Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fremskrittspartiets kulturpolitikk – kulturpolitisk opposisjon i utvikling



Ole Marius Hylland (dr. art.) er kulturhistoriker og arbeider som forsker ved Telemarksforsking. Han arbeider med kulturpolitiske utredninger og evalueringer og har de siste årene skrevet om blant annet om scenekunst, museumspolitikk og kultureksport.

  • Side: 51-70
  • Publisert på Idunn: 2012-01-18

This article aims to systematically analyse the cultural policy of the Norwegian political party The Progress Party (Fremskrittspartiet, abbr. Frp). This party has been a dominant opposition party in the field of cultural policy in two different ways. One the one hand, Frp has represented the most visible and loud opposition to a cultural policy that is to a large degree marked by broad consensus. On the other hand, Frp?s stance on cultural policy is most often made visible by an almost unanimous criticism of their viewpoints. In this regard, the party has been an important one in the way they have influenced the public discourse on cultural policy. Through a suggested tripartite way of operationalizing oppositional cultural policy, the article analyzes both development and consistency of the cultural policy and politics of the Progress Party.

Key words: Cultural policy, Opposition, Ideology, Progress Party.

Denne artikkelen dreier seg om partipolitisk opposisjon i kulturpolitikken. Hvordan fungerer slik opposisjon i praksis og hvordan kan den studeres? Utgangspunktet for artikkelen er Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Fremskrittspartiet 1 (Frp) har i Norge vært et dominerende opposisjonsparti på det kulturpolitiske området. Den mest høylytte kulturpolitiske motstanden til rådende kulturpolitikk har gjerne kommet fra Frp-hold. Det er imidlertid slik at Frps kulturpolitikk i kanskje de fleste tilfeller har blitt omtalt av andre enn partiet selv. Motstanden mot og argumentasjonen mot Frps politikk har gjerne rettet seg mot to områder – innvandringspolitikk og kulturpolitikk. Like mye som det har vært en bred konsensus om de sentrale prinsippene i kulturpolitikken, har det vært en bred konsensus i resten av det politiske landskapet om kritikken av Frps kulturpolitikk.

Det finnes samtidig få gjennomgående analyser av hva denne kulturpolitikken faktisk består i – hvorvidt den har endret seg, om den er konsistent eller inkonsistent, hvilke eventuelle prinsipper den bæres av m.m. Her skal det handle om kulturpolitikken til Frp, analysert med et både synkront og et diakront perspektiv. Det synkrone perspektivet innebærer å forsøke å plassere Frps kulturpolitiske praksis og program innenfor et samtidig politisk landskap. Det diakrone perspektivet representeres av spørsmålet om hvilken eventuelle utvikling Frps kulturpolitikk og Frps kulturpolitiske rolle har gjennomgått fra det tidspunkt hvor det er relevant å snakke om at partiet har hatt en egen kulturpolitikk. De sentrale spørsmålene er: Hvilke hovedideer uttrykkes i Fremskrittspartiets retorikk og politiske praksis? Og: I hvilken grad har det vært en endring i denne retorikk og praksis over tid? En metodisk problemstilling som jeg i tillegg ønsker å se litt nærmere på, er hvordan et opposisjonspartis kulturpolitiske virke kan og bør angripes empirisk.

For å belyse disse spørsmålene, har jeg valgt en analytisk modell der den aktuelle partipolitikken forsøkes studert fra tre ulike empiriske perspektiver – forstått som tre ulike typer operasjonalisering av kulturpolitikk. Jeg tar utgangspunkt i tre ulike kilder: 1) Fremskrittspartiets politiske programmer, 2) partiets kulturpolitiske arbeid i Stortinget og 3) enkeltstående offentlige utspill og uttalelser. De to første kildene vies mest oppmerksomhet.

Hvorfor?

Er det så noen gode grunner til å bedrive akademisk analyse av et enkelt partis kulturpolitikk? Åpenbart. Grunnene er både gode og flere. For det første er det en god grunn på et diskursivt nivå: Selv om den kulturpolitiske innflytelsen til Frp er og har vært nokså lav, har partiets kulturpolitikk samtidig spilt en svært viktig rolle i den norske kulturpolitiske diskursen, som en retorisk motstander man kan spenne i fra mot. For det andre kan en analyse av en eksplisitt opposisjon til en rådende kulturpolitikk også si mye om det dominerende kulturpolitiske paradigmet. For det tredje, og dette er en arbeidshypotese for en mer inngående studie, tyder mye på at det har skjedd en viss utvikling i hvordan Frp formulerer og fronter sin kulturpolitikk.

Det er også samtidig slik at det nok er beheftet et potensielt stigma ved å befatte seg for tett med kulturpolitikken til dette partiet. Innenfor akademiske kretser er prosenten Frp-sympatisører svært lav2, og blant akademikere på kulturområdet synker trolig denne marginale prosenten ytterlig (jf. Marsdal 2007). Det er imidlertid et åpenbart analytisk ideal, men også en utfordring, å holde en gjennomgang av denne kulturpolitiske retorikk og praksis fri for normative vurderinger3.

Det er politikk på et nasjonalt nivå som er temaet her. Samtidig kan det også tenkes flere grunner til å studere kulturpolitikk og Frps variant av denne på et lokalt eller regionalt nivå, blant annet fordi det på disse nivåene finnes flere eksempler på at FrP har muligheter til å omforme prinsipper til praksis. De kommunene der det finnes ordførere fra FrP eller kommunestyrer med stor FrP-representasjon er åpenbare kasus for slike studier. Enkelte av disse kommunene har også fått omfattende oppmerksomhet i norske medier. I en særstilling blant disse er Os kommune, som både har blitt presentert som ”utstillingsvindu” for Fremskrittspartiets politikk, og som en kommune med idealordfører for den rødgrønne regjeringen. Frp-ordføreren har for eksempel stått i spissen for et stort nytt kulturhus, finansiert gjennom et offentlig og privat spleiselag4. Hovedtemaet i denne sammenhengen er likevel det nasjonale nivået, fordi det er her politikken er mest prinsipiell, og hvor det, i hvert fall presumptivt, burde være rom for tydelige ideologiske brytninger, og kulturpolitiske valg har effekter for landet som sådan. Som blant annet eksempelet fra Os viser, er den lokale kulturpolitikken gjerne mer pragmatisk enn prinsipiell.

Tidligere analyser av Frps kulturpolitikk

En kort historikk: Fremskrittspartiet er det yngste av de partiene som er representert på Stortinget. Det er også et av de to partiene som er etablert etter annen verdenskrig som har klart å etablere seg som et varig parti (Bjørklund 2003). Fremskrittspartiets forløper ble etablert i 1973 som Anders Langes parti, med den fulle og hele tittelen ”Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”. Etter noen interne stridigheter og stifterens uventede bortfall ble partiet reetablert som Fremskrittspartiet i 1977 (jf. Iversen 1998). Allerede i stortingsvalget i 1973 fikk Anders Langes parti fem prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. Dette resultatet klarte ikke partiet å overgå før det store gjennombruddet i stortingsvalget i 1989, da partiet fikk 13 prosents oppslutning og 22 representanter. Ved neste valg ble oppslutningen halvert, men partiet fikk i 1997 og 2001 ca. 15% av stemmene, og i 2005 og 2009 ca. 22% av stemmene ved stortingsvalget. I inneværende periode har Frp 41 stortingsrepresentanter.

Partiets politikk har blitt gjenstand for flere typer akademisk analyse, som dels forsøker å forklare partiets fremvekst og dels sammenligner Frp med høyreorienterte partier i Europa eller det øvrige Skandinavia. Analysene av det kulturpolitiske elementet i Frp er det imidlertid færre av. Et av unntakene utgjøres av Røyseng, som i en artikkel om norsk kulturpolitisk konsensus beskriver Fremskrittspartiet som det sentrale unntaket i den norske partifloraen. Unntaket synliggjøres i følge Røyseng blant annet gjennom at partiet i kulturpolitisk debatt frakjennes en reell kulturpolitikk. Dermed ”finnes med andre ord ingen legitime motposisjoner å innta i den kulturpolitiske diskursen” (Røyseng 2004:104).

Samtidig blir også Frps politikk, både på kulturområdet og andre områder, svært ofte synliggjort gjennom kritiske kommentarer til eller reaksjoner på den. For noen år siden fikk en kritisk analyse av Frps suksess, Frp-koden, (Marsdal 2007) stor oppmerksomhet som et endelig svar på hvorfor et parti som presumptivt hadde de dårligste løsningene fikk den største tilslutningen. På kulturområdet konkluderte Marsdal med at det like mye er elitens avsmak for partiets kultursyn som det er partiets egne standpunkt som tiltrekker velgere. En debattbok fra 2009 – Frp-landet – inneholder analyser av hvordan ulike samfunnsområder vil endres dersom Frp skulle komme i regjering. Medieprofessor Jostein Gripsrud skriver om kulturområdet, og han kommenterer for eksempel Frps forslag om reklame- og brukerfinansiering av NRK på denne måten:

Dette ene grepet er nok til å karakterisere FrPs kulturprogram som en potensiell kulturell katastrofe. Det handler om ødeleggelse av en bærende del av informasjonsfrihetens infrastruktur i dette landet. Det vil innebære armering av den sementering av kulturelle klasseskiller som allerede er godt i gang gjennom mulighetene til å unngå alt man tror man ikke liker. Det vil bidra til å svekke informasjons- og opplysningsnivået i betydelige deler av befolkningen (Gripsrud 2009).

I tillegg til debattlitteratur, hyppige kommentarartikler og leserinnlegg, blir også Fremskrittspartiets kulturpolitikk et tema for debatt gjennom ad-hoc-aksjoner og kampanjer mot denne politikken. Et godt eksempel på dette er den bredt profilerte Kulturkampen i forkant av stortingsvalget i 2009, som samlet svært mange kulturarbeidere og andre sympatisører bak sine paroler.

Om å operasjonalisere kulturpolitikk

Skal man studere kulturpolitikk, og især hvis man skal studere et politisk partis kulturpolitikk, blir man før eller siden stilt overfor utfordringen om hvordan man skal operasjonalisere denne kulturpolitikken. Det er nødvendigvis flere svar på denne utfordringen. Å operasjonalisere kulturpolitikk vil for kulturpolitikkforskning si å gjøre sitt primære studieobjekt håndterlig, både i empirisk og teoretisk forstand. Gjennom operasjonalisering gjøres objektet gripbart og analyserbart. Det finnes flere etablerte forslag til slike operasjonaliseringer:

Mangsets innføringsbok i kulturpolitikk operasjonaliserer kulturpolitikk gjennom et forvaltningsperspektiv. Kulturpolitikk ”befatter seg med styring av kultursektoren, og om samarbeid og konflikt om ivaretakelse av kulturelle interesser og verdier” (Mangset 1992, s. 23). Vestheim understreker i sin bok (bl.a.) at kulturpolitikk handler om den rollen lokale, regionale og statlige styringsmakter spiller for å støtte produksjon og distribusjon av kunst og kultur (Vestheim 1994, s. 39). Dag Solhjell foreslår på sin side å dele studiet av kulturpolitikk inn i forhold til kulturpolitikkens subjekt, mål, gjenstand, midler, forvaltning, konflikter (Solhjell 2004, s. 35ff). Jan Grund skriver, delvis basert på Vestheim, at kulturpolitikken utgjøres og studeres som relasjoner mellom tre typer aktører: kulturprodusenter, publikum og det politiske systemet (Grund 2008, s. 19, jf. Vestheim 2004).

Det disse inndelingene, definisjonene eller operasjonaliseringene har til felles, er at de tar utgangspunkt i et etablert politisk og kulturbyråkratisk system, og i mindre grad tar hensyn til det forholdet som finnes mellom kulturpolitikk innenfor og utenfor disse styringssystemene. I forhold til det etablerte skillet mellom et smalt og et bredt politikkbegrep (jf. Østerud 1996), er det først og fremst den smale betydningen av ”politikk” som legges til grunn, i betydningen ”offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger frem til offentlige vedtak” (op.cit., s. 15). Problemet er kanskje at kulturpolitikkforskning står i kontinuerlig fare for å få et omfattende avgrensningsproblem i forhold til sitt studiefelt. Hvor går for eksempel skillet mellom kulturpolitikk og kulturpolitisk relevant politikk? Både i politiske redegjørelser og i analyser av kulturpolitikk innser man at kulturpolitikk dreier seg både om én sektor og om et aspekt ved de fleste sektorer (jf. Vestheim 1994). Dette gjør at de fleste innføringsbøker og grunnleggende analyser av norsk kulturpolitikk gjennomfører pragmatiske avgrensninger av studiefeltet, gjerne knyttet til det kulturdepartementale ansvarsområdet5.

I denne artikkelen handler det for det første om en kulturpolitikk som kan knyttes til et enkeltstående parti og for det andre om en kulturpolitikk som utspilles utenfor formalisert myndighet. Fremskrittspartiet verken har eller representerer slik myndighet. Fremskrittspartiets kulturpolitikk på statlig nivå forplikter dermed i forhold til partiprogram og velgermasse, og ikke i forhold til noen faktisk kulturpolitisk forvaltning, slik tilfellet er med et regjeringsbærende parti som Arbeiderpartiet.

Det kan videre hevdes at det går en sentral skillelinje mellom den kulturpolitikken som er knyttet til posisjon og den som er knyttet til opposisjon. Dette kan også utgjøre skillet mellom en kulturpolitikk som består av praktisk forvaltning og en prinsipielt formulert kulturpolitikk. Det kan i hvert fall være det. Som med annen politisk opposisjon kunne man tenke seg at den uforpliktende stillingen som opponent åpner for det prinsippfaste, konsistente og unntaksløse. Uansett vil kulturpolitisk praksis i posisjon være en annen enn i opposisjon, særlig ved en flertallsregjering, som er tilfellet i inneværende (og foregående) stortingsperiode.

Jeg vil altså argumentere for at det er en nyttig operasjonalisering av et politisk opposisjonspartis kulturpolitiske virke å ta utgangspunkt i en tredeling: Partipolitisk og opposisjonell kulturpolitikk kan studeres med tre sentrale empiriske fokuspunkt: 1) partiprogrammer, 2) parlamentarisk praksis, 3) innlegg/utspill i offentlig debatt. I det følgende skal jeg primært forholde meg til disse tre kildene. Partiprogrammer utgjøres av de skriftlige dokumenter som Frp har offentliggjort i tilknytning til stortingsvalg mellom 1973 og 2009. Dette dreier seg både om prinsipprogram og handlingsprogram. Parlamentarisk praksis betyr her Frps virksomhet knyttet til representasjon på Stortinget. Her skal jeg særlig fokusere på forhandlinger om kulturbudsjettet. Når det gjelder innlegg og utspill i offentlig debatt, gis noen utvalgte eksempler på slike der den offentlige oppmerksomheten og diskusjonen om disse har vært stor.

Disse tre nedslagspunktene er forskjellige langs flere akser. De inngår i ulike kontekster, ulike diskurser, og med det har utsagn og handlinger på de tre områdene også ulik funksjon og ulik effekt. Samtidig er det nettopp i summen av de ulike områdene at man kan snakke om at et parti har en kulturpolitikk. En slik tredeling åpner også for spørsmålet om hvorvidt det er en konsistens eller en inkonsistens mellom de tre områdene.

Programmer og historisk utvikling

Hvilken utvikling kan man så se på det kulturpolitiske området i de politiske programmene til Fremskrittspartiet fra 1973 og til i dag (medregnet tiden som Anders Langes parti)? Jeg skal gå igjennom de viktigste punktene i denne utviklingen i det følgende.

Som det sømmer seg et protestparti var det første programmet i 1973 en manifestaktig liste med punkter: 18 punkter innledet med ”Vi er lei av” og 16 punkter innledet med ”Vi vil”. Ingen av begrepene kultur eller kunst er inkludert i disse punktene. Det mest kulturpolitisk relevante punktet er ”Vi er lei av reklameforbud som må føre til inngrep i ytrings- og trykkefrihet” (ALP 1973).

To år senere, i 1975, skrev parlamentarisk leder Erik Gjems-Onstad og formann Arve Lønnum et mer utarbeidet prinsipprogram: ”ALP – Hva står det for? Hva vil vi?”. Heller ikke i dette 20 sider lange programmet er kultur, kunst, eller for den saks skyld medier, idrett og organisasjonsliv, omtalt i noen form.

Før stortingsvalget i 1977 hadde mye skjedd i partiet. Etter en kort utbryterperiode med et eget parti, Reformpartiet, hadde Carl I. Hagen og utbryterfraksjonen blitt slått sammen med partiet igjen, som nå endret navn til Fremskrittspartiet. Noe av grunnen til splittelsen mellom fraksjonene lå i uenighetene om partiet skulle organiseres som et ordinært parti, med statutter, demokratisk styre, detaljerte handlingsprogrammer m.m. Da Anders Langes parti ble Fremskrittspartiet, ble det også nettopp et slikt ordinært parti, som hadde de elementene som de øvrige partiene hadde – blant annet et detaljert handlingsprogram, med et integrert prinsipprogram.

Handlingsprogrammet fra 1977 er svært ulikt manifestet fra Anders Lange fire år tidligere. Blant annet er programmet både i kvantitativt og kvalitativt omfang et helt annet. I rene sidetall er det omfattende, men viktigere er at bredden i de sakene som partiet har prinsipielle og konkrete standpunkter i forhold til, er en helt annen. Dette inkluderer også kulturbegrepet i noen ulike sjatteringer.

For det første er det slik at det er i 1977 at et av de sentrale kulturpolitiske begrepene for Fremskrittspartiet blir introdusert: kulturarv. I prinsipprogrammets første punkt heter det:”FP bygger på Norges grunnlov og norsk kulturarv, utviklet gjennom århundrer ved gjensidig påvirkning mellom norsk tradisjon og de bærende hovedelementer i vestlig kulturarv med basis i et kristent livssyn.”Kulturarvsbegrepet finner vi igjen i alle Fremskrittspartiets politiske programmer fra 1977 og fremover.

Den nasjonale kulturelle forankringen utdypes slik: ”FP's holdning til samfunn, skole, kulturliv og sentrale samfunnsinstitusjoner har som utgangspunkt det verdifulle i norsk historisk arv, norsk livsstil, språk og tradisjoner” (Frp 1977).

I tillegg til kulturarvsbegrepet legges også premissene for en kulturpolitikk som i hvert fall på enkelte områder er gjenkjennbar i de politiske programmer som produseres på 80- og 90-tallet. Et hovedmoment er at det skal legges til rette for det som kalles ”et fritt åndsliv”, og at et slikt åndsliv, som også omtales som ”levende” og ”fruktbart”, best sikres ved uavhengighet av staten og offentlig finansiering. Argumentasjonen er samtidig ganske langt fra en rendyrket liberalisme i denne delen av programmet. Dette er en nøkkelsetning i så måte: ”En rekke kulturaktiviteter må dog anses som så viktige at Staten og offentlige organer bør støtte dem” (Ibid.). Unntakslisten, altså hvilke tiltak som anses støtteverdige for statlige midler, er også nokså omfattende, og blant det mest interessante i programmet. Den inkluderer: samiske skoler, frivillige organisasjoner, gallerier og museer (”for å bevare nasjonale kulturverdier”), bibliotekvirksomhet (”som dekker behovet i lokalsamfunnet”), teater-, musikk- og litteraturformål (men ikke med en ”støtte som virker urimelig for de skatteytere som bor slik til at slike kulturgoder ikke kan nå dem”), æreslønn ”for fremragende kunstnerrepresentanter”. I tillegg nevnes noen få konkrete tiltak som partiet aktivt går i mot, for eksempel innkjøpsordningen for litteratur, ”der kvalitetskravet er neglisjert” (Ibid.).

I Fremskrittspartiets valgprogram fra 1981 er mange av hovedprinsippene beholdt, men det er også enkelte interessante nye formuleringer og enkelte innstramminger i forhold til hva partiet anser som støtteverdig. På den ene siden står det for eksempel: ”utstyr og bygninger til kulturaktiviteter som teater, opera, konsertvirksomhet og lignende sikres fra offentlige midler” (FrP 1981). Samtidig er det en tydelig tendens til at flere kulturområder skal stå på egne, selvfinansierte ben. I 1977 ville Frp for eksempel støtte ”bibliotekvirksomhet som dekker behovet i lokalsamfunnet i by og på land”. I 1981 heter det at ”bibliotekvirksomhet for vanlige borgere gjøres mer selvfinansierende” (Ibid.).

I 1985 skjerpes den markedsøkonomiske argumentasjonen ytterligere: ”Også i kulturlivet er det en fordel med reell konkurranse slik at brukerne kan avgjøre hvilke produkter som har livets rett” (Frp 1985). Det foreslås aktivt å fjerne tilskudd til teater og opera og støtte til filmproduksjon. Argumentasjonen for bibliotek og museer er også endret: ”Fremskrittspartiet ser museer og biblioteker som et nyttig tilbud til vår egen befolkning og for turister. Virksomheten må likevel i større grad ta hensyn til etterspørselen etter slike tjenester” (Ibid.). Det foreslås også at bibliotek kan selges til private interessenter og at bøker kan leies og ikke lånes ut.

Samtidig er også årene rundt midten av 80-tallet en tid for mediepolitisk diskusjon og mediemonopolers fall. I 1985-programmet er også en mulig ny norsk TV-kanal viktig for Frp. Samtidig argumenteres det for at NRK skal være et offentlig ansvar, som en lisensfinansiert statsinstitusjon. Det er åpenbart viktigere for partiet at NRK er en partipolitisk nøytral organisasjon enn at den skal underlegges de samme liberalistiske prinsippene som den øvrige delen av kulturlivet. Programmet fra 1989 inneholder de fleste momentene som de øvrige programmene fra 80-tallet.

I de politiske programmene fra Frp på 90-tallet – foran stortingsvalgene i 1993 og 1997 – inkluderes det noen prinsipielle kulturpolitiske argumenter som i større grad enn før tar utgangspunkt i hva som er best for kunsten, kunstnerne og kulturlivet. (Samtidig nedtones den rene markedsøkonomiske argumentasjonen.) Et offentlig støttet og politikerstyrt kulturliv ødelegger ”kulturens grensesprengende vesen”. Et åpent marked sikrer at mer midler tilflyter kulturlivet. I programmet fra 1993 introduseres samtidig begrepet egenverdi, som etter hvert har blitt et tverrpolitisk og svært mye anvendt begrep for å beskrives kulturens egenskaper (jf. Hylland 2009). Frp var det første partiet som eksplisitt knyttet dette begrepet til et kulturpolitisk program, men det gjøres riktignok på en måte som ikke nødvendigvis finner gjenklang blant de andre partienes senere bruk av begrepet. Det heter her at: ”Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi” (FrP 1993).

Det er også først i 1993 at partiet selv gir seg en ideologisk merkelapp: ”En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot ett mål - et fritt og selvstendig kulturliv” (Frp 1993).

De mer prinsipielle liberalistiske argumentene som blir synlig i 1993 faller i tid sammen med en ideologisk utvikling i Fremskrittspartiet6. På begynnelsen av 90-tallet var det sterke krefter i Fremskrittspartiets Ungdom og etter hvert også i moderpartiet som sto for en gjennomført liberalisme både i økonomiske spørsmål og i verdispørsmål (jf. Iversen 1998, s. 110ff). Spor av denne ideologiske diskusjonen kan vi også se i partiprogrammene i samme periode. Fra denne perioden stammer også den eneste kulturpolitiske utredningen fra Fremskrittspartiets side. ”Kultur uten politikk” fra Fremskrittspartiets utredningsenhet (FUI). FUI eksisterte i 3 år (1990-93), altså den samme perioden da unge Frpere synliggjorde en prinsippfast liberalistisk fløy i partiet, som ble behørig fjernet fra organisasjonen i 1994.

Det er ingen stor endring i det handlingsprogrammet som lanseres foran stortingsvalget i 1997. Heller ikke i 2001-programmet er det store endringer å spore. Prinsippformuleringene om målene for en liberalistisk kulturpolitikk er eksempelvis beholdt.

De to siste programmene som Frp har fremmet, henholdsvis i 2005 og 2009, har imidlertid noen elementer som bør kommenteres. I det siste programmet kan man for eksempel lese følgende utdyping av kulturbegrepet: ”Kultur er et vidt begrep som omfatter alt som kjennetegner nasjonen og folket. Den norske kulturen er resultatet av de valg og verdier en har samlet seg om, åndelige og materielle. Det er en viktig oppgave å verne om vår norske kulturarv” (Frp 2009). Formuleringen finnes både i prinsipp- og handlingsprogrammet. Med denne formuleringen gis det uttrykk for en endret forståelse både av kulturpolitikkens formål og kulturbegrepets innhold. Det legges åpenbart sterk vekt på det norske, det som samler, det som er felles og det som har en historie innenfor norske grenser og rammer. Det settes også et interessant likhetstegn mellom kultur og nasjon.

