Dette nummeret av Nordisk kulturpolitisk tidsskrift er viet kulturarv og kulturarvens politikk. Redaksjonen for temanummeret har ønsket å få belyst kulturarv gjennom et kulturpolitisk perspektiv og dermed koble to fagfelt som i liten grad har blitt sett i samanheng tidligere. Vi mener det er gode faglige grunner til å gjøre slike koblinger, og i dette nummeret vil leserne møte fem artikler som analyserer kulturarv som kulturpolitikk.

Men hva var nå egentlig kulturarv? Generelt er kulturarvsbegrepet fylt med ulikt innhold i dagligtale, politisk tale og akademisk tale. Mens kulturarv i dagligtale gjerne brukes som synonym til materielle (og kanskje også immaterielle) levninger fra fortiden, vil (kulturarvs)politisk tale også knytte kulturarv til bevaringsbehov. Akademisk tale, representert ved kulturarvsforskere, har gjennom en årrekke snarere komplisert og diskutert begrepet som noe som ikke kan behandles som essens, mens som må behandles som konstruksjon. Fortidens levninger kan ikke være definert og gitt en gang for alle. Levninger blir kulturarv når noen i vår tid, i vår kultur, definerer at disse levningene er å betrakte som kulturarv. Kulturarv er dermed ikke en gitt, statisk størrelse. Kulturarv oppstår og endrer seg i tråd med endringer i samfunnet forøvrig. En slik tilnærmingsmåte til kulturarv danner bakgrunnen når kulturarv i dette nummeret behandles som et kulturpolitisk fenomen.

Forskning på kulturarv har derfor vært nødt til å forholde seg til begrepet kulturarv like mye som fenomenet kulturarv. Det er det flere grunner til. Kulturarvsbegrepet viser altså til hvordan utvalgte deler av vår felles fortid, velges ut for bruk i nåtiden, og med det gis en tilleggsverdi til det å være fortidslevning. Å betegne et bestemt fenomen som kulturarv, innebærer at det blir plassert i en særlig kategori med fortidslevninger (som ideelt sett skal bevares til evig tid). Kulturarv er dermed et normativt begrep. Kulturarv er dermed alltid et resultat av kulturelle og politiske prosesser. Kulturarv impliserer organiserte forsøk på å konservere og kommunisere visse sider av fortiden for bestemte grunner. På flere måter vil forskning på kulturarv slik gjerne ha elementer i seg av både begrepsanalyse og politisk analyse, implisitt eller eksplisitt.

Kulturarv som fenomen har en udiskutabel plass i dagens samfunnsliv og -debatt. Kulturarv kan handle om vern og bruk, om innsamling eller avhending, stavkirke og motorvei, mat og toalett, lokal og global, bærekraft og turisme og økonomisk utgiftspost eller inntektskilde. Med stadig flere land som ratifiserer UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv, er både mandat og forvaltningsansvar for kulturarvssektoren økende. Det er derfor også et felt i utvikling. Kulturarv kan videre handle om næringsliv, jus, forvaltning, landbruk, byplanlegging og regulering. Denne bredden gjenspeiler seg i fagfeltets tverrfaglighet og økende synlighet. Forsknings- og undervisningsmiljøer knyttet til studiet av kulturarv finnes i dag ved de fleste universitetene i Norden. Kulturarv studeres på tvers av samfunnsfag og humaniora, og innenfor en rekke ulike fagdisipliner. Slik var det ikke for 20 år siden.

Forsøkene på å konservere og kommunisere visse sider av fortiden for bestemte grunner, legitimeres av kulturpolitikk, av forvaltningspraksis og av ideologi. Hva som blir, og ikke minst ikke blir, definert som kulturarv, og hvis fortid som skal tas vare på, handler i stor grad om posisjon og politikk; om autoritet og definisjonsmakt. Så lenge kulturarv forstås slik, har kulturarv en maktdimensjon. Hvis kulturarv representerer valg, handler kulturarv også om makt til å definere; makt til å velge og til å velge bort. På den måten handler kulturarv også om strukturer for ekskludering og inkludering; strukturer som kan være mer eller mindre skjult. Kulturarv handler om hvilke sider av fortiden som anses som relevant for nåtiden. I vår tid kan historiens skampletter gjøres til kulturarv. Langt oftere er imidlertid kulturarv glorifisert fortid, en fortid hvis bakside fort kan usynliggjøres.

Når kulturarvsbegrepet brukes i politisk tale, er det ofte for å fastslå at et gitt fenomen krever bevaring og vern. Mens det er en generell politisk enighet om at det trengs tiltak for kulturarven i en globalisert tidsalder, er det større uenighet om hva som utgjør de konkrete utfordringene. Trengs det for eksempel et særlig vern av «vår kulturarv», trengs det også tiltak for å utvide hva vi forstår med «vår kulturarv»? Kulturarv kan forstås som en politisk konstruert fortid; en fortid som inngår i politisk retorikk og politiske prosesser. Et viktig spørsmål for faglig analyse er så hvilke verdier og ideologier de kulturarvspolitiske prosessene til enhver tid hviler på.

En viktig bakgrunn for dette temanummeret om kulturarvspolitikk var seminaret Bruk av kulturarv som ble avholdt på Høgskolen i Telemark i Bø, 19. september 2013. Et av formålene ved seminaret, som for dette temanummeret, var å knytte forskning på kulturarv tettere til forskning på kulturpolitikk. Slik vi ser det, er nemlig dette en kopling som med fordel kan etterstrebes. Forholdet mellom kulturarv og politikk er utvilsomt tett, og flere kulturarvsforskere har hevdet at studier av kulturarv ikke lar seg skille fra studier av kulturarvspolitikk.

At det er mye å hente på å studere kulturarv i et kulturpolitisk lys, virker åpenbart. I dette temanummeret presenterer vi fem artikler som på ulikt viser tilnærmer seg kulturarv som et politisk fenomen. Artiklene tar opp vidt ulike temaer; hekser og minnesmerker; jødiske kirkegårder og juridisk rett; arkitektur og bevaringsprinsipper; kulturminner og kunnskapsproduksjon samt kulturarv og digitalisering. Bredden i tematikken er en indikator på bredden og kompleksiteten i dette feltet. Samtidig dreier alle de fem artiklene seg om noen grunnlagsspørsmål for kulturarvens politikk: hvem skal definere hva som skal forstås som kulturarv og hvem skal definere hvordan denne kulturarven skal forstås? Og er det slik at ulike oppfatninger bør tillegges ulik vekt? Flere av artiklene berører spørsmålet om kulturarv og autoritet gjennom å se på forholdet mellom amatør og ekspert, leg og lærd, og mellom ulike former for innflytelse på kulturarvens prosesser.

I artikkelen «The politics of human remains in managing archaeological medieval Jewish burial grounds in Europe» av arkeologen Laia Colomer, diskuteres arkeologiske/menneskelige levninger og retten til på religiøst grunnlag å nekte fagfolk å bruke disse som kildemateriale. Visse jødiske miljøer ønsker å forbeholde sine forfedre retten til å hvile i evig tid, noe som kommer i konflikt med de opplysningsverdiene som Europas samfunn på mange måter er tuftet på. Artikkelen viser hvilken het politisk potet kulturarv kan være og hvor juridisk og etisk komplekst kulturarvsfeltet i visse sammenhenger er.

Kulturhistoriker John Ødemark ser i artikkelen «Cultural Difference and Development in the Mirror of Witchcraft – The Cultural Policy of Display at Steilneset Memorial» nærmere på kulturarv som forsoningspolitikk og på hvordan et minnesmerke som i utgangspunktet skal gjøre bot for tidligere skade, på mange måter viderefører den urett som det retter søkelyset på. Ødemark argumenterer for at minnesmerket Steilneset (som er avbildet på tidsskriftets forside) i Vadsø til minne om hekseforfølgelsene på 1600-tallet viderefører et grunnleggende kosmologisk narrativ om det gode og det onde.

I artikkelen “Beyond the Scope of Preservation? On the life and potential national heritage protection of early Danish and Norwegian mass housing” skriver kunsthistorikerne Rikke Stenbro og Svava Riesto om hvordan fredning av blokkbebyggelse i begrenset grad inngår i den nasjonale kultur- og bygningsarven. Gjennom å se nærmere på et dansk og et norsk drabantbyområde, henholdsvis Bellahøj i København og Lambertseter i Oslo, analyserer de hvordan denne typen bebyggelse på den ene siden har åpenbar historisk betydning og på den andre siden møter motstand i en bevaringsprosess.

Religionshistoriker og middelalderviter Nanna Løkka diskuterer demokratiseringstendensen innenfor dagens kulturminneforvaltning i artikkelen «Demokratisk dialog i kulturminneforvaltningen – et slag om fortiden?». Ved å følge et «nytt» kulturminne, definert av en ufaglært lokalhistoriker inn i offentlig debatt og formidling, argumenterer hun for at den såkalte dialoginstitusjonen utfordrer de tradisjonelle maktstrukturene i feltet og med det endres også verdigrunnlaget. Artikkelen synliggjør demokratiseringens mulige oppløsning av et kunnskapshierarki konsekvens, men vektlegger også den akademiske tilnærmingsmåtens begrensninger hva gjelder pedagogikk og kommersialisme.

Kulturhistorikeren Ole Marius Hylland tar for seg forholdet mellom digitalisering og kulturarv i artikkelen «#Mangletre. Om makt og ideologi i den digitale kulturarvens politikk». Han stiller spørsmålet om hvordan forvaltning, byråkrati og kulturpolitikk fungerer når kulturarven formidles og forvaltes digitalt. For å belyse disse spørsmålene inneholder artikkelen en kort gjennomgang av den digitale kulturarvens historie og en kartlegging av det digitale kulturarvsfeltets aktører. Artikkelen til Hylland dreier seg primært om hvordan digitalisering på dette området åpner for en maktforskyvning – om hvordan noen aktører får mindre innflytelse, mens andre får økt innflytelse.

Redaktørene for dette nummeret ønsker å takke artikkelforfattere og fagfeller for deres bidrag. Vi vil gjerne også takke Riksantikvaren og Norsk kulturråd som både støttet seminaret Bruk av kulturarv og arbeidet med dette temanummeret.

God lesning!

Bø, 18. november 2014

Nanna Løkka, Høgskolen i Telemark og Ole Marius Hylland, Telemarksforsking