Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nærleik og naturetikken

doktorgradsstipendiat i politisk kommunikasjon ved Universitetet i Bergen og Høgskulen i Volda

Kjell.Arne.Harneshaug@hivolda.no

Kjell Arne Harneshaug er doktorgradsstipendiat ved Høgskulen i Volda og Universitetet i Bergen. Han arbeider for tida med eit prosjekt om korleis mennesket kan forhalde seg til naturen, eksistensielt og politisk.

Denne artikkelen diskuterer det ontologiske grunnlaget for naturetikken og tilnærminga Arne Johan Vetlesen føreslår i boka The Denial of Nature (2015). Med utgangspunkt i Heidegger argumenterer artikkelforfattaren for at ei tilnærming til naturen som primært er basert på beånding og ei oppfatning om at mennesket er ein del av naturen, ikkje gjev tilgang til naturen i sin essens og eit adekvat grunnlag for naturetikken.

Nøkkelord: Naturtilhøvet, dyr, miljøetikk, ontologisk grunnlag, naturetikk, Arne Johan Vetlesen, panpsykisme, Heidegger, fenomenologi

Nearness and Nature Ethics

The relationship to nature, fundamental to humankind, is urgently at question. At the same time this relationship is, in its essence, more distant than ever before. With the provoking anihilation of nature we’ve seen an ethical awareness rise, especially with respect to the welfare and moral standing of animals. However, theorists in environmental ethics have remained divided on what nature ethics should properly be based on. This article discusses the ontological foundation of nature ethics in the context of Arne Johan Vetlesens book The Denial of Nature (2015). Vetlesen suggests a shift towards experiencing nature on the basis of panpsychism – a perspective seeing nature as animated, spiritualised. On the basis of shared physical-spiritual qualities Vetlesen claims that man can rejoin in contact and socialization with non-human nature and develop an adequate ethics in a sense of belongingness to nature, being part of nature. With regard to nature, this article opposes this as a primary approach and argues that because of an essential disjuncture between man and nature, and between human and animal in particular, nature ethics should not primarily be based on similarities and commonness with non-human nature. With Heidegger and his phenomenologist way of questioning, this article argues that the authentic view of nature, on the contrary, primarily sees nature in an exclusive sense, as demarcated from man in a fundamental way, and that this is the proper point of departure or (way of) orientation for true nature ethics.

Keywords: The relationship to nature, animals, environmental ethics, ontological foundation, nature ethics, Arne Johan Vetlesen, panpsychism, Heidegger, phenomenology
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon