Sommeren 2017 ble Nordic Society for Phenomenologys årlige, rullerende konferanse arrangert i Trondheim, med NTNUs Institutt for Filosofi og Religionsvitenskap som vertskap. Konferansen gikk over tre dager og bestod av over 60 presentasjoner holdt av deltakere fra Norden og Europa samt blant annet Japan, USA og Australia. I dette nummeret av Norsk filosofisk tidsskrift presenteres artikler basert på noen av bidragene til denne konferansen.

Konferansen ga en god pekepinn på hvordan den fenomenologiske tradisjonen, over hundre år etter sin begynnelse, opprettholder sin aktualitet. Generelt kan det sies at fenomenologien er orientert mot studiet av mening, kognisjon og strukturene i selvet, hvor kroppens rolle spiller en avgjørende rolle. Med tittelen «Phenomenology and the Body – Contemporary Perspectives», søkte konferansen særlig å tematisere kroppens strukturerende betydning i menneskelig erfaring, særlig i lys av tverrfaglige tilnærminger. Konferansen omfattet bidrag om estetisk erfaring, persepsjon og kognisjon i lys av nyere kognisjonsvitenskap, i tillegg til bidrag innen etikk, politisk filosofi, kjønn, medisin og psykopatologi. Uten å dekke alle disse temaene, gir artiklene i foreliggende nummer et godt bilde av nyansene og mangfoldet i de fenomenologiske perspektivene.

I «Historiens byrde: Affekter, institusjoner og temporalitet» viser Jan Slaby relevansen av Heideggers analyse av det affektive og det tidslige for dannelsen av vår post-koloniale identitet, og knytter dette til Christina Sharpes metafor om «kjølvannet». Talia Welsh undersøker hvordan den offentlige forskingen på helse bidrar til å danne mønstre for helse og sykdom i befolkningen i «Kroppslig handlingsevne og helse i lys av Merleau-Pontys fenomenologi». Gjennom å se på feministiske tilnærminger, tar hun sikte på å vise hvordan kroppslig aktørskap og handlingsorientering er forbundet med helse, og hvordan en forståelse av dette går utover individualistisk betraktningsmåte. I artikkelen «Om å gjenvinne stemmen – Merleau-Ponty, psykoanalysen og kroppens fenomenologi» tar Ståle Finke utgangspunkt i Merleau-Pontys kritikker av den klassiske psykoanalysen og dens kausale oppfatning av det intra-psykiske, og viser hvordan hans tilnærming bidrar til utviklingen av et kroppslig og relasjonelt syn på dannelsen av selvet, slik vi finner det i objekt-relasjonsteoriene hos Melanie Klein og Donald W. Winnicott.

Jonathan Knowles’ «Anti-representasjonalisme og realisme: Dreyfus og Taylor versus Rorty» tar utgangspunkt i Dreyfus og Taylor sin kritikk av det de kaller «medieringsperspektivet» på kunnskap. Knowles er sympatisk til deres alternative Heidegger- og Merleau-Ponty-inspirerte forståelse av perseptuell erfaring, men argumenterer for at denne tilnærmingen ikke gir en vesentlig endret forståelse av intensjonalitet, og heller ikke i tilstrekkelig grad kan innfri pretensjonen om en «robust realisme». I artikkelen «Hverdagsvirkelighet og ting i seg selv: En kommentar til Retrieving Realism», peker Thomas Netland på en mulig spenning i Dreyfus’ og Taylors «robuste realisme», som skyldes at de på den ene siden vil avvise «medieringsbildet», mens de på den andre forsvarer opprettholdelsen av et skille mellom virkeligheten slik den framtrer for oss og slik den er i seg selv. Netland foreslår at den «uproblematiske realismen» Dreyfus og Taylor søker å forsvare må gå bort ifra skillet mellom framtredelser og ting i seg selv, og etableres med utgangspunkt i en fenomenologisk analyse av persepsjonens strukturer.

Tarjei Mandt Larsen viser i «Om Husserls syn på perseptuell begrunnelse» hvordan Edmund Husserls fenomenologi kan være en ressurs i epistemologiske diskusjoner gjennom å belyse dennes forpliktelser angående perseptuell begrunnelse. Mandt Larsen argumenterer for at Husserl, i lys av blant annet hans internalisme i synet på begrunnelse, er forpliktet til et prinsipp om at den tilsynelatende legemlige gittheten til en ting kun gir middelbar begrunnelse for oppfatninger om den. I «Det ville i oss og det dyriske» belyser Solveig Bøe en side ved menneskelig eksistens som sjelden blir vektlagt i filosofien: Det faktum at vi er dyr, og at det dyriske i oss, til tross for våre evner til språk og rasjonalitet, ikke lar seg temme fullt ut. For å belyse dette, trekker Bøe på elementer fra Aristoteles og Merleau-Ponty, og viser til den brasilianske forfatteren Clarice Lispectors roman Near to the wild heart (1944). Hun argumenterer for at det Merleau-Ponty omtaler som vår «ville væren» ligger under vår rasjonelle væren, og danner en tekstur i persepsjonen som gjør oss ugjennomsiktige for oss selv.

Våren 2017 døde den amerikanske filosofen Hubert L. Dreyfus, som særlig var kjent for å fremheve fenomenologiske perspektiver i sine kritikker av og bidrag til utviklingen av kognisjonsvitenskapen. På konferansen i Trondheim, som ble avholdt kun få måneder etter hans bortgang, var det viet en egen sesjon til diskusjoner av Dreyfus’ arbeid. I lys av hans uvurderlige bidrag til aktualiseringen av fenomenologien, og særlig med blikk på kroppens fenomenologi, ser vi det som på sin plass å vie dette nummeret til minnet om Dreyfus.

God lesning!