Hvordan kan man så i korte trekk oppsummere den kulturpolitiske utviklingen til Fremskrittspartiet slik den fremgår av de politiske programmene gjennom 30 år? De får en eksplisitt kulturpolitikk først med programmet i 1977. I 80-tallets programmer er de merkbart mer markedsorientert – flere kulturområder skal være selvfinansierende og en markedsøkonomisk argumentasjon er mer gjennomført. På 90-tallet kommer noen nye, mer eksplisitt og prinsipielt ideologiske elementer inn i programmene. På 2000-tallet, spesielt i siste halvdel, ser det ut til å være en tydelig dreining mot å fokusere på kulturen som samlende felleskap, som verdier som binder nasjonen sammen.

Parlamentarisk praksis

Det andre empiriske området som skal behandles, er det som omtales som parlamentarisk praksis. Dette er altså det politiske arbeidet som gjøres innenfor Stortingets rammer. Det inkluderer såkalte interpellasjoner, spørsmål til statsrådene, representanters forslag til vedtak (såkalte Dokument 8-forslag), og ikke minst arbeidet med statsbudsjettet. I denne artikkelen har jeg primært tatt utgangspunkt i det parlamentariske arbeidet med budsjetter. Dette skyldes både at det er i budsjettarbeid at mange av forslagene forsøkes omsatt til praktisk politikk gjennom økninger eller kutt, og at mange av stortingsdebattene også er knyttet opp til konkrete budsjettforslag. I tillegg er budsjettinnspill også en operasjonalisering av stortingspolitikk som muliggjør komparasjon både over tid og mellom partier.

Flere av opposisjonspartiene har hatt en viss tradisjon for å publisere alternative statsbudsjett, der man både viser en ønsket kostnadsfordeling og samtidig demonstrerer ansvarlighet. Fremskrittspartiet har produsert en rekke slike alternative statsbudsjett. Frps alternative statsbudsjettet for 2011 viser at det ikke er svært mye engasjement, verken kvalitativt eller kvantitativt, som legges ned i forslaget. Det foreslås å kutte en drøy milliard, ca. 12%, i kulturbudsjettet for 2011. Den resterende summen som det foreslås brukt på kultur, tilsvarer omtrent den statlige kulturbudsjettet for 2008. De viktigste forslagene i det alternative statsbudsjettet, er:

  • Momsfritak for frivillige organisasjoner

  • Avvikle ordningen med lisensfinansiert TV

  • Fjerne alle former for kunstnerstipend og kunstnerlønn

  • Arbeide for vedlikehold av nasjonale kulturinstitusjoner7

  • Samtidig er det få radikale forslag som følger opp disse punktene i partiets forslag til kutt og omprioriteringer.

For å få en mer systematisk oversikt over Fremskrittspartiets forsøk på å påvirke det norske kulturbudsjettet, har jeg gått igjennom alle budsjettinnstillinger på kulturområdet for budsjettårene 1999 til 2011. Jeg har på den ene siden sett etter de sakene hvor Fremskrittspartiet foreslår fullstendige kutt i enkelttiltak. Dette er begrunnet med at forslag til fullstendige kutt vil kunne være et mål på hvilke områder der partiets parlamentariske kulturpolitikk er på sitt mest prinsipielle. På den andre siden har jeg også sett etter tiltak der Frp foreslår økte tilskudd, inkludert nyopprettede tiltak. Dette vil presumptivt kunne si noe om hvilke områder Frp anser som så viktige at tiltak og penger tilføres kulturpolitikken.

Det følgende er en oversikt over tiltak og budsjettposter hvor Fremskrittspartiet foreslår 100 % kutt en eller flere ganger i perioden mellom 1998 og 20108. Noen få av kuttforslagene har blitt lansert et enkeltstående år, men de fleste av forslagene er gjengangere fra budsjettår til budsjettår. Størrelsen på de opprinnelige postene varierer imidlertid en god del.

  • Internasjonalt samarbeid

  • Norges forskningsråd

  • Anvendt medieforskning

  • Markering av tusenårsskiftet

  • Bergen som europeisk kulturby

  • Stavanger som europeisk kulturby

  • Pilegrimssatsing

  • Utsmykking av offentlige bygg

  • Scenekunst i fylkeskommunene

  • Store utstillinger

  • Garantiinntekter (for kunstnere)

  • Vederlagsordninger

  • Stipend basert på gjennomført kunstutdanning

  • Produksjonstilskudd (pressestøtte)

  • Portokompensasjon (pressestøtte)

  • Knutepunktinstitusjoner, språk og litteratur

  • Noregs Mållag

  • Det Norske Samlaget

  • Tilskudd til samiske aviser

  • Samiske kulturformål

  • Distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark

  • Tilskudd til minoritetsspråklige publikasjoner

  • Tilskudd til ymse publikasjoner

  • Norsk film

  • Kulturell skolesekk (Kulturdepartementets tilskudd)

På tvers av de tolv budsjettårene finner vi både en viss kontinuitet og visse inkonsekvenser. Kuttforslagene dreier seg hovedsakelig om seks områder: forskning, enkeltstående markeringer, kunstnerstipender og kunstnerlønn, pressestøtte, nynorsktiltak og minoritetstiltak. Partiet har for eksempel konsekvent foreslått å kutte bevilgningene til kulturbysatsinger og Kulturdepartementets bevilgninger til Norsk forskningsråd. Videre har det med unntak av ett år vært et gjennomgående forslag om å kutte all støtte til Noregs Mållag, Det Norske Samlaget og tilskuddene til produksjon og/eller distribusjon av samiske aviser. Samtidig er det slik at på de områdene som i partiprogrammene har vært viktige symbolsaker gjennom nærmere 30 år, som kunstnerlønn og -stipender, pressestøtte og filmstøtte, er det store variasjoner. Spesielt tydelig er dette i forhold til kunstnernes garantiinntekter. De første to årene i perioden, 1999 og 2000, foreslår Frp å totalt fjerne dette tilskuddet. I senere år varierer forslaget til kutt mellom 2% og 50%.

Hva så med de områdene der Frp foreslår å tilføre midler? Det følgende er en samlet liste over forslag til økning i bruk av penger i perioden mellom 1999 og 2011:

  • Oppgradering av museer

  • Det nasjonale museumsnettverket

  • Skoleskipene/Seilskutene

  • Tilskuddsordning for frivillige organisasjoner

  • Mva-kompensasjon til frivillige organisasjoner

  • Fond for kultur/aktiviteter for barn og ungdom

  • Fond for kultur/aktiviteter for eldre

  • Tilskudd /fond for samarbeid kulturvirksomheter og privat næringsliv

  • Jugendstilmuseet

  • Dissimilis

  • Bislett stadion

  • Lokale og regionale kulturbygg

  • Nasjonale kulturbygg

  • Nasjonale institusjoner, musikk

  • Vedlikehold av lokale og regionale møteplasser

  • Region- og landsdelsinstitusjoner, musikk

  • Språkteknologi, Norsk Ordbok m.m.

Også på listen over foreslåtte økninger er det en interessant blanding av konsekvens og inkonsekvens, som fortjener noen kommentarer. Den mest åpenbare konsekvensen er knyttet til utvalgte kulturarvstiltak. I flere budsjettår har Frp blant annet foreslått økte tilskudd til det nasjonale museumsnettverket, med andre ord til de norske museene. Det mest konsistente forslaget er imidlertid knyttet til de norske skoleskipene/seilskutene, hvor det foreslås økte tilskudd nesten hvert eneste år, med økninger mellom 10 og 50 millioner kroner. Dette tiltaket er åpenbart av høy prinsipiell og/eller symbolsk verdi for partiet. (Listen har videre et betydelig innslag av fond og tilskuddsordninger. Dette er omfattende tiltak, med foreslåtte summer på opp til 800 millioner kroner. Disse tiltakene har imidlertid en budsjetteknisk forklaring. Fra og med budsjettåret 2001 opererte Stortinget med såkalte rammesummer, der det totale statsbudsjettet ble delt inn i rammeområder. Disse områdene får tildelt en rammesum etter en innstilling fra finanskomiteen og påfølgende debatt i Stortinget. Dette vil i praksis si at alle forslag i de enkelte fagkomiteene må forholde seg til den fastsatte rammen for det enkelte området, inkludert opposisjonspartienes forslag til kulturbudsjett. Frp har løst dette gjennom å foreslå en serie kutt, og så overføre disse midlene til store fond eller tilskuddsordninger).

Oppsummert kan man si at det kulturpolitiske arbeidet til Frp i forhold til kulturbudsjettene er preget av noen få prinsipielle og konsekvente kutt, noen symbolsk viktige kutt som varierer mye i størrelse, og for øvrig nokså flate og nøkterne kutt fordelt på store deler av det samlede budsjettet.

Utspill og innlegg

Den kulturpolitiske debatten rundt og om Fremskrittspartiets forhold til kultur har de siste 20 årene gjerne tatt utgangspunkt i konkrete utspill fra partiets kulturpolitiske talsmenn. Noen av disse utspillene og forslagene har lagt premisser for di skusjon rundt Frps kulturpolitikk i en årrekke etter den opprinnelige formuleringen. Her har jeg valgt ut et lite antall utspill fordi de har vakt stor og varig oppmerksomhet og dermed har bidratt sterkt til å forme en diskurs om denne kulturpolitikken.

Debatten om kulturpolitikken til Frp har gjerne tatt utgangspunkt i et lite sett med standardreferanser, som man i retorisk teori ville kalt topoi, retoriske steder (jf. for eksempel Fafner 1977). En av de viktigste referansene for omtalen av Frps kulturpolitikk var i flere år utsagnet fra Jan Simonsen, daværende kulturpolitisk talsmann, om at Nationaltheatret godt kunne gjøres om til pizzarestaurant eller diskotek. Dette fremsto som et svært takknemlig og debattvennlig bilde på Frps kulturfiendtlighet, og utsagnet har i nær tyve år etter den opprinnelige formuleringen fungert som relevant argument i kulturpolitisk diskusjon. Simonsens uttalelse falt opprinnelig i et intervju i Dagbladet i begynnelsen av 1990.

Uttalelsen ble for eksempel nevnt i en leder i Aftenposten Aften i februar 1990. Lederskribenten skriver:

Bør Nationaltheatret omgjøres til et diskotek? Det ville isåfall ikke være så ille, mener Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann Jan Simonsen. Riktignok har han ikke gjort det til noen kampsak å drive skuespillerne ut og discjockeyen inn. Men Simonsen og hans parti forfekter en politikk som utvilsomt ville føre til at teatret ble nedlagt som landets hovedscene. Uten noen form for offentlig støtte ville Nationaltheatret ganske raskt gå konkurs (Aftenposten 28. februar 1990, s. 4).

Så sent som i 2006 kunne man i en kommentarartikkel i samme avis lese:

Frp og kultur er av mange - ikke minst politiske motstandere - lenge blitt ansett for å være nærmest uforenlige størrelser. Partiet bidro selv sterkt til dette inntrykket: flere utsagn skapte image av Frp som kulturløst, for ikke å si antikulturelt. Daværende kulturpolitisk talsmann Jan Simonsen kunne f.eks. godt se for seg at Nationaltheatret ble omgjort til diskotek (Magnus 2006).

Jan Simonsen hadde i en rekke år rollen som en form for kulturpolitisk bajas. Mye kan tyde på at denne rollen var nokså gjennomtenkt. I sin selvbiografi uttrykker Simonsen en høy grad av bevissthet rundt en slik rolle, hvor han omtaler seg selv som kulturlivets Mike Tyson og som kulturlivets fiende, og at han var godt fornøyd med den situasjonen. Han underkommuniserte kraftig sitt personlige forhold til kultur: ”Jeg fikk et image som en person som var glad i boksing og erotiske filmer, aldri leste bøker, og ikke kunne fordra teater og opera. Sannheten er at jeg aldri har vært spesielt interessert i boksing, og synes erotiske filmer er dønn kjedelige. Jeg har lest massevis av bøker helt siden jeg var liten gutt, og har alltid likt Ibsens skuespill” (Simonsen 2003, sitert i Marsdal 2007:175).

De kulturpolitiske utspillene fra Fremskrittspartiet har i årene etter Simonsen endret karakter, men de fleste av dem vekker fremdeles debatt. I 2006 kom et utspill fra partiets to kulturpolitikere, Ulf Erik Knudsen og Karin Woldseth som er interessant i så måte. De foreslo, både i media og som et formelt forslag i Stortinget, at man skulle etablere en norsk kulturkanon, etter mønster av den danske modellen. Woldseth forklarer forslaget slik i et innlegg i Dagbladet: ”FrPs forslag om en norsk kulturkanon skal være et utvalg verker som er ansett for å være de beste gjennom tidene. Altså en liste over de viktigste verk” (Woldseth 2006). I representantforslaget i Stortinget, som kun fikk Fremskrittspartiets stemmer, beskrives premissene for kanonen på denne måten: ”I en kanon finner man, med andre ord, det viktigste og mest representative innenfor et gitt område. En norsk kulturkanon skal være en innføring i og en sammenstilling av det viktigste ved vår felles kulturarv. Dermed blir kulturkanonen også et viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge” (Dokument nr. 8, s. 97 (2005-2006)).

Fremskrittspartiets landsmøter har vært viktige arenaer for populistiske utspill på det kulturpolitiske området, og utvalgte slike har de siste årene fått mye oppmerksomhet på sosiale medier. Et par eksempler på slike skal nevnes.

På Frps landsmøte i 2007 holdt Ulf Erik Knudsen en tale der han sterkt kritiserte både kritikken av Frps kulturpolitikk og den eliten som sto for denne kritikken. Han var særlig kritisk til Norsk kulturråd. Han avsluttet talen med følgende utsagn: ”Det er på tide med en vårrengjøring i kultureliten. Det er på tide at vi avslører det de er, nemlig elitistiske åndssnobber med oppblåste egoer. Og at vi tar vårens favorittsak hos hageselskapene, disse høyttrykksspylerne som alle nå kjøper, og spyler Kulturrådet fri både for kulturelt spindelvev og en del annet”. 9

Fire år etterpå, på årets Frp-landsmøte, holdt den unge Frp-politikeren Julia Brännström en tale som på kort tid ble delt av mange på Facebook, kommentert av mange på Twitter og sett av svært mange på YouTube.10 Hennes tema var de etter hennes mening alt for gunstige ordningene med kunstnerstipender. Hun sa innledningsvis, at: ”Er det én yrkesgruppe som virkelig har klart å kjøre sugerøret.11 sitt ned i lommebøkene sine på folk flest, så er det kunstnerne.12

Utspill av den typen som det er gitt noen få eksempler på her, er i utgangspunktet mer interessante gjennom den funksjonen de har i en opinion og en kulturpolitisk diskurs, enn det reelle innholdet i uttalelsene. Effekten de har er etter alt å dømme langt vesentligere enn essensen i dem. Simonsen skapte med sine utspill referanser som var gyldige i lang tid, og uttalelsene fra Knudsen og Brännström har blitt heftig diskutert både i formelle og uformelle debattfora.

Politisk og ideologisk plassering av Fremskrittspartiets (kultur)politikk

Det har vært gjort ulike forsøk på å plassere Fremskrittspartiet i et politisk og ideologisk landskap. De fleste av disse forsøkene benytter seg av begreper som liberalisme og populisme, men det er også andre forsøk som vurderer Fremskrittspartiet som et nytt arbeiderparti. Dette er imidlertid mer med tanke på sammensetning av velgermassen til partiet enn med tanke på et eventuelt sosialdemokratisk innhold i politikken.

Liberalisme innebærer at staten og offentlige myndigheter i minst mulig grad skal blande seg inn i samfunnets ulike anliggender. En gjennomført liberalisme på det kulturpolitiske området ville bestått i at staten verken bidro med noen form for økonomisk støtte eller hadde noen form for kontrollerende funksjon overfor kultursektoren. Analyser av en slik liberalisme gir den vanligvis dårlige odds:

En konsekvent kulturpolitisk liberalisme kommer imidlertid lett opp i problemer. Fri konkurranse har nemlig en tendens til å oppheve seg selv hvis ikke en sterk offentlig myndighet griper inn og regulerer. Og om en helt fri konkurranse lot seg virkeliggjøre, ville det kunne føre til at de svake falt utenfor. Svake gruppers behov, kulturelle minoritetsytringer og det kulturelle mangfoldet ville trolig får vanskeligere kår under den konsekvente liberalismen (Mangset 1992:102).

Det er ofte blitt sagt i politiske analyser av FrP at de i perioder har vært preget av en nokså gjennomført liberalisme (som også i teorien inkluderte fri innvandring, en liberal narkotikapolitikk m.m.), men at de altså sørget for å kvitte seg med denne gjennomført liberalistiske fløyen i partiet på et landsmøte i 1994. Historikeren Øystein Sørensen sier dette om prosessen og om Frps liberalisme i etterkant: ”i 1994 tok Hagen og partiets flertall et generaloppgjør med den liberalistiske strømningen. Etter den tid har FrP fortsatt vært et erklært liberalistisk parti. Men de liberalistiske innslagene i ideologi og politikk er sterkt svekket og heller fragmentariske” (Sørensen 2008:29).

De politiske og ideologiske analysene av Frp forholder seg imidlertid sjelden til partiets kulturpolitikk. Det er grunner til å la den kulturpolitiske siden ved Frp inkorporeres i den generelle analysen av partiet, men det er også gode grunner til å holde den utenfor og vurdere den separat.

Hvilke mulige modeller for analyse av kulturpolitisk ideologi er tilgjengelige? Det finnes noen ulike forsøk på systematisere kulturpolitiske forskjeller langs ideologiske akser. (Mangset 1992; Grund 2008; Repstad 1980). Repstad foreslo i 1980 en inndeling mellom syv ideologiske utgangspunkt: sosialdemokratisk og sosialliberal, 2) sosialistisk, 3) eliteorientert, 4) kulturradikal, 5) populistisk, 6) pietistisk og 7) liberalistisk. Basert på denne inndelingen går Mangset igjennom de fleste av disse ideologiske aksene og viser at en plassering av norsk parti- og realpolitikk i forhold til disse rendyrkede utgangspunktet innebærer noen utfordringer. I Mangsets gjennomgang blir Fremskrittspartiets kulturpolitikk plassert innenfor liberalismen og populismen.

Samtidig foreslår Mangset at det kanskje er mer fruktbart å vurdere kulturpolitikk, i dette tilfelle norsk kulturpolitikk, langs et sett med kulturpolitiske konfliktdimensjoner. Han setter opp ti ulike konfliktdimensjoner eller dilemmaer. Flere av disse er nært beslektede, og dilemmaene kan forenkles eller fortolkes til et antall hoveddimensjoner: stat eller marked, smal eller bred kultur, ytringsfrihet eller sensur, amatørkultur eller profesjonell kultur, sentralisert ekspertstyre eller lokalt folkestyre. Det dreier seg oppsummert altså om hvem som skal ta hvilken type beslutninger på hvilket grunnlag. Det er imidlertid i alle høve snakk om dimensjoner som er basert på verdivalg og dermed på ulike ideologiske ståsteder. Det er et sentralt poeng at selv om det er vanskelig å finne ideologisk konsekvens og enhet, er det ideologiske aspektet like fullt tilstede. Det er en vesentlig forskjell på å avsi ideologienes død og å lete forgjeves etter ideologisk entydighet.

I Frps sammenheng er det åpenbart en liberalisme med tydelige begrensninger som gjør seg gjeldende. Fra mer gjennomførte liberale kretser, som det (ny)konservative tidsskriftet Minerva, har også Frp blitt kritisert for ikke å fremme en liberalistisk kulturpolitikk, men snarere argumentere for økt statlig styring på viktige områder. I følge Minerva er Frps forslag om kulturkanon et av de beste eksemplene på dette, der et offentlig initiativ skal avgjøre hvilken kultur som har varig verdi (jf. Meisingset 2011).

Med økonomiske begreper kan man si at partiet anerkjenner at kultursektoren er preget av visse former for markedssvikt, det vil si at et fritt og åpent marked ikke gir de resultater og den ressursbruk man ønsker. Kulturpolitikk kan i kulturøkonomisk forstand forstås nettopp gjennom hvorvidt man innretter kulturpolitiske handlingsmønstre etter en anerkjennelse av at markedet alene ikke kan sørge for de godene man ønsker for samfunnet.

Norsk kulturpolitikk har ofte blitt beskrevet som en konsensusbasert politikk, der de reelle meningsforskjellene er nokså få og små, og der feltet er preget av gjennomgående enighet om kulturens godhet. Dette har blant annet blitt referert til som kulturpolitikkens doxa, med et begrep fra Bourdieu. (jf. Røyseng 2004). Selv om det er bred enighet om sentrale prinsipper, er det åpenbart slik at det finnes ideologiske og politiske forskjeller på det kulturpolitiske området.

Studier fra flere land har vist, kanskje ikke overraskende, at det er systematiske sammenhenger mellom partipolitisk tilhørighet og kulturpolitisk praksis (for eksempel Potrafke 2010; Johanson & Glow 2008). Det finnes også eksempler på analyser av forhold mellom politisk ideologi og kulturpolitikk som gir svar som skiller seg noe ut fra den norske konteksten og kulturpolitiske diskursen. Niklas Potrafke viser for eksempel at i tysk kulturpolitikk har høyresideregjeringer (bundesregjeringer) brukt mer offentlige midler på kultur, særlig tradisjonell finkultur, enn sosialdemokratiske regjeringer (Portafke 2010).

Konsistens og utvikling?

Denne artikkelen har tatt utgangspunkt i tre former for politisk praksis – tre former for operasjonalisering av kulturpolitikk i opposisjon: politiske programmer, parlamentarisk praksis og offentlige utspill. Selv om jeg ikke har foretatt noen systematisk komparativ analyse mellom partiene, er det mye som tyder på at Frp er det partiet som mest åpenbart har rendyrket disse tre som separate områder.

På de tre områdene fungerer den opposisjonelle rollen på ulike måter. Den mer rabulistiske og populistiske opposisjonen har hovedrollen i de offentlige utspillene. Den langt mer nøkterne realpolitikken er viktigst i det parlamentariske arbeidet. Den – men i varierende grad – prinsipielle kulturpolitikken har plass i partiprogrammene. Det samtidig klart at det er nokså svak konsistens og konsekvens – både innenfor hvert av disse tre områdene og på tvers av dem. (Dette er riktignok ikke noe som nødvendigvis er helt ukjent også innenfor andre partier.)

Den argumentasjonen og de standpunktene som finnes i partiprogrammene har nokså liten gjenklang i den offentlige rollen som Frps kulturpolitiske talsmenn og debattanter har. Det gjelder også motsatt vei. Den åpenbare anti-intellektuelle, anti-elite, anti-snobb-kritikk som så ofte preger offentlige utspill fra Frp, har en svært tynn forankring i partiets prinsipp- og valgprogrammer. Vi finner samtidig spor av denne kritikken i partiets alternative statsbudsjetter. I det alternative budsjettet for 2009 står det for eksempel: ”Fremskrittspartiet ønsker ikke at en liten elite skal forvalte fellesskapets kulturmidler kun til glede for egen snever krets, eller at politikere skal bestemme hva som er god eller dårlig kultur” (Frp 2009b). Den anti-intellektuelle retorikken kom aldri inn i programmene, men har i stor grad blitt forbeholdt utspill fra kulturpolitiske talsmenn.

Det er etter hvert en vanlig kritikk av Frp at det er en viss avstand mellom liv og lære, eller i det minste mellom uttalelser og praksis. Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen skrev for eksempel i Aftenposten i 2009 at partiet ville bruke ”minst mulig penger på kultur” (Aftenposten 8. juli 2009, 2. 5). Dette stemmer nokså overens med de reelle forslagene til kutt i det totale kulturbudsjettet, som vanligvis ligger et sted mellom 10 og 15 %.

Et av målene til Frps kulturpolitikk er på mange måter å oppheve kulturpolitikken. I hvert fall hvis partiets kulturpolitikk formuleres på et prinsipielt nivå, slik det for eksempel gjøres i artikkelsamlingen ”Kultur uten politikk”. Det lett selvmotsigende eller paradoksale har vært et preg for Fremskrittspartiet gjennom deres historie. Partiet ble stiftet som et antiparti-parti (jf. Bjørklund 2003:130). Politikerne i partiet har nokså åpenlyst fridd til en folkelig motvilje mot politikere, på samme måte som man har underkommunisert egne elitære posisjoner i sin kamp mot det elitære. Dette har også til tider vært en bevisst strategi blant enkelte av Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmenn.

Er det så mulig å si noe om hvilken påvirkning Frps kulturpolitiske opposisjon rent faktisk har? På den ene siden er det hevet over tvil at de kulturpolitiske utspillene og standpunktene til partiet har fungert samlende for motstandere av politikken. Fremskrittspartiets kulturpolitikk lå eksempelvis direkte til grunn for den brede kampanjen Kulturkampen i forkant av stortingsvalget i 2009. På den annen side finnes det også enkeltsaker som viser at det er uforutsigbart hvilken kulturpolitiske rolle Frp får i en parlamentarisk sammenheng. I 2002 var det et forslag fra to Frp-representanter som førte til at fordelingen av overskuddet fra tippemidler ble endret, slik at overføringene til kultur og idrettsformål økte med 450 millioner kroner årlig. Dette gjorde blant annet at den kulturelle skolesekken, som da var i en svært tidlig fase, ble kraftig utvidet. Frp fikk i denne saken med seg Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Med andre ord var det Frp som forslagsstiller og premissleverandør som sørget for at den norske staten økte sin innsats på det kulturpolitiske området med flere hundre millioner kroner. (jf. Dahl og Helseth 2006:259f). Her var det riktignok to områder representert som Frp tradisjonelt unntar fra den tradisjonelle markedsliberalistiske kulturholdningen, nemlig frivillige organisasjoner og barn og unge. Samtidig er det åpenbart at det å formidle profesjonell kultur med tydelige kvalitetskrav til den oppvoksende slekt rimer nokså dårlig med øvrige sider ved Frps kulturpolitiske opposisjon13.

Avslutning: oppsummerte hovedtrekk

Hvordan kan man oppsummere hovedtrekkene i Fremskrittspartiets kulturpolitikk? Det kan gjøres på minst to ulike måter.

Én nøkkel til oppsummering av Frps kulturpolitikk ligger i hva de systematisk har vært imot, og hva de systematisk har vært for. Listen over hva partiet har vært i mot er ikke overraskende den lengste. Den inkluderer blant annet kunstnerlønn og -stipender i ulike varianter, pressestøtte og filmstøtte. Konsekvensen i forhold til hvor mye partiet foreslår å kutte i disse ordningene har imidlertid variert. Kuttforslagene har vært på sitt mest konsekvente på områdene forskning, samiske tiltak, nynorsktiltak og enkeltstående kulturmarkeringer (kulturbyer, tusenårsarrangement o.l.)

Er det så noen konsistens i hva partiet er for – hvor partiet foreslår positive tiltak og økte tilskudd? I løpet av de siste 10 årene er det klart at det er på området kulturarv og kulturvern at Frp har vært i nærheten av det man i næringsliv og politikk kaller proaktive. De foreslår jevnlig økninger til seilskutene, har foreslått en stortingsmelding om kulturminnevern, har etterlyst raskere digitalisering av museums- og arkivmateriale, samt foreslått prioritering av forskning på kulturarv.

Hovedtrekk i Frps kulturpolitikk kan avslutningsvis fikseres ved hjelp av to sentrale begreper – kulturbegrepet og autonomibegrepet. Kulturbegrepet først.

Etter drøye femti år med dekonstruksjon og rekonstruksjon av begrepet kultur (jf. Williams Klausen, m.fl.), har det etter hvert festet seg en form for bred konsensus om at man kan operere med et stort/bredt og et lite/smalt kulturbegrep. Klausen foreslår for eksempel en todeling mellom et beskrivende og et verdiorientert kulturbegrep (Klausen 1992). Det beskrivende uttrykker et kollektivt og kognitivt fellesskap, som i prinsippet inkluderer all menneskelig handling. Det verdiorienterte betegner de produkter, materielle eller immaterielle, som er gjenstand for en form for estetisk vurdering. Todelingen av kulturbegrepet kan finnes igjen i for eksempel Kulturdepartementets stortingsmeldinger, der man for eksempel kan lese:

I vid forstand dekkjer det verdiar, normer, kunnskapar, symbol og ytringsformer som er felles for ei viss gruppe menneske eller eit bestemt samfunn. I smalare forstand vert omgrepet brukt om dei forskjellige aktivitetane innanfor kulturlivet og kulturpolitikken når desse vert forstått som ein avgrensa samfunnssektor (Kultur- og kirkedepartementet 2002:21).

Det store og det lille kulturbegrepet faller i viktige deler av Frps kulturpolitikk sammen. Tydeligst er dette i deres nokså konsistente insistering på å bruke begrepet kulturarv, både for å beskrive partiets, nasjonens og kulturpolitikkens fundament. Begrepet er som sagt viktig i partiprogrammer helt tilbake til og med 1977.

En annen måte å beskrive dette på er å forklare det som et tydelig skille mellom et kulturbegrep som betegner kunstneriske uttrykk og et kulturbegrep som er geografisk og historisk definert (som nettopp det store kulturbegrepet og kulturarvsbegrepet er). Den første formen for kultur skal i minst mulig grad støttes av staten, mens den andre formen for kultur i langt større grad er et statlig ansvar. Dette gjelder for eksempel museer, kulturminner, utgravninger m.m.

Det går altså et klart definert skille mellom disse kulturformene – den ene siden skal og bør støttes gjennom offentlige tilskudd, mens den andre skal og bør ikke støttes med slike tilskudd. (Hva som tilhører den ene og den andre siden har imidlertid endret seg noe i løpet av Frps 30-årige historie som kulturpolitisk opposisjonsparti.) Den ene siden er kollektivbasert og samlende og bør opprettholdes og støttes av det offentlige. Den andre siden er individbasert og personlig og bør styres av markedet i form av personlige valg og preferanser. Skillet mellom disse to sidene er imidlertid ikke helt konsistent. Et forslag om en kulturkanon ligger for eksempel midt i mellom de to kulturformene, der enkeltstående kulturuttrykk skal opphøyes til kollektiv eiendom. Det kan også hevdes at det er en åpenbar inkonsistens i å holde fast på et skille mellom kulturuttrykk og kulturarv, siden kulturarv kun er en annen, mer langsiktig form for kanonisering. Mange av elementene i den anerkjente kulturarven er kulturuttrykk som er opphøyet gjennom ekspert- og elitebasert seleksjon, som nettopp er det virkemiddel som er Frps fremste fiendebilde.

I praksis er det norske kulturfeltet preget av en blandingsform: Det er sterk statlig intervenering på den økonomiske siden, der flere kulturuttrykk og kulturinstitusjoner får mellom 80 og 90 % av inntektene sine fra staten. På den andre siden er den samme statens kontroll, regulering og målstyring av det samme kulturfeltet nokså svak, til tross for høylytt kritikk av det motsatte. Med andre ord: det finnes en blanding av en økonomisk avhengighet og en kunstnerisk uavhengighet overfor en og samme offentlighet. Armlengdessystemet er i det minste innrettet med denne blandingen som ideal. Fremskrittspartiet tar utgangspunkt i at denne blandingen ikke er mulig – at en økonomisk avhengighet umuliggjør en kunstnerisk autonomi. Det er med andre ord stor verdiforskjell på kroner, alt etter hvor pengene kommer fra. Statlige penger representerer binding, mens private eller kommersielle penger ikke gjør det.

Man finner for eksempel i programmet for 1985 et par setninger som oppsummerer den doble økonomiske argumentasjonen: ”En slik finansiering dreper den spontane skapervilje hos den enkelte. Også i kulturlivet er det en fordel med reell konkurranse slik at brukerne kan avgjøre hvilke produkter som har livets rett” (Frp 1985). Det fremheves også i en rekke av programmene og budsjettinnstillingene at det er brukernes og folkets valg som sørger for størst mulig mangfold og bredde i kulturlivet.

Avslutningsvis er det interessant å notere seg at det også for Frp er et gangbart argument at kunsten skal ha størst mulig grad av frihet og handlingsrom. Med andre ord hører den kunstneriske autonomien åpenbart til en altomfattende kulturpolitisk doxa, en doxa som på dette området også inkluderer Frp, som vanligvis forstås som det mest åpenbare alternativet til den kulturpolitiske konsensus. Frp fører imidlertid en liberalistisk argumentasjon for kunstens autonomi.

Litteratur

Ahearne, Jeremy 2009. ”Cultural policy explicit and implicit: a distinction and some uses”. International Journal of Cultural Policy, Volume 15, Number 2: pp. 141-153.

ALP 197314. Vi er lei av… (Programerklæring). [NSD 2001].

ALP 1975. ALP – Hva står der for? Hva vil vi? (Prinsipprogram).

Asbjørnsen, Øyvind (red.) 2008. Frp-landet. Norge etter valget i 2009. Oslo: Fritt forlag.

Bjørklund, Thor 2003. ”Fremskrittspartiet gjennom 30 år”. Nytt Norsk Tidsskrift. 2:129-144.

Christensen, Per Aage Pleym 2011. Ubehaget i FrP-kulturen. Liberaleren. [URL: http://www.liberaleren.no/2011/05/20/ubehaget-i-frp-kulturen/].

Dahl, Hans Fredrik og Tore Helseth 2006. To knurrende løver. Kulturpolitikkens historie 1814-2014. Oslo: Universitetsforlaget.

Dokument nr. 8:97 (2005-2006). Forslag fra stortingsrepresentant Karin S. Woldseth og Ulf Erik Knudsen om en norsk kulturkanon. Stortinget.

Fafner, Jørgen 1977. Retorik. Klassisk og moderne. København: Akademisk forlag.

Frp 1977. Valgprogram.

Frp 1981. Valgprogram.

Frp 1985. Valgprogram.

Frp 1989. Valgprogram.

Frp 2001. Valgprogram.

Frp 2005. Handlingsprogram.

Frp 2009a. Handlingsprogram.

Frp 2009b. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett 2009. [URL: http://www.frp.no/filestore/Alternativtbudsjett20092.pdf].

Frp 2011. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett 2011. [URL: http://www.frp.no/filestore/Alternativtbudsjett2011.pdf].

Garmann Johnsen, Hans Chr. (red.) 1990. Kultur uten politikk: kamp for verdier i et fritt samfunn. FUI-rapport nr. 4. Oslo.

Gripsrud, Jostein 2008. ”Fremskrittskulturen”. Øivind Asbjørnsen (red.). Frp-landet. Norge etter valget i 2009. Oslo: Fritt forlag.

Grund, Jan 2008. Kulturpolitikk er kunst. Oslo: Universitetsforlaget.

Hylland, Ole Marius 2010. ”Om egenverdi. Et forsøk på en kritisk begrepsanalyse”. Nordisk kulturpolitisk tidskrift 2:8-21.

Iversen, Jan Martin 1998. Fra Anders Lange til Carl I. Hagen : 25 år med Fremskrittspartiet. Oslo: Millennium.

Johanson, Katya and Hilary Glow 2008. ”Culture and political party ideology in Australia”. Journal of arts management, law, and society. Vol. 38, nr. 1:37-50.

Kultur- og kirkedepartementet 2002. St.meld. nr. 48 (2002-2003). Kulturpolitikk fram mot 2014.

Magnus, Gunnar 2006. ”Frp søker kultur-profil”. Aftenposten, 4. august 2006.

Meisingset, Kristian 2011. ”Frp er ikke liberalt”. Minerva 2/2011.

Mangset, Per 1992. Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Marsdal, Magnus 2007. Frp-koden. Oslo: Manifest.

Portafke, Niklas 2010. Ideology and cultural policy. Research Paper Series: 11. Konstanz: Thurgau Institute of Economics. [URL: http://www.twi-kreuzlingen.ch/uploads/tx_cal/media/TWI-RPS-049-Potrafke-2010-04.pdf].

Repstad, Pål 1980. ”Frå Pontoppidan til det utvida kulturomgreå. Kulturpolitiske ideologiar i Noreg – eit orienteringskart”. Syn og Segn 6:375-383.

Røyseng, Sigrid 2004. ”Kulturpolitikkens doxa”. Sigrid Røyseng og Dag Solhjell (red.). Kultur, politikk og forskning. Bø: Telemarksforsking.

Simonsen, Jan 2003. Ikke helt A4. Eger forlag.

Storstad, Oddveig 2010. Kommunal kultursektor i endring. Oslo: Fagbokforlaget.

Sørensen, Øystein 2008. ”Liberalismens historie i Norge”. Øystein Sørensen m.fl.: Tre essays om liberalisme. Oslo: Civita.

Østerud, Øyvind 1996. Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

Vestheim, Geir 1994. Kulturpolitikk i det moderne Noreg. Oslo: Samlaget.

Vestheim, Geir 2004. Demokratisk kulturpolitikk – eit spel om verdiar og interesser. Sigrid Røyseng og Dag Solhjell (red.). Kultur, politikk og forskning. Bø: Telemarksforsking.

Woldseth, Karin S. 2006. ”Kulturkanon for folk flest”. Dagbladet, 9. juni 2006.

1Fremskrittspartiet er et norsk politisk parti med en historie som går tilbake til 1973. Partiet har i perioder vært det nest største partiet på meningsmålinger, og fikk i forrige stortingsvalg over 22% av stemmene. Langs den politiske høyre-venstre-aksen plasseres partiet tradisjonelt ytterst til høyre.
2En undersøkelse som ble gjennomført av fagforbundet Akademikerne i juni 2011 blant et utvalg av sine medlemmer, viste at så få som 3% sa de ville stemme på Frp ved neste valg. (http://www.akademikerne.no/akademikere-stemmer-ikke-frp).
3 I en artikkel om kulturpolitikkens doxa, som også berører Frps kulturpolitikk, tydeliggjør Sigrid Røyseng noe av denne utfordringen. I en fotnote anføres det blant annet at forfatteren ”selv er tilhenger av at offentlige myndigheter har et overordnet ansvar for å legge til rette for at det blir frambrakt kunst- og kulturuttrykk, og at det finnes ordninger som kan bidra til å gi folk tilgang til disse” (Røyseng 2004:104).
4 En relevant analyse i Storstad (2010) viser imidlertid at det er systematisk mindre bruk av offentlige midler til kultur i kommuner med Frp-styre.
5 Jeremy Ahearne har med begrepet implicit cultural policy foreslått et alternativ til en systemorientert forståelse av kulturpolitikkbegrepet. Ahearne deler kulturpolitikk inn i en eksplisitt og en implisitt side. Den eksplisitte, nominelle kulturpolitikken, er den som rubriseres og karakteriseres som nettopp kulturpolitikk, mens den implisitte kulturpolitikken er den som ikke eksplisitt tilhører kulturfeltet, men som påvirker og endrer kulturfeltet i praksis, og som aktivt arbeider for påvirkning (jf. Ahearne 2009). Selv om denne inndelingen ikke nødvendigvis er overførbar på et case fra det norske parlamentariske systemet, er det en god analytisk utvidelse av det primære studieobjektet – kulturpolitikk. Jf. også Røysengs forslag om å inkludere meningsproduksjon i bred forstand i et begrep om kulturpolitikk (Røyseng 2004:112).
6 Det ble også nedsatt et eget kultur- og utdanningspolitisk utvalg (KUPU) i Frp i 1990. Utvalget slet med å finne prinsipper som kunne samle partiet, men flere av punktene fra utvalget ble tatt inn i partiprogrammet i 1993. [http://www.liberaleren.no/2011/05/20/ubehaget-i-frp-kulturen/ ] (Christensen 2011).
7 URL: www.frp.no/filestore/Alternativtbudsjett2011.pdf [lest 10.10.11].
8 Tiltakene er omtalt under den tittel som brukes i budsjettdokumentene.
9 Uttalelsen kan sees i opptak fra landsmøtet på denne lenken: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/95874/.
10 Videoen med Brännströms tale har i skrivende stund vært sett av over 15 000.
11 Det er fristende med en kort fotnote om metaforbruk. Knudsen og Brännström har både internasjonale og nasjonale forgjengere. Den franske presidenten Sarkozy ville spyle de parisiske forsteder med samme innretning, og Jan Simonsen gjorde sugerørmetaforen udødelig tyve år tidligere, den gang med referanse til innvandreres forhold til den såkalte statskassa.
12 Talen kan sees på http://www.youtube.com/watch?v=eDDf9Z0xNJk.
13 Samtidig er det tydelig at Frp i perioder både har tatt æren for Den kulturelle skolesekken og trykket den til sitt bryst. I en debatt i Stortinget i etterkant av St.meld. 2002-2003 (om Den kulturelle skolesekken), sa den kulturpolitiske talskvinnen for Frp, Karin Woldseth, følgende: ”Det er kanskje ikke forventet at det var Fremskrittspartiet som skulle stå her og prise Den kulturelle skolesekken og dens innhold. Men når man inngår avtaler for å oppnå noe selv, kan det ofte resultere i at man må gi litt. Den kulturelle skolesekken var nok en slik gi litt-sak for oss, men vi lever godt med det. Resultatene av denne avtalen betyr jo at barna i grunnskolen lærer kunst og kultur å kjenne. Og for Fremskrittspartiet er det viktig at ressursene rettes inn mot barn og unge. Derfor slutter vi oss til de overordnede målsettingene for Den kulturelle skolesekken”.
14 Alle sitater fra og referanser til programmer fra Anders Langes parti og Fremskrittspartiet er hentet fra de elektroniske utgavene av dokumentene som er tilrettelagt og publisert av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, enten i form av CD-ROM-utgivelsen ”Vi vil…!” (NSD 2003), eller fra partidokumentarkivet på http://www.nsd.uib.no/polsys/parti/.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon