1. Innledning

Kvelden før Oslo innførte dieselforbud vinteren 2017, kjørte miljøbyråd Lan Marie Berg selv dieseltaxi. Luftkvaliteten i Oslo var på dette tidspunktet så helseskadelig at Berg og byrådet mente et forbud var nødvendig. «Så var det dette med liv og lære …», skrev en profilert Frp-politiker på Facebook. En urimelig anklage om hykleri, vil noen si. Berg, som ikke eier bil, bidrar mindre enn de fleste til luftforurensningen. Likevel er det klart at hun denne gang selv gjorde noe som hun mente folk burde forhindres fra å gjøre gjennom et forbud. Isolert sett kan man si at hun var en hykler. Men hva så? Det følgende er et forsvarsskrift for Hykleren. Et forslag til hvordan man bør imøtegå den typen kritikk som Berg blir utsatt for.

Hykleren er en velkjent idealtype i det offentlige ordskiftet, og særlig i klima- og miljøspørsmål. Mange klimaforkjempere har nok opplevd å bli anklaget for å være moraliserende hyklere som blander seg i andres klima-atferd, og som selv sitter i glasshus. Al Gore får kritikk for å kjøre fra Gardermoen i stedet for å ta flytoget. Miljøpartiet De Grønnes delegater får kritikk for å fly til landsmøte i Narvik. Leonardo DiCaprio kritiseres for sitt luksusforbruk. Får man et stempel som hykler kan ens meninger lettere avskrives. Ens ethos ødelegges, og dermed også ens overbevisningskraft. Ikke rart anklagene om hykleri og moralisme sitter løst hos Fornekteren: han som enten uttalt benekter imperativet som klimakrisen medfører, eller som simpelthen ignorerer det.

Ikke rart heller om anklagene får folk til å vegre seg fra å moralisere i klimaspørsmål. Unngår man å si hva andre burde gjøre, så unngår man å bli anklaget for hykleri. Bedre da å feie for egen dør, tenker nok mange. Men det er slett ikke sikkert at dette er bedre for klimaet. Kanskje trengs det moralisering over klimaskadelig atferd for å få endret klimafiendtlige strukturer og vaner. Moralisering kan bidra til å utvikle en klimakultur: en kollektiv bevissthet om klimaproblemets moralske imperativ, som så gir grunnlag for kollektiv handlekraft. Fravær av moralisering vil motsatt kunne bidra til en fornektelseskultur, der forbruk og vaner kan fortsette som før uten kritisk motstand.

Om Fornekterens anklager fører til at folk vegrer seg fra å moralisere av frykt for å bli anklaget for hykleri, så bør vi ha et svar rede. Vi må først kunne forsvare at moralisering i klimaspørsmål er berettiget. Deretter må vi kunne forsvare også dem som ikke holder sin sti ren. Som vi skal se, er mange klimaforkjempere hyklere, praktisk talt alle gitt én bestemt definisjon av hykleri. Det er relevansen av disse hyklerianklagene jeg vil bestride. Mot slutten vil jeg vise at det er klimaproblemets konsekvensetiske karakter som gjør at hykleri i seg selv her er irrelevant – det er ens totale bidrag til å løse klimaproblemet som er av betydning.

2. Hvem er Hykleren?

Det er to kriterier for å være en hykler: For det første må man gi uttrykk for en negativ moralsk vurdering av en viss atferd. Man må med andre ord moralisere, slik jeg definerer det nedenfor. For det andre må man med vitende og frivillig handle i konflikt med ens egen moralske vurdering. Hykleren er klar over at hans egen atferd strider med normen for handling som han forfekter. En slik diskrepans mellom liv og lære er moralsk problematisk av flere grunner, hvilket kan forklare at hyklere ofte (men ikke alltid) forsøker å skjule at de selv ikke etterlever sine fremsatte normer.1

For det første er hykleri problematisk fordi det undergraver avsenderens troverdighet og dermed effekten av det moralske budskapet. For det andre kan hykleri undergrave selve berettigelsen til å moralisere – det som i litteraturen kalles moral standing.2 En som selv kjøper sex av prostituerte undergraver sin egen moralske berettigelse til å kritisere andre horekunder, uavhengig av om kritikken objektivt sett er moralsk riktig, og slik kunne vært berettiget om den ble fremmet av en som ikke selv var horekunde. Å fremme moralsk kritikk innebærer essensielt at man appellerer til grunner for handling som gjelder likt i like tilfeller. «Reasons for action, by their nature, create a basic symmetry between agents», skriver Victor Tadros.3 Og det er nettopp denne symmetrien som benektes gjennom hyklersk handling, og som dermed undergraver moralsk kritikk. «The paradox in hypocritical accusation is that the criticizing agent claims that the other person ought to have been moved by a reason while implying that he need not be moved by that reason, despite the lack of a morally significant difference between them.»4

Som vi skal se, er det likevel et aspekt ved klimaproblemet som gjør at Hykleren i den sammenhengen ikke bør ansees uberettiget til å moralisere. La oss imidlertid først klargjøre hva hykleri innebærer når vi anvender dets to kriterier på klimaspørsmålet: 1) at man moraliserer over klimagassutslipp, for eksempel gjennom å agitere politisk for regulering av klimaskadelig atferd (hvilket vi skal se innebærer en implisitt moralisering), og 2) at man selv ikke etterlever det man preker, altså at man med vitende og frivillig ikke holder sitt eget klimagassutslipp så lavt som man kunne.

Det andre kriteriet er kontroversielt. Vi kunne operere med et mindre strengt kriterium, som dermed ville frikjenne flere fra hyklerianklagene. Vi kunne for eksempel sette en terskel for hvor store utslipp som er moralsk akseptable. Ett alternativ kunne være å ta det totale antallet gjenværende CO2-ekvivalenter som er forsvarlig å slippe ut og dele det på verdens befolkning, slik at hver ville få en kvote som det er moralsk forsvarlig å holde seg innenfor. Noen av dem som i dag anklages for å være klimahyklere kunne dermed bestride holdbarheten av hyklerianklagene. Min forsvarsstrategi tar i stedet som premiss den forståelsen av klimahykleri som gir Fornekteren rett i sine anklager mot klimaforkjempere – for så å bestride relevansen av anklagene. Fordelen med denne tilnærmingen er at den vil kunne forsvare at langt flere moraliserer, som jeg antar vil være en god ting. Dessuten vil vi kunne parkere en nokså ufruktbar debatt om hvem som er hyklere, for i stedet å fokusere på hva som bidrar til å løse klimaproblemet.

Hvis vi setter opp en tabell med de to kriteriene for hykleri som ulike akser, kan vi plassere Hykleren i relasjon til andre idealtyper:

Moraliserer over klimaskadelig atferdMoraliserer ikke over klimas-kadelig atferd
Har selv klimavennlig atferdEtikerenAsketen
Har ikke selv klimavennlig atferdHyklerenFornekteren

Etikeren moraliserer og etterlever sitt moralske budskap. Fornekteren anerkjenner ikke det moralske imperativet som klimakrisen medfører, enten fordi han ikke bryr seg eller fordi han i praksis ikke foretar seg noe for å bøte på problemet. Han bidrar derfor verken politisk eller på det personlige planet.5 Asketen lever klimavennlig – han feier for egen dør – men han blander seg ikke i om andre feier for sin. Hykleren moraliserer mot klimaskadelig atferd, men bryter selv med det moralske imperativet hun forfekter.

3. Moralisering vs. moralisme

Om vi skal kunne forsvare den moraliserende hykleren i klimakampen, må vi begynne med å skille mellom to typer moralisering: en berettiget type, som jeg vil forsvare, og en uberettiget, som jeg kaller moralisme. I tråd med vanlig språkbruk anser jeg moralisme for å være entydig negativt. Moralisering anser jeg derimot som verken bra eller dårlig i seg selv, men at det kan være begge deler. 6

Moralisering forstår jeg som det å gi uttrykk for en negativ moralsk vurdering av en viss atferd. Noen ganger oppfattes også handlinger moraliserende. Mitt syn er at handlingene da tolkes som uttrykk for negative moralske dommer, og derfor kan regnes som implisitt moralisering. Når Oslo kommune forbyr dieselbiler å kjøre på en dag med helseskadelig luft, kan det tolkes å ligge implisitt en moralsk dom: ‘Kjøring med dieselbiler er usolidarisk med personer som lider av luftveisplager’. Dette budskapet behøves ikke sies eksplisitt for å regnes som moraliserende. Merk at definisjonen da har et stort nok omfang og er vag nok til at svært mye politikk kan regnes for å være moraliserende. Forbud mot å kjøre på rødt lys kan for eksempel tolkes som uttrykk for den moralske dommen ’Det er galt å utsette andre for fare ved å kjøre på rødt lys’. Det interessante blir altså ikke om klimaforkjempere moraliserer. Det interessante blir om moraliseringen de bedriver er berettiget, og i tillegg om den er hensiktsmessig, altså om den bidrar til å minske den uønskede atferden.

Hva er så kriteriet for at moraliseringen er uberettiget, og dermed kvalifiserer til «moralisme»? 7 Moralisme forstår jeg som moralisering om noe som er en privatsak. Hva som er privatsaker vil naturligvis variere noe over tid og i ulike samfunn. Dermed vil det også være til dels ulike oppfatninger av hva som regnes som moralisme. Kjernetilfellene kan man likevel antakelig forvente stor enighet om. Handlinger som skader andre eller som på annet vis krenker deres frihet er ikke å regne som privatsaker, selv om de finner sted innenfor husets fire vegger.8 Det vil følgelig ikke være moralistisk å fordømme naboen for at han slår sine barn. Det vil imidlertid være moralistisk å fordømme naboen for at han lar barna spille voldelige dataspill. Det siste ville innebære at man blander seg i saker man ikke har noe med. Budskapet kan være godt, men likevel uberettiget å fremføre. Igjen er det altså tale om moral standing, men av en annen grunn enn hykleri.9

Det sentrale spørsmålet blir da: Er ens klimagassutslipp en privatsak, og dermed noe andre ikke er berettiget til å moralisere over? Svaret er etter mitt syn nei. Klimagassutslipp bidrar til drivhuseffekten, som igjen ødelegger livsgrunnlaget til millioner av mennesker og forårsaker ekstremvær som koster et utall menneskeliv. Skadelige, andre-relaterte handlinger bør her, som ellers, ikke regnes som utenfor området for berettiget kritikk. Klimagassutslipp utgjør likevel et vanskelig tilfelle. For det første er det umulig å unngå et karbonavtrykk. Ettersom ethvert klimagassutslipp prinsipielt er å anse som et bidrag til skade på andre, vil i praksis svært få handlinger være utenfor berettiget kritikk. (Å tørke seg på hendene forårsaker for eksempel et utslipp på mellom 3 og 20 gram CO2e, og ville følgelig ikke være en privatsak).10 For det andre er det en svært lang årsakskjede mellom ens klimagassutslipp og skaden de forårsaker. De vanlige eksemplene på handlinger som forårsaker direkte skade, for eksempel det å rane noen, er ikke sammenlignbare med skaden av å ta en flytur. Det ser man tydelig dersom man «oversetter» problemet til pliktetiske termer: Å rane noen er galt i seg selv. Man har, med Kant, en fullkommen plikt til å la være. Å ta fly er derimot ikke galt i seg selv. Det er kun galt i kraft av å være et mikroskopisk bidrag til en skade som hovedsakelig vil oppstå årevis inn i fremtiden, og som man selv ikke kan avverge. Man har derfor ikke en fullkommen plikt til å la være å fly.11 Som jeg skal komme tilbake til, taler dette for at konsekvensetiske betraktninger er særlig passende i klimaspørsmål.

Disse aspektene ved klimaspørsmålet kunne tilsi at man burde operere med et såkalt «threshold»-argument, en terskel for når utslippene er av en slik størrelse at de slutter å være en privatsak, og dermed er noe som det med rette kan moraliseres over. Men i så fall måtte man mene at den implisitte moraliseringen ved miljøavgifter ville være uberettiget ved små utslipp, selv om det altså er aggregatet av slike små utslipp som til sammen forårsaker skade. Så vil det reise seg et nytt og vanskelig spørsmål om hvor terskelen skal gå for at utslippet ikke lenger er en privatsak og avgifter er berettiget. Selv privatflyturer står isolert sett for små utslipp, og man kunne etter samme logikken hevdet at det var moralistisk å avgiftslegge slike. Fordi alle klimagassutslipp isolert sett er små, vil man kunne hevde at terskelen aldri oppnås.

Mitt syn er i stedet at det er prinsipielt berettiget å moralisere selv over små klimagassutslipp. Dette innebærer imidlertid ikke at slik moralisering nødvendigvis kan forsvares, alt tatt i betraktning. For å kunne avgjøre dette siste spørsmålet, må vi først besvare spørsmålet: Når bør vi moralisere?

4. Når bør vi moralisere i klimaspørsmål?

Det er ikke alltid tilstrekkelig å selv opptre moralsk og å unngå å fortelle andre hva de bør gjøre. Overhører man for eksempel rasistiske skjellsord på bussen, bør man som utgangspunkt si ifra om at dette er uakseptabelt. Det holder da ikke å selv la være å si noe rasistisk; man bør også aktivt moralisere overfor dem som ytrer seg rasistisk. Trolig vil moralisering bidra til at personene vegrer seg for å uttale seg rasistisk i fremtiden.

Begrunnelsen for å moralisere i klimaspørsmål er den samme: Dersom moralisering bidrar til å bekjempe klimaendringene, bør vi moralisere, og ikke bare feie for egen dør. Det springende punkt er altså hvorvidt moralisering er effektivt eller ikke. Noen ganger vil det ikke være det. Mange av oss føler en såpass sterk aversjon mot å bli fortalt hva vi bør og ikke bør gjøre at vi kjenner en viss dragning mot å gjøre det motsatte, uavhengig av hva dette måtte være. Når Clinton under valgkampen kalte de av Trumps tilhengere som var rasister og sexister for «deplorables» var det formodentlig med det legitime mål å få flere til å ta avstand fra rasisme og sexisme. De fleste analytikerne er imidlertid enige om at Clintons moralisering ikke hadde denne effekten, men tvert imot styrket motstanden mot «de politisk korrekte elitene». Her var det snakk om en form for moralisering som er eksplisitt fordømmende. Det er grunn til å tro at jo høyere man hever pekefingeren – jo høyere man opphever sin egen moralske posisjon ovenfor den man moraliserer mot – jo mer provoserende vil moraliseringen potensielt være. Det er da rimelig å tenke seg at eksplisitt fordømmende moralisering oftere vil trigge en motreaksjon enn den mildere formen for moralisering som implisitt ligger i politiske reguleringer, for eksempel klimaavgifter. Klimaforkjempere bør derfor vurdere hvordan de moraliserer med tanke på om det virker frastøtende på folk. Om klimamoralisering oppleves som den kulturelle elitens nedrakking av vanlige folks preferanser, vil den neppe styrke folks vilje til å endre sin atferd.

Men her er ingen fasit. Det kan også tenkes at en harmdirrende pekefinger noen ganger er svært effektivt. Antakelig kommer det blant annet an på hvem som fremfører budskapet, og hvilken relasjon vedkommende har til den som moraliseres mot. Og antakelig kommer det også an på hvilke handlinger det moraliseres over.12 Moralisering har ofte en pris. Forhold kan bli ødelagt når den ene fordømmer den andre. Den som moraliserer kan uten å ønske det få rollen som den snusfornuftige og irriterende besserwisseren, uavhengig av om moraliseringen faktisk er berettiget.

Siden moralisering har en pris, kan vi etter mitt syn kun forsvare å moralisere dersom gevinsten overgår prisen. Hva er så gevinsten ved å moralisere over klimautslipp? La oss tenke oss at man lener seg over til nabobordet på en restaurant for å si: «Du burde ikke bestille biff, det er skadelig for klimaet». Kanskje ville man da kunne lykkes i å få vedkommende til å bestille noe som er mindre klimaskadelig. Men denne gevinsten er så godt som betydningsløs i det store bildet, og neppe verdt prisen. Stemningen både på eget bord og nabobordet vil antakelig lide kraftig som følge av denne underlige innblandingen. Hva så med mer skadelige handlinger, som for eksempel å fly privatfly? Dersom moraliseringen lykkes og man forhindrer en flytur, vil gevinsten være betydelig høyere. Kanskje er dette isolert sett nok til å forsvare moralisering. Den vesentligste gevinsten ved moralisering er imidlertid ikke utslippene som direkte avverges. Den vesentligste gevinsten er moraliseringens norm-opprettholdende funksjon.

Ta eksempelet med busspassasjerene igjen. Hvorfor bør man moralisere mot deres bruk av rasistiske skjellsord? La oss anta at det ikke var noen til stede som merkelappene var myntet på. Det vil da ikke være noen direkte skade som moraliseringen eventuelt kunne avverge. Når vi likevel burde reagere, er det fordi vi derigjennom bidrar til å opprettholde normene for hva som er akseptabel omtale av etniske minoriteter. Man bidrar til en anti-rasistisk kultur der diskriminerende ytringer er tabu.

På samme måte kan vi tenke oss at moralisering over klimaskadelig atferd vil bidra til en klimakultur, der alvoret i klimaproblemet anerkjennes. Moralsk fordømmelse av klimaskadelig atferd vil kunne medføre at slik atferd i økende grad blir forbundet med en følelse av skam. Helgeturen til New York vil ikke lenger bli kringkastet på Facebook. SUV-biler vil bli forbundet med dårlig stil. Som Jon Elster og andre har bemerket, er skamfølelsen svært viktig for opprettholdelse av samfunnsnormer.13

Men innebærer ikke det å gi folk mer dårlig samvittighet og skam bare at man internaliserer og individualiserer problemet? Den motsatte konklusjon virker i så fall forlokkende: Vi bør avstå fra å fordømme, og heller finne politiske løsninger. Klimaproblemet er kollektivt, løsningene bør derfor være kollektive. Eller med enda tydeligere marxistisk referanse: Endrer vi basis, endrer vi overbygningen, ikke omvendt.

I et demokrati er det imidlertid ikke så enkelt. Hvordan skal vi få et Storting bestående av representanter som er villige til å endre strukturene dersom ikke folks holdninger til klimaproblemet endres først? Uten støtte i folket vil politikerne vegre seg for å heve skatter på flyreiser eller å gjøre andre inngrep i folks valgfrihet, noe de sterke reaksjonene på flyseteavgiften høsten 2016 viste tydelig. Basis og overbygning må utvikles dialektisk. Og kanskje har moralisering om klimaatferd en drivende funksjon i denne prosessen. Kanskje er sterkere fordømming, ja til og med raseri, det som skal til for å kickstarte dialektikken.14

5. Hykleri

Når så klimaforkjemperen har forsvart seg med hell mot moralisme-anklagen, hvordan bør hun møte anklagen om at hun selv ikke praktiserer det hun preker, og derfor er en hykler? Som nevnt innledningsvis, er hykleri problematisk både fordi det undergraver effekten av ens moralisering og fordi det undergraver ens berettigelse til å fremme kritikk av tilsvarende atferd. Som utgangspunkt bør man derfor forsøke å unngå å være en hykler.

Det finnes bare to måter å unngå hykleri: Man kan la være å kaste stein, eller man kan gå ut av glasshuset. Det første er som regel det enkleste: å slutte å kritisere. Ofte er det også det beste. Larry Craig, den anti-homofile amerikanske senatoren som ble arrestert for å ha kommet med seksuelle tilnærmelser til en mannlig politibetjent i sivil, burde ganske enkelt la være å kritisere homofili, så kunne han søke mannlige sexpartnere så mye han ville uten at det ville være problematisk. Men, på den annen side, dersom atferden det er snakk om virkelig er kritikkverdig, så er det ikke en god løsning å slutte med kritikk. Pastoren som stjeler fra kollekten bør slutte å stjele, ikke slutte å kritisere stjeling.

Klimaforkjempere som vil unngå hyklerianklager kan altså enten slutte med å moralisere mot klimaskadelig atferd, eller de kan slutte med frivillig klimaskadelig atferd. Det siste alternativet er naturligvis å foretrekke. Klimaforkjemperen forsøker da både å forandre verden gjennom klimakamp, og hun oppfyller Gandhis formaning om å «be the change you want to see in the world.» Problemet med dette alternativet er at det i klimaspørsmålet ville kreve så store ofre at det kan sies å være tilnærmet uoppnåelig for en som lever et normalt liv.

Ta følgende eksempel. En klimaforkjemper, motivert av innsikten om at alle bekker små vil bidra til å endre kulturen i klimavennlig retning, formaner sin kollega om å slutte å kjøre bil til jobben. Klimaforkjemperen er selv syklist. Han har derfor tilsynelatende sitt på det rene. Men kanskje er ikke hans karbonavtrykk så lite som det gis inntrykk av.15 Ifølge Mike Berners-Lees bok How Bad are Bananas? The Carbon Footprint of Everything, brenner en syklist ca. 50 kalorier pr. engelske mil. Spørsmålet blir da hva syklisten fortærer for å få disse 50 kaloriene innabords. Hvis han spiser importert asparges, vil en engelsk mil gi et karbonavtrykk på 2,8 kg CO2e.16 Hvis syklisten har fem engelske mil til jobben, får han da et karbonavtrykk på 14 kg CO2e for denne reisen. Hvis syklisten en annen dag for eksempel sykler på en hjemmelaget tomatsuppe av en kilo ferske tomater (kjøpt i januar), har suppen et karbonavtrykk på 9-50 kg CO2e.17 Bilturen til kollegaen, som også er på 5 engelske mil, har derimot et karbonavtrykk på ca. 3,5 kg CO2e.18 Klimaforkjemperen har altså gjort 2,5 til 14 ganger verre skade på klimaet ved å sykle på sin vegetariske kost enn han ville gjort ved å kjøre bil og å spise tilsvarende færre kalorier. Kollegaen og andre vil kunne kalle ham en hykler.

Syklisten kunne kanskje forsvart seg ved å si at han ikke var klar over at hans klimaregnskap kom dårligst ut. Problemet med en slik unnskyldning er naturligvis at den bare fungerer én gang. Med den kunnskapen som nå foreligger om klimaeffekten av våre daglige gjøremål, vil man ikke med rimelighet kunne forsvare seg med sin ignoranse, i alle fall ikke over tid. Og når man så besitter kunnskapen om hvordan man kan unngå å forårsake frivillige klimagassutslipp, vil det kreve så store ofre å velge å la være å skade klimaet når dette er mulig, at man i praksis neppe vil klare å leve slik.19 Den realistiske måten å unngå hykleri i klimaspørsmål er da ved å la være å moralisere, altså det første alternativet ovenfor. Men som vi skal se, er alternativet til hykleri derfor mer skadelig for klimaet enn hykleriet.

