Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvorfor minnesteder?

En undersøkelse av den minnepolitiske håndteringen av 22.juli-terroren

Ingeborg Hjorth har siden 2007 arbeidet som konservator ved Falstadsenteret – minnested, museum og menneskerettighetssenter i Levanger. Der har hun arbeidet med samlingsforvaltning, formidling og utviklingsarbeid. Hun har vært involvert i en rekke utstillingsprosjekter, deriblant den første utstillingen for 22. juli-senteret i Oslo. Hun er nå stipendiat ved NTNU og Falstadsenteret, og arbeider med en avhandling om den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli 2011.

  • Side: 246-268
  • Publisert på Idunn: 2018-11-25
  • Publisert: 2018-11-25

Artikkelen er en undersøkelse av den nasjonale minnestedsprosessen etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Målet med undersøkelsen er å komme til en forståelse av den politiske begrunnelsen for etableringen av minnestedene.

Det analytiske perspektivet er grunnet i en forståelse av offentlig minnearbeid som en forhandlingsprosess mellom aktører med ulike interesser og tenkemåter. Ved å analysere sentrale dokumenter i minnestedssaken, identifiserer jeg ulike og delvis motstridende forståelser av minnesteders funksjon. Kildene avslører en underliggende forvirring og uklarhet omkring sakens minnepolitiske kjerne.

Jeg holder fram at fraværet av en tydelig minnepolitikk delvis har sin forklaring i måten arbeidet med saken var organisert på, og i forholdet mellom de involverte aktørene fra det politiske feltet og kulturfeltet. Analysen peker imidlertid også i retning av en manglende vilje hos den statlige oppdragsgiveren til å diskutere den politiske interessen bak minnestedsetableringen.

Nøkkelord: Minnesteder, 22. juli, Oppdragskunst, Minnepolitikk, Avpolitisering

The article is an investigation of the national memorial process in the aftermath of the twin terror attacks in Norway July 22, 2011. The overall aim is to reach an understanding of the political reasoning behind the project.

The analytical perspective builds on the notion that public memory work is performed through negotiations between different agents carrying different interests and points of view. Through an examination of key plan documents and proposals for the July 22 memorials, I identify different and partly conflicting views concerning the function of memorial sites. The sources reveal an underlying confusion and vagueness regarding the memory politics at the center of the project.

The absence of a clear memory politics, I suggest, can partly be explained with reference to the organization of the process, and the relations between the official agents involved, some representing the political field and some the cultural field. However, the analysis also points to a lack of will on the part of the Norwegian government, who commissioned the sites, to engage in discussions about the political interest behind the project.

Keywords: Memory sites, National July 22 Memorial, Commissioned art, memory politics, Depoliticization

Innledning

Etablering av nasjonale minnesteder er per definisjon et minnepolitisk tiltak. Det vil si at det har til formål å påvirke hvordan medlemmer av et fellesskap forholder seg til fortidens hendelser. Gjennom å initiere eller støtte denne typen kulturprodukter peker offentlige myndigheter ut de delene og versjonene av historien som de finner det verdt å gi plass i et kollektivt minne (se for eksempel Assmann 2016:21–23, Tamm 2013:652; Gillis 1994:5).

Den norske statens arbeid med å etablere minnesteder etter 22. juli 2011 har pågått i snart syv år. Prosessen kom i gang kort tid etter at den norske høyreekstremisten Anders Behring Breivik gjennomførte to politisk motiverte terrorangrep med 77 dødsofre. Det første et bombeangrep mot regjeringskvartalet i Oslo, det andre en massakre mot sommerleiren til arbeiderbevegelsens ungdomsparti AUF på Utøya. Forståelsen av angrepene som en hendelse av nasjonal betydning ble tidlig etablert gjennom intens mediedekning og massiv oppslutning om minnemarkeringer i dagene som fulgte (Kverndokk 2013a og 2013b; Jordheim 2013; Fagerland 2016; Hjorth & Gjermshusengen 2017). Høsten 2011 engasjerte politikere, medier og innbyggere seg i diskusjonen om hvordan påminnelser om hendelsene kunne gis varig form i offentlig rom (Hjorth & Gjermshusengen 2017:6–12). 22. desember samme år annonserte den norske regjeringen at to minnesmerker skulle reises, ett i Oslo og ett i Hole kommune, i nærheten av Utøya (KUD 2011).1 En rekke aktører på regjeringsplan, i statlig forvaltning og spesielt i kulturforvaltningen har siden hatt ansvar for det praktiske arbeidet med å realisere minnestedene. Stedene skulle etter planen åpnes sommeren 2015.2 Saken møtte imidlertid sterke protester fra befolkningen idet konkrete forslag til kunstnerisk utforming forelå. Etter gjentatte utsettelser, besluttet de ansvarlige statsrådene sommeren 2017 å starte prosessen på ny.

I perioden 2011–2017 handlet diskusjonene om minnestedene i hovedsak om lokalisering, utforming og organisering av arbeidet (Jordheim 2013; Hjorth og Gjermshusengen 2017). Diskusjonene berørte imidlertid også spørsmål om 22. juli-minnets innhold og om minnestedenes begrunnelse og funksjon. Minnets innhold, det vil si fortellingen om 22. juli som trer fram gjennom den nasjonale minnestedsprosessen, har jeg tidligere undersøkt sammen med minnestedsforsker Line Gjermshusengen (Hjorth & Gjermshusengen 2017). I denne artikkelen vil jeg se nærmere på den politiske begrunnelsen for minnestedsetableringen. Jeg vil kartlegge sakens aktører, vedtakene og dokumentene som har ligget til grunn i planleggingen av minnestedene, og analysere det foreliggende tekstmaterialet ut fra følgende hovedspørsmål: Hvilke minnepolitiske vurderinger ligger bak etableringen av nasjonale minnesteder etter 22. juli? Hvordan har minnestedsprosessens aktører formulert hensikten med tiltaket? Og hvilket bilde gir denne prosessen av norsk minnepolitikk?

I avsnittene som følger gjør jeg nærmere rede for teoretiske perspektiver og metodiske grep, og for undersøkelsens empiriske grunnlag og avgrensing. Deretter følger en analyse i to deler. Jeg tar først for meg regjeringens oppdragsformuleringer og tolkningene av disse i tidlige grunnlagsdokumenter forfattet av en styringsgruppe og et kunstutvalg (KUD 2012; KORO 2013a). Deretter undersøker jeg beskrivelsen og vurderingen av konseptet for den valgte kunstneriske utformingen (Dahlberg 2014; KORO 2014), etterfulgt av et tredje grunnlagsdokument som regjeringen bestilte etter protestene mot vinnerforslaget (Statsbygg 2017). I analysen identifiserer og sammenligner jeg formuleringer av minnestedenes funksjon og tolker disse som uttrykk for minnepolitiske vurderinger. Sprik og spenninger i materialet gir grunnlag for å konkludere med at minnestedsprosessen etter 22. juli mangler en tydelig minnepolitisk forankring. Dette funnet er tema for artikkelens avsluttende diskusjon.

Teoretiske perspektiver og metodiske grep

De siste tiårenes minnestudier har vist at arbeidet som omgir minnepolitiske tiltak tar form som komplekse prosesser (Olick & Robbins 1998:126; Lebow 2006:26; Olick 2010:159). Minnepolitiske prosesser involverer en rekke ulike aktører, både privatpersoner og representanter for offentlige myndigheter, som benytter seg av kulturelle redskaper for å gi uttrykk for felles minner. De bringer ulike forestillinger om fortiden og dens rolle i nåtiden inn i minnearbeidet, og de engasjerer seg i arbeidet med mål som kan være både sprikende og uklare (Lebow 2006:26). Denne innsikten ligger til grunn for hvordan jeg nærmer meg den norske minnestedssaken. Gjennom å nærlese og sammenligne ulike oppgavebeskrivelser, forsøker jeg å klargjøre dynamikken mellom prosessens aktører og avdekke forskjeller i hvordan de formulerer hensikten med minnestedene.

Artikkelens teoretiske perspektiver og analyseredskaper er hentet dels fra kulturpolitikkforskning, og dels fra feltet minnestudier. En viktig inspirasjonskilde er Geir Vestheims (2012) perspektiver på kulturpolitikkutforming i demokratiske samfunn som det norske. Jeg betrakter minnestedsprosessen som minnepolitiske forhandlinger i det Vestheim omtaler som en overlappende sone mellom kunst- og kulturfeltet på den ene siden og det politiske feltet på den andre. I denne sonen kommer aktører fra de ulike feltene sammen, diskuterer, fatter beslutninger i konkrete saker, og bidrar gjennom dette til å forme kulturpolitikken – og i dette tilfellet også minnepolitikken. Et sentralt poeng er at den overlappende sonen er ladet med spenninger, fordi feltene som møtes i den reflekterer ulike interesser og tenkemåter (Vestheim 2012:531, 535). I det følgende belyser jeg slike spenninger ved å vise at aktørene i den norske minnestedsprosessen brakte inn ulike forestillinger om hvilken funksjon stedene skal fylle.

Flere minnefaglige studier i nyere tid har diskutert kulturelle minnebæreres funksjoner. Ulike forskere har benyttet ulike begreper for å kategorisere dem (Se f.eks. McKim 2008; Savage 2009:21; Rigney 2010:350–352). I denne artikkelen ser jeg etter tre hovedfunksjoner av særlig relevans for en minnepolitisk analyse av nasjonale minnesteder. Den første er en identitetsformende funksjon, som handler om minnestedene som redskap for å reflektere og bygge opp under bestemte måter å forstå et nasjonalt fellesskap på. Den identitetsformende funksjonen er sentral i enhver form for minnearbeid (se f.eks. Gillis 1994; Lowenthal 1994; Olick & Robbins 1998:124; Assmann 2016:23). Den andre er en didaktisk funksjon, som retter oppmerksomheten mot minnestedene som formidlere av en lærdom hentet ut av de historiske erfaringene. Og den tredje er en terapeutisk funksjon, som lar stedene bli hjelpemidler i sorg- og bearbeidingsprosesser. Kunsthistorikeren Kirk Savage (2009:21) og medie- og kulturviteren Joel McKim (2008:86–90) holder begge fram at spenningsforhold mellom den didaktiske og terapeutiske funksjonen er karakteristisk for vår tids minnesteder. Jeg vil understreke at dette spenningsforholdet også spiller sammen med ulike forestillinger om minnesteders identitetsformende funksjon. Jeg benytter derfor de tre kategoriene – den identitetsformende, den didaktiske og den terapeutiske funksjonen – som analyseredskaper for å identifisere og drøfte spenninger mellom ulike formuleringer av 22. juli-minnestedenes begrunnelse og hensikt.

Undersøkelsens empiriske grunnlag og avgrensing

Minnestedsprosessen etter 22. juli, som når dette skrives fortsatt utspiller seg, har involvert en rekke aktører i det politisk-byråkratiske feltet og i kunst- og kulturfeltet. Det overordnede ansvaret har vært delt mellom Kulturdepartementet (KUD) og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Sistnevnte ble etter regjeringsskifte høsten 2013 erstattet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Departementene har fordelt det operative ansvaret mellom statens fagorgan for kunst i offentlige rom, KORO, og statens byggherre og eiendomsforvalter, Statsbygg (FAD 2011/2654–9; KMD 2014/2897–164; KMD 2014/2897–188; KMD 2014/2897–211; KMD 2015/413–4; KUD 2012/291–5; KUD 2012/291–9; Statsbygg 2012/1189–2; Statsbygg 2012/1189–12).

Ulike grupper har etter tur hatt hånd om det praktiske arbeidet med planlegging og gjennomføring. Fra desember 2011 til april 2012 arbeidet en styringsgruppe ledet av Åse Kleveland med sakens første grunnlagsdokument, rapporten Steder for å minnes og påminnes (KUD 2012). KORO hadde i oppdrag å bistå gruppen i arbeidet med denne (KUD 2012/291–5). Fra høsten 2012 til sommeren 2017 hadde et kunstutvalg nedsatt av KORO oppgaven med å utforme en kunstplan (KORO 2013a), gjennomføre en konkurranse om utforming, og deretter samarbeide med konkurransevinneren om realiseringen av stedene. I begge gruppenes arbeid medvirket mennesker som var direkte berørte av terrorangrepene, gjennom representanter fra Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene og AUF. Kunst- og kulturminnefaglige eksperter fungerte også som gruppenes rådgivere.3

Nærmere 300 kunstnere fra 46 land meldte i 2013 sin interesse for oppgaven med å utforme stedene (KORO 2013b). Åtte av dem ble invitert til lukket internasjonal konkurranse, der de skulle utvikle konkrete forslag for regjeringskvartalet og for odden Sørbråten på landsiden mot Utøya. Den svenske kunstneren Jonas Dahlberg gikk av med seieren i februar 2014 (KORO 2014).

Dahlbergs vinnerforslag til minnestedet ved Utøya møtte betydelig motstand, spesielt blant beboerne omkring det utpekte stedet. Motstanden var både rettet mot det kunstneriske uttrykket og mot håndteringen av prosessen fram mot beslutninger om plassering og utforming. Etter en langvarig og stadig mer tilspisset offentlig debatt, vedtok regjeringen til slutt å starte hele prosessen på ny (KMD 2017). I forkant av denne beslutningen hadde KMD mottatt en rekke innspill fra befolkningen, blant annet gjennom høring av statlig reguleringsplan for Sørbråten (2014/5896–14), de hadde hentet inn vurdering av psykososiale konsekvenser av minnestedet ved Utøya fra Nasjonalt senter for vold og traumatisk stress (NKVTS 2015), og de hadde ved flere anledninger invitert til møter med de berørte naboene (KMD 2014/2897–70; KMD 2014/2897–151; KMD 2014/2897–169). Fra februar 2017 hadde en gruppe under Statsbygg oppgaven med å utrede alternative løsninger for minnestedet (KMD 2014/2897–164). Statsbygg presenterte resultatet av dette arbeidet i juni 2017 med rapporten Vurdering av nasjonalt minnested på Utøyakaia (Statsbygg 2017). På grunnlag av denne ga KMD Statsbygg ansvar for å sette i gang nye prosesser, både ved Utøya og i regjeringskvartalet (KMD 2014/2897–211; KMD 2015/413–4).

Minnestedsprosessens aktører inkluderer også alle de som ut fra faglig eller personlig interesse har involvert seg i det offentlige ordskiftet omkring minnestedene. I det følgende fokuserer jeg imidlertid på det offentliges håndtering av prosessen. Det empiriske grunnlaget for undersøkelsen er først og fremst de tre grunnlagsdokumentene publisert i perioden 2012–2017 (KUD 2012; KORO 2013a; Statsbygg 2017), oppdragsformuleringene som disse forholdt seg til (KUD 2012:5; KUD 2012/291–5; KUD 2012/291–9; KMD 2014/2897–188), og beskrivelsen og vurderingen av den valgte kunstneriske løsningen (Dahlberg 2014; KORO 2014). I tillegg bruker jeg en rekke andre primærkilder for å se disse sentrale dokumentene i sammenheng med minnestedsprosessens forløp. Tilleggskildene omfatter aktørenes pressemeldinger, uttalelser til nyhetsmedier, og saksdokumenter som er arkivert hos de involverte departementene og statlige virksomhetene.4

Oppdragsgiverens intensjoner og de første tolkningene av oppgaven

Hva var regjeringens intensjoner med minnestedsetableringen. Hvordan ble oppgaven tolket av de første gruppene som skulle ta hånd om prosessen på statens vegne? Og på hvilken måte la disse ulike formuleringene av oppgaven grunnlag for den videre prosessen?

Da regjeringen ved kulturminister Anniken Huitfeldt annonserte beslutningen om å etablere nasjonale minnesteder etter 22. juli var den uttalte målsettingen todelt. Stedene, som i tidlige dokumenter ble omtalt som minnesmerker og monumenter, skulle både «ivareta minnene etter de omkomne og representere en kollektiv hedring av frivillige, overlevende og hjelpemannskaper» (KUD 2011). I oppdraget som departementet deretter ga styringsgruppen og KORO var formuleringen noe endret og todelingen mindre åpenbar. Her slo KUD fast at de skulle etablere steder «som hedrer drepte, overlevende, hjelpemannskaper og frivillige» (KUD 2012:5; KUD 2012/291–5). Regjeringen gjorde ikke nærmere rede for minnestedenes innhold eller funksjon, og deres beskrivelse av oppgaven inneholdt heller ikke noe forsøk på å definere målgrupper.

Av oppdragsformuleringene går det fram at målet var å skape steder som kunne fungere performativt og appellativt for et allment publikum. Som framføring og som appell skulle de både si «vi vil huske» og «husk!», «vi vil hedre» og «hedre!». Stedene skulle altså fylles med mening på to måter. For det første ved å referere til de historiske hendelsene. For det andre ved å angi hva som er en passende måte å forholde seg til hendelsene på. Slik ga regjeringen minnestedene karakter av utsagn som både rommer et memorialsk og et etisk imperativ5 : Dette plikter vi som fellesskap å huske, og slik skal vi anvende minnet om hendelsene som en normativ modell for handling i nåtid og framtid.

For å nå fram med sitt budskap må minnesteder vekke både gjenkjennelse og aksept hos mottakerne. Skal publikum anerkjenne minnesteder som uttrykk for et felles minne, må de oppleve stedenes innhold som troverdig eller overbevisende, og la seg bevege til å engasjere seg emosjonelt og kognitivt i det (Dickinson, Blair & Ott 2010:15ff). I arbeidet med å skape nasjonale minnesteder etter 22. juli er det to forhold som motarbeider denne virkningen. For det første er minnet om 22. juli verken enhetlig eller uforanderlig. Fortellingene om 22. juli er flere, de står i spenningsforhold til hverandre, gjennomgår endringer over tid og tar del i en kollektiv minneprosess uten sluttpunkt (Hjorth & Gjermshusengen 2017). For det andre er hedringen en type respons som mottakerne ikke nødvendigvis finner passende, idet den legger all vekt på følelser som stolthet, takknemlighet og respekt. En rekke studier av ulike prosesser i kjølvannet av 22. juli holder fram hvordan minnet om terroren hos mange av landets innbyggere er koblet med helt andre og motstridende følelser. Hat og sinne kom for eksempel til uttrykk i forbindelse med rettssaken mot gjerningsmannen (Jensen & Bye 2013:218). Frykt og bekymring kom i forgrunnen etter 22. juli-kommisjonens rapport om myndighetenes terrorberedskap og -håndtering (Wollebæk, Enjolras & Ødegård 2013). Og uttrykk for fortvilelse, utrygghet, bitterhet og avmakt har kommet fram i diskusjoner om den nasjonale minnestedsprosessen (Hjorth & Gjermshusengen 2017:23–24).

Styringsgruppen og kunstutvalget, som fra vinteren 2011–12 til sommeren 2017 etter tur hadde hovedansvaret for å planlegge og gjennomføre minnestedsprosessen på vegne av den norske staten, valgte ulike strategier i møte med disse utfordringene. Grunnlagsdokumentene forfattet av de to gruppene utdyper oppgaven på delvis motstridende måter.

Med rapporten Steder for å minnes og påminnes slo styringsgruppen fast at minnestedene skulle være «åpne, reflekterende og engasjerende for alle [min kursivering]» (KUD 2012:3). De holdt videre fram at minnestedenes primære funksjon er å «minnes og påminnes de verdiene som sto så tydelige for oss etter 22. juli» og som «skapte et sterkt og samlende mangfold midt i katastrofen» (KUD 2012:3, 7). Minnefunksjonen omfattet med dette ikke bare terrorens ofre, slik den gjorde i regjeringens første oppgavebeskrivelse. Den inkluderte i tillegg den norske befolkningens respons på hendelsene. Samtidig utdypet styringsgruppen også minnestedenes etiske imperativ. Ved siden av å hedre både ofre og hjelpere, skulle stedene oppfordre til å «ta med oss erfaringene og opplevelsene av samhold, solidaritet og et levende folkestyre inn i fremtiden». Mer spesifikt skulle de «fastholde at ethvert menneske – uavhengig av tro eller etnisk opprinnelse – har lik verdi og verdighet» (KUD 2012:3). Verdiene som stedene skulle løfte fram – «åpenhet, kjærlighet og folkestyre» – ble i rapporten omtalt som både grunnfestede, aktuelle og langsiktige (KUD 2012:9).

