Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Samarbeidsklimaendringer. Om humanistiske og filosofiske livsbetingelser i en posthumanistisk tid

professor i kvalitativ metode, Universitetet i Oslo

«Posthumanisme» er et begrep med økende utbredelse og (minst) to betydninger: For det første lever vi i en tid der menneskelivet – sett med naturvitenskapelig blikk – får stadig mer uklare grenseflater mot andre livsformer. For det andre er posthumanismen en filosofisk retning som oppløser eller dekonstruerer menneskevitenskapenes tradisjonelle forestillinger om det enhetlige menneskelige subjektet. Sammenfallet av disse tendensene er særlig utfordrende for humanister som forsøker å finne sin plass i et nytt disiplinært landskap der naturvitenskapelig forankret livsvitenskap blir stadig viktigere. Hva er humanioras funksjon i en posthumanistisk tid?

«Posthumanism» is an increasingly prevalent concept with (at least) two meanings. First, it implies that we live in a time of collapsing scientific foundations of the human/animal divide. Second, it denotes a philosophical tendency which deconstructs the humanities' traditional notion of a unitary and specifically human subjectivity. These developments are particularly challenging for humanists who try to position themselves in an interdisciplinary landscape increasingly dominated by Life Science. What is the function of the humanities in a posthumanist era?

Keywords: posthumanism, interdisciplinarity, the humanities, life science, big data

Posthumanismen har en sammensatt opprinnelseshistorie i skjæringspunktet mellom filosofi, kritisk teori og litteraturvitenskap; et av de mest sentrale utspringene finnes i Michel Foucaults berømte sluttord for Tingenes orden. Der skriver han at mennesket er en historisk konstruksjon, et ansikt tegnet i sanden som snart vil vaskes ut av bølgene (Foucault, 1970). Et halvt århundre senere har denne profetien delvis blitt realisert innen flere akademiske disipliner. Merkelappen «posthumanisme» viser både til utviklingstrekk innen naturvitenskapene, der menneskelig liv utforskes på cellenivå, og innen menneskevitenskapene, som forsøker å forstå menneskelivet som åsted for meningsproduksjon og –fortolkning. Den brukes også om populærvitenskapelige bestselgere som Yuval Noah Hararis Sapiens (2014) og Homo Deus (2015), der forfatteren argumenterer for at mennesket, både evolusjonært og kulturelt sett, er et forbigående fenomen.

Spørsmålet er om den posthumanistiske epoken har rom for humanister og deres kompetanse. Den feministisk orienterte filosofen Rosi Braidotti (2013) tegner opp flere akser for det posthumanistiske prosjektet, og viser hvordan det dreier seg om oppløsning av etablerte kategorier og kategoriskiller som har vært forholdsvis fundamentale i humanistisk forskning. En av disse aksene favner det absolutte skillet mellom mennesker og (andre) dyr. Jo mer vi får vite om dyrenes kognisjon, sansning og adferd, jo vanskeligere blir det å skille absolutt mellom dem og oss, både deskriptivt og moralsk-normativt. Hvilke implikasjoner får dette for spørsmålet om dyrevelferd og dyrs rettigheter? Den posthumanistiske formuleringen av spørsmålet kan lyde: Hvilke krav stiller vi til et levende vesen for at det skal få bli et rettighetsbærende subjekt?

En annen akse er natur og teknologi. Ikke bare gir nye teknologiformer dramatisk adgang til å endre på det som tidligere ble ansett som uforanderlig i «menneskets natur», men den nye teknologiforståelsen får tilbakevirkende kraft, den synliggjør hvor viktig teknologi har vært for produksjonen av hva vi i dag forstår som naturlig. En tredje akse er den identitetspolitiske. Humaniora har selv produsert feministiske, postkolonialistiske og kroppsteoretiske nylesninger, der «menneske» vises å egentlig bety «hvit, europeisk, heterofil, ikke-funksjonshemmet mann» i store deler av den filosofiske og kulturelle kanon. En posthumanistisk dreining innebærer her å stille kritiske spørsmål rundt det progressive potensialet i, og kunnskapsmessige grunnlaget for, det humanistiske prosjektet som har preget vestlig kultur siden opplysningstiden.

Disse tre aksene er ikke uttømmende, men de viser at posthumanismen delvis er ute etter å oppløse flere av de uuttalte premissene for mye humanistisk forskning – at det ikke bare finnes noe definitivt menneskelig som kan undersøkes, men også en definitivt humanistisk tradisjon å undersøke det med. Derfor er også posthumanismen en særlig utfordring for humaniora.

Denne artikkelen er et forsøk på å sette den posthumanistiske problematikken, som kanskje primært er et indre anliggende for humaniora, i sammenheng med noen avgjørende ytre omstendigheter: sterkere program- og problemorientering i forskningspolitikken, og fremveksten av en disiplinovergripende «livsvitenskap» som tilbyr uklare samarbeidsforutsetninger og roller for humanister. Fremveksten av posthumanistiske perspektiver kan innebære det største paradigmeskiftet innen humaniora siden poststrukturalismens storhetstid, men det er foreløpig uklart hva dette skiftet vil – eller bør – føre til.

Livsvitenskap og humanioras rolle

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift fra høsten 2016 skriver Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved UiO, om fremveksten av livsvitenskap – blant annet med henvisning til et sentralt strategidokument ved hans egen (og min) institusjon: «’Livsvitenskapene’, Life Sciences, hører til blant de begrepene som er i ferd med å reorganisere den vestlige kunnskapsorden, i retning av større, tverrfaglige enheter» (Jordheim, 2016, p. 262). Dette innebærer blant annet at den livsvitenskapelige dreiningen at organisk liv – fortrinnsvis på molekylært nivå og cellenivå – blir samlende og kategoribestemmende for forskning som inntil nå er organisert gjennom disipliner som opererer på svært ulike nivåer, så som kjemi, biologi, medisin – men også samfunnsvitenskap og humaniora.

Jordheim diskuterer i sin artikkel særlig tidsperspektivet som artikuleres i livsvitenskapen(e), samt den rollen humanister kan ha når det gjelder å forstå tidsregimene som gjelder innen ulike fagtradisjoner. Han peker blant annet på forskjellen mellom bios og kronos, på biologisk aldring som en annen tidsakse enn den rent kronologiske – og hvordan biologisk tid ofte blir viktigere for samfunnsorganiseringen enn kronologisk tid.

Jeg er ikke uenig i det Jordheim skriver – han peker her på en viktig arena for samfunnsvitenskapelig og humanistisk utforskning av livsvitenskapelig tematikk. Det er også åpenbart en lang tradisjon for humanistisk forskning rettet mot tradisjonelt naturvitenskapelige temaer og selve naturvitenskapen, nylig eksemplifisert med antologien Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Tønnesson & Roos, 2017). Mitt anliggende er å føre diskusjonen i retning av to premisser i UiOs strategidokument, nemlig at samfunnsvitenskap og humaniora bidrar ved å undersøke sammenhenger mellom for eksempel «bevissthet og det biologiske grunnlaget [og] anvendelse av livsvitenskap og samfunnets verdier og prioriteringer» (Oslo, 2013, p. 1, min utheving). Det er en ikke ubetydelig risiko for at humanistiske undersøkelsesformer her havner sent i næringskjeden, eventuelt som overbygning for den biologiske basisen.

Det strukturelle utgangspunktet for livsvitenskap som disiplin har her stor betydning. Prosjektet bringer blant annet sammen biologi og informasjonsteknologi, og skal gi kunnskap som kan forebygge og behandle sykdom, hjelpe til med bærekraftig forvaltning, og bidra til ny næring og omstilling til grønn økonomi. Hele universitetet er invitert til å være med på satsningen, men det er altså ikke klart hva det innebærer å «være med». Skal humanistens funksjon være å fortolke og kontekstualisere resultater som allerede er generert, da med naturvitenskapelige metoder? Eller finnes det rom for en mer fundamental – og betydningsfull – humanistisk komponent i den livsvitenskapen som tar form?

Menneskeliv og bart liv

Som et supplement til Helge Jordheims distinksjon mellom bios og kronos, vil jeg bringe inn distinksjonen mellom bios (menneskelig liv) og zoe (biologisk liv i sin alminnelighet). Dette skillet forbindes gjerne med den italienske filosofen Giorgio Agamben, som med bios mener rettighetsbærende, beskyttet liv, og med zoe såkalt bart liv, ubeskyttet, det som mennesket kan reduseres til av politikken og som i utgangspunktet er gjeldende for de fleste andre livsformer (Agamben, 1998).

Dette skillet minner om aksen der Rosi Braidotti plasserer mennesker og andre dyr, som altså er avgjørende i posthumanistisk tenkning. På hvilket grunnlag snakker og skriver vi om høyerestående og laverestående dyrearter, hvilke dyr er det uproblematisk og mer problematisk å drepe – og under hvilke omstendigheter blir menneskelig, bios, redusert til bart liv, zoe? Giorgio Agambens mest kjente eksempel er konsentrasjonsleiren, men det finnes nok av andre eksempler, gjerne knyttet til medisin og medisinsk-etiske felt, for eksempel eutanasi og abort.

Dersom humaniora, herunder filosofer, idéhistorikere og språkvitere, skal drive sin forskning på et biologisk grunnlag, er det på mange måter for sent til å kunne yte et vesentlig bidrag. Verken naturvitenskapene eller helsevitenskapene er verdinøytrale, og teknologisk utvikling fungerer ofte normendrende. Skal humaniora ha en funksjon, må det skje når forskningsproblemene formuleres og spisses.

Paradoksalt nok kan det hende at denne funksjonen må etterstrebes ved å vende blikket innover. Posthumanismen handler som nevnt delvis om å oppløse menneskevitenskapenes tradisjonelle studieobjekt, mennesket – ikke for å kvitte seg med det, men for å se tydeligere hvordan det er konstruert, hvem som har tegnet ansiktet i sanden.

En slik oppløsning kunne også blitt kalt en dekonstruksjon, og det finnes posthumanister som nettopp er opptatt av å anvende og videreutvikle de spesifikt filosofiske implikasjonene av arbeidet til Jacques Derrida. Cary Wolfe (2010, 2013) er en av disse, og baserer seg i tillegg til Derrida på systemteoretikere som Niklas Luhmann og Gregory Bateson. Den posthumanistiske aksen som her tegnes opp kan beskrives som den bevissthetsteoretiske, der man stiller spørsmål ved mennesket som enhetlig og rasjonelt subjekt, til forskjell fra et «meningsproduserende system» på linje med andre (biologiske og ikke-biologiske) systemer.

Disse perspektivene er åpenbart ambisiøse, og akademikerne som målbærer dem vil både revitalisere de store teoridebattene og løse praktiske problemer. Et posthumanistisk ikon som Donna Haraway kan tjene som eksempel både når det gjelder form og innhold. Hennes mye siterte Cyborg Manifesto, opprinnelig publisert i 1984 (Haraway, 1991), var et teoritungt essay som krevde mye eksegetisk arbeid, mens The Companion Species Manifesto, utgitt en del år senere, er ført i en tone som ligger mye nærmere livsverden, det handler først og fremst om hvordan mennesker og andre dyr kan og bør leve sammen (Haraway, 2003).

Det spesifikt filosofiske bidraget kan i slike tilfeller være fokusert på språk og meningsdannelse. Cary Wolfe er kritisk til verbalspråkets funksjon som grensemarkør mellom menneskene og dyrene. Han ser i mye av moderne nevrovitenskap et naivt språksyn, der ordene er direkte representasjoner av fenomener, i stedet for å være en arena for samhandling. Hans påstand er at nevrovitenskapen ligger mange tiår etter humaniora på dette feltet. Om den menneskelige bevissthet orienterer seg i språket, heller enn å ha språklige representasjoner «inne i seg» – hva er da vesensforskjellen mellom en menneskelig bevissthet og bevisstheten til et annet, kognitivt avansert dyr som orienterer seg og produserer mening i et annet symbolsk system, enten det dyret er en sjimpanse eller en blekksprut?

Jeg deler ikke nødvendigvis Wolfes posisjon, men jeg ser interessante konsekvenser av problemene han påpeker: En moderne humanist har noe å komme til det tverrfaglige bordet med, men det gjelder å møte opp tidlig. Den humanistiske kjernekompetansen knyttet til meningsproduksjon og fortolkning er relevant for samtlige vitenskapsgrener, både fordi de alle benytter seg av symbolske systemer og fordi de har antakelser, gjerne uuttalte, om hvordan disse systemene fungerer.

Victor fra Aveyron: Et utdanningsvitenskapelig eksempel

For å låne et begrep fra utdanningsvitenskapen: Humanioras fremtid handler om tidlig innsats. C.P. Snows gamle poeng, fra foredrag om «de to kulturer», holder fremdeles stikk: Humanister kan ikke distansere seg helt fra den naturvitenskapelige forskningsfronten. De kan heller ikke ta naturvitenskapelig kunnskap som et uproblematisert utgangspunkt.

Jeg vil i det følgende diskutere noen mer konkrete eksempler der posthumanistiske perspektiver er i berøring med det livsvitenskapelige. Jeg arbeider ved et utdanningsvitenskapelig fakultet og begynner med et hjemlig eksempel. Utdanningsvitenskapen har en sterk orientering mot nytteverdi; det følger blant annet av å ha de samfunnsbærende institusjonene skole og universitet som undersøkelsesobjekter og samarbeidspartnere. Den tradisjonelt humanistiske komponenten i faget er ikke mindre viktig av den grunn, men det betyr ikke at dens nytteverdi kan måles, veies eller tallfestes på annet vis. Kan den da i det minste beskrives?

En ikonisk case innen utdanningsvitenskap, nærmere bestemt spesialpedagogikken, er Victor, «den ville gutten fra Aveyron» (Brantlinger, Jimenez, Klingner, Pugach, & Richardson, 2005; Mitchell & Snyder, 2005). Victor ble funnet i Syd-Frankrike i år 1800, og var et av de første barna som ble forsøkt opplært, eller skolert, som del av et sivilisasjonsprosjekt med røtter i opplysningstiden. Legen J.M.G Itard forsøkte (med begrenset suksess) å lære ham å snakke, å kommunisere.

Etter to hundre år finnes det like mange tolkninger av tilfellet Victor som det er usikkerhet rundt hans faktisk omstendigheter. Usikkerheten vil neppe noensinne forsvinne; det er ingen grunn til å tro at vi vil få noe sikkert svar på de biografiske og fysiologiske spørsmålene rundt ham. Hadde han en tilstand som vi i dag ville klassifisert som autisme? Det er i praksis umulig å vite, siden evidensgrunnlaget er så tynt.

Imidlertid er det svært interessant å stille spørsmålene rundt Victor – om hvilken betydning han fikk for forståelsen av utviklingshemming og spesialpedagogiske teknikker, eller, litt mer radikalt, for grenseoppdragningen mellom mennesker og dyr, mellom «ville» og «siviliserte». Victor forblir en interessant case å vende tilbake til, ikke bare i sin historiske kontekst, men som en historisk forankret påvirkningskilde på vår samtidige forståelse av diagnoser og normalitet. Disse forståelsene er bare ett eksempel på et problemområde som berører livsvitenskap – de handler om regulerende beskrivelser av livet, det Michel Foucault kalte biopolitikk – og livsvitenskap er her noe disiplinoverskridende, det er et felt som går langt utover det naturvitenskapelige.

Humanister kan i slike sammenhenger bidra med noe helt annet enn formidling og kontekstualisering av allerede eksisterende kunnskap; én ting de kan og bør gjøre er å sette selve problemformuleringen under debatt. Et sentralt biopolitisk mål har, igjen ifølge Foucault, fra tidligmoderniteten og fremover bestått i å optimalisere befolkningen i et gitt land. Det har naturligvis endret seg med tiden; der 1800-tallets stater var eksplisitt opptatt av å ha et størst mulig antall med friskest mulige soldater, har vi i vår tid orientert oss mot allmenn folkehelse og etter hvert også mot livskvalitet- og lykkebegrepene. Kan hende er det likevel mindre som har endret seg enn som har forblitt det samme i optimaliseringsmålet for befolkningen, i tanken om at den menneskelige biomassen kan røktes og forbedres.

Posthumanismen stiller, i likhet med økofilosofien og andre retninger, spørsmålet om ikke biopolitikken er moden for å bli skiftet ut med en zoe-politikk som tar hensyn til alt liv, ikke bare det menneskelige. En humanistisk (eller posthumanistisk) inngang til biopolitikk og zoe-politikk krever noe av livsvitenskapen, men det krever også noe av humaniora. En litterært og filosofisk orientert forsker som Cary Wolfe kan ta utgangspunkt i Jacques Derrida, men må også være i dialog med kognitive filosofer som Dan Dennett, med sitt nevrovitenskapelig og naturvitenskapelig funderte syn på bevissthet, samt med antropologer som Frans de Waal, med primater som spesialfelt.

Funksjonshemming: Et tverrfaglig eksempel

Samarbeidsstrukturer som trekker på distinkte fagtradisjoner finnes på en rekke områder. Selv har jeg arbeidet mye med funksjonshemming, som av historiske og institusjonelle årsaker er et tema som skjærer på tvers av fagområdene. Funksjonshemming kan forstås som politisk, økonomisk og sosial marginalisering av mennesker som er kroppslig annerledes enn gjennomsnittet; dette fenomenet oppstår særlig når slike mennesker møter strukturer som ikke er tilpasset dem. Det fordrer kunnskap om og analysemetoder rettet mot strukturene, som ofte kommer fra samfunnsvitenskap.

Samtidig er funksjonshemming gjennom mye av historien forstått som et rent individuelt, patologisk-medisinsk problem (et «livsvitenskapelig» problem i snever forstand). Det innebar at problemdefinisjonen gjerne manglet en samfunnsmessig komponent, og kunnskap om og analysemetoder var i all hovedsak medisinsk og rettet mot enkeltkropper. Med henvisning til UiOs strategidokument for livsvitenskap: Samfunnsvitenskapelig funksjonshemmingsforskning bør være i dialog med medisin og biologi, men kan ikke ta utgangspunkt i et biologisk grunnlag. I så fall vil det samfunnsvitenskapelige bidraget bli sterkt begrenset.

Det finnes også, innen funksjonshemmingsforskningen, et betydelig og i norsk sammenheng underkommunisert rom for et humanistisk bidrag. Feltet er formet av språklige og symbolske strukturer, av sosiale kategorier og av ulike typer tekster og representasjonsformer. Som språkviter med spesialisering innen tekst- og diskursanalyse, samt retorikk, stiller jeg ofte forskningsspørsmål som kan besvares med kvalitativ analyse av denne typen materiale, enten det er snakk om intervjuer, rapporter eller dialoger i digitale fora.

Det humanistiske bidraget består i dette eksempelet – og jeg tror det finnes en viss overføringsverdi til andre eksempler – i å stille spørsmål om hvordan, og iblant hvorfor, heller enn spørsmål om med hvilken sikkerhet eller i hvor stor grad eller med hvilken nytte. Dette er spørsmål som gjerne har hatt historiske dimensjoner, og enda viktigere – de skaper et rom for kritisk refleksjon rundt kunnskapen som produseres i andre fagtradisjoner.

Humaniora bør naturligvis ikke aspirere til status som overdommer for andre fag, men bør heller ikke slå seg til ro med å være en ansamling hjelpevitenskaper. Dette siste er en reell risiko i vår tid, kanskje særlig i livs- og helsevitenskapelig sammenheng (Kristeva, Moro, Ødemark, & Engebretsen, 2017). Slike fallgruver unngår man ved å minne seg om at det finnes forskningsspørsmål som, om de ikke eksklusivt tilhører humaniora, fordrer en humanistisk tilnærming.

Humaniora: Brevveksling eller arkiv?

«Samfunnsutfordringer» blir stadig viktigere i akademia, enten det skjer gjennom etableringen av flerfaglige satsninger som UiO:Livsvitenskap eller gjennom store internasjonale forskningsprogrammer som Horizon 2020. Humaniora har et uavklart forhold til denne omkalfatringen. Til dels er det fremmet en beredskapstanke (Jordheim & Rem, 2014) der humanisters spesialkompetanse har sin verdi blant annet som fortolkningsnøkkel og forklaring når det oppstår kriser.

Beredskapstanken har mye for seg, men det er også grunn til å være skeptisk, blant annet av grunner som er utforsket av filosofen Peter Sloterdijk (2009). Om humaniora i for stor grad gjør seg til et arkiv – et oppbevaringssted for kunnskap med potensiell nytteverdi – oppgir man mye av kapasiteten til å drive fagutviklingen fremover, til å holde tradisjonen levende. Sloterdijks ideelle metafor for humaniora er brevveksling: Fra menneske til menneske, opp gjennom historien.

Denne formen for fagutvikling, drevet av indre nødvendighet heller enn eksternt formulerte problemer, er særlig viktig for å unngå at forskningsspørsmålene man retter seg mot egentlig er uegnet for humanistisk forskning. Å bygge forskningen på et biologisk grunnlag, på biologiske premisser, er én utfordring. En annen er å forholde seg til de mulighetene som følger informatikkrevolusjonen, altså tilgangen til Big Data.

Et eksempel: Stanford Literary Lab er et verdensledende samarbeidsmiljø som primært består av litteraturvitere og programmerere, og som blant annet undersøker hvilke følelser som korrelerer med hvilke geografiske steder i den engelske atten- og nittenhundretallsromanen. Om man har digitalisert, indeksert og tagget store mengder bøker, kan man få svaret på for eksempel «where, exactly, [...] characters feel anger, sadness, fear, surprise, and so on» – slik at man kan tegne «an emotional map of the English metropolis».1

Dette er et talende uttrykk for hva som kan skje når man haler humanister inn i det 21. århundre og ber dem om å lage store, tverrfaglige samarbeidsprosjekter. De ender opp med å bruke metoder som stammer fra informasjonsvitenskapen, og stiller derfor forskningsspørsmål som har langt mer å gjøre med informasjonsvitenskap enn med litteraturvitenskap, fordi litteraturvitenskapens bidrag ligger primært i datatilfanget. Noe blir utvilsomt vunnet, men mye kan gå tapt, og hva vi får ut av å lage emosjonelle kart over Dickens’ London forblir uklart.

Post(humanistiske) paradigmer?

Det vi kaller humaniora er en svært løselig sammensatt faglig bukett. Det er stor forskjell på en historiker og en analytisk filosof, og forskere som kaller seg språkvitere kan henholdsvis nærme seg antropologien (omfattende feltarbeid, innsamling og systematisering av data), den kliniske psykologien (laboratorieeksperimenter, randomiserte kontrollerte forsøk) og informasjonsvitenskapen (databaser, algoritmer, programmering).

Et eller annet sted må vi trekke grensene, men ofte er det historisk-filosofiske tilfeldigheter som avgjør hvor det humanistiske fakultet stopper. Spørsmålet er da – er det humaniora som sådan som lider under et prestisjetap, eller gjelder det primært visse aspekter ved tradisjonell humanistisk forskning? Jeg mistenker at det er snakk om det siste, og at det dreier seg delvis om at humanioras grunnleggende problemorientering ikke er spesielt egnet for de stordata- og korpusorienterte forskningsmetodene som i dag har høyest prestisje.

Helsevitenskapene er nok en gang brennpunkt for denne problematikken. I et åpent brev i British Medical Journal viser Greenhalgh m.fl. (2016) til at BMJ systematisk nedprioriterer publisering av kvalitative studier. Trolig skyldes dette manglende forståelse for hva som er god og dårlig kvalitativ forskning: Man har rett og slett ikke tatt seg bryet med å drive systematisk evalueringsarbeid rettet mot kvalitative metoder, til forskjell fra kvantitative metoder og statistisk analyse. Da blir det lettere å avfeie kvalitativ forskning som irrelevant, på tross av at kvalitative studier er svært betydningsfulle også innen medisinsk forskning. Når disse tilnærmingene ekskluderes, forsvinner ofte de humanistiske forankringspunktene med dem.

Big data og algoritmedrevne analysemetoder skaper et forskningsklima der enkeltpersoner er (og er ment å være) utbyttbare. Undersøkelsene skal være perfekt replikerbare, prosedyrene skal ikke være avhengige av den enkelte akademikers idiosynkratiske tilbøyeligheter. Det er verd å merke seg at disse tendensene også undergraver den legitimitet beredskapstanken måtte gi humanister flest. Når det brenner i Midtøsten, går vi til Midtøstenstudier, når Russland rasler med sablene, går vi til russlandskjennerne, men bare fordi det er der kunnskapen er arkivert. Hadde det ikke vært bedre om den fantes i en database, ideelt sett en database som kunne utspørres ved hjelp av et brukervennlig, kunstig intelligent grensesnitt?

Å være noen som «kan noe om Russland» er noe helt annet enn å være humanist med Russland som spesialfelt. Denne rollen innebærer også å vite hvordan vårt syn på Russland har endret seg over tid. Den fordrer et gjennomtenkt syn på hva slags russlandskunnskap vi har og vil ha, og hvilke spørsmål vi stiller og har stilt. Den ivaretar muligheten for å tre tilbake, for å få overblikk over et felt og dets sentrale problemstillinger og vurdere om disse problemstillingene er i endring.

De lange vitenskapsteoretiske linjene som støtter et slikt syn på humaniora er også forbundet med naturvitenskapen. Thomas Kuhn (1966) diskuterte i The Structure of Scientific Revolutions normalvitenskap, som kan utføres innenfor et gitt paradigme, og paradigmeskifter, som finner sted når en ny måte å gjøre normalvitenskap på over tid har utkonkurrert den gamle måten. Den største og mest tragiske misforståelsen som oppsto i kjølvannet av Kuhn er oppfatningen om at humanistiske (og flere samfunnsvitenskapelige) disipliner er pre-paradigmatiske, at de i en eller annen forstand venter på at noen skal etablere et paradigme som muliggjør normalvitenskap – og at alt som skjer før den tid er famling i mørket. Men mange, kanskje de fleste sentrale forskningsspørsmål i humaniora er ikke normalvitenskapelige; de ville ikke fått ryddigere eller enklere svar av å bli stilt innenfor rammene av et nytt paradigme.

Et posthumanistisk paradigme, om man skulle forestilt seg noe slikt, er ikke et rammeverk for å utforske hvor mye mer verd et menneske er enn et annet dyr. Det er, om noe, et utgangspunkt for kritikk av verdiene og normene som følger av visse historiske, sosiale og teknologiske forhold – og av de vitenskapelige begrepene og premissene som berører de humanistiske kjernefeltene språk og mening. Det dreier seg om å etablere sine egne, internt definerte spørsmål og problemstillinger. Vi er ennå langt fra å forstå meningen med livet, enten det er snakk om menneskeliv eller dyreliv, og det er lite trolig at et definitivt svar vil komme innen neste prosjektperiode. Men det skader ikke å spørre.

Litteratur

Agamben, G. (1998). Homo Sacer. Stanford, Calif.: Stanford University Press.

Braidotti, R. (2013). The Posthuman. Culture Machine (Vol. April). http://doi.org/10.1017/CBO9781107415324.004

Brantlinger, E., Jimenez, R., Klingner, J., Pugach, M., & Richardson, V. (2005). Qualitative Studies in Special Education. Exceptional Children, 71(2), 195–207. http://doi.org/10.1177/001440290507100205

Foucault, M. (1970). The Order of Things. London: Routledge.

Greenhalgh, T., Annandale, E., Ashcroft, R., Barlow, J., Black, N., Bleakley, A., … Ziebland, S. (2016). An open letter to The BMJ editors on qualitative research. BMJ, 352(feb10_3), i563. http://doi.org/10.1136/bmj.i563

Harari, Y. (2014). Sapiens: A Brief History of Humanity. New York: Harper.

Harari, Y. (2015). Homo Deus: A Brief History of Tomorrow. New York: Harvill Secker.

Haraway, D. (1991). «A Cyborg Manifesto». In Simians, Cyborgs and Women: The Reinvention of Nature (149–181). New York: Routledge.

Haraway, D. (2003). The Companion Species Manifesto: Dogs, People, and Significant Otherness. Chicago: Prickly Paradigm Press.

Jordheim, H. (2016). Livstider. Nytt Norsk tidsskrift, 33(3), 262–273.

Jordheim, H., & Rem, T. (2014). Hva skal vi med humaniora? Rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge. Oslo.

Kristeva, J., Moro, M. R., Ødemark, J., & Engebretsen, E. (2017). Cultural crossings of care: An appeal to the medical humanities. Medical Humanities, medhum-2017-011263. http://doi.org/10.1136/medhum-2017-011263

Kuhn, T. S. (1966). The structure of scientific revolutions. Chicago: University of Chicago Press.

Mitchell, D. T., & Snyder, S. L. (2005). Compulsory Feral-ization: Institutionalizing Disability Studies. PMLA. Modern Language Association. http://doi.org/10.2307/25486198

Universitetet i Oslo (2013). UiO-strategi for livsvitenskap. Oslo.

Sloterdijk, P. (2009). Rules for the human zoo: A response to the letter on humanism. Environment and Planning D: Society and Space, 27(1), 12–28.

Tønnesson, J., & Roos, M. (2017). Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Wolfe, C. (2010). What Is Posthumanism? What is Posthumanism (Vol. 8). Minneapolis: University of Minnesota Press.

Wolfe, C. (2013). Before the law : humans and other animals in a biopolitical frame. Chicago: University of Chicago Press.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon