Julian WolfreysVictorian Hauntings: Spectrality, Gothic, the Uncanny and Literature. London: Palgrave, 2002.

Tim ArmstrongHaunted Hardy: Poetry, History, Memory. London: Palgrave, 2000.

Robert Douglas-FairhurstVictorian Afterlives: The Shaping of Influence in Nineteenth-Century LiteratureOxford: Oxford University Press, 2002

Viktorianske repetisjoner

 

Viktorianerne er ikke lenger det de engang var. Litt etter litt har de både blitt mindre fryktinngytende og vanskeligere å avfeie, etterhvert som modernistenes polemiske oppgjør med sine altoverskyggende forgjengere selv har begynt å virke noe foreldet og overdrevent monumentalt. Hvis Edmund Gosse i 1919 kunne skrive at tiden hadde kommet for at «aged mourners must prepare themselves to attend the obsequies of the Victorian Age with as much decency as they can muster,» så har samme skjebne etterhvert også rammet modernistene. Og på samme måte som vi ikke helt blir ferdig med modernismens ansporelser og besettelser, spøker også den viktorianske tidens eksempel som et ambivalent forelegg. Ikke minst gjelder dette viktorianernes følelse av nettopp å være hjemsøkt av fortiden: Når den postmodernistiske forfatteren leker med allerede gitte uttrykk og ikke gir seg ut for å være noe originalt geni, er han ikke ulik den viktorianske poetens bruk av både tradisjonelle genrer (som elegien eller sonetten) og romantikkens diskurs.

Nyere forskning på den viktorianske epoken fokuserer da også på denne nødvendigheten av repetisjon, og viktorianernes svært så selvbevisste refleksjoner rundt deres egen «belatedness». Selv om dette i og for seg ikke er noe helt nytt emne, har det skjedd et skifte i innfallsvinkelen: Dagens fortolkere av 1800-tallets litteratur har ingen forkjærlighet for den abstrakte «repetisjonen» (som i Hillis Millers Fiction and Repetition), ei heller er Harold Blooms psykologiske dramaer lenger noen favorisert vinkling. I stedet har spøkelset inntatt en sentral plass som et meta-figur for alle mulige former for gjengangere. Det er ikke Ibsen, men Jacques Derridas senere skrifter som er den klareste inspirasjonen for dette fokuset. Hos Derrida fungerer spøkelset som en størrelse som både underminerer selvets integritet (den Andre spøker i jeg'et) og - pga. sin marginale posisjon mellom liv og død, og mellom det synlige og det usynlige - utfordrer dikotomien mellom idealisme og materialisme. Utfra sistnevnte punkt kan det virke som om spøkelset for tiden fungerer som en befriende figur for viktorianske studier, som lenge har måttet lese sine klassikere «against the grain» utfra nyhistorismens polemiske materialisme.

I en lengre teoretisk introduksjon til sin bok Victorian Hauntings, markerer da også Julian Wolfreys at hans studie av utvalgte verker innen viktoriansk poesi og prosa tar sitt utgangspunkt i Derrida. I tillegg blir det hevdet at det ligger en tolkning av det gotiske til grunn for lesningene av Charles Dickens' barneskikkelser (i kap. 1), Arthur Tennysons elegi In Memoriam (kap. 2), George Eliots novelle The Lifted Veil (kap. 3), Dickens' roman Little Dorrit (kap. 4), og Thomas Hardys roman The Mayor of Casterbridge (kap. 5). Wolfreys introduksjon er imidlertid noe misvisende: Boka er mer av en essaysamling enn noen konsekvent argumentasjons- eller utviklingsrekke. Det gotiske spiller da også kun en rolle i de første og siste kapitlene, og selv i kapitlet om Tennyson - hvor det er mye å hente for eventuelle spøkelsesjegere - er det heller religiøs tro som et udefinert problem enn spøkelsesmotivet som bærer lesningen. Selv om sistnevnte kapittel er

et av bokas høydepunkt, rammes den også av det som er bokas gjentatte svakhet: en relativ mangel på historisk kontekstualisering. Det trekkes f.eks. linjer direkte fra Kant til Tennyson uten at det blir ordentlig tatt høyde for viktige historiske mellomledd (både Coleridge og F. D. Maurice ga Kant-resepsjonen i England et helt spesielt preg).

Mye av tiden rammes Wolfreys bok av et velkjent problem ved mange post-strukturalistiske lesninger: Fascinasjonen for teorien overskygger fullstendig de litterære tekstene, som ironisk nok - i lys av Derridas mange formaninger for unntaket og den responderende åpenheten for tekstens annerledeshet - får tredd over seg teoriens systematiserende og reduktive figurer. Selv om lesningen av Hardy slett ikke er fattig på innsikter i hvordan The Mayor of Casterbridge gjennomsyres av repetisjoner og besettende fordoblinger, så innrømmer da også Wolfreys etter hvert at hans egen diskurs er repetitiv og at lesningen hans innebærer en praksis hvor vi ikke kan tillate oss å se «each figure or character as essentially separate or separable from the circuitry of the text» (s. 139).

Wolfreys noe blasse og monotone anvendelse av spøkelsesfiguren blir satt kraftig i relieff av Tim Armstrongs bok Haunted Hardy. Her er det ikke romanforfatteren Thomas Hardy, men snarere Hardys plutselige - og ennå noe mystiske - vending til poesien på 1890-tallet, og de etterfølgende litterære fruktene, som er hovedemnet. Armstrong argumenterer overbevisende for at Hardys vending til poesien igangsetter en «supplementær» logikk, hvor de poetiske tekstene kommenterer både på innholdet og praksisen til den forutgående romanforfatteren. Selv om også Armstrong ved gjentatte anledninger vender tilbake til Derrida som opphavet for det han kaller «ghost-theory», unngår han å falle for fristelsen til blindt å applisere franskmannens teorier på diktene. Ved en anledning argumenterer han for «a better, if looser, comparison» mellom de to (s. 140), og ved flere anledninger trekker han inn en rikholdig samling av Hardys samtidige (bl.a. Carlyle, Comte og Spencer) og 1800-talls-debatter som bakgrunnsmateriale for å kontekstualisere Hardys poetiske valg. Hele tiden forsøker forfatteren å kaste lys over «Hardy's hauntedness as a biographical and historical phenomenon» (s. 1).

Den fleksible håndteringen av gråsonen mellom biografi og verk er en av bokas store fortrinn, og kommer spesielt til sin rett i sluttkapitlet, som tar for seg diktene Hardy skrev i etterkant av kona Emmas død i 1912 (hovedsakelig publisert i Poems of 1912-13). Som alltid åpner imidlertid det biografiske feltet for vanskelige, og kanskje nødvendigvis utilfredstillende valg. Selv om Armstrong flere ganger trekker linjer mellom liv og verk, stopper han også ved et par anledninger plutselig opp ved det han kaller «repeated traumatic scenes which invite interpretation, which offer to solve the mystery, but [involve] a form of psychic censorship which exiles reading to a deferred and subjunctive mood» (s. 67). Resultatet blir noe inkonsekvent. Det er ikke uforståelig at han kvier seg for å trekke inn forslitte psykoanalytiske scenarier som forklaringsgrunn ved slike korsveier, og at han også nøler med å begi seg ut på biografiske spekulasjoner à la de tilhørende Lois Deacon (som i en notorisk studie brukte tekstene for å argumentere for at Hardy hadde en ukjent sønn; Deacons tolkning problematiseres her på ss. 72-79). I stedet alluderer han til Derridas teoretiseringer omkring litteraturens iboende, åpne «hemmeligheter», hvor det ukjente ikke nødvendigvis lar seg forvandles til noe kjent. Mot dette kan man innvende at enhver tolkningsmessig apori åpner opp for, og står i et spenningsforhold mellom, et uttall forskjellige løsninger. Ved å ikke utforske noen av mulighetene som iboer enhver slik umulighet gjør Armstrong dette til en noe fattigere analyse enn nødvendig.

Helt mot slutten av Haunted Hardy tar forfatteren til orde for at spøkelset gir oss en

modell for intertekstualitet som er rikere i innhold enn «the inter-psychic battles posited by Harold Bloom» (s. 171). Motstanden mot Bloom og hans The Anxiety of Influence er enda mer uttalt i en annen ny studie av viktoriansk litteratur som skjer i spøkelsets tegn, nemlig Robert Douglas-Fairhursts Victorian Afterlives. I sistnevnte blir det hevdet at «not all forms of influence can be accomodated within Bloom's scheme, because his Oedipal model of menaced fathers and vengeful sons ignores the rich diversity of kinships, the imaginative lines of descent, which can be drawn out in a poem» (s. 34). Som i Christopher Ricks' siste bok, Allusion to the Poet, blir litterær innflytelse her ikke bare forstått som noe som transcenderer den ødipalske familie, men også som like mye forbundet med takknemlighet og generøsitet som engstelse og rivalisering.

Som hos Wolfreys, mangler Douglas-Fairhursts studie til tider et fokus og en indre logikk. I tillegg har ikke sistnevnte noe ferdigspikret teoretisk byggverk å falle tilbake på: Boka hans legger ingen systematiske sonderinger til grunn for sine teoretiske valg (i motsetning til de to ovennevnte studiene, inneholder Victorian Afterlives ikke en eneste referanse til Derrida). Men denne vagheten oppveies i hvertfall tildels av en rikholdig kunnskap om viktoriansk litteratur og samfunnsdebatt: om ikke forfatteren kan sin grammatologi, så har han til gjengjeld lært sin filologiske ABC av Christopher Ricks, som fremstår som en av hovedinspirasjonene for Douglas-Fairhursts praktisk innrettete lesninger av et rikholdig utvalg av viktorianske forfattere.

De to vektigste kapitlene i Victorian Afterlives omhandler Alfred Tennysons In Memoriam (med hovedvekt på intertekstuelle allusjoner og diktets forestillinger om det hinsidige) og Edward FitzGeralds svært så frie oversettelse av Omar Khayyáms Rubáiyát. I begge disse lesningene fremstår Douglas-Fairhurst som en svært var og kunnskapsrik, om enn noe retningsløs, leser av viktoriansk litteratur. Han leser f. eks. Tennysons lån fra sine egne tidligere dikt ikke som narsissisme, eller fantasiløshet, men heller som en skjult hyllest til sin avdøde venn, kritikeren Arthur Hallam:

Hallam had introduced his discussion of Tennyson's Poems, Chiefly Lyrical with the warning that they were 'preludes to a loftier strain'. Several of these early poems are echoed in In Memoriam, as Tennyson reaches back to lines which Hallam knew and extends their imaginative scope. (s. 263)

Intertekstualitet er her hverken forstått som en lukket litterær aktivitet eller som et utløp for selvhevdelsestrang, men heller som en mulighet for generøsitet og respekt overfor de døde. Ifølge Douglas-Fairhurst er ikke denne opptattheten med de døde en snever tematikk, begrenset til en spesielt viktoriansk hang til å sørge og dvele overdrevent ved døden. Tvert i mot hevder han at en overskridelse av livet ligger immanent i litteraturens form. Det litterære språket er et virtuelt etterspill, en afterlife, i forhold til den empiriske erfaringens fylde. Her er han på linje med Wolfreys og Armstrong. Hvis ikke det spøker for viktorianernes arv, er det kanskje nettopp fordi forfattere som Tennyson, FitzGerald og Hardy spøker på en måte som direkte vedkommer noe av det aller mest karakteristiske ved det litterære uttrykket.