Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Dagfinn Føllesdal: Et personlig og faglig portrett

Dagfinn Føllesdal: A Personal and Academic Portrait
Professor, Universitetet i Oslo

Olav Gjelsvik tok doktorgrad i filosofi i Oxford i 1986, og har siden vært tilknyttet UiO og vært kollega av Dagfinn Føllesdal. Han har vært gjesteforsker/gjesteprofessor ved Berkeley, Oxford, LSE og Paris. Han har hatt en lang rekke tillitsverv og faglige og administrative oppgaver, blant annet som senterleder ved CSMN, et senter for fremragende forskning. Han har publisert bredt, men ikke så veldig mye. Han er medlem av i alt fire vitenskapelige akademier, de to norske og to internasjonale.

Dagfinn Føllesdal har vært en avgjørende faglig kraft i norsk filosofi i den senere del av det 20 århundre. Denne artikkelen vil tegne et bilde av filosofen, og gi et lite dypdykk rundt det jeg mener er hans viktigste bidrag: hans arbeid rundt singulær referanse i modale og andre kontekster med utgangspunkt i hans doktoravhandling ved Harvard og mange senere publikasjoner rundt denne problematikken. Her vil jeg evaluere hans arbeid og vurdere dets betydning både historisk og systematisk. I tillegg vil artikkelen gi noen drypp om kollegaen og universitetsmannen og også mennesket Dagfinn. Jeg skal omtale filosofen og universitetsmannen som DF, ellers bruke fornavnet Dagfinn i det mer personlige.

Nøkkelord: Dagfinn Føllesdal, Frege, Husserl, Quine, referanse, modalitet, fenomenologi, personlig portrett

Dagfinn Føllesdal has been a major and decisive force in Norwegian philosophy in the later part of the 20th century. This article will paint a picture of the philosopher, with a focus on what I consider his most important contribution: his work in the philosophy of language on singular reference in modal and other contexts, to be found in his doctoral dissertation at Harvard and many later publications about these issues. Here I will evaluate his work and assess its importance, both systematically and historically. In addition, the article will provide glimpses of the colleague, i.e. the university academic and teacher, and also of the person Dagfinn.

Keywords: Dagfinn Føllesdal, Frege, Husserl, Quine, reference, modality, phenomenology, personal portrait

Det er vel kjent at da DF ankom Harvard for å ta doktorgrad i filosofi, fikk han vite at han var blitt tatt opp til doktorgradsprogrammet i matematikk og skrevet inn på matematisk institutt. Han hadde på det tidspunkt god utdannelse i begge fagene. Det hadde mye av sin bakgrunn i at hans opprinnelige mål var å arbeide med kvantemekanikk, og for det trengte han skikkelig kunnskap og bakgrunn i både matematikk og filosofi. En spekulasjon rundt dette opptaket som jeg finner sannsynlig, er at det kan ha spilt en rolle for plasseringen av søkeren dersom Thoralf Skolem skrev anbefalingsbrev. Skolem var på det tidspunktet en av de best kjente vitenskapsmenn fra Norge i relevante internasjonale fagmiljøer, og han var tilknyttet matematisk institutt i Oslo. Men dette forblir en spekulasjon – og jeg tror ikke noen i dag vet noe sikkert om hva som skjedde. Det vi vet er at DF ville over til filosofisk institutt; han ville arbeide med W.v.O. Quine og hans filosofi, og dette ble etter hvert ordnet.

DFs bakgrunn var dermed både fysikk, matematikk og filosofi. Hans filosofiske bakgrunn var særlig magisteravhandlingen om Husserl og Frege, som ble publisert på tysk, og er en av ytterst få norske magisteravhandlinger som ble et anerkjent bidrag til den internasjonale forskningslitteraturen, i dette tilfellet særlig Husserl-forskningen (Føllesdal, 1958). Rune Slagstad har skrevet at Hans Skjervheim var den første til å skrive avhandling om Husserl i Oslo, og at det på 50-tallet bød på store utfordringer å skrive om denne filosofen i Oslo-miljøet. Dette er dobbelt feil: DF var helt klart først ute. I tillegg var det ikke større utfordringer enn at hans avhandling ikke bare ble godkjent, men ble så god at den faktisk skulle sette varige spor i internasjonal Husserl-forskning. 10 år etter at han kom til Harvard, dvs. etter hjemkomsten til Norge midt på 60-tallet, publiserte DF i 1969 en glimrende artikkel om Husserls begrep «noema» i The Journal of Philosophy (Føllesdal, 1969b). Det kom også en rekke andre viktige arbeider om Husserl fra DFs side, blant annet en instruktiv artikkel om forholdet mellom Husserl og Heidegger som underbygger Husserls eget utsagn i sine notater om at Heidegger i betydelig monn oversatte Husserls filosofi til et dyptklingende språk.1 Artikkelen om noema er kanskje den viktigste artikkelen DF skrev om Husserl. Hans tolkning av Husserl fikk sin egen betydelige virkningshistorie: Ikke minst på USAs vestkyst arbeider flere i det som kalles Føllesdal-tradisjonen i Husserl-tolkningen. Det er særlig grunn til å nevne fremragende forskere som David Woodruff Smith og Ronald MacIntyre, og jeg vil også nevne Richard Tieszen selv om han ikke er Husserl-forsker på samme måte som de andre to. Det er mange andre rundt omkring som forsker på Husserl i denne tradisjonen; Christian Beyer i Göttingen er den fremste i Tyskland.

Husserl-forskningen og fenomenologien og dens røtter mer generelt ble en hovedpilar i DFs filosofiske arbeid gjennom livet, opp til i dag. En annen, og etter mitt skjønn den viktigste pilaren, er språkfilosofi og grunnlagsproblemer i denne, aller helst rundt modalitet. Det var i dette feltet doktoravhandlingen hans kom i 1961, det var i dette feltet det var mest fokus på Harvard rundt 1960, det var i dette feltet hans veileder Quine hadde gjort flere av sine viktigste arbeider og det var i dette feltet virkningshistorien av DFs arbeid ble størst. Flere aspekter ved dette er ikke godt kjente, og på noen punkter vil jeg derfor tillate meg et lite dypdykk.

1. Harvard

Rundt 1960 var tyngdepunktet i filosofisk forskning i USA, og innad i USA var Harvard viktigst. Det er riktig å si at en kremgenerasjon av amerikanske (og noen andre) filosofer ble utdannet her i denne perioden: det beste stedet tiltrakk seg de beste studentene. Hit kom DF med en solid bakgrunn i fysikk og matematikk, og med en betydelig, men noe mer tilfeldig og mindre systematisk bakgrunn i filosofi. Å tilegne seg systematisk dybde i filosofi er vanligvis et krevende og møysommelig arbeid. Det å tilhøre et fruktbart og levende fagmiljø i forskningsfronten er ikke bare til god hjelp for dette, det er ofte avgjørende, og vil alltid gjøre en slik prosess langt raskere. Problemet for mange norske filosofer har vært at innholdet i utdannelsen i Norge har vært for tilfeldig, mange ganger basert på det som nødvendigvis måtte være dårlig informerte valg fra en altfor stor meny. Forskningsmiljøet har som miljø vært for svakt rent systematisk helt inn i det 21. århundre, mens det i dag er langt sterkere. På den andre side er det langt fra lett å komme til et sterkt miljø der de andre har en langt bedre systematisk bakgrunn enn deg. Man må arbeide hardere enn alle andre for å evne å møte utfordringene, og disse andre arbeider sannelig hardt nok! Man må på langt kortere tid enn de andre mestre og forstå systematikken og dybden i problemene dersom man selv skal kunne bidra til å utvikle problemforståelsen og bringe forskningen framover.

DF engasjerte seg som kjent i Quines kjerneprosjekter, og Quine var den sentrale filosofen. Quines modne filosofiske posisjoner kan oppfattes som en respektfull, men dypt kritisk respons til Carnap, en respons med inspirasjon blant annet fra amerikansk pragmatisme. Carnaps syn på grunnlagsproblemer i semantikk, og derunder begreper om analytisitet, modalitet og intensjonale kontekster ble gjenstand for kritisk motstand fra Quines side, og problemene rundt det a priori, analytisitet og nødvendighet kom til å stå sentralt i flere av Quines skrifter. Quine uttrykte generell skepsis overfor tradisjonelle filosofiske begreper/teorier, overfor det han kalte Aristotelisk essensialisme, og overfor vår common-sensiske eller dagligdagse forståelse av modalitetene, epistemiske så vel som metafysiske. Carnap var også en radikal kognitiv reformator, kritisk mot mange begreper, men Quine gikk lenger på noen felter og var svært kritisk til Carnaps avgjørende bruk av for eksempel modaliteten nødvendighet.

Quines diskusjon av modaliteter benyttet seg av argumenter tilhørende et knippe av argumenter som 20-30 år senere kom til å bli omtalt som The Slingshot (benevnelsen er fra Barwise & Perry, 1983). Disse argumenter går tilbake til Frege, og ble benyttet av mange. De ble for eksempel benyttet av Davidson på noen andre måter enn av Quine, og tidligere av Church og Gödel. De argumentene Quine benyttet går noe forenklet ut fra et Carnap-type syn, nemlig at termer som navn og bestemte beskrivelser kan sies å tilhøre en enhetlig semantisk kategori, kjennetegnet ved at det objekt de refererer til utgjør deres semantiske verdi, eller referanse. Dette kalles da singulære termer. Dersom man substituerer singulære termer med samme referanse (dvs. samme ekstensjon, men ulik intensjon) for hverandre i epistemiske og/eller modale kontekster, noe man skulle tro man kunne gjøre dersom den semantiske verdi var den samme, så får man absurditeter. Quine argumenterte for at dette viste at modale og epistemiske kontekster hadde store problemer ved seg, problemer vi ikke forsto, og han holdt fast ved at det beste ville være å holde seg til det han kalte et ekstensjonalt vitenskapelig språk, et språk som unngikk disse problemene, og der man kunne substituere termer med samme semantiske verdi. Dermed ble det stilt avgjørende tvil ved Carnaps prosjekt i den grad det baserte seg på bruk av nødvendighetsbegrepet. En forholdt seg likevel ganske lojalt til Carnaps grunnleggende semantiske tenkning, distinksjon mellom «extension and intension», og bruken av denne for alle termer. Quines eksempler og argumenter kunne på den andre siden også sies å vise at det var merkeligheter og uakseptable konsekvenser ved å holde fast ved det svært utbredte syn (som også var Carnaps syn) at navn og bestemte beskrivelser tilhørte samme semantiske kategori. Denne muligheten skulle DF finne og utvikle.

Samtidig med at Quine framførte sitt skeptiske syn rundt modalitetene, hadde det blitt gjort store framskritt i forståelsen av modaliteter gjennom framveksten av modal logikk i slutten av 50-tallet. Her var skandinaviske filosofer som Georg Henrik von Wright, Stig Kanger og Jaakko Hintikka viktige pionerer. Noen av disse arbeidene var ganske utilgjengelige, særlig Kangers, men DF hadde god kunnskap om innholdet i dem. Den meget unge Saul Kripke dukket opp samtidig fra det store intet (med andre ord fra Midt-Vesten), og gjorde viktige ting rundt modal logikk som 17-åring. Dette nye fokuset på modaliteter gjennom modal logikk, sammenholdt med Quines skeptiske arbeider om det samme, er viktig bakgrunn for DFs doktoravhandling. Avhandlingen gir både en klargjørende framstilling av Quines skeptiske argumenter, på noen punkter vel så klar som Quines egen, og viser slik styrken i kritikken av Carnap. Samtidig viser den også at med et semantisk skille mellom genuine navn på den ene siden og andre termer, som bestemte beskrivelser, på den andre, vil Quines skeptiske argumenter rundt modale utsagns semantikk kunne svekkes eller falle i hop. Man ville med en identifisering av egennavn som «genuine» singulære termer kontra bestemte beskrivelser ha på plass en avgjørende semantisk distinksjon som kunne kaste helt nytt lys over debatten rundt modalitetene. Senere forskning fanget opp mye av den samme distinksjonen som DF lanserte i 1961 med termer som «rigide designatorer», ev. kontrastert med «fleksible designatorer».

Når en i dag ser tilbake mot denne perioden, er det tydelig at det rundt 1960 skjedde mye avgjørende rundt de helt grunnleggende semantiske distinksjoner. Dette hang på et mer generelt nivå blant annet sammen med en dynamisk utvikling mot å bruke logisk teori i byggingen av en systematisk semantisk teori for naturlige språk. Det reiste spørsmål rundt logisk teori. (Et eksempel på dette er arbeidene til Tarskis elev Richard Montague.) Dette bidro til å skape en ny situasjon i og for språkfilosofien. Samtidig var det grunner i filosofisk logikk til å reise lignende spørsmål; et samtidig eksempel var nettopp utfordringene rundt tilnærmingen til grunnleggende filosofiske begreper som referanse, logisk ekvivalens, og bruken av disse i et filosofisk program som Carnaps.

Carnap hadde et klart reformatorisk prosjekt som ikke var veldig opptatt av naturlige språks faktiske semantikk, mens det er riktig å si at både Russell og Frege så dette noe annerledes. Carnaps radikale program benyttet seg av grunnleggende logisk-semantiske og filosofiske begreper, og han så seg selv som stående i tradisjonen fra Frege som han hadde studert hos. Et grunnleggende synspunkt hos Carnap var at en term bestemte sin ekstensjon gjennom sin intensjon, og intensjon lå svært nært det vi kan tenke på som språklig mening i det reformerte språket. DF snakker om Frege-Carnap-tilnærming, jeg vil isolere dette som Carnaps tilnærming. Carnap og for så vidt også Quine hadde i sine prosjekter et skille mellom ekstensjonale og intensjonale kontekster. I ekstensjonale kontekster kunne man substituere termer med samme ekstensjon uten at sannhetsverdien av helheten ble endret. På dette punktet var det ikke noe avgjørende semantisk skille mellom singulære og generelle termer i naturlig språk.

Utviklingen mer generelt innebar derfor potensielt nye perspektiver på forholdet mellom hovedtradisjonene i logisk teori, for eksempel hvordan man burde tenke rundt logisk ekvivalens. Kort og enkelt sagt, så innebar dette at noe hos Frege og Russell man ikke hadde sett så nøye på kunne komme til syne, og at forskjellene mellom Frege og Russell også kunne komme mye klarere til syne, og med det også hvordan de skilte seg fra Carnap. Her lå det faktisk et uutnyttet potensial.

1.1 Historisk bakgrunn: Frege og Russell

Freges syn var, slik jeg ser det, annerledes enn Carnaps. Her skiller jeg meg kanskje noe fra DF, og i alle fall fra slik DF må ha sett ting i 1960. Freges avgjørende semantiske grunnprinsipp er at man alltid i alle kontekster kan skifte ut termer som har samme referanse, dvs. har samme «Bedeutung», uten at setningens sannhetsverdi endres. Dette er grunnleggende i hans tilnærming, som dermed åpner for at en og samme term kan ha ulik referanse i ulike kontekster. Det som for Carnap gjelder i noen spesifikke kontekster, at man substituerer termer med samme referanse, gjelder ifølge Frege i alle kontekster. Hans semantiske teori er i denne bestemte forstand fullstendig «ekstensjonal», i det absolutt alle kontekster er «referensielt transparente» sett fra Freges ståsted. Frege trenger dermed ikke kontrasten ekstensjonal-intensjonal for kontekster slik Carnap forsto denne kontrasten. Et annet viktig forhold er samtidig at for Frege er referanse («Bedeutung») for predikater ikke identisk med ekstensjonen til begrepet.2 Referansen for predikater er begrepet det står for, sett som en funksjon som tar oss fra et objekt til en sannhetsverdi. Referansen til predikater er dermed ikke et objekt, men en funksjon, mens de objektene som blir tatt til sannhetsverdien sann av en gitt slik funksjon, utgjør den mengde objekter som er ekstensjonen (i Freges forstand) til predikatet. Ekstensjonen til et predikat er dermed et objekt, en mengde, mens referansen til predikatet ikke er ekstensjonen, men tilhører en helt annen ontologisk kategori enn denne ekstensjonen. Det er et dypt skille hos Frege mellom «mettede» og «umettede» termer, og et ontologisk skille mellom mettede og umettede referanser, og dette skillet tjener viktige teoretiske formål hos Frege. Referansen til en umettet term er alltid selv umettet, slik en Fregeansk funksjon nettopp er, mens ekstensjon er en mengde og dermed et «mettet» objekt.

Frege løste derfor problemene ved de vanskelige («kontroversielle») kontekstene (særlig de epistemiske) på en helt annen måte enn det som var framme i diskusjonen mellom Carnap og Quine; nemlig ved at samme syntaktiske enhet eller term i en slik kontekst ville skifte referanse, og referere til det som normalt er sitt eget «Sinn». (Carnap og særlig Quine fant «Sinne» problematiske, ikke minst fra et fysikalistisk eller naturalistisk ståsted.) Referansen til en syntaktisk gitt term skiftet dermed fra kontekst til kontekst hos Frege, mens man aldri noe sted kunne forandre sannhetsverdien av et hele (som en setning) ved å substituere termer med samme referanse.3 Dersom en term refererte til sitt vanlige «Sinn» i en kontekst, kunne man bare substituere denne termen med en term som også refererte til det samme «Sinn» som her var referansen i denne konteksten dersom man skulle bevare sannhetsverdien, dvs. setningens referanse. Merk også at i og med at det var forskjell på referanse og ekstensjon for generelle termer, ville det ha store implikasjoner, da det alltid var referansen som måtte være den samme ved substitusjon, ikke ekstensjonen. Det kunne heller ikke på noen måte tas for gitt at Sinn simpelthen beløp seg til en bestemt beskrivelse for singulær eller allmenn beskrivelse for generelle termer. Forholdet mellom Sinn (som språklig mening) og «måten en referanse var kognitivt gitt», dvs. «mode of presentation», var gitt med et klart forbehold om identitet dem imellom allerede i «Sinn und Bedeutung». Man kunne dermed tenke seg at noen «Sinn» ikke fullt ut inneholdt en «mode of presentation», og dette er særlig aktuelt når man tolker Frege i tilfellene demonstrativer og indeksikalier. Og selv om Frege brukte bestemte beskrivelser som eksemplifikasjoner på Sinn til singulære termer, er det klart at kategorien «mode of presentation» måtte kunne være andre kognitive størrelser enn slike beskrivelser. Man ville i noen tilfeller, som i indeksikalier, trenge mer enn termens «Sinn» for å ha en «mode of presentation».4

Et siste viktig punkt er at Frege ikke engasjerte seg spesielt i spørsmål rundt modale kontekster (i tilfellet metafysisk modaliet). Jeg skal snart framheve at de synes såpass klart forskjellige fra epistemiske kontekster; det ikke er opplagt at det inntreffer noe Fregeansk referanseskift her. En pris Frege måtte betale ved sitt temmelig komplekse syn på epistemiske kontekster, var at man kunne få problematisk mange «Sinne» ved iterasjon (Som i «Per tenkte at Jon tenkte at Grete tenkte at Per var en drittsekk»). Det som likevel er avgjørende på dette punktet er at for Frege var prinsippet om at man alltid kan substituere termer med samme referanse i alle kontekster uten at helhetens referanse endres. Freges tilnærming adskiller seg slik fra Carnap og det meste av senere semantisk tenkning. I en viss forstand ligger Carnap nærmere det som synes gitt ved overflatestrukturen i språket.

Russells teori om bestemte beskrivelser er ett av hans store bidrag, og denne skilte seg fra Freges syn ved at Russells teori ikke behandlet bestemte beskrivelser som singulære termer, men som generelle termer i en kompleks konstruksjon med identitetspredikat og kvantorer. Dette var designet som en reduktiv analyse av beskrivelser til generelle termer, og Russells analyse av bestemte beskrivelser var dermed slik at han gav de en logisk-semantisk struktur radikalt forskjellig fra overflatestrukturen de synes å ha i naturlig språk. Mens Frege benyttet referanseskiftene for å forklare semantiske fenomener, kunne Russell langt på vei behandle slike tilfeller på en helt annen måte nettopp gjennom denne analysen av bestemte beskrivelser. Dette grepet hos Russell åpnet for spennende tilnærminger i tilfellet modale og epistemiske kontekster, der kvantorenes «scope», «wide scope» og «narrow scope», kunne få en avgjørende rolle og åpne for ulike tolkninger av en setning. En slik tilnærming har etter mitt skjønn mye for seg i svært mange sammenhenger, selv om Russell i mindre grad utforsket dette i forhold til de mange kontekster i naturlig språk. Hans teoretiske bruk av bestemte beskrivelser i Principia skjedde i kontekster der han og Whitehead først beviste at man kunne bruke en avleda slutningsregel med den virkning at man i disse kontekstene for enkelhets skyld kunne betrakte det semantiske bidrag (verdi) til en bestemt beskrivelse som det objektet beskrivelsen var sann om. Det fulgte ikke av dette at man alltid kunne gjøre det i alle kontekster, som f.eks. epistemiske eller modale kontekster, det hadde man ikke noe bevis for. Da ville «scope» komme inn osv.

Russell hadde for øvrig et skarpt skille mellom genuint refererende termer og generelle termer (derunder bestemte beskrivelser), men klassen av slike genuint refererende termer var veldig liten, og inkluderte ikke vanlige egennavn, som han analyserte ved hjelp av sin teori om bestemte beskrivelser. Russells teori om bestemte beskrivelser ligger heller ikke nær overflatestrukturen i språket.

1.2 Konteksten rundt 1950-60 og DFs bidrag

Med framveksten av semantisk teori for naturlig språk ble man altså stilt overfor nye store valg, blant annet rundt de logiske og semantiske grunnbegrepene, ikke minst fordi naturlige språk er fulle av epistemiske og modale kontekster. Både Russells og Freges syn måtte møte store utfordringer, men begge hadde også en basis for å komme et interessant stykke på veg.

Carnaps grunnsyn var på noen måter enklere enn både Russells og Freges, og nærmere overflatestrukturen enn begge forgjengerne. Det hadde ikke Freges semantiske skifter og kompleksitet og ei heller det viktige skillet mellom referanse og ekstensjon i tilfellet generelle termer. Russells syn på bestemte beskrivelser som analyserbare og reduserbare til komplekse utrykk med generelle termer og kvantorer var ikke til stede hos Carnap slik som det var hos Russell. Carnaps syn hadde et tydelig reformatorisk siktemål, men var oversiktlig, klart og presist. Det var også langt lettere å kritisere.

Rundt 1960 var den dominerende tilnærming til filosofisk semantikk innenfor Carnaps begrepshorisont, og kompleksiteten og mulighetene hos Frege og Russell var ikke bare ute av fokus, det var langt på veg noe man kjente til i beste fall, og så på som noe litt esoterisk som man hadde lagt bak seg. Dette gjaldt i en viss grad også DF. Han mente, helt riktig, at vi måtte ha på plass en semantisk behandling av modale og epistemiske kontekster; her adskiller han seg noe fra et sterkt reformatorisk prosjekt av den typen som både Carnap og Quine hadde. Det innebar at han måtte motstå Quines argumenter som skulle vise at modale og epistemiske kontekster brøt sammen fordi man ikke kunne substituere, enkelt sagt fordi man trengte slike kontekster. Quine kan tolkes som å ville klare seg med bare rent ekstensjonale kontekster.

I forordet til bokutgivelsen i 2004 skriver DF om hans egen tenkning om Quines argumenter for semantisk kollaps i modale og epistemiske kontekster, DF skriver dette under, som viser hvordan han så problemhorisonten:

The only assumption I could think of questioning, was a transition that is made in the argument between singular terms and general terms. This is based on a presumption that has gone unquestioned until then, namely that singular and general terms have the same kind of semantics: they have a sense – a descriptive content – and their reference or extension is determined by this sense. This had been taken for granted by all main figures in the development of semantics, the few indications to the contrary, such as Mill’s «Dartmouth» had been forgotten. Frege treated all expressions, singular term, general terms and sentences, on a par, and he took this unification as an argument in favor of his semantics. Carnap and all twentieth-century semanticists had followed Frege in this, with the exception of Russell, Arthur Smullyan, and a few others who regarded names as a spurious kind of expression that should be eliminated by help of definite descriptions. (Føllesdal, 2004, s. xi)

DF skriver også: «Before 1961 nobody had ever suggested giving up the old Frege-Carnap view on reference in favor of a new view of reference, where names and other ‘genuine singular terms’ refer, while … definite descriptions are classified together with general terms …, as having a sense that determines their extension.» (2004, s. xvii)

Carnap er her helt korrekt identifisert, mens det i teksten over framgår at jeg har forbehold i forhold til hva DF sier når det gjelder Frege især, men også Russell. Jeg kan egentlig ikke se at det er rimelig å snakke om et Frege-Carnap-syn på referanse: Frege har ikke en full parallell mellom singulære og generelle termer siden det er forskjell på referanse og ekstensjon for generelle termer, men ikke for singulære. Det DF sier er etter mitt skjønn også noe unøyaktig om Russell.

Det er likevel full enighet mellom oss om at Quine fra tidlig 40-tall pekte på åpenbare problemer for Carnap, og disse problemene ble i samtida langt på veg sett på som generelle problemer for all semantikk, også av DF, slik det framgår av sitatet over. Carnaps posisjon og konsepsjon gav struktur til hvordan problemer ble identifisert og konseptualisert, ikke en nærlesning av Frege og Russell. Jeg gjentar at Carnap ikke først og fremst var ute etter å gi en semantikk for naturlige språk, han var snarere en radikal kognitiv reformator i vitenskapens og den vitenskapelige filosofiens ærend. Quine følger Carnap på en god del måter i dette, og er innen et slikt perspektiv happy med å kvitte seg med egennavn gjennom å redusere alt til predikater (generelle termer). Dette kunne ikke Frege gjøre, gitt hans konsepsjon av hva et objekt er (nemlig referanse til en singulær term i en setning som uttrykte en dom). Merk at Russell gjør noe annet enn Carnap; Russell gir en logisk analyse av innholdet i bestemte beskrivelser, og analyserer dem som å inneholde bare første og andre ordens predikater (generelle termer). Dette er ment som en analyse av termenes faktiske funksjon i språket, og er ikke i seg selv en del av et reformatorisk program. Russell utstyrer imidlertid egennavn med for kompleks semantikk siden de ikke viser ulike «scopes» slik bestemte beskrivelser gjør, og i beste fall må sies å alltid ha «wide scope».

Det avgjørende viktige er likevel at DF kom opp med en løsning på de generelle problemene Quine hadde identifisert og hevdet var uoverstigelige. Det DF kom med var en løsning for modale kontekster som adresserte problemene ved disse kontekstene på en måte som skulle vise seg enormt viktig og fruktbart. Hans løsning (i doktoravhandlingen) var å holde fast ved at vanlige egennavn oppførte seg omtrent som man kunne si at Russells ytterst få genuine refererende termer ville gjøre i modale kontekster, nemlig ved alltid å referere til samme objekt, mens bestemte beskrivelser i disse kontekstene oppførte seg som generelle termer (eller som i Russells reduktive teori om bestemte beskrivelser).

Dette var helt glimrende, og et stort gjennombrudd innenfor Carnap/Quine-konteksten: en semantisk grunnkategori blir rett og slett re-konseptualisert. Legg her merke til at Russell ville kunne ha nærmet seg DFs syn dersom han hadde utvidet klassen av genuint refererende termer til å omfatte egennavn. Russell hadde i prinsippet en to-type-semantikk, og kan sies å ha feil-identifisert egennavn som tilhørende de bestemte beskrivelsene og ha disses semantikk i modale kontekster, mens de burde ha vært klassifisert annerledes. Forskjellen fra DF til Russell er derfor ikke så stor rent konseptuelt, men de er helt forskjellige når det gjelder egennavn.

Dersom Frege hadde gitt opp det syn så som bestemte beskrivelser som egennavn, og antatt Russells analyse for nettopp bestemte beskrivelser, ville han også langt på veg kunnet være enig med DFs tilnærming fordi han kunne da holde fast ved at de semantiske verdiene lå fast ved både egennavn og bestemte beskrivelser i modale kontekster. Frege kunne, om han hadde kvittet seg med feilen rundt de bestemte beskrivelsene, se kontekstene med metafysiske modaliteter som kontekster der referansen alltid lå fast uten noe skifte av referanse, og disse ville dermed utgjøre en kontrast til epistemiske kontekster. Siden referansen til singulære termer, og dermed ekstensjonen, ville ligge fast, mens ekstensjonen av generelle termer ikke er identisk med referansen til generelle termer, kunne ekstensjonen til generelle termer variere i modale kontekster selv om referansen (dvs. selve funksjonen fra objekt til sannhetsverdi) lå fast (gitt at man tenkte funksjon slik Frege gjorde – ikke som noe mettet, men noe umettet, noe som tar for eksempel røde objekter til sannhetsverdien «sann» når, og bare når, de er røde). Metafysiske modale kontekster ville dermed ikke innebære noe referanseskift slik som epistemisk-kognitive kontekster ville måtte gjøre hos Frege. Dette ville vært en svært interessant posisjon, også interessant i forhold til senere ambisjoner om å ville forklare de epistemiske kontekster ut fra de modale. En slik strategi ville kommet i et nytt og trolig mer negativt lys.

Min lærer i Oxford Michael Dummett likte å framheve at Peter Geach skal ha sagt at Freges store feil var ikke å behandle egennavn som bestemte beskrivelser, men å behandle bestemte beskrivelser som egennavn. Vi kan nå se hva Geach trolig mente eller burde ha ment, og legge til at Russells store feil var at han behandlet egennavn som bestemte beskrivelser. DF bidro sterkt til å rydde i dette.

1.3 Signifikansen av DFs løsning

Tilbake til den faktiske situasjon i 1961. DFs løsning var klinkende klar og intuitivt overbevisende innen samtidskonteksten av interaksjonen mellom Quine og Carnap og Carnaps grunnkonsepsjon av ekstensjon og intensjon som hadde festet grepet i språkfilosofi, og har holdt til i dag (se Perrys fine artikkel om DF som deler og utrykker denne, 2013). DFs bidrag var usedvanlig presist, mer presist enn Quine vil jeg mene, og vi kan bare beundre hvordan han angir forutsetningene for konklusjonene på side 70–71 i avhandlingen. Det var et arbeid helt i verdensklasse, og kommuniserte samtidig svært nøyaktig til samtidas lesere.

DFs arbeid kom til å stå helt sentralt i denne utviklingen i logisk teori og i semantisk teori for naturlige språk, særlig i forhold til modaliteter generelt, men etter hvert også i kausale kontekster og i epistemiske/kognitive kontekster.5 Mange tror i dag at Saul Kripkes «Naming and Necessity» som kom vel 10 år senere var det avgjørende vendepunktet for en semantisk teori for singulære termer i naturlige språk. Dette har først og fremst riktighet i forhold til den langt større filosofiske offentligheten. For de som kjente til utviklingen i forskningsfronten, skjedde det viktigste konseptuelle tankegjennombruddet 10 år tidligere på Harvard, og her sto DF midt i det som den kanskje mest sentrale aktør. Han kunne gjøre det fordi han behersket Quines skeptiske argumenter som få andre, samtidig med at han kjente til mange nye utviklinger rundt modalitet. Dette bidrar ytterligere til forståelsen av hvorfor DFs arbeider ble så viktige i akkurat denne fasen av språkfilosofiens utvikling. Det siste skyldes i tillegg et historisk-sosiologisk faktum: mange unge og senere helt sentrale filosofier i dette feltet var samlet ved Harvard da dette skjedde, inklusive David Lewis og Kripke. Noe Kripke skal ha stor kreditt for, er å ha underbygd, med masse overbevisende eksempler fra naturlige språk, at egennavn faktisk oppfører seg som genuint singulære termer, de har samme referanse i alle mulige verdener, slik DF åpnet for uten å gå inn på belegg for dette naturlige språk i særlig grad. (Kripke har etter hvert også ervervet en mye mer detaljert forståelse av hvor subtil Frege var. David Lewis var i mindre grad åpen for dette nye og radikale synet på singulære termer i sin måte å tenke både referanse og mulige verdener.)

Konsekvensen av dette avgjørende arbeidet av DF rundt 1960 ble mer generelt at mange oppfattet modale kontekster som langt bedre forstått enn mange andre «intensjonale» kontekster, og som kontekster som dermed kunne brukes til å analysere de andre kontekstene som man forsto dårligere. «Mulig verden» ble et helt sentralt analysebegrep for mange, gjerne i varianter som på mange måter ignorerte grunnleggende vanskeligheter, for eksempel i analysen av kognitive kontekster, der man opplagt kan være ukjent med at ulike genuine navn refererer til samme objekt. Begreper som «mulig verden» framstår som temmelig uegnet til å analysere de semantiske ulikhetene mellom sanne matematiske utsagn. Denne tendensen til å skulle bruke nødvendighet og mulighet som analyseredskaper er likevel i dag nesten sterkere enn noen gang. Mitt eget syn, at en Fregeansk tilnærming som ser modale kontekster som uten referanseskift, i motsetning til epistemiske, ville kunne vært en motkraft mot forsøk på å analysere de siste ut fra de første.

Man kan derfor, i ettertid, anføre at det viktige arbeidet rundt å forstå modalitetene og modale utsagns semantikk, fikk konsekvenser det ikke uten videre burde fått. DF kan likevel på ingen måte klandres for dette, og han hadde en langt mer subtil oppfatning av mulige roller for modalitetene enn de fleste andre.6

2. Til Oslo og Stanford

DF hadde blitt engasjert som lærer ved Harvard i en av de såkalte Folding Chairs, det vil si en tidsavgrensa stilling. Harvard hadde ikke tenure track-stillinger i filosofi på den tida. DF må ha hatt stor glede av at så mange av de største talentene blant studentene kom til Harvard, som f.eks. David Lewis, Gilbert Harman og Barry Stroud. Han ble lærer for mange av de beste amerikanske filosofene i sin egen generasjon, og fikk et nettverk av første rang. I dette nettverket av kremfilosofer visste man hvor fine DFs egne arbeider var. Dette, sammen med hans stilling hos Quine, anerkjent som en av de som forsto Quine best, og med en tilsvarende sterk stilling hos andre som sto Quine nær, som Davidson, Dreben, og andre, sikret hans betydelige posisjon.

Når denne Folding Chair foldet seg, vendte DF hjem (selv om Quine ville ha ham til å fortsette). Dette kan ikke ha vært en lett beslutning, og i forhold til videre faglig karriere neppe særlig instrumentell. Men livet er mangfoldig, og byr på mye utover den mer smale faglige karriere. Barna ble med dette norske, og selv om han vendte hjem til en heller dårlig betalt universitetsstipendiat-stilling, klarte rektor ved UiO, Hans Vogt, etter få år å framskaffe et professorat i filosofi, for øvrig uten initiativ eller hjelp fra Arne Næss. DF ble professor fra 1967, og hans gjerning ved UiO tok til for fullt. Kort tid etter fikk han også et deltidsprofessorat ved Stanford, og mens mye av forskningen ble gjort der, ble mye annet gjort i Oslo.

På Stanford fortsatte DF sitt faglige virke og sin forskning og utviklet det videre. Her var det mange forskere av samme kaliber som ham selv, og her var det inspirasjon og feedback, felles seminarer, fantastiske studenter. I Oslo var nok det forskningsmessige i langt mindre interaksjon med kolleger og studenter.7 Han ble dratt inn i utredningsarbeid og universitetspolitikk. Et universitetspolitisk virke er en ganske annen sjanger enn å drive forskningsfronten framover. Det er naivt å tro at forskningsfronten bare drives framover av rasjonelle argumenter. Men her spiller det likevel en betydelig rolle. Det spiller en langt mindre rolle i mange andre sammenhenger, inklusive det politiske; her er det mange andre interesser enn argumentenes tyngde. Makt og innflytelse gir man sjelden fra seg før man må, selv om man har argumentene mot seg. Her møtte kanskje DF en type motstand han ikke var forberedt på.

Noe av det første DF tok fatt på, var å få til en god forskerutdanning i Norge. Det er åpenbart at han hadde masse kunnskap om god forskerutdanning fra USA, hvordan det burde drives og at Norge stilte langt bak. Men det å arbeide i et utvalg og komme med vel argumenterte forslag er bare begynnelsen. Er argumentene dine riktig gode, er det ofte en ulempe for gjennomslag. Da organiserer motstanden seg bedre, og gjør et bedre grunnarbeid til fordel for sine interesser. Dette fikk han erfare mer enn én gang. Et felt han engasjerte seg i og over tid opplevde nettopp dette, var spørsmålene rundt det å ha en reell arbeidsdeling mellom de nye DH-ene og universitetene, til en viss grad etter mønster fra USA og systemet i California. Et ytterligere felt var selvsagt å få til en god filosofiutdanning i Oslo.

I det lengre perspektivet må en si at historiens dom er ulike former for nederlag for DF når det gjelder en arbeidsdeling mellom DH og universitet. Forskerutdanningen har i ettertid blitt noe bedre, særlig i fag med brukbar økonomi, som for eksempel realfagene, men det har gått ganske så langsomt og har en lang veg å gå i mange fag, ikke minst HF-fagene. Det har på ingen måte vært gjennomslag i forhold til argumentenes tyngde. Dette er selvsagt synd, DF hadde helt rett i det han gikk inn for.

Grunnutdanningen i filosofi i Oslo ble imidlertid etter hvert klart bedre selv om det også tok tid; først på 1990-tallet ble det betydelige endringer med stor vekt på å tilegne studentene filosofiske ferdigheter og systematisk kunnskap. Undertegnede var en av de som samarbeidet med DF om dette gjennom 1990-tallet fram til han gikk av med pensjon i Oslo ca. år 2000. Vi fikk til en god del med DF som inspirator og pådriver. Det er likevel først med stor vekst i staben og omfattende internasjonal rekruttering til stillingene, begge deler i betydelig grad «boosted» av CSMNs 10-årige historie, at situasjonen kan kalles tilfredsstillende. Dette er kanskje den mest tydelige langsiktige virkningen av DFs engasjement.

DF engasjerte seg sterk i etikkprogrammet, eller riktigere sagt etikkprogrammene, men dette vil andre skrive om. Han brukte masse krefter på Videnskapsakademiet og Senter for Grunnforskning som kom i stand da han var Preces i akademiet. Her la han også ned et meget stort arbeid.

Forskningsmessig forgikk altså hans aktivitet ved Stanford, og også ved andre institusjoner, som f.eks. Oxford der han var gjesteprofessor på tidlig 70-tall. Han skrev mange artikler. En god del av disse kan sees på som fortsettelser av arbeidet med doktoravhandlingen – det er forsvar av grunnleggende ting hos Quine mot for eksempel Richard Rorty (Føllesdal, 1973). Det er en stor og viktig artikkel om mening og erfaring som er ett av de få arbeidene som bringer Husserl og Quine sammen, og som viser mye av DFs grunnengasjement i filosofien (Føllesdal, 1975). (Om dette spennende og viktige arbeidet skrev jeg et foredrag og en artikkel i artikkelsamlingen som kom ut i Tyskland i forbindelse med at han mottok Lauenerprisen i Bern. Mer om dette under.) Det kom arbeider om handlingsteori og beslutningsteori, status til rasjonalitetsantagelser, og det er arbeider som utvikler hans eget normative, men også Fregeinspirerte syn på singulær referanse (Føllesdal, 1986). (Det siste ble grundig diskutert av Øystein Linnebo i forbindelse med Lauenerprisen.) Det er arbeider om Husserl og Husserlforskningen. Alt dette er av usedvanlig høy kvalitet, og DF bidrar kontinuerlig til den internasjonale forskningsfronten med viktige arbeider. Det er likevel slik at disse arbeidene ikke så ettertrykkelig utgjør et vannskille i internasjonal forskning som arbeidet om referanse og modalitet på tidlig 60-tall gjorde i filosofisk logikk/språkfilosofi, eller som hans grunnleggende Husserl-tolkning gjorde innen Husserl-forskningen.

3. Dagfinn

For store deler av den litt eldre garde filosofer i USA og Europa er det bare én Dagfinn. Den siste delen skal si litt om ham.

Jeg kan uten forbehold si at jeg neppe hadde blitt filosof uten Dagfinn. Det avgjørende her var hans forelesninger når jeg tok Exphil og hadde valgt «Vår tids filosofi» i stedet for psykologi. Her foreleste Dagfinn, og det var forelesningene om Husserl som gjorde uutslettelig inntrykk. Han kom avslappet inn i auditoriet, gjerne i en grønn dressjakke, og foreleste uten manus, men med enorm klarhet. Kontrasten med teksten som var pensum, dvs. Arne Næss’ tekst om Husserl, var kolossal, det gikk nesten ikke an å tro det var samme filosof de omtalte. Dagfinns Husserl var klar og umåtelig interessant. Samtidig framsto filosofi som det beste av alle fag. Jeg studerte andre HF-fag, tok mellomfag i historie og nordisk, og hadde ikke tenkt å studere mer filosofi, men bevilget meg et grunnfagsstudium som en slags belønning før jeg begynte på historie hovedfag. Her møtte jeg Dagfinn igjen, og det bare forsterket dragningen mot filosofien.

Etter et første semester med historie hovedfag, der jeg arbeidet med Jon Elster, dro den samme Elster til Chicago. Han var avgjørende for at jeg dro til Oxford, men hans store innsats for å overtale meg hadde neppe lyktes uten Dagfinn som inspirasjon. Jeg hadde kontinuerlig kontakt med Dagfinn. Når jeg kom hjem til jul 1982 var Donald Davidson i Oslo, Dagfinn introduserte meg for ham, og etter hans forelesninger dro flere av oss til Sjusjøen for filosofisk samvær og skigåing. Det gav mitt første bekjentskap med Davidson og begynnelsen på et nytt vennskap – det kom til meg på denne måten gjennom Dagfinn. Davidson var året 1983-84 gjesteprofessor i Oxford (Eastman-professor), og han kommenterte inngående på mine utkast til doktoravhandling.

Dagfinn tok kontakt med meg da Institute Internationale de Philosophie hadde samling i Oxford i 1984. Jeg kom med som hans gjest på foredragene, og han var min gjest på graduate-senteret Holywell Manor (hvor flere medstudenter trodde han var faren min – vi må ha framstått som to som kjente hverandre godt). På forelesningene i Magdalen College, lokalt organisert av Peter Strawson, var mange er de mest kjente filosofene i verden. Jeg husker at Davidson og Dummett diskuterte irrasjonalitet med stor intensitet, og midt i salen satt David Kaplan ved siden av Quine og kom stadig vekk med små kommentarer til Quine som begge to lo hjertelig av. Her møtte jeg mange store filosofer fra hele verden for første gang. Det som slo meg sterkt, var at Dagfinn kjente alle og at alle respekterte ham og satte svært stor pris på ham.

Gjennom årene ble dette bildet forsterket og utvidet på mange måter, Dagfinn var et filosofisk midtpunkt som holdt svært mange tråder sammen, filosofiske så vel som menneskelige. Ville man gripe disse, var Dagfinn alltid vennligheten selv. Og han var generøs og mangfoldig på en unik måte som reflekterte hans dype engasjement både i filosofihistorie, i analytisk og kontinental filosofi. Han er en av de filosofer som har gjort mest for å bryte ned disse skillene ved sitt forfatterskap, og ikke minst ved sin egen væremåte.

Dagfinn så det som særdeles viktig å bringe interesserte unge filosofer til de beste studiestedene for deres interesser, med håp om at de skulle vende hjem og bidra til det norske miljøet. Dette gjaldt på sett og vis mitt tilfelle, men etter hvert ble det mange. Denne grunnleggende strategien har hatt store langsiktige virkninger, og utgjør en viktig bakgrunn for at vi i dag er såpass sterke i filosofi som vi er. De som slik kom tilbake, ville han gjerne hjelpe, følge og være venner med, og de aller fleste i denne kategorien har hatt Dagfinn både som en slags mentor og som en faglig venn. De aller fleste har også opplevd å få nye venner gjennom filosofer som Dagfinn har brakt til Oslo, og at deres egne filosofiske venner har vært glade for å møte ham.

Jeg vil avslutte med et par illustrasjoner på Dagfinns rolle og virkninger av den. Da Dagfinn fylte 60, arrangerte instituttet i Oslo et jubileumsarrangement, som ble stort og spennende også fordi vi slo sammen to 60-årsdager, Alastair Hannay og Dagfinn fylte samme måned, og var de ledende professorene ved instituttet i Oslo. På Dagfinns dag var det spennende foredrag ved Jaakko Hintikka, Dag Prawitz, David Woodruff Smith og Willard Quine. Det hele gav et overveldende inntrykk av hvor strekt de satte pris på Dagfinn. På middagen ble jeg sittende ved siden av Quine, og vi to snakket masse om navn i språk, særlig norrøne stedsnavn i Storbritannia og ikke minst på Isle of Man. Her kom mine norrøn-studier til nytte i en filosofisk kontekst! («Quine» som navn er for øvrig fra språket Manx, det gæliske språket på Man.) Jeg knyttet fine kontakter med alle fire foredragsholdere, og deres artikler kom i et særnummer av Synthese som jeg redigerte sammen med instituttleder Herman Ruge Jervell. Jeg skrev siden en artikkel i et større bind om Quine om naturalisering av beslutningsteori, der Quine kommenterte mitt arbeid (Gjelsvik 2000).

Da Dagfinn fikk Lauenerprisen i 2006, noe jeg har foregrepet litt over, var det et flott symposium i Bern, der Jon Elster, Nils Roll-Hansen og Øystein Linnebo deltok fra Norge i tillegg til meg. Det var også mange internasjonale forskere der, særlig fra USA. Jeg holdt foredrag om et tema som jeg mente var viktig for Dagfinn, om perseptuell erfaring og dens rolle i kommunikasjon og mening. På dette punktet hadde Dagfinn brakt sammen sine to inspirasjoner Husserl og Quine, og jeg ville gå inn i noe som står hans hjerte nær og diskutere det kritisk så godt jeg kunne. Dagfinn skrev et utsøkt tilsvar til meg, som er publisert i boka med artikler og tilsvar fra symposiet, redigert av Michael Frauchiger (Føllesdal 2013; Gjelsvik 2013). Dette arbeidet drev meg til å tenke mye på Quine og observasjon, og jeg endte med å skrive en lang artikkel om utviklingen i Quines syn på observasjon for A Blackwell Companion to Quine, redigert av Gilbert Harman og Ernie Lepore.

Poenget her er igjen å vise hvor sentral Dagfinn har vært i Norge og utlandet, og hvordan det har fulgt viktige ringvirkninger ut fra Dagfinns nærvær langt inn i andres forskning, i dette tilfellet min. Mitt eget eksempel er likevel bare ett av mange.

I 2011 arrangerte Stanford Dagfinnfest, som markerte at Dagfinns faste tilknytning til Stanford gikk mot slutten. Her kom mange filosofer fra Stanford og hele Bay Area, og det var en strålende anledning med middag der mange av hans kolleger ved Stanford fortalte om helt lignende og parallelle historier som de jeg har berettet om her. Noen hadde et litt annet perspektiv; Bert Dreyfus og Barry Stroud kom fra Berkeley, og de hadde opplevd Dagfinn som viktig lærer på Harvard. Jeg snakket lenge med begge som jeg kjente godt fra ett år tilknyttet University of California, Berkeley (1989-90). I dag er begge døde.

Uten Dagfinn ville jeg neppe blitt filosof, og hadde jeg blitt det likevel, ville jeg nok blitt en filosof av et annet slag enn jeg ble. Vennskapet med Dagfinn har utviklet seg og over tid blitt en av de viktige hendelsene i mitt liv.

Jeg takker Øystein Linnebo for gode kommentarer til et utkast til denne artikkelen.

Referanser

Føllesdal, D. (1958). Husserl und Frege: Ein Beitrag zur Beleuchtung der Entstehung der phänomenologischen Philosophie. Thesis for the degree of Magister artium, Oslo 1956. (Avhandlinger utgitt av Det Norske Videnskapsakademi i Oslo. Hist.-Filos. Klasse. II. 1958. No 2.) Oslo: Aschehoug.

Føllesdal, D. (1965). Quantification into causal contexts. Boston Studies in the Philosophy of Science. A volume in honor of Philipp Frank. (Proceedings of the Boston colloquium for the philosophy of science.) Dordrecht: Reidel, 263–74.

Føllesdal, D. (1967). Knowledge, identity and existence. Theoria 33, 1–27.

Føllesdal, D. (1968). Interpretation of quantifiers. I B. van Rootselaar & J. F. Staal (Red.), Logic, Methodology and Philosophy of Science. (Proceedings of the Third International Congress for Logic, Methodology and the Philosophy of Science, Amsterdam 1967.) (s. 271-81). Amsterdam: North-Holland.

Føllesdal, D. (1966). Quine on modality. Synthese 19, 147–57. (Se også Quines svar, s. 306.)

Føllesdal, D. (1969). Husserl’s notion of noema. (Paper presented in an APA symposium on phenomenology, New York, 27 December 1969.) The Journal of Philosophy 66, 680–87. https://doi.org/10.2307/2024451

Føllesdal, D. (1973). Indeterminacy of translation and under-determination of the theory of nature. Dialectica 27, 289-301.

Føllesdal, D. (1975). Meaning and experience. I S. Guttenplan (Red.), Mind and Language: Wolfson College Lectures 1974 (s. 25–44). Oxford: Oxford University Press.

Føllesdal, D. (1979). «Husserl and Heidegger on the role of actions in the constitution of the world.» I E. Saarinen, R. Hilpinen, I. Niiniluoto & M. Provence Hintikka (Red.), Essays in Honour of Jaakko Hintikka (s. 365-378). Dordrecht, Holland: Reidel.

Føllesdal, D. (1986). Essentialism and reference. I L. E. Hahn & P. A. Schilpp (Red.), The Philosophy of W.V. Quine (The Library of Living Philosophers) (s.97-113). La Salle, Ill.: Open Court. (Se svar fra Quine, s. 114–115).

Føllesdal, D. (2004). Referential Opacity and Modal Logic. Doctoral dissertation (1961), with an Introduction and Addenda. I serien R. Nozick (Red.) Dissertations in Philosophy. London: Routledge.

Føllesdal, D. (2013). Reply to Gjelsvik. I M. Frauchiger (Red.) Reference, Rationality, and Phenomenology. Themes from Føllesdal (s. 314-320). Ontos Verlag. https://doi.org/10.1515/9783110323542

Gjelsvik, O. (1987). Freges Begreper. Norsk Filosofisk Tidsskrift, 213–235.

Gjelsvik, O. (2000). The Epistemology of Decision-Making Naturalised. I A. Orenstein & P. Kotatko (Red.) Knowledge, Language and Logic. Questions for Quine (s. 109-129). Kluwer Academic Press.

Gjelsvik, O. (2006). Facing Facts and Facing Motivations, ProtoSociology 23, 159–170. https://doi.org/10.5840/protosociology20062311

Gjelsvik, O. (2013). On Meaning and Experience. I M. Frauchiger (Red), Reference, Rationality and Phenomenology (s. 221-236). Ontos Verlag. https://doi.org/10.1515/9783110323542

Gjelsvik, O. (2014). Quine on Observationality. I G. Harman & E. Lepore, The Blackwell Companion to Quine (s. 313–333). John Wiley, Blackwell. https://doi.org/10.1002/9781118607992.ch16

Gjelsvik, O. (2016). Om Næss, Skjervheim og den store striden i norsk filosofi. Norsk filosofisk tidsskrift 50 (2), 55–66. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2901-2016-02-02

Gjelsvik, O. & Jervell, H. R. (Red.) (1994). Synthese 1., med forord.

Linnebo. Ø. (2013) Føllesdal and Frege on Reference. I M. Frauchiger (Red.) Reference, Rationality, and Phenomenology. Themes from Føllesdal (s. 259-281). Ontos Verlag. https://doi.org/10.1515/9783110323542

May, R. (2006). Frege on Indexicals. Philosophical Review, 115 (4), 487-516.

Neale, S. (2001) Facing Facts, Oxford, Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/0199247153.001.0001

Perry, J. (2013) Føllesdal and Quine’s Slingshot. I M. Frauchiger (Red), Reference, Rationality and Phenomenology (s. 237-258). Ontos Verlag. https://doi.org/10.1515/9783110323542

Perry, J. & Barwise, J. (1983). Situations and Attitudes. MIT Press.

1Føllesdal (1979).
2Jeg behandlet Frege ganske utførlig i en artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift allerede i 1987, se (Gjelsvik, 1987)
3Jeg går ikke her inn på komplekse sammenhenger som «P fordi Q» der det kan være behov for å analysere dette utsagnet ved hjelp av flere setninger.
4Dette er godt dokumentert i Robert Mays svært grundige og gode artikkel «Frege on Indexicals» (2006).
5Viktige arbeider er Føllesdal (1965), Føllesdal (1967), Føllesdal (1968). Hans relasjon til Quine’s arbeider utvikles ytterligere i Føllesdal (1969a).
6En modifikasjon: Det må understrekes igjen at bevisstheten om alle aspektene ved det grunnleggende valget mellom elementene i en Frege-inspirert semantikk og en Russell-inspirert semantikk var ikke godt utviklet på 1960-tallet, og er det fortsatt ikke, etter mitt skjønn. DFs dyktige elev på Stanford 25 år senere, Stephen Neale, har gitt et godt bilde av kompleksiteten i dette i Facing Facts (2001), en bok basert på hans dype forståelse av Russells teori om bestemte beskrivelser og dens forklaringspotensiale. Her framkommer en bred oversikt over mange av aspektene av det som skjedde fra begynnelsen av 40-tallet, inklusive Gödels kritiske diskusjon av Russells teori om bestemte beskrivelser ut fra det som til dels er Fregeanske overveielser, og Churchs kritikk av Carnap som benytter Fregeanske elementer litt parallelt med Quines, mens det hele tas i en noe annen og mer Fregeansk retning enn hos Quine. Disse to arbeidene av Church og Gödel er ikke diskutert eller referert til i DFs opprinnelige avhandling, mens Gödels arbeid er interessant diskutert i forordet til den trykte utgaven (Føllesdal, 2004). (Se for øvrig min kritiske artikkel om Neales arbeid i Gjelsvik, 2006).
7Det er rimelig klart at den behandling DF ble gjenstand for etter at Dag Prawitz ble ansatt som Arne Næss’ etterfølger plaget ham i mange år. At det skulle brukes profesjonelle vurderingskriterier ved ansettelse passet ikke inn i den fagpolitiske agendaen enkelte utenfor faget hadde. Jeg skriver mer om dette i min artikkel om «Næss, Skjervheim og den store striden i norsk filosofi» (Gjelsvik, 2016).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon