Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Festivalboom eller kulturpolitisk ønskedrøm? - Om festivalisering og kommunal kulturøkonomi

Lars Håkonsen er dr.oecon og førsteamanuensis ved Institutt for økonomi og IT ved Høgskolen i Sørøst-Norge og forsker ved Telemarksforsking.Hans forskningsområder er i hovedsak offentlig økonomi, herunder kommuneøkonomi, miljøøkonomi og kulturøkonomi/kulturpolitikk. E-post: lars.hakonsen@usn.no
Heidi Stavrum er PhD i kulturvitenskap fra Universitetet i Bergen og seniorforsker ved Telemarksforsking. Stavrum har skrevet en doktoravhandling om dansebandfeltet i Norge. Hun har også publisert rapporter og artikler om andre kulturpolitiske og kultursosiologiske tema, blant annet musikkpolitikk og kulturpolitikk for barn og unge. E-post: stavrum@tmforsk.no
Per Mangset er seniorforsker ved Telemarksforsking, tidligere professor ved Høgskolen i Telemark, Norge. Han har publiserte en rekke artikler, rapporter og bøker om kulturpolitiske og kultursosiologiske emner – ofte med internasjonalt komparative perspektiver. Han har også gjennomført enkelte forskningsprosjekter om idrettspolitikk. Sammen med kollega Ole Marius Hylland publiserte han nylig en oppsummerende monografi om «Kulturpolitikk – organisering, legitimering og praksis» (Universitetsforlaget 2017). Mangset har også bidratt aktivt til etablering av «cultural policy» som internasjonalt, akademisk forskningsfelt. E-post: Per.Mangset@usn.no
Engelsk sammendrag

Abstract

This paper focuses upon «festivalisation» of culture in Norway. Both available research and cultural policy documents claim that it has been a spectacular increase of people’s participation at festivals during the last years. Researchers and cultural policy experts have interpreted this alleged “festival boom” as an expression of a profound structural transformation of people’s cultural activity patterns, i. e., from “institutions to events” (Henningsen et. al. 2015, NOU 2013:4). They have also asserted that such festivalisation, in particular, has taken place at the local level, and that municipalities have spent an increasing proportion of their cultural budgets on local festivals. We have studied these two questions using available statistical data from several sources. Our two main conclusions are: 1) Researchers and cultural policy experts have both overestimated the “festivalisation boom”, and 2) the assertion of increased municipal spending on festivals is misleading.

Keywords: Festivalisation, events, municipal cultural economy, local cultural policy
 

Innledning

Det hevdes gjerne – både av forskere og kulturpolitikere – at det har skjedd noen grunnleggende endringer i folks kulturaktivitetsmønstre de seinere årene. Et særlig påtakelig endringstrekk sies å være tendensen til økt «festivalisering» av kulturlivet, ikke minst på lokalplan. Aagedal m.fl. skriver for eksempel – i sin rapport «Lokalt kulturliv i endring» fra 2009 at:

Det mest omtalte endringstrekket for tida i lokalt kulturliv er «festivaliseringa». Vi vil sjå festivaliseringa som ein del av ein meir omfattande trend, der det lokale kulturlivet blir konsentrert rundt store kulturhendingar eller prosjekt. Med kulturhending meiner vi her kulturprosjekt som har fleire arrangement innanfor eit førehandsdefinert tidsrom (Elstad & de Paoli 2008:159) (Aagedal m.fl. 2009:200).

Festivaliseringen ses ofte i sammenheng med en generell strukturendring i lokalt kulturliv fra «institusjon til ‘event’» (Henningsen m.fl. 2015), det vil si en utvikling der institusjonaliserte kulturaktiviteter (jf. konsert-, teater-, utstillings- eller bibliotekbesøk) mer og mer viker plassen for situasjonsbetinget event- og/eller begivenhetskultur. Slike endringsbeskrivelser er også blitt implementert som forskningsmessig gyldig kunnskap i offentlige kulturpolitiske dokumenter, for eksempel i Enger-utvalgets forklaring av endringer i kommunal kulturpolitikk og kulturstøtte i perioden 2001–2010 (NOU 2013:4, s. 241–249).

I denne artikkelen skal vi drøfte hvor faglig holdbare norske forskeres og utrederes beskrivelser av festivalisering er/har vært. Vår påstand er at deler av disse forskningsbaserte beskrivelsene er overdrevne, iallfall et stykke på vei. Det gjelder særlig den nokså entydige forklaringen av endringen i kommunaløkonomiske prioriteringer, slik den framstilles i Enger-utvalgets utredning (NOU 2013:4).

I denne artikkelen skal vi altså se nærmere på følgende to hovedspørsmål:
  1. I hvilken grad stemmer det at festival-feltet har gjennomgått en kraftig vekst de seinere årene?
  2. I hvilken grad stemmer det at norske kommuner har gått fra å støtte institusjonskultur til å støtte event-/begivenhetskultur? Har det skjedd noen påtakelig økning i kommunenes utgifter til kulturfestivaler?
I denne sammenhengen går vi også inn på følgende undertema:
  • Utviklingen av deltakelse på festivaler sammenlignet med deltakelse på andre kulturaktiviteter
  • Publikum på festivalfeltet – eventuelle strukturendringer
  • Ringvirkninger av festivaler. Hva vet vi?
De to spørsmålene i problemstillingen foran henger ikke nødvendigvis sammen: Det er fullt mulig at det har skjedd en (1) sterk generell vekst på festivalfeltet de seinere år, uten at dette har gitt seg uttrykk i (2) noen overgang fra institusjonskultur til event-/begivenhetskultur i norske kommuner – og/eller en påtakelig økning i kommunenes utgifter til kulturfestivaler. På den andre siden er det nokså sannsynlig at de to prosessene henger sammen, det vil si at en eventuell lokal festivalisering avspeiler en mer generell vekst på festival-feltet.

Metodisk bygger analysen på a) foreliggende forskning om festivaler (jf. løpende referanser og litteraturliste), b) offentlige dokumenter om festivalenes rolle i norsk kulturpolitikk og kulturliv (særlig Enger-utvalgets utredning, NOU 2013:4), c) tilgjengelig statistikk om kulturdeltakelse, kommunal økonomi og festivaler (jf. data fra SSB (Norsk kulturbarometer og Kostra), data fra Ipsos/Norsk Monitor, og data fra organisasjonen Norske festivaler.1

Kunnskapsstatus om festivalfeltet og kommunal kulturpolitikk

Men hva sier norsk forskning og utredning om «festivalisering» av kulturlivet, og særlig om festivalisering av lokalt kulturliv? Her skal vi først gi en oversikt over kunnskapsstatus, ifølge noen sentrale kilder, med vekt på beskrivelser av festivalenes omfang, utbredelse og utvikling i norsk kulturliv.

Omfang/vekst

Ifølge Tjora (2013:12) er det ingen tvil om at festivaler er et fenomen i vekst: «Det norske kulturlivet har gjennomgått en form for ‘festivalisering’ (Bugge 2004; Aagedal 2009), hvor stadig flere festivaler omfatter stadig flere kulturarrangementer, besøkende og lokalsamfunn». Festivalenes betydning for mange folk og lokalsamfunn er derfor «hevet over tvil» (samme sted). Han rapporterer også om en «enorm vekst i løpet av relativt kort tid» (samme sted), og om «den økte mengden festivaler» (samme sted:13). I en helt fersk artikkel (2017) skriver Tjora m.fl. fortsatt følgende om festival-feltet:

Det har vært et felt i stor vekst gjennom flere år i Norge, med utgangspunkt i det som har blitt kalt en festivalisering av kulturlivet (Bugge 2004; Aagedal 2009). […] Festival som bransje er derfor av betydelig størrelse i økonomisk forstand også når det gjelder oppmerksomheten blant folk, noe som gjør feltet svært interessant samfunnsmessig (Tjora m. fl. 2017:63).

Hjelseth og Storstad (2013:30) rapporterer også om en «eksplosjon» i antall festivaler i Norge. Seinere tar de likevel noen forbehold: «Det er vanskelig å si noe eksakt om hvor mange festivaler vi har i Norge – ikke minst fordi begrepet festival rommer mange ulike arrangementer (Storstad 2010)» (samme sted:35). De mener likevel at det er «ganske opplagt» at det i perioden 1999-2009 – har vært en «betydelig økning» i antall festivaler i Norge. Dette blir belagt empirisk med tall fra Norsk Monitor. De viste at andelen av befolkningen som hadde vært på musikkfestival siste 12 mndr., steg fra 10,6% i 1999 til 17,1% i 2009. Vi er enig i at dette vitner om en betydelig økning, men kanskje ikke akkurat om noen eksplosjon.

Aagedal m.fl. (2009:201) rapporterer for sin del at «[f]estivaliseringsbølgja har slått inn over Noreg». Ifølge «ei rundspørjing i 2008, gjort i regi av dette forskingsprosjektet (Lokalt kulturliv 2008), kunne norske kultursjefar rapportere om 822 spel og festivalar av ulikt slag». De anslår «det samla talet på festivalar i Noreg i 2008 på ca. 1070 og talet på kulturfestivalar på ca. 670» (samme sted). Vi er enig i at dette vitner om at festivaler er et ganske omfangsrikt kulturfenomen. Aagedal og medarbeidere oppgir riktignok ikke sammenlignbare tall over tid, noe som gjør påstanden om en festivaliseringsbølge vanskelig å vurdere. De konstaterte dessuten at «[v]i manglar sikre statistiske data som gjev grunnlag for internasjonale samanlikningar, men mykje tyder på at Noreg ligg svært høgt når det gjeld festivaltettleik i forhold til folketal» (samme sted). Det er uklart hva denne komparative antakelsen bygger på.

I en tidligere studie karakteriserte Bjørkås (2004:202) «kunstfestivalene» som «endringsagenter og som symptom på mer vidtrekkende kulturelle og sosiale endringsprosesser». Også Bjørkås konstaterte at vi sto overfor en «festivalboom», men uten ytterligere empirisk dokumentasjon. I tråd med festivalenes «desentraliserte lokalisering» representerte de imidlertid et brudd med et institusjonalisert og sentralisert «kompetansemonopol» i norsk kulturliv, ifølge Bjørkås (2004:203). Han mente dessuten at kunstfestivaler er de moderne mellomlagenes kulturuttrykk, men fant samtidig et «overraskende stort sammenfall i utdanningsbakgrunn mellom festivalpublikum og publikum ved de urbane kulturinstitusjonene» (Bjørkås 2004:212)2.

Enger-utvalget gjengir også slike beskrivelser av kulturfestivalenes store omfang og betydelige vekst som udiskutable forskningsbaserte sannheter:

Ovenfor har vi flere steder framhevet kulturfestivaler, kulturdager og lignende kulturhendelser som en ny og vital arena i det lokale kulturlivet. Det er vanskelig å finne sikre opplysninger om antallet slike arrangementer i Norge, men det er hevet over tvil [vår kursivering] at det har økt kraftig siden starten av 1990-tallet (NOU 2013:4, s. 266).

Definisjonsproblemet

Når man skal vurdere omfang og eventuell økning i antall kulturfestivaler og utviklingen av besøk ved festivalene, står man overfor noen definisjonsproblemer: Hva er egentlig en kulturfestival? Og bygger foreliggende oversikter over utviklingen egentlig på samme, konsistente definisjon av fenomenet over tid? Det er jo mulig at noe av «veksten» i kulturfestivaler rett og slett skyldes at man nå kaller noen kulturfenomener, som før ble kalt noe helt annet, for «festival». Det kan tenkes å gjelde arrangementer som før ble benevnt som «stevner», «kappleiker», «messer», «auksjoner», «festspill», «biennaler» og/eller «spel». Den svenske etnologen Owe Ronström (2016:72) omtaler dette fenomenet som «festivalisation of events» – og som en festivalvekst som primært er semantisk:

A first facet of festivalisation is semantic. It concerns a current trend to rename as “festivals” all kinds of traditional forms of gatherings, celebrations and festivities, from calendar to historical events, religious to secular rituals, markets, fairs, commemorations and anniversaries. In addition to that, due to a growing competition for media and/or for audience, the buzzword “festival” is used for a growing number of public events typically dedicated to display and promote one or more specified phenomena. Such phenomena might be a region, a village or a town, a minority group, be it cultural, ethnic or defined by sexual orientation, peculiar types of food, drink, costume, dance, music, cinema, literature, etc. Within about two decades, this general “festivalisation of events” (Jæger & Kvidal & Viken 2012:17) has turned “festival” into an all-inclusive, generic label that can be used at will.

Når man skal vurdere graden av festivalisering kvantitativt – og eventuelt sammenligne med utviklingen på andre kulturområder – bør man dessuten huske på at festivaler ofte skiller seg fra andre, mer formaliserte og avgrensete kulturuttrykk: Mens konserten og teaterforestillingen gjerne utspiller seg ganske avgrenset i tid og rom, foregår mange festivaler over flere dager og omfatter et mangfold av ulike kultur- og samværsaktiteter (Ronström 2014:3; Jäger m.fl. 2012:17-18): «Festivalrammen gjør det dessuten mulig å bevege seg over hele området, å spise, røyke og snakke, kort og godt å tilbringe en dag i friluft, iblant til og med flere dager …. og flere netter», skriver således Ronström 2014:3.3 Derfor er festivaler ikke helt sammenlignbare med andre, mer enkeltstående, kulturaktiviteter.

Noen festivaler har et ganske uformelt og mangetydig preg. Derfor kan det være uklart hva som fanges opp av offentlig statistikk. Kanskje fenomenet er mer omfattende enn statistikken viser?

Vi har ingen systematisk kunnskap om konsekvensene for kvantitative trend-data av slike mulige feilkilder og modifikasjoner. Storstad (2010:89) skriver imidlertid følgende:

Hva som er en festival, er ikke gitt, og det er med på å vanskeliggjøre en tallfesting av antall festivaler i Norge (se for eksempel Jaeger & Mykletun 2009). Det brukes også ulike kriterier for å definere hva en festival er (Hjemdahl 2007). Blant annet er det flere som har et kriterium om at arrangementet må gå over minst to dager, og at det må ha et hovedtema eller en sjanger (filmfestival, teaterfestival, jazzfestival, countryfestival osv.). Med en slik definisjon er det en rekke festivaler som faller utenfor, men som likevel betegner seg som festival. Økningen i antall festivaler kan også delvis skyldes at gamle arrangementer som tidligere gikk under samlebetegnelsene «messer», «dager», «stevne», «martna» og lignende, nå er blitt omdøpt til «festival».

Disse forbeholdene gir grunn til en viss varsomhet når det gjelder påstander om «festivalisering» over tid, uten at man derfor skal unnlate å undersøke spørsmålet.

I forbindelse med forskeres og utrederes tolkning av en særskilt post i de kommunale kulturbudsjettene blir definisjonsproblemet særlig tydelig. SSB tolker post «385 Andre kulturaktivitetar og tilskot til andres kulturbygg» på kommuneregnskapene som en post som «omfattar i hovudsak tilskot til organisasjonar, aktivitetar, markeringar, kulturdagar og hendingar som blir drivne av eller er baserte på frivillig medverknad» (SSB 2011:12). Storstad går – i sin rapport om «Kommunal kultursektor i endring» (2010) – langt i å anta at «festivaler og andre større kulturarrangement» sto sentralt på posten «andre kulturaktiviteter» i kommunenes driftsbudsjetter:

Hva som inngår i sekkeposten «andre kulturaktiviteter», vil naturlig nok variere fra kommune til kommune, men det er grunn til å anta at denne posten inneholder aktiviteter som ikke lar seg plassere innenfor noen av de andre fastsatte postene. Støtte til – og arrangering av – festivaler og andre større kulturarrangement kan være en slik aktivitet som kommunene har plassert i denne restposten. I den grad dette er riktig, viser endringen at satsningene på «det nye» (festivaler, større kulturarrangement o.l.) har gått på bekostning av noe av «det gamle» (Storstad 2010:25–26).

Enger-utvalget bygde videre på denne tolkningen av hva som inngikk i «andre kulturaktiviteter»:

I den ovennevnte studien av den kommunale kultursektoren fra 2010 framholder Storstad at det er grunn til å anta at utgifter som rapporteres på funksjon 385, går til festivaler og større enkeltarrangementer. Denne vurderingen må sees på bakgrunn av det som beskrives som et sentralt utviklingstrekk i Storstads og i Aagedal og medforfatteres studier av endringer i den kommunale kultursektoren og det lokale kulturlivet, nemlig «festivaliseringen». I disse og andre studier av kulturlivet framheves det at det siden 1990-tallet har vært en sterk økning i antallet festivaler, spel og enkeltarrangementer som avholdes i norske kommuner. Mange av disse arrangementene støttes av kommunene. Som vist innledningsvis i dette kapitlet, dreier støtten seg om økonomiske tilskudd og om tilretteleggeroppgaver kommunene påtar seg. Begge disse formene for støtte vil kunne synes som utgifter i Kostrafunksjon 385. Dette synet får støtte i Statistisk sentralbyrås beskrivelse av utgifter som rapporteres på regnskapsfunksjon 385. SSB anslår at utgiftene som kommunene har rapportert på funksjon 385 i 2010 (ikke medregnet utgifter til kommunale kulturbygg), i hovedsak består av tilskudd til organisasjoner, aktiviteter, markeringer, kulturdager og hendelser som drives av eller baseres på frivillighet.4 Gitt at vi allerede har klarlagt at tilskudd til organisasjoner utgjorde en liten del av disse utgiftene, gir dette grunnlag for å anta at en betydelig del av utgiftene gikk til festivaler og andre kulturhendelser (NOU:2013:4, s. 249–250).

Her kan det se ut som om både forskere og utredere har foretatt en definitorisk «glideflukt» fra a) SSBs ganske åpne definisjon av post 385 som en svært vid og generell sekkepost i kommunebudsjettene mot b) en smalere definisjon, som særlig rommer støtte til «festivaler og ‘events’». Det samme gjelder Henningsen, m.fl. i en internasjonal artikkel:

According to Statistics Norway (2011, p. 15), the subcategory ‘Cultural infrastructure and other culture’, excluding operating cost on cultural infrastructure, consists mainly of funding for voluntary organisations and funding for cultural festivals and cultural events (Henningsen m.fl. 2015:18, fotnote 2).

Også her «strekkes» kanskje SSBs definisjon av post 385 lenger i retning av festivaler og «events» enn det strengt tatt er grunnlag for.

Alt i alt bidrar de forskjellige definisjonsproblemene vi har omtalt foran, til at undersøkelser av kvantitativ vekst/utvikling av festival-feltet blir ganske usikre. Dessuten kan det hende at aktivitetsformene har endret seg mye, selv om den kvantitative økningen i festivaldeltakelse er mer begrenset.

En ny type kulturaktivitet

Mange festivalforskere setter festivaliseringen inn i en videre analytisk ramme, som ledd i et paradigmatisk skifte i kulturlivet, forsøksvis eksemplifisert med tittelen på artikkelen til Henningsen, m. fl. «From institutions to events – structural change in Norwegian local cultural policy» (2015). Ronström (2014:14) ser festivaliseringen som uttrykk for typisk seinmoderne kulturelle endringstendenser (jf. kulturelt mangfold, eklektisisme, utvisking av kulturelle skillelinjer, mm.):

The fourth facet or approach to festivalisation concerns a tendency in present-day, western societies to arrange cultural production in a festival-like way. “Spectacle-culture”, “event-culture”, “eventification”, “disneyfication”, “cultural fireworks” are alternative expressions to allude to the same idea,

skriver han (Ronström 2012:67). Og seinere: «As a phenomenon of the late modern, hyper-capitalistic world, festivals have become an arena, or interface, where the global and the local are negotiated and processed in new ways» (ibid:75). Festivalforsker og festivalaktivist Mats Aronsen (2006:15) mente for vel et tiår siden at «[f]estivalene kan synes å være viktige aktører i moderne identifikasjonsprosesser i forhold til å markere og utvide identiteten og selvforståelsen». Tjora og medarbeidere (2013) ser festivaliseringen i sammenheng med større kulturendringer mot mer «opplevelsesøkonomi», lokal «stedsidentitet», «eventifisering» og lokalt «entreprenørskap». Aagedal og medarbeidere (2009:201) ser som nevnt festivaliseringen «som ein del av ein meir omfattande trend, der det lokale kulturlivet blir konsentrert rundt store kulturhendingar eller prosjekt». Bjørkås (2004) så for sin del festivaliseringen som uttrykk for større kulturendringer i retning av en desentralisert og individualisert nisjekultur, som brøt med institusjonaliserte maktstrukturer og særlig appellerte til de utdannede mellomlagene i globaliseringens tidsalder.

Ringvirkninger

Mange festivalforskere mener videre at festivaler kan gi store økonomiske ringvirkninger («impacts»), ikke minst lokalt. Mats Aronsen ved Agderforskning regnet seg for eksempel fram til at de totale økonomiske ringvirkningene av Quart-festivalen (arrangert i Kristiansand fra 1992) for Kristiansand-området var på vel 48 millioner kr. (Aronsen 2006:58). Tjora (2013:12–13) reiser også spørsmålet om festivalenes betydning for lokal-økonomisk «bærekraft» og verdiskaping, men uten å trekke bastante konklusjoner. Storstad (2010:91–92) drøfter videre ganske nøkternt om festivaler «skaper arbeidsplasser». På grunnlag av sin spørreundersøkelse estimerer hun at «antallet [nye faste arbeidsplasser som følge av festivalene] ligger på rundt 270 arbeidsplasser på landsbasis».

Det er ingen tvil om at etablering av kulturfestivaler i den kulturpolitiske retorikken ofte begrunnes med «lokale økonomiske ringvirkninger» og økt «lokal sysselsetting». Men forskning/utredning om økonomiske ringvirkninger («impacts») av kulturtiltak har gjennom årene blitt utsatt for massiv kritikk fra andre kulturforskere både nasjonalt og internasjonalt, ikke minst fra kulturøkonomer (Hansen 1995, Puffelen 1996, Ringstad 2005). Det blir dels pekt på at mye slik forskning har vært sterkt tilpasset oppdragsgiveres interesser (forskerne står i fare for å bli «a useful hired gun for the cultural establishment», ifølge Peacock (1991: 9, 8)), og dels at forskningen ofte er beheftet med store metodiske problemer.

Ifølge den danske kulturøkonomen Christian Hjorth-Andersen (2013:331) er den dominerende oppfatningen (underforstått: blant kulturøkonomer) at de økonomiske effektene av kulturtiltak ofte blir sterkt overvurdert. Man glemmer gjerne at de pengene folk bruker på et kulturtiltak (som en festival), vanligvis ville blitt brukt på en annen måte, hvis de ikke var blitt brukt til kulturtiltaket. Det kan altså være at man bare har flyttet ringvirkningene fra «restaurantkonsum» til «festivalkonsum». Dessuten kan positive økonomiske ringvirkninger for ett lokalsamfunn bety tilsvarende negative virkninger for andre lokalsamfunn i nabolaget (folk bruker sine penger på festivalen på «Notodden», som de ellers ville brukt lokalt i «Bø»). «Den manglende præcisering af alternativet til et projekt så som et kunstmuseum bevirker, at mange impact studier hviler på et svagt eller direkte mangelfuldt grundlag», skriver således Hjorth-Andersen (2013:332).

Festivaler i kommunal kulturpolitikk/kulturøkonomi

Storstads survey viste at de kommunale kulturadministrasjonene bruker en del tid på å arrangere festivaler og andre kulturbegivenheter. Men det framstår ikke som det kulturaktivitetsområdet de bruker mest tid på (det er i stedet «bibliotekdrift» og «musikk-/kulturskole», ifølge Storstad 2010:53). Det virker heller ikke som det har vært noen «boom» de seinere årene når det gjelder kommunal tidsbruk til arrangering av festivaler og «spel» (samme sted:54). Det ser i stedet ut til at kulturadministrasjonene har økt tidsbruken på Den kulturelle skolesekken og på musikk-/kulturskoler.

Men om ikke kulturadministrasjonene selv bruker svært mye (og økende) tid til festivaler og begivenhetskultur, kan det hende at kommunene har ytt mer penger – og en økende del av kulturbudsjettene – til slikt? Ifølge Enger-utvalget hadde a) de kommunale driftsutgiftene til idrett vokst kraftig fra 2001 til 2010 (+ 140 kr. per innbygger i faste 2010-kroner), og b) driftsutgiftene til «andre kulturaktiviteter og utgifter til kulturbygg» hadde også økt svært mye (+ 132 kr. per innbygger) (NOU 2013:4, s. 241, tabell 12.7). Enger-utvalget skriver også – med referanse til en annen tabell i utredningen – at:

Vi har pekt på at andre kulturaktiviteter og kulturbygg er en klar budsjettvinner, sammen med idretten. Som man kan se av tabell 12.13, steg kommunenes utgifter til disse formålene fra 243 kroner per innbygger i 2001 til 375 kroner per innbygger i 2010. Det er andre kulturaktiviteter og kulturbygg som har den sterkeste prosentvise veksten i tiårsperioden, 54,3 prosent (NOU 2013:4, s. 248).

Utvalget er klar over at mye av økningen på post 385 kan ha gått til kulturbygg, men regner også med at økningen for en stor del henger sammen med økt festivalisering (jf. «festivaler og større enkeltarrangementer» (NOU 2013:4, s. 249)).

Begeistringsforskning?

Stavrum (2013) påpeker i en artikkel at det er/har vært vanskelig å drive kritisk forskning om kulturpolitiske spørsmål. Aktører på kulturfeltet forventer gjerne at forskningen skal støtte opp om kulturpolitiske tiltak og målsettinger og bekrefte kulturens «iboende godhet» (Røyseng 2007). En del som forsker om kulturpolitiske spørsmål, påvirkes derfor til å drive «begeistringsforskning», dvs. forskning som feirer kulturens «godhet» på en ukritisk måte. Stavrum bruker forskning om kulturpolitiske tiltak for barn og unge som eksempel når hun viser hvordan kulturfeltets begeistring og godhetsidealer gjenspeiles både i selve forskningen og i mottakelsen av den. Forskning om festivaler har ofte et lignende preg. Den avspeiler den type «kreativitet, dugnadsarbeid, ildsjeler, lidenskap og engasjement» (Tjora 2013:17) som ofte preger festivalene selv. Hvorfor er det slik? Det kommer ikke til uttrykk like sterk entusiasme blant kulturpolitikkforskere som forsker om teater eller kunstutstillinger. Kanskje avspeiler den nevnte entusiasmen innen festivalforskningen at festivaler er mange av forskernes foretrukne kulturarena, det vil si at de appellerer til moderne middelklasse-forskere med sans for omnivore5-kultur? Kanskje avspeiler også forsker-entusiasmen oppdragsgivernes positive forventninger til økonomiske ringvirkninger av festivalene? Kanskje avspeiler den i tillegg forventninger fra sterke interessegrupper på kulturfeltet? Men disse spørsmålene får bli stående som mer eller mindre interessante hypoteser.

Empirisk analyse og diskusjon

Vekst?

I hvilken grad stemmer det at antall festivaler er i vekst, og at stadig flere nordmenn deltar på festivaler? Vi står overfor noen av de samme metodiske problemene som omtalt foran til å kunne vurdere dette med noenlunde sikkerhet. Hvordan blir det mangfoldige fenomenet «festival» definert? Bygger vurderinger av endring/vekst i antall festivaler og festivalbesøk på konsistente definisjoner over tid? Her består usikkerheten. Så vidt vi kjenner til, fins det ingen pålitelige statistiske oversikter over antall festivaler/festivalarrangementer i Norge over lengre tid. Men Statistisk sentralbyrå har fra 2004 inkludert besøk på kulturfestivaler i sine survey-undersøkelser av befolkningens kulturaktiviteter (jf. Vaage 2017). Også disse survey-undersøkelsene er nok beheftet med usikkerhet, særlig når det gjelder definisjon av fenomenet «festival». Men det er antakelig en styrke ved dataene at 1) man har brukt samme definisjon over tid, og at 2) man har spurt om festivalbesøk i et spørreskjema som også har omfattet en rekke andre aktuelle kulturaktiviteter. Dermed har respondentene blitt invitert til å skille festivalene klart fra disse andre kulturaktivitetene.

SSBs tall (jf. tabell 1) viser forbausende stabilitet når det gjelder andel av befolkningen som har besøkt en kulturfestival siste 12 måneder fra 2004 til 2016 (det er forbausende i lys av påstander om «boom» og «eksplosjon», jf. foran): Andelen har bare økt fra 28% til 32% i denne perioden, ifølge SSB. Men den store festivalboomen kan jo ha skjedd før 2004. Hjelseths og Storstads tall fra Norsk Monitor tyder iallfall på at det har skjedd en betydelig økning i besøk på musikkfestivaler fra 1999 til 2009 (Hjelseth/Storstad 2013, referert foran). Det er likevel grunn til å merke seg at besøk på kulturfestivaler er et nokså beskjedent fenomen sammenlignet med annet kulturbesøk. Det er langt flere som går på kino, konsert, idrettsarrangement, teater/musikal/revy, museum eller kunstutstilling enn det er som går på festival, ifølge SSB (Vaage 2017:10). Det går både fram at disse andre kulturaktivitetene a) når større andel av befolkningen og b) har hyppigere besøk. Det er også flere som går på tros- og livssynsmøter enn på kulturfestivaler. Og de går (ikke overraskende) langt oftere.

Musikkfestivaler – mest rock/pop – dominerer blant kulturfestivalene. Festivaler innen folkemusikk, teater/revy eller dans synes derimot å være nokså marginale (Vaage 2017:72). Samtidig viser dette at begrepet «kulturfestival» kan romme noe for enhver smak, både høy- og lavkultur, både ungdoms- og voksenkultur. Dette viser seg også når vi ser på publikumsstruktur (tabell 1): Omtrent like mange kvinner som menn går på festival. Det er en god del besøkende i alle alders- og utdanningsgrupper, selv om det er flest aktive blant de yngre. Publikumsstrukturen ser ikke ut til å ha endret seg mye siden 2004. Men mens det tidligere var flest festival-deltakere blant folk med høyere utdanning, ser denne forskjellen ut til å ha blitt utvisket i 2016, ifølge tabell 1.

Tabell 1. Andel av befolkningen (9–79 år) som har vært på kulturfestival og antall besøk i gjennomsnitt siste 12 måneder, etter kjønn, alder og utdanning. 2004, 2008, 2012 og 2016. Etter Vaage 2017:68.
  2004 2008 2012 2016
Alle 28 32 31 32
Kjønn        
Menn 28 35 32 33
Kvinner 28 29 30 31
Alder        
9–15 år 25 26 29 25
16–24 år 43 51 44 48
25–44 år 33 34 38 35
45–66 år 21 29 26 30
67–79 år 13 18 16 16
Utdanningsnivå        
Ungdomsskole 14 27 23 36
Videregående skole 30 31 30 30
Universitet/høgskole, kort 32 38 36 36
Universitet/høgskole, lang 35 38 37 29
Antall besøk, alle 0,5 0,6 0,6 0,5

Tidsperioden 2004–2016 er imidlertid begrenset. Kanskje det har skjedd en «festivaliserings-boom» før 2004? Spørreundersøkelser om kulturbruk har dessuten sine metodiske begrensninger. Det kan være nyttig å belyse spørsmålet fra flere synsvinkler og med ulike datakilder.

Når folk besøker en festival, er det altså oftest en musikk-festival det dreier seg om (Vaage 2017:72). Så det kan være gode grunner til å se enda nærmere på besøk på musikkfestivaler over tid. Hjelseth og Storstad viste som nevnt foran at det hadde skjedd en betydelig økning i besøket på musikkfestivaler fra 1999 til 2009. I tabell 2 nedenfor har vi utvidet deres tabell med nyere tall fra Norsk Monitor/Ipsos.

Tabell 2. Andel av befolkningen (15 år eller eldre) som har vært på musikkfestival i løpet av de siste 12 månedene, 1999–2015.Tabellen bygger på Hjelseth/Storstads artikkel/tabell 2.1 i Tjora (red.) (2013:36) og på nyere data (2011–2015) fra Norsk Monitor/IPSOS. Tallene i tabellen er prosentuert ut ifra de som har svart på spørsmålet. «Missing»/ ubesvart er altså utelatt, men de ubesvarte er så få at det har lite å si for prosentfordelingen. Prosent.
  1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015
Minst en gang 10,6 14,0 14,3 14,9 15,1 17,1 20,7 19,7 19,7
Sjeldnere7 27,3 31,2 29,2 28,7 26,4 27,7 29,0 30,2 28,3
Aldri 62,1 54,8 56,5 56,5 58,4 55,3 50,4 50,2 52,1
Sum 100,0 100,0 100,0 100,1 99,9 100,1 100,1 100,1 100,1
N 4009 3949 3886 3728 3816 3533 3912 4020 4127

Den store økningen fra 1999 til 2009 fortsatte fram til 2011, ifølge tabell 2. Men fra 2011 til 2015 ser det ut til at besøket har stabilisert seg eller gått litt ned. Tabellen samsvarer for så vidt godt med tabell 1 foran: Både besøket på festivaler generelt og på musikkfestivaler spesielt ser ut til å ha stabilisert seg på et visst – middels høyt – nivå de siste årene. Men vi får litt forskjellig inntrykk av når denne stabiliseringen faktisk inntraff.

Vi kan i tillegg belyse «festivaliseringen» med bakgrunn i en helt annen datakilde, nemlig medlemskap i interesseorganisasjonen «Norske Festivaler»8. Utviklingen av medlemskap i denne interesseorganisasjonen er selvsagt – ikke i seg selv – noe entydig og pålitelig mål på festivaliseringen generelt i Norge: Det kan jo være flere festivaler som av forskjellige grunner ikke vil være medlem av organisasjonen, og medlemsutviklingen kan være påvirket av ulike organisatoriske forhold (jf. organisasjonens effektivitet, mulighetene for økonomisk støtte, osv.). Vi mener likevel at Norske Festivaler har en nyttig organisasjonsstatistikk, som kan kaste ytterligere lys over våre problemstillinger.9 Antall medlemmer (dvs. antall festivaler) i organisasjonen Norske Festivaler økte betydelig fra 51 i 2004 til 84 i 2010. Siden (fra 2011 til 2016) har medlemstallet ligget noe under 80 medlemmer – og dessuten gått litt ned: Antall medlemmer var 79 i 2011 og 73 i 2016. Antall besøkende på medlemsfestivalene viser ingen klar og systematisk økning eller nedgang i perioden 2005–201310. Men organisasjonen oppgir «omtrentlige besøkstall» på 1.058.737 i 2005, høyeste «omtrentlige besøkstall» på 1.454.687 i 2008 og litt mer moderate besøkstall (1.104.025) i 2013.

Alt i alt tyder disse tallene – fra nokså forskjellige datakilder – på at det skjedde en betydelig vekst både i antall festivaler og i folks besøk på festivaler fram til et stykke ut på 2000-tallet. Siden ser det ut til at både etableringen av festivaler og festivalbesøk har stabilisert seg på et visst, men ikke svært høyt, nivå – sammenlignet med andre kulturarrangementer og -aktiviteter. Her må vi i imidlertid igjen minne om vanskene med kvantitative sammenligninger mellom besøksutviklingen på så ulike kulturaktiviteter som festivaler, enkeltkonserter og kunstutstillinger: Festivaler er som nevnt ofte mangfoldige kulturfenomener som utspiller seg over flere dager, mens mange andre kulturaktiviteter er mer ensidige, formaliserte og tidsavgrensete. Det ser likevel snarere ut til at festivaliseringen har gått litt tilbake enn det motsatte de aller siste årene. Iallfall bør de mest offensive påstandene om tiltakende og vedvarende festivalvekst i Norge modifiseres.

Festivaler i kommunal kulturpolitikk og -utgifter – hva sier dataene nå?

Hva så med påstanden om økt støtte til festivalisering på kommunebudsjettene? Enger-utvalget bygde sine analyser av kommunale kulturutgifter på Kostra-tall11 for perioden 2001–2010 basert på den inndelingen av kommunale kulturutgifter i totalt åtte sektorer som gjaldt til og med 2007. Det var to sektorer blant disse åtte som framsto som klare budsjettvinnere, nemlig 380 «Idrett» og 385 «Andre kulturaktiviteter og kulturbygg». Fra og med 2008 ble imidlertid utgifter til kommunale kulturbygg skilt ut som en egen Kostra-funksjon 386 «Kommunale kulturbygg». Dermed skiftet også funksjon 385 navn til «Andre kulturaktiviteter og tilskudd til andres kultur- og idrettsbygg». Kommunal støtte til festivaler m.v. skal både før og etter endringen i 2008 i hovedsak bli ført på funksjon 385, jf. nærmere beskrivelse nedenfor. Eventuelle utgifter til festivaler og «events» blir dermed mer presist målt fra og med 2008 enn i de dataene som bl.a. Enger-utvalget baserte sine konklusjoner på. Samtidig ble det også innført en ny funksjon 381 «Kommunale idrettsbygg og idrettsanlegg», mens opprinnelig funksjon 380 «Idrett» skiftet navn til «Idrett og tilskudd til andres idrettsanlegg».

Gitt endringen fra åtte til ti regnskapsfunksjoner for kommunale utgifter til kultur og idrett fra 2008, viser dataene et nokså annet bilde enn det både Enger-utvalget og øvrige tidligere refererte bidrag omkring temaet sluttet seg til. Tabell 3 nedenfor er sammenfallende med tabell 12.7 i NOU 2013:4 bortsett fra at vi har utvidet til 10 kultursektorer, inkludert regnskapsårganger til og med 2016, samt kostnadsjustert alle kronebeløp til faste 2016-priser.12 Utgiftsbegrepet er kommunale netto driftsutgifter, dvs. at driftsinntekter som brukerbetalinger, gebyrer, billettinntekter, tilskudd og overføringer fra staten/fylke/andre kommuner m.v., er trukket fra.

Tabell 3. Netto driftsutgifter til kulturformål totalt og til 10 underområder, sum alle kommuner i landet, faste 2016-priser per innbygger (konserntall). Kilde: SSB/Kostra.
  2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 % endr.
Kommunal kultur og idrett, totalt 2019 1982 2096 2084 2092 2081 2111 2089 2148 6 %
231 Aktivitetstilbud barn og unge 233 230 234 225 219 214 209 198 201 –14 %
370 Bibliotek 319 306 305 301 304 295 290 277 276 –13 %
373 Kino 16 13 19 18 11 8 13 7 2 –90 %
375 Muséer 74 75 74 80 85 83 77 78 84 14 %
377 Kunstformidling 115 107 104 104 114 100 101 99 106 –7 %
380 Idrett og tilskudd til andres idrettsanlegg 356 243 197 193 209 200 178 184 179 –50 %
381 Kommunale idrettsbygg og idrettsanlegg 195 312 442 432 429 453 483 480 527 171 %
383 Musikk- og kulturskoler 277 276 272 269 277 283 290 269 269 –3 %
385 Andre kulturaktiviteter og tilskudd til andres kultur- og idrettsbygg 314 285 292 280 269 260 279 268 275 –13 %
386 Kommunale kulturbygg 119 135 158 181 176 185 191 229 230 94 %

Etter at den gamle funksjon 385 har blitt splittet opp i to funksjoner 385 og 386, ser vi at det snarere er driftsutgifter til 386 kommunale kulturbygg (+94 %) enn driftsutgifter til festivaler/«events» (forutsatt å ligge innenfor 385 «andre kulturaktiviteter mm.» –13 %), som har økt. Vi ser også at driftsutgifter til 381 kommunale idrettsbygg/-anlegg har økt enda kraftigere (+171 %). Tidligere konklusjoner om økte driftsutgifter til idrett mer generelt må derfor også modifiseres: Det er kun driftsutgifter til 381 «kommunale idrettsbygg/-anlegg» som har økt, mens utgifter til idrett for øvrig (inkludert tilskudd til «andres idrettsanlegg») har gått tilbake med ca. 50 %.

Alt i alt synes tabell 3 å avspeile en kraftig kommunal bygg- og anleggsboom innen kultur og idrett. Noen «festivalboom» er det vanskelig å spore, iallfall for perioden 2008–16. Generelt ser vi her tendenser til noe vi må kunne karakterisere som en tiltakende kommunalisering av kulturarbeidet, særlig knyttet til bygg og anlegg. Hvis vi trekker ut de to «kommunale bygg- og anleggssektorene» 381 og 386, finner vi at kommunale utgifter til kultur og idrett for øvrig, har hatt en reell reduksjon på ca. 18 % fra 2008 til 2016. Det må imidlertid tas forbehold om at tabell 3 (bygd på nyere Kostra-tall) selvsagt bare sier noe om perioden 2008–16, mens de tidligere undersøkelsene bygde på data fra 2001 til 2010. Det er jo mulig, men ikke særlig sannsynlig, at den kommunale festivalboomen gjorde seg tungt gjeldende før 2008.

Angående en eventuell kommunal festivalboom – i betydningen kommunale overføringer eller tilskudd til private eller ideelle organisasjoner som driver festivalvirksomhet – er det ønskelig å komme fram til et mest mulig presist regnskapsmessig mål av hvilket omfang slik støtte kan ha hatt de siste årene. I Kostra-veilederen for 2017 (KMD (2016), s. 39) listes det opp følgende kulepunkter for hvilke formål som skal sortere inn under funksjon 385:
  • Utgifter og inntekter knyttet til kulturaktiviteter i kommunal regi, herunder utgifter til inventar og utstyr som benyttes til kulturaktivitetene.
  • Tilskudd til organisasjoner, aktiviteter, markeringer, kulturdager og hendelser som drives av eller baseres på frivillighet.
  • Tilskudd til drift/vedlikehold av og investeringer i andres kulturbygg.
  • Kulturkonsulent/kulturkontor (funksjoner som i hovedsak arbeider utadrettet mot kommunens kulturorganisasjoner og kulturtiltak).
Denne opplistingen viser at funksjon 385 fortsatt er å betrakte som en «sekkepost», selv om den har blitt mer presist avgrenset enn det som var tilfelle før 2008. For å få enda bedre kontroll på hva kommunale utgifter ført på funksjon 385 kan bestå av, kan vi også gå inn på såkalt artsnivå i regnskapene. Kommunal støtte i form av overføringer/tilskudd til frivillige organisasjoner eller private aktører vi bli ført under artsgruppen «Overføringer» i Kostra-regnskapene. En annen viktig artsgruppe er «Lønn», som inneholder all ordinær lønn (inkludert feriepenger, arbeidsgiveravgift, sosiale utgifter) til kommunalt ansatte. Følgende tabell viser hvor mye disse to viktige utgiftstypene utgjør for den aktuelle Kostra-funksjonen 385 «Andre kulturaktiviteter og tilskudd til andres kultur- og idrettsbygg»:

Tabell 4. Netto driftsutgifter til Kostra-funksjon 385 «Andre kulturaktiviteter og tilskudd til andres kultur- og idrettsbygg», samt hvor mye av dette som er hhv. lønnsutgifter og overføringer. Sum alle kommuner i landet, faste 2016-priser per innbygger (konserntall). Kilde: SSB/Kostra.
  2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 % endr.
Netto driftsutgifter 314 285 292 280 269 260 279 268 275 –13 %
Lønnsutgifter 130 124 127 131 132 128 133 129 134 3 %
Overføringer 137 125 122 125 115 116 115 112 116 –16 %
Herav overføringer til private aktører og frivillige organisasjoner (art 470) 136 124 121 123 114 115 115 111 115 –15 %

Statistikkbankens data for utgiftstypen «Overføringer» vist i tabell 4, representerer en sum av følgende arter, jf. SSB (2017) og Statistikkbanken.
  • 400 Overføring til staten
  • 430 Overføring til fylkeskommuner
  • 450 Overføring til kommuner
  • 470 Overføring til andre (private)
Statistikkbanken i SSB har ikke funksjonalitet som tillater at det kan hentes ut tall på så finmasket nivå. Telemarksforsking har imidlertid en egen database med rådata fra Kostra slik at vi også har fått mulighet til å hente ut hvor mye av de totale overføringene vist i Tabell 4 som utgjøres av Art 470 «Overføringer til andre (private)». Det er denne arten som er den aktuelle arten dersom kommuner utbetaler økonomisk støtte til en privat eller frivillig organisasjon. Disse tallene er vist i siste rad i Tabell 4. Det viser seg at overføringer til stat, fylkeskommuner eller andre kommuner er helt minimale innenfor denne Kostra-funksjonen, slik at så godt som alt av «overføringer» nettopp dreier seg om overføringer til private.

Den nederste raden i Tabell 4 med «overføringer til private» representerer dermed det mest finmaskede eller presise tallet som finnes av publiserte kommunale regnskapsdata som kan vise kommunal støtte til private eller frivillige festivaler eller «events». Det bør imidlertid tas forbehold om at en del av disse overføringene også kan være gitt til andre typer organisasjoner og arrangementer enn til festivaler og «events», slik som ordinær driftsstøtte til private/frivillige organisasjoner som driver mer permanent drift gjennom hele året. Det skal dessuten understrekes at en del kommunal støtte til festivaler også kan ha blitt gitt på andre Kostra-funksjoner enn 385. Dette gjelder særlig dersom en festival eller et arrangement har en særskilt profil rettet mot barn og unge. Da kan utgiftene eventuelt like gjerne bli ført på funksjon 231 «Aktivitetstilbud til barn og unge». Det kan også være noe støtte til festivaler og «events» som blir ført på funksjon 377 Kunstformidling. Gitt disse forbehold må likevel konklusjonen bli:

  • Kommunal økonomisk støtte til festivaler og events i regi av frivillige og private aktører ser ut til å ha gått ned i perioden 2008 til 2016.
  • Omfanget av slik støtte har ligget på et relativt moderat nivå de siste 3–4 årene, trolig på rundt 115 kroner per innbygger. Dette utgjør i så fall noe over 5 % av totale kommunale netto driftsutgifter til kultur- og idrettsformål.
Mye tyder derfor på at fokuset i Enger-utvalgets utredning, og i en del festival-forskning, på kommunene som en viktig økonomisk støttespiller for festivaler og event-kultur, har vært misvisende. Dette inntrykket støttes også av talloppgaver over finansiering av medlemsfestivalene til organisasjonen Norske Festivaler. Deres tall tyder på at statlige tilskudd veier mye tyngre i festivalenes økonomiske drift enn både regional/lokal støtte, sponsorinntekter og billettinntekter. Den totale statlige støtten til medlemmer av Norske Festivaler ser dessuten ut til å ha økt kraftig i perioden 2005–2013.13 Samtidig skaffer festivalene inntekter fra mange kilder. Sponsorinntekter og billettinntekter ser ut til å utgjøre en større andel av driftsinntektene til festivaler enn de gjør i de fleste tradisjonelle kulturinstitusjoner (Mangset/Hylland 2017). Dessuten utgjør nok frivillig arbeidsinnsats en viktig økonomisk ressurs for mange festivaler.

Avslutning

Våre konklusjoner blir – på denne bakgrunn – at:

(1) Både forskere og offentlige utredere har overvurdert tendensen til «festivalisering» av norsk kulturliv. Festivaliseringen – det vil si etableringen av nye festivaler, antall festival-arrangementer og folks besøk på festivaler – har nok økt en god del fram til et stykke ut på 2000-tallet. Men seinere ser det ut til at både antall etableringer, arrangementer og deltakelse har stabilisert seg på et visst nivå, som ikke er svært høyt sammenlignet med andre kulturaktiviteter. Ulike datakilder gir litt forskjellige svar på når denne stabiliseringen skjedde, men et rimelig anslag er perioden 2008–2011. SSBs undersøkelser viser at kulturfestivaler primært berører vel 30% av befolkningen i løpet av et år. Det er ingenting som tyder på at folk flest deltar mer på festivaler/begivenhetskultur enn på en rekke andre sentrale kulturaktiviteter.

(2) Forestillingen om at utgifter til festivaler og begivenhetskultur har slått tungt – og stadig tyngre – inn i kommunal kulturøkonomi, er etter alt å dømme misvisende. De kommunale utgiftene til drift av festivaler har heller gått ned de seinere år. En mer finmasket Kostra-statistikk etter 2008 tyder dessuten på at økte driftsutgifter til kommunale kultur- og idrettsbygg/-anlegg er et mye mer påtakelig fenomen enn økte kommunale utgifter til festivaler og begivenhetskultur. Det kan se ut til at både forskere og utredere har latt seg beruse litt til overmål av «festivaliserings-hypotesen». En annen sak er at den statlige støtten til festivaler ser ut til å ha økt betydelig.

(3) Enger-utvalgets påstand om en stor vekst i de kommunale driftsutgiftene til idrett generelt blir dermed også noe misvisende (NOU 2013:4, s. 248). Mens driftsutgiftene til kommunale idrettsbygg/-anlegg utvilsomt vokste kraftig, gikk øvrig støtte til «idrett og tilskudd til andres idrettsanlegg» en god del ned, iallfall fra 2008 til 2016.

Både innenfor festivalforskning og i kulturpolitiske dokumenter har det altså vært fokusert sterkt og noe misvisende på en økende kommunal festival- og event-kultur. Hvilke konsekvenser har dette retoriske fokuset hatt for den øvrige kommunale kulturpolitikken? Det kunne fortjene ytterlige oppmerksomhet fra forskere.

Vi må til slutt understreke at denne artikkelen primært handler om de kvantitative sidene av fenomenet festivalisering. Det er godt mulig at festivalenes innmarsj i norsk kulturliv innevarsler en kvalitativ endring i måtene folk deltar i – og vil delta i – kulturlivet på. Men det er en annen historie.

Litteratur

Aronsen, M. (2006): Quart 06 – mer enn musikk. Verdiskaping og ringvirkninger. Prosjektrapport nr. 08/2006. Agderforskning. Kristiansand.

Bjørkås, S. (2004): Et Timbuktu for moderne mellomlag. Om kunstfestivalene og den utdannete middelklassens kulturelle prosjekt. I: Røyseng, S./Solhjell, D. (red.): Kultur, politikk og forsking. Festskrift til Per Mangset på 60-årsdagen. Telemarksforskning.

Bugge, E.M. (2004): Festivalisering og festivalmangfold i Nord-Norge. Norsk kulturråds årskonferanse. Tromsø.

Danielsen, A. (2006): Behaget i kulturen. En studie av kunst- og kulturpublikum. Bergen. Norsk kulturråd/Fagbokforlaget.

Døviken, J., Sverkeli, B. og P. Strömberg (2008). Yohan – barnevandreren. Hvordan kan en familiefilm skape grunnlaget for ny næringsutvikling i Agderkommunene? Prosjektrapport nr. 27/2008. Kristiansand: Agderforskning.

Elstad, B./de Paoli, D. (2008): Organisering og ledelse av kunst og kultur. Oslo: Cappelen.

Hansen, T. Bille (1995): Measuring the Value of Culture. I: The European Journal of Cultural Policy, Vol.1, No 2, 309–22.

Hauge, E.S. (2007). Musikk ut av Norge – en bransjeanalyse. Rapport 1/2007. Kristiansand: Agderforskning. 

Henningsen, E./Håkonsen, L./Løyland, K. (2015): From institutions to events – structural change in Norwegian local cultural policy. The International Journal of Cultural Policy, 23/3, 352–371.

Hjelseth, A./Storstad, O. (2013): Festivalfolket – hvem er de? I: Tjora, A. (red.) (2013): Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Cappelen, Oslo.

Hjemdahl, K.M., Hauge, E.S., Nygårdsvik, I. & M. Aronsen (2006). Nordisk Senter forOpplevelsesindustri? Satsing fra Sørlandet. Rapport 3/2006. Kristiansand: Agderforskning.

Hjemdahl, K.M., E.S. Hauge & E. Lind (2007): Festivaler på Sørlandet. Kultur i kraftformat. FoU-rapport nr. 4/2007. Agderforskning. Kristiansand.

Hjorth-Andersen, C. (2013): Hvad koster kulturen? Jurist- og økonomforbundets forlag.

Håkonsen, L. (2015): Kommunenes kulturutgifter – oppdatert statistikk for perioden 2008-2014. Bø: TF-notat 52/2015.

Jaeger, K & R.J. Mykletun (2009): The Festivalscape of Finnmark. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism. Vol. 9, nr. 2–3, 327–348, 2009.

Jæger, K., Kvidal, T., Viken, A. (2012): Festivaler i Nord-Norge. Et samhandlingsfelt for reiseliv, øvrig næring, kultur og sosialt liv. Rapport 2012:10, NORUT/Alta.

KMD (2016): Regnskapsrapporteringen i Kostra. Veiledning. Regnskapsåret 2017. Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Mangset, P./Hylland, O.M. (2017): Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis. Oslo: Universitetsforlaget (under trykking).

NOU 2013:4 (2013): Kulturutredningen 2014 (Enger-utvalgets utredning). Oslo: Departementenes servicesenter. Informasjonsforvaltning.

Peacock, A. (1991): Economics, Cultural Values and Cultural Policies. I: Journal of Cultural Economics, 15/2/1991.

Peterson, R.A. (1992): Understanding audience segmentation: From elite and mass to omnivore and univore. I: Poetics, 21 (1992), 243–258.

Puffelen, F. v. (1996): Abuses of Conventional Impact Studies in the Arts. I: The European Journal of Cultural Policy, Vol 2/No 2.

Ringstad, V. (2005): Kulturøkonomi. Cappelens Akademiske Forlag.

Ronström, O. (2014): Festivals et festivalisations. Cahiers d’ethnomusicologie, 27/2014, 1–19.

Ronström, O. (2016): Four Facets of Festivalisation. Musik- och Dansetnologisk Tidsskrift, Vol. 1, 2016, 67–83.

Røyseng, S. (2007): Den gode, hellige og disiplinerte kunsten. Forestillinger om kunstens au-tonomi i kulturpolitikk og kunstledelse. Dr. avhandling, UiB.

SSB (2011): Kulturstatistikk 2010. SSB Oslo-Kongsvinger.

SSB (2017): Kostrapublisering 15. mars 2017 – Faglig veiledning til bruker. Statistisk sentralbyrå.

Stavrum, H. (2013): Begeistringsforskning eller evalueringstyranni? Om kunnskap om kunst for barn og unge. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, Vol 16/1, 2013, 154–171.

Storstad, O. (2010): Kommunal kultursektor i endring. Oslo-Bergen, Fagbokforlaget.

TBU (2017): Rapport fra det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi, Juni 2017, Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Tjora, A. (red.) (2013): Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Cappelen, Oslo.

Tjora, A., Levang, L.E., Bye, T.A., Hirrich, A., Røkkum, N.H.Aa, Torp, T.U. (2017): Musikkfestivalenes kollektive effervesens, Tidsskrift for samfunnsforskning, 1/2017, 62–83.

Vaage, O.F. (2017): Norsk kulturbarometer 2016. Statistisk sentralbyrå, Statistiske analyser.

Aagedal, O./Egeland, H./Villa, M. (2009): Lokalt kulturliv i endring. Oslo-Bergen, Fagbokforlaget.
1Vi gjør rede for svakheter/begrensninger ved de ulike datakildene underveis i analysen.
2Bjørkås bygde her på tallmateriale fra undersøkelser sosiologen Arild Danielsen har gjort for Norsk kulturråd som ledd i prosjektet «Kunstoffentligheter», jf. Danielsen 2006.
3Det siste sitatet er oversatt fra fransk av artikkelforfatterne.
4SSB (2011). (Fotnote 16 i NOU 2013:4).
5Omnivore=altetende, jf. teorien om at middel- og overklassen har utvidet sitt kulturelle repertoar til å omfatte både høy- og populærkulturelle ytringer, dvs. at de er blitt kulturelt «altetende» (Peterson 1992).
7Som Hjelseth og Storstad påpeker, virker det litt underlig å operere med kategorien «sjeldnere» – mellom minst en gang og aldri – når spørsmålet er hvor mange ganger man har vært på musikkfestival siste år. Ifølge Hjelseth/Storstad er denne kategorien opprettholdt for å fange opp de som er i tvil om de har vært på musikkfestival siste år. Hjelseth/Storstad (2013:36) har valgt å behandle dette svaralternativet som om man ikke har vært på musikkfestival siste 12 måneder. Vi følger samme logikk.
8«Norske Festivaler» ble opprettet i 1997, ifølge organisasjonens nettsider, jf. http://norwayfestivals.com/nb/om-oss, «som et organ for samarbeid og utvikling av norske festivaler, med sikte på å spre kunnskap om medlemsfestivaler og fremme disse nasjonalt og internasjonalt».
9Vi vil rette en takk til Norske Festivaler som har stilt sin festival-statistikk til disposisjon for oss.
10Tall fra Norske Festivaler. Vi har fått tilgang til «omtrentlige besøkstall» for perioden 2005 til 2013.
11Kostra er et statistisk rapporteringssystem for norske kommuner, administrert av Statistisk sentralbyrå. Det gir blant annet mulighet til å analysere utviklingstrekk i kommunal økonomi. Kostra ble etablert rundt år 2000.
12I NOU 2013:4 var kronebeløp målt i faste 2010-priser. Alle prisjusteringer er foretatt med den kommunale kostnadsdeflatoren som publiseres av Teknisk Beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi, jf. TBU (2017), vedleggstabell 4.
13Tallmateriale fra Norske Festivaler. Det gir brukbart innblikk i finansieringskildene til drift av medlemsfestivaler, men er dessverre ikke så presist og fullstendig at det egner seg for framstilling i form av tabeller eller figurer.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon