Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 128)
av Einar Duenger Bøhn og Reidar Maliks
Vitenskapelig publikasjon
(side 129-143)
av Roe Fremstedal
Denne artikkelen omhandler forholdet mellom moral og streben etter individuell lykke. Jeg argumenterer for en mellomposisjon mellom etisk egoisme og kvietisme (anti-eudaimonisme) hvor det er substansielt - men ikke fullstendig ...
SammendragEngelsk sammendrag
Denne artikkelen omhandler forholdet mellom moral og streben etter individuell lykke. Jeg argumenterer for en mellomposisjon mellom etisk egoisme og kvietisme (anti-eudaimonisme) hvor det er substansielt – men ikke fullstendig – sammenfall mellom moral og lykke.
This article concerns the relation between morality and prudence, between living morally and pursuing personal happiness. The author argues for an intermediary position, in which morality and happiness partially overlap and partially diverge. The argument is based on the assumption that we are interested in both morality and happiness and that the two are not necessarily identical (an assumption that is compatible with several different ethical frameworks). The author discusses and criticizes the following positions: (1) the idea of a moral order, in which morality and happiness necessarily coincide, (2) the idea of a tragic world, in which morality and happiness necessarily collide, and (3) the idea of a moral lottery, in which the relation between morality and happiness is arbitrary. The author concludes by discussing and defending an intermediary position between ethical egoism and quietism (anti-eudaimonism) that is compatible both with non-eudaimonism (e.g. Kantianism) and forms of eudaimonism (virtue ethics) that allow for prioritizing morality above prudence at the level of local deliberations and motives. The proposed, intermediary position involves a weak form of the dualism of practical reason, in which morality and happiness overlap substantially yet diverge partially.

Keywords: Morality, Prudence, Altruism, Egoism, Eudaimonism, The Dualism of Practical Reason, Demoralization
Vitenskapelig publikasjon
(side 148-162)
av David Chelsom Vogt
Det kan høres besynderlig ut, men ifølge Kant og Hegel frihetsberøver vi kriminelle av respekt for deres egen frihet. Straffen, hevder de, er et uttrykk for forbryterens egen vilje. Forbryteren ...
SammendragEngelsk sammendrag
Det kan høres besynderlig ut, men ifølge Kant og Hegel frihetsberøver vi kriminelle av respekt for deres egen frihet. Straffen, hevder de, er et uttrykk for forbryterens egen vilje. Forbryteren er en «medlovgiver i dikteringen av straffeloven», en fri og rasjonell person som «tegner opp en straffelov mot meg selv som kriminell».1 For Hegel er straffen sågar «en rett for forbryteren selv».2
The Right to be Punished: On Kant and Hegel's theories of punishment as respect for the criminal

The article discusses Kant and Hegel's theories of punishment in light of their broader legal philosophies. The purpose of punishment, and law in general, is to secure mutual freedom and mutual recognition. Punishment is a way of expressing respect for the freedom of the criminal, as well as the freedom of victims and all members of society. Though it might seem odd that imprisoning somebody means respecting their freedom, Hegel famously insists that punishment is a right for the criminal. The article explains how punishment may respect mutual freedom, and defends the claim that this is a necessary condition for just punishment. However, the purpose of re-establishing mutual freedom may possibly be achieved by other methods than punishment. The article discusses the potential of restorative justice processes for expressing the kind of mutual recognition that Hegel ascribes to punishment. Punishment is therefore not necessary for achieving the just purpose that Kant and Hegel ascribe to it. We may thus accept the Kantian-Hegelian framework for the just sanctioning of crime while challenging their more controversial claim that punishment is a categorical imperative.

Keywords: punishment, Kant, Hegel, retributivism, restorative justice
Vitenskapelig publikasjon
(side 166-178)
av Johannes Aakjær Steenbuch
Kasuistik kan forstås som en metode til ved hjælp af paradigmer og analogislutninger at afgøre, hvilke grunde der i konkrete situationer er relevante for, hvordan moralske principper bestemmer eller udpeger ...
SammendragEngelsk sammendrag
Kasuistik kan forstås som en metode til ved hjælp af paradigmer og analogislutninger at afgøre, hvilke grunde der i konkrete situationer er relevante for, hvordan moralske principper bestemmer eller udpeger handlingers moralske værdi. I det følgende diskuteres, hvad vi skal forstå ved metaetisk partikularisme og i hvilken grad dette nødvendiggør en form for kasuistik. I den forbindelse diskuteres, hvad der bør forstås ved paradigme- og analogislutninger. Der argumenteres for, at en teoretisk generalisme (antagelse af etiske principper) ikke udelukker en slags partikularisme i praksis (hvor etiske principper spiller en mindre rolle). Der er behov for en afvejning med udgangspunkt i konkrete sager (analogier og paradigmer), uanset hvilken type etiske principper vi har med at gøre. Spørgsmålet er ikke så meget, om der er behov for kasuistik eller ej, men om hvordan denne gribes an. Sidst nogle ord om, hvad denne tilgang til moralepistemologiske spørgsmål betyder for vores menneske- og moralsyn i praksis.
The messy diversity of the real world: Casuistry between metaethical particularism and generalism

Casuistry can be conceived as a method for discerning, through paradigms and analogical reasoning, what reasons in concrete situations are relevant for deciding whether moral principles determine or pick out the moral value of actions. In this article it is discussed what to understand by meta-ethical paricularism, and whether this necessitates a (different) form of casuistry. It is argued that a theoretical generalism, in which ethical principles are granted some theoretical status, does not preclude some sort of particularism in practice. In concrete practice we need to apply a degree of analogical reasoning based upon paradigms, regardless of what type of ethical principles we are dealing with. The question is not whether we need casuistry or not, but how to deal correctly with casuistry. A concluding point is that particularism in combination with casuistry can be seen as a matter of taking all the diverse aspects of reality into consideration when considering a concrete case, history included, though casuistry need not, for this reason, be the same as traditionalism.
Vitenskapelig publikasjon
(side 179-183)
av Wilhelm von Humboldt
Denne teksten er et fragment, opprinnelig uten tittel, funnet i arkivet hos Wilhelm von Humboldt (1767-1835) på Tegel Slott ved Berlin. Selv om han sannsynligvis skrev teksten i 1793 eller 1794, ble den ...
SammendragEngelsk sammendrag
Denne teksten er et fragment, opprinnelig uten tittel, funnet i arkivet hos Wilhelm von Humboldt (1767–1835) på Tegel Slott ved Berlin. Selv om han sannsynligvis skrev teksten i 1793 eller 1794, ble den ikke publisert før i 1903. Foruten sin betydelige karriere som språkforsker og prøyssisk statsmann, var Humboldt en fremtredende representant for den tyske nyhumanismen. Han bidro sterkt til utviklingen av begrepet danning (Bildung). Dette manifesterte seg ikke minst i hans ideer om moderne gymnaser og universiteter som karakterdannende institusjoner, der tyngdepunktet var ment å ligge på filologiske studier. I avhandlingen Ideen zu einem Versuch, die Grenzen der Wirksamkeit des Staates zu bestimmen (1851; norsk utg. 2011) presenterte han dessuten et begrep om danning som individets virkeliggjøring gjennom en fri utvikling av egenskaper – uten statlig innblanding. I dette fragmentet som her for første gang foreligger i sin helhet på norsk, betoner Humboldt betydningen av en vekselvirkning mellom menneske og verden i danningsprosessen. Ved å beskjeftige seg aktivt med sine ytre omgivelser, vil mennesket bli forent med helheten og slik fullende sitt formål.
Theory of the Education of Humanity. A Fragment

This is a translation into Norwegian of a fragment found in the archive of Wilhelm von Humboldt after his death. The text was originally published in 1903. Humboldt outlines a theory of education (Bildung) centred on the interaction between humanity and the world. By engaging actively with its surroundings, humanity is able to achieve unity with the world and thereby actualise its purpose.

Keywords: Education, Bildung, humanity, nature
Vitenskapelig publikasjon
(side 184-196)
av Kjell Arne Harneshaug
Denne artikkelen diskuterer det ontologiske grunnlaget for naturetikken og tilnærminga Arne Johan Vetlesen føreslår i boka The Denial of Nature (2015). Med utgangspunkt i Heidegger argumenterer artikkelforfattaren for at ei tilnærming ...
SammendragEngelsk sammendrag
Denne artikkelen diskuterer det ontologiske grunnlaget for naturetikken og tilnærminga Arne Johan Vetlesen føreslår i boka The Denial of Nature (2015). Med utgangspunkt i Heidegger argumenterer artikkelforfattaren for at ei tilnærming til naturen som primært er basert på beånding og ei oppfatning om at mennesket er ein del av naturen, ikkje gjev tilgang til naturen i sin essens og eit adekvat grunnlag for naturetikken.

Nøkkelord: Naturtilhøvet, dyr, miljøetikk, ontologisk grunnlag, naturetikk, Arne Johan Vetlesen, panpsykisme, Heidegger, fenomenologi
Nearness and Nature Ethics

The relationship to nature, fundamental to humankind, is urgently at question. At the same time this relationship is, in its essence, more distant than ever before. With the provoking anihilation of nature we’ve seen an ethical awareness rise, especially with respect to the welfare and moral standing of animals. However, theorists in environmental ethics have remained divided on what nature ethics should properly be based on. This article discusses the ontological foundation of nature ethics in the context of Arne Johan Vetlesens book The Denial of Nature (2015). Vetlesen suggests a shift towards experiencing nature on the basis of panpsychism – a perspective seeing nature as animated, spiritualised. On the basis of shared physical-spiritual qualities Vetlesen claims that man can rejoin in contact and socialization with non-human nature and develop an adequate ethics in a sense of belongingness to nature, being part of nature. With regard to nature, this article opposes this as a primary approach and argues that because of an essential disjuncture between man and nature, and between human and animal in particular, nature ethics should not primarily be based on similarities and commonness with non-human nature. With Heidegger and his phenomenologist way of questioning, this article argues that the authentic view of nature, on the contrary, primarily sees nature in an exclusive sense, as demarcated from man in a fundamental way, and that this is the proper point of departure or (way of) orientation for true nature ethics.

Keywords: The relationship to nature, animals, environmental ethics, ontological foundation, nature ethics, Arne Johan Vetlesen, panpsychism, Heidegger, phenomenology
Korreksjon
(side 199)
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon