Å forstå dyr er ifølge bokens undertittel «Filosofi for hunde- og katteelskere». Selv om hunder og katter står sentralt i boken, er Lars Svendsen også innom en rekke andre dyreslag, fra Wittgensteins løve til blekksprutens fremmedartede levemåte. Han diskuterer også fundamentale spørsmål om hva dyr er, hva slags egenskaper de har, og hvor like eller forskjellige mennesker og dyr er. Bokens undertittel appellerer til de som allerede elsker noen dyr som står dem nær. Den er imidlertid velegnet lesning også for en bredere krets av tenkende mennesker. Bokens personlige stil står nemlig ikke i veien for en omfangsrik formidling av sentrale fakta i diskusjonen om dyrenes vesen og plass i verden.

Ved siden av å gå gjennom en god del naturvitenskapelig forskning om dyrs egenskaper, drøfter Svendsen også sentrale filosofer som Descartes’, Kants og Heideggers syn på dyr. Han skriver blant annet at:

For Immanuel Kant er det selvbevissthet, fornuft og språk som utgjør det avgjørende skillet mellom mennesket og dyr. Han mener dyr absolutt har forestillinger, at de orienterer seg i verden, og at de endrer sin atferd i samsvar med disse forestillingene. Synet på dyr som blotte automater, slik vi finner det hos Descartes, avviser han tvert. (s. 79)

Her kan det virke som om Svendsens filosofiske preferanser, hvor Kant og Heidegger gjerne sees i et positivt lys, kommer i veien for en balansert vurdering av disse tre filosofene. Sett på litt avstand er det store likhetstrekk mellom hvordan Descartes, Kant og Heidegger så på dyr. En rimelig lesning av disse tre filosofene kan konkludere med at de i det store og det hele står sammen om å regne selvbevissthet, fornuft og språk som unikt menneskelige egenskaper. Descartes’ mekanistiske innpakning av sitt budskap blir i denne sammenhengen av mindre betydning. Heller ikke Descartes benektet at dyr orienterer seg etter sansene (Haldane & Ross, 1911 s. 436–437, gjengitt og drøftet i Regan 2004 s. 3).1 At han nektet for at dyr har bevissthet, skiller ham ikke nevneverdig fra Kant, all den tid også Kant opererte med et skarpt skille mellom mennesker og dyr, og mente at mennesket er et unikt fornuftsvesen som i liten grad kan sammenlignes med dyr. Noe tilsvarende kan sies om Heidegger, som betegner dyr som «fattige på verden» nettopp på grunn av deres formodentlige mangel på selvbevissthet.

Å forstå dyr rommer en rekke treffende og fornøyelige karakteristikker av dyr, ikke minst hunder og katter. Svendsen får godt fram hvor forskjellige dyr er, og at det gir liten mening å karakterisere dyr i én enkelt samlekategori. Når det gjelder spørsmålet om selvbevissthet, diskuterer han den såkalte speiltesten, som er mye brukt i naturvitenskapelige forsøk på å avgjøre om dyr har selvbevissthet eller ikke. Den går ut på å påføre en fargeklatt i pannen på et dyr, og så la dyret se seg i et speil, for deretter å observere om dyret later til å legge merke til fargeklatten. En åpenbar begrensning med denne testen er, som Svendsen påpeker, at den egner seg best for dyr som i stor grad orienterer seg etter synssansen. Hunder orienterer seg i større grad etter luktesans og hørsel, og har dessuten dårlig fargesyn. Svendsen lar seg derfor ikke overbevise om at hunder mangler selvbevissthet bare fordi de ikke «består» speiltesten. Gjennom drøfting som dette utviser Svendsen en sunn og kritisk holdning til samtidig vitenskap.

Lars Svendsen fremhever at det å leve sammen med dyr, slik som man gjør med kjæledyr, gir et godt grunnlag for å forstå dyret. Det er et gyldig poeng, med relevans utover privatlivets sfære. Det samme gjelder bønder, i den grad de har tid til å forholde seg til sine husdyr på individuell basis, og dyrepassere i dyreparker. Noe lignende kan også sies om etologer og veterinærer: Personlige møter med dyr gir et godt grunnlag for å forbedre vår forståelse av dyrene vi uttaler oss om. Den franske filosofen og antropologen Dominique Lestel (2011) har således tatt til orde for en interaktiv etologi, hvor kunnskapen oppstår i relasjonen mellom etologen og de dyrene hun studerer. Begrunnelsen for dette er at det er nettopp i møtet mellom mennesker og dyr at forståelse av (og for) den andres livsform og levemåte oppstår.

Svendsens og Lestels poeng er enkelt – og samtidig radikalt, hvis man ser det i sammenheng med samtidens dyrestudier, som ifølge Lestel (2011, s. 87) for en stor del er preget av en kartesiansk forståelse av dyr. Gitt denne filosofihistoriske innrammingen anses dyr som mekaniske størrelser med forutsigbar atferd, som kan studeres på en utvendig måte. Lestel understreker derimot – i likhet med hva mange hermeneutikere gjør når det gjelder vår forståelse av andre mennesker – at det alltid er noe ved dyrets atferd som vil forbli uforståelig og ukjent for oss. Også Svendsen kommer med lignende innrømmelser. Kontakt med dyr er uansett vår beste sjanse til å forstå oss på dyr.

I forlengelsen av dette interaktive synet på kunnskapsinnhenting om dyr, reiser et beslektet spørsmål seg: Er det rom for anekdotisk bevisføring i studiet av dyr? Svendsen later til å mene at anekdoter kan være informative – han benytter seg i hvert fall av flere anekdoter hentet fra egen erfaring i boken. Begrepet «anekdotisk bevisføring» forstås ofte som negativt ladet, og brukes som et uttrykk for en type tankefeil hvor resonnering bygger på enkelttilfeller. En slik fremgangsmåte strider med vanlige naturvitenskapelige idealer om objektivitet og etterprøvbarhet. Er så Svendsen på utrygg grunn? Ikke nødvendigvis.

Det er nemlig uklart hvorfor anekdotisk bevisføring skulle være tillatt innen humanvitenskapen, men uakseptabelt innen studiet av dyr. Som Svendsen får fram i Å forstå dyr, er det en rekke fysiologiske, atferdsmessige og kognitive fellestrekk mellom dyr og mennesker. Hvorfor skal anekdoter da regnes som halal innen humanvitenskapen, men haram innen studiet av dyr? Det konvensjonelle synet på dette bunner kanskje i en forståelse av at anekdoter kun er gangbare innen kvalitativ forskning, og en antagelse om at kvalitativ forskning egner seg i studiet av mennesker, men ikke i studiet av dyr.2 Ved å åpne for utforsking av dyrs levemåte innen hermeneutikkens rammer, tar Svendsen i praksis til orde for at kvalitativ forskning også kan egne seg i studiet av dyr.

Dyr har ikke noe språk av den typen mennesker kan bruke til å sette ord på hva vi opplever, gjør, føler og tenker. Til tross for dette vil progressive forskere både innen naturvitenskapen og samtidig humanvitenskap mene at kvalitativ forskning på dyr er mulig. Selv om språket er egenartet og karakteriserende for den menneskelige væremåten, kan jo mennesker, i likhet med dyr, også studeres ved hjelp av observasjon av alt fra kroppsspråk til sosialitet. Ett blant flere verktøy i denne sammenheng er Jakob von Uexkülls Umwelt-teori (von Uexküll, 2010), som Svendsen omtaler og gjør bruk av i Å forstå dyr. Ifølge Umwelt-teorien kan vi langt på vei forstå dyrs livsverdener, og deres handlemåter, ved å studere deres fysiologi og atferd. Von Uexküll tok programmatisk til orde for en «subjektiv biologi», som alternativ til mer mekanistisk innrettede studier av dyr.

Det mulighetsrommet som åpner seg med en mer interaktiv holdning til studier av dyr, er et rom hvor nye, brede fagfellesskap på tvers av artsgrenser muliggjøres. Slike tradisjonsoverskridende fagfellesskap kan bygge nye broer mellom naturvitenskap, humanvitenskap og samfunnsvitenskap. Den interaktive tilnærmingen Lestel tar til orde for innen etologi, er ikke så forskjellig ut ifra en vitenskapsteoretisk betraktning fra den typen interaktivitet mellom forskere og studieobjekter man finner innen en rekke humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, sosialantropologien inkludert. Tradisjonsoverskridende fagfellesskap i studiet av dyr er ingen ren fiksjon – i flere varianter er de allerede etablert, under navn som miljøhumaniora (environmental humanities), human-animal studies, og antrozoologi.

Det kanskje mest radikale spørsmålet Å forstå dyr gir opphav til i en filosofihistorisk sammenheng, er om filosofisk tankevirksomhet opp gjennom tidene har vært hemmet av en antroposentrisk tenkemåte som har forvridd vår filosofiske forståelse av grunnleggende fenomener. Ofte vil dette dreie seg om hvorvidt ulike fenomener er unikt og genuint menneskelige, eller om de samme fenomenene også kan utforskes fra dyrs ståsted. I et selvkritisk øyeblikk bemerker Lars Svendsen at han tok feil da han i sin gjennombruddsbok Kjedsomhetens filosofi (Svendsen, 1999) proklamerte at mennesket er det eneste vesenet på Jorden som er i stand til å kjede seg. Han har nå erkjent at også en rekke dyr kan kjede seg.

Denne selvransakelsen virker kanskje ved første øyekast triviell, men det er den ikke. Når Svendsen nå mener at også dyr kan kjede seg, så er det fordi også dyr forholder seg til livsmening, er subjektive vesener som gjør seg sine erfaringer og har endel behov som er sammenfallende med menneskelige behov. Synet på kjedsomhet har konsekvenser ikke bare for vårt syn på dyr, men også for synet på etikk og synet på hvordan samfunnet bør innrettes (og dermed også for politisk filosofi). I forlengelsen av dette kan vi lett se for oss at et endret syn på dyrs egenskaper og væremåter også må få konsekvenser for vårt syn på ontologi, epistemologi og estetikk.

Opp gjennom tidene har det variert om det har vært filosofien som har påvirket vitenskapen, eller omvendt, i synet på dyr. Den siste drøye generasjonen har vitenskapen vært ledende i å endre vårt syn på dyr og deres plass i verden. Å forstå dyr illustrerer at filosofien i dag likevel har potensiale til å dra vitenskapen i en konstruktiv retning i studiet av dyr. Boken er hovedsakelig et solid stykke formidlingsarbeid, men inneholder på denne måten også spirer til noe større.

Referanser

Haldane, E. & Ross, G. (1911). Philosophical Works of Descartes. London: Cambridge University Press.

Lestel, D. (2011). What capabilities for the animal? Biosemiotics, 4(1), 83–102. DOI: https://doi.org/10.1007/s12304-010-9109-6

Regan, T. (2004). The case for animal rights. Berkeley & Los Angeles: University of California Press.

Svendsen, Lars Fr. H. (1999). Kjedsomhetens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

von Uexküll, J. (2010). A foray into the worlds of animals and humans with A theory of meaning (Posthumanities 12). Oversatt av J. D. O’Neil. Minneapolis: University of Minneapolis Press.