6. Et forsvar for Hykleren

Alle som er enige i at klimakrisen er et problem vil være enig i at følgende atferd realiserer moralsk verdi, og ergo er ønskelig: 1) å unngå å forårsake klimagassutslipp, 2) å bidra til å endre klimafiendtlige strukturer og handlemåter i samfunnet. I den grad ens egen atferd er klimavennlig vil man oppnå verdi nr. 1. Som vi har sett, er dette målet i praksis uoppnåelig, men jo nærmere man kommer idealet, desto bedre. I den grad man bidrar til politisk endring av klimafiendtlige strukturer vil man oppnå nr. 2. Også dette er et ideal, slik at jo mer man bidrar, desto bedre. Én måte å bidra på er ved å moralisere mot visse typer atferd (for eksempel å agitere for at Hageland ikke bør selge klimafiendtlig torv, eller lignende). Merk at det ligger innbakt i dette et krav om effektivitet. Dersom ens moralisering er kontraproduktiv, noe en altfor høyt hevet pekefinger ofte kan være, så vil ikke handlingen være god i kraft av å oppnå nr. 2.

Ut fra disse to ønskelige typene atferd kan vi se på firefeltstabellen hvor mange verdier de ulike idealtypene realiserer. Jeg har i denne versjonen endret den horisontale aksen fra å handle om moralisering til å dreie seg om hvorvidt man bidrar til å endre klimafiendtlige strukturer, i tråd med poenget over. Det er altså kun hensiktsmessig moralisering som realiserer verdi. Antall verdier de ulike idealtypene realiserer står skrevet i parentes.

Bidrar til å endre klima-fiendtlige strukturer (nr. 2)Bidrar ikke til å endre klima-fiendtlige strukturer (ikke nr. 2)
Har selv klimavennlig atferd (nr. 1)Etikeren (2)Asketen (1)
Har ikke selv klimavennlig atferd (ikke nr. 1)Hykleren (1)Fornekteren (0)

Vi ser at det beste er å være Etikeren, som realiserer begge verdiene. Det verste er å være Fornekteren, som ikke gjør noe med problemet, mens Hykleren og Asketen befinner seg mellom disse. Til forskjell fra i andre moralske spørsmål der det er mulig å være Etikeren (for eksempel en som preker et ikke-voldelig budskap og som selv er ikke-voldelig), er det i klimaspørsmålet, med den klimahykleridefinisjonen vi har lagt til grunn, i praksis umulig å oppnå denne posisjonen fullstendig.20 Den som moraliserer og forsøker å oppnå nr. 2, kan derfor i beste fall nærme seg Etikerens posisjon, men vil stadig være en hykler, i det minste en liten en. Alternativt kan man la være å moralisere og dermed unngå hykleri, men det beste man da kan oppnå er å nærme seg Asketens posisjon. Kanskje kan man dermed «lede ved eksempel» og slik indirekte bidra til å oppnå verdi nr. 2. Men antakelig vil vedkommende likevel kunne bidra enda mer til nr. 2 dersom hun i tillegg moraliserte. Den mislykkete Asketen vil kunne oppnå enda mer ved å moralisere, og dermed bli til Hykleren. Det er også grunn til å tro at om man forsøker å oppnå verdi nr. 1 i størst mulig grad, vil man bedre lykkes med å oppnå verdi nr. 2. Eller uttrykt negativt: Et iøynefallende hykleri vil undergrave ens ethos, slik at en da mindre effektivt vil oppnå verdi nr. 2.

Men, som vi så, er hykleri problematisk ikke bare fordi det undergraver effektiviteten av moraliseringen. Hykleri undergraver ens berettigelse til overhodet å moralisere over den aktuelle atferden, ens moral standing. Det er dette som uttrykkes i det kjente bibelordet, «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Med andre ord: Har du selv syndet, bør du ikke kritisere andre. Dette skulle tilsi at hykleri i klimaspørsmål, selv om det kan være hensiktsmessig, bør unngås. Men hvor godt passer denne formaningen på klimaspørsmålet? Som nevnt ovenfor, er ikke klimaskadelig atferd gal i seg selv. Vi har ingen fullkommen plikt til å unngå klimaskadelig atferd. Det er, med andre ord, ingen synd å ta fly, i motsetning til for eksempel å rane noen. Formaningen mot å kaste den første steinen ville være triviell om den skulle gjelde ved enhver peccadillo. Formodentlig kreves at det man har gjort er av en viss alvorlighetsgrad, slik at det kvalifiserer som synd. Ens eget bidrag til klimaproblemet vil derfor neppe være så betydelig at man bør ansees å ha mistet berettigelsen til å fordømme, kanskje med unntak av enkelte politikere som har sabotert klimakampen i så stor grad at de har gjort uopprettelig skade på klimaet. Vi kan derfor like godt snu på det: Ingen har egentlig syndet tilstrekkelig i klimaspørsmålet. Alle har moral standing til å kaste stein.

Denne konklusjonen henger sammen med et mer overordnet poeng om sammenhengen mellom hykleri og konsekvensialisme. Når det kun er konsekvensene av en handling som bestemmer dens godhet, vil aktørens hykleri bare være relevant i den grad det påvirker konsekvensene. Manglende moral standing er altså ikke et selvstendig problem, men kun et problem i kraft av eventuelle konsekvenser det har for effektiviteten av moraliseringen. Følgende tankeeksperiment kan vise dette. Vi har to scenarier der Person A og Person B moraliserer. I det første scenariet hevder Person A at man bør gjøre X, og gjør selv X, mens Person B hevder at man bør gjøre ¬X, og gjør selv ¬X. I det andre scenariet hevder Person A at man bør gjøre X, men gjør selv ¬X, mens Person B hevder at man bør gjøre ¬X, men gjør selv X. Konsekvensene er de samme i begge scenariene: ett tilfelle av X og ett tilfelle av ¬X. Men i det andre scenariet er begge hyklere.21 Anvendt på klimaproblemet: Det spiller ingen rolle for klimaet om Person A sier «Vi bør fly til New York i helgen», men lar være, og Person B sier «Vi bør ikke fly til New York i helgen», men gjør det, sammenlignet med at begge sa det samme som de gjorde.

At dette tankeeksperimentet passer på klimaproblematikken, er et tegn på at konsekvensialistiske vurderinger er passende her. Grunnen er at det er totalsummen av utslipp, ikke enkelthandlingene, som er av betydning. Det ser vi enda tydeligere om vi sammenligner med tilfeller der handlingene er gale i seg selv. Om man i stedet for X satte inn «Man bør slå sin kone», ser vi at det får betydning hvilket scenario som gjelder. Det er neppe noen trøst for Person A’s kone at det andre scenariet ville medføre like mye konebanking. Standardkritikken mot konsekvensialismen gjelder nettopp i slike tilfeller der enkeltskjebner underordnes spørsmålet om hva som totalt sett gir de beste konsekvenser. Klimaproblemet utløser da ikke denne standardkritikken. Her er ikke snakk om å bruke noen som midler eller lignende. Problemet handler grunnleggende sett om de totale konsekvensene av isolert sett nærmest ubetydelige enkelthandlinger. Konsekvensialistiske betraktninger er derfor særlig passende på dette feltet. Det betyr naturligvis ikke at vi bør ignorere andre betraktninger, som for eksempel fordelingsrettferdigheten ved klimakvoter osv. Men det betyr at vi bør slutte å bry oss om klimaforkjempere er hyklere, og i stedet rette følgende spørsmål til alle og enhver: Hvor mye bidrar du, både politisk og personlig, til å løse problemet?

Til slutt: Hva bør Lan Marie Berg svare sin kritiker, som selv ikke har tatt luftforurensningen på tilstrekkelig alvor? Fornektere, bør hun si, taper 0–1 mot hyklere som meg.