Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kulturpolitikk og paternalisme - En diskusjon av ideologisk kontinuitet

Ole Marius Hylland er forsker og kulturhistoriker med utdannelse fra Universitetet i Oslo. Han har hovedfag i folkloristikk og skrev sin doktoravhandling i kulturhistorie om folkeopplysning på 1800-tallet. Tidligere har han blant annet arbeidet som foreleser ved Universitetet i Oslo og som seniorrådgiver i ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum). Hylland har arbeidet ved Telemarksforsking siden 2008 og er fagkoordinator for kulturområdet ved instituttet. E-post: hylland@tmforsk.no
Side: 9-26
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Artikkelen handler om forholdet mellom kulturpolitikk og ideologi, og særlig om kulturpolitikkens potensielle preg av paternalisme. For å belyse endring og kontinuitet i kulturpolitisk ideologi, trekkes det paralleller til 1800-tallets folkeopplysning. Artikkelen stiller de følgende spørsmålene: Hvilke ideologiske mønstre preger norsk kulturpolitikk? Er dagens kulturpolitikk preget av paternalisme på samme måte som 1800-tallets folkeopplysning var det? For å besvare disse spørsmålene diskuterer artikkelen om en ideologisk analyse av folkeopplysning har overføringsverdi til moderne kulturpolitikk.

Nøkkelord: kulturpolitikk, ideologi, paternalisme, folkeopplysning

Abstract

This article discusses the relations between cultural policy and ideology, and in particular the eventual paternalism implicit in cultural policy. To shed light on ideological change and continuity, a parallel is drawn to 19th century public enlightenment, folkeopplysning. The following questions are posed: What ideological patterns marks Norwegian cultural policy? Is contemporary cultural policy characterized by paternalism in the same sense as was the case with 19th century folkeopplysning? To answer these questions, the article investigates whether an analysis of the ideology of public enlightenment can inform an analysis of modern cultural policy.
 

I oktober 2013 fikk Norge en ny, såkalt blå-blå regjering. Mye var nytt med denne regjeringen. For første gang skulle Fremskrittspartiet arbeide i politisk posisjon og ikke i opposisjon. Porteføljen av statsrådsposter ble endret. Det var også første gang på 27 år at kulturministeren kom fra Høyre. I regjeringsplattformen og i politiske utspill har det blitt signalisert en ideologisk dreining av kulturpolitikken. Kulturminister Thorild Widvey har blant annet forsvart og forklart den såkalte Frihetsreformen som ble lansert i den blå-blå regjeringens felles regjeringsplattform (Politisk plattform 2013). Denne reformen skal «føre til økt maktspredning, høyere kvalitet og bredere finansiering av kulturlivet» (op.cit.:51). Den bredere finansieringen innebærer blant annet et mål om en sterkere privat finansiering av kultur.

De siste to årene har det også blitt publisert flere kritiske liberale/konservative bøker om norsk kulturpolitikk: Civita publiserte i 2012 en alternativ kultur-politikk, under tittelen Kultur for kulturens skyld – Skisse til en liberal kulturpolitikk (Meisingset m.fl. 2012). Denne boken retter skarp kritikk mot det som oppfattes som et rådende, sosialdemokratisk kulturpolitisk regime, og forsøker å skissere et liberalt alternativ til dette. Én av forfatterne, Kristian Meisingset, fulgte opp med pamfletten Kulturbløffen høsten 2013 (Meisingset 2013). Kulturbløffen kritiserer den gjengse og etablerte kulturpolitikken for å bedrive velment smaksdiktatur, der en politisk og kulturell elite pådytter folket sine egne kulturpreferanser. En annen forfatter, Bjørn Vassnes, publiserte samme høst boken Det store kunstranet, som er kritisk til hvordan kunsten har blitt teoretisk og kulturpolitikken har fjernet seg fra det folket den egentlig skal tjene (Vassnes 2013).

Dermed er det altså gode grunner til å hevde at ideologiske forskjeller i kulturpolitikken er mer synlige i norsk offentlighet enn på lenge. Det aktualiserer en diskusjon både av ideologisk variasjon og kontinuitet. Hvordan kan og skal staten legitimere at den tar ansvar for både produksjon og distribusjon av kunst? Er kulturpolitikken et grunnleggende paternalistisk prosjekt? Er kulturpolitikk folkeopplysning i ny drakt?

Én arbeidshypotese for denne artikkelen er at mens det med 1800-tallets folkeopplysning dreide seg om en svært eksplisitt paternalisme, dreier det seg eventuelt om en implisitt paternalisme i våre dager. I 1850 var det nokså uproblematisk med en eksplisitt kritikk av og bekymring for folkets ve og vel. I 2013 er det svært få som med omtanke for sin egen politiske eller byråkratiske karriere som ville finne på å antyde at folket trenger hjelp til å finne frem til kvalitativt god kultur. Samtidig er viktige deler av kulturpolitikken nettopp innrettet som slik hjelp.

Med folkeopplysning som komparativt grunnlag skal denne artikkelen si noe om paternalismens kulturpolitiske livsvilkår i dag. Etter en kort innledende diskusjon av kulturpolitisk ideologianalyse og en presentasjon av paternalismebegrepet, skal jeg i det følgende 1) diskutere et ideologisk sammenfall mellom folkeopplysning og kulturpolitikk, og 2) diskutere begrepet paternalisme i relasjon til en samtidig kulturpolitikk.

Kulturpolitikken som ideologisk arena

Kulturpolitikk er på mange måter verdibasert politikk og kulturpolitisk debatt er ofte verdiladet debatt. Hvilke ideologiske mønstre er det som kan avleses i slike debatter? Det finnes noen få forsøk på å dele inn kulturpolitiske varianter langs ideologiske skillelinjer (Mangset 1992, Grund 2008, Repstad 1980)1. Pål Repstad foreslo i 1980 en inndeling mellom syv ideologiske utgangspunkt: sosialdemokratisk og sosialliberal, 2) sosialistisk, 3) eliteorientert, 4) kulturradikal, 5) populistisk, 6) pietistisk og 7) liberalistisk. Basert på denne inndelingen går Per Mangset igjennom de fleste av disse ideologiske aksene og viser at en plassering av norsk parti- og realpolitikk i forhold til disse rendyrkede utgangspunktene er relativt vanskelig2.

Samtidig foreslår Mangset at det kanskje er mer fruktbart å vurdere kulturpolitikk, i dette tilfelle norsk kulturpolitikk, langs et sett med kulturpolitiske konfliktdimensjoner. Han setter opp ti ulike konfliktdimensjoner eller dilemmaer. Flere av disse er nært beslektede, og dilemmaene kan forenkles eller fortolkes til et antall hoveddimensjoner: stat eller marked, smal eller bred kultur, ytringsfrihet eller sensur, amatørkultur eller profesjonell kultur, sentralisert ekspertstyre eller lokalt folkestyre (Mangset 1992:110ff). Det dreier seg oppsummert altså om hvem som skal ta hvilken type beslutninger på hvilket grunnlag.

I nordisk kulturpolitikkforskning finnes det noen enkeltstående studier av kulturpolitisk ideologi, særlig fra et par svenske fagmiljøer. Fra Borås (Biblioteks- och informationsvetenskap, Bibliotekhögskolan) har det kommet en serie uppsatser på ulike nivåer som foretar en idé- eller ideologianalys av ulike deler av kulturpolitikken (jf. f.eks. Åsfelt 2009, Agborg og Bolander 2010). Videre har David Karlsson fra Forvaltningshögskolan ved Göteborgs Universitet skrevet en relevant doktoravhandling om ideologiske dimensjoner i kommunal kulturpolitikk3 (Karlsson 2003).

Selv om eksemplene på kulturpolitisk ideologianalyse ikke er svært mange, er det samtidig etterhvert en omfattende litteratur om kulturpolitisk rasjonalitet, kulturpolitiske rationaler, legitimering, modeller, instrumentalitet, faser m.m. (f.eks. Arnestad 1989, Mangset 1992, Vestheim 1995, 2003, 2008, Duelund 1995, 2008, Skot-Hansen 1999, 2006, Henningsen 2000, Johannisson 2006, Bjørnsen 2009 m.fl.). Georg Arnestad identifiserte allerede i 1989 det han mente å være en ny, kulturpolitisk instrumentell fase, og Per Mangset skrev i 1992 om to hovedlinjer i kulturpolitikken – en høykulturell og en sosiokulturell linje. I 1995 skrev Geir Vestheim både om en objekt- vs. subjektorientering i folkeopplysningen (som kulturpolitikkens forløper), samt om tre ulike former for rasjonalitet: humanistisk-sosial, byråkratisk og økonomisk. I 1999 skrev Dorte Skot-Hansen en artikkel hvor hun lanserte en tredeling av idealtyper for kulturpolitiske rationaler: humanistisk, sosiologisk og instrumentell (Skot-Hansen 1999). Noen år senere har også Skot-Hansen utvidet typologien, blant annet gjennom en analyse av kulturpolitikk i byer som er orientert mot henholdsvis sosial forandring, opplysning, økonomisk vekst og underholdning (Skot-Hansen 2006).

Disse ulike modeller og inndelinger har blitt jevnlig diskutert, benyttet og revidert. To eksempler: Skot-Hansens inndeling i rationaler4 har blitt brukt i en rekke av de nevnte idéanalysene fra miljøet i Borås, og har også blitt modifisert og kritisert av flere (Johannisson 2006, Henningsen 2000, Vestheim 2008). Egil Bjørnsen har i sin doktoravhandling brukt Vestheims dikotomi med objekt- og subjektorientert opplysning som analytisk verktøy for norsk kulturpolitikk (med vekt på Den kulturelle skolesekken).

Det er etter min oppfatning et poeng å skille mellom rasjonaliteter, «rasjonaler», eller legitimeringsretorikk m.m. og ideologi som en selvstendig analytisk størrelse. Flere av rasjonalitetene kan være uttrykk for samme form for ideologi, og, omvendt, en legitimeringsform kan omsettes til ulike former for kulturpolitisk handling i ulike ideologiske systemer. Mer enn å dreie seg om en subjekt/objektorientert opplysning; en instrumentell, dannelses- eller sosiologisk legitimering av kulturpolitikk dreier dette seg om et forhold mellom en stat og dens borgere, og om hvordan kulturpolitikk uttrykker og iscenesetter dette forholdet. Det er mulig å argumentere at det nettopp er her et kjernepunkt for en vurdering av ideologi befinner seg: i ulike syn på hvor langt det statlige ansvaret skal nå; alternativt – i ulike syn på forholdet mellom en eller annen form for elite og den allmenne innbygger; det som uten omsvøp tidligere het «folk».

Paternalisme som ideologi og begrep

Et begrep som samler dette ideologiske kjernepunktet er paternalisme. Paternalisme beskriver nettopp både et hierarki og en statlig eller faderlig (derav navnet) ansvarlighet overfor sine undersåtter. Som begrep og fenomen kan paternalisme kanskje synes anakronistisk, men som vi skal se er det er flere eksempler på at det er høyst relevant for flere politikkområder generelt og for kulturpolitikken spesielt.

Paternalisme forstås vanligvis som et politisk system eller ideologi eller samfunnsstruktur der en overordnet griper inn for å sikre at underordnede gjør det som er til deres eget beste. Paternalisme er ikke én ideologi, i en smal forståelse av ordet – et samlet, koherent system av ideer om organisering av samfunnet. Paternalisme er samtidig et ideologisk fenomen. Det finnes ulike grader av paternalisme, og synet på statens ansvar for den enkelte samfunnsborger er ulikt i ulike ideologiske systemer.

I boken Frihetens filosofi beskriver Lars Svendsen paternalisme på denne måten:

Inngrep for å sikre at folk handler i samsvar med det andre mener ville være deres opplyste egeninteresse, kalles paternalisme. Paternalisme kommer i mange ulike varianter. Det de alle har til felles er at man overstyrer en persons selvbestemmelsesrett idet man mener at personen ikke er i stand til å handle i samsvar med hans eller hennes beste interesse (Svendsen 2013:206).

I politisk sammenheng diskuteres ofte forholdet mellom paternalisme og selvbestemmelse i helse- og sosialpolitikken. Her ligger det åpenbare dilemmaer mellom hensynet til individualitet, ukrenkelighet og autonomi på den ene siden, og hensynet til både den enkelte samfunnsborgers vel på den andre siden. Når man vektlegger autonomi og selvbestemmelse vektlegger man også symmetri mellom individer. Samtidig er det en rekke tilfeller av hierarki eller asymmetri i alle moderne samfunn, der A bestemmer over B eller A bestemmer mer enn B. I slike tilfeller snakker vi om ulike tilfeller eller grader av paternalisme, og denne kommer under press for å legitimeres. En norsk offentlig utredning om beskyttelse av barn skriver om dette forholdet på denne måten:

Nær sagt alle former for paternalisme kommer dermed under press og legitimeringstvang. Kjernen i paternalisme er at A vet bedre enn B (eller mener seg å vite bedre enn B) hva som er best for B. Tradisjonelt er kildene til slik autoritet alder, erfaring og kompetanse, det vil si kilder til innsikt som den ene parten har og den andre (enn så lenge, midlertidig eller permanent) enten helt mangler eller kun besitter i begrenset grad. En paternalistisk relasjon er en asymmetrisk sådan ved at A har og utøver større makt enn B angående forhold i Bs tilværelse. Men legg merke til at asymmetrien i utfoldet makt ikke innebærer en normativ asymmetri med hensyn til verdi: A opptrer paternalistisk fordi dette er nødvendig for å ivareta Bs ukrenkelighet og interesser (NOU 2012:5, s. 153).

Som Svendsen antyder ovenfor, finnes det ulike typer av paternalisme. I politisk filosofi har man blant annet innført et skille mellom hard og myk paternalisme. En myk paternalisme vil dreie seg om f.eks. å «hindre noen i å utføre handlinger man mener kan være til skade for dem» (Svendsen 2013:208); eller med andre ord, tillate folk å gjøre egne valg, dersom de er frivillige og basert på tilstrekkelig kunnskap. En hard paternalisme, derimot, vil ikke være opptatt av hvorvidt handlinger er frivillige eller kunnskapsbaserte, men forsvare inngrep der det vurderes at noen handler på tvers av det som er til deres eget beste.

Det er også andre paternalistiske ideer som har blitt navngitt. Særlig relevant her er en form for myk paternalisme som har blitt hetende libertarian paternalism, som har fått mye oppmerksomhet i popularisert form5. Denne ideen, gjort kjent gjennom de amerikanske filosofene Richard Thaler og Cass Sunstein har særlig blitt kjent gjennom opphavsmennenes popularisering av ideen i boken Nudge (Thaler og Sunstein 2008). Denne boken beskriver hvordan man med små, velvillige og frihetsrespekterende dult kan påvirke mennesker til å foreta «riktige» eller objektivt «rasjonelle» valg. De beskriver selv sin foretrukne paternalisme på denne måten:

Libertarian paternalism is a relatively weak, soft and nonintrusive type of paternalism because choices are not blocked off, fenced off or significantly burdened. If people want to smoke cigarettes, to eat a lot of candy, to choose an unsuitable health care plan, or to fail to save for retirement, libertarian paternalists will not force them to do otherwise – or even make things hard for them. Still, the approach we recommend does count as paternalistic, because private and public choice architects are not merely trying to track or to implement people's anticipated choices. Rather, they are self-consciously attempting to move people in directions that will make their lives better (Thaler og Sunstein 2008:5f).

En annen måte å beskrive denne formen for innflytelse er med begrepet choice-framing paternalism. Dette er slik Thaler og Sunstein vurderer det, en prinsipielt uunngåelig form for paternalisme, siden det å lage rammer for handlingsvalg, «choice-framing», uunngåelig også vil påvirke disse valgene (Sunstein og Thaler 2003)6. At både folkeopplysning og kulturpolitikk lager rammer for handlingsvalg, virker ganske udiskutabelt. I det følgende skal jeg diskutere disse to størrelsenes forhold til paternalisme.

Folkeopplysning, ideologi og paternalisme

For å diskutere et eventuelt ideologisk slektskap mellom folkeopplysningen og kulturpolitikken bør man etablere en minimumsdefinisjon av de to begrepene. Folkeopplysning er et dansk-norsk begrep, et nordisk fenomen, og tilsynelatende en anakronistisk innfallsvinkel til kunnskap. Men kanskje bare tilsynelatende. Jeg har tidligere foreslått denne definisjonen av folkeopplysning: «Tiltak (utenfor det offisielle og obligatoriske skoleverket), med intensjon om bred formidling av kunnskap, motivert av tiltro til kunnskapens forming av det menneskelige» (Hylland 2002:13). Tre punkter er sentrale i denne definisjonen: tiltak, tiltro og intensjon. Folkeopplysning er tiltak – det er altså mer enn kun en idé om opplysning. Folkeopplysning er opplysningsideologi manifestert i konkret virksomhet. Folkeopplysning baseres videre på en tiltro til kunnskap – at kunnskap er essensielt for det menneskelige og at spredning av kunnskap er både mulig og viktig. I tillegg er det slik at begrepet folkeopplysning ikke kan reserveres for den spredningen av kunnskap som rent faktisk har den tilsiktede effekt; det er intensjon om spredning av kunnskap som er vesentlig.

Kulturpolitikk har blitt definert på ulike måter. En tradisjonell definisjon er denne: «moderne kulturpolitikk handlar om den rolla statlige, regionale og lokale styresmakter spelar når det gjeld å støtte produksjon og distribusjon av kunst og kultur» (Vestheim 1995:39). En alternativ definisjon lyder slik: «Kulturpolitikk er å fastlegge rammebetingelser for kulturen og kunsten og kulturlivets organisasjoner og ansatte» (Grund 2008:17). En tredje er denne: «den offentlige støtte til kunstneriske uttrykk og til fremme av spesifikt kulturelle verdier og formål» (Dahl og Helseth 2006:11). I praksis består kulturpolitikk med disse definisjonene av en kombinasjon av offentlig kulturstøtte og en offentlig sanksjonert infrastruktur for produksjon, distribusjon og konsumpsjon av kultur. Denne infrastrukturen består bl.a. av institusjoner, lover og forskrifter, formidlingskanaler og en lang rekke støtteordninger. Kulturpolitikk er samtidig også verdipolitikk, som vektlegges i den siste definisjonen.

Hvor og hvordan møter folkeopplysningen kulturpolitikken? På flere måter er folkeopplysning allerede kulturpolitikk, om ikke annet i en bred forståelse av ordet. Det er likhetstrekk både ved innhold, verktøy og virkemidler, samt med intensjon og formål. Det er også en rekke fellestrekk som gjør en ideologisk komparasjon mellom folkeopplysning og kulturpolitikk relevant. Det dreier seg i begge tilfeller om en liten gruppes tilrettelegging av kultur/kunnskap for de mange – på den ene siden av en elites iherdige forsøk på å opplyse et folk; på den andre siden en stats innsats for å tilgjengeliggjøre kultur for en befolkning. I dette ligger et åpenbart ideologisk aspekt; i forholdet mellom den som opplyser og den som skal bli opplyst; mellom den som legger til rette og den som skal ta i mot. Sentrale deler av kulturpolitikken har også hatt eksplisitte folkeopplysende ambisjoner7, som f.eks. finnes nedfelt i ideen om allmennkringkasting. Dette er også tydelig i kulturpolitikkens historie (jf. Dahl og Helseth 2006).

I arbeidet med doktorhandlingen min, om tidsskriftet Folkevennen, et sentralt folkeopplysningstiltak på 1800-tallet, konkluderte jeg blant annet med at det var preget av en gjennomgående paternalisme (Hylland 2002, 2010). En elite med utdannelse tok på seg ansvaret for de åndelig og materielt ubemidlede lag av befolkningen. Paternalismen var eksplisitt og tydelig, både i formålsbeskrivelser og i enkeltstående artikler. Formålet til Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, som utga Folkevennen, var å «virke til Folkets Oplysning med særligt Hensyn til Folkeaandens Vækkelse, Udvikling og Forædling» (jf. Hylland 2010). Bakgrunnen for det omfattende, femtiårige tiltaket, finner man blant annet beskrevet allerede i den første årgangens første linje: «Naar man med et levende Øie betragter Folket, saaledes som det røres og ferdes i vore Dale og vore Byer, – da finder man visselig saare Meget, som man kunde ønske annerledes» (Vig 1852:1). Folket trenger hjelp, og de har en svært begrenset evne til å stå for denne hjelpen selv.

Folkeopplysning er eksplisitt paternalisme på flere måter. Dette ligger for det første i selve begrepet, som legitimerer og beskriver den kunnskapsspredende virksomheten. «Folkeopplysning» identifiserer både en målgruppe og et behov. En tittel som «Folkevennen» betegner en omtanke for et underdannet folk og samtidig en avstand til det samme folket. Videre er det slik at viktige deler av folkeopplysningstekstene som blant annet Folkevennen er fylt opp med, er tekster om folkeopplysning, både om hvorfor og hvordan folket skal opplyses. Her er også paternalismen av det eksplisitte slaget. Et godt eksempel på dette finner vi i en tekst av Ivar Aasen, der han gir sin vurdering av Folkevennens virksomhet. Aasen skriver dette om hvordan man bør forholde seg til folket for å nå frem med tekstene:

Den, som vil skrive eller tale for Almuen, har adskilligt at iagttage og maa vel vogte sig for adskilige Feil, som enten gjøre et ugunstigt Indtryk eller hindre den tilsigtede Virkningen af Foredraget. Som en saadan Feil ville vi først nævne en vis Uklogskab i selve Henvendelsen til Folket. Dersom man lader sig mærke med, at man staaer høit over sine Tilhørere, at man anser dem for meget dumme, og at de nu først skulle begynde at lære Viisdom, da vil man naturligviis støde dem og gjøre dem uvillige til at modtage den belovede Viisdom (Aasen 1852:228f).

Slik Ivar Aasen forstår folkeopplysningen må man holde skjult for folket at man har et høyere kunnskapsnivå; en forfatter for folket må «paa en vis Maade bære sig ad, som om han intet havde lært» og at han «skal lære at oversætte sig selv» (op.cit.:233).

Den åpenbare paternalismen i folkeopplysningen strekker seg også langt utenfor Folkevennens årganger og tidsskriftssider. Dette gjelder enten man deler inn folkeopplysning som prosjekt langs synkrone dimensjoner, som den norske opplysningshistorikeren Sigvart Tøsse, eller langs diakrone dimensjoner, som den danske opplysningshistorikeren Ove Korsgaard. Tøsse deler inn folkeopplysningen i syv deler: opplysning som et religiøst, filantropisk eller demokratisk prosjekt, opplysning som et folkeprosjekt, folkeopplysning som motkultur, opplysning som frigjøring og opplysning som det moderne prosjektet (Tøsse 1997:152ff). Ove Korsgaards opplysningshistorie er på sin side beskrevet som en bevegelse fra kristen opplysning til statsborgerlig opplysning til folkelig-nasjonal opplysning til arbeideropplysning til individuell opplysning (jf. Korsgaard 1997). Et åpenbart fellestrekk for de ulike opplysningsprosjektene er den hierarkiske omtanken for undersåtter, enten det dreier seg om kirkens, statens, nasjonalistiske grundtvigianeres eller arbeiderledernes paternalisme.

Kulturpolitikk, ideologi og paternalisme

Det finnes en forskjell mellom folkeopplysning og kulturpolitikk, som kompliserer en analyse av ideologisk kontinuitet: Forskjellen mellom folkeopplysning og kulturpolitikk er at folkeopplysning har ett objekt (folket), mens kulturpolitikken har to – kulturen/kunsten og innbyggerne/borgerne8. Kulturen er kulturpolitikkens direkte objekt, mens innbyggerne er dens indirekte objekt. Kulturpolitikken støtter kulturen og den støtter innbyggerne gjennom kulturstøtte. Dette gjør også at kulturpolitikken gis en ekstra ideologisk dimensjon. Den handler både om hvordan den forholder seg til den kulturen den skal bygge opp under og om hvordan den forholder seg til de kulturbrukerne kulturen skal være til for.

I dette ligger også et overordnet tema for en diskusjon av kulturpolitikk som ideologi; hvordan en stat forholder seg til sine borgere; hvordan en elite forholder seg til et folk; hvordan de som vet forholder seg til de som ikke vet. Ideologien i dagens kulturpolitikk er ofte også mest synlig gjennom kritikken av den; gjennom påstander av hva kulturpolitikken står for i negativ forstand. Det er også i forhold til offentlig makt og mulig offentlig maktmisbruk, at noe av den vektigste kulturpolitiske opposisjonen formuleres. Denne formen for opposisjon inneholder en todelt kritikk av statens ansvarsområde: Staten skal ikke blande seg inn i a) hva kunstneren gjør og ikke gjør, og b) blande seg inn i hva folk leser, hører og ser av kulturelle uttrykk. Dermed er det en bekymring for to ulike typer av autonomi som preger kritikken – bekymringen for kunstnerens og kunstens autonomi på den ene siden, og bekymringen for den enkelte borgers autonomi på den andre siden.

Et sentralt begrep for kulturpolitisk ideologikritikk, slik vi f.eks. så det i Kultur for kulturens skyld (Meisingset m.fl. 2012), er paternalisme. Paternalisme, vanligvis brukt som et kritisk begrep for å beskrive et styringsforhold der den som styrer har makt over den som styres, er altså svært nærliggende for å beskrive den tradisjonelle folkeopplysningen (jf. Hylland 2002, se også Pryser 1990). Vi finner også begrepet brukt som kritisk begrep der man f.eks. gjennomgår maktforhold i helse- og sosialpolitikk (se f.eks. Norvoll 2001, NOU 2012:5). Spørsmålet er hvorvidt paternalisme er et begrep som også beskriver moderne kulturpolitikk. Og om det finnes alternativer til paternalismen. Innenfor politisk filosofi har det blitt diskutert hvordan en liberal og demokratisk stat kan forsvare støtte til kunst. Et liberalt ideal om begrenset statlig intervensjon i folks liv kan komme i konflikt med ønsket om at kunst skal produseres og formidles.

Rettsfilosof og jurist Ronald Dworkin diskuterer kulturpolitikkens paternalistiske dilemma i boken A matter of principle: «Can a liberal state support art?» (Dworkin 1985:221-234). Med andre ord: er det mulig å legitimere statlig støtte til kunst uten å gå på akkord med verdier om selvbestemmelse, nøytralitet og personlig frihet? I lys av denne artikkelens tema innebærer dette også spørsmålet om en statlig kulturpolitikk må være paternalistisk.

Dworkin argumenterer for at kultur kan forstås som en form for samfunnsstruktur, gjennom en analogi til språk. Språk er en form for blandet kollektivt gode, og et mangfoldig språk er bedre enn et mindre mangfoldig språk, fordi det gir mulighet til flere typer uttrykk og flere typer forståelse. Språk er både et verktøy for uttrykk og det verktøyet vi forstår verden igjennom, og at dette verktøyet er godt utviklet, er et utvilsomt gode for samfunnet, slik Dworkin beskriver det (ibid.). Dworkin mener videre at den samme argumentasjonen kan føres når det gjelder kultur og kunst. Støtte til kultur og kunst vil være støtte til en så mangfoldig kulturell struktur som mulig. Dette strukturelle mangfoldet vil innebære en form for kollektivt gode, som, riktignok på uforutsigbare måter, også tjener de som ikke umiddelbart nyter godt av det.

Dworkin argumenterer videre for at dette ikke innebærer verken paternalisme eller elitisme, og han mener dermed å ha funnet en tredje vei mellom the economic approach (markedet bestemmer hva som har verdi) og the lofty approach (staten bestemmer hva som har verdi for den enkelte). Dworkin mener at denne innfallsvinkelen til statlig kulturstøtte snarere er anti-paternalistisk, fordi den ønsker å fremme flere og ikke færre valg:

It does not, like primitive paternalism, oppose anyone’s preferences. Nor does it, like sophisticated paternalism, aim to create or forestall preferences identified in advance as good or bad. On the contrary, it allows a greater rather than a lesser choice, for that is exactly the respect in which we believe people are better off woth a richer than a poorer language. Our dislike of paternalism furnishes a reason for, rather than against, naming ourselves trustee of the structure of linguistic opportunity (Dworkin 1985:230f).

Dworkin har imidlertid også blitt imøtegått fra ulikt hold av kritikere som mener at den tilsynelatende uangripelige argumentasjonen ikke holder vann (jf. Carroll1987, Black 1992, Brighouse 1995, Murray 2004, Lev 2006). Han blir eksempelvis kritisert for at den formen for statlig støtte han argumenterer for går på akkord med etablerte prinsipper om statlig nøytralitet og offentlighet (Brighouse 1995, Murray 2004). Han blir også kritisert for ikke å synliggjøre hvorfor nettopp kunst har en særlig viktig rolle i den (kulturelle) strukturen han ønsker å opprettholde (jf. Lev 2006:19).

Den diskusjonen som Dworkin har ansporet er åpenbart relevant her, men samtidig berører den i prinsippet kun det ene objektet i kulturpolitikken: kulturen og produksjonen av denne. Den berører i langt mindre grad formidlingen og distribusjonen av den støttede kulturen og dermed heller ikke kulturbrukerne. Å legitimere støtte til at en kulturell struktur skal finnes er noe annet enn å legitimere en spredning av (utvalgte deler) av denne strukturen. Statlig støtte til kulturproduksjon og til kulturformidling fordrer ulike legitimeringsøvelser.

Kritikerne av kulturpolitisk paternalisme viser hvor vanskelig det er å argumentere systematisk og sammenhengende imot paternalisme innenfor kulturpolitikken9. Den tidligere nevnte liberale debattboken om kulturpolitikk, Kultur for kulturens skyld (Meisingset m.fl. 2012), havner f.eks. i noen slike problemer. For forfatterne av boken er paternalistisk kulturpolitikk noe de ønsker å motarbeide, samtidig som de aktivt forsvarer en elites ansvar for å bestemme hva som skal gis offentlig støtte. De er for produksjon av kvalitetskunst, men har få eller ingen formeninger om hvorvidt eller hvordan den gode kunsten skal formidles. Den vesentligste kritikken mot den velferdsfokuserte sosialdemokratiske demokratiseringen av kultur, er nettopp at den er grunnleggende paternalistisk. Samtidig blir det svært tydelig at et alternativ er vanskelig å tenke seg. De skriver i oppsummeringen av sin kritikk av paternalismen:

Vi mener ikke med dette at paternalisme eller kulturell arroganse ikke har noe å gjøre i kulturpolitikken. Kanskje er det slik at noen kulturelle sjangre og tradisjoner er viktigere enn andre, også – og kanskje til og med fordi – det er eliten og den kulturelle eliten som primært er opptatt av dem. Ei heller mener vi at man skal slutte å hevde at kulturell dannelse er positiv for muligheten til å leve gode liv (Meisingset m.fl. 2012:127f).

Som vi så, blir paternalisme ofte satt opp som motsetning til autonomi. Autonomi impliserer i mange forståelser av begrepet en evne og mulighet til både å velge egne handlinger uten innskrenkninger og til å ta ansvaret for konsekvensen av disse handlingene (jf. Svendsen 2013:90ff). Paternalisme og autonomi er et særlig interessant begrepspar i kulturpolitisk analyse, blant annet fordi det finnes en parallell til en annen sentral form for autonomi i kulturpolitikken: kunstens og kunstnerens autonomi. Disse to autonomiene fremstår imidlertid på mange måter med motsatte fortegn – kunsten og kunstneren skal og bør være autonome, men den samme autonomien tilkjennes på mange måter ikke kulturkonsumentene; brukerne; folket, om man vil. I høyden er det en begrenset autonomi de tilkjennes, en av myk paternalisme innskrenket autonomi. Dermed er man også på mange måter tilbake i det pedagogiske paradoks10 som preger folkeopplysningen like mye som kulturpolitikken – frigjøring gjennom umyndiggjøring, hjelp til å foreta de valgene som i det korte eller lange løp er bra for deg. Det er vanskelig å tenke seg en kulturpolitikk som ikke er preget av en eller annen variant av dette paradokset11.

Moderne kulturpolitikk er preget av det pedagogiske paradoks. Paradokset gir stadig støtet til nye diskusjoner, som har det til felles at de bunner i en uenighet om hvordan dette paradokset skal løses: Hvordan argumentere for og legitimere en offentlig og institusjonell styring av individuell utvikling? Hvordan kombinere kunstens frie og frigjørende status med statlig finansiering og tilrettelegging? I slike tilbakevendende problemstillinger er det mulig å se en kontinuitet fra folkeopplysningens barndom og de tidlige forsøk på å avklare forholdet mellom den kollektive og den individuelle gevinsten ved en opplysning av folket. Denne kontinuiteten gjør det mulig å hevde at paradokset er implisitt og uunngåelig overalt hvor en autoritet ønsker å påvirke utviklingen til en ikke-autoritet, med ønske om sistnevntes selvstendighet, individualitet og kritiske sans. Å bli bedt av andre om å tenke selv, er grunnleggende og uunngåelig paradoksalt. Å formane en mengde til individualitet er grunnleggende paradoksalt12.

Paternalisme i dag?

Kan man beskrive norsk kulturpolitikk i dag som paternalistisk? Innledningsvis lanserte jeg en hypotese om at en eventuell paternalistisk kontinuitet fra 1800-tallet i dag ligger i en implisitt og ikke en eksplisitt paternalisme. Om vi går 150 år tilbake, eller for den saks skyld, 70 år tilbake, er den eksplisitte paternalismen altså ikke vanskelig å finne eksempler på. På 1850-tallet beskrev f.eks. Ole Vig allmenn stemmerett som å gi en skarp kniv i et barns hender (jf. Hylland 2010:195). Ivar Aasen skrev et sted at det av og til var nødvendig «at lyve Sandheden ind i Folk» (op.cit.:50).

Både 1800-tallets folkeopplysning og påfølgende perioders kulturpolitikk har også vist at paternalisme på flere måter overskrider etablerte politiske og ideologiske skillelinjer. Den systemiske omsorgen for den enkelte borger kan både være høyreideologisk og venstreideologisk. Den kan hindre tilgang til det antatt skadelige (kommersiell massekultur, skildringer av seksualitet og vold) – i form av hard paternalisme. Den kan også formes som myk paternalisme, gjennom å fremme tilgang til det antatt gavnlige og legge til rette for handlingsvalg. Begge disse formene for paternalisme kan også legitimeres med ulike ideologiske utgangspunkt.

Kulturpolitikken pr. i dag består av et sammensatt knippe verktøy og virkemidler og av et ikke nødvendigvis konsistent sett med verdier. Verdiene uttrykkes blant annet gjennom en serie kulturpolitiske nøkkelbegreper: kvalitet, nyskaping, egenverdi, mangfold, inkludering, demokrati, ytringsfrihet o.a. De kulturpolitiske føringene fra Kulturdepartementet og fra armlengdesorganet Norsk kulturråd har som oftest et utvalg av disse begrepene som eksplisitt verdigrunnlag.

Den eksplisitte kulturpolitiske paternalismen har derimot tilsynelatende forsvunnet. Det vil si at det er vanskelig å finne utsagn som med folkeopplysningens tydelighet argumenterer for at noen få skal ta kulturelt og estetisk ansvar for de mange. Likevel finner vi enkelte formålserklæringer og forskrifter som det er nærliggende å tolke i en slik retning. Paragraf 1 i Lov om Riksteatret lyder f.eks. slik: «Riksteatret har til føremål å fremja arbeidet med å føra dramatisk kunst ut til folket i bygd og by og på andre tenlege måtar å auka kjennskapen til god dramatisk kunst.» Rikskonsertenes formål beskrives slik: «Rikskonsertane skal gjere levande musikk av høg kunstnarleg kvalitet tilgjengeleg for folk i heile landet.» Man kan også finne tegn til eksplisitt paternalisme i den offentlige kulturpolitiske diskursen. I en kronikk om Norges kulturelle tilstand, skrev redaktør og journalist Kristin Valla dette i Aftenposten i fjor: «Hvis Norge virkelig skal bli en kulturnasjon, må vi øke kulturkompetansen hos folk flest»13. Samtidig er det liten tvil om at den eksplisitte kulturpolitiske paternalismen om ikke annet er sterkt svekket.

Hva så med en implisitt og strukturell paternalisme? Lakmustesten for enhver form for paternalisme er i hvilken grad staten griper inn i, legger til rette for, oppmuntrer til eller legger begrensninger på borgernes handlingsvalg. Samtidig vil slike tiltak legitimeres i kraft av hva som gagner den enkelte. Med andre ord: kan staten stole på at borgerne vet hva som er best for seg?

Mye tyder på at svaret på dette spørsmålet er «nei». Dette gjelder uansett hvilket gavn man antar kultur kan bidra med: personlig vekst, helse, arbeidsplasser, lønnsomhet osv. Vi kan hente noen illustrerende eksempler fra en av de siste stortingsmeldingene fra Kulturdepartementet: Kultur, inkludering og deltaking (Meld.St.10 (2011-2012)). Denne stortingsmeldingen beskriver regjeringens arbeid med og overordnede mål for kulturspredning og -demokratisering. Utgangspunktet for arbeidet er todelt og kan på en forenklet måte beskrives slik: 1) kultur har positive effekter, 2) tilgang til kultur er ujevnt fordelt. Et (sosialdemokratisk) svar på dette er utjevningspolitikk.

Det står f.eks. å lese at «Deltaking i kulturlivet har positive verknader både for den einskilde og for samfunnet. Kunst og kultur gir opplevingar og meining i kvardagen, og legg grunnlag for utvikling og læring», og:

For menneske som står i fare for å falle utanfor på grunn av arbeidsløyse, sjukdom eller anna, kan deltaking i kulturlivet bidra til at ein ikkje opplever seg totalt ekskludert og vere med på å gi meining i kvardagen, betre sjølvkjensle og høgare livskvalitet. Kunsten og kulturen difor vere open og inkluderande (Meld.St.10 (2011-2012), s.7).

Regjeringen ønsker å bygge ned alle mulige hindre mellom folk og (ønsket) kulturbruk for på den måten å legge til rette for ønskede handlingsvalg: «Inkludering handlar om å byggje ned barrierar som hindrar kulturbruk og skape like moglegheiter for alle individ og grupper. Formelle rettar og moglegheiter fører ikkje alltid til at folk oppsøkjer kulturtilbod eller opplever å ha reell tilgang til deltaking. Meldinga legg difor til grunn at kultursektoren i større grad enn tidlegare skal gå aktivt ut for å trekkje med nye deltakarar (…)» (s.st., s. 8). Her uttrykkes det nokså eksplisitt at man nettopp ikke kan stole på at folk nødvendigvis oppsøker den kulturen de har godt av; at de ikke foretar de handlingsvalg som gavner dem selv. Mange av de demokratiserende og inkluderende tiltak som deretter omtales i meldingen må forstås mot en bakgrunn som disse sitatene illustrerer: troen på kulturen og mistroen til kulturmarkedet og kulturbrukerne. Dette gjelder særlig de tiltakene som omtales som «oppsøkjande kulturformidling og formidlingsordningar» (s. 76).

Den demokratiserende kulturpolitikken har også en annen godt dokumentert bakgrunn. Den generelle bruken av kulturtilbud øker, men kulturbruk følger samtidig ganske stabile sosioøkonomiske og etniske skillelinjer (jf. Mangset 2012). Videre er det også slik at det generelt sett ikke er noen mangel på kultur og kulturtilbud som sådan, om man opererer med et bredt kulturbegrep som også inkluderer antenne- og nettbasert kulturformidling. Det er imidlertid et kvalitetshierarki i den demokratiserende kulturpolitikken, der enkelte uttrykksformer og formidlingsformer vurderes å være mer verdifulle enn andre. I en slik rangering ligger det en form for paternalisme som lar seg sammenligne med folkeopplysningens. Som for folkeopplysningen dreier det både om å gi folk kunnskap/kultur, men ikke minst å gi dem ønskelig kunnskap/kultur.

Den norske kulturpolitiske paternalismen ligger i mangt og mye nærmest en myk og libertariansk paternalisme14. Norsk kulturpolitikk er preget av en serie forsøk på å «move people in directions that will make their lives better», slik den libertarianske paternalismen ble beskrevet av Thaler og Sunstein. Den er også preget av en serie anerkjennelser av noens evne til å velge på vegne av andre, til både den enkeltes og fellesskapets beste. De fleste former for kulturpolitikk er også basert på en erkjennelse av to ulike former for skavanker, feil, tilstander av noe imperfekt. På den ene siden markedets ufullkommenhet, på den andre siden menneskets ufullkommenhet. For å kunne oppfylle ønsket om et kulturproduserende, kulturformidlende og kulturbrukende samfunn, kan verken kulturmarked eller kulturmenneske overlates til seg selv.

Her er det altså et poeng å skille mellom de to nevnte formene for mistillit som er innebygget i vår norske kulturpolitikk. Produksjonsstøtte er fundert i mistillit til markedet, og er dermed samtidig en indirekte mistillit til enkeltmennesket. Markedet består av enkeltmennesker, og en mistillit til markedet innebærer jo å ikke ha tro på at mange nok individer foretar de (innkjøps)valg som er til beste for samfunnet. Distribusjon og distribusjonsstøtte er en mer direkte form for mistillit, som legger til rette for valg av kulturelle produkter. Hvis ikke innbyggerne kommer til kulturen, kommer kulturen til innbyggerne. Denne formen for kulturpolitisk mistillit varierer etter hvor langt de kulturpolitiske tiltakene går for å påvirke personlige kulturvalg. På den ene siden av en akse finner vi den kulturdistribusjonen som har som formål å la et mangfold av kulturuttrykk være tilgjengelig, for deretter å overlate til borgerne å velge i dette mangfoldet. Innkjøpsordninger for litteratur og spredningen av innkjøpte bøker til folkebibliotekene havner i denne kategorien. I hvor stor grad dette er eksempler på en paternalistisk kulturpolitikk vil variere med det enkelte bibliotek: bibliotekene kan både være tradisjonelle kulturpolitiske aktører som aktivt arbeider for at lånere skal velge kvalitetslitteratur; de kan også være langt mindre normative kulturformidlere med et mer åpent syn på hvilken litteratur og hvilke kulturuttrykk bibliotekene skal forvalte. På den andre siden finner vi den kulturdistribusjonen der valgene av genre, uttrykk og verk allerede er foretatt: Riksteatret, Rikskonsertene, Den kulturelle skolesekken m.m. Dersom man ønsker å se scenekunst i en kommune uten et teater, er det gjerne Riksteaterets repertoar som representerer det viktigste utvalget. Det samme gjaldt for deler av Rikskonsertene, inntil deres arbeid med offentlige konserter ble lagt ned i 2012. På denne siden av paternalismeaksen finner vi også Den kulturelle skolesekken og spin-off-tiltakene Den kulturelle bæremeisen (barnehager), Den kulturelle spaserstokken (aldershjem) og Den kulturelle nistepakka (arbeidsplasser). I disse tiltakene gjenstår det få valgmuligheter, både til å velge hvorvidt man skal forholde seg til kultur, samt til å velge blant ulike uttrykk.

Dermed kan vi se at kulturpolitikkens preg av choice-framing paternalism er tydelig tilstede. Samtidig er de kulturpolitiske rammene for valg av kultur både brede og smale. I enkelte tiltak og distribusjonsformer finnes det knapt nok valg, mens det i andre sammenhenger er langt videre rammer og langt flere valgmuligheter. Samtidig er det et valg som i liten grad inkluderes innenfor kulturpolitikkens choice frame – muligheten til å velge bort kultur; til å anse kultur som en uvesentlig og uviktig verdi.

Konklusjon og oppsummering

Denne artikkelen har gjennomgått ulike spørsmål om kulturpolitikkens forhold til ideologisk kontinuitet og variasjon, med særlig vekt på paternalisme som et ideologisk parameter for denne politikken: Hvordan kan kulturpolitikk studeres som ideologi? Lar den seg sammenligne med folkeopplysning? Er kulturpolitikken paternalistisk på en måte som er sammenlignbar med folkeopplysningens paternalisme?

Kulturløftets15 kulturpolitikk, som ble introdusert med kulturminister Trond Giskes første kulturbudsjett, ble tidlig anklaget for å mangle profil. Kritikere sa, og har fortsatt å påpeke, at de rød-grønne budsjettene for kultur som ble lagt frem i årene mellom 2005 og 2013, var preget av litt mer til alle og dermed av en manglende prioritering. Med utydelig eller manglende prioritering følger også en manglende profil og en manglende vilje til å velge. Å velge og å ville er som kjent politiske kjerneverdier, så her har med andre ord den norske kulturpolitikken blitt anklaget for ikke å være en egentlig kulturpolitikk. Spørsmålet i denne sammenhengen er hvorvidt denne påståtte mangelen på profil og prioriteringer også gjenspeiler seg ideologisk. Er det siste tiårets norske kulturpolitikk ideologisk like utydelig som en manglende profil kan tyde på?

Det kjedelige svaret på det spørsmålet er ja og nei. Formulert på en annen måte: Det ideologiske er tydelig, men ikke entydig. Det er mulig å være begge deler samtidig. Det finnes, slik jeg vurderer det, ideologisk kontinuitet mellom folkeopplysning og kulturpolitikk – langs flere dimensjoner. Som folkeopplysningen er kulturpolitikken både ideologisk pluralistisk og paternalistisk. For begge områder gjelder en kombinasjon av stabilitet og forandring; av det konservative og det samfunnsbyggende – man ønsker å bevare og man ønsker å endre. Begge steder finnes en tro på kulturens og kunnskapens evne til å være nyttig både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Det finnes en optimisme i forhold til at tiltak for produksjon og spredning av kultur har reell effekt. Det finnes et syn som dreier seg om at den enkeltes velferd ikke kun er den enkeltes ansvar. En sentral dimensjon i dette er nettopp den paternalistiske. Paternalismen ser ut til å være den tydeligste arven, det tydeligste bindeleddet mellom 1850 og 2013. Det er imidlertid i langt større grad en implisitt enn en eksplisitt paternalisme.

Samtidig er det noen interessante politiske variasjoner i forholdet til en slik paternalisme. Den sosialdemokratiske kulturpolitikken har for en stor del forlatt den eksplisitte paternalismen, men lever nokså godt med den implisitte. Den høyreorienterte kulturpolitiske opposisjonen har et langt mer anstrengt forhold til paternalisme i alle fasonger og har også basert sin kritikk på dette. En liberalistisk opposisjon møter imidlertid et ideologisk dilemma mellom støtten til den smale kunsten og respekten for de individuelle verdivalgene. En ny regjering og en blå kulturminister vil uansett måtte operere i et ambivalent og pluralistisk ideologisk farvann. Den paternalistiske skipsleden er det åpenbart vanskelig å vike fra.

Referanser

Agborg, Mette og Malin Bolander 2010. Kulturpolitik som instrument. En idéanalys av propositionen Tid för kultur. Borås: Högskolan i Borås. (Magisteruppsats i biblioteks- och informationsvetenskap).

Arnestad, Georg 1989. Kultur for regional utvikling. Kultursatsing i eit utkantfylke mot slutten av 1980-åra. (Rapport nr 8/89) Sogndal: Vestlandsforsking.

Bjørnsen, Egil 2009. Norwegian Cultural Policy, A Civilising Mission? PhD thesis. Centre for Cultural Policy Studies, University of Warwick, Coventry.

Black, Samuel 1992. Revisionist Liberalism and the Decline of Culture. Ethics, vol. 102, no. 2, s. 244-267.

Brighouse, Harry 1995. Neutrality, Publicity, and State Funding of the Arts. Philosophy & Public Affairs, vol. 24, no. 1, s. 35-63.

Carroll, Noël 1987. Can Government Funding of the Arts Be Justified Theoretically? Journal of Aesthetic Education, vol. 21, s. 21-35.

Dahl, Hans Fredrik og Thore Helseth 2006. To knurrende løver. Kulturpolitikkens historie 1814-2014. Oslo: Universitetsforlaget.

Duelund, Peter 1995. Den danske kulturmodel. En idépolitisk redegjørelse. Århus: Klim.

Duelund, Peter 2008. Nordic cultural policies: A critical view. International Journal of Cultural Policy, vol. 14, no. 1, s. 7-24.

Dworkin, Richard 1985. A matter of principle. Cambridge: Harvard University Press.

Grund, Jan 2008. Kulturpolitikk er kunst. Oslo: Universitetsforlaget.

Henningsen, Erik 2000. Ideologiske dimensjoner i den regionale kulturpolitikken. (Paper lagt frem ved Høstseminaret i Kulturpolitisk forskernettverk, 23.-24. oktober 2000, Bø).

Hylland, Ole Marius 2002. Folket og eliten. En studie av folkeopplysning som tekst i tidsskriftet Folkevennen. Oslo: Universitetet i Oslo. (Dr.art.-avhandling)

Hylland, Ole Marius 2010. Folkeopplysning som utopi. Tidsskriftet Folkevennen og forholdet mellom folk og elite. Oslo: Novus.

Hylland, Ole Marius 2011. Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Kulturpolitisk opposisjon i utvikling. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, nr. 1-2, s. 51-70.

Johannisson, Jenny 2006. Det lokala möter världen: Kulturpolitiskt förändringsarbete i 1990-talets Göteborg. Göteborg: Valfrid.

Karlsson, David 2003. En chimär av endräkt. Ideologiska dimensioner i kommunal kulturpolitik. Göteborg: Göteborgs Universitet. (Avhandling för filosofie doktorsexamen).

Korsgaard, Ove 1997. Kampen om lyset. Dansk voksenoplysning gennem 500 år. København: Gyldendal.

Lev, Ori 2006. Why a Liberal State Should Fund the Arts. A Normative Justification. Tel Aviv: TAU Press. [URL: http://socsci.tau.ac.il/government/images/PDFs/Arts.pdf]

Mangset, Per 1992. Kulturliv og forvaltning. Oslo: Universitetsforlaget.

Mangset, Per 2012. Demokratisering av kulturen. Bø: Telemarksforsking.TF-notat 7/2012.

McGuigan, Jim 2004. Rethinking cultural policy. Maidenhead: Open University Press.

Meisingset, Kristian m.fl. 2012. Kultur for kulturens skyld. Skisse til en liberal kulturpolitikk. Oslo: Civita.

Meisingset, Kristian 2013. Kulturbløffen. Oslo: Cappelen Damm.

Mitchell, Gregory 2005. Libertarian Paternalism is an Oxymoron. Northwestern University Law Review, vol. 99, no. 3, s. 1245-1277.

Murray, Dale Francis 2004. Liberalism, Art, and Funding. The Journal of Aesthetic Education, vol. 38, no. 3, s. 116-122.

Norvoll, Reidun 2001. Sosiale avvik og sosial kontroll. I: Elisabeth Brodtkorb m.fl. (red.). Mellom mennesker og samfunn. Sosiologi og sosialantropologi for helse- og sosialprofesjonene. S. 123-153. Oslo: Gyldendal.

NOU 2012:5. Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

von Oettingen, Alexander 2001. Det pædagogiske paradoks – et grundstudie i almen pædagogik. København: Klim.

Politisk plattform 2013. Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. 7. oktober 2013. [Sundvolden-erklæringen]. [URL: http://www.regjeringen.no/pages/38500565/plattform.pdf]

Pryser, Tore 1990. Norsk historie 1800-1870. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Oslo: Det Norske Samlaget.

Repstad, Pål 1980. Frå Pontoppidan til det utvida kulturomgrep. Kulturpolitiske ideologiar i Noreg – eit orienteringskart. Syn og Segn, nr. 6.

Skot-Hansen, Dorte 1999. Kultur til tiden – strategier i den lokale kulturpolitik. Nordisk Kulturpolitisk Tidsskrift, vol. 2, nr. 1, s. 7-27.

Skot-Hansen, Dorte 2006. Biblioteker i kulturpolitikken – mellem instrumentel og ekspressivt logik. I: Leif Emerek, Caspar Hvenegaard Rasmussen og Dorte Skot-Hansen (red.). Folkebiblioteket som forvandlingsrum. Perspektiver på folkebiblioteket i kultur og medielandskabet. København: Danmarks Biblioteksskole og Danmarks Biblioteksforening. S. 25-39.

Sunstein, Cass R. og Richard H. Thaler 2003. Libertarian Paternalism is not an Oxymoron. University of Chicago Law Review, vol. 70, no. 4, s. 1159-1202.

Svendsen, Lars F. H. 2009. Libertariansk paternalisme – en kritisk analyse. Oslo: Civita. (Civita-notat nr.13/2009). [URL: http://www.civita.no/assets/2009/09/1093-civita-notat-13-2009.pdf]

Svendsen, Lars F. H. 2013. Frihetens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Thaler, Richard H. og Cass R. Sunstein 2008. Nudge. Improving Decisions abouth Health, Wealth and Happiness. New Haven: Yale University Press.

Tøsse, Sigvart 1997. Kunnskap, danning og opplysning: kunnskapssyn og danningsideal i norsk folkeopplysning på 1800-talet. Trondheim: Norsk vaksenpedagogisk forskningsinstitutt.

Vassnes, Bjørn 2013. Det store kunstranet. Trenger vi egentlig kunst og kultur? Oslo: MargBok.

Vestheim, Geir 1995. Kulturpolitikk i det moderne Noreg. Oslo: Det norske samlaget.

Vestheim, Geir 2003. Kulturpolitikk, demokrati og legitimitet. I: Sverker Sörlin (red.). Kulturen i kunskapssamhället. Om kultursektorns tillväxt och kulutrpolitikens utmaningar. Nora: Nya Doxa. S. 255-281.

Vestheim, Geir 2008. All kulturpolitikk er instrumentell. I: Svante Beckman og Sten Månsson (red.). KulturSverige 2009. Problemanalys og statistik. Linköping: Swedish Cultural Policy Research Observatory.

Vig, Ole 1852. Til Tidsskriftets Læsere. Folkevennen. S. 1-14.

Aasen, Ivar 1852. «Folkevennen: et tidsskrift, udgivet af Selskabet for Folkeoplysningens Fremme: første hefte, Christiania 1852». Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. 5: 217-243.

Åsfelt, Maria 2009. Lokal kulturpolitik på 2000-talet? En ideologianalys av fem kommunala kulturpolitiska visionsdokument. Borås: Högskolan i Borås. (Magisteruppsats i biblioteks- och informationsvetenskap).
1I tillegg til slike forsøk på ideologisk systematisering finner vi også flere tilfeller av eksplisitt ideologikritikk på det kulturpolitiske området, en kritikk som nødvendigvis står i en lang tradisjon av marxistisk inspirert ideologikritikk. Engelske Jim McGuigan er eksempelvis svært tydelig i en analyse av det kan kaller neo-liberalist ideology, som han mener den britiske kulturpolitikken er gjennomsyret av (Guigan 2004, jf. også Duelund 2008.)
2Se Hylland 2011 for et forsøk på en analyse av Fremskrittspartiets kulturpolitikk.
3Med den i norske ører lett kryptiske tittelen En chimär av endräkt. Undertittelen er imidlertid svært informativ: Ideologiska dimensioner i kommunal kulturpolitik.
4Språklig sett er rasjonale, i det minste på norsk, et lite brukt og dårlig fungerende begrep. Det er f.eks. ikke å finne verken i Fremmedordboka eller Bokmålsordboka. I Dansk ordbog defineres det slik: «sagligt underbygget grundlag for en bestemt opfattelse, beslutning, undersøgelse el.lign.» el. «saglig begrundelse eller ræsonnement». [http://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=rationale]
5Jf. Svendsen 2009 og 2013 for en kritisk og skeptisk diskusjon av selve begrepet libertarian paternalism.
6Dette standpunktet har blitt kritisert som feilaktig av Mitchell 2005.
7Når f.eks. hundreårsjubileet for Selskabet for Folkeoplysningens Fremme ble markert i 1951, ble dette direkte knyttet til virksomheten til Norsk Rikskringkasting. I senere år er imidlertid den eksplisitte folkeopplysende retorikken langt sjeldnere.
8Det kan argumenteres for at kulturpolitikken egentlig har tre objekter, om man også inkluderer kunstnerpolitikken. Her refereres det primært til den kulturpolitikken som forholder seg til produksjon og distribusjon av selve kunstproduktet.
9Den kanadiske filosofen Samuel Black antyder at dette dilemmaet kan skyldes et mulig iboende paradoks i liberal tenkning som sådan: «Thus, in my view Rawls is correct in insisting that a liberal state is largely prevented from supporting art and culture. This conclusion will not be favorably received by everyone; indeed, to many it will seem unacceptable. This defect in the liberal position lies rooted in their view of society as an association of mutually disinterested persons and their related obsession with individual rights.» (Black 1992:245).
10Jf. von Oettingen 2001 for en diskusjon av dette begrepet. I forenklet form kan det beskrives som oppdragelse til selvstendighet.
11Dette ambivalente forholdet til autonomi kan minne om det Gunnar Skirbekk, i en artikkel om sosialpolitikk og paternalisme, har beskrevet som «ein underleg allianse av paternalistiske omsorgsprofesjonar og liberalistiske multikulturalistar» (Skirbekk 2009). Den kulturpolitiske ideologiske alliansen består i dette tilfellet av en tiltro til kunstskaperne og en mistro til kunstbrukerne.
12En kjent scene fra Monty Pythons Life of Brian illustrerer dette slik: For å kvitte seg med den uønskede tilhengerskaren sin roper hovedpersonen, den misforståtte og uvillige profeten Brian: «You are all individuals!» Mengden foran ham svarer begeistret og svært samstemt: «We are all individuals!». En enslig dissident sier: «I’m not!».
13http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Folk-flest-ma-forsta-kultur-7356810.html#.UtTztOJV-8A [lest 10.01.14]
14Andre deler av norsk politikk, f.eks. innenfor helsepolitikken, er åpenbart av en langt strengere og hardere paternalistisk karakter, men det er en annen diskusjon. Med Thaler og Sunsteins formulering, er det en rekke deler av helsepolitikken som «make things hard for them», altså for de enkelte borgerne.
15De to siste norske regjeringenes kulturpolitiske program har hatt navnet Kulturløftet og Kulturløftet 2. I valgkampen høsten 2013 benyttet sittende kulturminister begrepet Kulturløftet 3 for å beskrive kulturpolitikken ved et eventuelt gjenvalg.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon