Arild LinnebergTretten triste essays om krig og litteraturGyldendal 2001

Mot en politisk litteraturvitenskap?

 

Det å anmelde ei bok halvannet år etter at den kom ut, kan virke unødvendig. Én grunn til å gjøre det kan være at boka er viktig. Og det er Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur. Viktig er den ikke fordi forfatteren har rett i alt, men fordi han tar opp noen prinsipielt viktige problemer. Han taler om det man altfor ofte tier om innenfor de humanistiske fagene generelt, og litteraturvitenskapen spesielt: krig og litteratur - i videste forstand.

Linneberg undersøker, for det første, hva litteraturen kan si oss om krig, han forsøker å drøfte ordkunstens politiske potensiale. For det andre, og minst like prisverdig, utforsker boka litteraturvitenskapens politiske relevans: Hva kan litteraturviteren i faglig forstand si om politisk konflikt, motsetning og undertrykkelse? Fins det et kritisk og analytisk potensiale i litteraturstudiene? I forhold til den kontekstløshet som kanskje særlig har preget hans eget fag (i Norge), er denne boka et friskt pust og en veiviser. Vegring mot verden er altså ikke blant de ting Arild Linneberg kan kritiseres for.1

Tretten triste essays om krig og litteratur (TTE) er imidlertid ikke ei bok som innbyr til motstandsløs tilslutning. Det følgende vil derfor være et forsøk på å yte motstand og komme med innsigelser, i sympati med det jeg oppfatter som bokas prosjekt.

Åpningskapittelet i TTE heter «Istedenfor et forord: Krigens usynlige fortropper - et brev fra Vesterhavet til levende og døde venner.» Boka begynner altså med et sjangerbrudd: Ikke det tradisjonelle forordet, men et brev. Alt her innreflekteres en sentral innsikt i at den objektive og verdifrie sakprosaen er et skinn; sjangeren skjuler noe. Og Linneberg blir aldri trøtt av å utstille dette poenget gjennom skrivemåte, stil og form. Det som skrives har alltid et konkret utgangspunkt, det er situert - og knyttet til et bestemt perspektiv. I valget av brev istedenfor forord ligger det også en understrekning av den skrivende person, en historisk og samfunnsmessig subjektivitet, med sine bindinger, forvrengninger, sympatier osv. Nå fins det selvsagt andre mulige strategier for å innreflektere slike positivismekritiske innsikter i sakprosaen, men

dette er som kjent Arild Linnebergs foretrukne.

Dessuten sier denne åpningen noe om mottakeren. Brevet er «til levende og døde venner», heter det i undertittelen, og første setnings tiltale lyder «Kjære venner» (s. 7). Dette kan forstås på to forskjellige måter; enten som en generøs inkludering av enhver leser - «Dere, kjære lesere, er mine venner, og jeg vil behandle dere som sådanne» - eller det kan, mer gjerrig og ekskluderende, bety at boka bare er for de som allerede er tatt opp i vennenes forening. Og at TTE er skrevet for de innvidde, de som er på samme lag som skriveren, legges det ikke skjul på: «Jeg skriver dette til dere som er enige med meg», heter det på første side (s. 7). Tanken om «å skrive et forklarende forord» (loc. cit.) ble forkastet ut fra tidligere erfaringer; «en omtale av mine Bastardforsøk fra 1994» var slik, sier han, at han har kommet til «å tvile på nytten av forklaringer. Folk som ikke vil forstå, forstår uansett ikke» (s. 8). Og det er jo sant nok. Men samtidig har det sine omkostninger når eventuelle uenige lesere demoniseres på denne måten.

Én slik omkostning er at det private og biografiske kommer vel mye i forgrunnen. Men det er også noe selvrefererende ved slike utsagn: Den som har bestemt seg for at de som er uenige, er dumme, onde eller begge deler, står i fare for å gjøre det lett for seg selv - og svekke sine egne argumenter. Det denne posisjoneringen i alle fall signaliserer, er et ønske om å sette saken på spissen og være polemisk. Og det er Linneberg til gangs; han skriver med engasjement og temperatur om amerikansk utenrikspolitikk, om Norge og NATO, om Harold Bloom og Martin Bernal - men først og sist om Kosovo og Vestens bombekrig mot Serbia. Når han skriver om Rambouillet-avtalen eller NATOs nye strategidokument, er Arild Linneberg overbevisende, skarp og god - mye bedre enn det innledende «brevet» tyder på.

At Linneberg ofte er en politisk skribent verdt å lese, er ingen nyhet.2 Når han her vil si noe om forholdet mellom krig og litteratur, inntar han imidlertid et litt underlig standpunkt. For Linneberg mener at denne forbindelsen er iboende i litteraturen, eller med andre ord at det er særegne trekk ved dikningen selv som gjør den genuint politisk relevant. Arild Linneberg har lenge vært en profilert talsmann for en modernistisk estetikk inspirert av russisk formalisme og utvalgte frankfurtere. Begreper som fremmedgjøring, forvansket form, brudd, forlengelse av persepsjonsprosessen osv. har ofte blitt fruktbare størrelser i hans hender. Denne estetikken klinger med også i denne boka, men nå er det overordnete syn at det som gjør fiksjonslitteraturen så viktig «bunner i [...] en etikk for dialog, flerstemthet, og 'annethet'» (s. 10). Her kunne man etter min mening framsette andre og minst like gode bud på diktningens kritisk-politiske potensiale, om man nå skal inn i slike diskusjoner av diktningens vesen. Men når Linneberg uavlatelig insisterer på at «sannheten er flertydig, motsigelsesfull» og at «litteraturens etikk er flertydighetens etikk» (s. 18), så er det såpass slapt at jeg fristes til å si at sannheten kan da til tider være entydig nok, som litteraturen selv. Diktning kan vel være like entydig som sakprosa kan være flertydig? Ja, ofte kan utfordringen være nettopp å lese diktningen bokstavelig, og ta inn over seg en konkret entydighet.

Først og fremst er imidlertid mine innvendinger mot Linnebergs tanker om diktningens vesen av en mer prinsipiell art. Som antydet har jeg liten tro på tanken om at diktet språk har iboende egenskaper som derigjennom kan si noe politisk, bære bud om motstand mot krig eller lignende. Men det mener altså Linneberg:

Hadde politikerne lest mer litteratur, og litteraturteori, ville de neppe gjort de alvorlige feilene de gjorde under Balkan-krigene. Litteraturen er dialogisk, oppfordrer til å høre de Andres stemmer; slik kan den bidra til å forstå konfliktløsning. (s. 19)

Siden det er iboende egenskaper ved litteraturen som gjør den etisk og politisk overlegen,

så følger altså at de som leser litteratur (og litteraturteori!) blir bedre mennesker, ute av stand til grove overgrep og andre «alvorlige feil». Dette er tøv. Tanken om en slik nødvendig (eller sannsynlig) forbindelse mellom litteraturlesning og moral er etter alt å dømme empirisk feil.3

Verre enn denne empiriske villfarelsen, er imidlertid de politiske og teoretiske konsekvensene av denne tenkemåten: Det å lese og studere litteratur grundig og seriøst blir etisk høyverdig og «kritisk». Dermed har man også bidratt til å avpolitisere faget. Ut fra denne tankegangen er det jo politisk og etisk både viktig og aktuelt i seg selv å bedrive litteraturstudier. Så da er vel alt i orden?

Det er det imidlertid ikke. Ryktet om det politisk subversive i å dekonstruere et dikt er betydelig overdrevet, og det er på tide at litteraturforskere slutter å tro det motsatte. Litteratur, kunst eller filosofi er ikke i seg selv politiske felt med noe bestemt innhold, det må bevisste og konkrete anstrengelser til her, som i andre fag. Det er imidlertid ikke tvil om at det fins et uutnyttet politisk, etisk og kulturanalytisk potensial i språk- og litteraturstudiene, men det fremmes ikke ved den kunstmetafysikken som ligger til grunn for Linnebergs formuleringer her.

Det fremmes imidlertid av Arild Linneberg på andre måter i samme bok, også når han skriver mer konkret om skjønnlitteratur (f.eks. av Knut Hamsun eller Paal Brekke). Ikke minst tror jeg han har et viktig poeng når han forteller at

Da jeg våren 1999 tok for meg NATOs nye strategikonsept, kom jeg til at litteratur, litteraturteori, retorikk og estetikk også var av nytte for å analysere storpolitikken.

Her kommer det selvsagt litt an på hva man mener med politikk, men i den grad politikken er nedfelt i tekster, er det opplagt at språk- og litteraturstudiene skulle ha mye å bidra med. Det fins i disse fagene en sterk språklig og retorisk analysekompetanse som i liten grad utnyttes i dag. Innenfor dette feltet har Linneberg allerede markert seg.

Særlig interessant er hans forsøk på å innføre det som i USA kalles «Literature and Law» som studiefelt også her hjemme. I TTE er dette nedfelt i essay nr. 8, «Domstalen som genre: Tilfellet Birgitte Tengs og litteraturkritikken». Essayets første undersøkelsesobjekt er altså selve sjangeren: domstalen. Dermed skulle man tro at litteraturviteren beveger seg inn i et tverrfaglig felt med juss og samfunnsvitenskap som «samtalepartnere». Det er imidlertid lite som tyder på det i Linnebergs tekst; jevnt over behandles domstalen som litteratur. Siktemålet er å gi en «litterær analyse av domstalen» (s. 156). Resultatet av dette er at han, i stedet for å gå til dommen og jussen med retoriske og litterære analysegrep, litterariserer eller tekstualiserer domstalen. For her er det ikke retorikken og (den juridiske) hermeneutikken som dominerer, men derimot de merkeligste forsøk på å gjøre domstalen til litteratur ved hjelp av noen høyst tentative og uklare sidebemerkninger i Bakhtins «Discourse in the Novel». Selvsagt vil det ofte være slik at det i retten står flere motstridende stemmer mot hverandre; ofte, ja, i regelen, vil det vel være slik at aktor har én versjon, som på mange eller de fleste punkter avviker fra det den tiltalte og hans forsvarer framfører. Vitnene kan så i sin tur avvike fra disse igjen osv.. Men om man tilfører analysen kritiske redskaper og perspektiver ved å snakke abstrakt om «heteroglossia», «romanhet» og «den Andre», er jeg ikke overbevist om. Man burde kanskje heller ta utgangspunkt i at en domstale har én grunnleggende hensikt: å felle en dom. Slik avgjør samfunnet tvistemål, bilegger konflikter og oppklarer forbrytelser. Og da dommen være entydig - her er faktisk entydighet et gode, noe som vel også ligger implisitt i enkelte av Linnebergs formuleringer:

For å avsi dommen må en fjerne flertydigheten, redusere polyfonien - det er nødvendig

for å kunne felle en entydig dom. Det interessante med en domstale er med andre ord forholdet mellom flertydigheten i den og måten flertydigheten reduseres på. (s. 157-158)

Det virker imidlertid ikke som om Linneberg liker dette - helst ville han ha en vedvarende flertydighet, en utsettelse av referansen, en domstolens epoché. Derfor hisser han seg også opp over slike ting som at «Birgitte Tengs-dommen [dvs. den første] er i lange partier ei eneste lang mistenkeliggjøring av tiltalte» (s. 159). Ja, nå var han jo alt mistenkt, og domstalen i en sak hvor tiltalte kjennes skyldig vil vel ofte prøve å «svekke tiltaltes truverdighet». Selvsagt har ikke Linneberg vansker med å bekrefte leserens forutinntatte oppfatning om at «fetteren» i denne saken ble utsatt for et justismord. Mitt problem med analysen er heller det at den ikke bringer noe nytt perspektiv, såvidt jeg kan se. Det den derimot gjør er å sause saken inn i Linnebergs metafysikk omkring den, det og de «Andre». Litt for ofte gjør han saken abstrakt, der han burde gjøre konkret: at et justismord blir mulig ved at man ser bort fra alt eller det meste som taler for tiltalte, trenger man ikke Bakhtin for å se, og Linneberg klarer ikke å vise at eller hvordan Bakhtins begreper kan komme til konkret analytisk anvendelse.

Parallelt med en illevarslende litterarisering av domsslutningen som sjanger, vil Linneberg bringe jussen inn i litteraturkritikken: «Litteraturkritikk er en juridisk disiplin» (s 165). Og at det fins paralleller her er klart nok, hensikten i begge sjangre er jo å felle en dom. Men disse domsformene er samtidig radikalt forskjellige; der en litterær og estetisk dom kan være åpen, flertydig, lekende og ironisk, skal rettens dom være entydig. Men som sagt ser det ut til at Linneberg beklager dette siste. Og når begge disse sjangrene gjøres til litterære sjangre, oppnås vel også noe av hensikten; at man begge steder kan kreve moderasjon og flertydighet, respekt for annerledeshet osv. Overfor den tiltalte skal man åpne for en flertydighet av litterære dimensjoner, slik man overfor diktverket skal være like forsiktig i sin dom som om det var et levende menneske man sto i fare for å fradømme livet, ser det ut til. Jeg vil ikke tilslutte meg noen av disse utopiene.

At akkurat Arild Linneberg gjør seg til tals­mann for den radikalt milde, åpne og fler­tydige tone innenfor anmelderiet, kan nok virke latterlig.4 Men det ligger en nærmest strukturell nødvendighet i det: Ut fra bokas generelle logikk, skal man gjøre «flertydighetens etikk» gjeldende overalt, og da kan den i alle fall ikke begrenses overfor litteraturen. Her er vi imidlertid i berøring med en grunnleggende motsigelse i TTE, nemlig motsigelsen mellom den skarpe, men ensidige kritikken av f.eks. USA og Vesten på den ene siden, og dette slappe idealet om flertydighet og annethet på den annen. Her som så ofte ellers for tida er dette siste idealet tenkt så radikalt at det nærmest gjør enhver ­bestemt ytring eller handling til et overgrep. Den Andres annerledeshet er så radikal eller absolutt at alt annet enn den fullstendig åpne flertydighet utgjør en form for vold. Av dette følger kun én ting; taushet. Dette er imidlertid det motsatte av hva vi trenger i dag.

I stadig økende grad framstår dagens lengsel etter det radikalt Andre som kvasidypsindig åndemaning. Og hva verre er; det er en ideologi som passer som hånd i hanske med dagens kapitalisme - den gir følelse av ånd og god samvittighet, uten den konkrete kritikkens anstrengelse. Derfor skal denne anmeldelsen også avsluttes med nok en gang å understreke at Arild Linnebergs bok samtidig inneholder mye god medisin mot den sykdommen den selv lider av, nemlig kritikk og fruktbare politiske perspektiver på litteraturen og samfunnet. Ikke minst gjelder dette i skrivende stund hvor propagandakrigen raser, og USA er ferd med å gi verden nok et massemord.

NOter

  1. Selv om Aage Borchgrevink utvilsomt har noen poenger i sin anmeldelse av boka, bommer han totalt når han kaller sin anmeldelse «En litteraturprofessors avskjed med virkeligheten» (Samtiden nr. 4/2002).

  2. Se særlig NATOs nye strategikonsept, innledning og oversettelse ved Arild Linneberg, Oslo 2000; gjengitt (i bearbeidet form) som kapittel 9 i TTE.

  3. Det er for mange moteksempler til at denne tesen kan tas på alvor. Ja, det eneste mulige argument for en slik tanke ligger i tidsfaktoren; å lese tar tid - tid som dermed ikke kan brukes til «alvorlige feil». På dette nivået er det imidlertid ikke prinsipiell forskjell mellom diktet språk og annen prosa, eller fotball, fisking eller filateli for den del.

  4. Det siste eksemplet på Linnebergs egen «anmelder-virksomhet» er vel hans bidrag i Kjærlighetens institusjoner. Festskrift til Irene Iversen, et skriftstykke i skrikende motsetning til hans eget ideal i TTE.