Uformell logikk i tradisjonen fra Arne Næss og hans klassiske pensumbok En del elementære logiske emner (ELE) (1975) har hatt en sentral plass på norske universitet fra etter andre verdenskrig og frem til endringene i Exphil kom i kjølvannet av kvalitetsreformen på 2000-tallet. I dag undervises det som var logikkdelen av Exphil bare ved enkelte fakultetsvarianter ved Universitet i Bergen og på Høgskolen i Innlandet (Lillehammer), samt på enkeltkurs ved NTNU, UiT, UiS og HiM. Eilert Jan Lohnes bok Etikk, språk og argumentasjon (ESA) plasserer seg inn i en etter hvert lang rekke pensumbøker som søker å videreutvikle og formidle de sentrale poengene som ELE inneholder; tolkning, definisjoner, argumentasjon og saklighet. Boken markedsføres primært som en innføringsbok til Exphil, og selv om disse temaene har aktualitet utover innføringskurs på universitet og høyskoler, er det med dette som utgangspunkt jeg vil omtale den. Men en omtale av Lohnes bok blir også en diskusjon av hvilken plass de innsiktene som stammer ELE bør ha i høyere utdanning og hvordan vi skal forstå dem.

Oppbygningen i boken følger en tradisjonell rekkefølge, der tolkning kommer først, deretter definisjoner, så argumentasjon og til slutt saklighetslære. ESA skiller seg imidlertid fra andre slike bøker ved at den inntar et etisk perspektiv, noe også undertittelen «En innføring i debattetikk» signaliserer. Dette grepet kommer tydeligst frem ved at boken har en egen første del om etikk. Her gir Lohne en kortfattet og klar redegjørelse for utilitarisme, dydsetikk, pliktetikk og diskursetikk, der han får frem sterke sider og noen sentrale innvendinger. Fremstillingen av de ulike etiske posisjonene er illustrert med eksempler fra lokalpolitikk og offentlig forvaltning, inkludert et eget avsnitt om verdier og dyder i offentlige dokumenter (1.2.1). Ved å inkludere diskursetikk skiller fremstillingen av etikken seg fra mange andre lærebøker på Exphil-nivå. Diskursetikkens ideal om en åpen, likeverdig, ærlig, rasjonell og fri diskusjon har klare koblinger til saklighetslæren slik den presenteres både hos Næss og i siste del av Lohnes bok.

Del 2 om språklig klarhet er bokens mest omfattende og inkluderer tolkningslære og presisering, definisjoner og enighetsanalyse. Kapitelet innleder med noe grunnleggende språkfilosofi og forholdet mellom formulering (betegnelse), oppfatning (begrep) og saksforhold (referanse). I fremstillingen av dette skillet viser Lohne til Ogdens tegntrekant i en enkel versjon (s. 46–47). Når han bruker en slik modell uten å få frem at forholdet mellom formulering og saksforhold må være indirekte, og at denne linjen i trekanten er ulik de to andre, kan modellen gi et feilaktig bilde av forholdet mellom språklige uttrykk og virkelighet. Her kunne det vært valgt en enklere lineær figur, særlig i lys av at det heller ikke gjøres klart hva forholdet mellom formulering og saksforhold eventuelt måtte være. De eksemplene som gis i boken viser nettopp at forholdet nødvendigvis må gå via en oppfatning. Dette poenget kommer enda tydeligere frem på side 72, der forholdet mellom betegnelse og referanse ikke har noen funksjon i å forklare hva vaghet består i. For betegnelser forutsetter både det semantiske problemet og vaghetsproblemet at det finnes et mellomliggende begrepsnivå. Når det gjøres rede for forskjellen mellom deskriptive og normative formuleringer gir Lohne plass til en egen diskusjon av evaluerende formuleringer (s. 53). Dette er et godt grep som får frem at slike kvalitative vurderinger karakteriseres ved verdivurderinger, som igjen kan være mer eller mindre godt begrunnet. Og selv om evaluerende formuleringer normalt har en normativ betydning, kan de noen ganger også tolkes deskriptivt.

Det meste av del 2 er viet en gjennomgang av tolkningslæren slik den ble introdusert i ELE. Kjernen her er det Lohne omtaler som det pragmatiske tolkningsprinsippet (s. 54), altså at språklige uttrykks mening avhenger av den konteksten de opptrer i. Dette er i og for seg ikke et kontroversielt poeng, og når det så brukes 36 sider på å formalisere poenget om at ett og samme språklig uttrykk kan ha ulik mening, avhengig av under hvilke omstendigheter det ytres, blir dette også en illustrasjon på hvorfor tolkningslæren i tradisjonen fra ELE mer eller mindre er helt borte fra Exphil i dag. I det maskineriet av tolkninger, undertolkninger, presiseringer, konsekvenser, despesifiseringer og spesifiseringer som Næss etterlot seg, alt holdt sammen av mer eller mindre sannsynlige sammenhengsbeskrivelser, er det vanskelig å få øye på det som virkelig er relevant når det gjelder tolkning som et verktøy til å rydde opp i språklig uklarhet, nemlig de få, men kanskje desto viktigere tilfellene der en formulering har ulike tolkninger i samme kontekst. Et slikt tolkningsbegrep introduseres hos Kolflaath, der to uttrykk bare kan være tolkninger av hverandre hvis de har samme betydning i en og samme kontekst (2004, s. 40). I stedet opererer Lohne med et begrep om frittstående tolkninger, der kravet til at et språklig uttrykk U (formulering eller betegnelse) er en tolkning av et annet språklig uttrykk T er at de kan bety det samme i en eller annen sammenheng. Eksempelet fra tolkningslæren med formuleringen «Han er kald» viser til ulike kontekster som begrunnelse for hver av de ulike tolkningene. «Ved å gjøre slike tolkningsøvelser får vi lettere øynene opp for språkets flertydighet.» hevder Lohne (s. 80). For meg er det ikke åpenbart at slike rene øvelser knyttet til tolkningslæren i praksis fungerer slik. Snarere viser det hvorfor denne delen av ELE i dag har en minimal plass i læreplanene.

Definisjonsdelen av del 2 tar for seg definisjoner av språklige uttrykk, såkalte bruksmåtebeskrivende og regelgivende definisjoner. Førstnevnte type vies liten plass og her savner jeg en diskusjon av hva som begrunner en slik definisjon. Det eneste som sies er at definiendum har samme betydning som definiens (s. 95), men dette kunne vært utdypet ved å ta opp hva som kreves for at to uttrykk skal bety det samme. Hvor utbredt må for eksempel bruken her være? Det kunne også vært sagt litt mer om hvilken rolle slike definisjoner har.

Den mest sentrale typen definisjoner i ELE-sammenheng er likevel de regelgivende. Her handler det om hvordan disse skal utformes og hvordan de kan vurderes som mer eller mindre hensiktsmessige. Her skiller Lohne mellom formalkrav og innholdsmessige krav til en slik definisjon (s. 98). På den ene siden klargjør dette de ulike aspektene ved regelgivende definisjoner, og Lohne får godt frem hvordan en god definisjon både må ha en korrekt grammatikalsk form og et innhold som gjør den hensiktsmessig. Men det medfører mange ulike krav (3+6) som studenter i praksis skal forholde seg til, og ikke alle disse virker like åpenbare. Det kreves både at «Definiens ikke skal bryte med innarbeidede betydninger knyttet til definiendum» (krav c) og at «Definiens skal være forholdsvis kortfattet» (krav f). Regelgivende definisjoner brukes ofte i forsknings- eller utredningssammenheng der uttrykk nettopp gis en ny betydning som kan avvike fra vanlig språkbruk, og ofte kreves det lengre definisjoner for å klargjøre dette. På dette punktet skiller også Lohnes liste av innholdsmessige krav seg fra andre nyere fremstillinger, som primært fokuserer på definisjoners omfang og praktisk avgjørbarhet (Johannessen 2011; Karlsen 2015; Rokstad 2004).

Bokens tredje del omhandler argumentasjon med vekt på skillet mellom deskriptiv argumentasjon og normativ argumentasjon, dvs. hvorvidt spissformuleringen har deskriptiv eller normativ betydning. Gjennomgangen av deskriptiv argumentasjon er lite original sammenlignet med ELE og parafraserer samme type eksempel som brukes både hos Næss og Rokstad, S0: «Det blir regn til natten.» (s. 123).1 Rent pedagogisk fungerer eksempelet, men gitt at ambisjonen med boken er å aktualisere ELE virker det litt defensivt å bruke dette. Hvis gjennomgangen av deskriptiv argumentasjon skal illustrere hvordan en pro-et-contra (pec)-oversikt har praktisk betydning bør eksempelet søke å vise nettopp dette. Sjansen er ellers til stede for at også denne delen risikerer å ende opp på samme måte som tolkningene, som rene øvelser.

I fremstillingen av normativ argumentasjon viderefører Lohne en konsekvensialistisk skjematisering av argumentene slik den også finnes hos Næss.2 Det gjøres her til et krav at alle 1. ordensargumenter skal være formulert som enten positive eller negative konsekvenser av å realisere det som foreslås i spissformuleringen. Den endelige vurderingen av en pro-aut-contra (pac)-oversikt blir da en avveiing av positive versus negative konsekvenser, inkludert hvorvidt konsekvensene er sannsynlige (holdbarhet) og hvilken verdi de har (relevans) (s. 128–9). I mange tilfeller, og kanskje særlig i beslutningsprosesser basert på konsekvensutredninger, er slik tenkning utbredt. Hos Næss og Lohne er ideen at argumentene må kunne omformuleres til konsekvenser, de trenger altså ikke i utgangspunktet å være formulert slik når de blir fremført. Jeg mener likevel at dette overser, og i verste fall forenkler, hvordan argumentasjon i realiteten foregår. Lohnes eget eksempel med barmhjertighetsdrap illustrerer denne mangelen ved ensidig konsekvensargumentasjon (s. 137–40). Her er spissformuleringen som følger:

S1: «Det bør være tillatt for spesielt bemyndigede, etter samtykke fra de pårørende, å bidra til at livet forkortes for uhelbredelig syke og bevisstløse mennesker som ikke lenger har muligheten til å gjenvinne bevisstheten.»

På contra-siden er ett av Lohnes argumenter følgende negative konsekvens c3: «En lovfesting vil kunne svekke respekten for menneskelivets ukrenkelighet». Argumentet viser hvordan en utilitarist vil kunne fremme c3, mens det fra et pliktetisk perspektiv vil være en vesentlig forskjell mellom å vise til at lovfesting svekker menneskelivets ukrenkelighet og selve normen om at menneskelivet er ukrenkelig. For sistnevnte er det normen som er det sentrale argumentet, ikke hvilke konsekvenser det får dersom vi bryter den. Tilsvarende argumentasjon mener jeg at vi ser i mange debatter om avgjørende verdispørsmål. I diskusjonen om fri abort er ikke argumentet for dette (alltid) hverken formulert eller intendert som en positiv konsekvens (eks. «kvinner får økt medbestemmelse over egen kropp»), men argumentet er selve normen («kvinner har en grunnleggende rett til å bestemme over egen kropp»). Tilsvarende gjelder argumenter for det alternative standpunktet, basert på rettigheter knyttet til det ufødte liv. Ved å la slike normargumenter komme klart frem i argumentoversikter, som 1. ordensargumenter, fremfor å plassere dem inn som relevansargumenter, vil en argumentasjonsteori være bedre egnet til å avspeile hvordan argumentasjon faktisk foregår og hva som er avsenders intensjon med argumentene. Videre vil de kryssende normene, som normalt utgjør selve kjernen i konflikten mellom ulike spissformuleringer, komme klarere frem. Hos Lohne finnes de underliggende motstridende normene kun som forskjeller i relevans, forstått som en verdivurdering (s. 131). I diskusjonen av relevans søker Lohne også å vise at både Næss sin konsekvensargumentasjon og Toulmins regelbaserte argumentasjon er gjensidig konvertible, slik at «vi kan omformulere argumentene slik at de vil kunne passe inn i begge fremgangsmåtene» (s. 131). Også her melder spørsmålet seg om hvorfor argumentene absolutt må omformuleres når det finnes en måte å formalisere dem på som tar hensyn til avsenders intensjon. Et slikt alternativ finnes for eksempel hos Kolflaath (2004, s. 169) i det som omtales som regelbasert argumentasjon.

Mens dette relevansbegrepet blir diskutert i et eget avsnitt (3.6.1), er det ikke viet noen plass til en diskusjon av holdbarhet forstått som sannsynlighet. Når normativ argumentasjon utelukkende forstås som konsekvenser kunne vært det inkludert noe mer om hva det innebærer å evaluere fremtidige forhold, som usikkerhet knyttet til dette og hvordan noen konsekvenser med nødvendighet vil følge. Notasjonsformen til de enkelte argumentene skiller ikke mellom hvorvidt argumenter knyttes til holdbarhet eller relevans. Dette gjør heller ikke Næss, mens vi finner det både i nyere fremstillinger av Næss’ argumentasjonsteori (Rokstad 2004; Johannessen 2011) og i fremstillinger av argumentasjonsteori basert på argumentdiagram (Kolflaath 2004; Karlsen 2015). En slik mer detaljert notasjon gjør argumentoversiktene mer leservennlige samtidig som det fremgår av notasjonen alene hvilken rolle argumentet har.

Et siste spørsmål jeg sitter igjen med etter gjennomgangen av normativ argumentasjon er hvordan forfatterens mål om å ha et «etisk perspektiv på meningsutveksling» lar seg kombinere med en såpass smal modell for normativ argumentasjon som den boken presenterer. Generelt hevder saklighetslæren som presenteres i del 4 at argumenter skal ha relevans for å regnes som saklige. Problemet som melder seg er at argumenter for eller i mot en normativ spissformulering som ikke er fremlagt som konsekvenser heller ikke er saklige, siden begrepet om relevans forutsetter at argumentet som eventuelt er relevant, er et konsekvensargument. Vi ender altså opp med en begrensende modell for normativ argumentasjon fremfor å utnytte det potensialet som ligger i å gjøre tettere koblinger til bokens første del der ulike etiske posisjoner introduseres.

Bokens fjerde og siste del gir en fremstilling av saklighet som følger Næss’ inndeling med seks ulike typer saklighetsnormer. Eksemplene som brukes er i hovedsak hentet fra politiske diskusjoner og flere av dem er basert på reelle brudd på normer for saklig meningsutveksling. I denne delen av boken kommer etikken klarere frem samtidig som Lohne har et godt utvalg av eksempler å spille på. Gjennomgangen av de ulike saklighetsnormene hos Næss illustrerer også hvordan de ulike normene innfanger ulike argumentative fallgruver, et begrep Lohne selv også anvender (s. 148, s. 152). Vi får dermed en mer detaljert innføring i saklighetsnormene enn det vi finner i ELE. Men dette viser også hvordan noen av Næss’ normer, for eksempel normen om å unngå tendensiøst utenomsnakk, blir å betrakte som en grov kategorisering på et område der Critical Thinking-tradisjonen opererer med en rekke mer konkrete fallgruver, som medynksargumenter, autoritetsargumenter og appell til popularitet.

Boken er markedsført som en lærebok og teksten er jevnt over lettfattelig og velskrevet. Noen steder forekommer det likevel formuleringer som bryter med denne intensjonen, for eksempel når det snakkes om «T-bokholderi» som er alternativ til et vektskåloppsett i argumentasjon, uten at det blir forklart nærmere hva som menes her (s. 118). Når undertolkninger introduseres på side 79, som en del av begrunnelsen for presiseringer, sies det ikke noe mer om hvorfor T3 har undertolkninger med notasjon T31, T32, osv. Denne forklaringen kommer først på side 140. Andre mindre ting som kunne vært unngått er feil spissformulering i argumentoversikten på side 136, der argumentene som fremføres er knyttet til den motsatte spissformuleringen. Teksten er heller ikke konsekvent på hvorvidt det benyttes stor eller liten bokstav i notasjon for argumenter, der begge deler forekommer i argumentoversiktene.

Boken avslutter med en kommentar om at Næss’ bok ELE i dag vil fremstå som gammelmodig og språklig utdatert, og hvor Lohnes ambisjon er å skrive en oppdatert versjon. Dette lykkes han delvis med. Boken gir en oppdatert fremstilling av Næss’ ideer fra ELE, der det etiske aspektet ved diskusjon kommer klarere frem enn hos Næss. Delkapitlene om tolkning, definisjoner og argumentasjon har flere utfyllende eksempler på oppgaveløsning som fungerer godt for å utdype de teoretiske poengene. Lohne deler også Næss’ tanke om at de temaene som utgjør ELE er del av et dannelsesprosjekt (s. 11), og dette er et poeng som jevnlig dukker opp i debatter om hva Exphil bør være. Samtidig etterlater ikke kapitlene om tolkning og argumentasjon uten videre et inntrykk at av noe viktig står på spill. Både oppsettet av ulike tolkninger og metoden med pec- og pac-oversikter med argumenter får et preg av en form for skjematisk øvelse, løsrevet fra praktisk anvendelse. Spørsmålet som da står igjen er hvorvidt dette bidraget kan aktualisere ELE i høyere utdanning.

Referanser:

Johannessen, H. (2011). Debatt og argumentasjon. Oslo: SAP/Spartacus.

Karlsen, G. (2015). Språk og argumentasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Kolflaath, E. (2004). Språk og argumentasjon – med eksempler fra juss. Bergen: Fagbokforlaget.

Næss, A. (1975). En del elementære logiske emner (11.utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Rokstad, K. (2004). Kommunikasjonslogikk med eksempler fra psykologi. Oslo: Gyldendal.