Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Arbeidsmarked og doktorgradsutdanning: Et svar til Tom Andreassen

professor i praktisk filosofi, ph.d., Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, UiT, roe.fremstedal@uit.no

I en artikkel i Norsk filosofisk tidsskrift i 2017 knyttet jeg problemer på arbeidsmarkedet for filosofikandidater som er utdannet i Norge til svakheter i den norske ph.d.-utdannelsen (Fremstedal 2017). Denne artikkelen ble kritisert av Tom Andreassen (2017) som kritiserer meg for å sammenligne doktorgrader på haltende grunnlag, fordi jeg ikke eksplisitt nevner at Norge har obligatorisk master for ph.d-studenter (noe som er velkjent). I dette svaret forsøker jeg å klargjøre mitt budskap og imøtegå Andreassens kritikk. Jeg argumenterer for at min sentrale påstand om et vanskelig arbeidsmarked for filosofer med norsk ph.d. ikke avhenger av en problematisk sammenligning av doktorgradsutdanninger.

Nøkkelord: akademisk arbeidsmarked, ph.d.-utdanningen, ph.d.-kurs, norsk filosofi, akademisk publisering

The present paper discusses the academic job market for candidates with a Norwegian Ph.D. in philosophy. It proceeds by responding to an earlier article by Tom Andreassen (2017) that criticizes my 2017 article on the academic job market. Andreassen argues that my 2017 comparison of different Ph.D. programs does not do justice to the Norwegian MA. In this response, I defend my previous claims about the difficult academic job market and argue that these claims do not depend on controversial assumptions about the Ph.D. or MA education.

Keywords: Academic job-market, Ph.D. education, course-work, Norwegian philosophy, academic publishing

Enighet og felles anliggende

Jeg er selvfølgelig enig med Andreassens poeng om at obligatorisk master er relevant dersom vi skal evaluere utdanninger (noe som dog ikke er mitt egentlige anliggende). Det er en styrke at kandidater fra norske institusjoner har en toårig master før de begynner på ph.d. Kandidater fra utenlandske institusjoner har ikke alltid denne styrken. Dette poenget er både selvsagt og innlysende. Det er derfor relevant å trekke dette frem slik som Andreassen gjør, men jeg kan ikke se at dette underminerer mitt poeng (mer om dette senere).

Grunnen til at jeg ikke fremhevet den norske masteren (slik Andreassen gjør), er at denne masteren neppe forbedrer mulighetene på arbeidsmarkedet vesentlig for kandidater med ph.d.1 Især gjelder dette det akademiske arbeidsmarkedet som jeg diskuterer: Det er nok ikke slik at en norsk master gir gode akademiske stillinger, og slik har det nok heller aldri vært innen akademisk filosofi. Det hjelper lite å vise til en norsk mastergrad (og norske masterkurs) dersom man konkurrerer imot sterke internasjonale søkere i filosofi som har minst en doktorgrad samt gode publikasjoner. Selv om sterke jobbsøkere gjerne har en master- eller magistergrad (eller noe lignende), er det ikke masteren som sådan som gir noe professorat eller førsteamanuensisstilling. Tendensen de siste årene er nok at man ikke engang får faste lektorat, verken på ex.phil. eller ellers, ved universitetene med en master i filosofi. Dersom man ser på de store filosofimiljøene som benytter faste lektorat (i Oslo, Bergen og Tromsø), kan man se at lektoratene i stadig økende grad fylles av personer med første- og professor-kompetanse (dessuten er det noen få førstelektorer og dosenter, men noen av disse har til og med doktorgrad).

Andreassen (2017, s. 208) derimot snakker om at en «haltende sammenligning» av norsk og amerikansk ph.d får en «økende utbredelse» og at dette kan vanskeliggjøre arbeidsmarkedet for kandidater med norsk ph.d. Jeg kan ikke se noen dokumentasjon eller begrunnelse for at en slik sammenligning får en «økende utbredelse» eller en skadelig virkning på ansettelser ved universitetene. Selv om norsk ph.d. i seg selv sjeldnere og sjeldnere gir gode akademiske stillinger, trenger ikke det å være et resultat av en haltende sammenligning av utdanningene. Det er nok heller et resultat av sterk konkurranse i et arbeidsmarked som har endret seg drastisk på kort tid. Andreassen later dog til å være enig i min sentrale påstand om at det akademiske og ikke-akademiske arbeidsmarkedet for filosofer er svært vanskelig, ikke minst for de med norsk utdannelse. Situasjonen har forverret seg kraftig de siste årene uten at myndighetene eller institusjonene later til å gjøre noe vesentlig (som vanlig skyves problemene over på kandidatene). For å bøte (noe) på problemene foreslår jeg en styrking av doktorgradsutdanningen, noe som også har vært foreslått av andre (inkl. NFR).

Uklarhet, misforståelser og uenighet

For å unngå misforståelser vil jeg nevne noen punkt som er avgjørende for min analyse. For det første omhandler min artikkel arbeidsmarkedet for norske filosofer (og spesielt det akademiske arbeidsmarkedet for kandidater med norsk ph.d.). Artikkelen omhandler ikke doktorgradsutdanningen som sådan, men trekker kun inn denne utdanningen for så vidt som den er relevant for å forstå arbeidsmarkedet.2 Slik som Cappelen (2015, s. 120f.) peker jeg på det enkle faktum at norsk ph.d. hevder seg dårlig i konkurransen om de gode vitenskapelige stillingene. Denne påstanden kan lett motbevises dersom man finner et betydelig antall personer med norsk ph.d. som har fått faste heltidsstillinger som førsteamanuensis eller professor (som har vært utlyst som sådanne og som det har vært fri konkurranse om) ved de fire store filosofimiljøene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø de siste årene (etter at det internasjonale arbeidsmarkedet har forverret seg vesentlig). Ved IFIKK i Oslo, som er det største filosofimiljøet i Norge, er det f.eks. godt over et dusin år siden man har ansatt noen med norsk doktorgrad i filosofi i en fast vitenskapelig stilling.3

Som Cappelen trekker jeg inn doktorgradsutdanningen for å belyse våre kandidaters problemer på arbeidsmarkedet. Jeg pretenderer overhodet ikke å sammenligne ulike nasjoners doktorgradsutdanninger som sådanne, og må heller ikke gjøre dette for å identifisere noen problemer på arbeidsmarkedet. Slik som Cappelen (2015) og Varden (2016) gir jeg derfor en selektiv og kortfattet beskrivelse av doktorgrads-utdanningene som fokuserer på det som er klart relevant for arbeidsmarkedet. Andreassens artikkel har derimot et annet fokus, for han vil sammenligne norsk og amerikansk doktorgradsutdanning som sådanne. Denne forskjellen fremgår av titlene på våre artikler. Min artikkel heter «Arbeidsmarkedet for norske filosofer i dag», mens Andreassens artikkel heter «Sammenlikning av norsk og amerikansk doktorgrad».

For det andre er ikke min artikkel avgrenset til amerikansk doktorgradsutdanning og hvordan denne konkurrerer med norske utdannelser. Jeg fokuserer på utenlandske utdanninger som konkurrer med den norske ph.d.-utdanningen mer generelt for så vidt som disse utenlandske utdanningene utkonkurrerer norske utdanninger på det akademiske arbeidsmarkedet i Norge (og Skandinavia). Det er altså ikke bare snakk om nordamerikanske doktorgrader, men også om britiske, skotske og tyske doktorgrader, for bare å nevne noen av utdanningene som har ført til ansettelser ved norske institusjoner (jf. Cappelen 2015). Grunnen til at jeg likevel, på ett punkt i artikkelen min, fokuserte på amerikanske utdanninger er at disse normalt hevder seg godt i den internasjonale konkurransen samt at de har doktorgradskurs som skiller seg betydelig fra norske ph.d.-kurs. Jeg kontrasterte derfor norske doktorgradskurs med amerikanske kurs for å få frem særtrekk ved de norske utdanningene som er relevant for arbeidsmarkedet (mer om dette senere).

For det tredje tar jeg kun for meg gode utenlandske utdanninger som utkonkurrer norske utdanninger (Fremstedal 2017, s. 18–22). Jeg tar ikke for meg alle utenlandske utdanninger eller alle amerikanske utdanninger (som Andreassen 2017 synes å tro), men kun de anerkjente og velrenommerte utdanningene som gir gode stillinger. Disse kommer ofte fra såkalte eliteinstitusjoner. Jeg sier bare at norske utdannelser hevder seg dårlig mot de internasjonale topp-utdanningene. Det viktige for vitenskapelige ansettelser er nok de beste («fremragende») kandidatene heller enn snittet. Spørsmålet blir da om de beste kandidatene utdannet i Norge er minst like gode som kandidatene (fra utlandet) som de konkurrerer imot. Tilsetningene de siste årene tyder nok på at de sjelden er det (jf. Cappelen 2015).

