Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hva er moralisme?1


Trygve Lavik er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen. Han har særlig jobbet med Kants erkjennelsesteori og miljøfilosofi.

I artikkelen «En moralist bekjenner» påpeker Stian Bromark at historisk sett har anklagene om moralisme vært rettet mot høyresiden, men at tendensen nå er omvendt. Anklagen er at venstresiden står for moralisme, mens høyresiden presenterer fakta.2 Mine undersøkelser til denne artikkelen styrker det bildet Bromark tegner. Det er særlig den venstreradikale og/eller miljøvennlige akademiske eliten som beskyldes for moralisme. Ordet «moralisme» har en negativ klang i dagligspråket.3 Det har en sterk retorisk kraft å kalle et politisk forslag for «moralisme» eller å omtale en politisk motstander som «moralist». Det er derfor avgjørende å finne ut av hva slike moralismeanklager består i, og om de er berettiget i konkrete tilfeller.

I denne artikkelen vil jeg benytte meg av definisjons- og saklighetslæren i tradisjonen til Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner. Første del er deskriptiv og redegjør for hvordan ordet «moralisme» faktisk blir brukt i den norske samfunnsdebatten. Andre del er normativ og presenterer et forslag til hvordan ordet «moralisme» bør bli brukt i det offentlige ordskiftet. I denne delen vil jeg også kritisere det jeg mener er misbruk av ordet «moralisme».

1. Hvordan blir «moralisme» definert?

Definisjoner som forsøker å fange inn hvordan ord faktisk blir brukt i språket kalles bruksmåtebeskrivende definisjoner. Kravene til slike definisjoner er at de må være sanne, i betydningen stemme overens med eksisterende språkbruk.4 For å samle inn empiri til denne artikkelen, har jeg brukt ulike søkemotorer. Jeg har vektlagt tyngre medier og skribenter, og konsentrert meg om viktige samfunnsspørsmål som miljø, integrering og frihet. Dette er en kvalitativ innsamling, som ikke har som ambisjon å si noe om bruksfrekvens, eller å gi en uttømmende liste over betydninger, men kun påpeke noen relativt vanlige bruksmåter. Jeg har funnet belegg for å foreslå fire ulike bruksmåtebeskrivende definisjoner av moralisme, som jeg henholdsvis vil kalle for:

  1. Sinnelagsetisk moralisme

  2. Myk paternalistisk moralisme

  3. Hard paternalistisk moralisme

  4. Bør til er-moralisme

Alle definisjonene er formulert ut fra moralismeanklagerens perspektiv. Moralismeanklagerne har ikke alltid en klar tanke bak det å kalle noen for en moralist, og jeg vil derfor forsøke å artikulere hva som implisitt kan ligge i disse beskyldningene. Anklagen om moralisme kan også inneholde en blanding av disse fire typene av moralisme, men her vil jeg prøve å skille dem fra hverandre.

a) Sinnelagsetisk moralisme

Sinnelagsetikk må her forstås mye videre enn den versjonen vi kjenner fra Kant. I vår sammenheng dreier det seg ikke kun om å være motivert av rasjonalitet, men av følelser eller i et ønske om å ha en god samvittighet.5 Jeg vil foreslå følgende definisjon av sinnelagsetisk moralisme:

Med «sinnelagsetisk moralisme» menes det samme som «krav som er implisitt eller eksplisitt rettet til andre, hvor det å ha rett sinnelag er et mål i seg selv, og hvor det ikke kan sannsynliggjøres at man ved å oppfylle kravene vil kunne oppnå de ønskede resultatene.»

La oss se på tre eksempler fra den norske klimadebatten som belegg for denne definisjonen. I en artikkel i Dag og Tid hevder Jon Hustad at norske politikere satser på moralistisk sym-bolpolitikk: «om vi ein gong druknar i vatn er det på grunn av sinnelagsetikk og moralisme».6 Aslak Sira Myhre mener: «moralismen kan sjølsagt forsvares med at man jo har «rett» […] Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine».7 I en kronikk i Dagbladet skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit at «[k]limasaken er preget av sterkere moralisering enn andre politikkfelt […] Det kan kanskje tjene vår samvittighet, men om det hjelper klimaet er mer usikkert.»8

Både Hustad, Sira Myhre og Gauden-Kolbeinstveit hevder at miljøforkjempere i første rekke er opptatt av å ha et godt sinnelag, samtidig som miljøforkjempernes tiltak ikke har de ønskede virkningene. Jeg mener derfor at disse tre sitatene gir et belegg for den bruksmåtebeskrivende definisjonen jeg har foreslått.

b) Myk paternalistisk moralisme

Jon Elster oppsummerer den paternalistiske holdningen på denne måten: «Jeg vet bedre enn deg hva som er best for deg, og dette gir meg rett til å bestemme for deg».9 Jeg vil i denne artikkelen skille mellom myk og hard paternalisme,10 hvor jeg drar veksler på Charles Taylors grensedragning mellom sterke og svake vurderinger.11 Svake vurderinger er valg mellom ulike ting vi har lyst på, mens sterke vurderinger dreier seg om valg mellom verdier. Valget mellom å gå på kino eller fotballkamp er en svak vurdering, mens valg som dreier seg om høyerestående verdier som frihet, religion og rettferdighet, er sterke vurderinger. Jeg vil trekke et tilsvarende skille mellom myk og hard paternalisme. Myk paternalisme dreier seg om å regulere menneskers lyster, for eksempel å hindre folk å røyke, drikke og spise usunn mat. Hard paternalisme dreier seg om å regulere sentrale verdier som tanke- religions- og ytringsfrihet. Grunnen til at jeg kaller dem henholdsvis myk og hard, er at jeg regner det for en mykere form for paternalisme å begrense andre menneskers nytelser enn å begrense andre menneskers tanker.

Min definisjon av myk paternalistisk moralisme er, i tillegg til Taylors begrep om svake vurderinger, basert på John Stuart Mills skadeprinsipp. Prinsippet sier at det eneste formålet som kan rettferdiggjøre inngripen i andre menneskers frihet er å forhindre skade på andre. En henvisning til at det er til deres eget beste kan ikke rettferdiggjøre begrensninger i andre menneskers frihet.12 Jeg har her utvidet skadeprinsippet til å omfatte alle levende vesener som kan føle smerte. Jeg vil på denne bakgrunn foreslå følgende bruksmåtebeskrivende definisjon:

Med «myk paternalistisk moralisme» menes det samme som «krav rettet til andre voksne mennesker om å begrense eller endre sin atferd, uten at kravet kan begrunnes i et formål om å forhindre skade på andre følende vesener».

Denne definisjonen sier ikke eksplisitt at motivet til moralisten er det paternalistiske ønsket om å forbedre livene til sine medmennesker. I de fleste tilfellene vil det nok foreligge et slikt ønske, men vi kan også tenke oss at moralisten kan være motivert av noe annet, som et ønske om å følge religiøse læresetninger eller i en uvilje mot en adferd som bryter med vedkommende sine estetiske preferanser. I stedet for å lage en egen definisjon for slike tilfeller, putter jeg dem inn i den mer talende sekkebetegnelsen «myk paternalistisk moralisme».

Et belegg for denne definisjonen finner vi for eksempel i Frank Rossaviks artikkel «Landet der friheten taper».13 Rossavik argumenterer for at moralismen fører til begrensinger på en rekke felter i Norge, uten at denne innskrenkingen er begrunnet i skadeprinsippet. Rossavik siterer Marit Nybakks begrunnelse for sexkjøpsloven: «Loven skal være normgivende og si noe om hva som er rett og galt i samfunnet. Loven sier at i Norge skal man ikke kunne kjøpe et annet menneske for penger.»14 Ifølge Rossavik er Nybakks begrunnelse moralisme «i sin reneste form». Han mener det samme gjelder røykeloven. Rossavik hevder at forbud mot røyking på utesteder er legitimt i den grad det plager ikke-røykende gjester og ansatte. Røykeloven går derimot lengre og forbyr også røyking på lukkede medlemsklubber der eieren selv serverer og gjør rent. En slik innskrenkning av andres frihet kan ikke begrunnes i skadeprinsippet, og er ifølge Rossavik et uttrykk for moralisme.

Kjell Madsens definisjon av moralisme er også et belegg for denne myke paternalistiske varianten:

«Dette gir en presisering av moralisme: Dersom en handling vurderes som umoralsk uten at skade med vitende og vilje er påført et annet følende vesen, og uten at det finnes en kritikkverdig unnlatelse overfor et hjelpetrengende følende vesen, da er vurderingen ikke godt nok begrunnet. Da er kritikken moralistisk».15

Selv om både Madsen og Rossavik baserer sin kritikk av moralismen på det liberalistiske skadeprinsippet, vil, som nevnt, moralistens motiv som regel være et ønske om å forbedre livene til sine medborgere. Derfor er sitatene fra både Madsen og Rossavik belegg for en slik myk paternalistisk definisjon av «moralisme».

c) Hard paternalistisk moralisme

Den myke paternalistiske moralismen dreier seg om selve saken, «det er umoralsk å røyke», mens den harde paternalistiske moralismen dreier seg om å hindre andre perspektiver på saken, «det er umoralsk å så tvil om tobakksforskningen er til å stole på». Jeg vil foreslå følgende bruksmåtebeskrivende definisjon:

Med «hard paternalistisk moralisme» menes det samme som «krav om at saksforhold skal betraktes som en dikotomi mellom godt og ondt, for å etablere et asymmetrisk maktforhold mellom en elite og deres undersåtter, og dermed begrense undersåttenes ytringsfrihet.»

Et belegg for denne definisjonen finner man i Aslak Sira Myhre sin artikkel «De nye dommedagsprofetene». Artikkelen inneholder en sterk kritikk av deler av miljøbevegelsen hvor han sier at miljøvernere «velger […] moralisering. Dermed er moralen selve hovedpoenget […] Insisteringen på at man forvalter en høyere sannhet hevet over vanlige folk, er udemokratisk og anti-sosialistisk.»16

Et annet belegg for denne definisjonen er en kronikk i Klassekampen hvor Åsa Linderborg tar et oppgjør med den svenske elitens moralisme. Eliten forklarer Sverigedemoratenes fremgang kun ut fra moralske dikotomier, og setter lokk på alternative forklaringsmodeller. «Det finnes ingen analytiske kategorier, bare selvgod moralisme og krenkende beskyldninger. Vi er de opplyste, gode, smarte. Dere er de andre. Dere er idiotene.»17 Et siste belegg er Terje Tvedts analyse av godhetstyranniet, som ifølge ham er en form for moralisme:

Under godhetstyranniet reduseres stillingtagen til verdens kompleksitet i bunn og grunn til ett, suverent prinsipp – godhetens [… ] For der godhetstyranniet hersker vil ikke bare reelle, saklige diskusjoner om hva som skal være statens politikk undertrykkes, men meningsfulle samtaler om individuell og kollektiv moral gjøres umulig.18

Sitatene fra Sira Myhre, Lindeborg og Tvedt inneholder alle anklager om at moralistene er en gruppe mennesker som prøver å herske over andre og kontrollere samfunnsdebatten ut fra egne forestillinger om den rette moral. Jeg mener derfor det er godt belegg for en slik definisjon av hard paternalistisk moralisme.

d) Bør til er-moralisme

Jeg vil foreslå følgende definisjon:

Med «bør til er-moralisme» menes det samme som «krav om at moralske normer skal være retningsgivende for å vurdere sannheten til er-utsagn»

Gro Harlem Brundtland sa fra FN’s talestol følgende om klimavitenskapens status: «Debatten er over. Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om dette nå».19 Erik Tunstad kritiserte denne uttalelsen fra Harlem Brundtland, fordi den kunne tolkes dit hen at hun mente at moral skulle overstyre vitenskapelige resultater.20 Vitenskapelige resultater dreier seg om svar på er-spørsmål, og kan ikke sammenblandes med bør-spørsmål. I avsnittet om sinnelagsetisk moralisme brukte jeg et eksempel fra en kronikk av Jon Hustad i Dag og tid. I den samme artikkelen mener Hustad seg også utsatt for en «bør til er-moralisme». Hustad hadde vært med i en debatt om klima på NRK hvor han mente han hadde presentert noen fakta, for eksempel at landbruket stod for store klimagassutslipp, og at klimagassutslippene ville øke i Norge hvis vi tok i mot mange flyktninger. For disse deskriptive påstandene fikk Hustad stor motbør, og han skriver at hans reaksjon etterpå var at:

førre veke gjekk brått eit mantra gjennom hovudet mitt, «er og bør, er og bør, er og bør […] eg hadde ikkje kome med framlegg om å avvikla landbruket, leggja ned distrikta, stogga skipsfarten eller stengja grensene totalt. Eg skildra berre ertilstanden, at alle desse områda og den politikken som vert førd på dei, leier til høgre CO2-utslepp.21

Brundtland ble kritisert for å mene at moralske kriterier skulle brukes til å stoppe en debatt om saksforhold, Hustad ble kritisert for sine faktaopplysninger ut fra normative kriterier. Jeg mener derfor at det er belegg for en «bør til er-moralisme».

2. Hvordan bør «moralisme» defineres?

I denne delen vil jeg bruke følgende elementer i tradisjonen fra Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner.

Bruksmåtebeskrivende og regelgivende definisjoner. Kravet til bruksmåtebeskrivende definisjoner er at de skal være sanne, altså stemme overens med faktisk eksisterende språkbruk. Kravet til regelgivende definisjoner er at de skal være nyttige, eller hensiktsmessige, som Næss sier. I første del av artikkelen var prosjektet å vise at de bruksmåtebeskrivende definisjonene av moralisme stemte overens med faktisk språkbruk, mens jeg i denne delen vil finne ut om det kan gis en definisjon av moralisme som er hensiktsmessig.

Definisjonen skal ha et hensiktsmessig omfang. Hvorvidt en definisjon har et hensiktsmessig omfang eller ei, kommer an på konteksten. En definisjon kan være hensiktsmessig i en kontekst, og uhensiktsmessig i en annen. Konteksten her er den norske politiske samfunnsdebatten, men vi kan tenke oss andre kontekster. En definisjon har et hensiktsmessig omfang i en kontekst dersom den fanger inn de tilfeller vi ønsker å fange inn og avgrenser fra andre tilfeller. Med en definisjon av moralisme ønsker vi å fange inn tilfeller hvor det foreligger en moralfilosofisk svikt eller feil, og utelukke normativ argumentasjon som ikke inneholder feil eller svikt.22

Definisjonen skal være avgjørbar. En god regelgivende definisjon skal kunne brukes i praksis, dvs. det må være mulig å avgjøre hva som faller inn under definisjonen og hva som faller utenfor den. Det har stor retorisk kraft å kalle noen en «moralist». Derfor bør en definisjon av «moralisme» inneholde klare kriterier som kan avgjøre om noen er moralister eller ikke.

Unngå tendensiøst utenomsnakk. Tendensiøst utenomsnakk er å trekke inn elementer i en debatt som ikke er relevante for å avgjøre spørsmålet som skal diskuteres. I denne artikkelen dreier det seg særlig om å forveksle motiver med grunner. For eksempel hvis mannen sier til kona: «Det regner ute» og hun svarer: «Det sier du bare fordi du ikke vil lufte bikkja!» Det å forveksle motiver med grunner er et eksempel på å framsette argumenter som nok kan være holdbare, uten at de er relevante av den grunn.

I denne artikkelen vil jeg knytte kravet om avgjørbarhet sammen med kravet om å unngå tendensiøst utenomsnakk. Hvis en definisjon beskriver andre menneskers motiver og følelser, vil den være vanskelig å bruke i praksis. Det er vanskelig å avgjøre hva andre menneskers motiver og følelser egentlig er. Det er også tendensiøst utenomsnakk da motivene ikke er relevante for å ta stilling til spørsmålet som diskuteres.

Med disse verktøyene på plass vil jeg gå gjennom de fire bruksmåtebeskrivende definisjonene fra forrige del, og vurdere dem som kandidater til en god regelgivende definisjon av «moralisme».

a) Sinnelagsetisk moralisme

I henhold til min definisjon over er anklagen at moralistene kun bryr seg om å gjøre det rette, det vil si ha godt sinnelag, og at moralistene ikke bryr seg om hvorvidt tiltakene de foreslår har noen virkning. Denne definisjonen kan ikke sies å ha et hensiktsmessig omfang. Definisjonen favner for eksempel Kants deontologi, og det blir feil å kalle Kants deontologi for «moralisme». Dette problemet kan imidlertid løses ved å innsnevre omfanget til definisjonen.

«Moralisme» skal i den norske samfunnsdebatten bety «krav som er implisitt eller eksplisitt rettet til andre, og som bunner i et indre egoistisk ønske om å føle seg bedre selv, enten for å døyve dårlig samvittighet eller for å føle seg bedre enn andre, og hvor det ikke kan sannsynliggjøres at man ved å oppfylle kravene vil kunne oppnå de ønskede resultatene.»

Denne definisjonen vil ha mer hensiktsmessig omfang, da den avgrenses mot for eksempel deontologi, men problemet vil likevel være å bruke den i praksis. Det er ikke lett å bevise hvilke motiver og følelser andre mennesker har, da ingen har en slik unik tilgang til andre menneskers sjelsliv. Samtidig kan denne definisjonen kritiseres ut fra saklighetsnormen om å holde seg til saken. Hvilke motiver miljøforkjemperne har for å fremme et tiltak, er ikke relevant for å vurdere hvorvidt tiltakene de foreslår har en virkning eller ei.

b) Myk paternalistisk moralisme

Sinnelagsetikeren er motivert til å gjøre det rette av de rette grunnene, den myke paternalismen er motivert av et ønske om å forbedre andre menneskers liv ut fra sine egne oppfatninger om det gode. I henhold til min definisjon av myk paternalistisk moralisme er anklagen at moralisten ønsker å forbedre andre voksne menneskers atferd, uten at moralisten kan påvise at den uønskete atferden de vil endre faktisk skader en tredjepart.

Jeg mener denne definisjonen av moralisme har et godt hensiktsmessig omfang. For det første har den avgrensing til barn, da det neppe kvalifiserer som moralisme å forbedre barns atferd ut fra en tanke om at det er til deres beste. For det andre har den avgrensing til alle tilfeller hvor det kan påvises skade mot andre. Normativ argumentasjon, som sikter seg mot å forhindre skade på en tredjepart, er ikke moralisme.

Definisjonens avgjørbarhet er et større problem, da nesten alle våre handlinger på en eller annen måte kan sies å skade en tredjepart. For eksempel vil en syklist som velger å sykle uten hjelm, kunne anklages for å skade en tredjepart. Pådrar han seg en hodeskade fører det til unødige utgifter på helsebudsjett. Derfor vil kanskje noen mene at det ikke er moralisme å påby ham å bruke hjelm. Men mennesker som ikke sykler i det hele tatt vil også påføre helsebudsjettet unødige utgifter på grunn av sin stillesittende livsform. Hvis man av den grunn innfører tvungen trim i samfunnet, vil nok mange betrakte gymtimen som et uttrykk for det jeg kaller myk paternalistisk moralisme. Disse eksemplene viser at alle våre handlinger påvirker en tredjepart på måter det er vanskelig å føre et regnskap over.23 Derfor vil jeg presisere skadeprinsippet til «direkte skade på andre» slik at definisjonen blir lettere å bruke i praksis. For eksempel foreligger det ikke direkte skade på en tredjepart hvis det røykes på lukkede klubber hvor både gjester, personale og sjefen er enige om at det er helt i orden å røyke i dette lokalet.

Konklusjonen, gitt en slik presisering av skadeprinsippet, er at denne definisjonen av moralisme har et hensiktsmessig omfang, og at det er mulig å avgjøre hva som faller inn under definisjonen. Personer som vil nekte andre mennesker å røyke, eller tigge på gaten, uten at de på noen overbevisende måte kan begrunne dette i direkte skade på en tredjepart, kan med rette kalles moralister.

c) Hard paternalistisk moralisme

I henhold til min definisjon i første del er anklagen at moralisten krever at saksforhold skal sees på som en dualisme mellom godt og ondt, hvor moralisten ønsker å etablere et asymmetrisk maktforhold mellom en elite og deres undersåtter, og slik begrense de «ondes» ytringsfrihet. Problemet med denne definisjonen er ikke omfanget. Hvis et fenomen kan sies å falle inn under denne definisjonen, vil vi med rette kunne kalle det for moralisme. Problemet her er i første rekke at denne definisjonen er vanskelig å bruke i praksis, dvs. til å bestemme om et fenomen enten faller innenfor eller utenfor definisjonen. Som et grundig eksempel på slike subsumpsjonsproblemer er det her på sin plass med et litt fyldig sitat fra Sira Myhre, som anlegger en slik kritikk av miljøbevegelsens moralisme:

Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middelklassen […] Jeg kan ikke fri meg for mistanken om at energimangel er et mål i seg sjøl. […] det er ønsket om å redusere forbruket som er det viktigste, ikke miljøsaken […] Energimangelen blir et virkemiddel for å sikre gjennomslag for egne livsverdier. […] De tvinger folk til å gjenta etter dem […] Miljøbevegelsens idealisme bærer dermed med seg en potensiell totalitarisme, mens etikken deres først og fremst oppfyller et behov for å føle seg bedre og annerledes enn alle andre. Det gir de utvalgte, stort sett fra den vestlige akademiske middelklassen, en følelse av å være bærere av en innsikt i livet, en moralsk karakter og en godhet som de andre mangler.24

Her gjør Sira Myhre seg til dommer over hvordan andre mennesker tenker og føler, og illustrerer derigjennom vanskeligheten med å legge en slik hard paternalistisk definisjon til grunn. Hvordan kan Sira Myhre vite såpass sikkert hva motivene til andre mennesker er? Strengt tatt legger han mistankens hermeneutikk til grunn: «han kan ikke fri seg fra mistanken». Hvis vi derimot benytter det hermeneutiske velvillighetsprinsippet, bør vi først finne ut om disse miljøforkjemperne kanskje har noen rasjonelle grunner for sine valg. Først når alle mulige rasjonelle grunner er eliminert, kan man søke etter irrasjonelle forklaringer, for eksempel et ønske om å stifte en ny religion.

Moralismeanklagerne vil altså ha problemer med å påvise at moralisten har de motivene anklageren tillegger ham, men moralismeanklageren vil også ha problemer med på påvise resultatene av den harde paternalistiske moralismen. Hvis det stemmer at den vestlige akademiske venstrevridde og miljøvennlige eliten har et ønske om å dominere over resten av samfunnet, er det ingenting som tyder på at denne eliten lykkes med det prosjektet i særlig stor grad.25 Det er vanskelig å beskylde maktesløse mennesker for at de er paternalistiske moralister. Dette poenget vil jeg utdype.

Sinnelagsetisk moralisme og paternalistisk moralisme er ofte sammenfiltret. Moralistene blir gjerne i en og samme artikkel anklaget for både sinnelagsetisk moralisme og hard paternalistisk moralisme. Moralismeanklageren har dermed viklet seg inn i en selvmotsigende beskyldning: Moralistene får ingenting utført, samtidig som de holder befolkningen i et undertrykkende og frihetsberøvende jerngrep. Hvis moralistene faktisk greier å undertrykke sin egen befolkning, har de jo utrettet noe. Her kan vi tenke oss at moralismeanklagerne vil innvende: Sensureringen og undertrykkingen av annerledestenkende er bare en bivirkning av moralismen. Moralistens eksplisitte målsettinger er å skape en god integreringspolitikk eller å få ned klimagassutslippene. Disse eksplisitte målsetningene innfris ikke. Men en slik mulig innvending redder ikke alle kritikere av moralismen fra selvmotsigelsene. Både Tvedt, Linderborg og Myhre sier eksplisitt at moralistenes motiv er å heve seg selv over de andre, og undertrykke annerledestenkende: Tvedt: «‹godhetstyrannene›» setter seg selv – ‹de gode› menneskene – opp mot oss andre; ‹de onde› menneskene».26 Lindeborg: «Vi [sier moralistene] er de opplyste, gode, smarte. Dere er de andre. Dere er idiotene.»27 Sira Myhre: «etikken deres [oppfyller] først og fremst et behov for å føle seg bedre og annerledes enn alle andre».28

Konklusjonen er at «hard paternalistisk moralisme» er en dårlig kandidat til en regelgivende definisjon. Definisjonen er vanskelig å bruke i praksis, og det er også et saklighetsbrudd å spekulere i andre menneskers motiver. I de tilfellene jeg har diskutert i denne artikkelen fremstår anklagene om hard paternalistisk moralisme som en tom form for retorikk.

d) Bør til er-moralisme

I henhold til min definisjon i første del er anklagen at moralisten krever at moralske normer skal være retningsgivende for å vurdere sannheten til er-utsagn. Alle tilfeller av hard paternalisme vil innebære bør til er-moralisme, men det trenger ikke å være omvendt. Hovedgrunnen til at jeg skiller mellom hard paternalistisk moralisme og bør til er-moralisme, er at det er en forskjell mellom å anklage noen for at de ønsker å utøve makt over deg, og å kritisere noen for at de har foretatt en feilslutning. Bør til er-moralisme har bedre avgjørbarhet enn hard paternalistisk moralisme. For å avgjøre om et fenomen faller inn under definisjonen behøver man ikke spekulere i moralistenes motiver. Vi trenger kun å analysere hvilke begrunnelser som blir gitt, og hvilke begrunnelser som mangler. Dersom andre er-utsagn brukes som argumenter for å gjendrive holdbarheten til en deskriptiv påstand, er det ikke moralisme. Hvis derimot påstanden avvises uten slike argumenter, eller med argumenter om at en deskriptiv påstand er på kollisjonskurs med sentrale verdier, kan man med rette kalle det for moralisme. Vi må imidlertid skille mellom er-utsagnenes sannhet og deres relevans. Det er ikke nødvendigvis moralisme å vurdere er-utsagns relevans ut fra moralske normer. For eksempel er det ikke moralisering å kritisere klimafornektere for at de bedriver såkalt «cherry-picking». Klimafornektere velger gjerne ut isolerte fakta som støtter deres eget synspunkt av typen «havisen i antarktisk område har vokst». Samtidig ser de bort fra alle fakta som peker i andre retninger. Det å påpeke at et slikt selektivt utvalg av fakta er verdibasert, er ikke en feilaktig bruk av moralske normer. Den samme typen kritikk kan vi rette mot John Hustad når han skriver: «eg hadde ikkje kome med framlegg om å avvikla landbruket, leggja ned distrikta, stogga skipsfarten eller stengja grensene totalt. Eg skildra berre ertilstanden, at alle desse områda og den politikken som vert førd på dei, leier til høgre CO2-utslepp».29

Hustad har helt rett i at alle disse områdene står for til dels store klimagassutslipp, men han har likevel gjort et selektivt utvalg. Det finnes en rekke andre tiltak som kan få ned klimagassutslippene i Norge.30 Hustads selektive utvalg er verdibasert, og hvis det blir påpekt, er ikke det moralisme. Det å benekte at påstandene Hustad kommer med er sanne, fordi de ikke passer med moralske normer, er derimot moralisme.

Jeg vil her konkludere med at definisjonen av «bør til er-moralisme» er en bedre kandidat til en regelgivende definisjon av «moralisme» enn den harde paternalistiske varianten, da den har bedre avgjørbarhet. Definisjonen har imidlertid et for snevert omfang til å stå på egne ben, noe jeg vil bøte på i siste avsnitt.

e) Forslag til en definisjon

En konklusjon på denne kritiske gjennomgangen av de ulike kandidatene til en regelgivende definisjon er at sinnelagsetisk og hard paternalistisk moralisme ikke er kandidater til en god regelgivende definisjon. Mitt forslag til definisjon vil være en kombinasjon av den myke paternalistiske og bør til er-moralismen:

«Moralisme» skal i den norske samfunnsdebatten bety «krav om at moralske normer skal være retningsgivende for å vurdere sannheten til er-utsagn, og/eller krav rettet til andre voksne mennesker om å begrense eller endre sin atferd, uten at kravet kan begrunnes i et formål om å forhindre direkte skade på andre følende vesener.»

Avslutningsvis vil jeg bruke denne definisjonen til å analysere noen eksempler. Redaktør for dette temanummeret av Norsk Filosofisk Tidsskrift, Espen Gamlund, publiserte i fjor en kronikk hvor han argumenterte for at det er galt å spise kjøtt. I ettertid ble han anklaget for moralisme. Gamlund siterer selv en kritiker av hans artikkel som skriver: «Han forsøker å sette seg selv som en moralens vokter og til definisjonsmakt, over hva som er god og dårlig moral.»31 Tilsvarende type kritikk retter Magnhild Johansen mot Aftenpostens anmelder Ingunn Økland når hun skriver: «Er det ikke moralisering det lukter av Øklands og Aftenpostens felttog mot ‹virkelighetslitteraturen›? Drives ikke Økland av et ønske om å dempe/styre/regulere forfatterne, fordi hun ikke liker at forfatterne henter modeller fra virkeligheten og dermed dikter for lite?»32

Begge disse moralismeanklagerne legger den harde paternalistiske definisjonen av moralisme til grunn. Men stemmer det at Gamlund ønsker å være moralens vokter og utøvde definisjonsmakt? Ønsker Økland å regulere forfatterne? Ifølge den harde paternalistiske definisjonen av moralisme er både Gamlund og Økland moralister. I henhold til den definisjonen jeg har foreslått, er de derimot ikke moralister. Det å argumentere for at det er galt å spise kjøtt eller at det er galt å bruke levende modeller i romaner, er gyldig normativ argumentasjon. Det er ikke moralisme, fordi både det å spise dyr og bruke levende modeller i romaner kan sies å skade andre følende vesener. Og hvis man er uenig i argumentasjonen, er det bare å komme med bedre argumenter, i stedet for å gjøre seg selv til et undertrykt objekt, som et offer for den harde paternalistiske moralismen.

1En takk til Espen Gamlund, Sveinung Sivertsen og Gunnar Karlsen for nyttige kommentarer. En særlig takk rettes til Kjetil Skjerve og Per Kvalvaag for grundige kommentarer og konstruktive innspill.
2Bromark, S.: «En moralist bekjenner». I: Dagsavisen. 2013, 31.12.
3Felles for alle mine søk på «moralisme» er at ordet har sterke negative konnotasjoner, og selv om Lars Fr. H Svendsen og Espen Gamlund ønsker å gi moralismen et positivt innhold, er de likevel klar over at ordet har en negativ betydning i dagligspråket. Se Stapnes, M.: «En humanistisk optimist». I: Klar tekst. 2013 15.03. Gamlund, E.: «Moralismens dårlige rykte». I: Klassekampen. 2016, 16.08. Daniel J. Kleiven er klar over det samme, men vil innføre en distinksjon mellom god og dårlig moralisering. Se: Kleiven, D.J. «Den gode moralismen». I: Vårt Land 2017, 06.02.
4Karlsen, G.: Språk og argumentasjon. Bergen: Fagbokforlaget 2015, ss. 17–19; Næss, A.: En del elementære logiske emner. Oslo: Universitetsforlaget 1975, ss. 68–69.
5I norske exphil-lærebøker overlapper gjerne termen «sinnelagsetikk» med Kants deontologi. Se: Svendsen, L. Fr. H; Säätelä: Det sanne, det gode og det skjønne. Oslo: Universitetsforlaget 2004, s. 145. Selv om ordet brukes slik på norsk, finnes det ikke noen egen sinnelagsetisk moralfilosofisk teori slik tilfelle er med deontologi.
6Hustad, J.: «Om symbolpolitikk og dobbeltmoral». I: Dag og Tid. 2013, 14.06.
7Sira Myhre A.: «De nye dommedagsprofetene». I: Samtiden nr. 3, vol 119. Oslo: Aschehoug: 2010, ss. 37–39.
8Gauden-Kobeinstveit, L.: «Klimaet taper på lite handling». I: Dagbladet. 2017, 03.01.
9Elster, J.. Paternalisme, i Elster og sirenenes sang. Oslo: Pax forlag 2010.
10Gerald Dworkin skiller også mellom myk og hard paternalisme, men han trekker skillet på en noe annen måte en meg. Se Dworkin G.: «Paternalism». I: Stanford Encyclopedia of Philosophy 2017. http://plato.stanford.edu/entries/paternalism/. Svendsen, L.Fr. H. : «Libertariansk paternalisme – en kritisk analyse». I: Civita notat, 2009. https://www.civita.no/assets/2009/09/1093-civita-notat-13-2009.pdf
11Taylor, C.: «What is Human Agency». I: Human Agency and Language. Cambridge: Cambridge University Press 1985.
12Mill, J. S.: Om friheten. Oslo: Vidarforlaget 2010.
13Rossavik, F.: «Landet der friheten taper». I: Morgenbladet. 2009, 06.02.
14Ibid. Nybakks formulering er også et klart eksempel på sinnelagsetisk moralisme. Det jeg prøver på i denne artikkelen er å trekke ut ulike betydninger av en språkpraksis hvor disse ulike betydningene som oftest er tett sammenfiltret med hverandre og gir hverandre næring.
15Madsen, K.:«Hva er moralisme?». I: Minerva. 2013, 21.05. https://www.minervanett.no/hva-er-moralisme/
16Sira Myhre A. :«De nye dommedagsprofetene» . I:Samtiden nr. 3, vol 119. Oslo: Aschehoug 2010, s. 39.
17Linderborg, Å.: «Hvem er dummest?» . I: Klassekampen 2014, 08.09.
18Tvedt, T.: «Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv». I: Aftenposten. 2016, 13.02.
19Reilly, W.M.: «UN Calls Climate Debate Over». I: TerraDaily. 2007. http://www.terradaily.com/reports/UN_Calls_Climate_Debate_Over_999.html, Elvik, H.: «Umoralsk å tvile?» I: Dagbladet. 2007, 10.05.
20Tunstad, E. (2007) «Umoralsk å tvile?». I: Forsking.no 2007 http://forskning.no/meninger/kommentar/2008/02/umoralsk-tvile.
21Hustad, J.: «Om symbolpolitikk og dobbeltmoral». I: Dag og Tid, 2013, 14.06.
22Sveinung Sivertsen rapporterer fra en filosofikongress om at det er konsensus blant filosofer at moralisme innebærer en moralfilosofisk svikt eller feil. Sivertsen, S.: «Moralistisk folkeopplysning». I: Klassekampen. 2016, 23.08
23Et godt eksempel på det kan være tobakksfirmaet Phillip Morris’ kostnad–nytte-analyse som viste at det var samfunnsøkonomisk lønnsomt å ha mange røykere i befolkningen. For det første betaler røykerne selv for helsetjenester gjennom avgifter på tobakk. For det andre dør røykerne tidlig, og sparer dermed samfunnet for utgifter til pensjon. Se: Sandel, M.: Justice. What’s the right thing to do? New York: Farrar, Straus og Giroux. 2009, ss. 42–43.
24Sira Myhre A.: «De nye dommedagsprofetene». I: Dagbladet. 2010, 31.08.
25Det er ikke noe nytt å anta at den venstrevridde akademiske eliten har større makt i samfunnet enn det kanskje er belegg for. I 1997 mente Harald Skjønsberg at det var den venstreradikale akademiske elitens skyld at FrP gikk fram på meningsmålingen. Begrunnelsen var at eliten hadde dyrket folkeligheten for mye og ansporet dem til «å tenke selv», og når folket fikk mulighet til å tenke selv, bestemte de seg for å stemme på FrP. Magnus Marsdal gjentok den samme kritikken i 2007, men han snudde den på hodet. Igjen var det den akademiske elitens skyld at FrP fikk oppslutning i folkedypet, men nå var det fordi eliten så ned på folket, da ble folk flest sure, og stemte på FrP i protest. Se: Skjønsberg, H.: «Hagen og «folk»». I: Dagbladet.1997, 22. 08; og Marsdal, M.: FrP-Koden. Oslo: Manifest forlag, 2007.
26Tvedt, T.: «Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv». I: Aftenposten, 2016, 13.02.
27Linderborg, Å.: «Hvem er dummest?». I: Klassekampen, 2014, 08.09.
28Sira Myhre A.:«De nye dommedagsprofetene». I: Samtiden nr. 3, vol 119. Oslo: Aschehoug 2010, s. 40.
29Hustad, J.: «Om symbolpolitikk og dobbeltmoral». I: Dag og Tid. 2013, 14.06.
30Se for eksempel Lavutslippsutvalgets rapport NOU 2006, s. 18.
31Gamlund, E.: «Moralismens dårlige rykte». I: Klassekampen. 2016, 16.08.
32Johansen, M.: «Ingunn Øklands moralisering». I: Bok og bibliotek. 2016, 01.12.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon