Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fransk kulturpolitikk før, under og etter Malraux

Per Mangset er professor ved Høgskolen i Telemark og seniorforsker ved Telemarksforsking. Han har publisert bøker, artikler og rapporter om kulturpolitiske, kultursosiologiske og idrettspolitiske spørsmål. Han er også leder av den vitenskapelige komiteen for the International Conference on Cultural Policy Research (ICCPR).

  • Side: 162-175
  • Publisert på Idunn: 2011-04-06
  • Publisert: 2010-04-06

France is often considered as a country that leads the way as an “exemplary country” in cultural policy. Scholars also talk about a specific “French Ministry of Culture Model”. In this article I discuss several characteristics of French cultural policy given by cultural policy researchers. Are these characteristics scientifically fruitful and/or valid? I have focused upon the following questions: (1) Is it true that France was the first country in Europe that established a ministry of culture; (2) how centralized is French cultural policy in reality; (3) how well founded is the conception that French cultural life is predominantly controlled by the Ministry of Culture, without any arm’s length between politics and the arts; (4) how powerful is the minister of culture personally, and is it still fruitful to talk about a “monarchistic” French cultural policy; (5) is it true that France has given high priority to culture in its government budgets since the establishment of a Ministry of Culture (1959), and that the cultural budget nearly doubled in 1982; (6) has French cultural policy generally disapproved of the “extended concept of culture”, and finally (7) was André Malraux really a great minister of culture?

In the article I describe and discuss the development of French cultural policy historically, keeping the abovementioned questions in mind. I draw lines back to the 19th and early 20th century, but I focus particularly upon the period between 1945 and 1990. The article concludes that several more or less taken-for-granted characteristics of French cultural policy are debatable and ready for modification.

Nøkkelord: Kulturpolitikk, kulturdepartement, sentralisering/desentralisering, armlengdesprinsippet, "monarkistisk" kulturpolitikk, "store prosjekter", utvidet kulturbegrep, kulturbudsjetter.

Keywords: Cultural policy, Ministry of culture, Centralization/decentralization, Arm’s length principle, “Monarchistic” cultural policy, “Grands projets”, the extended concept of Culture, Cultural budgets.

Innledning

Frankrike blir ofte beskrevet som et kulturpolitisk foregangsland – et land andre har mye å lære av. Den britiske kulturforskeren Jim McGuigan (2004, s. 66) skriver for eksempel: ”The exemplary country [when it comes to cultural policy ’proper’] is, of course, France. It has been the boldest European nation-state in this respect …”. McGuigan mener at Frankrike har noen kulturpolitiske særtrekk sammenlignet med andre land: ”There is a national myth that France is peculiarly cultural, having led the way historically in art, philosophy and civilised living” (ibid.). De amerikanske statsviterne Cummings og Katz (1987:12) hevder at man kan snakke om en særskilt fransk kulturpolitisk modell, der ”a single ministry, headed by a cabinet minister, would be in charge of all cultural policies.” De kanadiske kulturforskerne Hillman-Chartrand og McCaughey (1989) opererer med flere – og mer generelle – kulturpolitiske modeller. De plasserer Frankrike (sammen med blant andre Nederland) inn under arkitektmodellen,1 en kulturpolitisk modell der kulturdepartement, byråkrater og kunstnerorganisasjoner fordeler kunststøtte ut ifra velferdsmålsetninger.

Alle disse beskrivelsene kan ha noe for seg. Men de har også et visst preg av forenklete stereotypier. Går man dem nærmere etter i sømmene, kommer det fram et mindre entydig bilde. Samtidig er avstanden mellom tilslørende stereotypier og fruktbare analytiske modeller ikke alltid så lang. Forenklende modeller kan være nyttige verktøy for forskning.

I foreliggende fag- og forskningslitteratur finner man altså ulike beskrivelser av franske kulturpolitiske særtrekk. Det kan være verdt å drøfte disse beskrivelsene nærmere.

(1) Mange hevder at Frankrike var det første landet i Europa som opprettet et eget kulturdepartement, nemlig de Gaulles og Malraux’ ”Ministère de la Culture” fra 1959. Kulturpolitikkforskeren Geir Vestheim (1995, s. 56) skriver for eksempel at ”Frankrike var det første landet som samla ansvaret for kulturpolitikken hos ein minister og i eit eige kulturdepartement”. Og Erlandsson (1993, s. 19) hevder at opprettelsen av det franske kulturdepartementet med Malraux som kulturminister representerer ”den officiella kulturpolitikens begynnelse och portalfigur”. Men det kan diskuteres om det er god dekning for slike beskrivelser. Man glemmer for eksempel lett at Mussolini opprettet et eget Departement for folkelig kultur (MINCULPOP) i Italia alt på 1930-tallet, og at flere land med nazistyre – inkludert Norge – hadde en type kulturdepartementer under andre verdenskrig (Fenger 1987; Dahl & Helseth 2006).

(2) Frankrikes kulturpolitikk blir som regel beskrevet som sterkt sentralstyrt, med Paris som det selvfølgelige sentrum (Looseley 1995; Ahearne 2003; Frenander 2005). Man stiller imidlertid sjelden kritiske spørsmål til den ofte gjentatte påstanden om at det meste av Frankrikes kulturbudsjett går til noen få prestisjeinstitusjoner i Paris (Looseley 1995, s. 55). Stemmer det egentlig? Mange glemmer at til og med Frankrike har – og lenge har hatt – en ganske sterk regional og lokal kulturpolitikk. Her, som i mange andre land, yter regioner og kommuner omtrent like mye midler som staten til kulturlivet (Klamer m.fl. 2006; Thuriot 2010).

(3) Det hevdes også ofte at fransk kulturpolitikk er sterkt preget av direkte departementsstyring. Franskmennene har lagt liten vekt på å etablere en armlengdes avstand mellom politisk styring og kunstnerisk skjønn: ”Despite financial limitations, the Ministry of Culture administered most French cultural institutions directly”, skriver således Andrault og Dressayre (1987, s. 42). Tradisjonen for sterk sentral styring har utvilsomt røtter tilbake til eneveldet på 16-1700-tallet. Ifølge det franske kulturdepartementets tidligere sjefsutreder Augustin Girard har man likevel forsøkt å unngå ”cultural interference”. Han hevder at Malraux’ motto var ”[s]upport, don’t influence”. Han mener også at dette mottoet ble fulgt opp av Malraux’ etterfølgere (Girard 1997, 112).

