Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Haugen, Heen og Bjørklys kritikk av Ole Martin Moen bygger på omstridte samfunnsvitenskapelige premisser og en misforståelse av evolusjonsteori1

Stipendiat, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Haugen, Heen og Bjørkly har kritisert Ole Martin Moens forslag om at vi bør vurdere en ordning som går ut på å øke befolkningens IQ-nivå ved å betale kvinner en viss sum for å få dem til å velge å få barn med menn som har høy IQ. Selv mener jeg at en slik ordning fremstår som moralfilosofisk uforsvarlig. De tre kritikerne presenterer imidlertid en annen type kritikk som er verdt å diskutere, men som ikke fører frem. Det første argumentet deres tar utgangspunkt i at en ordning som den Moen diskuterer ville ført til lavere befolkningsvekst, og menneskehetens utslettelse på sikt. Jeg diskuterer først hvorvidt dette faktisk utgjør en innvending, før jeg forsøker å påvise en selvmotsigelse i argumentet. Den neste påstanden er at høyere gjennomsnittsintelligens vil føre til at variansen i IQ i befolkningen blir mindre. Dette vil igjen føre til at de assosiasjonene som i dag finnes mellom IQ og en lang rekke goder som utdannelse og helse vil opphøre. Jeg legger frem en teoretisk og empirisk fundert kritikk av det underliggende premisset om hvordan fordelingen av slike goder foregår, og jeg forsøker å vise at en økning av gjennomsnittsintelligensen i befolkningen mest sannsynlig ville medført i hvert fall noen av de individuelle og kollektive fordelene som Moen skisserer. Det tredje argumentet tar utgangspunkt i at det å sikre artens overlevelse kan ses som et mål for evolusjonen. Jeg forsøker å vise at hele argumentet er basert på en misforståelse av evolusjon som en teleologisk prosess.

Nøkkelord: IQ, evolusjon, teleologi, sosial stratifikasjon, bioetikk

Haugen, Heen and Bjørkly`s have presented a critique of Ole Martin Moen`s proposition to consider attempting to raise the global IQ by providing women with an incentive to have children with high IQ men. While I believe that such an arrangement is morally unacceptable, I think their arguments are worth discussing, and that they should be rejected. Their first argument attempts to show that Moen`s proposal implies lower fertility levels, and the long-term extinction of the human species. I begin by discussing whether this actually constitutes an objection to Moens proposal, before attempting to demonstrate that the argument is inconsistent with other points made by the authors. Their second claim is that a higher level of average intelligence in a given population will lead to a reduction in the IQ-variance. Under this scenario, the existing associations between IQ and several valuable outcomes such as education or health will no longer exist. I criticize this argument based on theoretical and empirical social science, and I attempt to demonstrate that at least some of the individual and collective gains are likely to persist, even if some of the mechanisms proposed by the authors are correct. Their third argument builds on the claim that the survival of the species is the goal of evolution. I attempt to show that this argument is based on misconstruing evolution as a teleological process.

Keywords: IQ, evolution, teleology, social stratification, bioethics

INNLEDNING

Ole Martin Moens forslag om at vi bør vurdere en ordning som går ut på å betale kvinner for å velge å få barn med menn som har høy IQ har blitt mye diskutert, både i faglitteraturen og offentligheten (Haugen, Heen & Bjørkly, 2017; Häyry, 2016). Moen (2016) ønsker først og fremst å legge det generelle forslaget på bordet, og forsvarer det mot noen viktige prinsipielle innvendinger. Videre oppmuntrer han til en diskusjon av hvordan forslaget eventuelt kan implementeres, og han fremstår også som åpen for at det må justeres og muligens også forkastes. Selv kritiserte jeg en slik ordning for å være moralfilosofisk uholdbar på prinsipielt grunnlag i et kort innlegg i Morgenbladet (Lillehagen, 2016).

Haugen, Heen og Bjørkly mener de har bedre innvendinger enn det som hittil er lagt frem og presenterer disse i Norsk filosofisk tidsskrift 4/2017 (Haugen et al., 2017). De bygger sin kritikk på samfunnsvitenskapelige og evolusjonsteoretiske resonnementer, snarere enn strengt moralfilosofiske argumenter. De legger frem noen gode argumenter når det gjelder potensielle utfordringer ved implementeringen av en slik ordning (hva de kaller «mulighetsargumentet» og det «det økonomiske argumentet»), men kjernen i innvendingen deres (som de benevner «det evolusjonære argumentet») er svakt fundert. 2

Jeg vil drøfte tre underargumenter som hører inn under «det evolusjonære argumentet». For det første hevder Haugen, Heen og Bjørkly at en slik ordning vil medføre fallende fertilitet og potensiell artsutslettelse. For det andre hevder de at variansen i intelligensnivået i befolkningen vil bli mindre, og at dette vil medføre at ordningen ikke vil ha de positive virkningene som Moen skisserer. For det tredje argumenterer de, noe forenklet, med at en ordning av den typen som Moen skisserer ikke er i overensstemmelse med evolusjonens overordnede mål, som er artens overlevelse.

Selv om det etter min mening finnes andre gode og mer prinsipielle grunner til å avvise en slik ordning, mener jeg at disse fortjener et tilsvar. Dette skyldes at de tre forfatterne i stor grad baserer seg på omstridte antakelser om samfunnsmessige fordelingsprosesser, samt misforståelser av evolusjonsteori og evolusjonens betydning for den typen moralfilosofiske vurderinger som står på spill her. Det er også grunner til å tro at i hvert fall noen av misforståelsene er utbredte (se f.eks. Galli & Meinardi, 2001). Jeg vil komme med noen korte merknader til de to siste gruppene av argumenter til slutt.

ARGUMENTET OM FALLENDE FERTILITET OG SELVUTSLETTELSE

Som utgangspunkt for den første innvendingen som skal diskuteres her, viser de tre forfatterne til at demografisk forskning har dokumentert en negativ korrelasjon mellom IQ og fertilitet. Med andre ord: Desto mer intelligent man er, desto færre barn får man. Med utgangspunkt i denne sammenhengen hevder forfatterne at det de kaller «fremavling» av de mer intelligente vil føre til befolkningsnedgang, og potensielt til at menneskeheten blir utryddet på sikt. De mener altså at Moen gjør seg skyldig i det de referer til som en «fallacy of composition»; det som er bra for individet (høyere IQ) er ikke nødvendigvis bra for menneskeheten.

Etter min mening befinner forfatterne seg her på svært sviktende grunn. Det er først og fremst nettopp de kollektive fordelene av økt intelligens i befolkningen som opptar Moen i hans artikkel (Moen, 2016). Kort sagt tolker jeg ham slik at flere individer med høyere IQ vil føre til mer innovasjon og problemløsning, som igjen kommer oss alle til gode. At lavere fertilitet og en tilhørende senking av befolkningsveksten på kort eller lang sikt skulle utgjøre noe hinder for å løse de avgjørende problemene menneskeheten står ovenfor, som blant annet omfatter overbefolkning og knapt ressursgrunnlag, er mildt sagt kontroversielt. En slik konklusjon må uansett bero på en langt bredere diskusjon (se f.eks. Meadows, Randers & Meadows, 2004). Dette er uansett et nærmest fatalistisk argument med innslag av et falskt dilemma – hvis lavere befolkningsvekst skulle bli en uønsket konsekvens av forslaget, så er det fortsatt mulig å innsette tiltak som leder i motsatt retning. At policy-forslag har uintenderte konsekvenser er ikke noe nytt, og utfordringer knyttet til fallende fertilitet i industrialiserte samfunn er allerede noe som diskuteres i mange forbindelser (Lesthaeghe, 2007).

Uansett er det uklart om slike potensielle virkninger på fertiliteten vil utlikne alle de potensielle gevinstene av forslaget på kort og mellom-lang sikt. Dersom intelligensgjennomsnittet i befolkningen blir økt som en følge av at Moens forslag blir implementert vil altså de med relativt høyere IQ få færre barn, gitt de tre kritikernes argument. Men, det kan allikevel være slik at personer med høyere intelligens utgjør en større andel av dem som får barn i fremtiden, sammenliknet med nå, fordi snittet er høyere.3 Det er jo ikke slik at de intelligente ikke får barn overhodet. En mindre befolkning, kanskje, men sannsynligvis også en mer intelligent befolkning. Gitt de utfordringene som knyttes til befolkningsøkning generelt, kan den fallende fertiliteten i så fall muligens ses som en styrke ved implementeringen av den type forslag som Moen diskuterer.

Et mer alvorlig problem er at forfatternes konklusjon står i et motsetningsforhold til det argumentet de selv presenterer senere i samme avsnitt. Dette argumentet har flere ledd. Det første poenget deres er at gjennomføringen av en slik ordning vil føre til at IQ-variansen i befolkningen vil bli mindre enn den er i dag. Dette skyldes at «menneskelige egenskaper som IQ følger normalfordelingen», og at «det må eksistere en øvre grense» for denne typen egenskaper «som følge av fysiske lover». Når midtpunktet i en normalfordeling skyves opp fordi snittet øker, følger det at variansen må bli mindre etter hvert som snittet nærmer seg den øvre grensen. Dette argumentet er logisk konsistent. De bruker riktignok løping som et eksempel og argumenterer ikke for noen fysisk øvre grense med utgangspunkt i kunnskap om de biologiske mekanismene som er knyttet til IQ mer spesifikt (disse vet vi mindre om). Allikevel mener jeg det er rimelig å godta dette premisset.

Det neste skrittet er imidlertid langt mer problematisk. Forfatterne skriver følgende: «Verdien av intelligens er (som de fleste økonomer vil være enige i) nært relatert til den relative knappheten av intelligens, altså variansen, ikke gjennomsnittet.» Ifølge dem er det altså intelligensens knapphet som gjør at IQ er assosiert med forskjeller i viktige utfall som livslengde, helse og liknende. Når snittet øker vil altså det å være høyere opp i intelligensfordelingen ikke lenger gir de samme fordelene. Dessuten: Fordi fordelingen nå er mer sammenpresset og de relative forskjellene mindre tydelige, vil det derfor være «andre menneskelige karakteristika, som i dag kanskje ikke betyr særlig mye, [som] vil definere seierherrene».

Det kan godt være de fleste økonomer er enige i denne logikken, slik forfatterne hevder. Jeg mener uansett at påstanden kan og bør diskuteres. La oss imidlertid godta disse premissene inntil videre. Siden fertilitet er et sosialt utfall som er assosiert med IQ, vil disse påstandene da også måtte gjelde for denne sammenhengen, ut ifra forfatternes resonnement om knapphet.4 I så fall ugyldiggjør dette deres første innvending mot Moens forslag. Den negative korrelasjonen mellom intelligens og fertilitet vil ikke finnes dersom forslaget blir implementert, fordi fordelingen av befolkningens fertilitetsnivå vil være basert på andre karakteristika enn IQ. Dette fremstår som en åpenbar selvmotsigelse fra forfatternes side, og mye tyder derfor på at innvendingen ikke holder. Det ser dermed ut som de må gi slipp på enten argumentet om fallende fertilitet og utslettelse, eller sine påstander om endringene i variansen og betydningen av dette. Selv har jeg imidlertid ikke tro på dette knapphets-baserte argumentet mer generelt, og jeg vil derfor kritisere dette på en mer direkte måte.

ARGUMENTET OM FORDELING AV GODER PÅ BASIS AV RELATIV KNAPPHET

At verdien av intelligens først og fremst er knyttet til dens relative knapphet er etter min mening langt fra åpenbart, selv om Haugen, Heen og Bjørkly slår fast dette eksplisitt. Det er riktignok en god del forskning og teori som er konsistent med at fordelingen av for eksempel utdanninger, jobber og lønn i hvert fall delvis skjer på basis av knappe evner og talenter. Jeg vil imidlertid hevde at dette bare er en del av et større bilde (se f.eks. Weeden, 2002). I land med relativt fri tilgang på utdannelse for alle, som Norge, er det mye som tyder på at streng sortering på basis av intelligens spiller en mindre rolle for hvem som får mulighet til å ta utdannelse, selv om det selvsagt ikke er uten betydning (se f.eks. Marcussen & Røed, 2017). Samtidig indikerer mye forskning at det er direkte kausale effekter av å ta utdanning på intelligensnivået, og at hva man oppnår av utdanningsresultater henger sammen med intelligens (Duckworth, Quinn & Tsukayama, 2012; Terenzini, Springer, Pascarella & Nora, 1995; Marin & Halpern, 2011).

Dersom dette empirisk funderte argumentet holder, vil det totale utbyttet av utdanningen øke dersom gjennomsnittsintelligensen i befolkningen øker. Det gjelder uansett om sorteringen inn i utdanningsnivåer og retninger blir noe annerledes på grunn av mindre varians og tilhørende knapphet av den typen intelligens som måles ved hjelp av IQ-tester. Med andre ord fremstår forfatternes konklusjon «om at verdien [av intelligens] reduseres når spredningen reduseres» som alt for generell og bastant. Andre eksempler kan selvsagt også gis: For eksempel er det gode grunner til å mene at helsefordelene knyttet til det å være intelligent i mange tilfeller ikke vil være knyttet til noe null-sum-spill av det slag som forfatterne antyder. Intelligens kan gjøre det lettere å sette seg inn i relevant helseinformasjon, ta medisinene sine på riktig måte, få mer ut av kommunikasjonene med leger, skaffe seg kunnskap om symptomer og behandlingsmåter, følge kostholdsråd osv. (se f.eks. Gottfredson & Deary, 2004). Slik vil det sannsynligvis også være mer av i en verden der mennesker i snitt har høyere intelligens, fordi mulighetene til å skaffe slik informasjon og å utføre disse handlingene ikke alltid er avhengig av noen konkurranse om knappe goder. Til en viss grad er det nok rimelig å snakke om denne kunnskapen som kollektive goder i økonomisk forstand. Det er overordnet relativt få eller ingen begrensninger i tilgangen på denne informasjonen, samtidig som én persons tilgang ikke bidrar til å begrense en annens. Faktisk er det plausibelt å tenke at mulighetene for alle vil øke dersom gjennomsnittsintelligensen blir høyere, fordi informasjonen blir delt. Det vil føre for langt av sted her å gå inn i den detaljerte litteraturen på området, men det foregår altså mange relevante diskusjoner om disse spørsmålene innenfor samfunnsforskningen, uten at disse nevnes av de tre forfatterne.

I diskusjonen hittil har jeg, i tråd med de tre kritikerne, vært mest opptatt av de individuelle fordelene som er assosiert med høyere intelligens.5 Slik jeg oppfatter Moens argument, er han imidlertid først og fremst opptatt av de kollektive fordelene ved høyere gjennomsnittsintelligens. For Haugen, Heen og Bjørkly blir det lite rom for slike virkninger. De betrakter først og fremst IQ-forskjeller som et grunnlag for fordeling av samfunnsmessige goder. Moen fokuserer imidlertid hovedsakelig på innhold og substans.

Vitenskap, innovasjon og samfunnsmessige fremskritt bygger gjerne på problemløsning. Dette burde være ukontroversielt. For å forstå hva som er en god løsning på et problem må man betrakte innholdet i løsningen og se den i lys av problemet som blir forsøkt løst. Da Alexander Fleming oppdaget antibiotika var det opplagt en velfungerende løsning på problemet med sykdomsfremkallende bakterielle infeksjoner, selv om vi nå ser klare indikasjoner på at løsningen ikke vil vare evig. Moens påstand er at høyere gjennomsnittlig IQ, alt annet likt, vil føre til flere og bedre løsninger av slike viktige problemer (Moen, 2016). Jeg mener dette er en rimelig påstand, selv om det naturligvis ikke følger av dette alene at politiske tiltak skal settes inn for å øke befolkningens intelligensnivå. Jeg kan uansett ikke se at forfatterne argumenterer imot denne konklusjonen på noen måte.6

La oss for argumentets skyld anta at Haugen, Heen og Bjørkly har rett i at forslaget til Moen vil medføre mindre varians i intelligensnivået på et eller annet tidspunkt i fremtiden. La oss også godta at dette ville føre til at samfunnssortering til mer eller mindre gunstige posisjoner og utfall vil være basert på andre kriterier enn intelligens, fordi det komparative fortrinnet ved høy intelligens blir mindre fremtredende. Det er ingenting av dette som står i et motsetningsforhold til Moens påstand om at et høyere gjennomsnittlig intelligensnivå vil føre til at flere sentrale vitenskapelige og samfunnsmessige problemer vil bli løst. Så fremt det fortsatt finnes penger til forskning og kreativitet, institusjoner der innovasjon kan finne sted og så fremst ikke disse institusjonene plutselig vil gå inn for å sortere bort de mer intelligente, så er det overhodet ingen motsetning mellom kritikernes påstander og Moens synspunkt. De som ender opp med å ha denne typen jobber vil løse flere problemer, alt annet likt, fordi de er mer intelligente. En annen mulig virkning av at flere individer har høyere intelligensnivå, er også at interessen for forskning og innovasjon kan tenkes å øke, all den tid mestring henger sammen med interesse (Gardner, Wright & Moynihan, 2011). Når andelen som er interessert i noe øker i befolkningen, blir det også mer sannsynlig at ressursene som vises til slike virksomheter økes. Til den grad det stemmer at behovet for individer i slike posisjoner og arbeidsoppgaver som krever denne kompetansen er i økning, noe som ofte pekes på i litteraturen, gir dette dessuten et ytterligere argument for Moens forslag (Stewart & Capital, 1997; De Ferranti, Perry, Lederman & Maloney, 2002).

DEN UNDERLIGGENDE MISFORSTÅELSEN AV EVOLUSJONSTEORI

Jeg har hittil forsøkt å vise at kritikken av Moen inneholder selvmotsigelser, er basert på tvilsomme premisser samt at den ikke treffer den sentrale tesen i hans artikkel. Jeg vil avslutte med å kritisere det forfatterne selv holder frem som sitt viktigste, underliggende premiss, nemlig ideen om at evolusjonen «har like stor bruk for alle genvarianter» og at alle disse «er akkurat like mye verdt evolusjonært» (Haugen & Heen, 2018). I et senere innlegg i forskning.no utdyper forfatterne nemlig dette poenget (de henviser eksplisitt til at denne argumentasjon var sentral i deres forsøk på å imøtegå Moen) ved å vise til at alle genvarianter ifølge dem er «like bra og dårlige i evolusjonens øyne», og viser til dette som noe de «en gang for alle har gitt en god logisk begrunnelse for» (Haugen & Heen, 2018). Jeg vil på min side hevde at den leseren som aksepterer slike påstander, i hvert fall ikke har gjort det med utgangspunkt i sin evolusjonsteoretiske kompetanse. Jeg vil kritisere det bakenforliggende argumentet ved å begynne med å skissere det vi tross alt er enig i, før jeg vender oppmerksomheten mot de momentene jeg anser som mer problematiske.

Dersom evolusjonsprosesser skal finne sted, kreves det naturligvis at en del betingelser er oppfylt. En sentral betingelse er at det finnes variasjoner (oftest genvarianter) som har kausal betydning for sannsynligheten for at de blir videreført (Futuyma, 2005). Ut ifra naturlig utvalg (og såkalt genetisk drift) vil noen varianter etter hvert bli vanligere, imens andre kan bli helt borte (Futuyma, 2005, s. 225–297). På grunn av mutasjoner, rekombinasjon og andre relaterte prosesser kommer nye varianter til (Futuyma, 2005, s. 161–189). Forfatterne understreker også dette poenget, og skriver at «To komponenter er nødvendige for å produsere evolusjon, nemlig naturlig utvalg og spredning (varians)». Spørsmålet er hvordan de kommer fra dette til at «alle genvarianter er like mye verdt evolusjonært» og at forslaget Moen diskuterer, som altså impliserer redusert varians i intelligens, er feilslått av nettopp den grunnen.

Forfatternes utgangspunkt er at det er mulig å snakke om et mål for evolusjonen. I fotnote 4 (Haugen et al., 2017, s. 182) definerer de det de kaller en evolusjonær målfunksjon på følgende måte: «Maksimer sannsynligheten for at arten overlever». De skriver videre at de «føler at de fleste lesere vil både akseptere og forstå en slik definisjon». Forfatterne påpeker så at «noen ganger kan forutsigbarheten som høy varians gir være helt avgjørende».

De utdyper den siste påstanden ved hjelp av et spillteoretisk resonnement. Evolusjonær spillteori er en viktig gren av evolusjonsteorien, og kan helt klart bidra til forståelse av evolusjonsprosesser (Smith & Price, 1973 er locus classicus i så måte). Her tyr imidlertid forfatterne til et eksempel fra fotballens verden, med uklar evolusjonær relevans. Eksemplet er som følger: I en straffesparkkonkurranse kan det å velge en blandet eller randomisert strategi være rasjonelt både for den som skyter og keeperen, og dette kan beskrives som en Nash-likevekt. Videre viser de til at evolusjonære situasjoner som konkurranser mellom rovdyr og byttedyr ofte kan beskrives som et slikt spill. Det er klart at det er relevante likheter her – en ulvebestand trenger ofte bestemte typer genetisk variasjon for å være tilpasningsdyktig på gruppenivå. Men nok en gang: Hvordan kommer man fra dette til påstanden om at «alle genvarianter er like verdifulle for evolusjonen» og at Moens forslag derfor er feilaktig? Det ser ut til at veien går via avlsbegrepet. Fordi avl, som er det Moen ifølge forfatterne foreslår, reduserer variansen i en populasjon, så tukler forslaget med «evolusjonens viktigste komponent, uforutsigbarheten».7 Her mener jeg forfatterne blander sammen en lang rekke begreper og perspektiver.

For det første gir denne analysen liten mening uten premisset om «evolusjonens målfunksjon», som er basert på en fundamental misforståelse. Hvis det hadde gitt mening å si at evolusjonens «målfunksjon» var «å sikre artens overlevelse», så kunne man argumentert for at det ville være fornuftig eller rasjonelt for evolusjonen å «sikre» en viss genetisk varians. I så fall ville også det spillteoretiske eksempelet ha hatt en viss relevans, selv om sammenlikningen mellom de begrensede valgene de to fotballspillerne kan gjøre og den enorme mengden uklare muligheter evolusjonen står ovenfor er uklar på det generelle nivået som diskuteres her. Dette premisset er imidlertid basert på en feilaktig forståelse av evolusjonen. Evolusjonen er en prosess som skjer gitt visse betingelser. Den har ingen mål av den typen som ser ut til å forutsettes av forfatterne (Ayala, 1970; Dawkins, 1996; Futuyma, 2005). Jeg vil argumentere grundigere for dette poenget senere. La meg først vise at forfatternes konklusjon ikke følger, selv om man godtar dette feilaktige premisset, og at argumentasjonen dessuten legger opp til en reductio ad absurdum.

La oss godta påstanden om evolusjonens målfunksjon, og at det spillteoretiske eksemplet viser den generelle betydningen av variasjon og uforutsigbarhet for en arts overlevelse. La oss videre ta forfatternes analogi på ordet og tilskrive evolusjonen en kvasi-rasjonell vurderingsstruktur. Hva ville i så fall vært det beste midlet for å sikre en arts overlevelse på gruppenivå? Det er klart at variasjon ville hatt en betydning. Mange eksempler kan gis; dyrearter utsettes stadig for miljømessige utfordringer. Noe genetisk varians kan altså gjøre dem mer motstandsdyktige som art. Men for at forfatternes konklusjon om at «alle genvarianter er like viktige» skal holde, så måtte evolusjonen rett og slett mangle alle former for kunnskap om fremtiden – fremtidens forhold til fortiden måtte altså fremstå som helt tilfeldig, så vidt jeg kan se. Med andre ord: Grunnet varhet for alle mulige fremtidige miljøendringer verdsettes all varians som viktig, og investeringer i en bestemt retning blir problematiske i seg selv dersom de reduserer variansen.

Hvis man først skal tilskrive denne prosessen en rasjonell struktur, slik forfatterne gjør med sine eksempler og sammenlikninger, hvorfor ikke legge opp til en kost-nytteanalyse basert på sannsynligheten for hvert utfall og de negative og positive sidene assosiert med slike utfall? Konklusjonen vil i så fall, nok en gang, være at noe varians er nyttig, fordi fremtiden er preget av en viss usikkerhet. Allikevel vil ikke all varians være nyttig, for noen utfall er jo mer sannsynlige enn andre, og den forventede nytten knyttet til bestemte arvbare variasjoner vil også være forskjellig. Med andre ord er det vanskelig å se hvordan forfatternes konklusjon kan følge, selv om man godtar utgangspunktet deres. Og hvorfor skal egentlig «målfunksjonen» ligge på artsnivå, hvorfor ikke på gen-nivå eller individ-nivå? Her gir ikke forfatterne noe klart svar.

Konklusjonen om at det å tukle med evolusjonen ved å legge inn et ekstra kriterium for partnervalg vil være negativ for menneskehetens fremtid legger dessuten opp til en reductio ad absurdum. Det er naturligvis ikke slik at alle kvinner vil bli beveget til å velge en biologisk far for sitt barn på grunn av et pengeincentiv. Dermed er denne situasjonen helt analog med at en viss andel av befolkningen prioriterer et hvilket som helst annet polygenisk forårsaket kriterium, for eksempel fysisk utseende, mellommenneskelige ferdigheter eller sosial status, når de velger hvem de skal få barn med. Det finnes et rikt empirisk grunnlag for en slik påstand (Se f.eks. Mare, 1991; Kenrick, Groth, Trost & Sadalla,1993; Jonason, Garcia, Webster, Li & Fisher, 2005). Betyr det at dette bør frarådes eller kanskje til og med hindres på grunnlag av evolusjonens overordnede mål? Neppe. Mye tyder på at det er noe feil med selve utgangspunktet for argumentet.

EN FEILSLÅTT FORSTÅELSE AV EVOLUSJON

Det underliggende problemet med dette argumentet, er at det bygger på en lite vellykket metafor eller analogi i sin forståelse av evolusjon. Evolusjonen er ingen aktør, og derfor er den foreslåtte mål-middeltenkningen ikke passende. La meg begynne med verdibegrepet, siden forfatterne bruker dette eksplisitt. Ting har verdi for oss mennesker og nok også for noen andre levende vesener.8 Gener og andre faktorer som blir påvirket selektivt av naturlig utvalg har imidlertid ingen verdi for evolusjonen. Evolusjon er en mekanistisk prosess som lar seg studere vitenskapelig, ikke en intensjonal aktør eller et subjekt med målsettinger, selv om den noen ganger genererer seleksjonsmønstre, organer og organismer som kan beskrives med teleologiske termer (Ayala, 1970; Dennett, 2009). Dette er en vanlig misforståelse, som ofte står i veien for innsikt i evolusjonsteori (Galli & Meinardi, 2001). Jeg har tidligere slått fast at jeg er enig med forfatterne i at varians er en av flere betingelser for evolusjon. En betingelse er imidlertid ikke det samme som en verdi. For eksempel er tilstrekkelig ernæring en betingelse for at jeg skal fortsette å leve. Fordi livet mitt har verdi for meg, spiser jeg derfor mat. Evolusjonen har imidlertid ingen interesse av artenes fortsatt eksistens, og dermed holder ikke sammenlikningen.

Gitt forskjellige omstendigheter kan evolusjonsprosesser riktignok føre til både bevaring av genetisk mangfold og fiksering av bestemte genvarianter (Futuyma, 2005, s. 280). Dette er imidlertid ikke noe evolusjonen har som mål eller sikter seg inn på; det er noe som finner sted. Det er da heller ikke noe problem for evolusjonen at arter og individer dør, det er et problem for individene selv og for andre interessenter som berøres. Hvis forfatterne mener at Moens forslag ville implisert bortselektering av gener som kan være viktige for menneskeheten i fremtiden, så får de heller argumentere for at de mener nettopp det, på en spesifikk måte, og ikke på basis av generelle tanker om hva evolusjonen «trenger» eller «verdsetter» i alminnelighet. Slike argumenter bør man da selvsagt basere på konkrete vurderinger, og neppe på et argument som tar utgangspunkt i totalt manglende kunnskap om hva fremtiden vil by på av utfordringer. Gitt forfatternes utgangspunkt i økonomisk teori, kan de jo for eksempel starte med en kost-nytteanalyse. Deres argumentasjon kan riktignok fortolkes som en noe uklar variant av en slik analyse, men dette tåkelegges i så fall gjennom måten de omtaler evolusjonen på: Som om evolusjonen var aktøren med målsettinger og ikke dem selv. Konklusjonene deres fremstår også, som vi har sett, som inkonsistente med et slikt utgangspunkt.

Et interessant tilleggspoeng er at forfatterne med en slik argumentasjon potensielt bidrar til å åpne en dør som bør forbli lukket. Helt sentrale eugeniske og sosialdarwinistiske teorier bygger jo nettopp på villigheten til å bygge moralske teorier direkte på påståtte størrelser som «naturens egne vurderinger» av hva som er verdifulle egenskaper. Denne sammenlikningen er naturligvis ikke noe motargument i seg selv, men det er tydelig at argumentet kan ha moralsk problematiske konsekvenser. Det å forankre vår verdighet eller verdi som mennesker i at genvarianter vi bærer på kan «være nødvendige for artens overlevelse» i den usikre fremtiden, fremstår etter min mening som en moralfilosofisk fallitterklæring. Forfatterne antyder at mennesker som av noen regnes som avvikende eller uønskede, slik som homofile eller personer med Downs syndrom skal kunne avlede sin verdi fra at «evolusjonen trenger dem» (Haugen & Heen, 2018). Dette åpner selvsagt for diskusjoner av hvorfor sistnevnte allikevel ikke er tilfellet. Menneskeverdet hviler heldigvis på et annet moralsk fundament.

Dette betyr imidlertid ikke at evolusjonsteori og biologifaglig empiri ikke kan inngå i våre vurderinger av hva som kan sikre menneskedyrets blomstring og overlevelse i fremtiden. Med andre ord: Vi kan som Ole Martin Moen vurdere hvilke av disse endringene vi er positive til, og hvilke vi er negative til. Vi kan også gjøre etiske vurderinger av om vi ønsker å endre på eller påvirke disse prosessene på et eller annet vis. Moen gir altså et prinsipielt forsvar for at gener for intelligens bør bli fremmet reproduktivt i større grad enn på nåværende tidspunkt. Det er en tydelig og konsistent posisjon. Selv er jeg svært kritisk til forslaget. Uansett er ideen om at det finnes noen mål, preferanser eller verdivurderinger som kan tilskrives evolusjonen, og som vi kan omsette til moralske vurderinger på den måten kritikerne legger opp til, grunnløs. Den kan derfor ikke hjelpe oss i denne viktige diskusjonen.

KORT OM DE ØVRIGE ARGUMENTENE OG KONKLUSJON

Jeg vil avslutte med noen korte merknader til de to øvrige gruppene av argumenter. Først til «det økonomiske argumentet». Her er det en del poeng som en tilhenger av en eller annen variant av det forslaget som Moen ønsker vi skal diskutere nok måtte tatt i betraktning. Siden jeg ikke støtter gjennomføringen av et slikt forslag i noen form, vil jeg imidlertid nøye meg med å bemerke at forfatterne selv hevder at dette argumentet følger av «det evolusjonære argumentet». Gitt at min argumentasjon er gyldig, bør kjernen i disse innvendingene dermed falle bort.

«Mulighetsargumentet» ser imidlertid ut til å bygge på en litt annen type vurderinger enn de øvrige innvendingene; nemlig empiriske og teoretiske betraktninger hentet fra atferdsgenetikk og molekylær genetikk. Argumentet går som følger: Forfatterne begynner med å vise til at intelligens er et polygenisk trekk, med andre ord at det påvirkes av en lang rekke gener; at miljøfaktorer har stor betydning for intelligensnivå, og at samspillet mellom miljøfaktorer og genetiske faktorer er komplisert og ikke-lineært. Dette er velkjente forskningsfunn (se f.eks. Knopik et al. 2016 for en oversikt; Sniekers et al. 2017). Forfatterne mener videre at disse kjensgjerningene impliserer at «IQ… ikke er en genetisk «pakke» som kan distribueres fra foreldre til deres barn» og at IQ er «en ressurs som formes i et komplisert og stort sett uavklart samspill».

Problemet med dette argumentet er at det er uklart hvorfor disse kjensgjerningene skulle utgjøre et problem for en ordning av den typen Moen diskuterer. For det første er ingen av de egenskapene forfatterne her tilskriver IQ som trekk unikt i en atferdsgenetisk sammenheng. For eksempel har seleksjons- eller avlsstudier lyktes med å forsterke kompliserte polygeniske trekk ved mange anledninger tidligere, også før man hadde mulighet til å forstå disse trekkene på et molekylærgenetisk nivå (Knopik et al. 2016, s. 55). For det andre forutsetter ikke den typen forslag Moen diskuterer at barn er «forutbestemt til å ha intelligens som sine biologiske foreldre», slik forfatterne ser ut til å hevde. Det en tilhenger av et slikt forslag må sannsynliggjøre, er at alt annet likt, så vil en donor med høyere IQ gi gjennomsnittlig høyere IQ for avkommet, sammenliknet med en annen donor. Dette er fullt ut forenelig med at mange intelligente barn har foreldre som er mindre intelligente enn dem selv. Moens argumenter tar utgangspunkt i gjennomsnittsintelligensen i befolkningen, ikke det individuelle tilfellet.

Komplikasjoner knyttet til for eksempel gen-miljøinteraksjoner eller varierende arvbarhet i forskjellige miljøer kan selvsagt påvirke effektiviteten i incentivordningen. Det kan for eksempel være noen grunner til å forvente at ordningen ville gitt større utslag i noen sosioøkonomiske miljøer enn andre (Turkheimer 2003). Allikevel er det vanskelig at slike forhold har betydning for om en slik ordning er mulig å gjennomføre. Slik jeg leser argumentasjonen er forfatterne derfor nødt til å tydeliggjøre hva som eventuelt gjør IQ forskjellig fra andre kompliserte, polygeniske trekk, og som dermed skulle medføre at denne typen «avl» plutselig blir umuliggjort i dette tilfellet.

Min konklusjon er dermed at Haugen, Heen og Bjørkly ikke lykkes med sine generelle innvendinger mot den typen incentivforslag som Ole Martin Moen mener det er verdt å diskutere. Allikevel har de presentert noen momenter som nok vil være relevant å ta i betraktning, dersom et slikt forslag skulle ha blitt implementert på en effektiv måte. Jeg mener som sagt at det er gode grunner til å fraråde dette, og har derfor hovedsakelig fokusert på å tilbakevise det jeg mener er feilaktige oppfatninger av samfunnsmessige sorteringsprosesser og biologifaglig kunnskap

LITTERATURLISTE

Ayala, F. J. (1970). Teleological explanations in evolutionary biology. Philosophy of science37(1), 1–15. https://doi.org/10.1086/288276

Dawkins, R. (1996). The Blind Watchmaker: Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe without Design. New York: W. W. Norton & Company.

De Ferranti, D., Perry, G., Lederman, D. & Maloney, W. (2002). From natural resources to the knowledge economy. World Bank, Washington, DC.

Dennett, D. (2009). Intentional systems theory. I McLaughlin, B (Red.), The Oxford handbook of philosophy of mind, 339–350.

Duckworth, A. L., Quinn, P. D. & Tsukayama, E. (2012). What No Child Left Behind leaves behind: The roles of IQ and self-control in predicting standardized achievement test scores and report card grades. Journal of educational psychology104(2), 439. https://doi.org/10.1037/a0026280

Futuyma, Douglas J. (2005). Evolution. Massachusetts: Sinauer.

Galli, L. M. G. & Meinardi, E. N. (2011). The role of teleological thinking in learning the Darwinian model of evolution. Evolution: Education and outreach4(1), 145–152. https://doi.org/10.1007/s12052-010-0272-7

Gardner, T. M., Wright, P. M. & Moynihan, L. M. (2011). The impact of motivation, empowerment, and skill‐enhancing practices on aggregate voluntary turnover: The mediating effect of collective affective commitment. Personnel psychology64(2), 315–350. https://doi.org/10.1111/j.1744-6570.2011.01212.x

Gottfredson, L. S. & Deary, I. J. (2004). Intelligence predicts health and longevity, but why? Current Directions in Psychological Science13(1), 1–4. https://doi.org/10.1111/j.0963-7214.2004.01301001.x

Haugen, K. K., Heen, K. P. & Bjørkly, S. K. (2017). Verdien av IQ – en kommentar til `Bright new world` av Ole Martin Moen. Norsk filosofisk tidsskrift52(04), 180–186. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2901-2017-04-05

Haugen, K. K. og Heen, K. P. (2018, 4. februar) Vi trenger alle genetiske sammensetninger hvis menneskeheten skal overleve. Forskning.no. Hentet fra https://forskning.no/meninger/kronikk/2018/02/evolusjonsteorien-variasjon-sikrer-overlevelse-kritikk

Häyry, M. (2016). Increasing the Sum Total of General Intelligence, As Measured by Individual IQ Scores: What, How, and Why? Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics25(3), 505–514. https://doi.org/10.1017/S0963180116000153

Jonason, P. K., Garcia, J. R., Webster, G. D., Li, N. P. & Fisher, H. E. (2015). Relationship dealbreakers: Traits people avoid in potential mates. Personality and Social Psychology Bulletin41(12), 1697–1711. https://doi.org/10.1177/0146167215609064

Kenrick, D. T., Groth, G. E., Trost, M. R. & Sadalla, E. K. (1993). Integrating evolutionary and social exchange perspectives on relationships: Effects of gender, self-appraisal, and involvement level on mate selection criteria. Journal of Personality and Social Psychology64(6), 951. https://doi.org/10.1037//0022-3514.64.6.951

Knopik, V. S., Neiderhiser, J. M., DeFries, J. C. & Plomin, R. (2016). Behavioral genetics. Macmillan Higher Education.

Lesthaeghe, R. J. (2007). Second demographic transition. New Jersey: John Wiley & Sons, Ltd.

Lillehagen, M. (2016, 13. mai). Fordervet vin i nye flasker. Morgenbladet. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2016/05/fordervet-vin-i-nye-flasker

Mare, R. D. (1991). Five decades of educational assortative mating. American sociological review, 15–32. https://doi.org/10.2307/2095670

Marin, L. M. & Halpern, D. F. (2011). Pedagogy for developing critical thinking in adolescents: Explicit instruction produces greatest gains. Thinking Skills and Creativity6(1), 1–13.

Markussen, S. & Røed, K. (2017). Egalitarianism under Pressure: Toward Lower Economic Mobility in the Knowledge Economy? Hentet fra https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2949100

Meadows, D., Randers, J. & Meadows, D. (2004). Limits to growth: The 30-year update. Vermont: Chelsea Green Publishing.

Moen, O. M. (2016). Bright new world. Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics25(2), 282. https://doi.org/10.1017/s0963180115000584

Smith, J. M. & Price, G. R. (1973). The logic of animal conflict. Nature246(5427), 15. https://doi.org/10.1038/246015a0

Sniekers, S., Stringer, S., Watanabe, K., Jansen, P. R., Coleman, J. R., Krapohl, E., ... & Amin, N. (2017). Genome-wide association meta-analysis of 78,308 individuals identifies new loci and genes influencing human intelligence. Nature genetics49(7), 1107.

Stewart, T. & Capital, I. (1997). The new wealth of organizations. London: Nicholas Brealey.

Terenzini, P. T., Springer, L., Pascarella, E. T. & Nora, A. (1995). Influences affecting the development of students' critical thinking skills. Research in higher education36(1), 23–39. https://doi.org/10.1007/bf02207765

Turkheimer, E., Haley, A., Waldron, M., d'Onofrio, B. & Gottesman, I. I. (2003). Socioeconomic status modifies heritability of IQ in young children. Psychological science14(6), 623–628.

Weeden, K. A. (2002). Why do some occupations pay more than others? Social closure and earnings inequality in the United States. American Journal of Sociology108(1), 55–101. https://doi.org/10.1086/344121

1Jeg ønsker å takke Lars E. F. Johannessen, Erik Børve Rasmussen, Josefine Valle og Tore Rafoss for nyttige innspill underveis i arbeidet med denne artikkelen.
2Forfatterne skriver selv eksplisitt på side 184 at «vårt økonomiske argument følger av vårt evolusjonære argument».
3Med mindre økningen i andelen av dem som er mer intelligente enn de ville ha vært uten ordningen, er så liten at den motvirkes av nedgangen i fertiliteten. Dersom dette skal vurderes mer grundig, trenger forfatterne et kvantitativt anslag på de to størrelsene.
4Med mindre de ønsker å postulere en annen mekanisme i dette tilfellet. Da hadde det i så fall vært hjelpsomt om de beskrev disse forskjellige mekanismene allerede utgangspunktet. Dette ville mest sannsynlig ført til at konklusjonen deres var mindre entydig, og krevd mer spesifikk argumentasjon for hvert enkelt gode.
5Det er imidlertid ikke vanntette skott her. Hvis min alternative redegjørelse for fordelingen av slike goder er riktigere enn forfatternes, så følger det også at en økning i slike individuelle fordeler vil ha positive virkninger på aggregert nivå.
6Med unntak av en liten fotnote der de skriver at det opplagt hadde vært bedre om The Manhattan project hadde vært drevet av idioter. Dem om det, her vil en fyldig historisk og statsvitenskapelig litteratur kunne gi flere og mer sammensatte svar. Dette er uansett ikke avgjørende for argumentet, med mindre de forsøker å lansere et teknologikritisk program. I så fall bør dette uttrykkes på en tydeligere måte.
7At avl skulle være noe annet enn evolusjon per se er også en misforståelse. Avl er en evolusjonær prosess der mennesket påvirker hvilke gener som videreføres og hvilke som ikke gjør det, på bestemte måter. At dette har en tendens til å lede til andre utfall, som vi kan vurdere som uheldige og ikke-ønskelige, sammenliknet med evolusjonære prosesser der mennesket ikke er involvert på samme måte, impliserer imidlertid ikke forfatternes konklusjoner.
8Dette er ikke stedet for å gå inn i en detaljert diskusjon av verditeorier. Jeg regner med at det finnes ting som har verdi for mennesker som et ukontroversielt premiss i denne sammenhengen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon