Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om hypoteser

Émilie du Châtelet

Inger Bakken Pedersen har en mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo. Hun har tidligere studert fransk ved Université Paul-Valéry i Montpellier og Universitetet i Bergen, samt filosofi ved Sorbonne.

Dette er en oversettelse av kapitlet «Des Hipotheses» fra Émilie du Châtelets Institutions de Physique, som ble utgitt i 1740. I kapitlet som her delvis er oversatt, skildrer du Châtelet hvordan hypoteser bør og ikke bør benyttes i filosofi og i de empiriske vitenskapene. Hun understreker at hypoteser må benyttes på riktig måte, og advarer mot fallgruvene uriktig bruk kan føre til. Hun mener at hypoteser kan lede til sannhet, og at de er en vesentlig del av god vitenskapelig metode.

Nøkkelord: hypoteser, vitenskap, vitenskapelig metode, newtonsk fysikk, astronomi, sannhet, vitenskapelig framgang

This is a Norwegian translation of the chapter «Des Hipotheses» from Émilie du Châtelet’s Institutions de Physique which was published in 1740. In the chapter, which is here translated in part, du Châtelet outlines how hypotheses should and should not be used in philosophy and in the empirical sciences. She emphasizes that hypotheses must be used correctly and warns about the many pitfalls incorrect use of them will lead to. She sees them as leading to truth, both in metaphysics and physics, and she advocates that the use of them is an integral part of good scientific method.

Innledning av Inger Bakken Pedersen

«Om hypoteser» er det fjerde kapitlet i Innføringer i fysikk (fr. Institutions de Physique), skrevet av naturfilosofen, fysikeren og matematikeren Émilie du Châtelet (1706–1749). Innføringer i fysikk var du Châtelets hovedverk, og er et høyst originalt verk i naturfilosofi som behandler alt fra generelle tema som vitenskapelig metode, fysikk og metafysikk til detaljerte spørsmål om Gud, tid og rom.1 Ambisjonen var å utarbeide et metafysisk grunnlag for newtonsk fysikk, og med det plassere den nye fysikken i et større naturfilosofisk system. Verket var sentralt i skiftet fra et kartesiansk verdensbilde til aksepteringen av newtonsk fysikk i Frankrike. Mens det kartesianske verdensbilde var mekanistisk og dermed ville forklare alle fysiske fenomener utelukkende ved hjelp av kausale relasjoner mellom fysiske partikler og objekter, postulerte newtonsk fysikk at det fantes krefter i naturen (deriblant tyngdekraften) som mange kartesianere beskyldte for å være uvitenskapelige og mystiske.2 Både Innføringer i filosofi og du Châtelets oversettelse og kommentar til Isaac Newtons Principia var viktige bidrag til debatten mellom kartesianerne og Newtons tilhengere, hvor du Châtelet var en sentral figur.3

Selv om du Châtelet støttet newtonsk fysikk og overgangen fra det kartesianske verdensbildet, var hun ikke enig i alt det Newton, og særlig det tilhengerne hans, mente. Hun kritiserte dem også sterkt, noe vi ser godt i «Om hypoteser», hvor det nettopp er den manglende bruken av hypoteser som blir kommentert. Kapitlet som her er delvis oversatt omhandler både hypoteser og vitenskapelig metode.4 Selv om du Châtelet ønsket å beholde den naturfilosofiske tradisjonen hvor metafysiske betraktninger og prinsipper for kunnskap var en naturlig forlengelse av fysikken, hadde hun et svært moderne syn på vitenskapelig metode og praksis.5 I «Om hypoteser» diskuterer hun nettopp hypotesenes rolle i vitenskapene og filosofien.

