Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Open access
(side 145)
av Einar Duenger Bøhn og Reidar Maliks
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 146-159)
av Hilde Vinje
SammendragEngelsk sammendrag

Dette er en bearbeidet versjon av essayet «Seier gjennom nederlag: En kritikk av det tragiske hos Zapffe og dets betydning for menneskelig forplantning», som vant Zapffeprisen 2017.

I «Den sidste Messias» og Om det tragiske tar Peter Wessel Zapffe til orde for et forplantningsopphør, fordi meningen med livet ikke er å finne og tilværelsen på sitt beste blir tragisk. Teorien har blitt kritisert for å anta at meningen med livet må rettferdiggjøres av ytre forhold og implisitt krever en evig kjede av begrunnelser. I dette essayet argumenterer jeg for at problemet kan unngås ved å revidere definisjonen av det tragiske. Nærmere bestemt forsøker jeg å vise at det tragiske, slik Zapffe legger opp til det, ikke er et rent nederlag, men en seier som kun kan vinnes gjennom nederlag. Det tragiske frarøver dermed ikke mennesket en overordnet livsmening fullstendig, men leder til en innsikt om at en livsmening kan oppnås gjennom opplevelsen av det tragiske. Revideringen får konsekvenser for Zapffes antinatalisme, fordi muligheten av en tragisk livsmening ikke lenger nødvendiggjør et forplantningsopphør. Endringen fører samtidig ikke til noen oppfordring til forplantning, men konfronterer oss med følgende spørsmål: Vil man bringe nytt liv til verden, når livets høyeste mening ligger i det tragiske?

This paper is a revised version of the essay that won the Zapffe Prize in 2017.

In «The Last Messiah» and On the tragic, Peter Wessel Zapffe suggests that humankind should cease to reproduce, as the meaning of life cannot be found and human life at its best is tragic. The theory has been criticized for assuming that the meaning of life must be explained by an external cause and implicitly asks for an infinite causal chain. In this paper, I argue that it is possible to escape this critique by adding a new element to the definition of the tragic: namely, the insight that the tragic cannot come into existence if the subject does not demonstrate its greatness. Precisely because a human, on Zapffe’s understanding, must prove its brilliance if tragedy is to arise, I argue that the tragic cannot be devoid of meaning. In contrast, the individual seems to be provided with a tragic meaning of life, rather than being deprived of it. Furthermore, the new definition of the tragic affects Zapffe’s antinatalism, because a tragic meaning of life does not necessitate that humankind should cease to reproduce. Yet the definition does not suggest that humans should reproduce either. Instead, it confronts us with the following question: Should one bring new life into the world, when the meaning of life only can be found in the tragic?

innledning
Open access
(side 160)
av Inga Bostad
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 161-179)
av Heine A. Holmen
SammendragEngelsk sammendrag

Anscombes handlingsfilosofi har gjort et klart comeback. Særlig har filosofer som David Velleman og Kieran Setiya gjort mye for å fremvise fordelene ved hennes type rammeverk, nemlig at det kan forklare en nær forbindelse mellom å handle intensjonelt og å ha kunnskap (om hva en gjør og hvorfor) ved at kunnskap inngår som konstitutiv komponent i handling. Sarah K. Paul har utfordret dette synet ved å forsvare en alternativ, slutningsbasert epistemologi om aktørkunnskap. Ifølge henne vil en aktør finne ut hva hun gjør på bakgrunn av en slutning som løper fra kunnskap om egen intensjon, samt andre bakgrunnsbetingelser. I denne artikkelen forsøker jeg å forsvare et anscombeansk rammeverk negativt ved å vise at Pauls modell feiler. For det første evner den ikke å fremvise en slutning med tilstrekkelig epistemisk tyngde til å gi aktøren kunnskap om egne handlinger. I tillegg argumenterer jeg for at teorien ikke har noen god forklaring på hvorfor aktørkunnskapens fenomenologi fremtrer som den gjør.

Anscombe’s philosophy of action has made a decisive comeback. In particular, philosophers like David Velleman and Kieran Setiya have done much to show that her framework promises to explain the tight connection between acting intentionally and agent’s knowledge (knowledge of what one does and why) by making the latter integral to the nature of the former. Sarah K. Paul challenges this assumption by defending an alternative, inferential epistemology of agent’s knowledge. According to her, agents infer a belief about what they are doing from knowing one’s intention and background conditions. Bellow, I defend the Anscombean approach negatively by showing why Paul’s model fails. Firstly, by showing that it fails to provide a sufficiently strong inferential basis to provide the agent with knowledge of what she is doing. Secondly, by arguing that the theory fails to explain why the phenomenology of agent’s knowledge appears as it does.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 180-186)
av Kjetil K. Haugen, Knut P. Heen og Stål K. Bjørkly
SammendragEngelsk sammendrag

Ole M. Moen presenterer i artikkelen «Bright new world» et forslag om å subsidiere kvinner for å velge å få barn med høy IQ. I denne artikkelen presenterer vi tre argumenter mot Moens forslag. Vårt hovedargument er knyttet til evolusjon, men også økonomiske og genetiske aspekter diskuteres. Vi er uenige med Ole M. Moen i at dette er en god idé. Vi mener faktisk at dette er en riktig dårlig idé.

This short note presents three arguments against a suggestion made by Ole M. Moen in his article «Bright new world». The arguments cover different aspects of his proposition of offering subsidizes to women for choosing to have high IQ babies. Our main argument is related to evolution, but also economics as well as genetic feasibility is discussed. We do not agree with Ole M. Moen that this is a good idea. In fact, we believe it is a very bad idea.

Bokanmeldelse
Open access
(side 187-192)
av Øystein Linnebo
Nekrolog
Open access
(side 193-206)
av Audun Øfsti
Sammendrag

Ingress: Karl-Otto Apel, født i Düsseldorf 15. mars 1922, døde den 15. mai. Han må regnes som en av de viktigste europeiske filosofer etter 2. verdenskrig. Etter løslatelse fra alliert krigsfangenskap høsten 1945 begynte han å studere hos Erich Rothacker i Bonn. Habilitasjon 1963 med avhandlingen Ideen om språket i den humanistiske tradisjonen fra Dante til Vico. Senere bøker: Transformasjon av filosofien I, II (1973), Forklare:Forstå-kontroversen i transcendentalpragmatisk perspektiv (1979), Diskurs og ansvar (1988), Selected Essays 1 og 2 (1994 og 1996), Debatter til testing av den transcendentalpragmatiske ansats (1998), Førstefilosofiens paradigmer (2011) og Transcendental refleksjon og historie1 (2017).

kommentar
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon