Norsk filosofisk tidsskrift nr. 1-2 2017 inneholder en gjennomgang av den norske doktorutdanningen i filosofi, hva den gir eller ikke gir av utsikt til ansettelse og hvordan den står seg i sammenlikning med utenlandske doktorgrader. Artikkelen Arbeidsmarkedet for norske filosofer i dag av Roe Fremstedal foretar en sammenlikning av norske og amerikanske doktorgrader som halter på et vesentlig punkt og som derfor trenger en kommentar.

Fremstedal spør om den norske graden er god nok sammenliknet med den amerikanske doktorgraden. I hans sammenlikning kommer den norske temmelig dårlig ut fordi vi kun har ett semester med ph.d.-kurs mens amerikanerne har hele to år med kurs. Ikke noe tyder på at den norske doktorutdanningen beveger seg i retning av fire semester med kurs, anføres det pessimistisk. Artikkelen antyder videre at før denne skjevheten rettes opp, konkurrerer Norge rett og slett ikke med amerikanske universiteter på doktorgradsnivå. Det norske systemet er «på kanten til kollaps». Forskningsrådets pågående satsing på nasjonale forskerskoler vil neppe være tilstrekkelig til å utjevne skjevheten, for «[s]elv om man skulle lykkes i å forbedre dagens forskerutdanning, kan imidlertid ett semester med norske kurs vanskelig konkurrere med amerikanske forskerskoler (som har to år med krevende kurs).»

Heldigvis er situasjonen ikke fullt så alvorlig som det artikkelen gir inntrykk av. Det henger sammen med at det ikke er rimelig å sammenlikne amerikanske doktorutdanninger, det som går under betegnelsen graduate programs, med norsk doktorutdanning sånn uten videre. Amerikanske studenter tas opp på programmet allerede etter oppnådd bachelorgrad, mens norske studenter som kjent kvalifiserer seg til opptak gjennom å ta mastergraden først. Dette må sammenlikningen ta hensyn til.

Skal det sammenliknes, må vi altså legge den norske mastergraden i kurven sammen med ph.d.-utdanningen. Først da får vi det som tilsvarer et graduate program. Det norske masterstudiet, som går over to år, tilsvarer i tidsforløp de to årene med kursing i det amerikanske programmet. På NTNU for eksempel går det første året av masterstudiet i filosofi med til kursing. Det andre brukes til å skrive en avhandling. Alternativt kan studentene velge å redusere omfanget av avhandlingens for å ta inn et kurs til i stedet: spesialemnet til mastergraden i filosofi. Opplegget på de andre norske lærestedene er varianter med samme varighet: to års master før det treårige doktorprogrammet.

På doktorprogrammet i filosofi fortsetter kursingen, ved NTNU, med tre kurs i henholdsvis vitenskapsteori og etikk, teori og metode og så et fagspesifikt kurs. Ut over dette tilbys mindre kurs av typen skrivekurs, avhandlingsseminar og lignende. Når masterutdanningen og doktorprogrammet ses under ett, kan det norske opplegget endelig sammenliknes med det amerikanske. Det kan godt være at det norske opplegget likevel kommer til kort, for eksempel ved at kursene på amerikanske eliteuniversiteter gir bedre utbytte i en eller annen forstand. I sammenlikningen må de amerikanske doktorkursene uansett veie opp for hele mastergraden først. Så må de veie opp for ph.d.-kursene, og først da kan de eventuelt tilføre den amerikanske doktorgraden noe mer enn den norske.

NFTs artikkel er ikke et enestående eksempel på at amerikanske doktorutdanningskurs i filosofi sammenliknes uten videre med de norske ph.d.-kursene. Jeg har hørt den før, men det er ikke godt å si hvor utbredt den er, heller ikke hva grunnen kan være til denne nærmest selvutslettende sammenstillingen av ulike størrelser. Kanskje kan uoversiktlige nettsider ved amerikanske universiteter være en del av bildet. Det er uansett mulig å finne informasjon om hvordan det amerikanske doktorgradsløpet organiseres, for eksempel på nettsidene til Yale University. Der forklarer de at graden M.Phil – Master of Philosophy – tilkjennes «en route» etter to år av doktorløpet.1 Opplegget kan variere mellom forskjellige institutter. For filosofis vedkommende har Yale to mastergrader.2 M.A. – Master of Arts – kan tilkjennes etter fullføringen av sju kurs på gradute program. Den andre – Master of Philosophy – er en kandidatgrad som i tillegg medfører innlevert prosjektbeskrivelse for doktorgradsprosjekt. M.Phil. fullføres senest etter tre år på et graduate program.

Stanford University har en lignende ordning der kandidater må godkjennes for opptak til avslutning av doktorprogrammet etter at to år ved programmet er fullført.3

Det som er bekymringsfullt med den haltende sammenlikningen av amerikansk og norsk opplegg for doktorutdanning i filosofi, sist sett i NFT, er at dens økende utbredelse kan nå helt til komiteene, de som ansetter doktorer på norske universiteter. Ifølge artikkelen i NFT er det mange år siden det sist ble gitt faste stillinger til søkere med norsk ph.d., aller tydeligst i Oslo. Utviklingen snus ikke av en urimelig sammenlikning til fordel for utenlandske doktorgrader.