Det er ved å legge fram ulike regler for hvordan hypoteser bør brukes og hvilken rolle de bør ha i vitenskap og filosofi, at du Châtelet har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av vitenskapelig metode.6 Hun understreker i hvilken grad hypoteser kan føre til sannhet, og slik sett forener hun empiriske og rent vitenskapelige hensyn med rasjonalistiske. Dette gjør at hun ble knyttet til Bernoulli-sirkelen.7 Et særdeles viktig poeng du Châtelet kommer med, er hvordan man må unngå å gjøre ad hoc-endringer ved vitenskapelige teorier. Ifølge du Châtelet må hypoteser kunne undersøkes og testes ved hjelp av eksperimenter, og de må ikke framsettes før man vet nok om de kjensgjerningene som følger med fenomenet man ønsker å forklare. Hun forespeiler slik noe som Thomas Kuhn beskriver i sitt hovedverk The Structure of Scientific Revolutions fra 1962, drøye to hundre år etterpå: nemlig at det er en praksis å tilpasse de vitenskapelige teoriene til observasjonene som ikke passer overens med teorien, snarere enn å slutte at det er teorien som må substansielt endres.8 Nettopp dette beskylder hun også det vitenskapelige fellesskapet i sin samtid for å gjøre, og framsetter med det kritikk som fungerer som en rettesnor for god vitenskapelig praksis den dag i dag.

Kapitlet om hypoteser tegner altså et svært nyansert bilde av hvordan den vitenskapelige praksis ofte var i den tidlig-moderne perioden, og hvordan vitenskap ideelt sett burde praktiseres. «Om hypoteser», og Innføringer i fysikk i sin helhet, står igjen som en forløper til det som skulle bli rådende moderne vitenskapelig metode. Så lenge man anvender hypoteser i tråd med de reglene du Châtelet setter for dem, forsvarer hun dem iherdig, og gir svært treffende eksempler på hvordan de har vært – og vil fortsette å være – helt nødvendige for vitenskapenes framskritt.

Om hypoteser9

av Émilie du Châtelet

§. 53

De sanne årsakene til naturlige virkninger og til de fenomenene vi observerer, er ofte så fjerne fra prinsippene vi kan støtte oss på og fra eksperimentene vi kan gjøre, at man ofte må si seg fornøyd med sannsynlige årsaker for å forklare dem. Sannsynligheter bør ikke forkastes i vitenskapene, ikke bare fordi de ofte er til stor nytte i praksis, men også fordi de brøyter veien som fører til sannheten.

§. 54

All forskning krever en begynnelse, og denne begynnelsen er nok nesten alltid et meget ufullstendig forsøk, og ofte uten suksess. Det finnes ukjente sannheter slik det finnes ukjente land, som man bare kan finne den riktige veien til etter å ha prøvd alle de andre. Følgelig er det nødvendigvis slik at noen må risikere å gå seg vill for å kunne angi den riktige veien for andre. Det ville altså gjøre stor skade på vitenskapene og overmåte forsinke deres fremskritt å forvise hypoteser fra vitenskapene, slik noen moderne filosofer har gjort.

§. 55

Descartes, som baserte en stor del av sin filosofi på hypoteser, siden det nesten var umulig å gjøre det annerledes på hans tid, fikk hele den lærde verden til å følge hypotesenes stil, og det var ikke lenge før man også fikk smaken på fiksjoner. Slik ble filosofibøkene, som burde være en samling av sannheter, fylt med fabler og drømmerier.

Herr Newton, og særlig hans tilhengere, har gått for langt i motsatte retning. Avskrekket av antagelser, og av de feilene som de fant filosofibøkene fylt med, protesterte de imot hypoteser, og anstrengte seg for å få dem til å virke suspekte og latterlige, ved å kalle dem fornuftens gift og filosofiens pest. Dog, bare den som ville være i stand til å fastsette og bevise årsakene til alt det vi ser ville ha rett til å forvise hypoteser fra fysikken fullstendig; men for oss andre, som ikke synes lagd for slik kunnskap, og som ofte kan komme fram til sannheten bare ved å slepe oss fra sannsynlighet til sannsynlighet, passer det seg ikke å uttale oss så dristig imot hypoteser.

§. 56

Når man tar tak i noen ting for å forklare det man observerer, og man ennå ikke er i stand til å påvise sannheten til det man har antatt, lager man en hypotese. Slik utarbeider filosofene hypoteser, for gjennom dem å forklare fenomenene hvis årsaker vi ikke er i stand til å oppdage gjennom eksperimenter, ei heller gjennom bevisførsel.

