Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Åpen tilgang
(side 5-6)
av Steinar Bøyum & Espen Gamlund
Åpen tilgang
Kjærlighet og respekt
Svakheter og styrker ved David Vellemans teori om kjærlighet som en moralsk emosjon
Vitenskapelig publikasjon
(side 7-18)
av Monica Roland
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen ser nærmere på David Vellemans teori om kjærlighet (Velleman, 1999). Ifølge Velleman er kjærlighet for andre personer en moralsk emosjon i den forstand at den nødvendigvis involverer den moralske holdningen respekt; både kjærlighet og respekt er responser på personers iboende verdighet som formål i seg selv. Jeg tar her for meg det jeg anser som de to viktigste innvendingene mot denne teorien. Den første innvendingen er at hans teori ikke kan gjøre rede for det partikulære og selektive ved kjærlighet. Den andre innvendingen er at hans teori heller ikke kan redegjøre for forskjellige former for kjærlighet. Felles for disse innvendingene er at Velleman overser betydningen av den relasjonelle konteksten for kjærlighet. Selv om innvendingene er berettiget, medfører ikke det at vi må avvise Vellemans sentrale tese om respekt som en nødvendig betingelse for kjærlighet. Jeg argumenterer for at en teori om kjærlighet som en respons på en generisk verdi vi alle deler, er kompatibel med en teori om kjærlighet som en berettiget (eller passende) respons på grunner for selektivitet.

In this article I examine David Velleman’s account of love (Velleman, 1999). On his account, love for other persons is a moral emotion in the sense that it necessarily involves the moral attitude of respect; both love and respect are responses to the inherent value (dignity) of the other as an end in him- or herself. I consider two important objections to his account. The first objection is that his theory cannot account for the particularity and selectivity of love. The second objection is that his theory cannot account for different modes of love. Both objections stresses that Velleman ignores the importance of the relational context for love. However, even if these objections are justified, it does not follow that we need to reject Velleman’s central thesis; that respect is a necessary condition for love. Rather, I will argue that an account of love as a response to a generic value we all share, is compatible with a theory of love as a justified (or appropriate) response to reasons for selectivity.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 19-30)
av Anna Smajdor
SammendragEngelsk sammendrag

I denne artikkelen vil jeg vise at en form for udødelighet er så godt som uunngåelig for oss mennesker, uten behov for guddommelig inngripen. Jeg legger til grunn at fysikalismen er sann; jeg er en spesifikk sammenstilling av fysiske partikler. Det innebærer at hvis disse partiklene igjen ble sammenstilt på eksakt samme vis, vil jeg nødvendigvis komme tilbake til livet. Jeg imøtegår flere innvendinger mot dette forslaget fra Eric T. Olson. Han argumenterer for at partiklene umulig kan kombineres igjen når de først er spredd etter døden og at hvis det kunne la seg gjøre ville resultatet uansett ikke være den ekte meg, men en kopi. Jeg foreslår at vi kan forstå den tilfeldige fordelingen av partikler som kast med kosmisk terning. For hvert kast er sannsynligheten forsvinnende liten for at resultatet er meg, men over en uendelig tidsperiode vil sannsynligheten øke til utfallet blir så godt som uunngåelig. Jeg viser at selv om den identiske ansamlingen av partikler har andre årsaker enn de som skapte den originale meg, betyr ikke det at den bare er en kopi. Jeg anerkjenner at den denne formen for udødelighet trolig ikke vil appellere til verken teister eller ikke-teister. Jeg vil også understreke at forslaget hviler på en lineær tidsoppfatning, som nok ikke stemmer overens med rådende oppfatninger i fysikkfaget. Den versjonen av udødelighet som jeg foreslår her, er imidlertid like uunngåelig som mange andre ting vi tar for gitt, som også hviler på potensielt feilaktige oppfatninger om tid og rom.

In this paper, I aim to show that a certain form of immortality, without the need for any intervention from a supernatural being, is almost inevitable for human beings. I take a physicalist starting point: I am a certain configuration of physical particles. Thus, if these particles were reassembled in the same configuration, I would necessarily come back into existence. I address a number of objections raised against this prospect by Eric T. Olson, who argues that the reassembly of such particles following their dispersal after death would be simply impossible, and that if it did occur, it would necessarily be a mere replica rather than the real ‘me’. I suggest that the random redistribution of particles can be thought of as the throw of cosmic ‘dice’. With any specific throw, the likelihood that it yields the particular configuration that constitutes ‘me’ is vanishingly small. But over infinite spans of time, this likelihood increases until it becomes a near certainty. I show that even if this reconfiguration lacks the same causal features as those that gave rise to the original me, this cannot imply that the reassembled me is a mere replica. I acknowledge that my conjectured form of immortality may be unappealing to theists and non-theists alike. I also note that it rests on a linear conception of time, which may not harmonise with current thinking in physics. However, these issues notwithstanding, my conjectured version of immortality is at least as inexorable as many other things we take for granted, which also rest on potentially flawed beliefs about the nature of time and space.

Åpen tilgang
Med Kant mot ulikhet
Et demokratisk reformargument
Vitenskapelig publikasjon
(side 31-45)
av Kjartan Koch Mikalsen
SammendragEngelsk sammendrag

Med utgangspunkt i Kants rettsfilosofi, tar jeg til orde for at rettferdig maktutøvelse krever økonomisk omfordeling. Mot den vanlige oppfatningen om at Kants politiske tenkning mangler økonomiske implikasjoner, viser jeg hvordan republikanske fortolkninger av hans rettsfilosofi lykkes i å rekonstruere en overbevisende argumentasjon til fordel for offentlig fattigdomsbekjempelse. Jeg viser også hvordan de økonomiske implikasjonene av Kants teori går ut over offentlig støtte til fattige. Som institusjonelle frihetsbetingelser, har stater en plikt til å fjerne hindringer for demokratisk selvlovgivning. Det er rimelig å betrakte økonomisk ulikhet som en slik hindring. Offentlig fattigdomsbekjempelse er derfor utilstrekkelig. For å utøve politisk makt på en rettferdig måte, må offentlige myndigheter også iverksette tiltak for å minke gapet mellom de rikeste og de fattigste.

Taking Kant’s philosophy of right as my starting point, I defend the view that just exercise of political power requires economic redistribution. Against the common view that Kant’s political thinking has no economic implications, I argue that republican interpretations of his philosophy of right succeed in reconstructing a cogent argument in favor of public poverty relief. I also argue that the economic implications of Kant’s theory extend beyond public support of the poor. As freedom-enabling institutional structures, states are obliged to remove hindrances to democratic self-legislation. It is reasonable to consider economic inequality as such a hindrance, and so public provisions for the poor is not enough. In order to exercise political power in a just way, public authorities must also take measures to reduce the gap between the richest and the poorest.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 46-58)
av Fredrik Nilsen
SammendragEngelsk sammendrag

I sin korrespondanse med Gottfried Wilhelm von Leibniz stiller den tysk-engelske filosofen Sofie, kurfyrstinne av Hannover, spørsmål ved noen av de mest sentrale elementene i Leibniz sin filosofi. Dette gjelder monadebegrepet og teorien om preetablert harmoni generelt, samt hans løsning på sinn-kropp-problemet spesielt. Ifølge Leibniz er sinn og kropp to atskilte og uavhengige monader som virker parallelt ut fra en preetablert harmoni innstiftet av Gud, tilsvarende som to klokker virker parallelt, selv om de fungerer atskilt og uavhengig av hverandre. Sofie stiller spørsmål ved Leibniz sin teori fra et materialistisk ståsted, i mangt på tilsvarende måte som hennes søster, Elisabeth av Böhmen, gjør i sin korrespondanse med René Descartes. Gjennom disse spørsmålene og Leibniz sine svar på dem, får vi et bedre og mer sammenhengende bilde av Leibniz sin løsning på sinn-kropp-problemet enn den vi får fra hans mer fragmentariske og posthumt publiserte verk.

In her correspondence with Gottfried Wilhelm von Leibniz, the German-English philosopher Sophia, duchess of Hanover, questions some of the most central elements in the philosophy of Leibniz. This hold for the concept of monads and theory of pre-established harmony in general, and his solution to the mind-body problem in particular. According to Leibniz, mind and body are two separate and independent monads that work parallel due to a pre-established harmony invented by God, in the same way as two watches work parallel, although they work separate and independent from each other. Sophia questions Leibniz’ theory from a materialistic point of view, much in the same way as her sister, Elizabeth of Bohemia, does in her correspondence with René Descartes. Through these questions and Leibniz’ answers to them, we get a better and more continuous picture of Leibniz’ solution to the mind-body problem as we get from his more fragmentary and posthumous philosophical works.

Intervju
Åpen tilgang
Nils Klim-samtalen 2019
Intervju med Finnur Dellsén, vinner av Nils Klim-prisen 2019 (09.11.2019)
(side 59-67)
av Ole Hjortland
Kommentar
Åpen tilgang
Brev til redaktørene
20. september 2020
(side 68)
av Hege Dypedokk Johnsen, Hannah Monsrud Sandvik & Hilde Vinje

www.idunn.no/nft

Norsk filosofisk tidsskrift er en viktig formidlingskanal for norske filosofer, og representerer både bredden og det beste innen norsk filosofi.

Tidsskriftet legger hovedvekten på spesifikke faglige problemstillinger og artikler som presenterer sentrale filosofiske forfatterskap, og publiserer dessuten bidrag fra de øvrige skandinaviske landene. Temautgavene dekker en rekke ulike filosofiske emner. Tidsskriftet er åpent for debattinnlegg og anmeldelser av aktuell filosofisk litteratur.

Redaktører

Steinar Bøyum, professor, Universitetet i Bergen

Espen Gamlund, professor, Universitetet i Bergen

Redaksjonssekretær

Sveinung Sundfør Sivertsen, Universitetet i Bergen

Redaksjonsråd

Solveig Aasen, forsker, Universitetet i Oslo

Trine Antonsen, førsteamanuensis, UiT Norges arktiske universitet

Ole Thomassen Hjortland, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen

Odin Lysaker, professor, Universitetet i Agder

Kjartan Koch Mikalsen, førsteamanuensis, NTNU Trondheim

Julie Zahle, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen

   

Design: Type-it AS, Trondheim

Sats: Tekstflyt AS

Omslagsdesign: KORD

ISSN Online: 1504-2901

DOI: 10.18261/issn.1504-2901

   

Tidsskriftet utgis under rettighetslisensen CC-BY-NC 4.0

   

Norsk filosofisk tidsskrift utgis av Universitetsforlaget med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

   

© Universitetsforlaget 2021 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon