24).

Som kjent ble det sluttet fred 14. august. Christian Frederik gav avkall på tronen, og Sverige godtok at Norge skulle bevare Grunnloven, med noen endringer, i en union mellom de to land. Madame de Staël bidro, som før nevnt, til resultatet fordi hun rådet Carl Johan til å godta den norske konstitusjon (Steen 1951, 219f.). Hva «Moer» Korens «sønner» angår, var flere forlengst på glid i unionsspørsmålet. I oktober ble både Christie, Schmidt, Tre-schow og A. W. S. Koren og Motzfeldt stortingsrepresentanter. Som stortingspresident ledet Christie forhandlingene med Sverige med stor suksess. Endringene i Grunnloven ble minimale, og Norge gikk inn i unionen som et konstitusjonelt monarki. Korens «eldste» «sønn», Niels Treschow, ble til og med så svenskvennlig at han fikk tilnavnet «den gamle Svenske Kouv», skal vi tro Christie; man mente han gikk med en statsråd i magen (Christie 1900, 23). Kort sagt: Norge var nå et land «hvor de politiske Indretninger» gav «Mændene Leilighed til Virksomhed, og til at vise sig».

Christiane Koren oppfattet ikke stemningsskiftet i nasjonen og vennekretsen etter den mislykkede krigen i august. 15. august prøver hun forgjeves å få publisert dikt til Christian Frederik fordi hun vil fortelle at «Norges Qvinder […] foretrække Døden» framfor «et Liv uden Friehed» og vil ofre alt for «Norge, for Friehed, for Christian» (Koren 1915, bd. 2, 151). I september refuseres nok et dikt av Tidens redaktør, Niels Wulfsberg. Denne gang spør hun om «vor Moder Nora ligger Liig», ettersom det «ey forundtes» «hendes Sønner» å falle for «det elskte Moderland». Landet er forledet av «slangeagtig Honningrøst» og må nå bøye nakken i «Slaveaaket» (s. 159). Siden formaner hun sine «elskte, ædle, dyrebare Sønner Treschow, Schmidt og Wilhelm Christie» til å «tale det arme, forraadte og forladte Fædrelands Sag» i Stortinget (s. 164). Og etter kongevalget i oktober får journalens lesere vite hvordan «Moer» Koren forestiller seg stortingspresidentens utseende under sermonien i Stortinget: «Ja, jeg ser Dig, min Wilhelm, og Eder alle, det ulykkelige Norges og mine Sønner, hvordan Harme og Kummer præger sig vexelviis i Eders Aasyn.» Claus Pavels og Frederik Schmidt kan lese at hun forventer at deres «Læber» nå vil forstumme (bd. 2, 172). Så seint som i november prøver Christiane Koren å få publisert et dikt i «Intelligentsbladet», hvor hun velsigner Christian Frederik, angriper Wedel-Jarlsberg og unionen og hyller dikteren «F», dvs. Frederik Schmidt (s. 177f.).

Hvor lite dekkende språkbruken hennes nå var for stemningen blant dem hun regnet som meningsfeller, viser seg også i metaforikken. Mens «Moer» Koren fortsatt dyrket bildet av en kompromissløs Nora, villig til å ofre sønnene til siste mann, snakket Treschow i Stortinget om «Skjoldmøen Norge». Andre representanter skal ha kalt Norge «Sverrigs Brud» og hevdet at en «nygift Kone ej maae ødsle med sine Yndigheder» (Schmidt 1966, bd. 2, 375, 417).

I en passasje i journalen fra slutten av august forsvarer Christiane Koren indirekte sin uvilje mot å ta inn over seg de nye politiske realiteter: «Til alle Tider maa man jo, for at være ret lykkelig, tage sin Tilflugt til Ideeverdenen; og frem for alt, naar den virkelige intet byder os der er værd at leve for» (Koren 1915, bd. 2., 157). Det er fristende å lese passasjen som et forsvar også for «les souvenirs de l’imagination», når virkelighetsforbindelsen brister. Til forskjell fra Madame de Staël, forstod ikke Koren – eller hun ville ikke forstå – at «Eloquence and declamation are useful only where it is necessary to excite passions, but in the deliberate examination of a political subject […] the simple evidence of facts ought to be our guide». Derfor lukket pressen seg for henne, og forholdet til flere av «sønnene» ble anstrengt. Kanskje utsatte hun også å innse at i land «hvor de politiske Indretninger» gav «Mændene Leilighed til Virksomhed, og til at vise sig», skulle kvinnene holde seg i «Skyggen»? Men rystet over sine egne følelser – også over at hun selv nå hadde kjent «Nationalhad» –, kom hun til sist til å beskrive seg selv som «den Skibbrudne» som aldri kunne vende tilbake «til det dyrebare Fædreland». I den situasjonen lovet hun journalens lesere – 1.1. 1815 – at hun heretter så sjelden som mulig skulle «lade Tankerne flyve udenom min egen lille Verden», «min lille Øe»: «Her, i Eders Kreds, være for Fremtiden mit Fædreland, min Verden!» (bd. 2, 187.) Christiane Koren døde uventet 28.1.1815.

Corinne og Koren

Toril Moi hevder i en analyse av Corinne ou lŽItalie at Corinne er den første store moderne kvinne i europeisk litteratur, og at hun «ødelegges av splittelsen mellom det offentlige og det private som treffer kvinner med særlig kraft i tiden etter den franske revolusjon» (Moi 2002, 74, 76). Det skal ikke her tas stilling til hvor «moderne» Christiane Koren var. Men at Koren, i likhet med Corinne og mange andre intellektuelt engasjerte kvinner ble rammet av «splittelsen mellom det offentlige og det private» ved inngangen til det 19. århundre, er en rimelig konklusjon. Under de politiske prosessene i 1814, gjennom riksforsamlingen, Stortinget og også gjennom den norske «brødreklubben» hvor representantene møttes, fikk «Moer» Korens «sønner» en arena for makt og innflytelse som hun som kvinne var utestengt fra.

Når dette er sagt, skal vi også ha for øye at i de samfunn «hvor de politiske Indretninger» gav «Mændene Leilighed til Virksomhed, og til at vise sig» i tiden etter den franske revolusjon, utviklet det seg et mediemarked og offentlige og halvoffentlige fora for kommuni-kasjon og meningsutveksling hvor kvinner gjorde seg gjeldende. Salongvertinnen og forfatterinnen Madame de Staël ble et mediefenomen, og selv om Christiane Korens skrifter aldri ble bestselgere på et verdensmarked, som Corinne ou lŽItalie, var dette ekspanderende verdensmarkedet for bøker og tidsskrifter en forutsetning også for hennes virke. Hun fikk bøker fra utlandet – rett nok under vanskelige vilkår i krigsårene; det viste seg for eksempel uråd å få tak i et eksemplar av Corinne sommeren 1813. Hun oversatte tyske bestselgere og dikt av blant andre engelske Mary Darby Robinson (1758–1800). Hun ble omtalt i en tysk reiseberetning fra Norge. Og hun hadde kontakt med andre forfattere, og ikke bare danske og norske: Like før hun døde, avslo Christiane Koren å få besøk av Franz Michael Franzén på Hovind.

Vi kan også merke oss at da det nye Norge skulle mønstre sine diktere, i Nor (1815, og 1816), tok redaktøren, Conrad Schwach, med en rekke dikt av, til og om Christiane Koren, samt en biografisk artikkel om henne. I likhet med engelsk-italienske Corinne og sveitsisk-franske Madame de Staël kunne dansk-norske Christiane Koren tale nasjonens sak som kvinne, men også som sin valgte nasjons mest berømte forfatterinne.

Bibliografi

Upubliserte skrifter

Koren, Christiane. Dagbok. Årg. 1811. 1812. 1813. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Koren, Christiane. Dagbog, holden fra 29. juli til 15. august 1814. Nasjonalbiblioteket, Oslo.



Verk av Madame de Staël-Holstein. Benyttede utgaver

Corinne ou l’Italie. Bd. 1–3. Paris: H. Nicolle, 1807.

Corinne ou l’Italie. Bd. 1–2. Paris, 1807. (Uten forleggeroppl.)

Corinne ou l’Italie. Ed. Simone Balayé. Paris: Gallimard, 1985. (3. utgave, 1807).

Corinna oder Italien. Bd. 1–4. Übers. und hrsg. Friedrich Schlegel. Berlin: Unger, 1807.

Corinna; or Italy. New York: D. Longworth, E. Sargeant, and M. and Ward, 1808.

Corinna, eller Italien. Bd. 1–3. Öfvers. C. Gyllenram. Stockholm: Johan Pehr Lindh, 1808–1809.

Corinna eller Italien. Bd. 1–3. Fra det franske oversatt ved A.S. Brandt. Kbh.: Oversætterindens Forlag, 1824.

Corinna oder Italien. Bd. 1–4. […] Deutsch von Friedrich Gleim. Leipzig: C. H. F. Hartmann, 1826.

Corinne; or, Italy. Transl. Isabel Hill. London: Richard Bentley, 1854. (1. utg. 1833).

Corinna oder Italien. Aus dem Französischen übertragen von Dorothea Schlegel. Überarbeitet, mit Anmerkungen […] von Arno Keppler. München: Deutscher Taschenbuch Verlag, 1985.

Corinna, or Italy. Transl. & ed. Sylvia Raphael. Oxford: Oxford University Press, 1998.

Litteraturen og samfundet.. Kbh.: G. E. C. Gad, 1973.

Ueber Deutschland (1813). Bd. 1–2. Leipzig: Philipp Reclam jun. U.å. [1883].

Appeal to the Nations of Europe against the Continental System. Published at Stockholm by Authority of Bernadotte. London, Boston, 1813.

Madame de Staël on Politics, Literature and National Character. Transl. & ed. Morroe Berger. London: Sidgwick and Jackson, 1964.



Omtalte publiserte verk av Christiane Koren

Dramatiske Forsøg. Kbh. 1803.

«Moer Korens» dagbøker. Bd. 1(1808–1810); bd. 2 (1813–1814). Utg. Sofie A. Lindbæk. Oslo, 1915.



Ordbøker og leksika

Baden, Jacob. 1806. Alphabetisk Ordbog over de af fremmede, især af det græske, latinske og franske Sprog i det Danske indførte Ord med Forklaring af deres Bemærkelse og Anviisning til deres Retskriving. Kbh.

Baden, Jacob. 1820. Almeennyttig alphabetisk Ordbog over de i danske Skrifter og i Omgangssproget meest brugelige, af fremmede Sprog laante, Ord, Talemaader og Konstudtryk […]. Kbh.

Le grand Robert de la langue française. 2002. Bd. 5. Paris.

Littré, Émile. 1957. Dictionnaire de la langue française. Éd. Intégrale. Bd. 5. Paris

Primon, Carl Friederich. 1807. Lexicon over alle de fremmede Ord og Udtryk, der jevnligen forekomme i det Danske Sprog, i enhver Green af Videnskaberne og Kunsterne, med hosføiet Oversættelse og Udtale / Udarb. efter J. H. Campes Wörterbuch der fremden Ausdrücke.

Oxford English Dictionary. <http://www.oed.com>

Primon. Carl Friedrich. 1820. Lexicon over de fremmede Ord og Udtryk, der jevnligen forekomme i det danske Sprog, i enhver Green af Videnskaberne og Kunsterne, med hosføiet Oversættelse og Forklaring […] udarbeidet efter J. H. Campes Wörterbuch der fremden Ausdrücke.

Svenska akademiens ordbok. <http://g3.spraakdata.gu.se/saob>

Wartburg, Walther von (ed.). Französisches etymologisches Wörterbuch: eine Darstellung des galloromanischen Sprachschatzes. Bd. VII, Basel 1953.



Annen litteratur

(Nordiske forlag oppgis ikke.)

Anonym. 1807. «Madame de Staël, – Corinne». I Edinburgh Review 11:21. Oct., 183–195.

Anonym. 1818. «Chauteau of Coppet». Letter 1–3. Blackwood’s Edinburgh Magazine. Vol. IV, No XX–XXI, 198–201, 277–280.

Anonym, 1815. «Udtog af de svenske Rigsstænders Constitutions-Udskuds Betænkning i Anledning af Kongl. Magsts. Naadige Propotion om de nye constitutionelle Forhold, som Følge af Foreningen imellem Sverige og Norge er opkomne». I Det norske Nationalblad, 4–7. Augstein, Hannah F. (ed.). 1996. Race. The Origins of an idea, 17601850. Bristol: Thoemmes Press.

Boigne, Charlotte Louise Eléonore Adélaide d’Osmond, comtesse de. 2003. Memoirs of the Comtesse de Boigne. Ed. Anka Muhlstein. Vol 1, 1781–1815. New York: Helen Marx Books.

Brandes, Georg. 1923. Emigrantliteraturen 1. Hovedstrømninger i det nittende aarhundredes literatur. 6. udg. Kbh.

Christie, Wilhelm F.K. 1990. Dagbog. Mai–oktober 1815. Utg. 1 Nielsen, Kra.

Diesen, Hilde. U.å. «Dette vet vi om Maria Schandorff». <http://www.historieboka.no/o.o.i.s?id=849&destiny=2795&extra=source>

Fairweather, Maria. 2005. Madame de Staël. London: Constable.

Feldborg, Andreas Andersen. 1813. Cursory Remarks on the meditated Attack on Norway; comprising Strictures on Mad. de Stael Holstein's «Appeal to the Nations of Europe»; with some historical and statistical Fragments relating to Norway. London.

Gardiner, Ann T. 2004. «The Gender of Fame: Remembering Santa Croce in Mme de Staël 's Corinne and Lord Byron's Childe Harold's Pilgrimage IV». CW3 Journal. Corvey Women Writers 1796–1834 on the Web, 2. <http://www2.shu.ac.uk/corvey/cw3journal>

Goldberger, Avriel H. 1990. «Germaine de Staël’s Corinne: Challenges to the Translator in the 1980s». The French Review. Vol. 63, No 5, 800–809.

Gutwirth, Madelyn et al. (eds.). 1991. Germaine de Staël. Crossing the Borders. New Brunswick, New Jersey: Rutgers University Press.

Gutwirth, Madelyn. 1999. «Seeing Corinne Afresh». I -Szmurlo, Karynna (ed.). The Novel’s Seduction, 26–34.

Hausmann, Joh. Fr. Ludw. 1812. Reise durch Skandinavien in den Jahren 1806 und 1807. Bd. 2. Göttingen: Joh. -Friedr. Röwer.

Herold, J. Christopher. 1959. Mistress to an Age. A Life of Madame de Staël. London: Hamish, Hamilton.

Hill, Carl. 1993. The Soul of Wit. Joke Theory from Grimm to Freud. Lincoln & London: Nebraska University Press.

Holsen, Kristine. 1923. Madame de Staël. Fransk forfatterinde og politiker. Kbh.

Jean Paul. 1990. «Über den Witz». I Vorschule der Ästhetik. Ed. W. Henckmann. Hamburg: Felix Meiner Verlag.

Moi, Toril. 2002. «Corinne – kvinnenes grunnleggende modernitetsmyte». Samtiden, 2, 72–83.

Mueller-Vollmer, Kurt. 1991. «Staël’s Germany and the Beginnings of an American National Literature». I Gutwirth et al. (eds.), 141–159.

Peel, Ellen. 1991. «Corinnes’s Shift to Patriarchal Mediation: Rebirth or Regression?» I Gutwirth et al. (ed.),101–113.

Rogers, Nancy. 1999. «Undermining and Overloading: Presentational Style in Corinne». I Szmurlo (ed.). The Novel’s Seduction.

Rousseau, Jean Jacques. 1797. Emil, eller om Opdragelsen. Oversat af Fransk og udgiven med Tydsklands Opdragelsesrevisorers og en Deel Danske oplysende, bestemmende og rettede Anmærkninger. Bd. 3. Kbh.

A. W. S. (= August, Wilhelm Schlegel). 1813. Ueber da Continentalsystem und den Einfluß desselben auf Schweden. (Uten sted)

Schmidt, Frederik. 1966–85. Provst Frederik Schmidts Dagbøger. 1–3. Udg. Ole Jacobsen og Johanne Brandt-Nielsen. Kbh. 1966–1985.

Skjæveland, Yngve. 1996. Nasjonal retorikk i det norske Nationalblad 18151821. Kults skriftserie nr. 62. Oslo.

Sluga, Glenda. 2003. «Gender and the Nation. Madame de Staël and Italy». Women’s Writing, Vol. 10, 2, 241–251.

Steen, Sverre. 1951. 1814. Oslo.

Steinfeld, Torill. 1998. «Valgslektskap og vennskapskult: Christiane Koren og Hovindkretsen». I Anne Scott Sørensen (red.). Nordisk salongkultur. Et nordisk studie i nordiske skønånder og salongmiljøer 17801850. Odense.

Szmurlo, Karynna (ed.). 1999. The Novel’s Seduction. Lewisburg, London: Buscknell University Press.

Wickman, Johannes. 1911. M:me de Staël och Sverige. Lund.

Williams, Raymond. 1976. Keywords. A Vocabulary of Culture and Society. London: Fontana

Wright, Angela. 2004. «Corinne in Distress: Translations as cultural misappropriation in the 1800». CW3 Journal. Corvey Women Writers 17961834 on the Web, 2.

Yates, Frances A. 1969. The Art of Memory. Harmondsworth: Penguin.

Oehlenschläger, Adam. 1945. Breve fra og til Adam Oehlenschläger: januar 1798november 1809, bd. 3. Udg. H. A. Paludan m.fl. Kbh.

Oehlenschläger, Adam. 1953. Breve fra og til Adam Oehlenschläger: november 1809oktober 1829, bd. 1. Udg. Daniel Preisz, Torben Nielsen. Kbh.

Oehlenschläger, Adam. 1963. Oehlenschlägers ungdomserindringer. Kbh.