Making Sense of Aristotle: Essays in Poetics. Redigert av Øivind Andersen og Jon HaarbergLondon: Duckworth, 2001

Dette er en samling av noen av de foredrag som ble gitt ved et seminar over Aristoteles' Poetikk ved HF-fakultetet i Oslo i årene 1998 til 2000, med bidragsytere fra inn- og utland. Det er vel kjent at forleggere generelt ikke liker samlinger av artikler fra konferanser, og grunnen er selvsagt at de selger dårlig. Ofte er kvaliteten på bidragene varierende, tematikken spredt, og fellesnevneren vanskelig å få øye på. Som lesere finner vi kanskje et par artikler i en slik samling som interesserer oss, og det gir for lite valuta for pengene, så vi låner heller boka på biblioteket. Dertil kommer at det ikke er noen åpenbar mangel på litteratur om Poetikken på engelsk - det er til og med flere gode samlinger av artikler utgitt de siste 10-15 årene. Når så denne samlingen finner nåde på et velrenommert forlag, tilsynelatende uten subsidier, er forventningene høye. Boka er ikke fri for de nevnte svakhetene vi vanligvis finner ved slike samlinger, men bidragene holder et høyt faglig nivå. Som anmelder kan jeg ikke yte alle bidragene i en omfattende samling full rettferdighet, så jeg vil nevne alle, men konsentrere meg om få.

Det kan synes underlig at Poetikken, en fragmentert, obskur og kort bok fra antikken skal påkalle så stor interesse fra lærde i vår tid. George Steiner bemerket at den studenten som tok disse notatene fra Aristoteles' forelesning, måtte ha sittet nært døra på en svært støyende dag, noe de fleste som har studert Poetikken må ha hatt mistanke om. Andre kan også ha begynt å feste lit til historien om at Aristoteles' verker ble gjemt i en hule i Lilleasia et par hundre år før de ble gjenoppdaget, og videre lekt med en hypotese om at hulen ble besøkt av sultne gnagere som viste spesielt stor interesse for dette skriftet. Men disse forhold og interessen for Poetikken henger kanskje nøye sammen, for mulighetene for fortolkning øker som kjent med stigende grad av obskurritet. Uansett er det vanskelig å overse den betydning skriftet har hatt for forståelsen av litteratur i den vestlige kulturkrets.

Skriftets overlevelse er egentlig et emne vel verdt å diskutere i seg selv. Ikke bare har Poetikken overlevd, den har blitt en integrert del av mange av de måter vi diskuterer og forstår litteratur på. Grovt sett kan denne teksten leses og studeres ut fra tre ulike perspektiv. Den første kategorien er de filologiske og kontekstuelle lesningene, der Poetikken blir et studieobjekt for spesialister i den greske antikkens filosofi og litteratur. Minst halvparten av de 10 artiklene i denne samlingen kan plasseres her. Det gjelder Malcolm Heaths «Aristotle and the Pleasures of Tragedy», Elizabeth Belfiores «Dramatic and Epic Time», Richard Jankos «Aristotle on Comedy, Aristophanes and Some New Evidence from Herculaneum», «Aristotelian Mimesis and Human Understanding» av Stephen Halliwell og «Roman Tragedy and the Teaching of Aristotle's Poetics» av Elaine Fantham. Uansett hvilken type interesse man primært måtte ha i Poetikken vil man ha nytte av å lese disse bidragene fra noen av de fremste forskerne på området.

Den andre synsvinkelen er Poetikkens resepsjonshistorie. Her er det mye interessant stoff både for filosofer og litteraturvitere, ikke minst i de ulike betydninger de sentrale begrepene til Aristoteles får i ulike perioder i Europeisk kulturhistorie. Av artiklene i denne samlingen er det vel de til Kirsti Minsaas, «Poetic Marvels: Aristotelian Wonder in Renaissance Poetics and Poetry», og Daniel Javitchs «On the Rise of Genre-specific Poetics in the Sixteenth Century» som passer best i denne kategorien, og det var da kanskje denne perioden som var Poetikkens glansperiode når det gjelder direkte innflytelse på litteraturen. Disse bidragene er interessante også for det de viser med hensyn til hva innflytelsen fra rent teoretiske overlegninger kan ha å si for den litterære skapelsen og fortolkningen.

Den tredje synsvinkelen er den gadameriansk-hermeneutiske, der man går inn i en slags dialog mellom hva Aristoteles begreper betyr for oss i dag og hva de sto for i Aristoteles sin samtid. Det bidraget som best passer i denne kategorien er Hallvard Fossheims «Mimesis in Aristotle's Ethics», selv om man godt kan hevde at de aller fleste bidrag i den første kategorien, de som søker å avdekke den opprinnelige intensjonen til Aristoteles, uavvendelig havner i denne tredje, for mulighetsbetingelsene for å avdekke en opprinnelig intensjon er jo et velkjent diskusjonstema i filosofien og i litteraturvitenskapen. Uansett ståsted har få om noen gått inn for, i alle fall i praksis, å la være å bry seg med betydningssammenhengene hos Aristoteles. Et annet bidrag som forsøker å finne interne forklaringer på sentrale begrep og uttrykk Aristoteles bruker, er Malcolm Heath i «Aristotle and the Pleasures of Tragedy», som jeg opprinnelig klassifiserte i den første kategorien av bidrag.

Før vi går inn på disse artiklene er det på sin plass å minne om noen av de sentrale begrepene vi har fra Poetikken. Mimesis er bare ett av dem, noen av de andre er katharsis, anagnoresis, peripeteia, og hamartia. Disse brukes i akademisk litteraturforskning og undervisning, og mange har også funnet veien over i dagligtalen, i utsagn som at det å kaste ut gamle kjærlighetsbrev var en kathartisk opplevelse. For oss i dag er det svært lett at vi drar med oss den bruk og rolle disse begrepene har i dagligtalen over i fortolkningen av Aristoteles' skrifter. Dette er mer enn grunn god nok for å se nærmere på sentrale begreper. Både Fossheim og Heath søker på et vis koherens i og med at de søker støtte i andre deler av Aristoteles' forfatterskap for den betydning begrep og sentrale fraser har i Poetikken.

Ulikt Platon definerer ikke Aristoteles mimesis, i alle fall ikke i de skriftene vi har igjen av hans totale produksjon - trolig noe nær en tredjedel. Fossheim prøver derfor å komme nærmere inn på betydningen til begrepet «mimesis» gjennom å se hvilken rolle det spiller i Aristoteles' etikk. Relevansen for Poetikken er dermed indirekte, og det er først på de siste sidene at han sier noe om Poetikken i det hele tatt. Det Fossheim tidlig påpeker, er at for Aristoteles er det gode liv og menneskelig vellykkethet nært forbundet med vane og tilvenning, altså noe som må være nært beslektet med «mimesis» gitt at det å etterligne fremragende mennesker er en kilde til å etablere gode handlingsvaner. Slik sett vil et sentralt begrep i Poetikken finne mye av sin bakgrunn og begrunnelse i Aristoteles' etikk. Det er i alle fall Fossheims arbeidshypotese.

Mye av grunnlaget for å se på «mimesis» i forhold til etikken er at Aristoteles hevder at vi må tilegne oss dygdene gjennom å gjøre dygdige handlinger til faste vaner. Det som er naturlig for mennesket, er å gjøre det behagelige, og det finnes ingen nødvendig forbindelse mellom det behagelige og det dygdige. Vi må kjenne det gode, og allerede være gode, for å føle behag ved å gjøre det dygdige, så oppdragelsen må nødvendigvis ta den vesentlige byrden med å danne mennesket. Det er heller ikke noe annet enn menneskelig godhet som gjør mennesker gode, så selv de unge voksne menn som etter alt å dømme tok del i Aristoteles' undervisning hadde behov for å vende seg til gode mennesker som kilder til kunnskap om hva som gjør et menneske godt. Man vender seg ikke til gode mennesker for å skaffe seg teoretisk kunnskap om hva som er det gode, men for å bli mer som de gode mennesker allerede er. Ønsket om å bli bedre er derfor ønsket om å bli som et annet menneske på en eller annen vesentlig måte. Som Aristoteles sier: «the origin is the that (hoti), and if this appears adequately, he will not at all need in addition the because (dioti)» (Nichomachean Ethics, 1095b4-9). Med andre ord, i følge Aristoteles tar vi våre første steg i forståelsen av det menneskelig gode ved hjelp av den naturlige tendensen, særlig tydelig i barneårene, til å etterligne.

Fossheim påpeker den sentrale betydningen som lek, forestillelse og etterligning nødvendigvis

må ha i den etikken Aristoteles etablerer i sine skrifter. På bakgrunn av viktigheten av det eksemplariske i Aristoteles' etikk får dermed mimesis betydningen emulering, eller «å gjøre som» eller «å være som» i Fossheims utlegning. Men Fossheim ser ikke ut til å problematisere et vesentlig poeng, nemlig at heller ikke mimesis er noe entydig begrep. Det kan, som hos Platon, bety «etterligning» eller «imitativitet», en betydning som er nærliggende når det gjelder å forstå betydningen for vår etiske utvikling av eksemplariske personer og deres handlinger. Men den mimesis som i Poetikken gjør litteraturen mer lik filosofien enn det historien er, må forstås mer i retning av at litteraturen viser måter verden kan være på - altså en type hendelse heller enn partikulære hendelser. Denne mimesis må være ganske forskjellig fra den etterlignelse eller emulering som er vesentlig for den etiske oppdragelsen. I litteraturen gjelder det å fokusere vesentlige elementer av mulige hendelser, en re-presentasjon som vektlegger aspekter ved det som representeres, slik at vi på en måte ser det for første gang. Videre er det også essensielt at i Poetikken er mimesis forbeholdt fiksjoner, men ikke alle fiksjoner, for det er en term som reserveres for fiksjon som får oss til å reagere som om det var virkelig.

Det er kanskje ikke helt riktig å si at Malcolm Heath i «Aristotle on the Pleasures of Tragedy» konsentrerer seg om begrepet katharsis, men som tittelen antyder, er emnet den noe paradoksale gleden man føler ved å oppleve tragiske situasjoner i, for eksempel, teatersalen, og i den forbindelse er selvsagt også begrepet katharsis sentralt, om enn som et blindspor etter Heaths mening. Et av de mest kjente sitatene fra Poetikken er fra 1453b10-13: «we should not seek every kind of pleasure from tragedy, but only the sort which is characteristic of it. Since the poet should use representation to produce the pleasure arising from pity and terror, it is obvious that this must be put into the incidents.» Denne karakteristiske gleden var ikke bare Aristoteles' oppfinnelse, for også Gorgias skrev om publikums «lengsel som er glad i sorg», men på et eller annet vis må den kunne tilpasses Aristoteles' tenkning, og det er denne kontekstuelle lesningen Heath forsøker her. Selv om disse formuleringene er hentet fra klassisk tenkning, er paradokset like levende i dag, for de fleste er enige om at vi tenderer mot å nyte opplevelser av tragisk sorg og smerte i fiksjonen, men selvsagt ikke i virkeligheten. Den nytelsen vi opplever, framkommer på grunn av ubehaget, og her ligger kjernen til paradokset.

Den løsningen Heath kommer fram til er aristotelisk heller enn heathsk, i den forstand at forfatteren ikke en gang vil stå inne for at løsningen han foreslår er akseptabel. Heath mener også at den er i samsvar med Aristoteles' ­filosofi, men ikke nødvendigvis at det er den løsningen Aristoteles selv ville gått god for. Her har vi altså med et agnostisk stykke arbeid å gjøre, og en holdning som er både beskjeden og frustrerende. Men kanskje frustrasjonen bare er en filosofs fordom mot en filologisk tilnærming som bare presenterer muligheter uten selv å ville stå inne for den foretrukne muligheten? Uansett er det mye å lære hos Heath der han systematisk, men elegant vurderer ulike muligheter opp mot det aristoteliske korpus.

Et sentralt poeng for Heath er at tragediens karakteristiske glede (oikeia hêdonê) kommer gjennom «frykt og medlidenhet ... ved hjelp av imitasjon». Det som gjør et stykke til imitasjon er ikke framføringen på scenen, men handlingen i stykket, så det er gjennom handlingen at denne merkelige tragedie-gleden skapes. En distinksjon vi må gjøre, er selvsagt mellom å glede seg over noe som skaper sorg og tungsinn, og å glede seg over denne sorgen og tungsinnet. Dette synes uproblematisk. Men er ikke katharsis den karakteristiske gleden ved tragedien? Dette synet har jo vært fremherskende ganske lenge. Heaths behandling av dette spørsmålet går over tre ledd, og er ganske dogmatisk. Det første leddet er at tragediens karakteristiske glede må være tilgjengelig for alle

medlemmene av et publikum, og kanskje særlig til de bedre medlemmene, i og med at Aristoteles forsvarer tragediene mot at de er vulgær underholdning for massene. Det andre leddet går på at dersom katharsis på noe vis er terapeutisk så vil den ikke være like relevant for alle medlemmene av et publikum, for de beste medlemmene vil så klart være de som minst har behov for terapi. Det siste leddet, og det som gjør at Heath kan konkludere med at katharsis ikke er tragediens oikeia hêdonê, er at katharsis må være terapeutisk på et eller annet vis gitt at Aristoteles i Poetikken forbinder katharsis med helbredelse.

Heaths konklusjon er ikke nødvendigvis riktig. Han baserer seg på at betydningen til begrepet katharsis ligger fast fra den konteksten der det opptrer i Politikken og til den konteksten som foreligger i Poetikken, men få begrep i antikkens filosofi oppfører seg så greit. I Politikken brukes begrepet om behandling av hysteriske mennesker ved hjelp av sanger der de skal få utløp for sitt hysteri, men det er ingen a priori grunn til å tro at det ligger sykdom av noe slag til grunn for den katharsis som Aristoteles bruker i sin definisjon av tragedien. Også de beste i et publikum kan for eksempel ha oppfatninger av mulige hendelser som kan omfatte dem selv eller deres nærmeste, men uten at disse oppfatningene følges av følelsesmessige reaksjoner - for de er jo bare muligheter. I en tragedie kan man i stor grad identifisere seg med en person eller personer som man kan se opp til, og som i alle tilfeller ikke er noe laverestående enn selv de beste i publikum. Disse gjennomgår hendelser som man også kan tenke seg at en selv eller ens nærmeste kan komme ut for, og i teatret kan man også forbinde disse oppfatningene med følelser, som dog tar høyde for at det man ser, ikke er virkelig. Dette kan godt forklare den bruk Aristoteles gjør av begrepet katharsis i ­Poetikken, for dette gjelder også for de beste blant publikum. Det gjelder noe så viktig som forbindelsen mellom situasjoner og hendelser på den ene siden - sammen med den oppfatningen at de godt kan ramme en selv, og de tilhørende følelsene på den andre. For Aristoteles er forbindelsen mellom oppfatninger og følelser av vesentlig betydning for menneskets etiske utvikling, og i teatret kan man gjøre denne forbindelsen uten at ens livsløp påvirkes i vesentlig grad. Når man forlater teatret, har man gjennomgått en følelsesmessig utvikling uten at ens liv har gått til grunne. Tvert imot er verden fremdeles rasjonell og forståelig. Man har knyttet forbindelsen mellom mulige hendelser for en selv og de som står en nær, og de følelser det vil være dygdig å ha stilt overfor slike hendelser.

Jeg tror begrepet katharsis kan knyttes til dette fenomenet, og at det samtidig peker på det som er tragediens oikeia hêdonê. Men Heaths aristoteliske løsning er en annen, om enn ikke så svært forskjellig. Heath hevder et skarpt skille mellom fornøyelser og fritid med henvisninger til Aristoteles filosofi, og tragedien er ikke bare en fornøyelse, men en naturlig del av det høyverdige liv som er et mål for den menneskelige eksistens, og hører dermed til høyverdige menneskers fritid. Det er frykt og medfølelse som respons til tragediens handling som er oikeia hêdonê, for som etisk høyverdige responser, er de utrykk for moralsk høyverdighet hos dem som har dem.

Det at dette gjør passende responser til etisk høyverdige stiller oss i tillegg ovenfor det problem at følelsene av frykt og medfølelse i seg selv er ubehagelige. Men dette problemet er ikke uoverstigelig, for dygdige personer vil ikke ha problemer med å gjennomgå ubehagelige opplevelser som del av dygdige handlinger. Vår bevissthet om at det som skjer er på liksom, hindrer også den potensielt skadelige forbindelsen mellom det å føle behag og å observere det smertelige. Heath mener følgelig at det er aristotelisk å fastholde at å reagere med frykt og medfølelse på fryktelige og smertelige hendelser er å utøve vesentlige aspekter ved den dygdige personlighet, og at dygdige personer føler glede ved denne utøvelsen. Dette er derfor tragediens oikeia hêdonê. Så langt er det greit,

men av grunner som jeg har anført tidligere, følger jeg ikke Heath i å hevde at dette er uavhengig av katharsis.

Heaths artikkel er et interessant bidrag til en ganske omfattende litteratur på dette emnet, som Heaths noter viser at han kjenner meget godt. Som oversetter av Poetikken er han også en av dem som kjenner denne teksten best. Derfor er det også ganske frustrerende, som nevnt, at han ikke ønsker å stå frem med sitt eget syn på hva Aristoteles trolig har ment, eller en gang et perspektiv som kan forklare problemet med «tragediens oikeia hêdonê». Det vi får, er altså noe som er i samsvar med Aristoteles' filosofi, men som Heath holder på god avstand fra seg selv. På den annen side er også Heaths holdning til dette spørsmålet en solid påminnelse om de vanskeligheter som denne teksten byr på.

Tross, eller kanskje på grunn av, disse vanskelighetene med å faktisk forstå de sentrale begrepene i Poetikken, har de på mange måter blitt en del av den litterære kulturen i vesten. I denne anmeldelsen har vi sett litt nærmere på begrepene mimêsis og katharsis, som sammen med begrep som hamartia og peripeteia og noen andre i det minste bærer spor etter sin opprinnelse i de sammenhenger de brukes i litteraturvitenskap og filosofi. Noen av disse har også kommet over i dagligspråket som oversettelser - noe som umiddelbart kan se ut til å utvide betydningen til begrepene, og atter andre har kommet over i dagligspråket i sin opprinnelige drakt, kanskje da særlig katharsis - i alle fall når det gjelder den anglofone del av verden. Dette får Terence Cave, i samlingens avsluttende «The Afterlife of the Poetics», til å ønske at heller enn å gjenfinne den tapte delen av «Poetikken» burde vi ha mistet den vi har. Han hevder at disse begrepenes nytteverdi er proporsjonal til deres vellykkede transformasjon inn i en ny kultur, og dermed deres avvik fra en opprinnelig betydning. Deres suksess er et bevis på hvor nyttige de er til å definere vesentlige aspekt av den kulturen de er en del av.

Slik er det vel også med oversettelser av ­Poetikken. Om man sammenligner to oversettelser fra våre dager, finner man til dels betydelige forskjeller, for ikke å snakke om hvor ulike oversettelser fra forskjellige perioder i fortiden er. Fenomenet, altså mangelen på konsensus når det gjelder oversettelsen av Poetikken, er kanskje også enda en god grunn til å studere Poetikkens virkningshistorie - som da også flere artikler i denne samlingen gjør. Men framfor alt gjør det det fristende å studere teksten selv, i dens knappe og usammenhengende form, med alle dens innkonsistenser, og å forsøke å skape en helhet ved å lese de sentrale begrepene inn i sin sammenheng og å fylle inn så mange av tekstens brå brudd som mulig. I seg selv kanskje en umulig oppgave, men mange av denne samlingens bidrag viser at det likevel kan være en klargjørende virksomhet.

Er det opplagt at Poetikken fremdeles er verdt et nærmere studium? I våre dager har vi jo, i egen oppfatning i det minste, ristet av oss tidligere tiders autoriteter og kan se deres ufullstendige perspektiver (om ikke vårt eget) utenfra. Det synes klart at rent historisk har Poetikken hatt stor betydning. Gjennom den skolastiske filosofien og dens stilling i den katolske kirke, fikk Aristoteles en autoritet vi i dag har vanskelig for å forestille oss, og det neoklassiske fenomen kan forstås bedre på denne bakgrunnen. Poetikkens status, selv i dag, kan kanskje forklares ut fra at den festet seg til en del litterære verk som er og har vært en del av den vestlige kanon - ikke bare de neoklassiske, men også verkene fra antikken. Men dette behøver ikke være den eneste eller den viktigste grunnen til skriftets fortsatte popularitet. Det kan faktisk være slik, som de neoklassiske beundrerne til Aristoteles hevdet, at Poetikken gir uttrykk for varige og dype strukturer i den menneskelige natur, og at det vi kan se ved et historisk studium, faktisk er grunnet i et transhistorisk opplevelsesfellesskap. Dette kan forklare hvorfor katharsis ser ut til å fungere så bra som et løselig definert

begrep i de fleste sammenhenger der det forekommer.

En tredje mulighet finnes også: Poetikken er en del av en moralfilosofi som det er all grunn til å studere nærmere på grunn av enten dens evne til å fange vesentlige aspekter av det å være menneske til alle tider, eller som ett av flere alternative perspektiver på hva som er vesentlig i et menneskes liv. Enten man leser denne samlingen eller Aristoteles' skrifter direkte, er det vanskelig å tro at Aristoteles' fortsatte popularitet kun kan skyldes historiske tilfeldigheter.