For det fjerde kan bruken av evaluering og grunngiving i denne sammenhengen lett misforstås. Andreassen (2017, s. 207) skriver at i min «sammenlikning kommer den norske [doktorgraden] temmelig dårlig ut» sammenlignet med amerikansk doktorgrad. Men jeg har ikke hevdet at amerikanske doktorgrader er bedre enn norske doktorgrader (selv om Andreassen synes å lese meg slik). Jeg sier at kandidater med vel ansette (anerkjente og prestisjefylte) utenlandske utdannelser har bedre sjanser på det akademiske arbeidsmarkedet enn det kandidater utdannet i Norge har. Det er ikke jeg som evaluerer dette, men tilsetningskomiteene og tilsettende myndighet. Det er disse som evaluerer kandidatene, og som ofte konkluderer med at kandidater utdannet i Norge er relativt svake sammenlignet med kandidater utdannet i utlandet. Når jeg så skisserer grunner til at den norske utdannelsen hevder seg dårlig i konkurransen, er dette en forklaring heller enn en legitimering. Jeg skisserer eksplanatoriske grunner til at norske filosofikandidater har problemer på arbeidsmarkedet, noe som ikke må leses som legitimerende grunner (justificatory reasons).

Nå kan det innvendes at jeg likevel prøver å identifisere svakheter ved den norske ph.d.-utdannelsen – noe som betyr at mitt anliggende ikke er rent deskriptivt og eksplanatorisk. Selv om det meste av analysen er deskriptiv, innfører jeg likevel evaluative og normative elementer som går utover en ren beskrivelse – særlig gjelder det mot slutten av artikkelen hvor jeg tar til orde for å forbedre norsk doktorgradsutdanning og derved forbedre kandidatenes sjanser på arbeidsmarkedet (Fremstedal 2017, s. 19). Dette er for så vidt riktig, men jeg har ikke hevdet at amerikansk doktorgrad (som sådan) er bedre (i en faglig forstand) enn norsk doktorgrad. Selv om dette nok er et utbredt syn, har jeg ikke fremmet det (slik som Andreassen antyder4). Cappelen (2015, s. 120) derimot skriver: «De beste ph.d.-programmene er ikke i Norge. De er i USA og Storbritannia (med noen unntak [...]).» Det hadde vært mer rimelig om Andreassen refererte Cappelen på dette punktet i stedet for meg. Jeg hevder bare at norske doktorgradskurs har noen svakheter som gode amerikanske doktorgradskurs ikke har (i alle fall ikke i så stor grad som de norske).5 Men dette er forenlig med at de norske doktorgradene i snitt er minst like gode som – ja endog bedre enn – amerikanske utdannelser. De få norske filosofiutdannelsene kan for eksempel holde et jevnere og høyere nivå i snitt enn et utall utenlandske utdannelser. Min sentrale påstand om et vanskelig arbeidsmarked for våre filosofikandidater avhenger uansett ikke av en problematisk antagelse om at norsk doktorgrad er dårligere enn amerikansk doktorgrad. Det er likevel mulig at amerikanske utdannelser kan være bedre enn norske – jeg har imidlertid ikke tatt stilling til dette spørsmålet, og ser heller ikke at jeg må gjøre det. Medlemmer i tilsetningskomiteer trenger heller ikke ta stilling til dette; for de må bare evaluere og rangere de sterkeste søkerne til en stilling. Og disse søkerne har sjeldnere og sjeldnere norsk ph.d.

For det femte har Andreassen et overdrevet fokus på kvantitet, mens jeg fokuserer mer på kvalitet (slik denne anerkjennes av fagfeller, komiteer og tilsettende myndighet). Andreassen (2017) argumenterer imot meg ved å anføre at kandidater utdannet i Norge har flere kurs enn det jeg antar. Dette stemmer neppe. Men selv om det – mot formodning – skulle være riktig, viser det i seg selv svært lite. Andreassen sier at kandidater med norsk ph.d. har ett semester med kurs fra ph.d. og to semester med kurs fra master (noe som gjelder kandidater med master, men ikke kandidater med hovedfag slik som Andreassen og meg selv). Kandidater utdannet i Norge har da ett til tre semester med kurs, mens kandidater utdannet i Nordamerika har to til tre år med kurs (antallet år varierer fra program til program i sambandsstatene). Og norske læresteder har treårig BA, mens amerikanske institusjoner har fireårig BA. I Norge er utdannelsen normert til åtte år totalt, hvorav BA er tre år, MA er to år og ph.d. er tre år (dvs. kursene er normert til ett semester og avhandlingen til fem semester). Til sammenligning er den amerikanske utdannelsen normalt på ni år, hvorav BA er fire år, ph.d.-kursene er (minst) to år og ph.d.-avhandlingen er tre år.6

Det er uansett noe mysteriøst hvordan norske master-kurs skal hevde seg i konkurransen med utenlandske ph.d.-kurs fra eliteinstitusjoner. Kanskje holder de norske master-kursene et så mye høyere nivå – eller de har så mye høyere prestisje – at de overgår amerikanske ph.d.-kurs selv om kvantiteten er mindre? Min erfaring er dessverre at kandidater utdannet i Norge ofte mangler grunnleggende breddekunnskap som er nyttige. Inntil nylig gav det norske systemet så stor mulighet for individuelle pensum og fordypning, selv på lavere nivå, at det er minimalt med felles faglig forståelse som er obligatorisk. Man kan for eksempel være ekspert på Kants politiske filosofi og kunne nesten ingenting om hans historie- og religionsfilosofi (eller omvendt) og enda mindre kan man gjerne om konkurrerende skoleretninger (f.eks. eudaimonisme og perfeksjonisme). Styrken ved det norske systemer har ofte vært at man får god mulighet til fordypning og spesialisering, selv om dette ofte innebærer at studenter i stor grad overlates til seg selv. I stor grad kan vi derfor si at de norske filosofistudiene har antatt form av å være selvstudium.7

For det sjette imøtegår ikke Andreassen min påstand om at norske ph.d.-kurs ofte ikke er filosofi-kurs, men heller tverrfaglige kurs som er felles for svært mange ulike fag. I noen tilfeller er disse tverrfaglige kursene felles for ett eller flere fakulteter, i andre tilfeller er de felles for alle fakulteter (jf. NTNUs «Eksperter i team»). Jeg tror manglende faglighet svekker oss i konkurransen om de gode stillingene. Og jeg kan ikke se hvordan alle disse ikke-filosofiemnene, som studentene ofte klager over, forbedrer situasjonen på arbeidsmarkedet.

Andreassens selektive lesning av min artikkel utelater også flere avgjørende poeng. Jeg peker på betydningen av internasjonale publikasjoner, i gode publiseringskanaler, for det akademiske arbeidsmarkedet i Norge (for det er slutt på tiden hvor man fikk gode vitenskapelige stillinger uten publikasjoner) (Fremstedal 2017, s. 20ff.). Jeg fremhevet at vi ikke har en tradisjon for at doktoravhandlingen omarbeides og publiseres som monografi slik mange andre land har. Og dette er nok en av hovedgrunnene til at kandidater med norsk utdannelse hevder seg dårlig på det akademiske arbeidsmarkedet. For hvem vil vel sette en kandidat med norsk ph.d. (og ingen bokutgivelse) fremfor kandidater med utenlandsk ph.d. og monografier utgitt på gode vitenskapelige forlag? Og hvordan kan norske bøker og tidsskriftsartikler hevde seg mot de beste utgivelsene internasjonalt?

Uansett hva man måtte mene, er filosofi av de mest internasjonaliserte og anglifiserte fagene innen faggruppene humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi. Denne utviklingen bidrar til at vi får svært kompetente nyansatte ved norske universiteter, men det kan også være problematisk for særnorske forhold som Examen philosophicum, Norsk filosofisk tidsskrift og nasjonalt fagråd. En ting er at norsk svekkes som akademisk språk innen filosofi og i mange andre disipliner som er viktige for det norske samfunnet. Men det er også problematisk at fag som sliter med offentlig legitimitet, slik humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ofte gjør, i liten grad ansetter akademikere som synliggjør og legitimerer disse fagene i det norske samfunnet. Satsing på internasjonal forskning er helt nødvendig, men denne satsingen må ikke underminere fagets bidrag til samfunnet som finansierer denne forskningen.8

Referanseliste

Andreassen, Tom (2017), «Sammenlikning av norsk og amerikansk doktorgrad», Norsk filosofisk tidsskrift, volum 52 (04), s. 207–208, DOI: 10.18261/issn.1504-2901-2017-04-08

Cappelen, Herman (2015), «Filosofi i Norge i fremtiden: Gi opp Dyrehagemodellen og bruk alle ressurser på ekspertisegrupper». I: Norsk filosofisk tidsskrift, volum 50 (3–4), s. 119–128.

Fremstedal, Roe (2017), «Arbeidsmarkedet for norske filosofer i dag», Norsk filosofisk tidsskrift, volum 52 (01-02), s. 15–24, DOI: 10.18261/issn.1504-2901-2017-01-02-03

Larsen, Hege (2018) «Prisvinner anbefaler filosofistudier, særlig i USA», Khrono 7/7/2018, https://khrono.no/hinn-filosofi-forskning/prisvinner-anbefaler-filosofistudier-saerlig-i-usa/228600

Myskja, Bjørn (2014) «Små fag ved NTNU», Universitetsavisa 24/3/2014, https://www.universitetsavisa.no/leserbrev/article40247.ece

Norges forskningsråd (2008), Nasjonal strategi for humanistisk forskning, Oslo: Norges forskningsråd.

Støren, Liv Anne (2018) Kandidatundersøkelsen 2017: Forbedret arbeidsmarkedssituasjon for nyutdannede? (Arbeidsnotat 2018: 5) Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning NIFU, https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2495882/NIFUarbeidsnotat2018-5.pdf?sequence=1&isAllowed=y (2018/05/23).

Varden, Helga (2016), «Norsk filosofi – en liten runde til». I: Salongen, http://www.salongen.no/?p=10002 (2017/01/23).

1Etter Fremstedal 2017 ble skrevet har NIFU publisert en ny kandidatundersøkelse som tyder på at arbeidsmarkedet for humanister (mer generelt) er noe forbedret. Dette er gledelig. Men denne kandidatundersøkelsen sier intet om filosofi spesielt eller doktorgrad mer generelt. Kandidatundersøkelsen synes derfor lite relevant for problemstillingen som jeg fokuserer på. Se Støren (2018).
2Andreassen (2017, s. 207) skriver på misvisende vis at «Norsk filosofisk tidsskrift nr. 1-2 2017 inneholder en gjennomgang av den norske doktor-utdanningen i filosofi, hva den gir eller ikke gir av utsikt til ansettelse og hvordan den står seg i sammenlikning med utenlandske doktorgrader. Artikkelen Arbeidsmarkedet for norske filosofer i dag av Roe Fremstedal foretar en sammenlikning av norske og amerikanske doktorgrader som halter på et vesentlig punkt og som derfor trenger en kommentar. Fremstedal spør om den norske graden er god nok sammenliknet med den amerikanske doktorgraden. I hans sammenlikning kommer den norske temmelig dårlig ut fordi vi kun har ett semester med ph.d.-kurs mens amerikanerne har hele to år med kurs.»
3Cappelen 2015 skrev at det er ti år siden en norsk doktorgrad gav en filosofi-filosofi ved IFIKK. Men det er minst tre år siden Cappelen skrev dette, og ingen med norsk doktorgrad har fått en fast, utlyst filosofistilling ved IFIKK siden dette. Det kan også sies at den sterke konkurransen om stillingene vanskeliggjør en grundig, innholdsmessig vurdering av kandidater og deres arbeid. I en slik situasjon risikerer man at tilsetninger i for stor grad baseres på bibliometriske metoder, CV-er, anbefalingsbrev, nettverk og institusjonell prestisje. Dette er en bekymring som jeg deler med mange.
4«Fremstedal spør om den norske [ph.d.-]graden er god nok sammenliknet med den amerikanske doktorgraden. I hans sammenlikning kommer den norske temmelig dårlig ut fordi vi kun har ett semester med ph.d.-kurs mens amerikanerne har hele to år med kurs.» (Andreassen 2017, s. 207)
5NFR skriver at «Fra andre land foreligger det god dokumentasjon på at forskerskoler bidrar positivt til gjennomføringsgrad, i tillegg til at de styrker internasjonalisering og motvirker fragmentering. Forskningsrådets utredning av en ordning med forskerskoler peker på at denne måten å organisere forskerutdanningen på vil kunne sikre bedre samarbeid mellom institusjonene. Det vil gi doktorgradsstipendiater bedre tilgang på nasjonal og internasjonal fag- og veilederkompetanse.» Norges forskningsråd (2008, s. 15). Se også Larsen (2018).
6Curt Rice har påpekt dette nylig i en uformell diskusjon på facebook.
7Myskja (2014) kommer med en lignende påstand om selvstudium på små fag ved NTNU som inkluderer filosofi.
8Jeg vil takke Geir Tore Brenne for en samtale om dette temaet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon