Indiskresjoner og andre essayUtvalg og innledning av Anka Ryall.Oversatt av Merete Alfsen.Pax Forlag, 2002 275 ss.

Virginia Woolf

 

Etter de siste tiårenes revisjon av modernismen innen engelskspråklig litteratur, framstår Virginia Woolf i dag som en sentral figur, ikke bare som fornyer av romanen, men også som essayist. Gjennom en nesten 40-årig karriere som skribent publiserte Woolf et overveldende antall personlige essay, anmeldelser og biografiske artikler i en eksperimenterende, uakademisk og metaforisk stil som stadig utfordret grensene mellom sakprosa og fiksjon. Hennes tidligste publiserte essay er riktignok velskrevet på konvensjonell, edvardiansk måte, men hun utviklet snart et essayistisk uttrykk som skiller seg tematisk og stilistisk både fra det såkalte «familiar essay» i engelsk litteratur, med dets slentrende, godmodige, «humane» preg, og fra Eliots mer formelle, akademiske mønster. Essayets fleksible form og dets fokus på selvets individuelle erfaring gjorde det spesielt velegnet til å uttrykke modernitetens erfaringsformer, slik Woolf så det. Som fornyere av essay-genren, og delvis som inspirasjonskilder for hennes egen praksis som essayist, nevner Woolf 1600-tallsskribenten Sir Thomas Browne og romantikkens Thomas De Quincey. Woolf betraktet begge som eksponenter for en personlig, poetisk og overskridende prosa, et alternativ til den dominerende generiske linjen med utgangspunkt i 1700-tallets formelle eleganse og Addisons definisjon av «fine writing».

Siden den første Common Reader i 1925, har Woolfs essay blitt utgitt i utvalg etter ulike prinsipper. Woolf publiserte selv to Common Readers. Fram til 1986, da Andrew McNeillies planlagte seks-bindsutgave ble lansert, utgjorde Leonard Woolfs Collected Essays (196667) den mest komplette utgaven. Denne forelå i fire bind, ikke-kronologisk ordnet i to delvis overlappende kategorier: én litteraturkritisk, én biografisk. McNeillies kronologiske utgave er fremdeles under utgivelse; ennå mangler to bind. Rachel Bowlbys utvalg fra henholdsvis 1992 og 1993, A Womans Essays og The Crowded Dance of Modern Life, reflekterer de to perspektivene dagens lesere oftest anvender på Woolf, feminisme og modernisme. Bowlby ser Woolfs essay og romaner som komplementære deler av samme prosjekt: å fortelle (feministiske) historier som ikke er fortalt før, og å uttrykke modernitetens bevissthetsformer. En slik komplementær forståelse er riktig og interessant nok, problemene oppstår i det øyeblikk komplementariteten forstås som et speil-forhold som begrenser lesemulighetene for begge

sider av forfatterskapet. Dette kommer til syne i Woolf-resepsjonen bl.a. som en tendens til uforbeholdent å lese Woolf inn i et subversivt modernistisk-feministisk prosjekt, og ved at man nøyer seg med å videreføre enkle dikotomier som materialisme og modernisme.

En samling av Woolfs essay foreligger nå for første gang på norsk, i Anka Ryalls utvalg, med den hensikt, som det blir sagt i introduksjonen, «å gi en bredest mulig presentasjon av essayene med tanke på norske lesere et hundreår etter at Virginia Woolf begynte sin profesjonelle skribentkarriere» (s.18). Det er en god intensjon, som Ryall langt på vei følger opp. Indiskresjoner og andre essay gir oss tekster som spenner over mange ulike publikasjoner, fra The Guardian til Vogue, og mange ulike teksttyper, fra regulære essay til det Ryall beskriver som leilighetsskriverier: bokomtaler, foredrag, polemikker og kommentarer. Essay-begrepet problematiseres imidlertid ikke, verken i introduksjonen eller i de tekstene som er inkludert. Ryall velger pragmatisk å forholde seg til den begrepsbruken Leonard Woolf innførte med Collected Essays, og tar ikke med essay som «The Modern Essay» og «The Decay of Essay-writing» der Woolf selv reflekterer over genren og dens historie. Samlingen følger en kronologisk linje som strekker seg fra «En nattlig vandring» fra 1905, et av Woolfs beste bidrag fra de første par årene som skribent, til «Tanker om fred under et luftangrep», skrevet under bombingen av England i 1940, få måneder før hun døde. Samlingens overordnede kompositoriske prinsipp er imidlertid tematisk, de rundt tredve essayene er gruppert under de fire overskriftene «Litterære vandringer», «Moderne manifester», «Forfatterinner og forbilder», «Refleksjoner og posisjoner». Ryall har skrevet en informativ innledning som skisserer den sosiale, kulturelle og journalistiske konteksten for Woolfs skribentvirksomhet og presenterer noen sentrale tema. Essayene er gjennomført godt oversatt av Merete Alfsen.

Samlingens Del I, «Litterære vandringer», gir en introduksjon til det man kan kalle den romlige dimensjonen ved Woolfs virksomhet som leser, romanforfatter og skribent: rommets konsekvente tilstedeværelse som fenomenologisk, kognitiv eller materiell størrelse; som omgivelser og steder, som byrom, arkitektoniske strukturer og som landskap. Vandringen opptrer ofte hos Woolf som metafor for diktning og som utgangspunkt for meditasjoner med vandrerens skiftende inntrykk og fokus. Vandringens, rommets eller kroppens rytme knytter an til rytmen i musikk og skrivekunst. «Sinnets rytmer er i slekt med kroppens puls», skriver Woolf i essayet «Gatemusikk», og spekulerer videre over «de store mulighetene som ligger i rytmens kraft»:

. . . når rytmesansen var vekket grundig til live i alles sinn, ville vi, om jeg ikke tar feil, merke stor forbedring i dagliglivets orden, men også innen skrivekunsten, som er nært forbundet med musikken, og som er i forfall nettopp fordi den har glemt dette slektskapet. . . . [N]år øret først eide rytmens hemmelighet, ville klang og melodi forene seg med den, og det man ved hjelp av rytme utførte punktlig og presist, ville nå gjøres med den grad av melodi som falt den enkelte naturlig. Samtalen, for eksempel, ville ikke bare adlyde sine egne metriske lover, diktert av rytmesansen, den ville inspireres av barmhjertighet, kjærlighet og visdom, og surhet og sarkasme ville for vårt kroppslige øre lyde fryktelig falskt og uskjønt (s. 34).

I «Gatestreif» og «London» møter leseren Woolf som flâneuse, på streiftog i Londons gater og i London havn. I «Gatestreif» veksles det mellom blikkets inntrykk og meditasjonens «dunkle kammer»; beskrivelser av gatens skjønnhet og gru, små historier som spinnes ut av vandrerens inntrykk, imaginære byggverk og metaforiske transformasjoner. De tre små stykkene som er samlet under overskriften «London» vil kanskje virke mindre kjent på

lesere som kjenner Woolf først og fremst som modernist. Disse tekstene aktualiserer imidlertid et høyst relevant perspektiv på Woolfs forfatterskap som lar seg summere opp i tittelen på Alex Zwerdlings innflytelsesrike monografi fra 1986, Virginia Woolf and the Real World. Dette perspektivet gjelder Woolf som «materialist»; som leser og skribent med fokus på historiske og sosiale betingelser, som modernitetens observatør og analytiker.

I samlingens Del II, «Moderne manifester», finnes Woolfs mest kjente og siterte essay, som «Moderne litteratur», «Sett med samtidens blikk» og «Herr Bennett og fru Brown». I disse essayene utforsker Woolf ikke så mye forholdet mellom tradisjon og modernitet, som mellom den eldre og den yngre generasjons livsopplevelse og litterære konvensjoner. Striden står om hva livet er og hva en person er, i en verden der alle mellommenneskelige forhold, etter Woolfs syn, er dramatisk endret. Edvardianernes(«materialistenes») konvensjoner er ubrukelige, med det resultat at de unge forfatterne ikke vet om de skal bruke gaffel eller fingrene. Dette er en situasjon som for øyeblikket bare kan frambringe «notatboklitteratur», fragmentariske nedtegnelser av inntrykk. Men øyeblikket er en overgangstid, Woolf kaller optimistisk på leseren som aktør: leseren må kreve sannhet. Litteraturens uttrykk gis av «livet selv», dens referansepunkter finnes i livet, og særlig i leserens menneskekunnskap. Når det gjelder romanens karakterer, må man kunne forvente å reagere på samme måte som overfor mennesker i det virkelige liv, med den samme innlevelsesevne, fantasi, kunnskap og erfaring.

