Når dette nummeret nå skal gå i trykken, figurerer norsk filosofi for en gangs skyld i avisoverskriftene. Arne Næss er død. I neste nummer vil NFT vie ham den litt langsommere reflekterte ettertanke. Foreløpig nøyer vi oss med å si kondolerer. Måtte refleksjon, latter, logikk, nysgjerrighet og respekt for forskjellighet følge hans minne. Av de som bryter grenser har vi alltid noe å lære.

*

I anledning av at dette nummeret tematiserer relasjonen mellom enkeltindivid og sosiale maktstrukturer, mellom «meg» og «de andre», har jeg valgt å tre tilbake fra min maktposisjon som kommentator og la forfatterne tale også i lederen. Setninger gir ikke alltid klar mening utenfor sin kontekst, som Steinar Bøyum peker på, men de kan kanskje likevel vekke refleksjon, nysgjerrighet og leselyst?

– Det er en hemsko at vi lever innafor en kultur som har overdrevet og dyrka skillet mellom moralitet og teknisk kyndighet. I dag er det viktig at den etisk-politiske klokskapen blir manifestert i teknisk kyndighet og de innretninger som denne kyndigheten skaper. Omvendt må også de teknisk-materielle innretningene gi rom for de livene vi ønsker å leve.

– Simmel erstattar tanken om at ein påstand enten er gyldig eller ikkje med tanken om at alle domfellingar spreiar seg ut over ei rad gradar av gyldigheit, og berre kan vere meir eller mindre sikre.

– Problemet er at Kant […] sluttar at staten gjennom rettsapparatet kan og skal behandle forbrytaren i samsvar med den universaliserte versjonen av maksimen brotsverket uttrykker. Gitt etikken hans, følgjer ikkje konklusjonen.

– Jeg tror ikke på metode. Dette har jeg lært av min studie av Leibniz, […] En av de tingene jeg har lært var at Leibniz forklarte sin metode i detalj, men at han overhodet ikke anvendte den. En metode er en måte å forklare fremgangsmåten for det du gjør, men det betyr ikke at det du forklarer er korrekt.

– Simmel er ein genuint moderne filosof fordi han frir seg frå den filosofiske idealismen og syner korleis ein kan tenkje på eit immanent plan utan å falle attende på metafysiske sisteprinsipp.

– Fysiske rørsler kan ikkje tilskrivas moralske eller juridiske predikat. Dette innser Kant: Han provar at det ikkje kan finnas ein naturrett som lar seg erkjenne utelukkande med fornuftas hjelp. Rettens innhald skriv seg, langt på veg, frå erfarbare forhold.

– […] det å betrakte kulturer som helhetlige systemer som forteller en enhetlig historie, kan føre til at kulturen blir forstått fra perspektivet til dem som har mest makt og innflytelse innad i kulturen.

– Fravær av ytre tvang borger ikke for frihet. Liberalismens motsetning mellom individ og stat er en fiksjon, men en nyttig fiksjon for dem som har interesse av å opprettholde dominansforhold.

– Debatten om førstepersonsautoritet ville sett annerledes ut hvis man tok utgangspunkt i følgende eksempler: «Jeg tror at Gud passer på meg», «Jeg tror at hun vil komme tilbake til meg» eller «Jeg tror at jeg er den personen som jeg tror jeg er» […] Og er de ikke snarere mer karakteristiske for menneskesinnet enn å si «Jeg tror at dette er en gul bok» når den gule boken ligger foran en?

– Det kan ikke finnes en antropologi som tar hensyn til mennesket som sådant, i betydningen at mennesket nærmest ved en tilfeldighet befinner seg i sentrum og i eksistensens sentrum. Tvert imot, mennesket bør vurderes som et menneskelig forhold innenfor enheten av alt som er levende.

– Ingen setninger er i og for seg nonsens, men i visse kontekster gir de mening, og i andre ikke. Problemet som gjerne oppstår i filosofien er at man bruker utsagn som trenger å få angitt en kontekst for å være meningsfull uten å angi en slik kontekst – dermed blir resultatet nonsens.

Provosert eller nysgjerrig? Resten av nummeret gir deg konteksten.

Ingebjørg Seip

Redaktør