Dette er et variert nummer hvor innholdet spenner fra alt fra Arne Næss og dypøkologien, til Heideggers analyser av den andres død, spørsmålet om jesu oppstandelse skal forsås som et brudd på naturlovene og kritikk av Foucaults historiske analyser. I tillegg har vi fått et svar fra en tidligere publisert artikkel om filosofisk praksis. I artikkelen «Hva er galt med dypøkologien? Noen kommentarer til Arne Næss’ dypøkologi» diskuterer Espen Gamlund hvorfor dypøkologien har mistet sin ledene stilling både som filosofi og politisk praksis. Ettersom det i år er 100 år siden Arne Næss ble født passer det fint med en artikkel som fokuserer på noe av det han var mest kjent for på slutten av sin lange karriere. I artikkelen «Heidegger og den andres død diskuterer og problematiserer Vigdis Songe Møller forholdet mellom min død og den andres død slik den fremstilles i Sein und Zeit. Hun argumenterer mot Heideggers ikke- relasjonelle forståelse av døden og for at døden og den andres død må forstås som kulturelt og intersubjektivt fenomen. Ralf Henk Vaags tar tak i spørsmålet om mirakler må forstås som et brudd med naturlovene eller en vitenskapelig tenkemåte. David Hume mener det er irrasjonelt å tro på mirakler fordi de bryter med naturlovene. Gjennom en diskusjon av hvordan vi kan forstå både mirakler og naturlover mener Vaags at Jesu oppstandelse ikke nødvendigvis forutsetter brudd på naturlovene. I dette nummeret presenterer vi også bidrag som tar utgangspunkt i sentrale debatter. I Norsk filosofisk tidsskrift nummer 2. 2012 publiserte Ole Jakop Madsen artikkelen Filosofisk praksis – et paradoksalt tilskudd til « den terapeutiske kultur» hvor han uttaler seg kritisk til filosofisk praksis. Finn Thorbjørn Hansen som selv driver med filosofisk praksis gir her et svar på Madsens kritikk. Hansen beskriver hvordan han selv forstår filosofisk praksis. I artikkelen Michel Foucault som halv-dokumentarisk dikter diskuterer Paul Knutsen hvordan Foucault skal leses og mener at hans historiske analyser er svært begrenset i det han er grunnleggende upålitelig i sin omgang med historiske kilder. Utgangspunktet for diskusjonen er Jon Elsters kritikk av postmodernismen som fikk relativt mye oppmerksomhet for en tid tilbake.

Kjersti Fjørtoft