(4) Fransk kulturpolitikk beskrives for øvrig gjerne som sterkt personorientert, en politikk som gir kulturministeren og presidenten stort kulturpolitisk handlingsrom.2 Flere analytikere har knyttet dette til en ”monarkistisk” tradisjon i fransk kulturpolitikk (jf. Erlandsson 1993). Men var det noe monarkistisk ved kulturpolitikken under Jack Langs sosialdemokratiske kulturpolitiske regime på 1980- og 90-tallet? Det er verdt å diskutere. Fransk kulturpolitikk beskrives for øvrig iblant som ”klientelistisk”, i den forstand at uformelle bånd og bytterelasjoner mellom makthavere og tilhengere/venner preger politikken framfor formell interesserepresentasjon (Mangset 1995).

(5) Fransk kulturpolitikk forbindes videre gjerne med ”store prosjekter” (Looseley 1995): Pompidou-senteret, Bastille-operaen, fornyelsen av Louvre/Pyramiden og det nye Nasjonalbiblioteket er eksempler på store, spektakulære og kostbare nybygg under flere kulturministere. Disse kulturbyggene er samtidig blitt stående som håndfaste bevis på en sterk politisk vilje å prioritere kultur høyt på statlige budsjetter. Mer generelt har målsetningen om å nå opp i 1 % av statsbudsjettet til kultur stått sterkt i fransk kulturpolitisk debatt. Kulturminister Jack Lang (1981-86, 1988-93) sørget for et spektakulært sprang mot dette målet da kulturbudsjettet nesten ble doblet i 1982 (Looseley 1995). Men dreide det seg om en reell dobling? Det er også verdt en nærmere drøfting.

(6) Flere har pekt på at etableringen av det franske kulturdepartementet i 1959 innebar en klar markering av at kulturpolitikken skulle prioritere den høye kunsten, kunst av universell verdi. Malraux’ nye kulturdepartement avgrenset seg samtidig mot ”det utvidete kulturbegrep” (Urfalino 1996). Ja, i en del norske framstillinger kan man få inntrykk av at det primært var i den sosialdemokratiske provinsen Norge at det utvidete kulturbegrep fikk fotfeste (Groth 1974). Det er imidlertid gode grunner til å studere nedslag av et utvidet kulturbegrep også i fransk kulturpolitikk (Looseley 1995).

(7) I kulturpolitisk litteratur er det særlig André Malraux (1959-69) og Jack Lang (1981-86 og 1988-93) som framheves som ”store kulturministre” i Frankrike i etterkrigstida. Den karismatiske personligheten Malraux framstår ofte som særlig betydningsfull (Erlandsson 1993). Men hvor viktig var han, og hvor mye oppnådde han? I de seinere år har flere forskere stilt spørsmål ved det.

I det følgende skal jeg drøfte utviklingen av fransk kulturpolitikk med særlig fokus på flere av disse spørsmålene. Hvor god dekning er det for de konvensjonelle beskrivelsene som har festet seg i faglitteraturen og den øvrige kulturpolitiske diskursen? Jeg har ingen ambisjoner om å gi endelig svar, men håper å bidra fruktbart til en faglig diskusjon. For å plassere den kulturpolitiske utviklingen i Frankrike i en videre historisk sammenheng kommer jeg innledningsvis også inn på den kulturpolitiske utviklingen i tidligere historiske perioder. Men jeg legger hovedvekt på etterkrigstida fram til tidlig på 1990-tallet. Søkelyset rettes primært mot det statlige kulturpolitiske nivået.

Artikkelen bygger mest på litteratur- og dokumentstudier, men også noe på intervjuer med et utvalg franske kulturarbeidere og kulturbyråkrater i et prosjekt jeg gjennomførte midt på 1990-tallet.3

Forløperne

Stemmer påstanden om at Malraux’ kulturdepartement, opprettet i 1959, var det første kulturdepartementet i Europa? Ble ikke det første franske kulturdepartementet opprettet langt tidligere? Svaret avhenger litt av hva man forstår med et ”kulturdepartement”, eventuelt et ”kunstdepartement”. Napoleon den III opprettet iallfall et kortvarig departement med navnet, ”Ministère des Beaux-Arts”, med en viss Maurice Richard som kunstminister, alt i 1870 (Choisel 1999). Statsminister Gambetta etablerte et enda mer kortvarig (1/2 mnd.). kunstministerium, ledet av Antonin Proust, i 1881-82 (Dubois 2001). Det var knapt snakk om en institusjonalisering av en statlig kulturpolitikk i moderne forstand. Dubois beskriver det i stedet som en ”mislykket institusjonalisering av en republikansk kunstnerpolitikk” (ibid. s. 1). Men tanken om å opprette et permanent kunst- eller kulturdepartement var langt fra ny i 1959. Den ble lansert flere ganger, i forskjellige former, alt på 1920-, 30- og 40-tallet: I 1922 foreslo opplysningsminister Bérard4 - uten å lykkes – at det skulle opprettes et departement for ”Offentlig opplysning, Humaniora,5 Vitenskap og Kunst” (Dubois 1999). Ved oppstarten av Folkefronten midt på 1930-tallet tok utdanningsminister Jean Zay til orde for et nytt departement, som skulle dekke ”kunstartene, vitenskapene og fritiden”. I samme periode foreslo den kommunistiske parlamentarikeren Johanny Berlioz opprettelse av ”et stort departement for fransk kunst”. I 1942 foreslo så den pronazistiske forfatteren og journalisten Robert Brasillach at man burde opprette ”et stort departement for folkelig kultur”, som skulle samle ”kunst, ungdom, propaganda og informasjon” (ibid.). Ingen av de forannevnte lyktes med sine forslag. Men i 1947 opprettet regjeringen Ramadier et departement for ”Ungdom, Kunst og Humaniora”,6 med journalisten Pierre Bourdan som minister (ibid.). Denne Folkefront-inspirerte departementskonstruksjonen varte bare ca. åtte måneder. Dette departementet kan likevel ses som en viktig forløper for det kulturdepartementet som ble varig opprettet fra 1959.

Malraux-epoken

Folkefronten var som nevnt én viktig inspirasjonskilde til kulturdemokratiseringsideene i etterkrigstidas franske kulturpolitikk. En annen, ideologisk mer tvetydig, inspirasjon kom fra kulturorganisasjonen ”Jeune France” og miljøet rundt lederskolen ved Uriage. Dette sosial-katolske miljøet sto Vichy-regimet nær under første del av krigen, men ble etter hvert en viktig kraft i motstandsfronten (Dubois 1999; Looseley 1995). Kulturpolitisk hadde de en del til felles med Folkefronten, for eksempel når det gjaldt interessen for kulturspredning. De foregrep blant annet seinere kulturpolitiske initiativer ved å argumentere for etablering av regionale kulturhus.

De kulturpolitiske aktørene før 1959 hadde ulike oppfatninger av hva slags profil et nytt kulturdepartement burde få. Men flere av de som under og etter krigen arbeidet for økt offentlig kulturinnsats, var preget av Folkefrontens brede og kulturdemokratiske kulturtenkning (Urfalino, 1996; Dubois, 1999). Særlig vitnet oppnevningen av forfatteren Jean Guéhenno som leder av en egen avdeling for ”folkeopplysning og ungdomsbevegelser” under Utdanningsdepartementet (1945) om en slik påvirkning. Det ga et signal om en utvikling av en kulturpolitikk der tema som folkeopplysning, fritid, kulturdemokrati og ungdomsarbeid sto sentralt. Men denne forvaltningsstrukturen fikk bare kort varighet. Guéhenno beskrev selv erfaringen som en ”trist historie” og en ”fiasko” (Dubois 1999, s. 140). Bourdans kortvarige departement for ”ungdom, kunst og humaniora” fra 1947 ga likevel bud om et ganske vidtfavnende kulturdemokratisk og sosiokulturelt kulturdepartement. Forsøkene på å institusjonalisere en varig statlig kulturpolitikk i Frankrike i denne perioden hadde således mye til felles med tilsvarende forsøk i nordisk kulturpolitikk, der ideer om folkeopplysning, fritidskultur, folkeidrett og kulturell desentralisering sto sentralt (Sivertsen 1985; Mangset 1992; Vestheim 1995). Dette ideologiske fellesskapet med strømninger i nordisk kulturpolitikk ga seg blant annet uttrykk i to franske kulturbevegelser i de første etterkrigsåra: Kulturorganisasjonen ”Peuple et Culture”, med sosiologen og kulturaktivisten Joffre Dumazedier i spissen, tok til orde for folkeopplysning, voksenopplæring og fritidskultur (Politix 1993). Den sentrale kulturbyråkraten og kulturentreprenøren Jeanne Laurent sto på sin side i spissen for en bred offensiv for teaterdesentralisering i hele landet (Rioux 1992). Det er for øvrig lett å se paralleller mellom den franske teaterdesentraliseringen og etableringen av nordiske riksinstitusjoner (Riksteatret m.fl.) i samme periode.

Det nye kulturdepartementet som ble opprettet i 1959, fikk imidlertid en annerledes og smalere profil – klart avgrenset fra det sosiokulturelle feltet: ”In France, the Ministry of Cultural Affairs, created in 1959, established itself by marking itself off from neighbouring categories of public intervention, such as public education, leisure, or later sociocultural animation,” skriver således Dubois og Laborier (2003, s. 196).

På bakgrunn av det langvarige forspillet som jeg har beskrevet foran, skulle man kanskje tro at opprettelsen av det nye kulturdepartementet (”Ministère des Affaires Culturelles”) i 1959 var et produkt av et systematisk og grundig planarbeid. Men slik var det slett ikke, ifølge Looseley (1995). At Malraux kom til å lede et nytt og samlet kulturdepartement, kan snarere se ut til å ha vært mer tilfeldig enn nøye planlagt. For påtroppende president de Gaulle var mannen (Malraux) viktigere enn saken (et nytt kulturdepartement). Det vil si: De Gaulle ville ha Malraux som minister, men ikke nødvendigvis som kulturminister. André Malraux (1901-1976) framsto i åra etter krigen som en karismatisk person med stor lyskraft; han var forfatter, kulturpersonlighet og motstandsmann fra krigen. Selv om han sluttet seg til den nasjonalt høyreorienterte de Gaulle, hadde han også høy legitimitet på venstresiden, blant annet på grunn av sitt antikoloniale og antifascistiske engasjement i Indokina på 1920-tallet og i Spania på 1930-tallet.

Malraux ble således først utnevnt til informasjonsminister av de Gaulle i 1958, etter hvert med ansvar for ”ekspansjonen og utbredelsen av den franske kulturen”. 7Da de Gaulle skulle opprette den første regjeringen under den 5. republikk, ble han tilrådd å beholde denne mangfoldige og karismatiske personligheten i regjeringskollegiet. Malraux kunne bidra til å profilere regjeringen på en positiv måte. Men man måtte finne et passende saksfelt for ham! Hva med kultursakene? Jo, det kunne passe. Det gikk likevel nesten et år fra Malraux først ble oppnevnt til informasjonsminister og til det nye kulturdepartementet formelt ble opprettet. Mellomtida var preget av uklarhet med hensyn til hva departementet egentlig skulle favne om: Både ”forskning” og ”ungdom og sport” var en tid aktuelle som saksfelt under Malraux’ nye departement. I starten ønsket Malraux selv å ha med ungdomssakene inn i kulturdepartementet, ifølge en sentralt plassert informant. 8Det var heller ikke selvsagt at annet arvegods fra Folkefronten, ”fritidskulturen” og ”folkeopplysningen”, skulle holdes utenfor departementets arbeidsområde (Dubois 1999; Urfalino 1996).

I løpet av de par første åra etter 1959 ble imidlertid det nye departementet etablert i samsvar med den visjonen som Malraux hadde – eller utviklet – det vil si som et ”smalt” departement først og fremst for den høye kunsten. Mens departementet først ønsket å integrere store deler av folkeopplysningen, ungdomsarbeidet og sporten i det nye departementet, skiftet man nå brått retning. Departementet dro klare grenser både mot utdanningssektoren og mot ungdom, sport og fritid. Ideen om ”den estetiske staten” ble etablert: Staten skulle formidle den høye kunsten ut til hele folket. Departementet skulle ”gjøre tilgjengelig menneskehetens hovedverk, og særlig de franske, til størst mulig antall franskmenn; sikre det bredeste publikum for vår kulturarv, og hjelpe fram skaping av kunst- og åndsverk som beriker det [publikum]”.9

For å nå dette målet iverksatte Malraux en storstilt plan om utbygging av en serie regionale kulturhus (”maisons de la culture”)10 (Urfalino 1996). Mens kulturhusene under oppstarten av departementet i 1959 var planlagt som ”møtesteder mellom profesjonelle og amatører”, ble de snart (fra 1961) etablert for å formidle ”den ypperste kunsten” til folket (ibid. s. 113). Det ble i praksis bare etablert tolv slike store kulturhus, det første i 1961, det siste i 1971. 1968-opprøret førte med seg sterk kritikk av Malraux’ elitær-demokratiske kulturpolitiske visjoner. Det bidro også til at ideen om å etablere storslåtte regionale kulturhus i den sentraliserte kulturdemokratiseringens tjeneste tapte legitimitet.

Frankrike opprettet ikke, verken på denne tida eller seinere, noe ”kulturråd” på en armlengdes avstand fra de politiske myndighetene, slik som mange andre land, særlig i den angloamerikanske verden, har gjort. Heller ikke parlamentet spilte eller spiller noen stor rolle i fransk kulturpolitikk. Ifølge en evaluering fra Europarådet dreier det seg således ikke om noe pluralistisk system. Kulturministeren bestemmer det meste alene:

Det er kulturministeren som, på en suveren måte og i kraft av de budsjettmidler som blir stilt til hans disposisjon av regjeringen, gjør valget mellom prosjekter og setter dem i gang. Denne praksisen har sine fordeler: Nye initiativer kan bli besluttet uten å sjeneres for mye av forhåndsdiskusjoner, og de kan lanseres med den styrke som støtte fra den politiske makten gir dem. Man erkjenner uten videre i Frankrike at det fins tette bånd mellom kulturpolitikken og politikken i vid forstand. Andre land i Europa mener at man heller bør etablere en større avstand mellom kulturaktivitetene og den politiske makten; de gjør bruk av uavhengige råd med ansvar for å tolke og iverksette kulturpolitikken. Frankrike mangler ikke konsultative organer på forskjellige kulturområder, men det gjør ikke bruk av noen organisme satt sammen av et utvalg personligheter knyttet til konkrete erfaringer, som skal konsulteres om de generelle problemene i kulturpolitikken (Conseil de l’Europe 1988, s. 52).

Evalueringen beskrev situasjonen på andre halvdel av 1980-tallet. Men den ville vært like dekkende for André Malraux’ periode som kulturminister (1959-69). I hvilken grad den er gyldig for perioden etter 1993 med mindre profilerte kulturministere, er verdt nærmere drøfting.

Den franske statlige kulturpolitikken under Malraux-epoken framstår ofte i det kollektivet minnet som en kulturpolitisk storhetstid. Og med en viss rett: Malraux fikk tidlig etablert et strukturert og varig kulturdepartement; han fikk som nevnt også reist en serie større regionale kulturhus, som skulle bringe de store nasjonale og/eller universelle kunstverkene ut til det franske folket. Den kulturpolitiske tradisjonen han initierte, kan beskrives som voluntaristisk og sentralistisk (i betydningen sentralstyrt spredning av høykultur). Flere observatører har også hevdet at Malraux etablerte en ”monarkistisk” kulturpolitisk tradisjon; at han opptrådte nærmest som en opplyst enevoldshersker i kulturpolitikken (“en monarkistisk tradisjon”, ”en opplyst despot”, ifølge Girard).11

Men Malraux har kanskje blitt framstilt i litt overdreven stråleglans i erindringens skrålys? Flere kulturpolitikkhistorikere har i de seinere åra vært tilbøyelige til å revidere bildet av Malraux som en ubetinget stor kulturpolitisk entreprenør. Han greide for eksempel bare i begrenset grad å skape et administrativt slagkraftig departement. Og visjonen av de regionale kulturhusene gikk mer eller mindre fallitt før ti år var omme. Looseley oppsummerer således Malraux-epoken slik:

In any assessment of the Malraux years, the achievements of the new Cultural Affairs department are obvious: restored and better protected monuments, a big increase in regional cultural facilities, a ten-year plan for music which was to bring real change in music in the 1970s and 1980s, and the beginnings of an active creation policy. But the disparity between ambition and resources is equally conspicuous. However brilliant the ideas or metaphysical the vision, Malraux’ failure to secure a viable budget, together with the narrowness of his conception of culture and his indifference to obtaining a say in contiguous areas vital to modern cultural policy, set the limits of what his ministry could accomplish (Looseley, 1995, s. 45).

Malraux var altså ingen ubetinget suksessrik kulturminister, ifølge Looseley. Også Dubois (1999) peker på at departementet langt fra var administrativt og politisk konsolidert ved avslutningen av Malraux’ periode som minister (1969). Flere trodde at det var sikret bare så lenge de Gaulle støttet opp om Malraux.

Avgrensning mot sport og fritid

Hovedstrukturen i det statlige kulturforvaltningsapparatet var likevel etablert fra 1959. Riktignok har det franske Kulturdepartementet siden da skiftet navn mange ganger, først og fremst for å markere inklusjonen av nye og viktige saksområder (jf. kommunikasjon, frankofoni, miljø). Hovedtendensen er at ansvarsområdet er blitt utvidet. Departementet og ministeren har også hatt noe forskjellig status i regjeringen og forvaltningsstrukturen (jf. minister, statssekretær). Men departementet har siden tidlig på 1960-tallet avgrenset seg nokså klart i forhold til det sosiokulturelle feltet (jf. eget departement for ”ungdom og sport” eller bare ”sport”)12 og utdanningsfeltet (jf. Utdanningsdepartementet). Det er som nevnt heller ikke opprettet noen form for ”kulturråd” på en armlengdes avstand fra politikkens verden. Det har derfor vært betydelig administrativ kontinuitet i organiseringen av den statlige kulturforvaltningen i Frankrike etter 1959. Cummings og Katz (1987, s. 12) kunne med god grunn beskrive ”the French Ministry of Culture Model” som en distinkt og konsistent kulturpolitisk styringsmodell på statlig nivå, skjønt de også pekte på at ”not even the French follow this model completely” (ibid.).13

Jack Lang, Francois Mitterand og kulturpolitikken på 1980- og 90-tallet

Kulturdepartementets og kulturministerens relativt store makt har som nevnt lenge særkjent fransk kulturpolitikk. Men kulturdepartementet har markert seg særlig sterkt i to avgrensete perioder. Det skyldes i hovedsak de to kulturministrene Malraux’ og Langs spesielle karisma og handlekraft. Etableringsperioden for det franske kulturdepartementet og den franske kulturpolitikken var sterkt preget av André Malraux (1959-69). Jack Lang satte i tillegg dype spor etter seg som kulturminister i en nesten sammenhengende periode fra 1981 til 1993. Man kan si at han, sterkt støttet av president Mitterand (1981-95), gjenopprettet den monarkistiske kulturpolitiske tradisjonen fra Malraux.

Malraux preget sin periode som kulturminister mer gjennom høystemte kulturpolitiske visjoner enn konkrete kulturpolitiske resultater; den hyperaktive Jack Lang markerte seg derimot med en kraftig økning av kulturbevilgningene, en serie kreative og originale tiltak og gjennom en utadrettet, ungdommelig og medievennlig framtreden. Jack Langs forsøk på å bygge ned kløften mellom kultur og økonomi, deriblant mellom kunst og kulturindustri, pekte også framover mot dagens kulturpolitiske situasjon: De økonomiske ringvirkningene av kulturtiltak måtte oppvurderes, mente Lang. Kultur og økonomi trengte ikke å utgjøre motsetninger; de burde i stedet kunne spille sammen (Looseley 1995). Lang innførte dermed også med stor kraft sin særskilte versjon av ”det utvidete kulturbegrep”, ettersom han føyde en rekke massekulturelle og/eller kulturindustrielle kulturytringer inn under det kulturpolitiske ansvarsområdet: Både populærmusikk, dokketeater, tegneserier, reklame/mote, industriell design, sirkus og matkultur fortjente kulturpolitisk oppmerksomhet og støtte. Det gjaldt også grasrotaktiviteter på disse feltene (ibid.). Denne siden av Langs kulturpolitikk er blitt beskrevet med stikkordet ”le tout-culturel”, det vil si at ”alt er kultur”. På denne bakgrunn er det ikke underlig at Lang ble kritisert for kulturrelativisme. Kritikken var nokså parallell til kritikken av ”den nye kulturpolitikken” og ”det utvidete kulturbegrep” i Norge på 1970-tallet (Fumaroli 1991; Groth 1974).

Samtidig videreførte Lang tradisjonen fra Malraux, via presidentene Pompidou (1969-74) og Giscard d'Estaing (1974-81), med å satse på ”store prosjekter”. Disse store prosjektene, som avspeiler de ”monarkistiske” sidene ved Langs kulturpolitikk, ble satt i gang i tett samspill med president Mitterand. Ja, flere av prosjektene kom kanskje heller til på presidentens enn på kulturministerens initiativ.

Dette illustrerer igjen at armlengdesprinsippet sto svakt i fransk kulturpolitikk under Jack Langs kulturpolitiske regime. Flere informanter, som i 1994-95 hadde hans ministerepoke friskt i minne, rapporterte om en sterk og direkte statlig-kulturpolitisk innflytelse på kulturlivet. De fortalte for eksempel at teatersjefer ved offentlig subsidierte teatre gjerne blir oppnevnt direkte av kulturministeren (formelt av presidenten etter forslag fra kulturministeren) på grunnlag av et særskilt ”kunstnerisk prosjekt”.14 Avtalen om det kunstneriske prosjektet framsto da nærmest som en personlig avtale mellom kulturministeren og teatersjefen. Det ble fortalt at når det skjer en politisk endring, for eksempel om kulturministeren må gå, mister også teatersjefen sin legitimitet. Det samme gjaldt den administrative direktøren ved teatret: ”Hver gang det skjer en politisk endring, er det bevegelser i disse profesjonene” [stillingene til teatersjefen og direktøren], sa en sentral informant.15 Slike avganger så ut til å ha mer politiske enn kunstneriske årsaker, selv om de eksplisitte begrunnelsene kunne være kunstneriske.16 Teatersjefen er i virkeligheten en ”politisk stilling”, ifølge en departementsinformant: ”Stort sett, når man skifter minister, skifter man også ut teatersjefene”, fortalte hun.

Alt i alt satte både Malraux og Lang dype spor etter seg som kulturministre, om enn på ulike måter. Seinere kulturministre, dels på 1970-tallet og dels etter 1993, har måttet leve i skyggen av dem: ”The shades of both have haunted successive Culture administrations”, skriver Looseley (2003, s. 228).

Duhamel fram fra Malraux’ skygge?

Jacques Duhamels korte periode som kulturminister (1971-73) bryter likevel et stykke på vei med dette bildet. I de siste års undersøkelser av fransk kulturpolitikks historie har man gjerne ønsket å oppvurdere Duhamel-perioden. I det litt høystemte forordet til en samling av Duhamels taler og skrifter, publisert i 1993, heter det for eksempel: ”Det fins, om ikke et Jacques Duhamel-mysterium, så iallfall en gåte: Hvordan forklare at dette korte ministeriet (27 måneder) har etterlatt et så varig spor i det kollektive minnet til kulturfolkene og kulturinstitusjonene selv?” (Duhamel 1993, s. 7).

Duhamel representerte, iallfall retorisk, et klart brudd med Malraux’ kulturpolitiske tradisjon og visjon. Mens Malraux tok til orde for ”kulturell handling” (action culturelle), satset Duhamel heller på ”kulturell utvikling” (développement culturel). Malraux ønsket med sin ”kulturelle handling” som nevnt å formidle den universelle, høye kunsten til folk flest uten særskilt pedagogisk mellomkomst. Han satset på at kunsten ville nå helt fram til publikum gjennom et såkalt ”estetisk sjokk” (Urfalino 1996, s. 327). Han stolte på at slike ”karismatiske møter” mellom den store kunsten og folket ville lykkes.

Men det viste seg snart at de ambisiøse kulturdemokratiseringsmålene med denne typen kulturformidling slett ikke ble nådd i praksis. De sosiale og geografiske kulturskillene forble tvert om nokså uforandrete (Bourdieu & Darbel 1969). Duhamel satset derfor på en bredere, mer sosiokulturell og desentralisert kulturstrategi, en ”kulturell utvikling”. Han ville bygge en bro over skismaet mellom kunstnerne og folket, og forankre kulturpolitikken sterkere lokalt (Urfalino 1996; Moulinier 1993). Her er det paralleller til nordisk kulturpolitikk i samme periode. Duhamel-perioden varte imidlertid kort. Hvor stor innvirkning den hadde på fransk kulturpolitikk og kulturliv mer generelt, er åpent for videre diskusjon og undersøkelser.

Lange linjer. Prioriteringen av kultur på statsbudsjettet

Både i Frankrike og i Norge har det vært et viktig mål å komme opp i 1 % av statsbudsjettet til kultur. Det er nok et litt bedragersk mål på kulturpolitisk prioritering, ettersom det avhenger svært av hvordan man avgrenser kulturområdet. Men la oss likevel se litt nærmere på den langsiktige utviklingen av statens kulturbudsjetter i Frankrike. Når man tenker på hvor høyt Malraux-epoken (1959-69) er blitt vurdert i ettertid, er det overraskende at denne epoken ikke innebar noen sterk opprioritering av kultur på det franske statsbudsjettet. I 1960 gikk 0,38 % av statsbudsjettet til Kulturdepartementets ansvarsområde. Andelen holdt seg nokså stabil gjennom 1960-tallet og var på 0,42 % i 1969, det vil si på slutten av Malraux’ periode som kulturminister.17 ”Malraux’ ministerieum var alltid, trass i sin prestisje, et fattig departement”, slår således Farchy (1999, s. 178) fast. Det var først under Jacques Duhamels korte kulturministerperiode (1971-73, med Pompidou som president) at det skjedde en mer påtakelig opprioritering av kultur på statsbudsjettet – nemlig fra 0,41 % i 1971 til 0,61 % i 1974. Resten av 1970-tallet var preget av stagnasjon og tilbakegang for kultur på det franske statsbudsjettet – og av hyppig skifte av kulturministre. Så skjedde det en ny kraftig opprioritering av kultur på statsbudsjettet under den første sosialistregjeringen på første halvdel av 1980-tallet – fra 0,47 % i 1981 til 0,76 % i 1982 – og videre en opprioritering over flere år til 0,93 % i 1986 (MC 1986, s. 2; Conseil de l’Europe 1988, s. 68). Kulturdepartementets utredere konkluderer med at de to bemerkelsesverdige sprangene i statlige kulturbevilgninger – tidlig på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet – kan ha vært forårsaket av ”sammenfallet mellom viljen til en president og evnene til en minister” (det vil si president Pompidou og kulturminister Duhamel i 1971-73, president Mitterand og kulturminister Lang i 1981-86 (MC 1986, s. 2)). Men hvor stor betydning slike enkeltaktører har hatt for utviklingen av kulturpolitikken, kan selvsagt diskuteres.

Både under og etter Lang-perioden har det vært fokusert mye på den spektakulære ”doblingen av kulturbudsjettet” fra 1981 til 82 – og på målsetningen om at minst 1 % av det franske statsbudsjettet snart skulle gå til kulturformål. Europarådet skriver:

Veksten i budsjettet var særskilt merkbar i 1982. – Det året besluttet faktisk venstreregjeringen, tydeligvis påvirket av republikkens nye president, François Mitterand, som på en spektakulær måte ville vise hvilken betydning han tilla kulturprosjektet, å øke kulturbudsjettet fra 0,47 % til 0,76 % av et generelt budsjett i vekst (Conseil de l’Europe 1988, s. 67).

Men hvor substansiell var egentlig opprioriteringen? I Europarådets evaluering blir det pekt på at de nevnte prosentandelene til kultur (0,76 % i 1982, 0,86 % i 1985 og 0,93 % i 1986) etter hvert også omfattet vesentlige uttellinger til nedbetaling av lån til investeringer i store kulturprosjekter – de såkalte ”grands projets” (slik som det nye Nasjonalbiblioteket, pyramiden i Louvre, den nye Bastille-operaen m.fl.). Trakk man disse investeringsutgiftene fra, ville ikke andelen og veksten sett så imponerende ut. Ifølge tenketanken til det franske høyrepartiet UMP økte dessuten kulturbudsjettet fra et særskilt lavt nivå i 1981. Den hevder videre at budsjettet ble ”kunstig blåst opp” i 1982 ved inklusjonen av utgiftene til Nasjonalbiblioteket (UMP/Direction des Études 2006, s. 16-17). Økningen var kanskje heller ikke så entydig kulturpolitisk begrunnet og forårsaket som ettertida ofte har villet ha det til: Den kom samtidig med en viktig desentraliseringsreform i fransk forvaltning (jf. desentraliseringsminister Defferre). Denne reformen ble fulgt opp med en stor generell overføring av midler til regionene. Ifølge Girard ”doblet Mitterand/Lang kulturbudsjettet” i vesentlig grad gjennom en rent budsjetteknisk manøver i tilknytning til desentraliseringsreformen. Desentraliseringsmidler ble brukt til å ”blåse opp” kulturbudsjettet, hevdet han.18 I hvilken grad det er hold i denne påstanden, er det vanskelig for meg å gi noe entydig svar på. Oppfyllelsen av målet om 1 % av statsbudsjettet til kultur lot også vente på seg. Det var ikke før i forbindelse med 1993-budsjettet at det endelig ble nådd.

Det står likevel ikke til å nekte at Jack Langs tid som kulturminister (1981-86 og 1988-93) framstår som den store vekstperioden i fransk kulturpolitikk, også i budsjettmessig forstand. Alt i alt er det ikke tvil om at det skjedde en klar opprioritering av kultur på statsbudsjettet fra 1981 til 85. Deretter kom det en bratt og kortvarig nedprioritering (i prosent) i 1985-87, dels samtidig med ministeriet til den borgerlige kulturministeren Léotard (1986-88). Denne korte perioden var også en av de få og sjeldne periodene i etterkrigstidas kulturpolitikk da det var realnedgang i de statlige kulturbevilgningene i Frankrike (UMP/Direction des Études, 2006, s. 16-17). Fra 1987 til 1993 økte prosentandelen til kultur igjen og nådde altså 1 % i 1993, da Jack Lang avsluttet sin andre periode som kulturminister. Seinere har prioriteringen av kultur på det franske statsbudsjettet stabilisert seg og fluktuert oppunder 1 %-grensen. Men også i denne perioden med ”normalisering” har det gjennomgående vært realvekst i de statlige kulturutgiftene (ibid.).

Oppsummering og avslutning

Fransk kulturpolitikk skiller seg fortsatt påtakelig fra kulturpolitikken i mange andre vestlige land: Det er ingen tvil om at den offentlige kulturpolitikken har høyere prioritet i Frankrike enn i mange andre land. Den offentlige støtten til kulturformål er også mer sjenerøs enn i den angloamerikanske verden. Den kulturpolitiske makten er mer sentralisert til statlige myndigheter enn i Tyskland. Kulturministrene har mer personlig makt, og kunstnerpolitikken er mindre velferdsorientert enn i de nordiske land. Det er trolig også mindre armlengde mellom politikken og kunstfeltet enn både i angloamerikanske land og i Norden.

I denne artikkelen har jeg likevel prøvd å nyansere og stille spørsmål ved noen mer eller mindre etablerte sannheter om fransk kulturpolitikk. Jeg har for eksempel pekt på at:

  • Den lokale og regionale offentlige støtten til kulturformål er svært høy også i Frankrike. Bildet av et svært sentralstyrt offentlig kulturstøttesystem bør derfor nyanseres.

  • Det kulturdepartementet som ble opprettet i 1959, ble etter hvert skarpt avgrenset både fra det sosiokulturelle feltet og fra utdanningsfeltet. Malraux etablerte en ganske smal og høystemt visjon av kunstens rolle. Men dette utgjorde på mange måter et brudd med den kulturpolitiske tradisjonen fra tiåra før 1959, da flere kulturpolitiske aktører – både på høyre og venstre fløy – hadde tatt til orde for en bredere kulturpolitikk, som forente fritidskultur og kulturdemokratisering.

  • Trass i nyskapende visjoner og mange viktige initiativer ga ikke Malraux-epoken seg uttrykk i noen kraftig ressursmessig vekst i offentlig kulturstøtte.

  • Det var dels under kulturminister Duhamel – og særlig under kulturminister Lang – at det statlige kulturbudsjettet vokste. Jack Langs lange periode som kulturminister var preget av mange og spektakulære kulturpolitiske initiativer, herunder også av en utvidelse av kulturbegrepet. Men det kan reises berettiget tvil om oppnåelsen av 1 % av statsbudsjettet i 1982 var så reell og spektakulær som seinere feiringer har gitt inntrykk av.

  • Kulturminister Duhamel, som var kulturminister en kort periode på 1970-tallet, var kanskje den ministeren som dreide fransk kulturpolitikk mest i ”nordisk” retning med sin vektlegging av ”kulturell utvikling”.

Bildet av fransk kulturpolitikk framstår på denne bakgrunn kanskje litt mindre entydig enn det enkelte modellbaserte komparative studier gir inntrykk av (Cummings & Katz 1987; Hillman-Chartrand & McCaughey 1989).

Referanser

Ahearne, J. (2003). Cultural Policy in the Old Europe: France and Germany. The International Journal of Cultural Policy, Vol. 9, No 2.

Andreault, M./Dressayre, P. (1987). Government and the Arts in France. Cummings, M C. & Katz, R S. (red.). The Patron State. Government and the Arts in Europe, North America, and Japan. New York/Oxford: Oxford University Press.

Bourdieu, P./Darbel A. (1969). L’amour de l’art. Les musées d’art européens et leur public. Paris: Minuit.

Conseil de l’Europe (1988). La Politique Culturelle de la France. Paris: La Documentation Française.

Choisel, F. (1999). Maurice Richard. Bibliografisk notis i «Le bulletin du Cercle d’études et de recherche sur le bonapartisme » (C.E.R.B., 1999).

Cummings, M C. & Katz, R S. (red.) (1987). The Patron State. Government and the Arts in Europe, North America, and Japan. New York/Oxford: Oxford University Press.

Dahl. H.F. & Helseth, T. (2006). To knurrende løver. Kulturpolitikkens historie 1814-2014, Oslo: Universitetsforlaget.

Dubois, V. (1999). La politique culturelle. Genèse d’une catégorie d’intervention publique. Paris: Belin.

Dubois, V. (2001). Le ministère des Arts (1881-1882) ou l’institutionnalisation manquée d’une politique artistique républicaine. Sociétés et réprésentations, 2001, s. 229-261.

Dubois, V. & Laborier, P. (2003). The ”Social” in the Institutionalisation of Local Cultural Policies in France and Germany. The International Journal of Cultural Policy, 2003, Vol. 9, s. 195-206.

Duhamel, J. (1993). Jacques Duhamel. Ministre des affaires culturelles 1971-1973. Discours et écrits. Ministère de la culture et de la francophonie. Paris: Comité d’histoire, La Documentation Française.

Erlandsson, Å. (1993). Fransk kulturpolitik. Sandin, B. (red.). Från Toronto till Moskva. Kulturpolitik i åtta länder. Stockholm/Stehag: Symposion.

Farchy, J. (1999). La fin de l’exception culturelle?. Paris: CNRS ÉDITIONS.

Fenger, P. (1987). Government and the Arts: The Netherlands. Cummings, M. C. & Katz, R. S. The Patron State. Government and the Arts in Europe, North America, and Japan. New York/Oxford: Oxford University Press.

Frenander, A. (2005). Kulturen som kulturpolitikens stora problem. Diskussionen om svensk kulturpolitik under 1900-talet. Gidlunds förlag. Hedemora.

Fumaroli, M. (1991). L’État culturel. Essai sur une religion moderne. Paris: Fallois.

Girard, A. (1973). Kulturpolitik – teori og praksis. Köbenhavn: Den danske Unesco-Nationalkommission.

Girard, A. (1997). French Cultural Policy from André Malraux to Jack Lang: A Tale of Modernisation. The International Journal of Cultural Policy, Vol. 4, No. 1.

Groth, H. (1974). Stat og kultur. Cappelen, Oslo.

Hillman-Chartrand, H. & McCaughey, C. (1989). The Arm’s Length Principle and the Arts: An International Perspective – Past, Present and Future. Cummings, M.C & Schuster, J.M. Davidson (red.): Who’s To Pay for the Arts? The International Search for Models of Arts Support. New York: ACA BOOKS/American Council for the Arts.

Klamer, A; Petrova, L. & Mignosa, A. (2006). Financing the arts and culture in the European Union. European Parliament, Directorate General Policies of the Union, Culture and Education.

Looseley, D. L. (1995). The Politics of Fun. Cultural Policy and Debate in Contemporary France. Oxford: Berg Publishers.

Looseley, D. L. (2003). Back to the Future: Rethinking French Cultural Policy, 1997-2002. I.: The International Journal of Cultural Policy. Vol. 9, No. 2.

Mangset, P. (1992). Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Mangset, P. (1995). Kulturpolitiske modeller i Vest-Europa. I Arnestad, G. (red.): Kulturårboka 1995. Oslo: Det Norske Samlaget.

McGuigan, J. (2004). Rethinking Cultural Policy. Berkshire: Open University Press.

Ministère de la Culture (1986). Développement Culturel. Bulletin du Département des Études et da la Prospective, no 67/1986. Paris.

Moulinier, P. (1993). Jacques Duhamel ou l’aube des politiques culturelles locales. G. Gentil & A Girard (red.). Les affaires culturelles au temps de Jacques Duhamel 1971-1973. Paris: Comité d’histoire, Ministère de la Culture. La Documentation Française.

Politix (1993). Sciences sociales et politiques culturelles. Entretiens avec Joffre Dumazedier et Augustin Girard. Politix, Affaires culturelles, 24, Presses de la Fondation nationale des sciences politiques.

Rioux, J-P. (1992). Le théâtre national de la décentralisation (1945-1952). Abirached, R. La décentralisation théâtrale, 1. Le premier age 1945-158. Paris: Actes Sud-Papiers.

Sivertsen, H. (1985). Norsk kulturpolitikk 1945-1965. Norsk kulturråd (red.): Kultur og kulturpolitikk. Oslo: Cappelen.

Thuriot, F. (2010). Origin and evolution of cultural policy in France. Paper to the 5th International Conference on Cultural Policy Research, University of Jyväskylä, Finland, 24–27 August 2010.

UMP/Direction des études (2006). Culture: l’heure du nouveau souffle (notat). Paris, UMP.

Urfalino, P. (1996). L’invention de la politique culturelle. Comité d’histoire du ministère de la Culture. Paris: La Documentation Française.

Vestheim, G. (1995). Kulturpolitikk i det moderne Noreg. Oslo: Samlaget.

Informanter, Frankrike 1994-1995

  1. Augustin Girard, Forsknings- og utredningsavdelingen, Kulturdepartementet, Frankrike, juni 1994.

  2. Claude Niski, Dokumentasjon, Kulturdepartementet, Frankrike, juni 1994.

  3. Alain Bonhomme, Billedkunstavdelingen, Kulturdepartementet, Frankrike, april 1994.

  4. Gamoneau, la Maison des Artistes (trygde-/velferdsordning for billedkunstnere), Frankrike, november 1994.

  1. Gilbert Zalc/Michel Raby, Syndicat national des graphistes (SNG) (kunstnerorganisasjon), Frankrike, november 1994.

  2. Henri Petitjean, Syndicat national des artistes professionnels (SNAP) (kunstnerorganisasjon), Frankrike, november 1994.

  3. Alexandre Gherban, billedkunstner, medlem av statlig kommisjon for fordeling av stipendier, Frankrike, november 1994.

  4. Catherine Sentis, administrator, Jeu de Paume, nasjonalt kunstgalleri, samtidskunst, Frankrike, november, 1994.

  5. Anne Poperen, informasjonsmedarbeider, Avdeling for scenekunst, Kulturdepartementet, Frankrike, april, 1994.

  6. Edgar Dana, direktør for ANPE du spectacle (arbeidsledighetstrygd og offentlig arbeidsformidling for skuespillere, musikere mm), Frankrike, juni 1994.

  7. Madelaine Krust, Syndicat Francais des Artistes Interpretes (SFA) (CGT) (kunstnerorganisasjon)/frilansutreder, Frankrike, november 1994.

  8. Christine Langrand, Syndicat national des directeurs d’entreprises artistiques & culturelles (Syndeac) (arbeidsgiverorganisasjon for scenekunstinstitusjoner), Frankrike, november 1994.

  9. Philippe Tiry, Office National de Diffusion Artistique, (ONDA) (kulturformidlingsinstitusjon), Frankrike, november, 1994.

  10. Jida Vincent, Dokumentasjon, DRAC, Ile de France, Frankrike, november 1994.

  11. Fabien Jannelle, teatersjef, Scene nationale de la Ferme du Buisson/Seine et Marne, Frankrike, november, 1994.

  12. Sophie Cathala-Pradal, Centre de Formation des Professionnels et Techniciens du Spectacle (CFPTS), Frankrike, november 1994.

  13. Emmanuel Hoog, administrator, Théatre national de l’Odéon/Théatre de l’Europe, Frankrike, november 1994.

1 Hillman-Chartrand og McCaughey (1989) opererer i tillegg med tre andre kulturpolitiske modeller: hjelpermodellen, som er markedsorientert og legger vekt på kulturfinansiering via donasjoner (jf. USA); mesenmodellen, som legger vekt på å holde en armlengdes avstand mellom kunst og politikk (jf. Storbritannia) og ingeniørmodellen, der staten griper direkte inn og drifter kulturinstitusjoner på autoritært vis (jf. de tidligere østeuropeiske statene).
2 For eksempel skriver Looseley (2003, s. 228) om Malraux’ og Langs ”longevity [som kulturministre]”, og om deres ”conspicuous personalisation of their duties”.
3Jeg gjorde 18 intervjuer med 19 franske kulturadministratorer og kulturarbeidere i 1994-95 som del av det komparative prosjektet ”Kulturpolitiske modeller” (jf. Mangset 1995). Både intervju- og dokumentmaterialet har i tillegg vært benyttet som grunnlag for mitt (komparative) bidrag til prosjektet om norsk kulturpolitikks historie (Dahl & Helseth, 2006). En fullstendig liste over informantene i den franske delen av prosjektet fins som vedlegg til denne artikkelen. Bare deler av intervjumaterialet er benyttet her.
4Tidligere statssekretær for kunstkontoret (la direction des Beaux-Arts), som hadde eksistert siden slutten av 1880-tallet (Dubois 1999).
5 ”Des Lettres” på fransk.
6 ”Ministère de la Jeunesse, des Arts et des Lettres”.
7 I slutten av juli 1958 fikk Malraux ansvar for saker knyttet til ”l’expansion et au rayonnement de la culture française” (Dubois 1999, s.159).
8 Intervju nr. 1.
9 Sitatet står helt sentralt som målsetning for det nye ministeriet. Ettersom det ikke er lett å oversette, gjengis her også den franske originalteksten: ”Rendre accessible les œuvres capitales de l’humanité, et d’abord de la France, au plus grand nombre de Français, assurer la plus vaste audience à notre patrimoine culturel, et favoriser la création des œuvres de l’art et de l’esprit qui l’enrichissent” (etter Conseil de l’Europe, 1988, s. 29).
10Det ser ut til at Malraux i første omgang forestilte seg at det skulle bygges slike store ”kulturkatedraler” i alle 96 franske departementer (Compendium, URL: http://www.culturalpolicies.net/web/index.php, Frankrike, mars 2008). Men departementet la seg etter hvert på et mer nøkternt ambisjonsnivå: I første omgang planla det etablering av 20 ”maisons de culture”. De skulle suppleres med en serie mindre storslåtte regionale kulturhus (Urfalino 1996, s. 176).
11 Intervju nr. 1.
12 I dag ligger imidlertid idretten under Departementet for Helse, Ungdom, Sport og Foreningsliv.
13 Cummings’ og Katz’ skrev dette i en artikkel/bok fra 1987, men vurderingen har etter alt å dømme fortsatt gyldighet.
14 Intervju nr. 2, 13 og 16.
15 Intervju nr. 13.
16 Intervju nr. 2 og 13.
17 Ifølge beregninger fra Det Franske Kulturdepartementets utredningsavdeling, bulletinen ”Développement culturel”, no 67, oktober 1986 (MC, 1986, s. 2).
18 Intervju nr. 1.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon