Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bruken av kultur - barrierer, incentiver, essenser og intensiteter

Idehistoriker fra Universitetet i Oslo. Han har arbeidet ved Høgskolen i Sørøst-Norge siden 2006. Der har han arbeidet med kulturpolitikk og kultur og ledelse. Han er nå stipendiat ved HSN og tilknyttet Høgskolen i Sørøst-Norges doktorgradsprogram for kulturstudier hvor han arbeider med en avhandling om forholdet mellom publikum og kunst. Epost: geir.grothen@hit.no

  • Side: 137-154
  • Publisert på Idunn: 2016-09-27
  • Publisert: 2016-09-27

Sammendrag

Flere av målene for norsk kulturpolitikk er knyttet til deltagelse. Likevel er det fremdeles slik at kulturell deltagelse er skjevt fordelt. Forskere etterspør mer detaljert kunnskap om publikum for å komme nærmere en forståelse av incentiver og barrierer knyttet til deltagelse. (Bjørnsen, Lind & Hauge 2012:140) Artikkelen er en diskusjon, på bakgrunn av Gilles Deleuze og Felix Guattaris skille mellom nomadiske og kongelige vitenskaper, over mulighetene for å nå ny kunnskap om publikums forhold til kunst og kultur. I artikkelen argumenteres det for behovet for supplerende metoder i produksjonen av muntlige data når det gjelder undersøkelser av publikums forhold til og bruk av kunst og kultur.

Nøkkelord: kulturpolitikk, deltagelse, undersøkelsesteknologier, dataproduksjon,  nomadisk vitenskap

Abstract

One of the main objectives of Norwegian cultural policy is related to distribution of art and culture to all citizens. But still, the participation is unevenly distributed. Actors in the cultural policy research field calls for more comprehensive investigations of the individual member of the public in order to obtain more detailed knowledge of what might be called “incentives and barriers”. (Bjørnsen, Lind & Hauge 2012:140) The article is a discussion, on the basis of Gilles Deleuze and Felix Guattari`s (2006) distinction between nomadic and royal sciences, of possible approaches in relation to this call for more detailed knowledge. The article argues, via a discussion of two examples which both make use of traditional interviewing techniques, for the need of complementary methods in the production of oral data in investigations of the relationship between the public and the arts.

Keywords: cultural policy, participation, research technologies, production of data,  nomadic science

 

Åpning #alexisrael, Astrup Fearnley, juni 2016

En mann fotograferer en kvinne. De er av ulik alder. Hun poserer foran en naken vegg. Som likevel ikke er naken, men fremstiller en skumrende himmel. Los Angeles. Hun fotograferes mot en vegg som er en flik av himmel som er en bit av et verk. Bra! utbryter fotografen. «... i en vekselvirkning av tiltrekkende overflate og bakenforliggende tomhet og imitasjon.» står det i museets presentasjon av utstillingen #alexisrael.

(Fra Feltnotater, Astrup Fearnley, juni 2016)

Innledning

Det offentlige bruker av fellesskapets midler på kunst og kultur. Dette begrunnes på mange måter, men synes i hovedsak å være knyttet til grunnleggende forestillinger om at kunst og kultur er etisk god i seg selv. (Røyseng 2004) Andre effekter er ikke sjeldent avledninger av disse: kunst og kultur genererer vekst, skaper attraktive strøk, (Henningsen et.al: 2015) integrerer, skaper engasjerte samfunnsborgere, identitet og så videre. (Hylland 2015) Kunsten og kulturens egenverdi, avledede effekter og deres rolle som velferdsgoder (Kvarv 2014, Vestheim 2012), har ført til at området har vært gjenstand for omfattende forskning. Forskningen har blant annet vært orientert mot å undersøke hyppigheten av deltagelse i ulike kulturaktiviteter (f.eks. Nilsen og Lind 2013) og å undersøke ulike virkninger, direkte og indirekte, omgangen med dem kan være med å skape. (Danielsen 2006) I artikkelen skal det handle om det siste, kvalitative undersøkelser av det vi kan kalle forhold til kunst og kultur, hvor produksjonen av data er gjort ved hjelp av intervjuer.

Påstanden som danner utgangspunktet for denne artikkelen er at konvensjonell bruk av intervju med hell kan suppleres med åpnere, alternativt orienterte strategier. Grunnene til dette er knyttet til to forhold, to «farer» som kommer fra hver sin «innside»: Fra den ene kanten truer den allerede nevnte godheten og «dybden» forestillingene kunst og kultur er preget av med å «smitte» av på de som er satt til å tale, påvirke dem til å yte på bestemte måter. Vi kommer i fare for å undersøke noe annet enn det vi tror vi gjør. Fra den andre kanten truer innforståtte forståelser av hva vitenskap bør være: Disse gjør det fristende å montere det produserte, den «innsamlede» talen, inn i allerede etablerte kategorier eller variabler. Også dette medfører fare for å gå glipp av det uventede, det nye, det som ikke allerede er erklært nyttig i forhold til allerede etablert viten. Artikkelen er en diskusjon av disse to utfordringene og deretter en argumentasjon for bruk av supplerende alternative metodiske og teoretiske innganger.

Forskning har vist at rekrutteringen til deltagelse i kulturlivet er skjevt fordelt. Forklaringene på dette har variert, men er ofte blitt knyttet til forhold som ligger hinsides, over eller under, møtene mellom publikum og kunsten eller kulturen. Forskere savner undersøkelser som går tettere på de faktiske møtene mellom kunst og publikum: «Vi er av den oppfatning at vi nå har et godt utbud av kulturstatistikk i Norge. (…) Vi mener nå at videre forskning på dette feltet heller bør ta utgangspunkt i enkeltbrukere for å få en dypere og mer detaljert kunnskap om hvilke incentiver og barrierer som eksisterer» (Bjørnsen, Lind og Hauge 2012:140). Dette kan også innebære bruk av intervjuer. Sjansene for å få tak i «dypere» og mer detaljert kunnskap vil etter min mening være bedre ved å undersøke møtene som i utgangspunktet ubestemte, åpne begivenheter enn som erfaringer og møter med kunst og kultur.

Deltagelse i hva da?

– essenser og intensiteter

Både samfunnsvitere og mer humanistisk orienterte forskere er enige om at kunst og kultur er, eller i det minste blir regnet som, noe verdifullt. Forestillingene om verdifullhet gir seg til kjenne fra makro- til mikronivå, fra opprettelsen av kontorer, departementer og andre større apparater for kulturens fremme, til, som Bourdieu skriver så innsiktsfullt om, måtene forestillingene synes å kunne ta bolig i kroppene våre: fra avslappet selvsikkerhet til anspent kortslutning, omfavnelse og avvisning, altså forskjellige grader av og former for intensitet. (Bourdieu 1995:228–230) Det spiller mindre rolle at det verdifulle vekselsvis blir behandlet som kontingente effekter av utenforliggende forhold og som effekter av noe i kunsten og kulturen selv. Uenigheten om dette muliggjør ustoppelig dynamisk produksjon, posisjonene er delene i en maskin som konstruerer stadig nye kulturgåter og kulturproblemer som bare kulturvitenskapen selv kan nøste opp i.

En effekt av dette er at kunsten og kulturen kan knyttes til substanser, essenser, eller «vesensinnhold», som overskriver spillet av forskjeller som utspiller seg i publikums faktiske forhold til, og omgang med, kunstverk eller kulturuttrykk. Disse essensene kan variere, her vil jeg nevne to mulige «substanskomplekser»: De kan være, som jeg allerede har nevnt, knyttet til forestillingen Sigrid Røyseng (2004) siterer fra Langdalen: «Vi har i Vesten vendt oss til å tro at kunsten er etisk god i selve sin grunnsubstans», eller til forestillingen om at kunst og kultur (uavhengig av foreliggende form) er knyttet til produksjon, økning, minskning og bruk av sosial kapital. Om dette er tilfelle vil det være slik at undersøkelsene av borgernes forhold til kunst og kultur kan risikere å måle forholdet til det vi kan kalle gitte, transcendente størrelser, essenser, det kulturen står for eller representerer, heller enn forholdene slik de utspiller seg fra gang til gang i publikums møter med, eller opplevelser av kunst – i den enkelte forestilling, utstilling, opplesning, eller i de pågående, akutte, løpende og varierende samtalene vi fører med oss selv og andre.

Kongelige og nomadiske vitenskaper

The scientist brings back from the chaos variables that have become independent by slowing down, that is to say, by the elimination of whatever other variabilities are liable to interfere, so that the variables that are retained enter into determinable relations in a function: they are no longer links of properties in things, but finite coordinates on a secant plane of referance that go from local probabilities to a global cosmology. (Deleuze og Guattari 1994:202)

Astrup-Fearnley Museet, mai 2015:

Et barn stanser ved et skyggespill projisert mot museets betonggulv. Projeksjonen viser fallende ting, skikkelser, biler, hele togsett, master. Skyggespillet går i sløyfe: Teknologien er enkel, det vi ser er slikt som ikke er, som bare synes om det kontrasteres mot noe annet, et fravær. Da jeg skal til å gå videre inn i utstillingslokalet overhører jeg barnet spørre kvinnen hun er med, som kommer mot henne: – Hva er dette? spør hun og peker mot skyggespillet. Kvinnen gir barnet et dytt i ryggen og svarer: – Det er vanskelig å forstå. Så går også de videre.

(Fra Feltnotater, Astrup Fearnley, mai 2015)

Scenen egner seg godt til å illustrere en rekke etablerte «problemområder» i forholdet mellom kunst og publikum. Hvilke er avhengig av hvordan scenen prepareres, eller kvalifiseres. Anvendeligheten er en velsignelse, men kan og være en utfordring; det kan være fristende å anrette en slik scene i forhold til det vi tror vi kjenner, det vi tar for gitt, bruke den til å løse etablerte problemer. I seg selv er scenen mettet, noe som paradoksalt gjør det utfordrende å bruke den til mindre enn som illustrasjon på seg selv. Den består av et stort antall relasjoner mellom ulike elementer som hver for seg og i forhold til hverandre er i konstant bevegelse og påvirker hverandre. Det er ikke en gang sikkert at «kunst», «museum» eller «publikum» er de mest relevante kategoriene. Om vi tenker på jenta, atmosfæren, kvinnen. Eller forskeren. Scenen demonstrerer hvor sammensatt det vi kaller virkeligheten er. Et naturlig spørsmål vil da kunne være: Hvilke strategier kan vi gjøre bruk av i undersøkelser av en slik sammensatthet, strategier som på den ene side ikke innebærer utilbørlig reduksjon og på den andre siden kan bidra til relevant (kulturpolitisk) kunnskap?

I introduksjonen til boken Deleuze and research methodologies parafraseres John Law (2004): «reality is messy, and methodologies that seek to convert this mess into something smooth, coherent an precise both miss out on particular textures of life» (Coleman og Ringrose 2013:5). At virkeligheten er rotete medfører ifølge Law at forskerens oppgave blir å «imagine methods when they no longer seek the definite, the repeateble, the more or less stable» (ibid.5). Dette har og relevans for det som tematiseres her, undersøkelser av publikums forhold til kunst og kultur.

I Tusind Plateauer skisserer Deleuze og Guattari opp forskjellen mellom to former for vitenskap, måter å produsere kunnskap på, knyttet til ulike regimer, mål, logikker og prosedyrer. Den ene kaller de «den kongelige vitenskap» (i den danske utgaven kalles denne den «fornemste videnskap», i dette tilfellet velger jeg å støtte meg til den engelske oversettelsen, «royal science«) den andre den bevegelige, eller den «nomadiske» vitenskapen. Den kongelige er vitenskapen slik vi kjenner den, også fra samfunnsvitenskapen, en vitenskap som søker å avdekke lover: «Eftersøgningen av love består i at uddrage konstanter, også selv om konstantene blot er relationer mellom variabler (ligninger) » (Deleuze og Guattari 2006:477). Bourdieus kultursosiologiske arbeider i Distinksjonen (1995) kan tjene som eksempel på dette. Der synes målet å være å avdekke mekanismen, eller flere, som bestemmer, regulerer eller skaper det sosiale, eller deler av, aspekter ved det sosiale. Målene nåes ved å utkrystallisere, eller lokalisere, kategorier som deretter kobles sammen, f.eks. sosiale som klasse, kjønn, utdanning og kulturelle preferanser, eller deltagelsesmønstre. Funnene, som danner utgangspunktet for formuleringen av lovmessigheter, eller i det minste signifikante tendenser, består av forhold, eller relasjoner, mellom ulike faktorer og størrelser, eller variabler. Variablene får sin konsistens i operasjonaliseringen av dem. Vi kan si at de, på samme måte som kraft, kokes inn til noe som kan passere som stabil størrelse, «arbeiderklassens forhold til kultur». Verdien av den kongelige vitenskap er knyttet til at den produserer viten som lar seg omsette i kunnskap om fremtiden, f.eks. i kapasitet til å forutsi hvem som vil bruke ulike kulturtilbud (Mangset 2012).

Den andre typen vitenskap kaller Deleuze og Guattari nomadisk: Der den kongelige vitenskapen produserer abstrakte konstanter som ikke er avhengig av å «stemme» i hvert enkelt tilfelle – det er deres karakter av å være generelle, som jo innebærer at ingen tilfeller faller fullstendig innunder det som likevel kan sies om dem – produserer den nomadiske vitenskapen viten ved å følge det som beveger seg mens det beveger seg, som prosesser, intensiteter uten andre resultater enn overgangen til andre prosesser og intensiteter. «Man er nødt til at følge når man søger etter en materies, eller rettere, et materiales ’singulariteter’, men ikke når en vil opdage en form; […] når man hengiver seg til variablernes kontinuerte variation i stedet for at uddrage konstanter av dem osv.» (Deleuze og Guattari 2006:480). Dette er en form for kunnskapsproduksjon som ikke er ute etter resultater som lar seg generalisere, endelige vurderinger, evalueringer, klassifikasjoner, men som heller fanger hastigheter, variasjoner, intensiteter samtidig som de finner sted: «At reproducere medfører at det til stadighet er et fast synspunkt udenfor det reproducerede, at se det strømme mens man står på bredden. Men at følge er noget andet enn reproduktionens ideal. Ikke noget bedre, men noget andet » (ibid.). Det er en vitenskap som er mer opptatt av bevegelser enn av posisjoner, av konstellasjoner mellom størrelser og krefter på samme plan enn relasjoner mellom størrelser på forskjellige plan (Johanson 2015). Hos Bourdieu vurderes det som strømmer, inn, gjennom og ut av informantene, replikkene, i forhold til etablerte variabler, det som hender, registreres av et mottagende forskerapparat som, kjøliggjort og gjort nøytralt av teori og metode, er i stand til å plassere det som sies innenfor rammene av allerede preparerte kategorier. «Der findes bevægelige, omvandrende videnskaper der består i at følge en strøm i et felt av vektorer hvor singulariteter ligger spredt som en masse ’tilfeldigheter’ (problemer)» (Deleuze og Guattari 2006:481). Deleuze og Guattari er opptatt av at denne måten å undersøke på ikke er problemløsende, den er snarere det motsatte, «den formulerer flere problemer end den løser» (ibid. 482), og det gjør den ganske enkelt fordi den er mer opptatt av det prosessuelle, heller enn å pause det som beveger seg, f.eks. talen, affektene, all gjøringen, tvinge frem sammenfattende avklaringer som kan passere som essenser, eller svar: Som St.Pierre skriver i en artikkel om hennes utvikling som forsker, hun ble mer «interested in the surprising intensity of an event than in the familiar serenity of essence» (St.Pierre 1997:370).

I arbeid med intervjuer vil interesse for intensiteter i stedet for essenser vise seg i et skifte av fokus, men også av «teknikk»: essensene, formene, resultatene lar seg relativt raskt lokalisere ved hjelp av kategorier som hentes inn fra utenfor det som hender. Kritikken mot hevdvunnen bruk av intervjuer har vært opptatt av dette, for eksempel forestillingen om intervjuet som en tappeprosess: «...what they viewed as qualitative research consisted mostly of a reductive, descriptive account of what participants said and what was observed, squeezing out the juice of lived experience and its complexities» (Bhattacharya 2016:316). Intensitetene er derimot immanente i forhold til begivenhetene, komponentene intervjuene, eller møtene, består av. Det er lett å se hvordan et slikt perspektiv skaper flere problemer enn det løser: Den tradisjonelle oppfatningen av intervjuet er at det gir svar, avklarer. I tillegg regnes forholdet mellom forskeren og informanten som mulig å avklare. I et perspektiv som betoner møtene som produserende hendelser, som bevegelser bestående av singulariteter (f.eks. forskjellige former for affekt, glede, avsky, sjalusi, fortrolighet, håp, ulike produktive overganger mellom stemninger (Deleuze 1990:52), og hvor forholdet mellom intervjuer, informant og «gjenstandene» intervjuene kretser omkring, er alt annet enn ukomplisert. Innenfor et slikt perspektiv må intervjuene sees på som komplekse og produserende samspill, som skapelsen av serier av nye uklare problemer, først og fremst på grunn av at det som produseres i disse hendelsene ikke nødvendigvis vil fremstå som forbundne med de forhåndsbestemte temaene. Men uordenen er tilstede i «kongelige» undersøkelser også, men der blir det som ikke passer ofte henvist til et liv blant restene, det som ikke kan brukes.

Scenen fra Astrup Fearnley innbyr i seg selv hverken til den ene eller den andre formen for vitenskap, på samme måten som heller ikke livet i et fuglereir, et ormebol, eller opplevelsen av å spasere i seg selv kaller spesielt på poesi, biologi eller filosofi. Scenens betydning, dens evne til å illustrere, til å tjene som eksempel på teoretiske poenger, eller styrke eller svekke etablerte innsikter, er et resultat av hvordan scenen (om)skapes, analyseres. Hvordan den til slutt fremstår som datagrunnlag i en undersøkelse er et produkt av apparatets logikk. Scenen er såkalt observert, deretter utvalgt. Eller omvendt, utvalgt, så observert. Observasjon er, trass i termens skinn av objektivitet, satt i stand av en arrangerende logikk som alltid henger fast i noe, er situert (Haraway 1988).

Om vi bruker intervju, som er å legge forholdene til rette for begivenheter, trer preget av arrangement enda tydeligere frem, hvilket jeg nå vil vise og diskutere ved hjelp av to eksempler: Anne-Britt Gran og Elise Weddes rapport Publikum – hvem, hva, hvorfor? og Vegard Jarness artikkel Cultural vs Economic Capital: Symbolic Boundaries within the Middle Class. Disse er valgt fordi de fremstår som eksemplariske tilfeller på bruk av intervju i forskningsøyemed. Det er verdt å merke seg at diskusjonen ikke forholder seg til arbeidenes kvalitet, funn eller konklusjoner: De er utgangspunkter for refleksjoner over muligheter og begrensninger ved intervju som forskningsteknologi. Det er Jarness artikkel som er den mest interessante i denne sammenhengen, og derfor vil jeg vie den noe større oppmerksomhet enn Gran og Weddes.

Eksemplene

Gran og Weddes undersøkelse, som er en undersøkelse av publikums forhold til Nasjonalmuseet, fremstår som et tilfelle av klassisk innsamling og analyse av muntlige data. Undersøkelsen gjør bruk av fokusgrupper, sammensetningen av dem er gjort i henhold til kontrasterende kriterier, henholdsvis interesse / manglende interesse, produksjonen av datamaterialet ble gjort i møter hvor medlemmene av fokusgruppene ble satt til å samtale over gitte temaer med tilknytning til vurderinger av Nasjonalmuseet som visningsarena for kunst. Stikkordene for diskusjonene var slike som «kvalitet», «terskler», «synlighet», «omdømme». Slik jeg forstår det ble samtalene vevet rundt disse stikkordene og/eller mer utfylte varianter av dem.

Fremgangsmåten gir umiddelbar mening og fremstår som en effektiv måte å samle informasjon på. Den kombinerer attråverdige kvaliteter ved det å samtale (fri meningsdannelse, spontanitet, assosiasjoner osv.) med struktur, og kan sees på som en variant av det som gjerne omtales som semi-strukturert intervjuer. I slike intervjuer balanseres to mål mot hverandre: Ambisjonen om å få grep om det som ennå ikke er klart, subjektive uttrykk for individenes forhold til museene og å sikre at samtalen holder seg innenfor grenser som gjør det mulig å produsere relevante data i forhold til problemstillingene. Graden av struktur kan sees på som omfanget av, og kraften i, forskerens intervensjoner: «The degree of ’structuring’ is taken to refer to the degree to which the questions and other inteventions made by the interviewer are in fact pre-prepared by the researcher» (Wengraf 2001:60).

I «Cultural vs Economic Capital: Symbolic Boundaries» (Jarness 2015) er temaet kultur (i vid forstand) som markør i forbindelse med analyser av sosial forskjell. Artikkelen innledes med en teoretisk grenseoppgang mellom beslektede perspektiver på dette, Bourdieus og Lamonts, før Jarness lanserer sitt eget bidrag i form av en analyse av egeninnsamlet materiale i form av intervjuer.

Jarness skriver: «I used a semi-structured list of questions that was constructed so as to invite the interviewees to classify and evaluate their own and others lifestyles with particular emphasis on [...]» (Jarnes 2015:6). Her er termen «to invite» etter min mening mer interessant enn den mer tekniske termen «semi-structured». Invitasjonene kan sees på som oppfordringer til å yte i forhold til noe som allerede finnes: etablerte klassifikasjoner og eksisterende kategorier. Jarness selv synes å mene at han undersøker ulike forekomster av diskursiv bevissthet. Altså av noe som allerede er. Analysen «explores […] discursive consciousness» (ibid). Termen diskursiv bevissthet er ikke forklart utover en henvisning til Giddens, men innebærer, slik jeg forstår det ut fra konteksten, strukturert bevissthet, den delen av bevisstheten som er i stand til å la seg uttrykke verbalt, hvor det som lar seg uttrykke også lar seg begrunne, at den gir seg til kjenne i henhold til logikker (erkjente, eller bare virkende, strukturerende) som på en eller annen måte er anerkjente, eller blir tatt for gitt som anerkjente, som logiske, sammenhengende. Giddens selv skriver: «Discursive cosciousness connotes those formes of recall which the actor is able to express verbally» (Giddens 1984:49).

Et etter min mening nødvendig spørsmål i denne forbindelse er om den diskursive bevisstheten best kan forståes som noe foreliggende, noe allerede gitt, eller om den heller må sees på som foreløpige effekter som produseres parallelt med at den undersøkes? Om vi går til Foucault, beskriver han diskurs på denne måten:

Jeg antar at diskursproduksjonen i ethvert samfunn på en og samme tid blir kontrollert, sortert, organisert og fordelt ved hjelp av en mengde prosedyrer som har som funksjon å avverge dens krefter og farer, beherske dens karakter av å være tilfeldig begivenhet og omgå dens tunge og skremmende materialitet. (Foucault 1999:7)

Her kan det se ut som om Foucault tenker på diskurs som en type løpende produksjon som skjer i henhold til vekslende sett prosedyrer. Slik jeg forstår dette er produksjonen og prosedyrene parallelle, samtidige, som for eksempel parallelliteten mellom måne og tidevann, prosedyrene befinner seg på samme plan som produksjonen. Dette medfører at nedskrivingen av diskursiv bevissthet ikke lar seg adskille fra produksjonen av den samme. I dette tilfellet kan det Jarness kaller invitasjon sees på som en av flere prosedyrer, invitasjonen strukturerer og tar kontroll over en tale som truer med å bli en begivenhet.

Et annet sted i den samme teksten, skriver Foucault: «Men uansett hvilke teknikker som settes i verk er kommentarens funksjon på den annen side å endelig utsi det som der ble sagt i det stille» (ibid. 17). Der invitasjonen er en prosedyre som sikrer at talen ikke skal spinne ut av kurs, er kommentaren det som bringer talen til endelig ro, som stabiliserer den, pusser idiosynkrasier og ujevnheter ned, knytter ordene sammen til setninger og forteller hva de skal bety. Først invitert til å klassifisere, deretter blir klassifikasjonene stabiliserte via kommentarene. Det er kanskje mulig å snakke om en dobbel lukning, eller en dobbel stabilisering?

«For å tilhøre en disiplin må en påstand skrive seg inn i en bestemt type teoretisk horisont» (ibid. 20). Dette er og et utsagn om kommunikasjon: For at påstander skal gjøre seg gjeldende der det teller må de stå i bestemte forhold til andre påstander. Hos Foucault er horisonten teori, men horisonten kan også være av en annen type, den kan være sosial: Gregory Bateson påstår at menneskelig kommunikasjon først og fremst er relasjonell. Det vil si at vi når vi kommuniserer, kommuniserer vi i mindre grad om innhold enn om forhold (Ulleberg 2004). Dette er nå og da åpenbart, de elskenes språk er banalt – og slett ikke – på en og samme tid, og det er åpenbart at det ikke alltid er været som er av interesse når vi bekrefter hverandre i at solen skinner i situasjoner som innebærer flyktige møter fremmede imellom. Utsagnene må, for at de skal fungere etter hensikten holde seg innenfor «horisonten av det sosiales forventning», for å vri litt på Foucaults utsagn.

De nevnte poengene til Foucault og Bateson er relevante for en diskuterende lesning av det som blir presentert som data, funn eller resultater i begge eksemplene, og i en problematisering av metodene som brukes i dem: I begge gjør både den teoretiske og den sosiale horisonten seg gjeldende på måter som har sannsynlige konsekvenser for det som sies, måtene det sies på og ikke minst måtene det sagte blir tolket på. I begge tekstene har «funnene» et preg av at elementene «går opp», de fremstår, i alle fall på overflaten, delvis som illustrasjoner av teoretiske poenger, delvis som oppfyllelsen av dels ikke tematiserte forventninger knyttet til det sosiale, kanskje særlig tydelig i Jarness tekst hvor den strukturerende intervensjonen omtales som invitasjoner til bestemte leker, eller bestemte spill, her klassifikasjon og evaluering (Jarness 2015:6).

Data, Gran og Wedde

Det er totalen av de forskjellige rollene og deres innsats innenfor det samme markedet som gir totalleveransen av kulturforsta?else ... Derfor er det fint at de har forskjellige roller (Mann 66 a?r). (Gran & Wedde 2012:70, mine understrekninger)

Hos Gran og Wedde er det likhet i innhold og fasong på det informantene uttrykker og innhold og fasong på det de organiserte enhetene som er satt til å styre og administrere dette området, som Nasjonalmuseet selv, departement, råd og utvalg, gjør bruk av i sin omtale av seg selv og sine mål. Likhetene blir indirekte illustrert i undersøkelsen ved at den i innledningen nevner noen mål for driften i form av lister og stikkord som minner om slike som finnes i institusjonens eget plan- og målverk (ibid. 6). Et gjennomgående trekk ved svarene til den fokusgruppen som oppgir at de er jevne brukere av museet er nettopp at substansen og uttrykket på mange vis minner om målformuleringene til den institusjonen som er oppdragsgiver for undersøkelsen, hvis målformuleringer i sin tur igjen mimer kulturpolitiske styringsdokumenter som igjen mimer en allmenn samfunnspolitisk diskurs preget av å være et amalgam av markedssjargong og ulike politiske honnørord (se for eksempel Meld. St. 23 2011–2012:21). Dette trekket kommer til syne i valgene informantene gjør mht. valg av ord, nokså tekniske og innforståtte termer brukes hyppig: roller, leveranser, kulturforståelse, kompetanse, dristighet, nytenkende, også videre. (se f.eks. side 73 i Gran & Wedde 2012) Den hyppige bruken av disse innforståtte og tekniske termene antyder det Gadamer kalte horisontsammensmeltning (Lübcke 1989:172), en tilstand som i utgangspunktet var ment å karakterisere utvidende møter mellom verk og fortolker, men som her kan sees på som den tilsynelatende sammensmeltningen av det vi kan forestille oss er oppdragsgiverens intensjoner og deler av publikums forventninger, men uten det opprinnelige begrepets konnotasjoner i retning av utvidelse. At det fremstår slik kan forståes på mange måter, den kanskje viktigste har jeg allerede vært innom: forbindelsen mellom kunsten, kulturen og tyngre verdikomplekser, også politiske. Fenomenet har vært reflektert over av andre kulturforskere, et godt eksempel på dette finnes i Mangset og Røysengs Kulturelt entreprenørskap (2009). I innledningskapittelet skriver Mangset om forbindelseslinjene mellom entreprenøren som arbeidslivs- og økonomisk kategori og entreprenørskap som en moralsk kategori (ibid.23). Disse forbindelseslinjene er på en og samme tid diffuse og kraftfulle hvilket jo gjør dem ekstra potente, noe Mangset selv antyder ved å se på talen om entreprenørskap i lys av begrepet diskurs (ibid.12).

En annen mulig forståelse av sammensmeltingen, er å se på den som en forskningseffekt: Informasjonen er innhentet i samspillsituasjoner, samspillene kan få informantene til å svare slik de synes at de bør svare i henhold til det situasjonen inviterer til heller enn å svare i forlengelse av de faktiske, subjektive erfaringene de har gjort seg. I en artikkel av Jerolmack og Khan (2014), som også Jarness nevner, tematiseres dette: «self-reports of attitudes and behaviors are of limited value in explaining what people actually do because they are overly psychological and abstracted from lived experience» (ibid:181). Jerolmack og Khans løsning er å supplere produksjonen av muntlige data med produksjon av «handlingsdata», altså å undersøke hva folk gjør. Et underliggende premiss for et slikt forslag er at det er enkelt å skjelne mellom «det som sies» og «det som gjøres» og at denne muligheten kan hjelpe oss i å nærme oss sannheten, det «people actually do». Om vi tenker på forholdet mellom publikum og kunst er det vanskelig å tenke seg disse størrelsene som klart adskilte, «gjøringen» av kunst og kunst og kultur er intimt forbundet med «siingen» av det samme, det som sies lar seg ikke på noen enkel måte bekrefte eller avkrefte av det som gjøres, siingen og gjøringen er viklet inn i hverandre, å gjøre er å si, å si er å gjøre, man kan si at det å uttale «jeg elsker kunst» også er å gjøre «elskingen av kunst». Vi kan si at utsagn om slike ting er vanskeligere å kvalifisere enn utsagn om enklere saksforhold som f.eks. utsagnet «Jeg har satt koppen i skapet». I slike tilfeller kan vi, uten å være urimelig naive, tenke oss at vi med letthet kan sjekke ut utsagnets forhold til våre forestillinger om sannhet ved å kontrollere om koppen faktisk står i skapet eller må befinne seg et helt annet sted.

Data, Jarness

You’ve got to have certain values in your life. And I believe culture and art can help provide people with values in life. It gives you perspectives, points of view, something to think about, something to challenge you. [...] If you haven’t got a single picture on your wall, if you don’t own a single book, if you’ve hardly got a record collection ... But you’ve got the most expensive furniture, the newest car and you treat yourself to the most expensive holidays ... Then maybe you’re so preoccupied with making money that it sort of becomes your only value in life. [...] I find that really disturbing (Theodor, head of cultural enterprise, mid-40s, cc+/ec–). (Jarness 2015:8)

Om sitatene fra Gran og Wedde bærer preg av å, i både innhold og stil, å minne om det kulturinstitusjonelle feltets strateginotater og målformuleringer, vekker sitatene fra Jarness tekst minner fra den kultursosiologiske kanon. Og det er her Jarness selv plasserer arbeidet i denne artikkelen: et bidrag i den kritiske revisjonen, eller videreutviklingen av arbeidet til Pierre Bourdieu. Om vi ser på sitatene bærer de en nokså stor likhet i innhold og struktur (om enn skjult bak åpenbare forskjeller forbundet med tid og sted) med sitater fra intervjuer Pierre Bourdieu gjorde for over 40 år siden, i 1974: «Jeg blir irritert over folk som kjøper ting bare for å vise dem frem, bare for å vise at de har dem eller for å plassere dem et eller annet sted» (Bourdieu 1995:93). Hos Jarness siteres dette: «You know, a type of rowdy and conspicuous display of wealth that you see a lot of in this town. [...] That’s just tacky [..]» (Jarness 2015:7). Det er fristende å se likhetene i sammenheng med både de teoretiske og sosiale horisontene artikkelen er skrevet innenfor, den teoretiske horisonten er sosiologisk, innenfor denne er det slik at det som av den enkelte kan oppfattes som kommende «innenfra», som f.eks. min litterære smak, heller blir sett på som preferanser som har oppstått, fått fasong og gjort mulig av forhold som ligger utenfor både litteraturen og jeget som målbærer preferansene. Produksjonen av viten bærer preg av disse grunnleggende antagelsene, utsagnene blir ikke undersøkte som ubestemte, de blir brukt som utsagn som kan illustrere relasjoner mellom representanter og representasjoner fra ulike strata, talen reduseres, gjøres om til noe som sømløst og selvinnlysende som, uten at det blir eksplisitt tematisert, blir satt til å illustrere det sosiales virkemåte. Det som slipper gjennom fremstår som konformt med de underliggende teoretiske antagelsene, en tale full av dommer, distinksjoner, en lydig tale som gjør det den blir satt til: klassifisere, kategorisere, fordømme: «I totally resent [cultural snobs], especially if they’ve got this attitude that their taste is superior to that of others» (ibid. 9).

Å finne er å produsere

Jarness gjør nokså summarisk rede for hvordan han gjennomførte intervjuene sine, heller ikke Gran og Wedde gjør mer enn det, men i Distinksjonen går Bourdieu noe mer detaljert til verks, riktignok i en fotnote, både med hensyn til tekniske, kommunikative og det vi kan kalle emosjonelle aspekter ved måtene han og gruppen hans gikk frem på når de intervjuet:

Ledet av forkunnskap om den generative formelen som ligger til grunn for bestemte egenskaper og aktiviteter, valgte vi å lede den intervjuede (som ofte var forbundet med intervjueren gjennom slektskap og annen nærhet) systematisk mot de mest sentrale områdene i vedkommendes livskunst, hvilket ligger bak den store heterogeniteten i temaer som berøres, i kontrast til den tvungne homogeniteten i data fra statistiske undersøkelser. Den intervjuede fikk all den støtte, de bekreftelser og gjentatte forsikringer som en i daglige situasjoner venter å få fra noen en «betror seg til». Vi har anstrengt oss for å gjøre det som sies mer umiddelbart meningsfullt ved å trekke sammen intervjuet gjennom veksling mellom direkte, indirekte og halvdirekte tale, for å tydeliggjøre et konkret bilde av denne helheten – livstilen – som statistikken bryter i stykker.

(Bourdieu 1995:90)

Sitatet viser i hvor stor grad disse intervjuene var strukturerte, eller intervenerte: I forkant via opparbeidelse av kunnskap om «den generative formelen», i intervjusituasjonen ved å lede informanten mot det på forhånd uttenkte og ved hjelp av det som kan minne om emosjonell manipulasjon, instrumentell bruk av intimitet, i etterkant ved forskjellige redigerende sluttbehandlinger av talen. Bruken av grep, all intervensjon, invitasjonene, strukturen, gjør det urimelig å anse data som noe som oppdages, et enkelt registreringsarbeid. Grepene tydeliggjør at data er noe som produseres, noe som jobbes frem: det blir for svakt å si at de preges av prosedyrene, de er skapt av prosedyrene hvilket gjør det helt nødvendig å aldri slutte å reflektere over disse prosedyrene, variere dem.

Hvordan kan vi tenke at vi skal gå frem for å produsere data som ikke til forveksling er likt det allerede produserte, utover å supplere produksjonen av muntlige data med produksjon av f.eks. observasjonsdata? Et mulig svar på spørsmålet ligger kanskje i å fortsette å løse opp i noen forestillinger om forholdet mellom forsker og det det forskes på, mellom subjekter og objekter, mellom mennesker og det som ikke er mennesker? I et slikt arbeid kan Deleuze og Guattaris tanker om nomadisk vitenskap være til hjelp.

Undersøkelser av deltagelse, alternative innganger

Hvordan skulle «nomadiske» intervjuundersøkelser av publikums forhold til kunst bli utformet? Hva kunne tenkes å tre frem i slik undersøkelser, hva slags data ville bli produsert, hvordan vil de skille seg fra data fra mer tradisjonelt innrettede undersøkelser? Og ikke minst, vil det være mulig å «bruke» det som gjerne omtales som resultater fra en undersøkelse med en slik innretning på en måte som kan bli anerkjent som relevante for produksjon av ny kunnskap om kulturpolitikk?

For det første: Undersøkelser med en slik innretning vil være undersøkelser som gjøres samtidig som forholdet mellom publikum og kunst folder seg ut. Deleuze og Guattari er opptatt av at en slik vitenskap innebærer å følge bevegelsene, være en del av dem, og dette kan bare gjøres i samme tid og på samme sted. Dette utelukker «tradisjonelle intervjuer», ikke minst om de foretas på andre steder enn der begivenheten finner sted og i ettertid. Intervjuer gjort andre steder, og i ettertid, er å legge opp til produksjon av vurderinger av noe som allerede har funnet sted, plassere det, kvalifisere det i forhold til variabler som ligger utenfor det opplevde. Møtene mellom kunst og publikum må innenfor dette perspektivet sees på som en pågående kvalitativ bevegelse hvor kvalitetene ikke lar seg isolere fra det pågående, eller som Brian Massumi formulerer det: «the fact that with every move, with every change, there is something new to the world, an added reality» (Massumi 2002:12). Med andre ord: intervjuene vil ikke være intervjuer, de vil heller være samtaler om noe som finner sted samtidig som det finner sted, samtalene vil måtte finne sted i det som finner sted, samtalene kan ikke behandles på annen måte enn som virksom del av det som finner sted.

En gruppe på fire beveger seg ned trappetrinnene mot Damian Hirsts oppskårne kalver, som er det første man støter på i denne delen av museet. Det ser ut som om hver og en av dem på egen hånd forsøker å finne ut av hvor de er, hva slags sted de har kommet til, hvordan det er her. Da den første når karene med kalvehalvdelene, kommer til mellom dem, gir hun fra seg et gisp. De andre iler til, to nye raske gisp, noen tidels sekunder etter det første, som om gispet spredte seg, som retningsendringer i en flokk fugler også gjør det, eller skrekk blant rådyr. De er samlet, beveger seg rundt hverandre, tett inntil hverandre, peker, snakker, vikles inn i hverandre. Noe av det de sier kan jeg høre og forstå: «Look!», «Wow!», resten når frem som toner og hastigheter.

(Fra Feltnotater, Astrup Fearnley, mai 2016)

For det andre vil slike undersøkelser måtte problematisere forholdet mellom subjekt og objekt, forsker og informant. Som sitatet av Massumi antyder, bevegelse er produktiv, bringer noe nytt til verden, inn i verden. Intervjuer, som alle andre handlinger og bevegelser, er produktive, de speiler ikke virkelighet, de skaper virkelighet. Den klassiske forståelsen av intervjuet som en serie av fordringer og innfrielser gir ikke mening innenfor et perspektiv hvor intervjuet regnes som produktivt. Utvekslingen som finner sted mellom forsker og informant er møter som skaper situasjoner som ikke ville vært der foruten denne utvekslingen. Intervjuet er en hendelse og en hendelse (event) er «always from a multiplicity of matter that moves together in a continuous flow» (Jones et.al. 2016:7). Det er forskeren og informanten som sammen skaper virkelighetene som blir til data og funn i slike undersøkelser. Dette innebærer en oppgradering av begge posisjoner og ikke minst en oppvurdering av det som finner sted mellom disse to.

Begge lysner opp når jeg forteller dem at jeg ikke skulle undersøke deres forhold til kunst. Det er mange, sa jeg, som ikke har det godt på museum, som ikke føler seg hjemme der, blir anspente, kjeder seg. Noen minutter senere sa en av dem at det var mange kunstverk som «ikke fikk henne til å føle noe som helst». Den andre fortalte at hun tenkte at museene gav henne den samme følelsen som T-banestasjoner, avgangshaller, hun likte atmosfæren på slike steder, følte seg rolig der.

(Fra Feltnotater, Astrup Fearnley, mai 2016)

For det tredje: Møtene mellom kunst og publikum, bør bli sett på som en flom av unike og skiftende konstellasjoner satt sammen av alle de elementene som bringes i samspill i de ulike prosessene møtene er. Konstellasjonene er ikke ordnede i henhold til hierarkier, følelse, fornuft, intuisjon, begrep, indre, ytre. Hierarkier monteres inn i etterkant og er alltid i fasong av transcendente kategorier og begreper som med nødvendighet er hentet fra andre ordener, som f.eks. forestillingene om det gode, ulike verdier, eller estetisk kvalitet (Spindler 2013:45). Deleuze og Guattari bruker begrepet montasjer, eller på engelsk assemblage (Deleuze og Guattari 2005). En montasje er skiftende konstellasjoner av elementer, og består av både «ytre» og «indre» bevegelser (flows): tegn (det semiotiske), det materielle og det sosiale. Montasjene og bevegelsene de løper gjennom er både simultane og blandede: «Der er ikke længer en tredeling mellem et virkelighedsfelt, verden, et represetationsfelt, bogen, og et subjektivitetsfelt, forfatteren» (ibid. 31). Dette betyr at møtene mellom kunst og publikum ikke bør undersøkes som møter mellom på forhånd determinerte bestemmelser og gjenstander (f.eks. spenningsutvidelse eller kunst), men heller som preget av skiftende konstellasjoner sammensatte av bare foreløbig bestemte elementer. (En bok kan bevege seg fra å være en gjenstand for lesning til en kilde til varme, et middagsselskap fra komedien til tragedien, en fugl fra flyvende krypdyr til symbol. På et blunk, alt sammen). Undersøkelsene må gi avkall på ambisjonen om å avdekke essenser, noe rent eller stabilt. De er undersøkelser av produksjon, av noe som kommer til, som er i konstant endring, som er preget av det a-individuelle, det ikke-avgrensede:

Du er længdegrad og breddegrad, en samling hurtigheder og langsomheder mellom ikke-formede partikler, en samling ikke-subjektiverede affekter. (ibid:333)

De to kvinnene betrakter verket, smiler. Skulpturen forestiller den avdøde popstjernen Michael Jackson og apen hans, Bubbles. Den er laget av porselen og er plassert i en monter. En kvinne plasserer seg mellom de to, foran meg. Gummisålene hennes lager lyd mot det grå, blanke gulvet, hun unnskylder seg, «sorry, sorry». Samtidig som hun smiler. De to ser ut til å finne den smilende kvinnen morsom. Jeg forsøker på for mye, eller så er det for mye som forsøker seg på meg, alt synes å være i bevegelse. Før vi kom frem til monteren hadde den ene av kvinnene forklart meg at hun, når hun så på kunst, håpet at hun var i stand til å «ta i mot» den. Den andre sa at hun gledet seg mest til kaffen etterpå, det var lenge siden de hadde snakket sammen. Det var som om hun ikke var helt med, fortalte hun. Jeg tenker på behovet for å ta opp stemmene deres, få tak i et apparat som registrerer alle lyder som overstiger et visst antall desibel, en innretning ute av stand til mer enn det, notatetene mine begynte å gå i oppløsning, skriften og.

(Fra Feltnotater, Astrup Fearnley, mai 2016)

For det fjerde: Agentskap har lenge vært eksklusivt forbundet med menneskelig intensjon. Dette er etter alt å dømme en noe snever forståelse av hva som kan regnes som relevant virkende og kan med fordel utvides til også omfatte det som ikke innehar evne til intensjon slik vi er vant til å tenke på den. Perspektivet kan kanskje sees som en forlengelse av f.eks. et sosio-materielt perspektiv som f.eks. Dag Østerberg gjør bruk av i Arkitektur og sosiologi i Oslo (Østerberg 1998). Bygninger, atmosfærer, kunstverk synes å være i stand til å inngå i produktive samspill med oss uten å ha egen intensjon, eller som det skrives i en artikkel om museet som assemblage, som montasje: «These non-human agents may lack the intentionality reflexivity and conciousness of their human counterparts, but without their collaboration human agency is limited. In other words, we are pushed to ask how non-human agents matter, or figure in our lives» (Waterton og Dittmer 2013:125). En relevant diskusjon om dette finnes også i Alfred Gells Art and Agency, særlig sidene 12–27 (Gell 1998).

Hos Deleuze og Guattari tenkes forholdene mellom menneske og det vi kan kalle tingene som forhold på samme plan, vi kan snakke om en ikke-hierarkisk ontologi, hvor det det menneskelige ikke gis en privilegert posisjon i forhold til det ikke-menneskelige. Forekomsten det tidligere nevnte fenomenet atmosfære kan bidra til å klargjøre hva Deleuze og Guattari kan mene: Mange av oss gjør bruk av dette ordet når vi skal forklare hvorfor vi følte oss vel et sted, eller motsatt, følte ubehag. I artikkelen Emotion, Space and Society skriver Anderson: «Affective atmospheres are a class of experience that occur before and alongside the formation of subjectivity, across human and non-human materialities, and in-between subject/object distinctions» (Anderson 2009:78). Atmosfærene rapporteres i ettertid som subjektive, men opptrer før eller parallelt med dannelsen, eller kvalifiseringen av det subjektive. Erfaringen av det «atmosfæriske» er overskridende erfaringer som viser hen mot noe som kompliserer skjematiske oppfatninger av forholdet mellom subjekt og objekt, levende og ikke-levende ting. Opplevelser av atmosfærer er på en og samme tid vage og intense, Anderson beskriver dem som «Something that hesitates at the edge of the unsayable. Yet, at one and the same time, the affective qualities that are given to this something by those who feel it are remarkable for their singularity» (ibid.).

Dette medfører at undersøkelser må inkludere det materielle, det ikke-menneskelige, se dem som virksomme faktorer i møtene mellom publikum og kunst og i utvekslingene mellom forsker og informant. Utvekslingene og produksjonen de utløser er resultater av størrelser som vikler seg inn i hverandre, «brain-body-world engtanglements» (Blackman 2012:1), dette «viklen inn i hverandre» produserer effekter i form av affekt, følelser, tanker, handlinger, tilbøyelighet til handlinger, fravær av handlinger, utvidelser, innskrenkninger, «the brain-body-world etanglement» er preget av «vill» produksjon: uensartet, flommende affekter, bevegelser, tics og handlinger. Kunsten er full av forsøk på å fange denne: dada, collager, stream of consciousness, forløp formidlet sidelengs og i revers, i punkter, biter og som fragmenter og så videre. I intervjuene jeg har brukt som eksempler oppløses dette ved bruk av dempende, utlignende kategoriseringer, vi fanger talen og kjører den gjennom apparater, reduserer det fangede ved å gi det struktur: affektene er alltid utslag av noe utenforliggende, abstrakte tilhørigheter i etablerte strukturer, håndterbare og forklarlige.

Konklusjon

I artikkelen har jeg diskutert noen aspekter ved bruk av intervjuer i undersøkelser av forholdet mellom publikum og kunst og kultur og lansert enkelte alternative metodemessige innganger, med forelegg i arbeidene til Deleuze og Guattari. Det kan stilles spørsmål ved om diskusjonen har relevans for kulturpolitisk forskning, og om alternativene jeg lanserer i forhold til intervjuet som teknologi har noen fordeler i forhold til å produsere ny, relevant kunnskap for forskningsfeltet. Jeg mener at den har det: Feltet mangler undersøkelser som går tettere på forholdet slik det kan gi seg til kjenne i faktiske møter mellom kunst og publikum på arenaer som er designet for slike møter. Sjansene for å få tak i «dypere» og mer detaljert kunnskap, som Bjørnsen et al. (2010) etterlyser, vil etter min mening være bedre ved å undersøke møtene som i utgangspunktet ubestemte, åpne begivenheter heller enn å undersøke dem som erfaringer og møter med kunst og kultur. Grunnen til dette er først og fremst den enorme konnotative kraft begrepene 'kunst' og 'kultur' har, en kraft som setter sitt avtrykk på talen som produseres om den, fra styringsdokumentenes betraktninger omkring kunsten og kulturens viktighet, (som også viser seg i den forbløffende graden av kulturpolitisk enighet, (Røyseng 2004)), deler av undervisningslitteraturen, (f.eks. Grund 2008), i de kulturelle fellesskapenes tale om kunsten (f.eks. Danielsen 2006) til voldsomheten i avvisningen av den samme viktighet hos dem som ikke føler seg hjemme i den. Viktigheten produserer effekter det er vanskelig å unngå. En annen måte å si dette på er at feltet er preget av en viss intensitet, ladethet som det må tas høyde for i undersøkelser av det. Dette kan gjøres på flere måter, en av dem har jeg beskrevet her: å «av-strukturere» produksjonen av intervjudata i så stor grad at de ikke lenger står i fare for å bli intervjuer om forhold til kategorier, verdier, og andre størrelser, men heller kommer tettere på de pågående utvekslingene og prosessene møtene mellom kunst og publikum er. Dette vil kunne bidra til ny kunnskap om barrierene og incentivene Bjørnsen et.al. skriver om og derved bidra til ny kulturpolitisk relevant kunnskap om utfordringer knyttet til forholdet mellom publikum og kunst.

Litteraturliste

Bhattacharya, Kakali (2016). «The Vulnerable Academic». Qualitative Inquriy. Vol. 22, issue 5. s. 309–321

Blackman, Lisa (2012). Immaterial Bodies Affect, Embodiment, Mediation. Thousand Oaks, London, Singapore: Sage

Bourdieu, Pierre (1995). Distinksjonen. Oslo: Pax forlag.

Brikner, Keld, Lübcke, Paul. (Red.) (1982). Vor tids filosofi: Engagement og forståelse. København: Politikens forlag.

Coleman, Rebecca. og Ringrose, Jessica (2013). Introduction: Deleuze and research methodologies I Deleuze and research methodologies, sidene 1–22 Coleman, R og Ringrose, J. (2013) Edinburgh: Edinburgh university press.

Danielsen, Arild (2006). Behaget i kulturen. Oslo: Kulturrådet

Deleuze, Gilles (1990). Logic of sense. New York: Colombia University Press

Deleuze, Gilles og Guattari, Felix (2005). Tusind Plateauer. København: Det kongelige danske kunstakademis billedkunstskoler.

Deleuze, Gilles og Guattari, Felix (1994). What is Philosophy? New York: Colombia University Press.

Foucault, Michel (1999). Diskursens orden. Oslo: Spartacus

Gell, Alfred (1998). Art and agency: an anthropological theory. Oxford: Clarendon Press

Giddens, Anthony (1984). The Constitution of Society. Cambridge: Polity Press

Gran, Anne.B. Wedde, Elise (2012). Publikum – hvem, hva, hvorfor? Rapport. Hentet fra: http://www.mynewsdesk.com/no/nasjonalmuseet/documents/publikum-hvem-hva-hvorfor-nasjonalmuseet-for-kunst-arkitektur-og-design-19230

Grund, Jan. (2008) Kulturpolitikk er kunst. Oslo: Universitetsforlaget

Haraway, Donna (1988). Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective. Feminist Studies. Volume 14, 3rd issue. s. 575–599

Henningsen, Erik; Håkonsen, Lars; Løyland, Knut (2015). «From institutions to events – structural change in Norwegian local cultural policy». International Journal of Cultural Policy. s. 1–20

Hylland, Ole M. (2014). «Kulturpolitikk og paternalisme – en diskusjon av ideologisk kontinuitet». Nordisk kulturpolitisk tidsskrift. 1/2014 s. 9–26

Jarnes, Vegard (2015). «Cultural vs Economic Capital: Symbolic Boundaries within the Middle Class». Sociology s.1–17.

Jerolmack, Colin. og Khan, Seamus (2014). «Talk is cheap». Sociological methods & research 43 (2) s. 178–209

Johanson, Lotta. (2015) Tillblivelsens pedagogik: Om att utmana det fo?rgivettagna. Faculty of Social Sciences, Universitetet i Lund. [Doktorgradsavhandling].

Kvarv, Sture (2014). Norsk kulturpolitikk i det 20. århundret : mellom ideologi og pragmatisme. Oslo: Novus forlag

Mangset, Per. & Røyseng. Sigrid (red.) (2009). Kulturelt entreprenørskap. Oslo: Fagbokforlaget

Massumi, Brian (2002). Parables for the virtual. Durham & London: Duke University Press

Meld. St. 23 (2009–2010) (2010). Visuell Kultur 2011. Oslo: Kulturdepartementet.

Nilsen, Ann Christin E & Lind, Emma (2013). «Barns kulturbruk». Nordisk kulturpolitisk tidsskrift. Vol 16, Issue 2 s. 294–315

Røyseng, Sigrid (2004). «Kulturpolitikkens doxa». Kultur, politikk og forskning. Festskrift til Per Mangset på 60-årsdagen. Bø i Telemark.

Spindler, Fredrika (2013). Deleuze tänkande och blivande. (Sted ikke angitt): Glänta Produktion

St.Pierre, Elizabeth A. (2011). «Post Qualitative Research». The Sage Handbook of Qualitative Research, s 611–625 Los Angeles, London, New Dehli, Singapore, Washington DC: Sage

Vestheim, Geir (2012). «Cultual policy-making: negotiations in an overlapping zone between culture, politics and money». International Journal of Cultural Policy Vol. 18, Issue 5. s. 530–544

Wengraf, Tom (2001). «Qualitative research interviewing : biographic narrative and semi-structured methods». Wengraf, T (Red.) Qualitative research interviewing s. 60–70. London: Sage.

Østerberg, Dag (1998). «Arkitektur og sosiologi i Oslo». Oslo: Pax

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon