Vår tids debatt om aktiv dødshjelp har fellestrekk med abortdebatten på 60- og 70-tallet. Men det folkelige engasjementet er labert, og diskusjonene er ofte mer preget av refleks enn refleksjon. Norge har godt av at denne debatten blir både hetere og mer kunnskapsbasert. I boken Aktiv dødshjelp – etikk ved livets slutt gjør Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri et godt arbeid med å tydeliggjøre de viktigste etiske dilemmaene som må tenkes gjennom når spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp kommer på samfunnets dagsorden. Boken på drøyt 100 sider behandler begge siders argumenter på en måte som er filosofisk solid og samtidig tilgjengelig for alle.

Hvorvidt aktiv dødshjelp bør legaliseres i Norge er så vel et filosofisk som et politisk spørsmål, og folks holdninger har historiske røtter både i kristenkulturen og i Nazi-Tysklands uhyrlige massedrap under merkelappen «eutanasi». I «eutanasiprogrammet» tok de første drapsprogrammene sikte på å utrydde svake elementer i egen rase, og man startet med de funksjonshemmede. De ble klassifisert som undermennesker og skulle «få slippe» å leve med sine avvik. I utryddelsen av jøder og andre stilte ikke drapsmennene spørsmål ved ofrenes menneskeverd – de var per definisjon ikke regnet som mennesker. Frykten for et syn som graderer menneskeliv er derfor ikke irrasjonell. Som forfatterne påpeker, er likevel den eneste sammenhengen mellom dette og aktiv dødshjelp i dag, navnet.

Når den politiske debatten om aktiv dødshjelp flammer opp i Norge, har debattantene en tendens til å vake på overflaten av spørsmålet – med enkle, velprøvde argumenter og hakking på stråmenn. Under overflaten ligger følelser, identiteter og verdier som har bygget seg opp over århundrer. Det er bra at filosofer gjør jobben med å dykke ned og tilby seg å rydde i denne materien.

Nylig illustrerte leder av Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, en debattstil mer preget av merkelapper enn av argumenter, i et utspill der han kritiserte miljøbevegelsen og Miljøpartiet de Grønne for å likestille dyr og mennesker. Ut fra dette karakteriserte han aktiv dødshjelp som et eksempel på en «farlig tankegang» som visker ut menneskeverdet.

Nye tider trenger nye normer

De som er positive til aktiv dødshjelp mener gjerne at noen av dogmene vi har med oss – som har vært nødvendige å holde fast ved i førmoderne tid – må revideres når verden endrer seg. Ett eksempel er at drap alltid er galt. «Vi vil ta til orde for at drap i noen tilfeller kan være riktig og at aktiv dødshjelp er et eksempel på et slik tilfelle,» skiver forfatterne. Dette henger sammen med graden av lidelse, og hva det kan gjøre med et menneske. Moen og Sterri er gode i sine redegjørelser for dette.

Et sentralt bidrag i boken er forfatternes tre premisser for å legalisere aktiv dødshjelp:

  • At livet, for noen, kan være svært ille.

  • At døden kan være et gode sammenlignet med et slikt liv – ikke fordi døden som sådan er god, men fordi den er et nullpunkt (intet).

og

  • Nettopp fordi det er vanskelig å vite om det er rett eller galt å avslutte et liv, bør vi legge stor vekt på den enkeltes selvbestemmelse.

Motstandere av dødshjelp vil gjerne nikke på hodet til at det ville vært best for enkelte svært lidende mennesker om de fikk dø. Men de frykter samtidig at hvis vi åpner for at det kan være riktig å ta liv, vil det gjøre noe med oss, som mennesker og som samfunn. Moen og Sterri eksemplifiserer med argumentasjon fra Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen: «Det er et dilemma at lindrende behandling ikke kan fjerne all smerte, og jeg forstår at noen vil slippe. Men konsekvensene av å gjøre det å ta liv til norsk lov er for store». Mange av argumentene mot aktiv dødshjelp bunner i en forståelig redsel for at menneskelivet skal få mindre verdi i samfunnet om vi åpner opp for at noen kan få mandat til å hjelpe andre å dø.

I boken tar Moen og Sterri oss gjennom ulike versjoner av dette motargumentet. En variant går ut på at det kan bli vanskelig å avgrense hvem som skal få tilbudet hvis man først åpner for dødshjelp. En annen at man reduserer verdien til de som kommer innenfor denne kategorien. En tredje er at sårbare grupper i samfunnet kan føle seg presset til å benytte seg av dødshjelp, fordi dette blir normalisert i samfunnet. En fjerde hevder at hvis dødshjelp blir legalisert, vil det etter hvert åpne tilbudet opp for flere og flere – slik at det å ta liv til slutt har blitt en normal byråkratisk prosedyre. Redselen handler om at legalisering kan åpne en dør vi ikke klarer å lukke etterpå.

Hva er «menneskeverd»

Et av de tilbakevendende temaene i dødshjelp-debatten er hvordan man tenker på «menneskeverd» eller «verdighet», og hva dette innebærer for synet på dødshjelp. Forfatterne kunne med fordel brukt noe mer plass på akkurat denne diskusjonen.

At alle mennesker har en unik og ukrenkelig verdi, har røtter både i opplysningstid og kristendom og er formalisert gjennom menneskerettighetene. Spørsmålet er hva det skal bety for synet på aktiv dødshjelp. Nei-siden mener livet i seg selv er det som er ukrenkelig og hellig. Dermed kan man ikke ta liv. Aktiv dødshjelp er per definisjon galt, selv om noen innstendig ber om det. Dette synet er absolutt, og det er den samme argumentasjonen som brukes i abort-debatten.

Ja-siden mener at «liv» som sådan kan sees på som en beholder, og er først og fremst opptatt av at det må være et levelig innhold i livet. Moen og Sterri tolker menneskeverds betydning slik: «alle mennesker har samme krav på å få sine interesser ivaretatt og bli behandlet som unike mennesker uavhengig av deres velferdsnivå». Å respektere andres verdighet, innebærer at de selv kan få velge, også hvordan de vil dø, hvis de lider uutholdelig. Dette synet åpner for aktiv dødshjelp.

Norge ligger bak i utvikling

Viktige spørsmål er om Nederland og Belgia – som var blant de første landene som legaliserte eutanasi utført av leger – beveger seg i den retningen norske dødshjelp-motstandere frykter, og om det er realistisk at vi ville gått i en slik retning om vi legaliserte eutanasi i Norge. Moen og Sterri påpeker at det har skjedd en holdningsendring i Nederland og Belgia, men det er uenighet om det er en utglidning eller ikke.

Nederland har over 6000 eutanasidødsfall i året. I dag utgjør dødsfall som skyldes eutanasi fire prosent av alle dødsfall i Nederland. Dette innebærer en økning siden 2002. Samtidig har andelen selvmord blant eldre gått kraftig ned. Noen vil mene at det er en negativ utvikling at flere benytter seg av ordningen. Andre, som Moen og Sterri, framholder at det kan bety at flere lidende får den hjelpen de ønsker seg, og at flere slipper å frykte en smertefull død.

Nederland har prøvd å unngå utglidning på flere måter, kanskje viktigst ved at drap fortsatt er kriminelt. Ingen lege får forhåndsgodkjent en eutanasi. Alle sakene gjennomgås i ettertid av en kommisjon, som består av en lege, en dommer og en etiker. Det må dokumenteres at en omhyggelig prosedyre er fulgt for at legen ikke skal bli anmeldt.

Oregon-modellen, som etter hvert har blitt praksis i flere amerikanske stater, er en strengere modell – der kun de med et halvt års forventet levetid får muligheten til legeassistert selvmord. Her har det vært liten endring i praksis de siste 20 årene, og aktiv dødshjelp står i Oregon og Washington for minimale 0,3-0,4 prosent av det totale antallet dødsfall.

I flere andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, har aktiv dødshjelp, i ulike former, nå blitt legalisert. Det gjelder Canada og deler av Australia.

Det er å forvente at debatten vil øke i styrke i Norge, og at spørsmålet om legalisering vil bli politisk mer aktuelt i løpet av de neste 20 årene. I Nederland førte en rekke rettsdommer og en stadig mer engasjert offentlig samtale til at det som i realiteten var praksis, endelig ble formalisert gjennom loven i 2002.

I Norge har spørreundersøkelser vist at et flertall støtter legalisering av aktiv dødshjelp. Legene sier stort sett nei, men også de er på gli, viser nye undersøkelser. Som Moen og Sterri påpeker er nordmenns positive holdninger «en del av en større internasjonal trend».

Samtidig vet vi at en stadig større del av befolkningen vil bli gamle. Av disse er det mange som vil leve lenger enn det som tidligere har vært vanlig, og for noen av disse vil den siste delen av livet være preget av lidelse og hjelpeløshet. I Norge har også pasientrettigheter blitt satt høyere på dagsorden og selvbestemmelse blir sett på som viktigere enn før.

At folkeopinionen støtter en sak, er likevel ikke nok. Det må også være en politisk aktør som er villig til å sette saken på agendaen til de relevante institusjonene, og en politisk mulighetsstruktur som gjør at et slikt forslag kan lykkes. I både Nederland og Belgia var dette til stede. En slik politisk aktør er ennå ikke på plass i Norge. Partiene kan likevel bli mer villige til å diskutere eutanasi hvis dette blir et mer uttalt krav fra folket. Hvis en endring skal skje må debatten varmes opp – det må bli et enda større engasjement, som tilfellet var med abort.

Forfriskende form

Noe av det som gjør boken til Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri spennende å lese, også for oss som har kjennskap til problemstillingene fra før, er at forfatterne hele tiden snakker til leseren, og bruker mye plass til metarefleksjoner. Boken underviser uten å bli belærende, og forfatterne er ærlige om sine intensjoner. Gjennom hele boken bestreber forfatterne seg på å vise respekt og være klare, nøkterne og rettferdige i sin fremstilling av argumenter de ikke er enige i. Det er forfriskende, og det er viktig. Denne saken er emosjonelt viktig og ganske sår for mange.

Ett eksempel er når forfatterne vurderer argumentet om at livshjelp er en fullverdig erstatning for dødshjelp. Med livshjelp menes lindrende sedering eller andre former for hjelp som gjør det mulig å leve videre, trass i langt fremskreden sykdom. Her anerkjenner de at medisiner ikke kan erstatte kjærlig omsorg og mellommenneskelig kontakt, men de godtar ikke premisset om at man må velge mellom enten livshjelp eller dødshjelp. «Vi er (...) langt unna en situasjon der livshjelpen er så god at ingen vil ønske seg aktiv dødshjelp. Forskning fra Universitetet i Bergen har funnet at så mange som 46 prosent av de som dør på norske sykehjem dør med store smerter. Selv om lindrende behandling ofte ville ha kunnet døyve den fysiske smerten, er det også viktig å huske på at lidelse er så mye mer enn bare fysisk smerte. Mange opplever åndenød, angst, depresjon og søvnløshet i tiden før de dør.»

Moen og Sterri understreker gjennomgående at aktiv dødshjelp-spørsmålet ikke er et spørsmål med enkle svar. «Folk som påstår enten at det åpenbart bør være tillatt eller at det åpenbart bør være forbudt, har antakelig ikke klart å ta innover seg tyngden av hva motparten i debatten sier», skriver de. De understreker at det vil være mange uforsvarlige måter å innføre aktiv dødshjelp på. «Det interessante er om det finnes noen måter å gjøre det på som er forsvarlige.»

Forfatterne viser med denne boken at aktiv dødshjelp ikke først og fremst er et helsefaglig spørsmål, men et etisk og eksistensielt spørsmål. Boken deres vil være nyttig for debattanter på begge sider av spekteret, og som en lett tilgjengelig innføring i temaet for alle som er interesserte. Flere bøker om dødshjelp har den siste tiden kommet ut i Norge. Denne boken tar debatten et skritt fremover for oss som tror det vil være et gode om aktiv dødshjelp, under strenge betingelser, blir lovlig. Den er også et lyspunkt for alle som ønsker et bedre debattklima rundt vanskelige etiske spørsmål.