Anka Ryall skriver i sin innledning at Woolf i disse essayene ikke har som prosjekt å fremme et modernistisk litterært program, og at det er den engelske attenhundretallsromanens mesterlige grep om livet, snarere enn Woolfs egne romaner, som utgjør målestokken i kritikken av «materialistene». Dette er et riktig og viktig poeng som bidrar til å løse opp enkle dikotomier og nyansere Woolfs forhold til tradisjonen. Spørsmålet om karakterer i romanen, f.eks., dreide seg ikke bare om en vending bort fra edvardianernes materialisme, men var også fundert i det Woolf kalte «the old post-Dostoevsky argument»: problemet med å skape levende personer etter Dostojevskij, personer med skarpere konturer. Her kom engelsk tradisjon og mentalitet inn som referansepunkter for Woolf, og gjorde det umulig simpelthen å skrive slik «russerne» gjorde. Et annet poeng er at forestillingen om Woolfs modernistiske prosjekt bør nyanseres i lys av hennes praksis som leser og skribent. Woolf kan beskrives som en pasjonert men tilfeldig leser som lot seg styre av «chance and choice» snarere enn et litterært prosjekt. Ved sin død arbeidet hun med planer om å skrive en slags uortodoks engelsk litteraturhistorie som hun tenkte å kalle Reading at Random eller Turning the Page. Begge titlene understreker troen på en usystematisk og uformell tilnærming til litteraturen og tradisjonen, basert på leserglede, språksans og en intuitiv litteraturforståelse, ikke på kategorier og klassifikasjoner.

Med dette utgangspunktet blir det et lite paradoks at Anka Ryalls tekstutvalg delvis bidrar til å underminere det annonserte forsøket på nyansering. For å få en bedre forståelse av hvordan Woolfs estetikk gradvis utvikles i dialog med tradisjonen, ville det være interessant å lese hennes kommentarer til f.eks. Coleridge, De Quincey, Hardy og Dostojevskij. Dette har Ryall ikke funnet plass til. Med Del III, «Forfatterinner og forbilder», gir hun prioritet til Woolfs essay om kvinnelige forfattere fordi, som hun sier i innledningen, «det var som del av en kvinnelig tradisjon [Woolf] så sitt eget forfatterskap» (s. 19). Woolfs feministiske engasjement var trolig hennes sterkeste og mest vedvarende ved siden av engasjementet i litteraturen. Det er også åpenbart at feminismen er en del av årsaken til hennes interesse for kvinnelige forfattere, for marginale og til dels ukjente forfattere, og for store menns koner, døtre og elskerinner. Fra et slikt perspektiv er det

vanskelig å ha innvendinger mot at Ryall gir oss fornøyelige og innsiktsfulle essay om hertuginnen av Newcastle, Dorothy Wordsworth, Jane Welsh Carlyle og Elizabeth Barrett Browning, i tillegg til litterære essay om Jane Austen, Charlotte og Emily Brontë, George Eliot og Christina Rossetti. Det beklagelige ved denne vektleggingen , etter mitt syn, er at Woolf nok en gang skrives inn i den kjente fortellingen om marginalitet og subversjon, og at denne plasseringen kommer til fortrengning for ønsket om en mer nyansert litteraturhistorisk forståelse. Med bare vel 250 sider til disposisjon, burde Ryall funnet plass til flere av Woolfs dialoger med mannlige forfattere som kaster lys over hennes egen estetikk og over modernismen mer generelt.

Del III gir oss for øvrig gode eksempler på Woolfs biografisk orienterte litteraturkritikk. Woolf var motstander av den tradisjonelle biografien, og også av en tradisjonell biografisk lesemåte. «Hvor stor skade fotografiets kunst har påført skrivekunsten, gjenstår å beregne», skriver hun epigrammatisk i essayet om Barrett Browning. «I hvilken grad vi vil lese en poet når vi kan lese om en poet, er noe biografene bør tenke på» (s. 187). Likevel vender Woolf stadig tilbake til forfatterens nærvær i teksten og til leserens følelser for forfatteren. I sin virksomhet som kritiker realiserer hun en sympatisk, medlevende lesning som gjerne ser metoden og komposisjonen som avspeilinger av forfatterens sinn. Mens hun arbeidet med essayet om George Eliot skrev Woolf i et brev: «jeg ser allerede nå at ingen noensinne har kjent henne slik jeg gjør». Slik var det ofte når Woolf leste. Den gode boken, slik hun ser den, er levende, forfatteren lever i boken og personene er som levende mennesker. Det er et godt stykke fra de vante idéene om litteraturens upersonlighet og autonomi som man vanligvis framkaller i forbindelse med kategorien «modernisme».

Samlingens siste del, «Refleksjoner og posisjoner», har til hensikt å gi et bilde av Woolfs «store spennvidde som essayist og av hennes økende politiske engasjement utover i 1930-årene» (s. 19). Dette siste kommer nok tydeligst til uttrykk i Three Guineas og The Pargiters (essay-delen av The Years) som ikke er med her. «Niese av en jarl» handler om de begrensninger klassesamfunnet setter for romanforfatterens arbeid. De mest interessante essayene i Del III er «Om å være syk» og «Fagkyndighet», som begge på ulike måter berører spørsmålet om «hvordan ord lever i vårt sinn» (s. 259). Ordenes «underlige, diabolske kraft», sier Woolf i «Fagkyndighet», er «den kraft som leder tankene hen på forfatteren», med eller mot dennes vilje. Dette er «en av ordenes mest gåtefulle egenskaper», en slags språkets alteritet som på forunderlig vis skriver forfatterens figur i teksten. Slik Woolf forstår denne egenskapen har den sammenheng med ordenes liv i språket og i våre sinn. Ord har vært på farten i hundrevis av år, de lever «på ymse og besynderlige måter, omtrent som mennesker lever; de streifer hit og dit; de forelsker seg; de parer seg». For å kunne leve fritt og utvunget i våre sinn vil ordene at vi skal tie, at vi skal bli ubevisste før vi anvender dem. Slik blir den diabolske kraften virksom (ss. 25760).

I «Om å være syk»skriver Woolf blant annet om hvordan sykdom forandrer vårt forhold til ordene. Det er poetene vi tyr til når vi er syke:

Vi plyndrer poetene for blomster. Vi bryter av en linje eller to og lar dem åpne seg i sinnets dyp . . . Hvem vil utrede en slik fryd? . . . Hvem vil gi en fornuftsmessig forklaring på en slik fortryllelse? Når man er syk, er det som om ordene besitter mystiske egenskaper. Vi fatter det som ligger bak den overflatiske betydningen, vi fornemmer intuitivt både dette og hint en lyd, en farge, en betoning der, en pause der som poeten, vel vitende om at ord er fattige i forhold til ideer, har strødd omkring på siden for at de samlet skal mane frem en sinnstilstand som

ord ikke kan uttrykke og forstanden ikke utrede. Det uforståelige har en enorm makt over oss når vi er syke, og det er kanskje mer berettiget enn de oppreiste vil innrømme (ss. 22122).

Indiskresjoner og andre essay er langt på vei en representativ samling av Woolfs non-fiction. Det er store variasjoner essayene imellom mht stil, emne og pretensjoner. Samlet gir de nye lesere et inntrykk av Woolfs demokratiske og uakademiske, profesjonelle men alltid levende litterære engasjement. Man kan reise spørsmål ved deler av utvalget. Jeg har nevnt problemet med bredde og nyansering. Med tanke på den utbredte tendensen vi har sett over lengre tid, og ikke minst de siste årene, til å kontekstualisere Woolf i forhold til visuelle medier, først post-impresjonistisk maleri, senere fotografi og film, kan det også påpekes at samlingen mangler essay om billedkunst og film. Det ville være av interesse å se hva Woolf selv sier om forholdet mellom skrift og bilde og om skriftens visualitet, kanskje som et korrektiv til mye av den pågående kontekstualiseringen. Hvis vi imidlertid fastholder at Ryalls intensjon er å vekke interesse for Woolfs essayistikk blant norske lesere, blir disse poengene mindre viktige. Med det utgangspunktet vil Indiskresjoner utvilsomt være en god inngang til observasjonens, refleksjonens og lesningens gleder.