§. 57

Så fremt man gjør seg oppmerksom på hvordan de mest storslåtte oppdagelsene har blitt gjort, ser man at man bare har kommet fram til dem etter å ha framsatt flere fåfengte hypoteser, og hvor man ikke har latt seg avskrekke av lengden og unytten av dette arbeidet. Grunnen er at hypoteser ofte er den eneste måten å oppdage nye sannheter som er innenfor vår rekkevidde; det er sant at denne metoden er langsom, og krever desto mer anstrengende arbeid, siden man lenge ikke kan forsikre seg om det kommer til å være nyttig eller fruktesløst. På samme vis som når man tar en ukjent rute og finner flere veier, så er det ikke før etter å ha gått i lang tid at man kan forsikre seg om man har tatt den riktige, eller om man har gått seg vill. Hvis den usikkerheten man er i om hvilken vei som er riktig, var en god grunn for ikke å ta noen av dem, er det sikkert at man aldri ville komme fram. Når man derimot har motet til å dra av gårde, og det bare finnes tre veier å betvile, hvorav to allerede har forvillet oss, vil den tredje uunngåelig føre oss til målet.

Det er på denne måten at astronomien har blitt brakt til det punket vi beundrer i dag; for hvis man hadde villet vente med å beregne himmellegemenes bane til man hadde funnet den sanne teorien om planetene, ville vi nå være uten astronomi.

[...]

§. 58

Hypoteser må altså inkluderes i vitenskapene, fordi de egner seg til å få oss til å oppdage sannheten og gi oss nye perspektiver. Det er fordi at når en hypotese først er oppstilt, gjør man ofte eksperimenter for å forvisse seg om at den var riktig, eksperimenter man uten hypotesen aldri ville ha blitt klar over. Hvis man erfarer at eksperimentene bekrefter hypotesen, og at hypotesen ikke bare gjør rede for fenomenet den var satt til å forklare, men også at alle konsekvensene man kan utlede fra den stemmer overens med observasjonene, så vokser sannsynligheten såpass mye at vi ikke kan nekte den vårt bifall, og at den nesten tilsvarer et bevis.

[...]

Det er dermed tydelig at det er til hypotesene, som først har blitt lagt fram og siden korrigert, vi skylder våre vakre og storslåtte kunnskaper, som astronomi og vitenskapene avhenger av og nå er fylt med. Og man ser slett ikke hvordan det ville ha vært mulig for oss å oppnå dette på en annen måte.

[...]

§. 59

På samme måte er det med tall. Divisjon, for eksempel, er bare basert på hypoteser, og uten hypoteser ville De ikke kunnet dividere.10 Grunner er at når De begynner med divisjon, forutsetter De at dividenden rommer divisoren så mange ganger som det første sifferet til divisoren er innbefattet i det første sifferet eller i de to første sifrene til dividenden. I så fall verifiserer De denne antagelsen ved å multiplisere divisoren med forholdstallet, og ved å subtrahere fra dividenden produktet av denne multiplikasjonen. Hvis De finner at denne subtraksjonen ikke lar seg gjøre, konkluderer De at De la for mye i forholdstallet, og korrigerer det i så fall. Slik gjøres hele denne operasjonen ved hjelp av hypoteser.

§. 60

Det er altså tillatt, og til og med veldig nyttig, å framsette hypoteser i alle tilfeller hvor vi ikke kan oppdage den virkelige årsaken til et fenomen og de omstendighetene som følger med hverken a priori, via de sannhetene vi kjenner allerede, eller a posteriori, via støtten fra eksperimenter.

§. 61

Det er uten tvil regler å følge og vanskeligheter man må unngå med hypoteser. Den aller første regelen er at en hypotese ikke skal være i strid med den tilstrekkelige grunns prinsipp,11 og heller ikke med noen andre som fungerer som fundament for våre kunnskaper. Den andre regelen er å forvisse seg godt om de faktaene som er tilgjengelige for oss, og å kjenne til alle omstendigheter som følger med det fenomenet vi vil forklare. Dette hensynet må gå foran enhver hypotese som er funnet opp for å forklare fenomenet; for den som ville våge seg frampå med en hypotese uten denne forholdsregelen ville stå i fare for å se sin forklaring bli lagt i grus på grunn av nye kjensgjerninger man hadde forsømt å sette seg inn i.

[...]

Men når man kan smigre seg med at man kjenner flesteparten av omstendighetene som følger med et fenomen, så kan man lete etter årsaken til fenomenet ved hjelp av hypoteser, ved det vågespillet det utvilsomt er å rette på dem og å bli rettet på svært ofte. Men de anstrengelsene man gjør for å finne sannheten er alltid berømmelige, selv om de ikke skulle bære frukter.

§. 62

Hypoteser framsettes bare for å oppdage sannheten, så før man kan gi ubestridelige bevis for dem, kan man ikke la dem passere som sannheter i seg selv. Derfor er det svært viktig for vitenskapenes fremskritt at hverken en selv eller andre tar feil når det kommer til hypotesene man har tenkt ut, og det er nødvendig å vurdere graden av sannsynlighet som foreligger, og aldri påtvinge hypotesene omveier og tilsynelatende bevisførsel, noe som bare for ofte har ført til at personer som ønsker å lære har latt seg narre.

Med denne forholdsregelen unngår man risikoen å regne noe som sikkert som ikke er det. Man oppmuntrer også de som følger oss til å rette opp feilene som finnes i hypotesene våre og å utfylle det de mangler for å gjøre dem sikre.

§. 63

Flesteparten av de som etter Descartes har fylt sine skrifter med hypoteser for å forklare kjensgjerninger, som de veldig ofte bare kjenner halvveis, har forsyndet seg mot denne regelen, og har villet la antagelsene sine passere som sannheter. Det er delvis dette som er kilden til uviljen mot hypoteser man har inntatt i dette århundret. Men misbruk av en nyttig ting berøver den ikke for dens nytteverdi, og vi må ikke unnlate oss å gjøre bruk av hypoteser når det kan være fruktbart.

§. 64

Et eksperiment er ikke nok for å kunne godta en hypotese, men hvis et eneste eksperiment strider med en hypotese, er det nok til å kunne forkaste den. Det følger, for eksempel, fra hypotesen hvor man antar at sola beveger seg rundt jorda, hvor jorda da er sentrum i solas bane, at diameterne til sola må være like på alle tider av året; men erfaringen viser at de opptrer ulikt. Fra denne observasjonen kan man derfor med trygghet slutte at hypotesen, hvor denne likheten er en konsekvens, er falsk, og at jorda ikke er i sentrum i solas bane.

§. 65

Noen av delene i en hypotese kan være sanne, mens andre deler er falske. I så fall må delen som strider med erfaringen rettes på.

Men man må passe godt på at konklusjonen bare inneholder det som må være der, og at man ikke gir hele hypotesen ansvaret for en feil som bare faller på én av dens deler. For eksempel, Herr Descartes har knyttet legemers fall mot jordas kjerne til en virvelstrøm av flytende materie som driver legemene mot kjernen gjennom sin raske virvling rundt jorda.12 Men Herr Huygens har vist med et ubestridelig eksperiment at ifølge denne antagelsen ville de fallende legemene bli styrt loddrett mot jordas akse, og ikke mot jordas kjerne. Fra det kan man derfor slutte at en virvelstrøm av flytende materie, slik Herr Descartes har forstått det, ikke ville være i stand til å frembringe legemenes fall mot jordas kjerne. Men hvis man fra det ville slutte at ingen flytende materie virker inn på legemenes fall som fenomen, ville det være å forhaste seg for mye. Dette gjelder også for andre virvelstrømmer, som ifølge Herr Descartes fører planetene rundt sola, for Herr Newton har vist at denne antagelsen ikke stemmer overens med Keplers lover. Fra det må man derfor trekke slutningen at planetenes bevegelser ikke er et resultat av virvelstrømmer av flytende materie, slik Descartes antok for å forklare dem. Men man kan ikke rettmessig slutte at ingen virvelstrøm, eller flere av disse virvelstrømmene, hvis forstått på en annen måte, ikke kan være årsaken til disse bevegelsene.

§. 66

Når man framsetter en hypotese, må man følgelig utlede alle konsekvensene som rettmessig kan bli utledet fra den, og deretter sammenligne dem med erfaringen. For hvis det inntreffer at alle disse konsekvensene blir bekreftet gjennom eksperimenter, blir sannsynligheten så stor som den kan være. Men hvis det finnes en eneste konsekvens som strider imot erfaringen, må man forkaste enten hele hypotesen, såfremt konsekvensen er en følge av helheten, eller den delen av hypotesen som konsekvensen er en nødvendig følge av.

Igjen gir astronomene oss eksempelet på denne regelen, for uendelig mange oppdagelser ville ikke ha blitt gjort innen astronomi, med mindre man ikke hadde prøvd å bekrefte gjennom eksperimenter de konsekvensene man trakk ut av hypotesene.

[...]

§. 67

Hypoteser er altså bare sannsynlige påstander som har en større eller mindre grad av visshet, alt ettersom de tilfredsstiller et større eller mindre antall av de omstendighetene som følger med fenomenet man ønsker å forklare gjennom hypotesene. Slik en svært høy grad av sannsynlighet oppfordrer til vårt bifall og virker på oss nesten slik visshet gjør, så blir til slutt hypotesene til sannheter når deres sannsynlighet øker til et slikt punkt at man på en moralsk holdbar måte kan la dem gå for å være vissheter. Det er dette som har skjedd med Kopernikus’ verdenssystem, og også Herr Huygens’ om Saturns ring.

Derimot blir en hypotese usannsynlig proporsjonalt med de omstendighetene som hypotesen ikke gjør rede for, slik som med Ptolemaios’ hypotese.13

§. 68

Når man framsetter en hypotese, må man ha grunner til å foretrekke antagelsen som hypotesen er bygget på framfor enhver annen antagelse. Uten dette produserer man kimærer og vaklende prinsipper som ikke har noe fundament overhodet.

§. 69

Det er derfor ikke bare nødvendig at alt det man antar er mulig, men også at det er mulig på den måten man anvender det, og at fenomenene nødvendigvis følger fra det, uten at man forpliktes til å gjøre nye antagelser. Uten dette fortjener ikke antagelsen navnet hypotese, for en hypotese er en antagelse som forklarer et fenomen. Når den imidlertid ikke forklarer fenomenet med sine nødvendige konsekvenser, og man er nødt til å framsette nye hypoteser for å kunne anvende den første, er det i stedet bare oppdiktning som er en filosof uverdig.

§. 70

Hvis de som ville forklare de mange overraskende resultatene ved hjelp av krokete, forgrenede og rillede partikler14 hadde vært klar over det som kreves for å lage en ekte filosofisk hypotese, ville de ikke ha forsinket det vitenskapelige fremskrittet ved å skape monstre som siden måtte bekjempes som kjensgjerninger, slik de nå har gjort.

§. 71

Ved å skille mellom god og dårlig bruk av hypoteser, unngår man de to ytterpunktene, og uten å hengi seg til oppdiktning, berøver man ikke vitenskapene for en metode som er høyst nødvendig for oppfinnelseskunsten. Det er den eneste man kan anvende i vanskelig forskning som krever forbedring gjennom flere århundrer og mange menneskers arbeid, før man når en viss fullkommenhet. Og man må ikke frykte at filosofien gjennom denne metoden blir en haug med fabler. For man har sett at man bare kan lage en god hypotese når man har en stor mengde fakta og omstendigheter som følger med det fenomenet man vil forklare (§. 61) og at hypotesen er sann og fortjener å bli godtatt bare når den gjør rede for alle omstendigheter (§. 66). Gode hypoteser vil derfor alltid være å finne i verkene til de viktigste menneskene. Kopernikus, Kepler, Huygens, Descartes, Leibniz og Herr Newton selv, har alle funnet opp nyttige hypoteser for å forklare vanskelige og innviklede fenomener. Disse eksemplene til etterfølgelse og deres suksess burde vise oss hvor dårlig de som vil forvise hypoteser fra filosofien forstår vitenskapenes interesser.

Litteratur

Aiton, E. J. (1972). The Vortex Theory of Planetary Motions. London: MacDonald Elsevier.

Bougard, M. (1999). La Chimie de Nicolas Lémery. Turnhout: Brepols.

Brading, K. (2015). «Émilie du Châtelet and the Foundations of Physical Science», basert på et foredrag holdt ved British Society i anledning en konferanse 2.–3. juli 2015 i Philosophy of Science. Tilgjengelig fra: <http://philsci-archive.pitt.edu/11610/> [04.06.18].

Clericuzio, A. (2010). «Sooty Empiricks» and Natural Philosophers: The Status of Chemistry in the Seventeenth Century. Science in Context, 23(3), 329–350.

Detlefsen, K. (2014). «Du Châtelet and Descartes on the Roles of Hypothesis and Metaphysics in Natural Philosophy», forestående i Feminist History of Philosophy: The Recovery and Evaluation of Women's Philosophical Thought, (red.) O’Neill, E. & Lascano, M. P. Dordrecht: Springer.

Hagengruber, R. (red.) (2012). Émilie du Châtelet between Leibniz and Newton. Dordrecht: Springer.

Jones, A. (2010). Ptolemy in Perspective: Use and Criticism of his Work from Antiquity to the Nineteenth Century. Dordrecht: Springer.

Slowik, E. (2017) «Descartes' Physics», i The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2017 Edition), Zalta, E. N. (ed.), URL: <https://plato.stanford.edu/archives/fall2017/entries/descartes-physics/>.

1Utdrag fra introduksjonen til Innføringer i fysikk har tidligere blitt oversatt og innledet på Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. I introduksjonen beskriver hun prosjektet med Innføringer, og dette gjør at man får et mer helhetlig bilde av hovedverket hennes. Hvis man vil lese mer av og om Émilie du Châtelet er dette et fint sted å starte. Tilgjengelig fra: <http://www.salongen.no/?p=14059> [29.05.18].
2Jf. Aiton (1972) og Slowik (2017).
3Du Châtelets franske oversettelse er fortsatt standardoversettelsen av Principia i dag.
4Jeg har ikke oversatt kapitlet i sin helhet, og har unnlatt de mest spesifikke delene som omhandler astronomi. Jeg har latt noen av de vitenskapelige eksemplene stå, da det gjerne er de som best illustrerer et filosofisk poeng.
5Jf. Brading (2015) og Hagengruber (2012).
6Jf. Detlefsen (2014).
7Bernoulli-sirkelen bestod av en rekke kjente matematikere og fysikere, som de Maupertuis, Leonhard Euler og Bernoulli-familien selv, deriblant faren Johann I (en berømt matematiker i sin tid, venn av Leibniz og var også Eulers lærer) og hans tre sønner Johann II, Niklaus II og Daniel. Jf. Hagengruber (2012).
8Jf. Brading (2015).
9Du Châtelet, É. (1740) Institutions de Physique, Paris. Tilgjengelig fra: <http://gallica.bnf.fr/ark:/12148/bpt6k75646k> [20.04.18]. Alle noter i oversettelsen er mine.
10Verket ble opprinnelig skrevet som en lærebok for hennes tretten år gamle sønn, og hun bruker derfor direkte tiltaleform.
11En enkel formulering av det tilstrekkelige grunns prinsipp sier at for enhver kjensgjerning k, så må det finnes en tilstrekkelig grunn g for at k er tilfellet.
12Virvelstrømmer av flytende materie var Descartes’ teori om hvordan planetene gikk i bane, hvor det var nettopp på grunn av den raske virvlingen at planetene ble ført av sted. Denne forklaringsmodellen hindret muligheten for å gjøre beregninger om planetenes baner, men modellen passet fint med Descartes’ tro på et rent mekanistisk verdensbilde, uten mystiske krefter (gravitasjonskraften) slik Newtons modell postulerte, og som ble møtt med stor skepsis. Jf. Aiton (1972) og Slowik (2017).
13Det ptolemeiske verdenssystem er geosentrisk og setter jorda i sentrum av universet. Sola og planetene er ment å kretse rundt jorda i sirkelformede sløyfebevegelser hvis kjerner danner en perfekt sirkel rundt jorda, en såkalt episykel. Jf. Jones (2010).
14Kjemikeren Nicolas Lémery utviklet en korpuskulær teori om partikler, hvor partikler bandt seg til hverandre på grunn av deres komplementære geometriske former, dvs. slik to puslespillbiter passer sammen. Jf. Bougard (1999) og Clericuzio (2010).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon