Jeg mener ikke på noen måte at kunsten skal bli instrumentell eller satt til å løse noen av våre samfunnsutfordringer. Nei, tvert imot, så ønsker jeg å legge til rette for å øke inntektene fra kunstnerisk virke, der inntekter er mulig og heller gjøre den mindre avhengig av årlige statsbudsjetter.

Sitatet over er hentet fra en tale den norske kulturministeren, Linda Hofstad Helleland, holdt under den storstilte konferansen «Kreativ arena» i Oslo 15. november 20161. Konferansen forente kulturpolitiske og næringspolitiske interesser og ble arrangert av fire store og viktige aktører i den norske statsforvaltningen i fellesskap: Kulturdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Norsk kulturråd og Innovasjon Norge. Konferansen skulle markere startskuddet for regjeringens satsing for å styrke «bærekraften i kulturbransjene i hele landet»2. Argumentasjonen bak satsingen på kreativ næring har i særlig grad handlet om behovet for omstilling av den norske økonomien etter oljen.

Sitatet over er interessant av flere grunner. Kulturministeren peker her i en annen retning enn den som lenge har rådet i den nordiske kulturpolitikken. Uavhengig av hvilke partier som har hatt regjeringsmakt har det lenge vært enighet om at en offensiv offentlig kulturpolitikk skaper et nødvendig bolverk mot markedskreftene. Her ser vi imidlertid en tydeligere liberalistisk tilnærming. Offentlig støtte forstås som en belastning og begrensning på kulturlivets frihet, mens markedsbaserte inntekter forstås som bedre egnet til å skape uavhengighet.

Videre forteller sitatet oss at kulturministeren til tross for talens hovedbudskap om mulighetene for økonomisk verdiskaping innen kunst, kultur og kreativ næring ikke ønsker å bli assosiert med instrumentell kulturpolitikk. Det er verdt å merke seg at hun startet sitt innlegg med å understreke kunsten og kulturens grunnleggende egenverdi. Slike understrekinger er også gjennomgående i kulturpolitiske dokumenter som omhandler kultur og næring. Politiske myndigheter uttrykker sin tilslutning til kunstens viktigste verdi – dens egenverdi. Først når dette er på plass, introduseres ambisjonen om sektorens rolle i næringsutviklingen. Denne retoriske manøveren kan tolkes som en måte å søke legitimitet på.

Kulturpolitikkforskningen har på sin side jevnt over hatt en normativ og negativ holdning til kulturpolitikk med åpenbare instrumentelle ambisjoner. Begrepet har ofte blitt brukt som ledd i en kritikk av kulturpolitiske initiativer hvor kunst og kultur skal realisere mål på andre samfunns- og politikkområder. Samtidig har begrepet blitt brukt til å betegne svært ulike initiativer i kulturpolitikken. Alt fra kulturens bidrag til befolkningens dannelse og sivilisasjon til nettopp visjoner om kulturens rolle i næringsutvikling har blitt kategorisert som instrumentell kulturpolitikk. Både myke og harde formål har på denne måten blitt assosiert med instrumentell kulturpolitikk. Når begrepet instrumentell kulturpolitikk kan favne så mange og så vidt forskjellige initiativer, er det verdt å spørre hvor fruktbart begrepet er for analytiske formål.

De mange og ulike formålene som har blitt kategorisert som instrumentell kulturpolitikk, forteller oss framfor alt noe vesentlig om hva kulturpolitikk er. Kulturpolitikk er viktige arenaer hvor kunstens og kulturens rolle og verdi forhandles – arenaer hvor kunst og kultur gis mening i en større samfunnsmessig ramme. For å få en bedre forståelse av alle de ulike prosessene, strategiene og virkelighetsforståelsene som er involvert, trenger kulturpolitikkforskningen et raffinert begrepsapparat.

Artiklene som publiseres i dette nummeret av Nordisk Kulturpolitisk Tidsskrift, gir på ulike måter innsikt i hvordan kunst og kultur gis mening i en samfunnsmessig ramme. I den første artikkelen i dette nummerert stiller Kristian Nagel Delica spørsmål om hvilken rolle kulturinstitusjoner kan spille for sosial innovasjon i utsatte boligområder. Delica argumenterer for at kulturinstitusjoner kan spille en viktig rolle forutsatt at de har en bredere tilnærming og profil enn den tradisjonelle høykulturen. Med utgangspunkt i sin analyse av et utviklingsprosjekt i urbane områder i Danmark målbærer Delica en kritikk av kulturplanlegging som tar utgangspunkt i den såkalte «kunst-pluss-modellen» hvor kunsten er satt i første rekke, mens andre hensyn kommer i andre rekke.

Kulturens rolle i bypolitikk er også tema for Bjarki Valtyssons bidrag. Valtysson analyserer og sammenligner de nordiske hovedstedenes kulturpolitikk med tanke på hvilke formål som gjør seg sterkest gjeldende. Han finner at diskurser om kreativ næring, «cool» kapitalisme og økonomisk instrumentalisering absolutt gjør seg gjeldende, men at det ikke er dette som er mest fremtredende i hovedstedenes kulturpolitikk. Det er snarere demokratiske formål om likhet, åpenhet, tilgjengelighet, deltakelse og inkludering.

Den samfunnsmessige verdien av kunst og kultur er ikke bare et spørsmål som behandles på formelle kulturpolitiske beslutningsarenaer eller kommer til uttrykk i kulturpolitiske dokumenter. Det er også et spørsmål som er sentralt for ledere av kulturorganisasjoner. Nanna Kann-Rasmussen bidrar i dette nummeret med en artikkel som nettopp viser at kulturledelse i økende grad er et legitimitetsarbeid overfor brukere, partnere og politikkutformere. Kulturledere må vise at deres virksomhet har stort publikum, holder høy kunstnerisk kvalitet og har samfunnsmessig relevans.

Kunstens samfunnsmessige rolle og verdi kan også undersøkes ved å analysere konkrete verk. Mats Trondman og Jens Trondman utforsker i sin artikkel hvordan musikk kan bidra til å forme og bearbeide et kulturelt traume. Artikkelen analyserer det prisvinnende verket On the Transmigration of Souls av den amerikanske komponisten John Coolidge Adams. Verket ble skrevet som en respons til terrorangrepet 11. september 2001. Trondman og Trondman analyserer i artikkelen hvordan musikk med relevans for levd liv kan utvikle kapasiteter for medfølelse i andres sorg og smerte, for sosial kritikk og for demokratisk integrasjon.

Av kunstartene er det nok litteraturen som har blitt tettest koblet til ambisjoner om å utvikle befolkningens dannelse. Den storstilte nasjonale kampanjen Danmark læser hadde som formål å sørge for at den danske befolkningen i større grad leser skjønnlitteratur. I sitt bidrag til dette nummeret analyserer Niels Dichov Lund og Anne Line Dalsgård kampanjens formål og innhold. Lund og Dalsgård finner at kampanjen bevegde seg fra et opprinnelig formål hvor litteraturens dannelsespotensial stod sterkt til en pragmatisk betoning av opplevelse og events. I forlengelsen av dette problematiserer forskerne hvorvidt det i hele tatt gir mening med en dannelsesorientert kampanje i dag.

Kulturens samfunnsmessige betydning kan også undersøkes som sektorens bidrag til sysselsetting og økonomisk verdiskaping. Dette er tema for artikkelen til Anne-Britt Gran, Øyvind Torp og Marcus Gjems Theie. Her presenteres resultatene fra en kartlegging av kreativ næring i Norge i perioden 2008–2014. Artikkelen drøfter i særdeleshet hvordan slike kartlegginger metodisk kan og bør legges opp. Til sist i nummeret finner dere også en bokanmeldelse.

Dette er det siste nummeret som utgis med undertegnede som redaktør. Ved årsskiftet sender jeg stafettpinnen videre til seniorforsker Sakarias Sokka ved CUPORE i Helsinki. Han er en anerkjent og erfaren forsker som kjenner den kulturpolitiske forskningen svært godt. Det føles trygt å overlevere redaktørrollen i Sakarias’ hender. Alterneringen av redaktørrollen mellom de nordiske landene er viktig for å realisere tidsskriftet som nettopp en nordisk arena. Sammen med den nordiske konferansen for kulturpolitisk forskning som neste gang arrangeres i Helsinki 23.–25. august 2017, er det tidsskriftets mål å være en betydelig bidragsyter til kvalitet, utvikling og vitalitet i den nordiske kulturpolitikkforskningen.

Jeg vil avslutte med å takke alle som er med på å gjøre tidsskriftet mulig og som har gitt uvurderlige bidrag i min periode som redaktør. Først vil jeg takke redaksjonssekretær Anitra G. Figenschou som har bidratt med gode ideer, stor kompetanse og solid gjennomføringsevne. Takk til tidsskriftets redaksjonskomité som har bidratt med konstruktive strategiske diskusjoner og således gitt tydelig retning til det redaksjonelle arbeidet. Jeg vil også takke alle de institusjonene som er med i konsortiet som finansierer tidsskriftet. Takk til alle som har sendt inn artikkelmanuskripter til tidsskriftet og på denne måten tatt del i utviklingen av den forskningsbaserte kunnskapen om kulturpolitikk. Uten artikler og anmeldelser å publisere ville det ikke vært noe tidsskrift. En særskilt takk går til alle de anonyme konsulentene som har bidratt til å sikre og utvikle kvaliteten på tidsskriftets ulike bidrag. Til sist vil jeg takke ansvarlig utgiver, Högskolan i Borås for tilliten. Det har vært en morsom og lærerik periode. Takk for meg!