De siste årene har politiet vist stor interesse for etterretning som strategi for å skape et godt grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger. Gjennom fem semistrukturerte intervjuer med etterretningsanalytikere i politiet undersøker artikkelen etterretning som beslutningsstøtte ved å fokusere på overgangen fra etterretningsprodukt til tiltak. Tradisjonelt opererer etterretningsteorien med et skarpt skille mellom etterretning og tiltak. Kan det likevel være noen fordeler ved at etterretningsprodukter inneholder anbefalinger, og da særlig i en polisiær kontekst? Artikkelens ambisjon er å belyse denne diskusjonen gjennom praktikernes perspektiv, samt betydningen dette har for de modeller politiet har valgt for anvendelse i etterretningsarbeidet. Funnene kan tyde på at skillet mellom etterretning og tiltak ikke er så skarpt i politiet. Det viser seg å eksistere gode argumenter både for og imot anbefalinger i politiets etterretningsprodukter. Artikkelen konkluderer dermed med at spørsmålet utgjør en form for dilemma.

Artikkelen undersøker hvor «skoen trykker» når det gjelder den lave andelen kvinnelig spesialutdannet innsatspersonell. Noen miljøer i etaten er fortsatt svært mannsdominerte. Særlig gjelder dette alle spesialavdelinger med spesialtrent operativt personell, inkludert Utrykningsenheten (UEH) som er enheten som er i fokus i denne artikkelen og som består av innsatspersonell kategori 3 (IP3). Det empiriske grunnlaget for artikkelen er en kombinasjon av observasjon av en grunnutdanning for å bli IP3, og intervjuer. Jeg har gjennomført 23 intervjuer med operativt personell, noen allerede spesialutdannet som IP3, og noen som er i ferd med å tilegne seg denne statusen. Resultatene viser at det er behov for å avmystifisere Utrykningsenhetene. En realistisk kommunikasjon om hva som kreves, og en demping av en forestilling om UEH som helt særegen elite vil være viktig tiltak for å øke rekruttering. Mer tydelig og klar informasjon om hva som kreves for å bli innlemmet, og hva arbeidsoppgavene består av, vil trolig appellere til de nye generasjonene av godt trente og operativt innstilte kvinner i norsk politi. For «skoen trykker» ikke på at de er fysisk svake og ikke kapable til å nå opp som spesialtrent operativt personell, eller redde for å være «enslige svaler» blant sine mannlige kollegaer.

Opportunitetsprinsippet åpner for at politiet selv kan bestemme om, og i så fall på hvilken måte, en tjenestehandling utføres når de rettslige forutsetninger for handlingen er oppfylt (Auglend & Mæland, 2016, s. 657). Politiet jobber i hovedsak innenfor to system: det polisiære, som hovedsakelig reguleres av politiloven og omhandler inngrep for å opprettholde ro og orden, ivareta sikkerhet og avverge og stanse lovbrudd; og det straffeprosessuelle, som i hovedsak reguleres av straffeprosessloven og omhandler forfølgelse av antatt straffbare forhold. Opportunitetsprinsippet gjelder for begge disse systemene. Her redegjøres det for prinsippets betydning for politibetjenters anledning til å velge om det gripes inn i en situasjon, og i så fall på hvilken måte, herunder om antatt straffbare forhold forfølges. Beslutninger etter politiloven skjer i all hovedsak uten at det er rettslige krav til kontroll, i motsetning til beslutninger innenfor det straffeprosessuelle spor. Mangelen på kontroll ved polisiære inngrep kan representere en rettssikkerhetsmessig utfordring, da opportunitetsprinsippet på det polisiære området kan oppfattes som å åpne for større skjønnsfrihet enn det er rettslig grunnlag for.

Studien utforsker hvordan politiansatte med etnisk minoritetsbakgrunn kan bruke sin etnisitet som en ressurs i møter med etnisk minoritetsungdom i eller fra utsatte boområder. Vi argumenterer for at etnisitet kan brukes som en ressurs i en forklarende tilnærming, og at dette kan bidra til å styrke relasjonen mellom minoritetsungdom og politi. Hvorvidt ressursen anerkjennes og utnyttes, vil imidlertid kunne avhenge av hvilke oppfatninger, praksiser og ferdigheter som gjør seg gjeldende i politifeltet, hvor vi identifiserer to konkurrerende posisjoner: 1) politikolleger som ser utfordringene i utsatte boområder som sosioøkonomisk betinget og som vektlegger en forklarende tilnærming, og 2) politikolleger som ser utfordringene i utsatte boområder som kulturelt betinget og som vektlegger repressive metoder. Sistnevnte posisjon kan vanskeliggjøre bruk av etnisitet som en relasjonsstyrkende og tillitsbyggende ressurs.

Migrasjonskontroll har i økende grad blitt del av hverdagen til norsk politi. Observasjoner og intervjuer med polititjenestepersoner i et politidistrikt viser at selv om oppdraget for utlendingskontrollen var gitt, åpnet likevel rammevilkårene for forhandling, og at informantene kunne følge sine egne motivasjoner. Et sentralt funn er at det tjenestepersoner omtaler som «den gode fangen» har konsekvenser for hvem som identifiseres som mistenkelige og velges ut for nærmere kontroll. Intervjuene viser at «magefølelsen» ble brukt aktivt i arbeidet med å identifisere «gode fanger», og tegn på kriminalitet. Magefølelsen og politiblikket var rettet mot atferd, bekledning og rekvisitter, kjønn, og etnisitet/hudfarge. Undersøkelsen viser at det å fange «gode fanger» med koblinger til kriminalitet hadde en viktig funksjon, fordi det tillot informantene å utøve jobben sin på en måte som i størst mulig grad ivaretok den positive politiidentiteten, innenfor rammene av oppdraget de var blitt gitt og målstyringens krav om høyt antall deporterte personer.

Norsk politi har i løpet av de senere årene gjennomgått en omfattende ny reform, nærpolitireformen, og følgelig har både strukturene og innholdet for politivirksomheten endret seg. Det er foretatt flere studier som har evaluert denne reformen, men ikke dens virkning på fagfeltet «vold i nære relasjoner» (ViNR). Gjennom intervjuer med nøkkelpersoner i politiets arbeid med ViNR vil denne artikkelen belyse hvordan dette fagfeltet er ivaretatt under den nye politireformen. Politireformens mål om å bygge robuste fagmiljøer og spesialisere polititjenesten har i liten grad gjort seg gjeldende for arbeidet med ViNR. Det er imidlertid tvetydig hvor mye av politiarbeidet som bør spesialiseres på dette feltet – generalisten må uansett spille en viktig rolle i slike hendelser og saker. Spørsmålet om robuste fagmiljøer og spesialisering er også et spørsmål om nærhet og avstand til publikum; spesialisering av arbeidet med ViNR kan gi en større grad av profesjonalitet i politiarbeidet, men har sin omkostning i økt avstand til voldsutsatte. Artikkelen vil også ta opp modeller for hvordan spesialisten og generalisten kan samarbeide.