Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kultur for å delta - Når kulturpolitiske idealer skal realiseres i praktisk kulturarbeid



Kulturviter/PhD og forsker 1 ved Telemarksforsking. Hun har skrevet en doktoravhandling om dansebandfeltet i Norge, og har også publisert rapporter og artikler om andre kulturpolitiske og kultursosiologiske emner, blant annet musikkpolitikk og kulturpolitikk for barn og unge. E-post: stavrum@tmforsk.no.



Kulturhistoriker/dr. art. og forsker 1 ved Telemarksforsking. Han er fagkoordinator for den kulturpolitiske forskningen ved instituttet, og har særlig arbeidet med kulturpolitiske grunnbegreper (som kvalitet, egenverdi og paternalisme), kulturarvens kulturpolitikk og kulturpolitikk for barn og unge. E-post: hylland@tmforsk.no.



Kulturviter og forsker ved Telemarksforsking. Hun har arbeidet med forskningsprosjekter og evalueringsoppdrag innenfor kulturpolitiske emner som kultur for barn og unge, visuell kunst, musikk, film, museum og kulturnæring. E-postadresse: haugsevje@tmforsk.no.

  • Side: 78-97
  • Publisert på Idunn: 2016-09-27

Sammendrag

Denne artikkelen analyserer noen av paradoksene som oppstår når kulturpolitiske mål som kulturell demokratisering og mangfold skal realiseres i praksis; nærmere bestemt når man gjennom lokalt kulturarbeid i en norsk kommune skal legge til rette for økt grad av kulturdeltakelse blant barn og unge. Vi utforsker her forholdet mellom overordnede kulturpolitiske mål og ideologier og konkrete lokale praksiser i skjæringspunktet mellom kulturarbeid, skole, integrering og bydelsutvikling, og vi stiller spørsmålene: Hvordan kan vi forstå og beskrive møtet mellom nasjonale politiske målsettinger og lokal praksis? Hva kan det praktiske kulturarbeidet lære oss om sammenheng og samvirke mellom politiske mål på den ene siden og politiske nivåer på den andre siden? Og hvilke organisatoriske og praktiske dimensjoner må tas hensyn til når man i lokalt kulturarbeid søker å nå nye grupper av kulturbrukere, i dette tilfelle barn og unge med flerkulturell bakgrunn? Empiriske undersøkelser av lokalt kulturarbeid i byen Drammen danner det empiriske utgangspunktet for analysen. Artikkelen bygger på et kvalitativt materiale bestående av deltakende observasjon av ulike kulturtiltak for barn og unge, og intervjuer med ungdommer, kulturarbeidere, byråkrater og lærere som har tilknytning til de samme tiltakene. Materialet er del av det treårige forskningsprosjektet Kultur for å delta som Telemarksforsking har gjennomført i samarbeid med Drammen kommune og det engelske selskapet Creativity, Culture and Education (CCE).

Nøkkelord: Lokalt kulturarbeid,demokratisering,mangfold,deltakelse,barn og unge

Abstract

This article discusses some of the paradoxes that emerges when cultural policy ideals such as cultural democratization and diversity are to be realized within a local, municipal context. What kind of dimensions – organizational and practical – must be taken into account when local cultural workers are to recruit new groups of cultural users, in this case children and young people with a multicultural background? How can we describe and analyze the relations between local practices and national policy objectives? And what might we learn from local cultural work when it comes to the interrelation between political objectives on the one side, and political levels of government on the other? The empirical basis of the study is participant observation and qualitative interviews conducted as part of a research project that has followed four different cultural initiatives in Drammen, Norway’s second most multicultural city, over a three-year period. Through an ethnographic approach, the aim of this article is to contribute to a more empirically and practically oriented knowledge on cultural policy ideals and how these are translated into practice in a local setting, and, furthermore, how this can teach us something about how different levels of cultural policy interact.

Keywords: Local cultural work, democratization, diversity, participation, children and young people

Kultur for å delta

Innledning: Kulturpolitiske mål, tomatsuppe og FIFA

Blant de overordnede ideene som har gitt innhold til nordisk kulturpolitikk de siste 20–30 årene, finner vi en rekke mål og kjernebegreper som direkte berører den lokale, kulturpolitiske praksis. Dette dreier seg om kulturelt demokrati og demokratisering, deltagelse, mangfold og inkludering. Disse og lignende ideer og begreper kan vi kjenne igjen fra de fleste sentrale norske og nordiske kulturpolitiske dokumenter fra etterkrigstiden. Ved etableringen av Riksteateret i 1948 og Rikskonsertene i 1968 var det demokratisering av kulturen som var deres fremste mål. Da Kulturrådet ble etablert i 1965, var det med «den doble hensikt å stimulere kunsten og kulturvernet, og samtidig gjøre kunst- og kulturverdiene tilgjengelige for flest mulig» (St.meld. nr. 91 (1965–66), s. 8). På 70-tallet fikk slik demokratisering følge av ideer om kulturelt demokrati, og tyve år senere ble også ideer om inkludering, integrering og mangfold i kulturlivet en del av den kulturpolitiske diskursen. I løpet av 1990-tallet ble et begrep som mangfold, særlig i kulturell/etnisk forstand, et nytt mål for kulturpolitikken (jf. NOU 2013:4, s. 45; Berkaak 2002; Gran 2002; Henningsen, Berkaak og Skålnes 2010). I Norge ble mange av de kulturpolitiske ideene om kulturens demokratiske og demokratiserende potensial samlet i den såkalte inkluderingsmeldingen fra Stortinget i 2011; en stortingsmelding med tittelen Kultur, inkludering og deltaking (Meld. St. 10 (2011–2012)). Dette dokumentet kan sies å representere den foreløpige kulminasjonen av de kulturpolitiske ambisjonene – noen vil si utopiene – om at kultur skal være for alle, spres til alle, favne alle og brukes av alle.

På 1990-tallet og 00-tallet utviklet kulturformidling rettet mot barn og unge seg til å bli et av hovedmålene med den norske kulturpolitikken. Dette ble særlig synlig gjennom etableringen av Den kulturelle skolesekken i 2001, et svært ambisiøst program for å sikre alle norske elever et minimum av kulturtilbud i skoletiden (Breivik og Christophersen 2013). Barn og unge har i de siste to tiårene fått en rekke kulturpolitiske tiltak rettet mot seg, som alle har som målsetting å inkludere og danne barn og ungdom til å bli gode brukere av kunst og kultur (se f.eks. Hylland et al. 2010; Haugsevje et al. 2015). Det er altså en langvarig politisk konsensus om at kunst og kultur er bra for hvert enkelt menneske (fordi den har en egenverdi, og fordi den kan gi oss god livskvalitet), og at bred kulturell deltakelse på tvers av sosiale skillelinjer styrker samfunnet som fellesskap og demokrati. Denne tilnærmingen kan beskrives som en del av en internasjonal diskurs om ikke-brukeren som problem (jf. Balling og Kann-Christensen 2013; Kann-Rasmussen og Balling 2015). Verdien av kulturell deltakelse synes å være nærmest udiskutabel, og dette gjelder særlig for deltakelse blant barn og unge (Bjørnsen 2009; Hylland et al. 2011; Stavrum 2013). Men hvilket forhold finnes mellom teori og overordnede kulturpolitiske mål på den ene siden, og det konkrete kulturarbeidet som utføres i praksis hver dag i lokale kommuner? Dette er blant det vi har undersøkt i et treårig forskningsprosjekt1 om kulturbruk og kulturarbeid blant barn og unge i Drammen, en middels stor norsk by. Som del av prosjektet er det gjennomført en bred spørreundersøkelse om kulturvaner blant ungdom, og feltstudier av fire ulike kulturtiltak for barn og unge (se Hylland og Haugsevje 2016).

Hvis vi flytter blikket fra de nasjonale kulturpolitiske målene ned til den lokale kulturvirkeligheten, i det vi som forskere ankommer en fritidsklubb i Drammen, erfarer vi raskt at gode idealer og store ord om demokrati og deltakelse ikke alltid er like enkle å realisere i praksis. Vi er til stede en høstdag for å se hvordan kommunale kulturarbeidere jobber med å tilrettelegge for gode kulturopplevelser for barn i alderen 7 til 12 år, i en del av byen hvor en høy andel av befolkningen har flerkulturell bakgrunn. Først spiser vi et måltid sammen med barna på fritidsklubben, før vi deretter blir med dem på et drop-in dansekurs holdt av en profesjonell danser. I våre feltnotater skriver vi det følgende:

Først er det matservering, tomatsuppe og brød. Alle de voksne hjelper til med det. Danseinstruktøren sier at det er en utfordring å holde kurs med ulike aldersgrupper og ulike nivå på dansing, i tillegg til varierende språkkunnskaper hos barna. For eksempel tre polske barn fra velkomstklassen som kom på kurset forrige tirsdag, som ikke kunne et ord norsk. Vi får også spise suppe, og sitter ved langbordet sammen med lederen for klubben. Hun snakker om lokalene mens vi spiser. Huset er for lite til å kunne gjøre alt de vil, det er en stor utfordring å få plass til alt. Utover å spise gjør ungdommene det samme som sist: Noen spiller fotballspill på Playstation, noen holder på med data, noen gjør lekser. Etter matserveringa går lederen og danseinstruktøren rundt og snakker med alle som er der og spør om de vil være med på dansing etterpå. Det er både gutter og jenter med, til sammen ca. 20–25 barn. Kurset foregår i en sal med ganske dårlig akustikk, det er vanskelig å snakke der. Litt ut i oppvarminga kommer tre–fire tøffe gutter fra 7. klasse. De er urolige og tuller og bråker, en av de mindre guttene begynner å gråte som følge av noe den ene 7. klassingen har gjort. Instruktøren er streng og prøver å holde orden, kommer med klar melding til de som bråker at dette ikke er akseptabelt. Det fortsetter med enda litt mer bråk og tull, men de innordner seg etterhvert. Lederen for klubben sier til oss at det er en stor seier at guttene fra 7. trinn kommer på kurset (Utdrag fra feltnotat, oktober 2014).

Flere av våre feltarbeidsøkter gir oss lignende innblikk i kulturarbeidernes hverdag, som er både krevende og kompleks: Den kontinuerlige jobben med å inspirere og motivere barn og ungdommer i bydelen for å bli med i organiserte kulturaktiviteter, på samme tid som språkproblemer, uro og bråk, lite egnede lokaler med dårlig luft og akustikk er hverdagsutfordringer som må løses. Den profesjonelle kunstkompetansen til de voksne kommer fort i bakgrunnen når suppe skal serveres, tårer skal tørkes og konflikter skal løses, og den ideelle kulturopplevelsen og kulturdeltakeren fra de kulturpolitiske dokumentene er ikke alltid så enkel å få øye på.

I denne artikkelen skal vi analysere noen av paradoksene som utspiller seg når kulturpolitikk skal realiseres i praksis, nærmere bestemt når man gjennom lokalt kulturarbeid i en norsk kommune skal legge til rette for en økt grad av kulturdeltakelse blant barn og unge. Vi ønsker her å utforske forholdet mellom overordnede kulturpolitiske mål og ideologier og konkrete lokale praksiser i skjæringspunktet mellom kulturarbeid, skole, integrering og bydelsutvikling. Vi stiller disse spørsmålene: Hvordan kan vi forstå og beskrive møtet mellom nasjonale politiske målsettinger og lokal praksis? Hva kan det praktiske kulturarbeidet lære oss om sammenheng og samvirke mellom politiske mål på den ene siden og politiske nivåer på den andre siden? Og hvilke organisatoriske og praktiske dimensjoner må tas hensyn til når man i lokalt kulturarbeid søker å nå nye grupper av kulturbrukere, i dette tilfelle barn og unge med flerkulturell bakgrunn?

Gjennom å besvare disse spørsmålene, ønsker vi å bidra til kunnskapsutvikling på to felt innenfor kulturpolitikkforskningen, der det er behov for utfyllende og konkrete, empiriske analyser. Det gjelder for det første analyser av lokal realisering av de mange kulturpolitiske visjonene om demokrati og inkludering, og for det andre analyser av hvordan forvaltningsnivåer samvirker i praksis i kulturpolitikken.

Tilgjengelig kulturstatistikk viser at til tross for stor politisk oppmerksomhet gjennom mange tiår, lar kulturbruken seg vanskelig påvirke (jf. Vaage 2013). Nordmenns kulturbruk er systematisk differensiert utfra sosiale bakgrunnsfaktorer som f.eks. utdanningsnivå, etnisk bakgrunn, yrke og bosted, forskjeller som har holdt seg stabile til tross for over 50 år med demokratiseringstiltak (Mangset 2012). Den foreliggende forskningen har så langt vært mest opptatt av å slå fast at forskjeller i kulturbruk opprettholdes, snarere enn å analysere hvordan eller hvorfor dette skjer. Analyser av kulturpolitiske mål og ideologier knyttet til deltakelse og demokratisering har videre forholdt seg mest til det nasjonale makronivået, gjennom analyser av historiske linjer og kulturpolitiske diskurser og debatter. Man har vært tilsvarende mindre opptatt av nærstudier av hvordan kulturarbeid faktisk foregår, hvem ikke-brukerne av kultur er, og hvordan deltakelse og kulturaktivitet ser ut fra deres perspektiv. Forskningen har også i stor grad fokusert på analyser av statlig og nasjonal kulturpolitikk, mens lokalt kulturliv og kommunale kulturpraksiser er mindre synlige.

Den kulturpolitiske fagtradisjonen har i mange forskningsbidrag skilt mellom et nasjonalt, et regionalt og et lokalt kulturpolitisk nivå (Mangset 1992; Johannisson 2010; Blomgren og Johannisson 2014; Aagedal et al. 2009; Storstad 2010; NOU 2013). Selv om det er gjort viktige studier av både lokal og regional kulturpolitikk, er det tilsynelatende størst faglig aktivitet på området for den nasjonale kulturpolitikken. Det er gjerne innenfor den nasjonale og/eller departementale kulturpolitikken at studier av kulturpolitiske begreper, ideer, vendinger og prinsipper har funnet sted. Det er dokumenter og kilder på dette forvaltningsnivået som dannet mye av det empiriske grunnlaget for utviklingen av den kulturpolitiske forskningen.

Vi er av den oppfatning at hvis man skal komme med nye innsikter i den kulturpolitiske debatten om demokratisering og deltakelse må man gjøre noe annet enn å gjennom statistiske makrodata fastslå at kulturpolitikken ikke «virker». Det er helt nødvendig å gjøre studier også på mikronivå – av hvordan kulturarbeid faktisk foregår i hverdagen lokalt, hvilke valg og prioriteringer som gjøres i det daglige, basert på situasjonsbestemte dilemma og utfordringer – i et «nedenfraperspektiv» (jf. Gullestad 1989; Stavrum 2014). Dette forsøker vi å gjøre i denne artikkelen. Videre ønsker vi å sette etnografiske analyser i et analytisk rammeverk der kulturpolitikk utspiller seg på flere forvaltningsnivåer – både et lokalt, et regionalt og et nasjonalt (jf. Blomgren og Johannisson 2014).

Etter en gjennomgang av hvordan kulturpolitikken er organisert i vår eksempelkommune Drammen, går vi i igjennom tre ulike case for å synliggjøre det lokale kulturarbeidets innretning. Avslutningsvis ser vi på hvordan eksemplene fra Drammen kan illustrere et kulturpolitisk samvirke mellom forvaltningsnivåer og mellom ulike politiske fagområder. Her baserer vi oss som nevnt på et kvalitativt datamateriale bestående av deltakende observasjon av ulike kulturtiltak for barn og unge, intervjuer med ungdommer, kulturarbeidere, byråkrater og lærere som har tilknytning til de samme tiltakene (jf. Hylland og Haugsevje 2016).

Kulturpolitikk på lokalt nivå – eksempelet Drammen

Det er på det nasjonale nivået, i policydokumenter, utredninger, tildelingsbrev, nasjonale strategier, budsjettforhandlinger, at de overordnede rammene for en nasjonal kulturpolitikk blir lagt. Samtidig er det på det lokale nivået, i kommunene, at rammene skal fylles med konkret kulturarbeid. Norske kommuner forvalter kulturpolitiske budsjetter som samlet utgjør om lag like mye som det statlige budsjettet for kultur (Løyland og Håkonsen 2012). De har lovpålagte kulturoppgaver i drift av kulturskoler og folkebibliotek, og et overveiende flertall av dem har også ansvaret for kommunal kinodrift. I tillegg er de ansvarlig for grunnskoler og barnehager, som også er kulturelle arenaer. Den konkrete organiseringen av kulturarbeidet og kulturtilbudet i kommunene varierer mye i praksis (jf. Kleppe og Leikvoll 2015), og den enkelte kommune har et nokså stort handlingsrom til å utvikle og organisere kulturarbeidet på sin egen måte. La oss først se på hvordan vår eksempelkommune Drammen har valgt å organisere dette arbeidet, og da særlig på områdene kultur for barn og unge og kulturelt integreringsarbeid.

Drammens kulturarbeid må forstås mot en demografisk bakgrunn. Drammen er en mellomstor by i norsk målestokk, med drøyt 67 000 innbyggere. Befolkningen er kulturelt sammensatt og voksende, særlig på grunn av stor innvandring over mange år. 25% av innbyggerne i byen har innvandrerbakgrunn, 11 prosentpoeng over landsgjennomsnittet (Høydahl 2014:290), noe som gjør Drammen til den mest flerkulturelle byen i Norge etter Oslo. 72% av dem med innvandrerbakgrunn har bakgrunn fra Afrika, Asia etc.2, 15 prosentpoeng høyere enn landsgjennomsnittet, og 28% har bakgrunn fra EU, Nord-Amerika etc.3 Det er tyrkerne som utgjør den største og mest overrepresenterte innvandrergruppa i byen (ibid.). Innvandrerbefolkningen i Drammen utgjør en større del av befolkningen i enkelte deler av byen enn i andre. Den mest populære bydelen for innbyggere med innvandrerbakgrunn er Danvik-Fjell. Her utgjør de hele 44% av befolkningen, og de aller fleste av disse har bakgrunn fra Afrika, Asia etc. (ibid.). På barneskolen på Fjell har 80% av elevene minoritetsbakgrunn (Drammen kommune 2010:26).

Med bakgrunn i et ønske fra politisk hold om å utvikle Drammen som en flerkulturell og mangfoldig by, ble det opprettet en kommunal enhet som fikk navnet Interkultur, under avdeling for Fritid og Interkultur. Interkultur skal for det første sørge for å gi et kulturtilbud til innvandrerbefolkningen i byen, der barn og unge er en prioritert målgruppe. For det andre skal enheten «bringe verden til Drammen», det vil si bidra til at kulturlivet i byen gjenspeiler befolkningens sammensatte kulturbakgrunner. Det gjøres blant annet gjennom å sørge for at Union Scene, et stort kulturhus i sentrum, fylles med flerkulturelle og internasjonale kulturuttrykk. Interkultur skal med andre ord både arbeide med kulturformidling spesifikt rettet mot den flerkulturelle delen av befolkningen og flerkulturell kulturformidling til hele befolkningen. Den doble målsettingen rommer altså de samme idealene om kulturelt demokrati og mangfold som vi har beskrevet som sentrale i nasjonal kulturpolitikk fra henholdsvis 1970-tallet og 1990-tallet.

Drammen hadde tidligere ord på seg for å være en stygg og sliten industriby, et forurenset «veikryss», og med en «harry» og kriminelt belastet befolkning (Carlsson 2001). De siste årene har byen imidlertid gang på gang blitt løftet fram som et foregangseksempel på en by som har lykkes i å snu en omdømmekrise til et positivt bilde av en by som har blitt både visuelt penere, mindre forurenset og et spennende og godt sted å bo for mennesker med ulike sosiale, kulturelle og etniske bakgrunner.

Forvandlingen har samtidig fortrinnsvis skjedd i sentrum av byen, ikke i forstedene. «Mens sentrum har blitt en svane er Fjell fortsatt Drammens stygge andunge», kunne man lese i en reportasje i lokalavisen sommeren 2010.4 I samme reportasje uttalte lederen for bydelens fotballklubb: «Fjell er en forlatt bydel. Det er ingen som bryr seg», og en lokalpolitiker fastslo at «barna har ikke de samme mulighetene som i andre bydeler». Lokalpolitikeren har langt på vei rett i sin påstand. Fra kommunalt hold erfarer man at barna fra Fjell i mindre grad enn barn fra andre bydeler deltar i organiserte kulturaktiviteter som for eksempel den kommunale kulturskolen.5 På Fjell møter lokal kulturforvaltning en opphopning av problemstillinger som er tilstede i større eller mindre grad i alle nordiske byer.

To av de tre casene som vi analyserer i denne artikkelen er lokalisert i denne bydelen. De tre kulturtiltakene er forskjellige både i form og innhold, og de retter seg mot ulike aldersgrupper av barn og unge. Det de har til felles er at de på ulike måter forsøker å redusere barrierer for deltakelse. To av tiltakene foregår i regi av avdeling for Fritid og Interkultur, og består av henholdsvis et fritidstilbud i Fjell bydel og et kulturhus for hele byens ungdomsbefolkning, lokalisert til sentrum. Ett tiltak foregår i regi av den kommunale kulturskolen, og består av et prøveprosjekt der kulturskolen oppsøker bydel Fjell. Vi begynner med kulturskolen og prosjektet Kulturskole for flere, som rettet seg mot førsteklassinger ved Fjell skole:

Case 1 – Kulturskole for flere

Alle norske kommuner er pålagt gjennom kulturskoleloven å gi barn og unge et frivillig kulturelt opplæringstilbud. Den kommunale kulturskolen i Drammen er av de større i sitt slag, med et velassortert opplæringstilbud og flotte lokaler i byens sentrale kulturkvartal. Elevplass koster litt over 4000,– norske kroner i året. I tillegg påløper det gjerne en del ekstra utgifter til utstyr avhengig av hva slags kursaktivitet barnet deltar på. Med bakgrunn i det vi vet om levekår på Fjell, ville det være rimelig å tenke at kostnadene er en vesentlig årsak til at barna fra denne bydelen i liten grad er elever ved kulturskolen. For å senke terskelen har derfor kulturskolen, med visjonen «Kulturskole for alle», innført en ordning med friplasser til barn med foreldre med lav inntekt, og søskenmoderasjon. Likevel har kulturskolen få elever fra Fjell. En lærer ved barneskolen i bydelen mener friplass og søskenmoderasjon ikke løser problemet, for hvem skal kjøre barna til kulturskolen og hente dem når de er ferdige? I følge læreren er det en del foreldre i bydelen som ikke har bil, og som heller ikke har anledning til å betale bussbillett til barnet til og fra kulturskolen.

Andre studier av deltakelse i organiserte fritidstilbud blant barn med innvandrerbakgrunn viser at økonomi for en del innvandrergrupper kan være en viktig årsak til lav deltakelse, men at det langt fra er hele forklaringen (Friberg 2005; Friberg og Gautun 2007; Kleppe 2013). For å forstå ikke-brukerne bedre er det nødvendig å identifisere også andre barrierer. Noe kan handle om praktiske hindringer, men det kan også være knyttet til holdninger og prioriteringer. Å la barnet sitt delta på aktiviteter som krever at man som foreldre må involvere seg forholdsvis mye, er uaktuelt for mange, mener en informant ansatt ved Fjell skole:

Jeg tror de ikke alltid ser nødvendigheten av det. Dermed tror jeg at det ikke blir prioritert. Da må også foreldrene kanskje hente og bringe, og det blir for komplisert.

En annen informant, ansatt ved Drammen kulturskole, sier det slik:

(…) de tar ikke med seg barna sine, setter seg på bussen, kjører ned til Union Scene og sitter og venter på dem når de skal ha pianotime. Det ligger (…) rett og slett ikke i kulturen. Det har ikke bare med penger og sånn å gjøre; det ligger ikke i kulturen.

Det er vanskelig å være elev i kulturskolen uten å ha foreldre som kan eller ønsker å prioritere å involvere seg. Bare det å orientere seg om tilbudet og å ta beslutningen om å søke elevplass, krever en god del av foreldrene. Videre utgjør kravet til bringing, henting og oppfølging – i tillegg til skoleavgiften og kostnader til utstyr – høye terskler for mange. Disse tersklene er imidlertid ikke bare hindringer av praktisk karakter. Det dreier seg om at deltakelse i tradisjonelle kulturaktiviteter med høye krav til forpliktelse og tidsbruk, slik for eksempel kulturskole er, kulturelt sett ikke framstår som relevant. Det passer kanskje heller ikke inn i alles erfaringer om hva barndom, oppvekst og foreldreskap er. En undersøkelse gjennomført for Norsk kulturskoleråd viser at de kommunale kulturskolene er kroneksempler på et kulturtilbud som for mange innvandrerforeldre oppleves som «veldig norsk», og det kjennes fremmed å investere så mye engasjement, tid og penger i barnas fritid som det forventes at man gjør i Norge. Den samme undersøkelsen viste også at mange innvandrere hadde den motsatte forventningen, nemlig at barna burde hjelpe foreldrene i hjemmet eller i familiebedriften (Kleppe 2013).

Skolen er den eneste arenaen for barn som er obligatorisk, og dermed den eneste arenaen som foreldre ikke har anledning til å velge bort for sine barn. Da friplass og søskenmoderasjon viste seg å ikke være tilstrekkelig for å rekruttere kulturskoleelever fra Fjell, inngikk Drammen kulturskole et samarbeid med barneskolen i bydelen og etablerte et prøveprosjekt, som fikk navnet Kulturskole for flere, målrettet mot samtlige elever på 1. trinn. Elevenes deltakelse var en del av den obligatoriske skoletiden. Slik sett gjorde man det samme som man gjør i det store norske kulturtiltaket Den kulturelle skolesekken, der man leverer et kulturtilbud til alle elever om de vil eller ikke (Breivik og Christophersen 2013). En viktig forskjell var imidlertid at mens Den kulturelle skolesekken i hovedsak leverer profesjonelle kunst- og kulturopplevelser til elevene, handlet Kulturskole for flere om elevenes egenaktivitet, og lå slik sett nærmere det opplæringstilbudet som kulturskolen utgjør til vanlig. Prøveprosjektet gikk ut på at kulturskolen overtok en stor del av skoletiden i tre uker og aktiviserte elevene med dans, nysirkus/akrobatikk, musikk og visuell kunst, ledet av fire profesjonelle utøvere. Som forskere fulgte vi prosjektaktivitetene underveis. Vi fikk også være tilstede blant publikum da prosjektet ble avsluttet med en forestilling for foreldre og søsken. I feltnotatene skriver vi:

Det er 25 grader i lufta og snart sommer. Mens klokka nærmer seg seks, siger foreldrene på med søsken og noen som sikkert er besteforeldre. De fleste av dem har bakgrunn fra ikke-vestlige land og snakker sitt eget morsmål med hverandre. Mange av kvinnene har hijab og klær fra sine opprinnelsesland. De norsk-etniske foreldrene er i mindretall og skiller seg merkbart ut. Før forestillingen begynner musikerne å varme opp publikum. Den ene musikeren forteller at elevene har vært kjempeflinke, og at de har trent hardt fram mot denne kvelden.

Når forestillingen begynner, kommer elevene inn klassevis. Alle barna har kostymer de har laget selv gjennom disse tre ukene. Jeg kjenner igjen sangene, akrobatikken, bevegelsene og alt de har øvd på – nå er det satt sammen til en helhetlig forestilling. Mot slutten av forestillingen kommer glansnummeret; menneskelig pyramide. Konsentrerte barn gjør de tingene de har trent på i tre uker. Noen av barna er grunnetasjen i pyramiden. Flere barn klatrer opp og danner andre etasje. Til slutt hjelpes de siste på plass til tredje etasje. Publikum er spente. Vil pyramiden falle sammen? Nei, den står! Applausen kommer, de unge artistene merker responsen, og lettelsen og stoltheten vises i ansiktene deres (Utdrag fra feltnotat, mai 2014).

Denne forestillingen markerte slutten på et prosjekt som for mange av elevene hadde vært en god opplevelse, og som av de involverte lærerne og kunstnerne ble vurdert som en suksess både kunstpedagogisk og spesialpedagogisk. Om det var en suksess som rekrutteringstiltak for økt kulturdeltakelse i den ordinære kulturskolen, er mer usikkert. Da applausen etter forestillingen på Fjell skole døde ut, tok prosjektlederen fra kulturskolen ordet. Hun takket alle elever, lærere og instruktører for innsatsen. Deretter viste hun fram en brosjyre fra kulturskolen. Hun fortalte også at alle elevene ville få med seg brosjyren hjem, og at hvis noen av elevene hadde ønske om å gjøre mer kunst, nysirkus, sang og dans, var de velkomne som elever i kulturskolen. Som observerende forskere var vi spørrende. Ville dette være tilstrekkelig? Ville en brosjyre senke tersklene for de barna og foreldrene deres som var tilstede denne sommerkvelden? I hvilken grad førsteklassingene som fikk delta i dette prosjektet senere faktisk viste seg å bli kulturskoleelever har vi lite kunnskap om. Kanskje leste noen av foreldrene brosjyren, kanskje satt noen av dem igjen med mer kunnskap om kulturskolen enn de hadde fra før. De store barrierene – pris, transport og foreldreprioritering og -oppfølging – ble imidlertid ikke fjernet med dette prosjektet. Dette er typer barrierer som avdeling for Fritid og Interkultur har jobbet systematisk med å bygge ned gjennom et annet tiltak på Fjell. Vi skal nå se at skolen er en sentral samarbeidspartner også i dette tiltaket:

Case 2 – Integrering av kultur i skolen på Fjell

Erfaringene med barna på Fjells manglende deltakelse i kulturskole og andre organiserte kulturtilbud, har gjort at kommunen har etablert et fritidstilbud, fritidsklubben Neon, spesielt rettet mot barn og unge i denne bydelen. Neon har gjort en rekke praktiske grep for å senke tersklene for deltakelse. For det første har man fokusert på tilgjengelighet og lokalisering. Fordi det for mange barn på Fjell er uaktuelt å delta på aktiviteter som finner sted i byens sentrale kulturkvartal som ligger i bil- eller bussavstand fra hjemmet, har man valgt å lokalisere tilbudet til nærmiljøet i deres egen bydel. Fritidsklubben, som ligger midt mellom høyblokkene et steinkast fra barneskolen på Fjell, har godt besøk, og lederen for fritidsklubben mener at denne lokaliseringen er avgjørende:

Det [betyr] alt. Den kunne ikke ligget et annet sted og fått folk fra Fjell til å bruke den på den måten. Den ligger jo midt imellom Galterud skole, som er ungdomsskolen, og barneskolen. (...) Du hadde ikke nådd dem, hvis den ikke lå der, det er jeg helt sikker på.

En annen informant, lederen for avdeling for Fritid og Interkultur, har samme bevissthet omkring betydningen av lokalisering. Hans erfaring er at aktivitetstilbudene bør lokaliseres i nærmiljøet til de barna som har størst behov for tilbudet, for barn av ressurssterke foreldre får tilgang uansett:

Vi hadde feriekurs om sommeren, og de var fullt opp av etnisk norsk middelklasse. Dette er litt tabloid sagt, men overalt er det det som er inntrykket: Ressurssterke foreldre som ser at «Jammen, her er det et bra kulturtilbud. Jeg vil sende ungene mine dit». Så vi flyttet alle Interkulturs ferietilbud til Fjell.

At fritidsklubben ligger der den gjør, mellom skolen og barnas hjem, gjør barna uavhengig av foreldres transport, og de kan selv bestemme om og hvor lenge de vil oppholde seg på klubben. For det andre har fritidsklubben tatt konsekvensen av foreldrenes lave betalingsevne, og derfor er det gratis både å være på fritidsklubben og å delta på aktiviteter i regi av klubben. Maten som serveres der hver dag er også gratis, og barna behøver ikke å ha med seg penger.

I tillegg til at tilbudet er lokalisert i nærmiljøet og gratis å delta på, er det organisert på en uforpliktende måte som barna kan delta i uavhengig av ferdigheter og kompetanse, og uten foreldrenes initiativ, tilrettelegging og involvering. Neon åpner etter skoletid. Når barna ankommer klubben, får de først tilbud om et enkelt måltid mat, deretter kan de gjøre lekser eller delta i en kulturaktivitet de dagene det står på programmet. Det er også helt i orden å bare være der uten å delta på noe. Dette gjør også at det ikke alltid er så lett å få øye på kulturarbeidet på denne arenaen, slik dette utdraget fra et feltnotat viser:

Det var mange barn på klubben den første timen. Servering av gratis suppe. Da maten var spist, forsvant flertallet. De få som ble igjen skapte en del støy og uro. Guttene samlet seg om aktiviteter som å spille Minecraft, FIFA på Playstation, bordtennis, eller Youtube. Jentene gjorde lekser på stillerommet, eller hang rundt guttene. (...) Noen barn låste seg inne på do. Noen fikk irettesettelser av de voksne. Det stod på planen at det skulle være tilbud om rap-coaching, men interessen var laber (Utdrag fra feltnotat, oktober 2014).

På Neon behøver man ikke å forplikte seg til noe annet enn å skrive navnet sitt i en loggbok når man kommer. Leder ved Neon understreker at tilbudet skal være fritt og fleksibelt:

Det er veldig viktig at det skal være et værested. Du skal ha muligheten [til å delta i aktiviteter], men du skal absolutt ikke føle press til å gjøre noe. Du skal kunne henge i sofaen og gjøre ingenting. Du skal kunne gjøre leksene dine. Du skal kunne spise og gå igjen. Det er veldig viktig at det er et frirom.

Det er heller ikke noe krav om regelmessig oppmøte eller fraværsmelding. De kulturaktivitetene som tilbys i løpet av uka er som oftest organisert som drop-in-kurs istedet for etter tradisjonell kursmodell med forhåndspåmelding og deltakerliste, slik samme informant uttrykker:

Og det er også fordi at det ser ut som det begrenser litt. At noen har vanskelig for å følge tider, men at de klarer det hvis det er veldig sånn frihet i det. Så det er veldig lavterskeltilbud sammenlignet med kulturskolen.

I tillegg til å lokalisere tilbudet i nabolaget og å fjerne barrierer knyttet til forpliktelse, oppmøte, betaling og foreldreinvolvering, jobbes det med å synliggjøre hva som faktisk finnes av tilbud. Her står skolen sentralt. Barneskolen på Fjell er en viktig institusjon i lokalsamfunnet, kanskje viktigere enn mange andre steder, mener våre informanter. En avdelingsleder ved skolen beskriver skolen og elevmassen slik:

Vi er en skole som, tradisjonelt sett, har vært veldig gode på å se hele mennesket. Ikke bare tenke fag. For hvis barnet mangler veldig mange av de elementære trygghetsfaktorene rundt seg, så tenker vi at da lærer de også veldig lite. Du er jo i et område med veldig lav sosioøkonomisk indeks. Det er mange barn som trenger mye. De er fattige på opplevelser, veldig mange av dem. Det er veldig mange barn av psykisk syke foreldre. (...) Det er barn som trenger læreren sin veldig mye. Ofte mer enn på mange andre skoler. Og jeg sier ikke at andre barn ikke trenger gode lærere. Men de trenger kanskje litt ekstra omsorg. [D]e har kanskje litt mindre skolefaglig bagasje når de starter, en del av dem, absolutt ikke alle, men en del av dem. Og har kanskje litt andre hjemmeforhold.

Skolen utgjør for mange av barna på Fjell et fast og trygt holdepunkt, og for en del av elevene er læreren den viktigste voksenpersonen de har i livet. Man snakker også om at foreldre på Fjell har stor tillit til denne skolen, og har en tendens til å slutte bedre opp om prosjekter og arrangementer som foregår i skolens egen regi enn hva andre offentlige eller private aktører erfarer. Som en lærer ved skolen uttrykker: «Alt som skjer på skolen melder unger på Fjell seg på». Derfor har kommunen etablert et samarbeid med skolen der elever på 7. trinn får drive med ulike kulturaktiviteter i skoletiden ledet av Interkulturs egne kulturarbeidere. Elevene har gjennom et helt år fått prøve seg som filmskapere, de har skrevet og spilt inn sin egen raplåt og de har fått instruksjon i dans. Fordi aktivitetene foregår som en del av den obligatoriske skoletiden, når man alle elevene på trinnet. Kulturarbeiderne som leder aktivitetene arbeider til vanlig også på Neon og på andre av byens kulturarenaer for ungdom. Et mål med denne organiseringen er å gi barna en første smak av kulturaktivitet og kjennskap til noen av de voksenpersonene som leder de samme aktivitetene på Neon eller andre arenaer. Håpet er å skape mest mulig sømløse overganger fra skolearenaen der man når alle om de vil eller ikke, via lavterskeltilbudet på Neon, og til smalere kulturarenaer med noe større kunstneriske ambisjoner. Det tredje og siste caset vi skal beskrive er nettopp en slik litt mer ambisiøs kulturarena, kulturhuset G60:

Case 3 – G60, et kulturhus for ungdom

G60 er et kommunalt kulturhus for ungdom mellom 13 og 20 år lokalisert til kulturkvartalet Grønland/Union Scene i sentrum av byen. G60 er en fritidsarena der kulturaktivitetene er langt mer fremtredende enn ved Neon. Kulturhuset inneholder blant annet flere øvingsrom for band, lydstudio og konsertscene. Selv om huset er åpent for all ungdom, har man ikke alltid klart å rekruttere brukere som speiler byens kulturelle mangfold. For å nå bredere ut og rekruttere flere ungdommer med innvandrerbakgrunn og flere jenter, bygget man om noen av bandrommene til rom som passet til et større spekter av musikk- og danseaktiviteter. Man innså også at selv om G60 primært har ambisjoner om å være et kulturverksted og ikke et hengested, er det viktig å legge til rette for at ungdom synes det er hyggelig å oppholde seg der. Det ble derfor kjøpt inn flere sofaer, og man skapte en sone i huset med dempet belysning og hjemlig atmosfære der man kan være sosial med venner. I løpet av en treårsperiode har stedet gått fra å være hvite middelklasserockegutters arena til å bli et sted med et større mangfold av brukere av begge kjønn, fra alle bydeler, med ulike kulturelle bakgrunner og mer varierte interesser. En av guttene som bruker G60 mye, beskriver stedet slik:

Det er veldig koselig å være her. Alle er velkommen. (...) Her er det ingen som bryr seg om hvor du kommer fra, hvem du er, eller noe sånt. Du kan bare sitte her og spille Playstation. Vi kan ta med egen mat og lage den her. Høre musikk, chille.

Stedet er likevel fortsatt orientert mye mot musikk, og er derfor spesielt attraktivt for musikkinteressert ungdom, slik det kom til uttrykk da to forskere intervjuet seks gutter mellom 15 og 19 år som bruker G60 mye:

– Det er jo musikkelskere som kommer hit.

(...)

Forsker 2: Kan man beskrive de som går på G60 utover dette? Er det en bestemt type folk utover at de er musikkelskere?

– Litt halvsnåle? (ler)

– Nei, jeg vet ikke jeg. Kan vel si kulturelle, da. Litt annerledes. Litt bort fra det stereotype A4-mennesket, du lever, går på skole og så sover du og spiser.

Forsker 1: Er det noen som aldri er her? Hvem er det som ikke kommer hit?

– Det er ikke så mange sosser her.

– Sosser.

– Sånne idrettsfolk ser man sjelden her, tror jeg. Sånne fotballspillere.

G60 er et annet type tiltak enn Neon på Fjell. Selv om ungdom kan oppholde seg på G60, gjøre lekser og være sosiale, er dette ikke en fritidsklubb, men et mer klassisk kulturtiltak der aktivitetene er orientert om å tilrettelegge for brukernes kunstneriske utvikling. Samtidig er det lagt opp på en langt mer fleksibel og brukerstyrt måte enn kulturskolen. G60s brukere er opptatt av at de har mer sans for å lære seg å spille, synge og danse slik det gjøres på G60, enn slik det gjøres på kulturskolen. Nedenfor er et utdrag fra et gruppeintervju med fem jenter på G60 i alderen 16 til 18 år, noen av dem med tidligere erfaring fra kulturskolen:

– Jeg føler at kulturskole, jeg vet ikke, det er ikke min... Det er så klassisk, og så lærer jeg ikke noe mer enn jeg lærte den første uka. Jeg lærte litt den første uka, og så de neste ukene var det bare klassiske sanger vi øvde på uten grunn, liksom.

– Forsker: Var det sang du gikk på i kulturskolen?

– Ja. Det var sang. Det var ikke noe sånn stemmebruk. Jeg følte at hun [kulturskolelæreren] lærte bort det samme til hver eneste person. Så da blei det ikke noe spesielt med min stemme.

– Du lærte på en måte det grunnleggende, og hun holdt deg på det grunnleggende så du ikke skulle få særpreget.

– Ja. Hun var så klassisk. Man fikk på en måte ikke være seg selv.

– Og sånn som jeg har fått inntrykk av, da, er at kulturskolen prøver å vise en sånn trygg greie og sånne ting, men egentlig så prøver de bare å suge opp penga dine. For du lærer ikke så mye som de prøver å få deg til å tro. (...) De bare går videre og videre med pensum. (...)

– Ja. Og så er det sånn at de som går for eksempel på gitarkurs på kulturskolen, de lærer på en måte bare å spille etter noter. De lærer aldri gehør, de lærer ikke å gjøre noe selv. (...) Når du setter dem for eksempel i et ungdomshus som G60, så kan de ingenting, for de kan bare spille etter noter, de kan ikke høre at «åh, det her hadde passa inn». Men sånn som jeg, jeg lærte gitar på Youtube. Hvis jeg hadde gått på kulturskolen, så hadde jeg aldri spilt her, tror jeg.

– Jeg lærte av faren min. Hvis jeg hadde lært det på kulturskolen, så hadde jeg ikke klart å spille til noe. For vi lager for eksempel alle sangene våre. Vi synger sammen og lager sangen sammen, og alle sangene våre er basert på akkorder og noe som vi har laget via gehør – noe man ikke lærer der borte [på kulturskolen]. Man lærer ikke den musikalske magien, på en måte. Man lærer bare den musikalske kjedelige teorien.

Kulturskolen oppfattes altså av disse som kjedelig, teoretisk og lite orientert om å bidra til å utvikle den enkeltes personlige stil, i motsetning til G60 som oppfattes som en stimulerende arena der ungdommene kan komme i kontakt med «den musikalske magien», skape sin egen musikk og unike kunstneriske identitet – og utforske mulighetene for å etablere egen artistkarriere alene eller sammen med andre. Hadde vi intervjuet kulturskoleelever om kulturskolen, er det store muligheter for at vi ville fått nokså annerledes beskrivelser. Men det disse jentenes utsagn vitner om, er at G60 setter brukernes individuelle interesser og initiativ i sentrum. G60 skal være ungdommens eget hus, der de selv skal få forme husets aktivitetsinnhold og oppleve en stor grad av medvirkning. De voksne kulturarbeiderne som jobber der, har rollen som tilretteleggere som forsøker så langt det er mulig å hjelpe til med å realisere prosjekter, workshops og aktiviteter som ungdommene som til enhver tid utgjør brukerne ønsker å holde på med. For å skape et innhold som er relevant for brukerne, slik at de ønsker å komme tilbake gang på gang, er det avgjørende at kulturarbeiderne klarer å kommunisere med ungdommene og bli kjent med dem. I gruppeintervjuet med de samme fem jentene ble de voksne kulturarbeiderne beskrevet som ansvarlige, fortrolige og interesserte voksenpersoner, og det å komme inn døra på G60 ble sammenlignet med å komme hjem:

Forsker: Er det de voksne som bestemmer hva som skal skje her?

– Nei. Vi bestemmer. Altså, selvfølgelig hvis de ser at ting kanskje er litt sånn ute av kontroll så må de jo på en måte sette ned foten og si nå er dere nødt til å roe det ned, plukk opp den søpla og tull og tøys lissom, men …

– De er jo veldig snille. Det er på en måte sånn at man føler ikke at man kommer inn på et sted der hvor det er masse regler og på en måte sånn «oi, shit, jeg må ta av meg skoa» og «jeg må passe på at jeg ikke legger fra meg ting der». Det er lissom sånn ... man kommer inn, også kommer man hjem på en måte. De voksne er sånn «hey, hvordan går det», og er veldig glad for å se deg.

– Det er lissom, de er ikke strenge. Du kan snakke med dem om alt på en måte, uten at de blir kleine. (...)

– De er også opptatt av hvordan ungdommene ser på ting. Og hva vi vil skal skje i Drammen.

Når det skal ansettes nye folk ved G60, er man opptatt av å finne fram til personer som kan ivareta en dobbel funksjon som kombinert ungdomsarbeider og kulturarbeider. Først og fremst er det viktig at de ansatte ved G60 har en kunst- og kulturfaglig kompetanse som er relevant for aktivitetene på huset. Her er det ansatte som kan film- og fotokunst, ansatte med kompetanse innenfor ulike deler av musikkfeltet, og ansatte som kan lydstudioarbeid. Men de må også være personer som kan kommunisere med ungdom, og som kan fungere som voksne rollemodeller. Et personale sammensatt av personer av begge kjønn og med ulike kulturelle bakgrunner har man derfor også erfart at er nødvendig.

Kulturarbeid, pedagogisk arbeid eller sosialarbeid? Om sammenfall av gode formål i den lokale kulturpolitikken

De tre casene vi her har beskrevet, representerer tre ulike utgaver av kommunalt kulturarbeid. Tiltakene retter seg mot ulike aldersgrupper, henholdsvis barn på 6 år, barn på 12 år og ungdom i alderen 13–20 år. Felles for dem er at de har et overordnet mål om å øke kulturdeltakelsen blant grupper av barn og unge som ikke vanligvis deltar. I det første caset, Kulturskole for flere, har vi sett at kulturskolen forsøkte å gi barn på Fjell en smakebit på kulturaktivitet. Kunstprosjektet var profesjonelt utført og en stor suksess både kunstnerisk og pedagogisk, men det var kortvarig og tidsavgrenset og barna ble ikke fulgt opp fra kulturskolen i ettertid. Rekrutteringseffektene var således både usikre og udokumenterte.

I det andre caset, kommunens fritidstilbud i samme bydel, der man i et samarbeid med skolen jobber med å skape myk overgang fra skolearenaen er en annen, og mer systematisk og langsiktig, måte å arbeide med dette på. Samtidig er det ikke alltid så lett å få øye på kulturarbeidet på denne arenaen. Neon framstår ofte mer som et sted å henge og spise, enn som et sted barn kan drive med kulturaktivitet. En konsekvens av å bygge ned terskler og stille få eller ingen krav til brukerne av et tilbud, er at det er vanskelig å skape et substansielt innhold i tilbudet. Det er også utfordrende å skape kontinuitet og ferdighetsprogresjon. Et lavterskeltilbud som Neon er en lite hensiktsmessig arena for ambisiøs talentutvikling, men kan beskrives som en del av en kulturell «førstelinjetjeneste» der man ønsker, innimellom, å gi barn en første prøvesmak på kulturelle aktiviteter. Senere kan de barna som har fått interesse og motivasjon vekket, henvises til andre arenaer, f.eks. kulturskolen eller G60, der det ligger bedre til rette for å utvikle ferdigheter og talent videre. Gjennom fritidsklubben Neon forsøker altså kommunen å skape en kultur for å delta blant barn og unge som vanligvis ikke deltar. Da er det nødvendig å gå veien om å bygge relasjoner og tillit, strategier som tradisjonelt har blitt sett på som sosialarbeidernes ansvarsområde.

Det tredje caset som er blitt beskrevet, G60, er eksempel på en arena hvor det er, om ikke en forutsetning, så iallfall en fordel, at brukerne har et minimum av interesse for musikk eller andre kulturuttrykk. Men selv her har man erfart at det er viktig å finne den riktige balansen mellom henging og aktivitet, mellom å være og å lære. «For hvis ikke det er et hengested, hvordan skal du da få rekruttert ungdommene?» spør G60s daglige leder retorisk. De uformelle samtalene mellom kulturarbeidere og ungdom, og ungdommene i mellom, i sofaen eller ved kaffemaskinen danner grunnlaget for å bli kjent med hverandre, for å skape trygghet og tillit nok til at man kan være seg selv, for å skape ideer og initiativ. Alt dette er igjen grunnlaget for at aktivitetstilbudet på huset er relevant og interessant for dem det er til for.

Hva kan man så lære av en nærstudie av kommunalt kulturarbeid? Noen sentrale konklusjoner kan samles under et begrep om sammenfall av gode formål. Med det menes at det kommunale kulturarbeidet er preget av en sammenstilling og et samvirke mellom kulturelt, pedagogisk, sosialt og integrerende arbeid.

På nasjonalt nivå, i kulturpolitiske dokumenter og erklæringer, kan de kulturpolitiske idealene rendyrkes. Integrering, helse og velferd, skole og oppvekst, sorterer under andre departementer enn Kulturdepartementet. På kommunalt nivå – i konkret kulturarbeid rettet mot barn og unge, med alle slags bakgrunner og forutsetninger – finnes det derimot knapt kulturarbeid i «ren» form. Kulturarbeidet vil nesten alltid i større eller mindre grad være «forurenset» av eksempelvis psyko-sosialt arbeid, forebyggende arbeid eller integreringsarbeid. Dette gjør også at kommunal kulturpolitikk av og til fremstilles som mer instrumentell enn kulturpolitikken på nasjonalt nivå, slik Johannisson (2012) beskriver. Samtidig er det mulig, slik Johannisson argumenterer, at dette gjør den kommunale kulturpolitikken desto mer relevant for hva politikk egentlig handler om: «[D]et är också riktigt att kommunerna i sin betoning av hur kultur kan användas – för att bidra till allt från jämlikhet, jämställdhet och mångfald till lokal utveckling – kommer närmast politikens kärna, nämligen att skapa ett gott liv för medborgarna» (op.cit, s. 43). Det kommunale kulturarbeidet rettet mot barn og unge har ambisiøse mål om å skape gode liv for denne aldersgruppen, gjennom å skape tilbud, fjerne barrierer for deltagelse, utjevne forskjeller osv. Ideelle mål om kunstnerisk autonomi og kunstens egenverdi blir vanskelige å fremme som isolerte mål i en slik sammenheng.

Det lokale sammenfallet mellom formål og virkemidler fra ulike fagfelt kan forstås som en variant av det som med et sekkebegrep fra politiske studier har blitt hetende policy convergence. (Bennett 1991; Knill 2005). Dette har blitt definert som «any increase in the similarity between one or more characteristics of a certain policy (e.g. policy objectives, policy instruments, policy settings), across a given set of political jurisdictions (supranational institutions, states, regions, local authorities) over a given period of time» (Knill 2005:768). I dette tilfellet ser vi at policy convergence også kan være synlig og virksomt på et politisk mikronivå, dersom man studerer det konkrete kulturarbeidet som foregår i kommunal regi.

Er det så et tilsvarende sammenfall i kulturpolitiske mål og midler mellom de ulike politiske forvaltningsnivåene, selv om forholdet til praksis er ulikt? Det er en viss konvergens mellom disse nivåene, særlig på et retorisk nivå. Målsettinger om kulturelt demokrati, deltagelse og inkludering kan finnes igjen både i nasjonale, regionale og lokale styringsdokumenter. Det er også en historisk konvergens av ideer som er relevant her. Vincent Dubois beskriver utviklingen av vest-europeisk kulturpolitikk som sedimentær, i den forstand at «contemporary cultural policies can be viewed as the sedimentation of previous ones» (Dubois 2014, s. 2; se også Henningsen 2015). Med det menes at utviklingen av institusjoner, tiltak og ideer i kulturpolitikken kompletterer de allerede eksisterende, fremfor å erstatte dem. Selv om begreper som inkludering og mangfold er ektefødte barn av en kulturpolitisk retorikk fra 1990-tallet, representerer de en naturlig utvidelse av de allerede etablerte ideene om kulturell demokratisering og kulturelt demokrati. Disse sentrale ideer og begreper deles av de tre forvaltningsnivåene. Det lokale nivået har arvet de komplekse, sedimentære kulturpolitiske målene fra det nasjonale nivået, samtidig som det først og fremst er lokalt at dette oversettes til praksis. Som Johannisson skriver: «Det är på lokal nivå som de något abstrakta kulturpolitiska målsättningarna fylls med konkret innehåll, i Sverige såväl som internationellt» (Johannisson 2012:44).

Sammenfallet av gode formål har også praktiske konsekvenser, tydelig blant annet gjennom de konkrete, praktiske og av og til svært prosaiske valg som preger det kommunale kulturarbeidet. I sammenfallet av formål i en kommunal kulturvirkelighet kan sentrale verktøy for måloppnåelse være å ha nok sofaer eller et tilbud om suppe. Videre er det slik at hva som er primære og hva som er sekundære mål for det kommunale arbeidet ikke nødvendigvis er gitt en gang for alle. Enkelte tiltak er både mål i seg selv og verktøy for å oppnå andre mål. Når barn fra flerkulturelle familier besøker en fritidsklubb gis de både et sted å være, et sted å gjøre lekser, noen voksne å snakke med og et tilbud om ulike former for kulturaktiviteter. Her kan det være vanskelig å skille mellom de kulturelle, de sosiale, de pedagogiske og de integrerende formålene, men det er liten tvil om det er en sammenheng mellom dem. En av de kommunale kulturlederne i Drammen beskriver sammenhengen mellom kultur- og sosialarbeid som en pendelbevegelse. Tidlig i hans yrkesliv så man sosialarbeidet som et primært mål, senere svinget pendelen over til et kulturarbeid der sosialarbeidet hadde svært liten plass, og til i dag der man i hans forståelse har fokus på begge deler, men der man er opptatt av at sosialt, forebyggende og integrerende arbeid først kan komme inn når kulturtilbudet har en grunnleggende kvalitet.

Disse sammenhengene gjør også at det ligger konkrete utfordringer i hvordan ulike etater og enheter samarbeider innad i kommunen. Selv om det skulle være slik at det er sammenfall av formål og verktøy, er det fremdeles slik at det er separate aktører som forvalter disse – skoleverket, sosialtjeneste, kulturetater osv. Våre case viser blant annet hvordan samarbeid mellom ulike kommunale aktører blir vesentlig når formål faller sammen. Her ligger det også noen utfordringer i grenseoppganger, særlig når kulturarbeidernes arbeid nærmer seg sosialarbeidet. Det er liten tvil om at det drives kulturpolitikk på kommunalt nivå, men det er gjerne en kulturpolitikk som er praktisk, pragmatisk og av og til også prosaisk.

Det kulturpolitiske arbeidet som foregår innenfor en kommune som for eksempel Drammen har et virkemiddelapparat som vi ikke finner beskrevet i budsjettproposisjoner og strategidokumenter, samtidig som den kulturpolitiske relevansen av disse kan være minst like stor som for de institusjonelle og økonomiske virkemidlene vi finner beskrevet på nasjonalt nivå. Sammenfallet mellom den nasjonale, den regionale og den lokale kulturpolitikken er samtidig begrenset, fordi man på det lokale nivået utøver kulturpolitikk også igjennom å kjøpe sofaer, koke suppe, stemme gitarer, tilby en skulder å gråte på og motivere femten umotiverte trettenåringer til å delta.

Gjennom etnografiske nærstudier av hvordan kulturarbeidet gjennomføres på et konkret nivå får vi synliggjort hvordan begreper om barrierer for deltagelse og forholdet mellom bruk og ikke-bruk spilles ut i praksis. Slike studier viser hvordan det som på et prinsipielt nivå kan diskuteres som et potensielt dilemma mellom kulturens kvalitet og dens inkluderende funksjon, på et praktisk nivå like gjerne kan være et valg mellom å prioritere aktivitetstilbud eller oppussing, bindende påmelding eller drop-in, mellom å tilby et sted å være og et sted å drive med kultur. Slike perspektiver bidrar til å utvide den foreliggende kunnskapen om deltagelse i og bruk av kultur. Det bidrar også til å minne oss om den analytiske betydningen av å se nasjonal og lokal kulturpolitikk i sammenheng.

Referanser

Aagedal, Olaf, Helene Egeland og Mariann Villa (2009): Lokalt kulturliv i endring. Oslo: Norsk kulturråd/Fagbokforlaget.

Balling, Gitte & Nanna Kann-Christensen (2013). What is a non-user? An analysis of Danish surveys on cultural habits and participation. Cultural trends, 22(2), s. 67–76.

Bennett, Colin J. (1991). What is policy convergence and what causes it? British Journal of Political Science, 21, s. 215–233.

Berkaak, Odd Are (2002). Fri for fremmede. En evaluering av signalprosjekt Open Scene. Arbeidsnotat nr. 46. Oslo: Norsk kulturråd.

Bjørnsen, Egil (2009). Norwegian Cultural Policy: A Civilising Mission? : Phd. ved Centre for Cultural Policy Studies, University of Warwick.

Blomgren, Roger & Jenny Johannisson (2014). Varför regional kulturpolitik? Legitimeringsberä?ttelser i svenska regioner. Sosiologi i dag, Vol 44, Nr 1, s. 39–65.

Breivik, Jan-Kåre og Catharina Christophersen (2013): Den kulturelle skolesekken. Oslo: Kulturrådet/Fagbokforlaget.

Carlsson, Yngve 2001: «Et sted mellom Venezia og Harry-by». En utredning om stedsidentitet, stedsimage og stedskvalitet i Drammen og Drammensregionen. NIBR-prosjektrapport 2001:3. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Drammen kommune 2010: Fjell 2020 – mot en bedre framtid. Faktagrunnlag.

Dubois, Vincent (2014). “Cultural policy regimes in Western Europe”. International Encyclopedia of the Social & Behavioral Sciences, 2nd edition.

Friberg, Jon Horgen 2005: Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo. FAFO-notat. Oslo: Forskningsstiftelsen FAFO.

Friberg, Jon Horgen og Heidi Gautun 2007: Inkludering av etniske minoriteter i frivillige organisasjoner og fotballag for barn og ungdom i Oslo. FAFO-rapport 2007:16. Oslo: Forskningsstiftelsen FAFO.

Gullestad, Marianne 1989: Kultur og hverdagsliv. Oslo: Universitetsforlaget.

Gran, Anne-Britt (2002). Mosaikk – når forskjellen forener: evaluering av programmet for kunst og det flerkulturelle samfunn. Oslo: Norsk kulturråd.

Haugsevje, Åsne Dahl, Mari Torvik Heian og Ole Marius Hylland (2015). Resultater fra NM i kunstløft. Evaluering av Kunstløftets andre periode 2012–2015. Oslo: Norsk kulturråd/Fagbokforlaget.

Henningsen, Erik (2015). Kulturpolitikkens sedimentering-Kulturløftet som kulturpolitisk vekstperiode. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, Vol 18, Nr. 1, s. 28–40.

Henningsen, Erik, Odd Are Berkaak og Sigrid Skålnes (2010): Mangfoldsåret: muligheter og motsigelser i politikken for et flerkulturelt kulturliv. NIBR-rapport 2010:18. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Hylland, Ole Marius og Åsne Dahl Haugsevje 2016: Kultur for å delta. Kulturbruk og kulturarbeid blant barn og unge i Drammen. TF-rapport nr. 383. Bø: Telemarksforsking.

Hylland, Ole Marius, Heidi Stavrum og Bård Kleppe (2011). Gi meg en K : en evaluering av Kunstløftet. Oslo: Norsk kulturråd/Fagbokforlaget.

Høydahl, Even (red.) 2014: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Drammen. Rapporter 2014/23. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Johannisson, Jenny (2010). Making geography matter in cultural policy research: the case of regional cultural policy in Sweden. In International Cultural Policies and Power. Palgrave Macmillan UK. S. 127–139.

Johannisson, Jenny (2012), “Kulturpolitik som redskap för mångfald”. I: Den utmanande diskussionen: Debattskrift om kulturpolitik och identiteter i Norden. København: Nordisk Ministerråd. S. 43–51.

Kann-Rasmussen, Nanna & Gitte Balling (2015). Ikke-læsning som «problem» i dansk kulturpolitik. Nordisk Kulturpolitisk Tidskrift, Vol. 18, Nr. 2.

Kleppe, Bård (2013). Kultur møter kulturmøter. Kulturskolebruk blant innvandrere. TF-rapport nr. 310. Bø: Telemarksforsking.

Kleppe, Bård og Gunn Kristin Leikvoll (2015). Norsk kulturindeks 2015. Bø: Telemarksforsking.

Knill, Christoph (2005). Introduction: Cross-national policy convergence: concepts, approaches, and explanatory factors. Journal of European Public Policy, 12/5, s. 764–774.

Løyland, Knut og Lars Håkonsen (2012). Kulturutgifter i kommunene. TF-rapport nr. 301. Bø: Telemarksforsking.

Mangset, Per (1992). Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Mangset, Per (2012). Demokratisering av kulturen? Om sosial ulikhet i kulturbruk og -deltakelse. TF-notat nr. 7/2012. Bø: Telemarksforsking.

Meld. St. 10 (2011–2012). Kultur, inkludering og deltaking. Oslo: Kulturdepartementet.

NOU (2013). Kulturutredningen 2014. (NOU 2013:4). Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld. nr. 91 (1965–1966). Norsk kulturfond – årsmelding 1965. Oslo: Kirke- og undervisningsdepartementet.

Stavrum, Heidi (2013). Begeistringsforskning eller evalueringstyranni? Om kunnskap om kunst for barn og unge. Nordisk kulturpolitisk tidskrift, Vol. 16, Nr. 1, s. 154–170.

Stavrum, Heidi (2014). Danseglede og hverdagsliv: Etikk, estetikk og politikk i det norske dansebandfeltet. Avhandling for graden ph.d. Universitetet i Bergen.

Storstad, Oddveig (2010). Kommunal kultursektor i endring. Oslo: Kulturrådet.

Vaage, Odd Frank (2013). Norsk kulturbarometer 2012. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

1Det treårige forskningsprosjektet Kultur for å delta er gjennomført av Ole Marius Hylland, Åsne Dahl Haugsevje og Heidi Stavrum ved Telemarksforsking i samarbeid med Drammen kommune og det engelske selskapet Creativity, Culture and Education (CCE). Prosjektet har vært finansiert av det regionale forskningsfondet Oslofjordfondet, og ble avsluttet i 2016.
2Her benytter vi Statistisk Sentralbyrås kategorisering der Afrika, Asia etc. er en forkortelse for Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS.
3Her benytter vi også Statistisk Sentralbyrås kategorisering der EU, Nord-Amerika etc. er en forkortelse for EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. Inkluderer også Sveits.
4 http://www.dt.no/nyheter/drammen/nyheter/den-glemte-bydelen/s/2-2.1748-1.5493566 (30.07.2010).
5 http://www.dagsavisenfremtiden.no/lokalt/friplass-til-flere-1.432028 (04.11.2015).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon