Edward Said.På feil stedOversatt av Mari ToftFritt og vilt forlag, Asker 2001

Spätstil Said

 

«Eksilet er merkelig forlokkende å tenke på, men forferdelig å erfare»1, skriver Edward Said i et av sine tidlige essay. Han har selv til gangs gjort eksilets smertefulle erfaring, og det er blitt en ledetråd og et leitmotiv gjennom et forfatterskap som begynte med boka med den velvalgte tittelen Beginnings i 1975 og som ennå ikke er avsluttet, men får et stadig tilsig av politiske kommentarer, litterære analyser og litteraturteoretiske essay.

Mest kjent både i Norge og ellers er han selvfølgelig for Orientalismen fra 1978, som ble oversatt til norsk i 1994 og som kom i Bokklubbens Kulturbibliotek for et par år siden. I innledningen til Orientalismen legger Said vekt på at en drivkraft og forutsetning for dette arbeidet, var hans personlige historie, som landflyktig palestiner som har fått all sin skolegang innenfor et britisk eller amerikansk system. «På mange måter har mitt studium av orientalismen vært et forsøk på å avdekke hvordan denne kulturen hvis dominans har vært en så mektig komponent i alle orientaleres liv, har satt sine spor i meg, et orientalsk subjekt»2 Orientalismen ble med andre ord skrevet med utgangspunkt i en personlig erfaring, ikke bare av eksil, men av å leve innenfor to ulike og motsetningsfylte kulturer.

Den samme personlige erfaringen har vi møtt gjennom hele Saids forfatterskap. Derfor lå det nesten i kortene at disse erfaringene en dag måtte samles og komme til orde i en selvbiografi. Det skulle imidlertid en dyster diagnose til for å sette dette skrivearbeidet i gang. I 1991 fikk han, i en alder av 56 år, vite at han hadde en uhelbredelig form for leukumi. Nesten med det samme han fikk diagnosen, begynte han sitt erindringsarbeid og i 1999 kom Out of Place på engelsk, i 2001 på norsk, med tittelen På feil sted3.

Et viktig utgangspunkt for denne biografien, er at den skal beskrive de tre stedene der Said vokste opp, og som av ulike grunner ikke eksisterer lenger: det første fedrelandet palestina er blitt til Israel, barndommens kosmopolitiske Libanon ble rasert av år med borgerkrig, og det monarkiske Egypt forsvant i 1952. Det er med andre ord tre tapte riker Said vil beskrive, men det skjer på en forbløffende lite nostalgisk måte. «Alle de stedene jeg har bodd - Jerusalem, Kairo, Libanon og USA - har et tett nett av berøringer og forbindelser som i høy grad var en del av det å vokse opp, få en identitet, danne en bevissthet om meg selv og andre.»4 Det er denne identitetsdannelsen biografien først og fremst handler om, og om hvor sterkt den er blitt farget av eksilet og av den manglende tilhørigheten i alle sammenhenger.

Saids familie er opprinnelig palestinere, men med en nokså aparte religiøs tilknytning: foreldrene var baptister, selv om dette spiller en underordnet rolle i biografien og akademikeren Said er lite opptatt av trosspørsmål, men derimot en ivrig forkjemper for sekulære stats- og

styringsformer. I Jerusalem levde familien frem til 1947, da den, som så mange andre familier, ble spredt for alle vinder og der en del havnet i Kairo. Faren slo seg opp som forretningsmann og vant innpass i de finere kretser i Egypt, dog uten noen gang å komme virkelig»innenfor». Somrene tilbrakte familien i de libanesiske fjellene, i landet der moren var vokst opp, og der de også var omgitt av eksilanter.

Helt til slutt i biografien forteller Said om sin reise til USA, som skulle bli hans nye hjemland, og om studentlivet der. Tre tapte steder, og ett blivende. Men dette er allikevel ikke en bok om stedene, det er bare glimtvis at leseren får et inntrykk av det kosmopolitiske Kairo, det palestinske Jerusalem eller det søte liv i Libanon. For dette er først og fremst en bok om de to viktigste ankerpunktene i Saids landflyktige barndom: familien og skolen. Familien, foreldre, søstre, tanter og onkler, utleveres til minste og mest intime detalj, avdekkinger som til tider grenser mot det pinlige - og følgelig likegyldige. Det samme gjelder nok også de omstendelige fortellingene fra skole- og studiedagene, der klassekamerater og lærere beskrives og kritiseres, men sjelden på en måte som påkaller en allmenn interesse.

Den sterke fokuseringen på skolelivet er allikevel interessant, fordi den forteller om hvordan en engelskspråklig elite formes i «utkanten», og i denne beskrivelsen av barndommen er det knapt rom for annet enn familie og skole. En arabisktalende familie med et ambivalent forhold til sin egen bakgrunn, og strenge engelske og amerikanske skoleinstitusjoner som former små og unge egyptere til å bli gode, om ikke fullgode, «westerners». Slik sett blir nok denne selvbiografiens viktigste aspekt beskrivelsen av Saids intellektuelle forming og bevisstgjøring; hans vei fra å være en evig malplassert araber på skolen og i forskjellige vestlige klubber i Kairo, til å bli fremtredende amerikansk akademiker med stadig større politisk engasjement, ikke minst i Palestinaspørsmålet. Hans konkrete innsats på dette området omtales i liten grad i denne biografien, som først og fremst tar for seg barndom, ungdom og studietid. Da Out of Place kom ut, ble den allikevel lest som et innlegg i Palestinadebatten, og Said ble utsatt for noen tvilsomme angrep der hele hans palestinske bakgrunn ble trukket i tvil. Disse anklagene, som kom fra sionistisk hold, ble solid tilbakevist, men viser hvilken politisk slagside en livshistorie har når den utspiller seg « på steder som ikke er lenger», men som engang var, i Midt-Østen.

På feil sted begynner med foreldrene og dels også besteforeldrenes historie, og selvfølgelig med Saids fødsel i 1935, og ender vel egentlig med hans doktorgrad i 1962, selv om det på slutten legges inn mange ekskurser og «pekere» fremover. Edward Said, oppkalt etter prinsen av Wales og tildelt et etternavn som ingen har kunnet gi en god forklaring på hvor stammet fra, forteller om en oppvekst i den kanskje aller mest stormfulle perioden i Midt-Østens historie. Familien var opprinnelig fra Nasareth, men faren hadde bodd i USA (og deltatt i første verdenskrig) og fått amerikansk statsborgerskap og ga dermed barna sine ganske sterke bånd til USA. Da familien flyktet fra Jerusalem i 1947 hadde de allerede det Said kaller «fragmentert identitet»: «Hele mitt liv har jeg fortsatt å bære på denne urolige følelsen av mange identiteter - de fleste av dem i konflikt med hverandre - sammen med et skarpt minne om den fortvilte fornemmelsen av at jeg ønsket vi hadde vært ordentlig arabiske, eller ordentlig europeiske eller amerikanske, eller ordentlig ortodoks kristne, eller ordentlig muslimske, eller ordentlig egyptiske, og så videre.»5

I en større sammenheng er nok ikke denne fragmenterte identiteten så uvanlig som det lille Edward trodde, men for ham besto livet i Kairo i et utrettelig forsøk på å sy fragmentene sammen og forsøke å skape et overbevisende hele. Det som lenge skaper en slags enhet, er farens enestående forretningstalent, som gjør det mulig for dem å leve på den grønne gren i Egypt. Så lenge det varer. For det kosmopolitiske,

monarkiske Egypt står jo også for fall, og fører til oppbrudd og eksil for annen gang. Litt uklare omstendigheter (knyttet til farens forretning, ikke til noen politisk aktivitet) fører til alt overmål til at Edward blir utvist fra Egypt og ikke får adgang til landet før i 1975.

Selv om verdenshistoriske begivenheter var bestemmende for hele familien Saids liv og skjebne, var Edward i mange år helt uinteressert i politiske spørsmål. Den store oppvåkningen skjedde for ham, som for så mange andre, på slutten av 60-tallet. For Said var det Suez-invasjonen i 1967 som ble utslagsgivende og førte til at han skrev sin første, politiske artikkel.

«Jeg var ikke det samme mennesket etter 1967. Sjokkvirkningene av denne krigen drev meg tilbake dit alt hadde startet, til kampen om Palestina».6

Med denne politiske oppvåkningen og dens nedslag i litteraturforskningen tar Said på en måte i bruk alle sine «fragmenterte identiteter». Når han så gjennom kreftsykdommen får sin langsomme dødsdom viderefører han dette arbeidet: jakten på en dypere identitet, forsøket på å se hvordan historiske betingelser har vært med å forme ham, både som intellektuell og som individ. Han forsøker ikke å komme frem til en eller annen forsert enhet, tvert imot blir resultatet av hans gravearbeid at han kan trekke opp et mangfold av røtter. Dermed blir også denne biografien et uttrykk for hans politiske og intellektuelle ønske om å vise tilværelsens og ikke minst Midt-Østens mangfold og kompleksitet.

Biografien har sine svakheter. En er den allerede nevnte detaljrikdommen og intimiteten, en annen dens springende form. I forordet fremholder Said at dette har vært «et minnearbeid» og at «det er ingen tvil om at hukommelsen fungerer bedre og friere når den ikke blir jaget i en bestemt retning»7. Samtidig understreker han at dette erindringsarbeidet antakelig gir næring til alt annet han samtidig skriver av mer faglig art. Mens han innledet sitt forfatterskap med metodiske betraktninger i Beginnings avslutter han det tilsynelatende med en dyp interesse for musikk . Said var som ung en lovende pianist, og parallelt med sitt littaeraturteoretiske og politiske forfatterskap, har han både utøvet og studert musikk. I de senere år har han vist sen spesiell interesse for det Adorno har kalt Spätstil. Late Style8. Said har villet utvide dette begrepet som Adorno først og fremst anvender på den sene Beethoven, til å omfatte en rekke litterære forfatterskap, og blant annet vise hvordan de mot slutten har en tendens til å anta en fragmentert, usammenhengende form. Nå skal man nok passe seg for å sammenlikne Said med Beethoven (!), men allikevel; denne biografien som så åpenbart er et «sent verk», skrevet av en dødssyk mann, kan meget vel fanges inn av det Adorno skriver om den sene Beethoven, i en av de musikkteoretiske tekstene som Said har beskjeftiget seg med de siste årene: «The fragmented landscape is objective, while the the light in which alone it glows is subjective. He does not bring about their harmonious synthesis. As a dissociative force he tears them apart in time, perhaps in order to preserve them for the eternal. In the history of art, late works are the catastrophes»9.

Noter

  1. Edward Said: Reflections on Exile I Refctions on Exile and other essays, Harvard University Press, 2000, s. 172

  2. Edward Said: Orientalism, Penguin utg. 1995, s. 25

  3. Edward Said: På feil sted, oversatt av Mari Toft, Frisk og Vilt Forlag 2001

  4. På feil sted, s. 9

  5. På feil sted, s. 15

  6. På feil sted, s. 281

  7. På feil sted, s. 7

  8. Dette finner vi blant annet Saids essay From silence to Sound and Back again: Music, Literature and History, i samlingen Reflections on Exile and other essays, New York 2000, og hans bruk av dette stoffet i seminarsammenheng presenters av Tim Lawrence I hans essay: Edward Said, Late Style and the aesthetic of Exile, i Edward Said, edited by Patrick Williams, London 2001

  9. Theodor Adorno: Beethovens Late Style, in Beethoven, the Philosophy of Music, Cambridge 1998, s. 126