Styringsgruppen vektla altså det som kulturhistoriker Anne Eriksen (1999:95) omtaler som monumenters «doble minnefunksjon». Et monument minner om en gitt fortid, samtidig som det minner den betydningen som en gitt fortidig hendelse har hatt og fortsatt har. Gruppen koplet denne doble minnefunksjonen med en moralsk lærdom. Ved å fokusere på lærdommen bidro gruppen til å lukke minnestedenes representasjon av 22. juli omkring en bestemt fortelling, som jeg tidligere har omtalt som et progressivt narrativ (Hjorth & Gjermshusengen 2017:10–11). Det vil si en betryggende fortelling som legger vekt på det gode som er kommet ut av hendelsene. På den andre siden representerte den moralske lærdommen en måte å peke ut over den konkrete hendelsen og åpne opp for et framtidsperspektiv. Gjennom å vektlegge grunnleggende verdier som samhold, solidaritet, kjærlighet og folkestyre, skulle minnestedene sørge for en positiv kopling mellom de tragiske hendelsene og det nasjonale fellesskapet, og gi retning for holdninger og handlinger i nåtid og framtid. På denne måten forsynte styringsgruppen minnestedene både med en identitetsbekreftende og en didaktisk normativ funksjon.

Styringsgruppen knyttet sin forståelse av oppgaven til en definisjon av minnested som noe funksjonsmessig annet enn minnesmerke eller monument. Et minnested «begrenser seg ikke til minnet om den utløsende hendelsen», skrev de, men «kan være et sted for å minnes og reflektere også øvrig savn / andre hendelser» (KUD 2012:8)6.I denne formuleringen ligger en anerkjennelse av at minnesteders meningsinnhold og betydning ikke fullt ut lar seg definere en gang for alle. Rapporten påpeker at besøkende nødvendigvis vil tolke minnestedet i lys av nye hendelser og på bakgrunn av personlige erfaringer, kunnskap og interesser.7 Styringsgruppens utlegning kommuniserer like fullt et ønske om å slå fast en primær betydning, gjennom å forankre minnestedenes begrunnelse og hensikt i en idé om de ovenfor nevnte fellesskapsverdiene.

Sommeren 2012 ga Kulturdepartementet KORO ansvar for å håndtere neste fase av minnestedsprosessen. Oppdragsbrevet til KORO var konsentrert om praktisk-mekaniske føringer for arbeidet som styringsgruppen hadde foreslått (KUD 2012/291–9). Føringene gjaldt plassering, konkurranseform, finansiering og tidsplan, og dessuten et krav om at minnestedene skulle inneholde dødsofrenes navn. Brevet refererte imidlertid ikke eksplisitt til styringsgruppens rapport, og det tok ikke stilling til gruppens forslag til føringer for minnestedenes funksjon. I stedet gjentok departementet sin opprinnelige formulering om at stedene skulle hedre drepte, overlevende, hjelpemannskaper og frivillige (KUD 2012/291–9). Oppdraget åpnet altså for at de som skulle ha ansvar for det videre arbeidet kunne tolke de minnepolitiske sidene av oppgaven på en annen måte. Høsten 2012 nedsatte KORO kunstutvalget som skulle ta hånd om den praktiske gjennomføringen (KORO 2013a:5). Sommeren 2013 la utvalget fram sin Kunstplan for minnesteder etter 22. juli (KORO 2013a). Dokumentet, som KORO offentliggjorde samtidig som de inviterte kunstnere til prekvalifisering for internasjonal konkurranse om utforming, inneholdt ingen gjengivelse eller diskusjon av styringsgruppens minnepolitiske vurderinger.

I likhet med styringsgruppen koplet kunstutvalget minnet om 22. juli til et spørsmål om verdier. Kunstplanen slo fast at hendelsene 22. juli var «et angrep på verdier» (KORO2013a:9), og identifiserte disse som «åpenhet, demokrati, medbestemmelse, respekt og ulikhet» (KORO 2013a:7). I en utdyping av minnestedenes funksjon la utvalget vekt på at stedene skulle fremme disse verdiene gjennom å gi rom for «deltakelse, innlevelse, ettertanke og sorgprosesser» og for «refleksjon på et intellektuelt nivå» (KORO 2013a:24). Løsningsforslag som inkluderte en «informasjons- og læringskomponent» var ifølge kunstplanen særlig velkomne (KORO 2013a:24). Utvalget argumenterte for en slik komponent gjennom en generell påstand om at bearbeiding og sorgprosesser etter intenderte menneskeskapte tragedier ofte følges av et ønske om å forstå bakteppet for hendelsene, og et behov for informasjon og opplysning (KORO 2013a:14). Samtidig var en slik informasjons- og læringskomponent også begrunnet i utvalgets ønske om å fremme «samfunnsmessig bevissthet og stillingstaken» (KORO 2013a:24). Kunstplanen formidlet dette ønsket med henvisning både til politiske målsettinger om mer åpenhet og demokrati i kjølvannet av 22. juli-hendelsene, og til en orientering i samtidskunsten mot læring, kunnskapsproduksjon og deltakelse (KORO 2013a:24).

Kunstutvalgets forståelse av oppgaven går tydeligst fram av planens generelle karakteristikk av minnesteder i kontrast til monumenter:

Monumenter er i sin form autoritære. De manifesterer allment aksepterte historiske kjensgjerninger og besørger en master-fortelling. Minnesteder uttrykker ikke på samme måte en autorisert enetale, men er utformet på en slik måte at det enkelte menneskets minner og følelser kan få plass og eventuelt også få komme til uttrykk [...] Typisk for minnesteder er at de inspirerer til fysisk interaksjon […] individuelle handlinger og kollektive samhandlinger, uten at det finnes en mal for hvordan disse kan eller skal gå for seg […] Mennesker bruker minnesteder forskjellig, i påsyn av hverandre. Dermed blir de også steder der demokratiske verdier gjenspeiles og praktiseres (KORO 2013a:13).

Liksom styringsgruppen la altså også kunstutvalget vekt på påstanden om at minnesteder har en utvidet funksjon sammenlignet med monumenter. I sistnevntes tolkning av oppgaven handlet utvidelsen imidlertid ikke først og fremst om å inkludere minner om andre hendelser, men om å åpne opp for ulike måter å forholde seg til den spesifikke hendelsen på. Der styringsgruppen hadde utvidet og utdypet mandatet for å sikre minnestedenes relevans ut over minnet om 22. juli, åpnet kunstutvalget opp for en enda større kompleksitet, både når det gjelder minnet (hvordan 22. juli skal forstås) og hvordan vi kan forholde oss til det og bruke det. Kunstutvalgets utlegning av oppgaven rommer ikke bare en anerkjennelse av at ulike besøkende vil knytte ulikt meningsinnhold til minnestedet. Den reflekterer også et syn på minnesteder som arenaer hvor besøkende kan engasjere seg og delta i et kollektivt minne- og tolkningsarbeid. Utvalget fant støtte for dette synet hos historiker Tor Einar Fagerland. I et eget essay som inngikk i kunstplanen, ga han sin karakteristikk av moderne minnesteder hvor han la fram som både typisk og forbilledlig at disse stedene gir rom for forhandling, meningsbryting og dialog (KORO 2013a:36–39).

Kontrasten mellom minnestedets åpne karakter og monumentets tradisjonelle, autoritære tilnærming, som kunstutvalget holdt fram, bærer referanser til tysk monument- og minnestedstradisjon etter Holocaust. I Tyskland ble den krevende oppgaven med å gi form til et nasjonalt minne om egne ugjerninger – om barbari og massemord utført på et nasjonalt fellesskaps vegne – fulgt av en kritisk holdning til konvensjonelle monumenter. Fra 1980-tallet ga dette seg utslag i en sjangerfornyelse gjennom produksjon av såkalte anti- eller motmonumenter (Young 1992; Doss 2010:356–265; Stevens, Franck & Fazakerley 2012). Et anti- eller motmonument er et minnested som gjennom aktivt å utfordre sjangerens konvensjoner gir rom for flertydighet og gjør publikum til en aktiv part i formingen av et felles minne. Dette gjør det for eksempel ved å erstatte tradisjonelle monumenters permanens med installasjoner av mer flyktig eller dynamisk karakter, ved å gi slipp på en tradisjonell, autoritært didaktisk funksjon til fordel for åpnere og mer spørrende tilnærminger, eller ved å avstå fra feirende framstillinger av fortidens helter og seiere til fordel for mer kritiske blikk på historien (Young 1992:272; Doss 2010:356). At kunstutvalget vektla minnesteders potensiale som arenaer for deltakelse og dialog kan tolkes som at de ønsket å gi plass for disse nye tilnærmingsmåtene.

Spesielt reflekterer kunstutvalgets utlegning den nye generasjonen minnesteders oppmerksomhet om «collected memory» snarere enn «collective memory» (Young 2016:330). I stedet for å bygge opp under en forestilling om et felles minne og en enhetlig nasjonal identitet, er slike minnesteder grunnet i en annen forståelse av minnefellesskap. De er steder som lar ulike og konkurrerende minner møtes. På den måten legger de til rette for en felles bevissthet om at det eksisterer ulike erfaringer og ulike begrunnelser for å holde dem i minne. Her ligger den viktigste forskjellen mellom styringsgruppen og kunstutvalgets utlegninger av oppgaven. Som vist la styringsgruppen vekt på minnestedene som påminnelser om samlende verdier (samhold, solidaritet, åpenhet, kjærlighet, folkestyre). Disse fikk både definere minnet om 22. juli, og forklare det nasjonale fellesskapet som et verdifellesskap. Kunstutvalgets forklaring av moderne minnesteder som preget av deltakelse og dialog, kan på sin side sies å reflektere en idé om et uenighetsfellesskap. Ut fra denne ideen er det ikke felles verdier som knytter oss sammen, men felles problemer og utfordringer, som vi er sammen om å prøve å løse og forholde oss til (Iversen 2014:12). Riktignok koplet også kunstutvalget 22. juli-minnet til verdier (åpenhet, demokrati, medbestemmelse, respekt, ulikhet). De lot imidlertid ikke verdiene forklare en nasjonal identitet, men presenterte dem snarere som prinsipper for hvordan vi bør forholde oss til at dette fellesskapet rommer ulike identiteter og ulike syn på virkeligheten.

Til tross for at kunstutvalget ikke ønsket at minnestedene skulle belære, framhevde det – i likhet med styringsgruppen – en didaktisk funksjon. For kunstutvalget var læringsdimensjonen ikke, som hos styringsgruppen, fulgt av en ferdig formulert og moralsk oppbyggende lærdom. I stedet koblet utvalget den med en terapeutisk funksjon. Det vil si en funksjon som vektlegger minnestedenes rolle i videre sorgprosesser og bearbeiding (Savage 2009:21). I kunstplanen er både læring og bearbeiding sentrale komponenter. Kunstutvalget unnlot imidlertid å sette ord på hva læringen og bearbeidingen mer nøyaktig skulle dreie seg om.

Etableringen av steder for å minnes og hedre ofrene og deres hjelpere representerer en avvisning av gjerningsmannens forståelse av terroren. Ifølge ham var angrepene en politisk forsvarshandling basert i en forestilling om et Norge truet av multikulturalisme og kontrollert av en konspiratorisk politisk elite (Oslo tingrett 2012). Sakens politiske dimensjon kom imidlertid ikke eksplisitt til uttrykk i oppdragsformuleringene, og var videre i stor grad fraværende i begge gruppenes tilnærminger til oppgaven. Ved å insistere på at minnestedene skulle formidle grunnfestede og samlende verdier i det norske fellesskapet, forviste styringsgruppen terrorhandlingen til det utenompolitiske. Dette gjorde at spørsmål om politiske skillelinjer innenfor fellesskapet framsto som irrelevante eller til og med truende. Referat fra gruppens diskusjoner viser at spørsmålet om minnestedssakens politiske dimensjon var utfordrende. «[D]et er viktig at minnestedet ikke politiseres for mye», mente noen, mens andre påpekte at «i frykten for å være politisk må man ikke tømme mulighetene for bruk av symboler» (KORO 2012/1–14). I den endelige rapporten insisterte gruppen på minnestedssakens partipolitiske nøytralitet (KUD 2012:9). Kunstplanen kan tolkes som et motsvar til denne avpolitiseringen, i og med at den fokuserer på bearbeiding, uenighet og debatt. Samtidig er det mulig å lese kunstutvalgets tilnærming som en annen måte å unngå eller utsette politisk betente spørsmål på, nemlig ved bevisst ikke å formidle et budskap, men i stedet planlegge minnestedene som plattformer for andres tolkninger.

Både styringsgruppens rapport og KOROs kunstplan rommet forsøk på å tydeliggjøre oppdraget gjennom å forklare minnestedene som mer enn performative og appellative utsagn. Dokumentene avslører samtidig sprikende og motsetningsfulle forestillinger om hva minnesteder kan bidra med i dagens samfunn, og spesielt i kjølvannet av katastrofale, menneskeskapte hendelser. Kontrasten mellom styringsgruppen og kunstutvalgets strategier, som delvis har sin forklaring i en økende temporal avstand til 22. juli-hendelsene8, er påfallende. Som jeg her har vist, tilla styringsgruppen minnestedene en identitetsbekreftende og didaktisk normativ funksjon. Gruppen la opp til gjenkjennelse og aksept hos mottakerne ved å rette oppmerksomheten mot en side ved hendelsene som mange allerede hadde et sterkt og personlig forhold til, og ved å løfte fram åpne verdier, hvis gyldighet det hersker stor enighet om. Kunstutvalget valgte på sin side å sikre minnestedenes relevans for et bredt publikum gjennom å gi rom for ulike minner, ulike tolkninger og ulik bruk. Stedene skulle ifølge kunstplanen fungere som arenaer for læring gjennom å legge til rette for kunnskapsproduksjon og dialog omkring de historiske hendelsene. De skulle samtidig fylle en terapeutisk funksjon gjennom å gi rom for sorg og bearbeiding av erfaringen. Begge strategier kan, som jeg har vist, tolkes som former for avpolitisering av minnet om 22. juli.

Vinnerløsningen, debatten og starten på en ny prosess

Kunstplanen lå til grunn da KORO i neste fase av prosessen henvendte seg til kunstfeltet. I første omgang ba de kunstnere om å melde og begrunne sin interesse for å delta i den internasjonale konkurransen om utformingen av stedene. Deretter skulle åtte konkurransedeltakere legge fram sine tolkninger av oppgaven i konkrete løsningsforslag.9 I februar 2014 annonserte kunstutvalget, som også var jury i konkurransen, at valget var falt på løsningen foreslått av den svenske kunstneren Jonas Dahlberg. Hvilke forestillinger om minnestedenes funksjon kom til uttrykk med vinnerforslaget? Hvorfor utløste det så sterke reaksjoner? Og hvilke minnepolitiske vurderinger kom til uttrykk da regjeringen til slutt valgte å skrinlegge det og sette i gang en ny prosess?

Dahlbergs forslag til utforming av stedene innebar å lage et kutt gjennom odden Sørbråten ved Utøya og benytte det fjernede naturmaterialet i et midlertidig og deretter et permanent minnested i Oslo. Konseptet var i sin helhet basert på en forståelse av 22. juli som et «minnesår» eller traume. Løsningen for Sørbråten skulle reflektere dette ved å gjenkalle og fastholde en smertefull opplevelse av tap. I regjeringskvartalet skulle minnestedene rette oppmerksomheten mot «liv som går videre til tross for tap» og mot sorgprosess, bearbeiding og helbredelse av traumet gjennom interaksjon og dialog (Dahlberg 2014). I tråd med kunstutvalgets oppfordring, la Dahlberg også til rette for å utvikle det permanente minnestedet i regjeringskvartalet sammen med et framtidig læringssenter.10

Med sin kombinasjon av en didaktisk og terapeutisk funksjon harmonerte Dahlbergs løsning med måten kunstutvalget hadde tolket oppgaven på. I juryuttalelsen oppsummerte kunstutvalget sitt syn ved å understreke som viktig at minnestedene både skulle «reflektere de traumatiske hendelsene» og «invitere til refleksjon og kunnskapsproduksjon, (…) samhandling og aktivitet» (KORO 2014). Forslaget for Sørbråten var avgjørende for juryens valg. Juryuttalelsen holdt fram som de fremste kvalitetene at kuttet gjennom odden tydelig uttrykte tapet og fraværet etter 22. juli, og at det som kunstverk ville ha en sterk virkning på publikum. «Sørbråtenkonseptet til Jonas Dahlberg fremstår med en nesten autoritær styring av publikums opplevelse og forståelse», skrev kunstutvalget, «men her ligger også mye av appellen i forslaget: Man kan ikke unngå å bli grepet» (KORO 2014).

Virkningen av Dahlbergs minnesår gjorde seg gjeldende med det samme. Forslaget møtte både begeistring og kritikk, og det framprovoserte engasjement både blant direkte berørte av hendelsene og andre lag av befolkningen. De ansvarlige departementene måtte snart forholde seg til en sterk og økende motstand, som sprang ut av reaksjoner fra etterlatte og beboere omkring Sørbråten. Kritikken gjaldt i hovedsak to forhold. For det første mangel på involvering av direkte berørte, spesielt naboer, i prosessen fram mot valg av plassering og utforming. For det andre vinnerforslagets evne til å mane fram de mest smertefulle minnene og følelsene knyttet til 22. juli (Hjorth & Gjermshusengen 2017:22–24). Reaksjonene gjorde det tydelig at det eksisterte sprikende forestillinger om de nasjonale minnestedenes funksjon.

Motstandere av Dahlbergs forslag påpekte hvordan det brøt med tidligere uttalte intensjoner og ønsker. Velforeningen for nabolaget ved Sørbråten bemerket at forslaget ikke stemte med den opprinnelige oppdragsformuleringen, som la vekt på hedring av menneskene som hadde gjort en hjelpende innsats under angrepet, og heller ikke med styringsgruppens anbefalinger om å vektlegge samlende verdier (KMD 2014/5896–14, nr. 5).11 Flere stilte også spørsmål ved den politiske interessen bak minnestedsetableringen, og påpekte faren for utilsiktede virkninger. Både velforeningen og andre ga uttrykk for mistanke om at staten først og fremst var drevet av et ønske om at minnestedet skulle bli en turistattraksjon, og at KOROs mål framfor alt var å skape et spektakulært kunstverk (KMD 2014/5896–14, nr. 5, 6, 8–11, 15). Mange uttrykte også frykt for at minnestedets monumentalisering av voldshandlingen ville innebære en vedvarende psykisk belastning både for etterlatte og naboer (KMD 2014/5896–14, nr. 8, 10, 11, 20–137). Noen antydet dessuten en fare for at stedet ville tiltrekke seg gjerningsmannens tilhengere (KMD 2014/5896–14, nr.5).

Fra statens side var ingen beredt til å gå inn i en diskusjon om de minnepolitiske spørsmålene som publikums reaksjoner aktualiserte. KORO og kunstutvalget valgte å holde debatten på avstand ved å vise til nyere minnestedsforskning, som poengterer at alle slike prosesser er omfattet med kontrovers og debatt (KORO & Statsbygg 2014). Erfaring tilsa at protestene ville stilne så snart minnestedet var etablert, uttalte KOROs direktør (NRK 2014, 14.3), og kunstutvalgets leder forsikret om at uenigheten omkring løsningen var «en helt naturlig prosess» (KORO & Statsbygg 2014). Kunstneren selv forsøkte å rette oppmerksomheten mot verdien av diskusjon, og insisterte på den terapeutiske virkningen av at minnestedet la til rette for konfrontasjon med tap, smerte og ubehag. I en uttalelse høsten 2016 skrev Dahlberg:

Jag är övertygad om att syftet med en nationell minnesplats ska vara att hedra de som miste livet genom att insistera på ett fortsatt gemensamt samtal om det som skedde. Och att samtalet i sig, om än i stunder obehagligt, är det som på sikt kan fungera som bearbetning av traumat (Dahlberg 2016).

Kunstnerens forståelse klang godt med målsettingene som var uttrykt i kunstplanen. De ansvarlige departementene adopterte imidlertid ikke kunstneren og kunstutvalgets formuleringer av minnestedenes begrunnelse og funksjon. I gjentatte uttalelser om at de sto ved beslutningen om å realisere Dahlbergs minnesår, grep statsrådene i stedet til formuleringer som befant seg nærmere styringsgruppens målsettinger: «Nasjonale minnesteder er viktig for at vi som nasjon skal ha et sted å sørge, savne de som gikk bort og samles om de verdiene som ble angrepet og satt på prøve den dagen» (KMD & KUD 2016). Saken var altså fortsatt preget av avstanden mellom de to måtene å forstå minnesteder på, som var reflektert i styringsgruppen og kunstutvalgets tolkninger av oppdraget. På den ene siden en tradisjonell forståelse av minnested som bærer av et identitetsbekreftende og moralsk oppbyggende budskap. På den andre siden en forståelse av minnested som redskap for terapeutisk bearbeiding.

Konflikten om minnestedet fortsatte å vokse. Våren 2014 gjorde naboer til Sørbråten det kjent at de planla å gå til sak mot staten for å få stoppet planene (NTB 2014, 1.4). Departementene forsøkte å komme til forlik gjennom å tilby tilpasninger for å bøte på prosedurale svakheter og mildne vinnerforslagets konfronterende uttrykk (KMD 2014/2897–151; NTB 2016, 15.9). Motstanderne valgte likevel å gjøre alvor av søksmålet (KUD 2016/3543–5; NTB 2016, 9.11). For å unngå rettssak var regjeringen tvunget til revurdere hele saken. Våren 2017 besluttet KMD, etter initiativ fra AUF, Støttegruppen og historikeren Tor Einar Fagerland, å utrede muligheten for en alternativ plassering av minnestedet på kaien mot Utøya (KMD 2014/2897–164). En ny plassering ville nødvendigvis også innebære en ny utforming. Statsbygg fikk i oppdrag å gjennomføre utredningen. I oppdragsbrevet presiserte KMD at «[e]t eventuelt nasjonalt minnested ved Utøyakaia bør fremstå som lavmælt og verdig, og bidra til å hedre de døde, overlevende, hjelpemannskaper og frivillige» (KMD 2014/2897–188).

Statsbygg leverte rapporten Vurdering av nasjonalt minnested på Utøyakaia i juni 2017. Rapporten konkluderte med at kaia er egnet for et nasjonalt minnested, som «skal være verdig og vakkert, samt forsterke stedets iboende kvaliteter og spille på kaia og Utøya som et historisk sted» (Statsbygg 2017:6). Rapporten forholdt seg ikke til kunstplanen og Jonas Dahlbergs tolkninger av oppgaven. Den grep imidlertid eksplisitt tilbake til styringsgruppens målsettinger om «verdige og samlende» steder for «refleksjon og inspirasjon» (Statsbygg 2017:14). I tråd med måten styringsgruppen vektla minnesteders identitetsformende funksjon, slo Statsbyggs rapport dessuten fast at minnesteder «sier mye om hvordan vi forstår oss selv og hvilke verdier vi ønsker å identifisere oss med» (Statsbygg 2017:16). Uten å kommentere at det forelå ulike tolkninger av oppgaven, og at departementene med sine vedtak i saken hadde lagt få føringer angående minnestedenes funksjon, slo rapporten fast at «[m]ange av føringene fra styringsgruppen har gyldighet» (Statsbygg 2017:14).

Det viktigste nye grepet i Statsbyggs rapport var vektleggingen av stedets iboende kvaliteter. Rapporten slo fast at minnestedets oppgave var å «løfte stedet fram» for å gi besøkende «en opplevelse av historisk nærhet og alvor» (Statsbygg 2017:19). Lik tradisjonelle bautaer på historiske steder skulle minnestedet si: Her skjedde det noe som det er verdt å huske. Hensikten med å etablere stedene var altså ifølge Statsbyggrapporten å framheve stedet som historisk betydningsfullt, snarere enn å gi uttrykk for hvorfor stedet burde løftes fram eller hva som er grunnen til at vi blir bedt om å huske. På denne måten tenderte rapporten mot å omtale minnestedet slik kulturminnepolitikken omtaler kulturarv (MD 2013). Det vil si som gitt oss av historien, snarere enn formet som noens utsagn om den.

At rapporten på denne måten reduserte det nasjonale minnestedet til et enkelt her må ses i sammenheng med måten det ble plassert inn i en større kontekst, som del av en «minne- og læringsakse» fra regjeringskvartalet til Utøya (Statsbygg 2017:10). Denne konteksten så radikalt annerledes ut våren 2017 enn den gjorde da regjeringen satte minnestedsprosessen i gang i 2011. Den var også endret siden KOROs kunstutvalg utpekte Jonas Dahlbergs minnesår som vinnerforslag i 2014. I mellomtiden hadde AUF etablert minnestedet Lysningen og læringssenteret Hegnhuset på Utøya, og staten ved KMD hadde etablert det midlertidige 22. juli-senteret i regjeringskvartalet. De hadde med andre ord allerede markert terrorens to åsteder med hver sine arenaer for bearbeiding, læring og diskusjon. Statsbyggrapportens oppmerksomhet om stedet som historisk betydningsfullt i seg selv og som bindeledd mellom åstedene hadde dermed som konsekvens at det kunne klare seg med «et mindre spektakulært konsept» (Statsbygg 2017:8). Utøyakaia ville ikke «kreve store kunstneriske eller arkitektoniske inngrep for å oppleves og erfares som et 22. juli-sted», slo rapporten fast (Statsbygg 2017:19).

På grunnlag av Statsbyggs rapport besluttet regjeringen sommeren 2017 å avslutte kontrakten både med Dahlberg og med statens kunstfaglige organ KORO (KUD 2017). KUD trakk seg med dette helt ut av saken. Samtidig besluttet KMD å initiere en ny prosess, håndtert av Statsbygg. Målet for denne var å etablere et «lavmælt og verdig» minnested på Utøyakaia, og et tilsvarende i regjeringskvartalet (KMD 2017). På denne måten omdefinerte departementene saken fra kunstprosjekt i KOROs regi til byggeprosjekt. Statsbyggs løsningsforslag ga de ansvarlige departementene en anledning til å avslutte det som hadde utviklet seg til en uhåndterlig krangel, men også til å sørge for å unngå krevende diskusjoner i neste fase. I pressemelding 21.6.2017 uttalte den ansvarlige statsråden at hensikten med beslutningen var å skape «ro om saken» og en «verdig avslutning på debatten», slik at regjeringen kunne «[få] på plass nasjonale minnesteder hvor vi kan sørge, savne og samles om de verdiene som ble angrepet 22. juli 2011» (KMD 2017).

Minnepolitikkens fravær

De ulike forestillingene om minnestedenes funksjon som trer fram av sentrale dokumenter i den nasjonale minnestedsprosessen, avslører sakens kompleksitet, dens sprikende tolkningsmuligheter og dens avhengighet av grunnleggende minnepolitiske vurderinger. I det foregående har jeg vist at den politiske interessen bak minnestedssaken i liten grad var reflektert i regjeringens vedtak om etablering og i oppdragsbrev knyttet til planlegging og gjennomføring. Like fra start unnlot den statlige oppdragsgiveren helt å gå inn på begrunnelser for og hensikter med etableringen av stedene.12 Dermed kunne gruppene som etter tur hadde ansvar for å føre prosessen utlegge sakens minnepolitiske forankring på delvis motstridende måter. Oppdragsgiver fant det ikke nødvendig å ta stilling til spenningene mellom styringsgruppen og kunstutvalgets tilnærminger. Videre har jeg vist at valget av en konkret kunstnerisk løsning frambrakte diskusjon om minnepolitiske spørsmål. Den statlige oppdragsgiveren viste imidlertid liten vilje til å delta i den. Forholdene gir grunn til å konkludere med at den norske minnestedsprosessen etter 22. juli 2011 manglet en tydelig minnepolitisk forankring.

Minnepolitikkens fravær må delvis ses i sammenheng med sakens plassering i det statlige forvaltningsapparatet. Det delte ansvaret mellom Kulturdepartementet (KUD) og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), og seinere mellom førstnevnte og Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), førte til en uklar ansvarsfordeling. Hvem sin oppgave var det å avgjøre sakens retning, når det forelå sprikende tolkninger hos dem som var satt til å utføre oppdraget? Det førte også til uklarhet om sakens karakter. I FAD og KMDs system, der ansvaret ble delegert til Statsbygg, ble minnestedsetableringen håndtert som eiendoms-, regulerings- og byggesak (Statsbygg 2012/1189–2; Statsbygg 2012/1189–12; FAD 2011/2654–9). I KUDs system, der oppdraget tilfalt KORO, ble den håndtert som kunstprosjekt (KUD 2012/291–9).

I referat fra et felles møte mellom KUD, FAD, Statsbygg og KORO framgår det at det hersket usikkerhet omkring ansvar og roller, arbeidsdeling og eierskap (FAD 2011/2654–12). Til tross for et godt etablert samarbeidsforhold mellom Statsbygg og KORO i saker som angår kunst i tilknytning til statens byggeprosjekter, bød minnestedsetableringen på uvante problemstillinger. Her skulle organene samarbeide om en oppgave der KORO var gitt operativt hovedansvar, mens Statsbygg skulle tre støttende til som tilrettelegger. Begge måtte forholde seg både til sitt eget og den andres departement. I begge departement og underordnede organ falt saken imidlertid i stor grad på siden av kjerneområdet. Dette handlet om mye mer enn regulering og bygging eller kunstnerisk utsmykning. Det handlet om håndtering av en felles nasjonal erfaring og om forming av et kulturelt minne. I forholdene mellom KORO, Statsbygg og deres overordnede departement la ikke etablerte praksiser og prosedyrer til rette for å håndtere den minne- og identitetspolitiske dimensjonen ved saken. Denne dimensjonen berører snarere et av Miljøverndepartementet (fra 2014 Klima- og Miljødepartementet) sine ansvarsområder, nemlig forvaltning av kulturarv og kulturminner. Saken hadde imidlertid ingen naturlig plass her heller. Foreliggende kulturminnepolitikk konsentrerer seg om ivaretakelse og forvaltning av eksisterende kulturminner, som den omtaler som ressurser og fellesgoder (MD 2013). Den berører i liten grad valgene som ligger bak at bestemte deler av fortiden får status som noe det er verdt å ta vare på for framtida, og den gir få holdepunkt for den som skal arbeide fram nye kulturuttrykk, nye bærere av felles, nasjonale minner.

Disse forholdene tyder på at statsforvaltningen var vel så uforberedt på de minnepolitiske utfordringene etter 22. juli som på sikkerhets- og helsepolitiske utfordringer. Minnestedssaken hørte ikke naturlig hjemme noe sted, og enten de sentrale aktørene betraktet den som byggesak, kunstprosjekt eller kulturarvssak sto sentrale minnepolitiske spørsmål i fare for å falle ut av fokus. Måten styringsgruppen og kunstutvalget nærmet seg oppgaven på viser at de var oppmerksom på betydningen av disse spørsmålene, men det er lite som tyder på at den politiske ledelsen ønsket å diskutere eller ta stilling til dem.

Den statlige oppdragsgiveren bevarte sin passive holdning ved å underlegge saken en kulturbyråkratisk struktur som normalt opererer på avstand fra politisk ledelse. Sett i et kulturpolitisk perspektiv representerer minnestedene etter 22. juli en type oppdragskunst, som utfordrer det institusjonaliserte forholdet mellom politisk ledelse og kunstfeltet. Arbeidet med saken har funnet sted i en overlappende sone mellom det politiske feltet og kunstfeltet, der kunsten uunngåelig er gjenstand for instrumentalisering (Vestheim 2012:536). Møtet mellom feltene har synliggjort oppdragskunstens iboende spenning mellom forventninger og føringer på den ene siden og idealet om kunstens egenverdi og autonomi på den andre. Kunstens autonomi og det tilhørende prinsippet om armlengdes avstand mellom kunst og politikk har en sentral plass i norsk kulturpolitikk (Mangset 2012), og er grunnleggende for KOROs arbeid (Rambøll 2015:23). I denne saken kan det se ut til at dette prinsippet, som skal sørge for at politiske myndigheter ikke blander seg direkte inn i kunstsakkyndiges beslutninger (Mangset 2012:5), har spilt inn på en lite heldig måte. Som jeg har vist, holdt departementene stram regi på den praktiske gjennomføringen av oppdraget, men overlot spørsmålet om mål og mening til statens kunstfaglige organ. På denne måten ble forholdet mellom departement og forvaltningsorgan, som normalt skulle tilsi at departementet styrer i stort, mens KORO styrer i smått (Rambøll 2015:13), nærmest snudd på hodet.

Minnestedssaken skiller seg fra en rekke andre oppgaver som KORO har hånd om på vegne av staten ved at oppdragsgiver i dette tilfellet ikke bare opptrer som kjøper av en utsmykning, et verk eller en kunstnerisk intervensjon. I minnestedssaken ytrer også politiske myndigheter seg, på vegne av et nasjonalt fellesskap, ved hjelp av og gjennom et kunstnerisk uttrykk.13 Slik prosessen forløp er det imidlertid tydelig at den statlige oppdragsgiveren ikke så det som sin oppgave å svare på hva minnestedene skulle si eller gjøre, ut over å minnes og å hedre. Hva kan dette skyldes? Handlet det om en forestilling om at minnestedsetableringen var ukomplisert, og begrunnelsen for den så selvfølgelig at den var hevet over diskusjon? Handlet det om at fellesskapsfølelsen og enigheten var så framtredende, mobiliseringen av samhold så altoverskyggende umiddelbart etter terrorangrepene, at den politiske ledelsen var blitt blind for 22. juli-hendelsenes ulike tolkningsmuligheter? Var det kanskje grunnet i uvisshet, en manglende evne hos de ansvarlige politikerne til å sette ord på og grunngi det de fornemmet som påkrevet eller riktig å gjøre? Eller er det et uttrykk for at oppdragsgiveren fryktet sakens konfliktpotensiale?

I analysen av styringsgruppens rapport og KOROs kunstplan har jeg vist at gruppenes ulike tilnærminger til oppgaven i stor grad hang sammen med at de vektla henholdsvis en didaktisk normativ funksjon og en terapeutisk funksjon. Ifølge Kirk Savage (2009:21) er det et karakteristisk trekk ved dagens minnesteder at de forsøker å balansere disse to funksjonene. Joel McKim (2008:100) tolker framhevingen av begge funksjoner som uttrykk for at statlige myndigheter forsøker å styre eller tøyle minnesteders politiske potensiale. Tradisjonelt har myndigheter tillagt minnesteder en eksplisitt didaktisk funksjon for å holde kontroll med tolkninger av fortidige hendelser. I dag er det en mer utbredt strategi å vektlegge individets behov for å bearbeide sorg, finne trøst, og reflektere – det vil si å oppmuntre til individuell bearbeiding snarere enn til kollektive prosesser (McKim 2008:88). Gjennom sitt hovedeksempel, minnestedet på Ground Zero i New York, viser McKim hvordan disse to funksjonene inngår i en konsensuspreget diskurs omkring nyere minnestedsetableringer. Og han antyder at deres popularitet har sammenheng med at de på hver sin måte bidrar til å dempe offentlig samtale og debatt.

I den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli er det ikke noe som tyder på at den statlige oppdragsgiveren la opp til noen bevisst strategi for å tøyle minnestedenes politiske potensiale. Det er likevel grunn til å spørre om dette kan ha vært en underliggende målsetting fra statens side. Ved å innta en passiv holdning til styringsgruppen og kunstutvalgets tolkninger av oppgaven, signaliserte oppdragsgiveren at gruppenes ulike tilnærminger var like tilfredsstillende. Kanskje skyldtes det at både den didaktiske og den terapeutiske funksjonen representerte trygge løsninger, og nettopp ikke oppmuntret til diskusjon. Det vil si at de begge på hver sin måte bidro til en avpolitisering av minnet om 22. juli. Ønsket om å kontrollere det politiske potensialet kommer likevel tydeligst til uttrykk i håndteringen av debatten som fulgte valget av Dahlbergs forslag til kunstnerisk utforming. Som jeg har vist, kom minnestedsforslaget til å fungere som en katalysator for en offentlig debatt om minnestedenes begrunnelse og hensikt. Fra første stund håndterte oppdragsgiver denne ikke-intenderte virkningen som brysom og lite velkommen, og da regjeringen til slutt vedtok å forkaste forslaget og sette i gang en ny prosess, var det med et uttalt ønske om å unngå videre debatt. Statsbyggs rapport sommeren 2017 ga regjeringen mulighet til å få kontroll med virkningene av Dahlbergs vinnerforslag uten å gå i diskusjon om minnepolitiske spørsmål. Ved å planlegge de nasjonale minnestedene som markeringer av et minne som allerede er der, naturlig nedfelt i stedene, snarere enn som bidrag til formingen av et minne, kunne de ansvarlige departementene unngå å formulere et budskap. Ved å gå inn for etablering av «lavmælte og verdige rom», omgjøre saken fra kunstprosjekt til byggesak, og overlate behandlingen av spørsmål om et kollektivt minnes innhold og funksjon til andre steder og andre aktører, kunne politisk ledelse minimere risikoen forbundet med utsagn som kaller på respons.

Flere forskningsbidrag i nyere tid holder fram at minnesteders viktigste funksjon er måten de går inn i og åpner opp for forhandlinger om minnet, hvordan fortida skal forstås og hvilken betydning den har eller bør ha.14 Dette perspektivet er reflektert i kunstutvalgets utlegning av oppgaven, der ord som samhandling, deltakelse og dialog er sentrale. Perspektivet er imidlertid ikke reflektert i måten verken kunstutvalget eller andre aktører med ansvar for den nasjonale minnestedsprosessen forholdt seg til hverandres utspill eller til innspill fra befolkningen. Analysen av de sentrale dokumentene i saken synliggjør en mangel på prinsipper og strategier for norsk minnepolitikk. Den gjør oppmerksom på det faktum at minnepolitikken tar form gjennom at ulike aktører fra ulike felt gjør vurderinger i arbeidet med konkrete minnepolitiske tiltak. Samtidig avslører den at politisk ledelse har en lite bevisst og unnvikende holdning til forhandlingene som inngår i arbeidet med slike tiltak. Bevissthet om minnesteders funksjon som arenaer for diskusjon om minnepolitiske spørsmål kaller på økt oppmerksomhet om selve prosessen, forstått som noe annet og mer enn den mest effektive og minst konfliktfylte veien mot et sluttpunkt, realiseringen av minnestedene. Det kaller på en vilje hos de som initierer og planlegger minnesteder til både å verdsette og involvere seg i den offentlige samtalen som omgir dem. En slik tankegang har imidlertid ikke vært førende i håndteringen av den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli.

Referanser

Primærkilder

Dahlberg, Jonas (2014). «Konseptbeskrivelse». KORO. Minnesteder etter 22. juli, utstilling i Oslo Rådhusgalleri 22. februar–4. mars.

Dahlberg, Jonas (2016). «Uttalelse i forbindelse med regjeringsadvokatens forslag til forlik om minnested på Sørbråten». 15.9.2016. URL: https://koro.no/aktuelt/uttalelse-fra-jonas-dahlberg/ [Nedlastet 1.8.2017].

FAD (2011/2654–9). «Nasjonalt minnested på Sørbråten i Hole kommune – regulering». Oppdragsbrev til Statsbygg ang. reguleringsplan, 7.5.2013.

FAD (2011/2654–12). «Nasjonale minnesteder etter 22. juli 2011 – spørsmål vedrørende finansiering og budsjett». Brev fra Statsbygg 5.9.2013.

KMD (2014/2897–31). «Om ‘midlertidig’ midlertidig minnesten i Regjeringskvartalet». Brev fra Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene og AUF, 24.6.2014.

KMD (2014/2897–70). «Invitasjon til møte på Sundvollen hotel onsdag 15. april kl 18:00». Brev til naboer til Sørbråten og Hole kommune, 10.4.2015.

KMD (2014/2897–151). «Tilbakemelding på møteinvitasjon – nasjonalt minnested på Sørbråten». Brev fra statsrådene Jan Tore Sanner (KMD) og Linda Hofstad Helleland (KUD) til Utstranda velforening, 30.6.2016.

KMD (2014/2897–164). «Oppdragsbrev – vurdering av ny lokasjon for etablering av et nasjonalt minnested etter angrepet på Utøya». Oppdragsbrev til Statsbygg, 22.2.2017.

KMD (2014/2897–169). «Møte om forslag til ny plassering av et nasjonalt minnested etter angrepet på Utøya». Brev til Hole kommune, Utstranda velforening, advokat Harald Stabell m.fl. 14.2.2017.

KMD (2014/2897–188). «Oppdragsbrev – prosess for vurdering av et nasjonalt minnested ved Utøyakaia». Oppdragsbrev til Statsbygg 9.3.2017.

KMD (2014/2897–211). «Oppdragsbrev for utarbeidelse av reguleringsplan og skisseprosjekt for nasjonalt minnested ved Utøyakaia». Oppdragsbrev til Statsbygg, 23.6.2017.

KMD (2014/5896–14). «Prosjekt Minnested 22. juli Hole – oppsummering av uttalelser ved høring og offentlig ettersyn av forslag til statlig reguleringsplan». Oversendelse fra Statsbygg, 30.1.2015.

KMD (2015/413–4). «Oppdragsbrev for midlertidig minnested i regjeringskvartalet». Oppdragsbrev til Statsbygg, 10.7.2017.

KMD (2017). «Nasjonalt minnested ved Utøyakaia». Pressemelding 21.6.2017. URL: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nasjonalt-minnested-ved-utoyakaia/id2558380/ [Nedlastet 3.8.2017].

KMD og KUD (2016). «Minnested på Sørbråten i 2017». Pressemelding 16.3.2016. URL: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/minnested-pa-sorbraten-i-2017/id2480193/ [Nedlastet 3.8.2017].

KORO (2009). Regjeringskvartalet R6. Kunstplan, del 1 (hoveddel), februar 2009.

KORO (2012/1–1). «Nasjonalt minnested/-merke». Notat 9.1.2012.

KORO (2012/1–14). «Styringsgruppen for oppføring av minnesteder etter 22. juli». Notat fra befaring 16.2.2012.

KORO (2013a). Kunstplan for minnesteder etter 22. juli, Oslo 11.6.2013. URL: http://koro.no/content/uploads/2015/12/Minnesteder-Kunstplan.pdf [Nedlastet 3.8.2017].

KORO (2013b). Motivasjonsbrev fra søknader om prekvalifisering til den internasjonale konkurransen for minnesteder etter 22. juli 2011. (Oppgitte nummer er søknadsnummer).

KORO (2014). Minnesteder etter 22. juli, Lukket konkurranse, Juryens uttalelse, 24.2.2014.

KORO og Statsbygg (2014). Åpent møte på Sundvollen 9.4.2014. Muntlige framlegg transkribert av forfatteren.

KUD (2011). «Minnesmerker og hedring etter angrepene 22. juli». Pressemelding nr. 116/11, 22.12.2011. URL: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/minnesmerker-og-hedring-etter-angrepene-/id667724/ [Nedlastet 5.1.2018].

KUD (2012). «Steder for å minnes og påminnes». Innstilling vedrørende minnesteder etter 22. juli, april 2012. URL: https://www.regjeringen.no/contentassets/2c6e27291e0c43dd8705ededae10a700/steder_for_aa_minnes_og_paaminnes_ 22juli_utgitt_april2012.pdf [Nedlastet 11.5.2017].

KUD (2012/291–5). «Oppdragsbrev i tilknytning til realisering av minnesmerker etter 22. juli angrepene». Oppdragsbrev til KORO, 23.1.2012.

KUD (2012/291–9). «Oppdragsbrev vedrørende minnesteder etter 22. juli 2011». Oppdragsbrev til KORO, 10.7.2012.

KUD (2012/291–45). «Minnesteder etter 22. juli». Brev fra kunstutvalget 18.12.2013, videresendt KUD fra Statsministerens kontor 9.7.2014.

KUD (2016/3543–5). «Stevning til Ringerike Tingrett – nasjonalt minnested på Sørbråten». Stevning fra advokat Harald Stabell, 24.6.2016.

KUD (2017). «Endrede planer for minnesteder etter 22. juli». Nyhetssak 21.6.2017 [Online]. URL: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/minnesteder-etter-22.-juli--dahlbergs-kunstverk-vil-ikke-bli-realisert/id2558519/ [Nedlastet 3.8.2017].

MD (2013). Framtid med fotfeste – kulturminnepolitikken (St.meld. nr. 35, 2012–2013). Oslo, Departementenes servicesenter.

NKVTS (2015). Psykososiale konsekvenser av nasjonalt minnesmerke i Hole kommune. Rapport til KMD, april 2015. URL: https://www.regjeringen.no/contentassets/c1942fe9a7c14931a1365aaf2633288b/minnesmerke_nkvts.pdf [Nedlastet 6.4.2018].

NRK (2014, 14.3). Intervju med Svein Bjørkås, Vanessa Svebakk og Ole Morten Jensen i Dagsnytt 18. Tilgjengelig fra NRK Nett-TV. [Nedlastet 3.8.2017].

NTB (2014, 1.4). «Naboer varsler søksmål om ikke Utøya-minnested stanses». Nyhetssak tilgjengelig fra Atekst/Retriever [Nedlastet 23.3.2018].

NTB (2016, 15.9). «Regjeringen tilbyr å forkaste 22. juli-minnesmerke». Nyhetssak tilgjengelig fra Atekst/Retriever [Nedlastet 3.8.2017].

NTB (2016, 9.11). «Rettssak om minnestedet på Sørbråten til våren». Nyhetssak tilgjengelig fra Atekst/Retriever [Nedlastet 1.2.2018].

Oslo tingrett (2012). Dom i 22. juli-saken. TOSLO–2011–188627–24 – RG–2012–1153, 25.8.2012. URL: https://lovdata.no/pro/#document/TRSTR/avgjorelse/toslo-2011-188627-24 [Nedlastet 23.5.2018].

Rambøll (2015). Evaluering av statens fagorgan Kunst i offentlige rom (KORO). Rapport. Oslo, Kulturdepartementet.

Statsbygg (2012/1189–2). «Nasjonale minnesteder etter 22. juli 2011». Oppdragsbrev fra FAD ang tomteerverv i Hole, 17.8.2012.

Statsbygg (2012/1189–12). «Nasjonalt minnested etter angrepet på Utøya». Oppdragsbrev fra FAD ang. tomteerverv Sørbråten, 20.3.2013.

Statsbygg (2017). Vurdering av nasjonalt minnested på Utøyakaia. Rapport, Oslo juni 2017. URL: http://www.statsbygg.no/files/prosjekter/utoyakaiaVurdering/vurderingMinnestedUtoyakaia.pdf [Nedlastet 11.8.2017].



Sekundærlitteratur

Aagedal, Olaf og Ånund Brottveit (2006). «Kunsten å jubilere – Dyrekjøpte erfaringar frå unionsjubileet». Nytt Norsk Tidsskrift vol. 23, nr.2, s. 118–132.

Assmann, Aleida (2016). Shadows of Trauma – Memory and the Politics of Postwar Identity. New York: Fordham University Press.

Bernard-Donals, Michael (2016). Figures of Memory – The Rhetoric of Displacement at the United States Holocaust Memorial Museum. Albany: State University of New York Press.

Bickford, Louis (2014). «Memoryworks / Memory Works». Ramírez-Barat, Clara (red.). Transitional Justice, Culture and Society: Beyond Outreach. New York: Social Science Research Council, s. 490–527.

Dickinson, Greg, Carole Blair og Brian L. Ott (red.) (2010). Places of Public Memory – The Rhetoric of Museums and Memorials. Tuscaloosa: University of Alabama Press.

Doss, Erika (2010). Memorial Mania – Public Feeling in America. Chicago/London: The University of Chicago Press. DOI: 10.7208/chicago/9780226159393.001.0001.

Eriksen, Anne (1999). Historie, minne og myte. Oslo: Pax forlag.

Fagerland, Tor Einar (2016). «22 July and the Negotiation of Memory in Norwegian Society 2011–2014». Guttormsen, Torgrim Sneve og Grete Swensen (red.). Heritage, Democracy and the Public. Farnham, Surrey/Burlington: Ashgate, s. 71–83. DOI: 10.4324/9781315586670.

Gillis, John R. (1994). «Memory and Identity – the History of a Relationship». Gillis, John R. (red.). Commemorations – the Politics of National Identity. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, s. 3–24.

Gjermshusengen, Line (2015). «Memorializing July 22: Private and Official Initiatives». Paper for konferansen Never Again July 22?, Oslo og Utøya 17–19. september, REDO-prosjektet, UiO. URL: http://www.tf.uio.no/english/research/projects/redo/workshops-and-conferences/oslo-never-again-july-22/papers18/paper-line-gjermshusengen.pdf [Nedlastet 5.1.2018].

Hjorth, Ingeborg og Line Gjermshusengen (2017). «Et minne i bevegelse – mønstre, spenninger og endringer i den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli 2011». Tidsskrift for kulturforskning, vol. 16, nr. 2, s. 5–29.

Irwin-Zarecka, Iwona (1994). Frames of Remembrance – The Dynamics of Collective Memory. New Brunswick/London: Transaction Publishers.

Iversen, Lars Laird (2014). Uenighetsfellesskap – Blikk på demokratisk samhandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Jensen, Anders Todal og Kaja Hovde Bye (2013). «Da sorg og sinne ble åpenhet og toleranse? Politisk talekunst etter 22. juli 2011». Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 54, nr. 2, s. 217–231.

Jordheim, Helge (2013). «22. juli-minnesmerker – Hvilke, hvor og hvorfor?». Aagedal, Olaf, Pål Ketil Botvar og Ida Marie Høeg (red.). Den offentlige sorgen. Markeringer, ritualer og religion etter 22. juli. Oslo: Universitetsforlaget, s. 217–237.

Kverndokk, Kyrre (2013a). «Negotiating Terror, Negotiating Love. Commemorative Convergence in Norway after the Terrorist Attack on 22 July 2011». Ingemark, Camilla A. (red.). Therapeutic Uses of Storytelling. An Interdisciplinary Approach to Narration as Therapy. Lund: Nordic Academic Press, s. 133–158.

Kverndokk, Kyrre (2013b). «Et nettverk av sorg. Sosiale medier og minnekultur etter 22. juli». Aagedal, Olaf, Pål Ketil Botvar og Ida Marie Høeg (red.). Den offentlige sorgen. Markeringer, ritualer og religion etter 22. juli. Oslo: Universitetsforlaget, s. 169–189.

Lebow, Richard Ned (2006). «The Memory of Politics in Postwar Europe». I Lebow, Richard Ned, Wulf Kansteiner og Claudio Fogu (red.). The Politics of Memory in Postwar Europe. Durham/London: Duke University Press, s. 1–39.

Lowenthal, David (1994). «Identity, heritage, and history». Gillis, John R. (red.). Commemorations – the Politics of National Identity. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, s. 41–57.

Mangset, Per (2012). «En armlengdes avstand eller statens forlengede arm? Et notat om armlengdesprinsippet i norsk og internasjonal politikk». Delrapport for Kulturutredningen 2014. URL: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kud/styrer_raad_utvalg/kulturutredningen/mangset_armlengdes_avstand.pdf [Nedlastet 9.1.2018].

McKim, Joel (2008). «Agamben at Ground Zero – A Memorial without Content». Theory, Culture & Society, vol. 25, nr. 5, s. 83–103. DOI: 10.1177/0263276408095217.

Olick, Jeffrey K. & Joyce Robbins (1998). «Social Memory Studies: From ‘Collective Memory’ to the Historical Sociology of Mnemonic Practices». Annual Review of Sociology, vol. 24, s. 105–140. DOI: 10.1146/annurev.soc.24.1.105.

Olick, Jeffrey K. (2010). «From Collective Memory to the Sociology of Mnemonic Practices and Products». I Erll, Astrid og Ansgar Nünning (red.). A Companion to Cultural Memory Studies. Berlin/New York: Walter de Gruyter, s. 151–161.

Rigney, Ann (2010). «The Dynamics of Remembrance: Texts Between Monumentality and Morphing». I Erll, Astrid og Ansgar Nünning (red.). A Companion to Cultural Memory Studies. Berlin/New York: Walter de Gruyter, s. 345–353.

Savage, Kirk (2009). Monument Wars – Washington, D.C., the National Mall, and the Transformation of the Memorial Landscape. Berkeley/Los Angeles/London: University of California Press.

Shaheed, Farida (2014). Report of the Special Rapporteur in the Field of Cultural Rights: Memorialization Processes. U.N. Doc. A/HRC/25/49.

Stevens, Quentin, Karen A. Franck og Ruth Fazakerley (2012). «Counter-monuments: the anti-monumental and the dialogic». The Journal of Architecture, vol. 17, nr. 6, s. 951–972. DOI: 10.1080/13602365.2012.746035.

Tamm, Marek (2013). «In search of lost time: memory politics in Estonia 1991–2011». Nationalities Papers, vol. 41, nr. 4, s. 651–674. DOI: 10.1080/00905992.2012.747504.

Vestheim, Geir (2012). «Cultural policy-making: negotiations in an overlapping zone between culture, politics and money». International Journal of Cultural Policy, vol. 18, nr. 5, s. 530–544. DOI: 10.1080/10286632.2012.708862.

Wollebæk, Dag, Bernard Enjolras og Guro Ødegård (2013). «Tillit, frykt og kontroll ett år etter 22. juli». Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 54, nr. 2, s. 245–259.

Young, James E. (1992). «The Counter-Monument: Memory against Itself in Germany Today». Critical Inquiry, vol. 18, nr. 2, s. 267–296. DOI: 10.1086/448632.

Young, James E. (1993). The Texture of Memory – Holocaust Memorials and Meaning. New Haven/London: Yale University Press.

Young, James E. (2006). «The Stages of Memory at Ground Zero». Stier, Oren og J. Shawn Landres (red.). Religion, Violence, Memory and Place. Bloomington: Indiana University Press, s. 214–234.

Young, James E. (2016). «The memorial's arc: Between Berlin's Denkmal and the New York City's 9/11 Memorial». Memory Studies, vol. 9, nr. 3, s. 325–331. DOI: 10.1177/1750698016645266.

1Flere planlagte og realiserte minnesteder, både av offisiell og halvoffisiell karakter, har siden vært viktige arenaer for håndteringen av 22. juli som en kollektiv erfaring. Se Gjermshusengen (2015) og Fagerland (2016) for en presentasjon av disse.
2Ferdigstillelse sommeren 2015 gjaldt det permanente minnestedet ved Utøya og et midlertidig minnested i regjeringskvartalet. Tidspunktet for ferdigstillelse av det permanente minnestedet i regjeringskvartalet var i utgangspunktet ikke gitt, da dette skulle ses i sammenheng med planer om omfattende ombygging av kvartalet (KUD 2012/291–9).
3Konsulenter med kompetanse innen kunst og landskapsarkitektur var viktige samtalepartnere for styringsgruppen (KUD 2012:10) og i tråd med KOROs retningslingslinjer inngikk kunstneriske konsulenter i kunstutvalgets sammensetning (KORO 2013a:31). Alle gruppene søkte dessuten kulturminnefaglig kunnskap, og spesifikt kunnskap om minnestedssjangeren, gjennom eksterne rådgivere. Historiker Tor Einar Fagerland bidro blant annet med et essay om minnesteder til kunstutvalgets kunstplan (KORO 2013a:36–39).
4Hos FAD er dokumentene jeg har forholdt meg til arkivert under saksnummer 2011/2654, «Nasjonalt minnested etter 22. juli 2011», hos KUD under saksnummer 2012/291, «Minnesteder etter 22. juli 2011» og saksnummer 2016/3543, «Nasjonalt minnested på Sørbråten», og hos KMD under saksnumrene 2014/2897, «Innspill til minnesteder etter 22. juli 2011 – Utøya og regjeringskvartalet»; 2014/5896, «Nasjonalt minnested etter 22. juli på Sørbråten – planlegging etter plan- og bygningsloven»; og 2015/413, «Midlertidig minnested i regjeringskvartalet». Hos KORO er de arkivert under saksnummer 2012/1 «Nasjonale minnesteder etter 22. juli», og hos Statsbygg saksnummer 2012/1189, «Minnesmerke etter 22 juli 2011 – lokalisering».
5Begrepene har jeg lånt fra Bernard-Donals (2016:4).
6Styringsgruppen hentet disse formuleringene fra et tidlig notat skrevet av KORO (KORO 2012/1–1).
7Denne innsikten er sentral i de siste tiårenes studier av minnesteder. Den impliserer imidlertid ikke nødvendigvis en kontrast mellom minnesteder på den ene siden og minnesmerker eller monumenter på den andre (se f.eks. Savage 2009:1–22).
8Jeg regner med at en rekke hendelser på siden av den nasjonale minnestedsprosessen (lokale minnestedsetableringer, rettssaken mot gjerningsmannen og publisering av 22. juli-kommisjonens rapport i 2012) har bidratt til en endring av forestillingene om og ønskene for de nasjonale minnestedene, som i en tidlig fase var sterkt preget av det Helge Jordheim (2013:220) omtaler som de spontane reaksjonenes «nåtids- eller øyeblikkslogikk».
9Av i alt 290 søkere fra 45 ulike land (KORO 2013b) inviterte kunstutvalget følgende deltakere til lukket konkurranse: det spanske arkitektkontoret Estudio SIC, det norske kunstnerparet Goksøyr & Martens i samarbeid med arkitektkontoret Snøhetta, den norske kunstneren Olav Christopher Jenssen i samarbeid med LPO Arkitekter, det norske arkitektkontoret Haugen/Zohar Arkitekter, det amerikanske arkitektkontoret Paul Murdoch Architects, den nigeriansk-nederlandske kunstneren Kunlé Adeyemi i samarbeid med arkitektkontoret NLÉ, og den svenske kunstneren Jonas Dahlberg. Dessuten valgte utvalget å invitere den britiske kunstneren Jeremy Deller utenom de innkomne søknadene (KORO 2014).
10Det forelå på dette tidspunktet ingen konkrete planer om et slikt senter. Arbeidet med etablering av 22. juli-senteret, som fra 2015 har holdt til regjeringskvartalet, kom først i gang høsten 2014 etter påtrykk både fra kunstutvalget, AUF og støttegruppen (KUD 2012/291–45; KMD 2014/2897–31).
11At flere opplevde at det planlagte minnestedet stred imot uttalte intensjoner framgår også av intervjuer presentert i rapporten Psykososiale konsekvenser av nasjonalt minnesmerke i Hole kommune (NKVTS 2015:32).
12En lignende mangel på minnepolitisk forankring er påpekt i Olaf Aagedal og Ånund Brottveits kritikk av håndteringen av det nasjonale hundreårsjubileet for unionsoppløsningen, avholdt i 2005 (Aagedal & Brottveit 2006:129).
13Minnestedssaken er på denne måten ulik f.eks. Vanessa Bairds oppdrag for R6 – Regjeringskvartal byggetrinn 6, der kunsten skulle «gis plass i kraft av sin egenverdi som ytring» og framføres som kunstnerens «stemme i et offentlig rom» (KORO 2009). Også dette oppdraget ble fra 2013 dratt inn i en post-22. juli-debatt, idet Helse- og omsorgsdepartementet som skulle flytte inn i R6, annonserte at de ikke ønsket Bairds malerier velkommen. Begrunnelsen var at motivene ga ansatte assosiasjoner til 22. juli-hendelsene. En diskusjon av saken finnes i Rambøll (2015:61–64).
14James E. Young (1993:48,81; 2006) har bidratt vesentlig til dette ved å legge vekt på minnestedsetableringer som prosesser. Young er også den sentrale referansen for Helge Jordheim når han i sin tidlige diskusjon av minnestedsetableringer etter 22. juli slår fast at «arbeidet med planer og utkast, åpne diskusjoner og uenigheter kan være like viktig som selve minnesmerket» (Jordheim 2013:236). Andre som har gitt uttrykk for lignende synspunkt er f.eks. McKim (2008), Bickford (2014:513–516), Gillis (1994) og Irwin-Zarecka (1994:13–14). Også Dickinson, Blair & Ott (2010:31) legger vekt på den sosiale prosessen som omgir minnesteder både før og etter deres innvielse, og slår fast at «[t]he ‘production’ of memory places is ongoing». Også dokumenter for politikkutforming på internasjonalt nivå gjør oppmerksom på det demokratiske potensialet i minnestedsprosesser. Se Bickford (2014:515) og Shaheed (2014).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon