I følge Donald Davidson er oppfatninger i henhold til deres natur stort sett sanne. I fortolkning må vi, forteller Davidson oss,»in the plainest and methodologically most basic cases, take the objects of a belief to be the causes of that belief». 1 Denne tesen inntar en nøkkelrolle i den sene Davidsons teori om at «intersubjectivity is the root of objectivity»2, og har som konsekvens at veridikalitet er et internt aspekt ved mening, siden fortolkningens natur sikrer oss at oppfatninger systematisk individueres med utgangspunkt i de objekter og hendelser som befinner seg i omgivelsene til et individ.

Sammenhengen mellom kausalitet og mening synes dermed å gi grunnlag for avvisning av skeptikeren, fordi den gjør radikal feil uforenelig med selve eksistensen av oppfatninger. Tesen underminerer en forutsetning som er operativ i argumentet, og som skeptikeren deler med den såkalte «metafysiske realist», og denne forutsetningen er at det er mulig for meningsinnhold og veridikalitet å skille lag. Denne tesen, som blir lansert i artikkelen «A Coherence Theory of Truth and Knowledge» (CT), markerer viktig skille i utviklingen av Davidsons synspunkter på sammenhengen mellom mening og fortolkning, og kan kalles tesen om kausal individuering av meningsinnhold.

Formålet med denne artikkelen er å ta opp et særskilt problem ved denne teorien, og det er om den, når den angir sammenhengen mellom kommunikasjon, kausalitet og oppfatningers innhold, gjør seg avhengig av informasjon som ville bli avvist av dens opponenter, som skeptikeren eller den metafysiske realist. Spørsmålet er med andre ord om teorien om kausal individuering, heller enn å komme sine opponenter i forkjøpet, tvert i mot kommer for sent til denne debatten til å kunne utgjøre et tilfredsstillende alternativ.

Jeg vil finne at teorien virkelig synes å forutsette det som skal vises og at det eksisterer et gap i begrunnelsen for denne teorien. På den annen side er argumentene for kausal individuering av en slik art at de skaper en meget spesiell dialektisk situasjon, som gjør at ingen rasjonelt vil kunne benekte at oppfatninger er veridikale.

Det er likevel et alvorlig problem at teorien kommer til kort i å etablere sin konklusjon, og jeg vil til slutt antyde hvordan problemet kan og bør løses med å supplere tesen med et ontologisk premiss. Det epistemiske gapet kan lukkes dersom vi er villige til å la begrepet om en objektiv verden være begrenset til dets rolle i fortolkning. På denne måten peker Davidsons teori om veridikalitet og objektivitet mot en ny form for idealisme, der det objektive anses som identisk med det intersubjektive.

Fra barmhjertighet til triangulering

Tesen om kausal individuering av oppfatninger springer ut av det såkalte «barmhjertighetsprinsippet» og de implikasjoner dette prinsippet har for hva vi må anta om sannhet og rasjonalitet.

Barmhjertighetsprinsippet finnes hos Davidson i mange forskjellige varianter, men dets primære rolle er å angi en metode for fortolkning fra et tredjepersonsperspektiv. I denne varianten stipulerer prinsippet at enhver identifikasjon av meningsinnhold i tanker eller handlinger hos et individ forutsetter at den som blir fortolket må forutsettes å være rasjonell og å ha stort sett sanne oppfatninger.

Grunnen til at barmhjertighet må være betingelse for fortolkning kommer spesielt klart frem i radikal fortolkning, som er tenkt som en situasjon hvor fortolkeren ikke allerede sitter med ferdiglagede fortolkninger av ordene til den som blir fortolket. I denne situasjonen går det klart frem at fortolkningen innebærer en avveining mellom hvilke oppfatninger som attribueres til fortolkeren på den ene side og hva ordene betyr på den annen side. Vet man hvilke oppfatninger et individ har, kan man slutte til hva ordene betyr, og vet man hva ordene betyr kan man finne ut hva slags oppfatninger han har. Siden fortolkeren ikke vet hva ordene betyr, er det eneste alternativet i denne situasjonen å holde oppfatningene for konstante, ved å attribuere oppfatninger som fortolkeren selv holder for sanne, for så slutte fra disse til hva ordene betyr.

Dette prinsippet må imidlertid gjelde i all fortolkning og ikke bare i radikal, og en mer negativ variant av dette prinsippet viser seg i det forhold at en fortolker, uansett hvor mye semantisk informasjon han har om hva ordene til den fortolkede pleier å bety, alltid vil attribuere en annen mening, fremfor å gjøre den fortolkede for lite rasjonell eller å ha for få sanne oppfatninger, vurdert etter fortolkerens egen standard.

Et problem med barmhjertighetsprinsippet er imidlertid at det er utilstrekkelig for å etablere det forhold mellom mening og sannhet som synes å være implisert. Grunnen er at det bare er et prinsipp som styrer fremgangsmåten i fortolkningen, og bærer ikke, i seg selv, med seg noen garanti for at denne fremgangsmåten generelt vil føre til de riktige resultater.

For det første bygger prinsippet på den grunnleggende antagelse at meningsegenskaper ved tanker, ytringer og handlinger ved individer, og forsøk på å identifisere disse egenskapene gjennom fortolkning fra et tredjepersonsperspektiv, er knyttet sammen på en måte som gjør at det vi kommer til gjennom fortolking virkelig er tilfelle. Det som mangler er altså en påvisning av at mening er offentlig tilgjengelig for fortolkning, og noe som ville gjøre dette mulig er den dypere filosofiske antagelsen at mening er det som er utkommet av fortolkning. Det prinsippet mangler er med andre ord en begrunnelse for at en fortolkningsteori er en meningsteori, eller eventuelt en annen supplerende grunn som gir oss grunn til å tro at fortolkning generelt vil lykkes.

For det andre medfører ikke prinsippet

noe annet krav for fortolkning enn at den som fortolkes må tilskrives oppfatninger som fortolkeren selv anser som sanne. De hensynene som støtter barmhjertighetsprinsippet er oppfylt i like stor grad om både fortolket og fortolker har usanne oppfatninger. Et problem med barmhjertighetsprinsippet, dersom man ønsker å trekke noen interessante konklusjoner om forholdet mellom sinn og verden fra det, er at dets emne er enighet og ikke objektiv sannhet.

Davidson adresserer det siste problemet i «The Method of Truth in Metaphysics»3 og forsøker i denne artikkelen å løse problemet med argumentet basert på en «allvitende fortolker», som dersom han fantes, ville lykkes i å fortolke like godt som alle andre. Siden fortolkeren er både allvitende og samtidig må benytte barmhjertighetsprinsippet som alle andre, kan vi slutte at det barmhjertighetsprinsippet forteller oss at vi må anta er tilfelle, i det store og hele virkelig vil være tilfelle. Dette argumentet har flere problemer, og blir til slutt forkastet av Davidson selv, så det er ikke verd å vie det flere kommentarer her. Argumentet er likevel interessant fordi det gjør klart det at barmhjertighetsprinsippet handler om enighet og ikke sannhet, og at prinsippet alene ikke er tilstrekkelig for å begrunne de antagelser det tvinger oss til å gjøre når vi fortolker andre.

Det er derimot trianguleringsbegrepet som hos den sene Davidson skal adressere barmhjertighetsprinsippets svakheter, både når det gjelder sammenhengen mellom mening og fortolkning, og når det gjelder å bygge en bro fra enighet til sannhet.4 Det primære formålet med dette begrepet er å vise at mening må ha en sosial basis.

Når prinsippet lanseres i «Rational Animals» blir det benyttet for å vise at eksistensen av meningsinnhold forutsetter kommunikasjon. Det sentrale argumentet i denne artikkelen er at enhver som attribueres meningsinnhold i tanker eller handlinger også må kunne attribueres en forståelse av forskjellen mellom at noe holdes for sant og at det virkelig er tilfelle.

Dersom et individ er i stand til å bruke begreper, besitter også individet en beherskelse av begrepet om objektiv sannhet, og besittelsen av dette begrepet, fremholder Davidson, kan bare forklares ved at individet har vært i kommunikasjon. Kun i kommunikasjon kan et individ komme i kontakt med et annet perspektiv på verden enn det en selv har, og dermed med noe som kan gi opphav til forskjell mellom at noe synes å være tilfelle og at noe virkelig er tilfelle. Begrepet om objektiv sannhet felles således ut av imaginære «linjer» som går ut fra hvert subjekt og som møtes ved et punkt i en delt virkelighet.

If I were bolted to the earth I would have no way of determining the distance from me of many objects. I would only know they were on some line drawn from me toward them. I might interact successfully with objects, but I could have no way of giving content to the question where they were. Not being bolted down, I am free to triangulate. Our sense of objectivity is the consequence of another sort of triangulation, one that requires two creatures. Each interacts with an object, but what gives each the concept of the way things are objectively is the base line formed between the creatures by language. The fact that they share a concept of truth alone makes sense of the claim that they have beliefs, that share a concept of truth alone makes sense of the claim that they have beliefs, that they are able to assign objects a place in the public world.

5

Denne angivelsen av en triangulering i form av imaginære «linjer» er selvfølgelig en svært metaforisk forestilling, og det mer

konkrete innholdet i denne metaforen blir først klargjort i CT med forestillingen om konvergerende kausal kjeder mellom kommuniserende parter. Det er med disse og med ideen om «konvergerende årsaker» i kommunikasjon at den sentrale sammenhengen mellom kommunikasjon og veridikalitet blir etablert:

What stands in the way of global skepticism of the senses is, in my view, the fact that we must, in the plainest and most methodologically basic cases, take the objects of belief to be the cause of that belief. And what we, as interpreters, must take them to be is what they in fact are. Communication begins where causes converge: your utterance means what mine does if belief in its truth is systematically caused by the same events and objects.

6

Vi kan nå se i generelle trekk hvordan den veridikalitetsantagelsen som barmhjertighetsprinsippet bringer med seg, blir innløst av tesen om en kausal individuering gjennom en triangulering i fortolkning. Hvis Davidson har rett, kan et begrep om objektiv sannhet kun oppnås ved hjelp av en trianguleringsprosess som forutsetter valg av delt årsak for de kommuniserende parters reaksjoner og oppfatninger. Sammenhengen mellom mening og fortolkning vil dermed sikre oss at oppfatninger er systematisk individuert på en måte som ivaretar deres sannhet.

Kommer trianguleringsbegrepet for sent til diskusjonen?

Etter denne oversikten om bakgrunnen for tesen om kausal individuering av innhold og den rolle det har i Davidsons teori om fortolkning, kan vi nå ta opp spørsmålet om kausal individuering lykkes i komme de andre posisjonene i forkjøpet.

Selv denne korte oversikten over trianguleringsbegrepet burde antyde hvordan så mange slags spørsmål kan reises i forbindelse med det, men de fleste av disse vil ikke være et tema her. Det vil derfor blant annet være ubestridt i denne sammenheng at Davidson ved hjelp av begrepet om objektiv sannhet virkelig har lykkes i å etablere en sammenheng mellom mening og fortolkning, slik at det å besitte begrepet om objektiv sannhet er en nødvendig betingelse for å kunne attribueres meningsinnhold, og at det å besitte dette begrepet forutsetter at individet har vært i kommunikasjon med andre.

Veridikalitet er ikke det samme som kunnskap, så vi vil også se bort fra eventuelle komplikasjoner forbundet med det forhold at en løsning av veridikalitetsproblemet kanskje ikke er tilstrekkelig for at individet kan sies å ha kunnskap om de ting det har oppfatninger om. Jeg er her uansett ikke ute etter å diskutere kunnskapsspørsmålet, men derimot de antagelser om meningsinnhold som er forutsatt i de globale skeptiske argumenter, som «hjerne på en tank» teorien eller Descartes' teori om at vi kanskje er lurt av en ond demon.

Det sentrale spørsmålet her er om tesen om kausal individuering kan levere en begrunnelse for veridikalitet som kan håndtere bevisbyrdesituasjonen som oppstår fordi den konkurrerer med alternative teorier om forholdet sinn-verden. Tesen om kausal individuering må kunne gi en filosofisk begrunnelse som ikke allerede forutsetter at det, for alt vi vet, kan være en radikal diskrepans mellom hva et individ tror og hva som faktisk er tilfelle.

Når det gjelder dette spørsmålet bør det kanskje medgis at intuisjonene i utgangpunktet er på skeptikerens side, noe som i stor grad forklarer den appell disse argumentene har. Skeptikerens konklusjon om at global feil er mulig, bygger på en implisitt antagelse om at innhold og veridikalitet kan

skille lag, men denne antagelsen er jo bare er en naturlig generalisering av det forhold at vi kan og må skjelne mellom veridikalitet og innhold i mange ukontroversielle enkelttilfeller, så som i hallusinasjoner, illusjoner eller oppfatninger som er understøttet av villledende evidens.

Forestillingen om triangulering kan kanskje allerede i utgangspunktet sies å ha et mistenkelighetens skjær over seg, for den synes jo å være beskrevet på en måte som allerede forutsetter informasjon om individ og verden som er av en type som skeptikeren ville benekte at vi kan ha kunnskap om. Trianguleringsbegrepet betegner en situasjon hvor objektive årsakssammenhenger hjelpsomt sørger for at våre oppfatninger stort sett er sanne. Men, kan vi spørre, hvordan vet vi at dette er tilfelle?

Vi kan gjøre dette problemet mer presist ved å observere at trianguleringssituasjonen, slik den er forestilt av Davidson, benyttes i en sammenheng hvor de kommuniserende partene må benytte informasjon om verden omkring dem for å kunne gjennomføre trianguleringsoperasjonen.

Triangulering og valg av felles årsak er i utgangspunktet noe som spiller en rolle i individenes fortolkninger av hverandre. Dette synes å medføre at individene i fortolkningssituasjonen må holdes ansvarlige for den kunnskap de har om trianguleringssituasjonen. Her synes det å være en anledning for skeptikeren for å reintrodusere sin skepsis og dermed stikke en kile inn i teorien.

En kritikk som er formulert av Barry Stroud i artikkelen «Radical Interpretation and Philosophical Skepticism»7 går ut på at dersom triangulering forutsetter at fortolkeren identifiserer årsaken til den andres reaksjoner, er det selvfølgelig mulig for fortolkeren å ta feil, og dermed har ikke teorien lykkes i å lukke det gapet mellom oppfatninger og veridikalitet som det var ment å lukke.

The presence of a rabbit does not follow from their both believing that the presence of a rabbit is the common cause of their utterances. That is what I mean by saying that it is at least possible for what interpreter and speaker take to be the cause of an utterance not to be the actual cause of that utterance.

8

En systematisk feil av denne typen behøver selvfølgelig ikke være sannsynlig, og problemet kan kanskje fremstilles som et problem om at tesen om kausal individuering er avhengig av en garanti for at disse oppfatningene er veridikale på et sted i begrunnelsen hvor teorien ikke kan komme seg selv til unnsetning.

Vi finner en relatert kritikk i artikkelen «Radical Interpretation and Global Skepticism»9 av Peter Klein. I henhold til denne kritikken medfører teorien om det som her er kalt kausal individuering, at illegal informasjon er implisert av selve den antagelsen om at vi har oppfatninger.

But, given the Davidsonian account of belief, whether there are such beliefs depends upon whether some of my states do have a causal history which correlates them with states outside of my body. To suppose that there are such events - events with a causal history - is to suppose that we have some of the very knowledge which the skeptic denies that we have.

10

Siden argumentene for triangulering forteller oss at innholdet i de enkelte oppfatninger er bestemt av de ting eller hendelser som forårsaker dem, innebærer det at selve antagelsen om eksistensen av oppfatninger forutsetter at det finnes kausale relasjoner mellom individ og omgivelser.

Klein bringer ikke dette poenget eksplisitt til anvendelse på kunnskapssituasjonen for

individene i en trianguleringsprosess, men siden vi er interessert i å redegjøre for hvordan individer generelt kan ha kunnskap og ikke utelukkende de av menneskene som er filosofer, kan vi formulere dette som en innvending om at en fortolkers antagelse om at han selv eller den fortolkede har oppfatninger, forutsetter informasjon som skeptikeren ville benekte at vi har.

De to innvendingene kan sies å være nært beslektet, noe som er en direkte følge av at argumentet basert på objektiv sannhet gjør delt årsak til en betingelse for innhold, samtidig som vi ikke har noen garanti for at denne betingelsen faktisk er oppfylt.

Dersom det er slik at eksistensen av en delt årsak er en betingelse for at det finnes oppfatninger, og at det i sin tur er en betingelse for at det finnes en delt årsak at et individ i trianguleringssituasjonen har kunnskap om årsaken, følger det at det er en betingelse for kunnskap om eksistensen av oppfatninger at individet har kunnskap om felles årsak i en trianguleringssituasjon.

Strouds innvending vil derfor, om den er vellykket, medføre at individet ikke kan sies å vite at det har oppfatninger dersom det ikke har kunnskap om de individuerende årsaksskjedene. Denne konklusjonen synes å støtte Kleins innvending om at denne antagelsen forutsetter informasjon som opponenten ville benekte. Omvendt kan vi også si at dersom Strouds problem kan løses, og vi kan vise at individet kan ha kunnskap om de objektive årsakssammenhenger som identifiserer innholdet i oppfatninger, så har vi også gitt en begrunnelse for at antagelsen om eksistensen av oppfatninger ikke forutsetter illegitim informasjon.

For å kunne ta stilling til disse innvendingene er det nødvendig å vurdere nærmere hvordan trianguleringssituasjonen effektuerer de veridikalitetsbevarende egenskapene til kausal individuering, og spesielt er det er avgjørende å avklare nøyaktig hvilken rolle kausalitet skal ha i trianguleringssituasjonen.

Strouds innvending forutsetter at kausale forbindelser mellom individ og omgivelser opptrer som evidens for fortolkning:

It is what they all take to be the causes of those utterances that determines the interpretations they put upon those utterances and so what they mean. Causality is indispensable, but the notion of a cause plays its role in interpretation within the scope of psychological verbs expressing propositional attitudes.

(...)

And in the examples described, we know that they had a common cause, the presence of a rabbit. But that alone is not sufficient to determine that their utterances mean that there is a rabbit in the vicinity. Their taking the common cause to be the presence of a rabbit is required for their each meaning that there is a rabbit.

11

Davidson på sin side benekter at kausalitet behøver å spille rollen som evidens i fortolkning (han bruker «Woozle» som eksempel der Stroud bruker «rabbit» som eksempel):

Inferences on the part of the interpreter may or may not include explicit thoughts about what is causing the informant to be inclined to say «Woozle». Thoughts about causality are not essential, though they may be likely for a sophisticated interpreter.

12

Men det er vanskelig å se at Davidson kan ha rett i at kunnskap om årsakssammenhenger kan elimineres dersom trianguleringssituasjonen skal ha de ønskede egenskaper. Davidson har utvilsomt rett i at denne kunnskapen ikke behøver å være «eksplisitt». Det er likevel utilstrekkelig, siden det er

åpenbart at feilaktige oppfatninger om kausalsammenhenger i trianguleringsprosessen ville forhindre vellykket valg av felles årsak, og av den grunn synes det også å være uunngåelig at individet må holdes ansvarlig for kunnskap om trianguleringssituasjonen.

Det er i særdeleshet to grunner for at kausale forbindelser på et eller annet nivå må opptre som evidens for individene som deltar i en trianguleringsprosess. For det første er det i utgangspunktet påkrevet av argumentet som garanterer at kausal individuering har veridikalitetsbevarende egenskaper.

Det sentrale argumentet basert på begrepet om objektiv sannhet er at kun triangulering kan gi opphav til et skille mellom at noe synes å være tilfelle og at noe virkelig er tilfelle, fordi den kommunikative parten har et annet perspektiv som kan gi opphav til en forskjell. Dersom dette er argumentet, skulle det også følge at den kommunikative parten må kunne tilskrives kunnskap om trianguleringssituasjonen for å kunne benytte seg av den andre personens perspektiv på trianguleringssituasjonen. Davidson synes selv å anvende dette poenget flere steder, blant annet i artikkelen «The Second Person»13:

The only way of knowing that the second apex of the triangle - the second creature or person - is reacting to the same object as oneself is to know that the other person has the same object in mind. But then the second person must also know that the first person constitutes an apex of the same triangle another apex of which the second person occupies.

14

Den andre grunnen er at kausalitetsrelasjoner alene, uavhengig av en rolle i en rasjonaliseringsprosess, ikke ville være tilstrekkelige for å bestemme noen «delt årsak» som ville kunne identifisere innholdet i en oppfatning, siden de kommuniserende parter deler et uttall av mulige kausale sammenhenger, og hva som er «delt årsak» vil være helt avhengig av hva slags historie man ønsker å fortelle om disse sammenhengene.

På den annen side synes innvendingen fra Stroud likevel å overse at det er en viktig forskjell mellom den epistemiske situasjonen i trianguleringssituasjonen og de som foreligger i mer normale empiriske situasjoner.

Den viktige forskjellen er at trianguleringssituasjonen kjennetegnes ved at meningsegenskaper etableres heller enn å avdekkes. Den semantiske funksjonen med triangulering kan sammenliknes med ostensjon, og denne funksjonen åpner for at individet i trianguleringssituasjonen kan holdes ansvarlig for kunnskap om trianguleringssituasjonen, samtidig som det er mulig å eliminere den muligheten for systematisk feil som Stroud mener er prinsipielt mulig.

En person vil normalt kunne ta feil i påstanden som uttrykkes i en ytring av typen «Dette objektet er X», men ikke dersom ytringen brukes i samme kontekst som meningsstipuleringer av typen «Objekter av denne typen skal kalles X». Triangulering er nettopp kjennetegnet ved at den forutsetter meningssbestemmelser av denne siste typen, siden dette nettopp er situasjonen hvor disse uttrykkenes bidrag til objektive sannhetsbetingelser etableres.

Problemet som Klein reiser ville således kunne ha en tilsvarende løsning. Kleins innvending dreier seg ikke om muligheten for systematisk feil, men om kunnskapsstatusen til antagelsen om at vi har oppfatninger, siden antagelsen om at vi har oppfatninger bærer med seg en antagelse om at enkelte av disse oppfatningene har blitt forårsaket av de typer ting eller hendelser som har gitt dem deres innhold.

Men også dette problemet ville kunne løses ved det forhold at triangulering etablerer snarere enn å avdekke mening. Fordi vi vet

at etablering av oppfatningers innhold i trianguleringssituasjonen skjer ved at ekstensjonen til et gitt begrep bestemmes av den typiske felles årsak for oppfatningene, uansett hva denne årsaken måtte være, vil kunnskap om denne type fakta kunne tilskrives individet som a priori kunnskap. For eksempel vil påstanden «Oppfatninger om rødt vil være forårsaket av røde ting» kunne holdes for a priori sann av individet, fordi individet ikke behøver å vite hva rødt viser til for å vite at den er sann.15

Denne funksjonen ved triangulering kan likevel bare bringes til anvendelse på kunnskap om de årsakskjedene som bidrar til å bestemme innholdet i en oppfatning. Et åpenbart problem her er at kunnskap om slike individuelle årsakssammenhenger igjen er betinget av mer generell kunnskap om de situasjonene disse årsakssammenhengene inngår i. Det må være en rest av informasjon som er nødvendig i den filosofiske begrunnelsen av triangulering som ikke kan reduseres til a priori kunnskap på en slik måte, og det er en klasse av fakta som angir mer generelle forbindelser mellom individ og verden, som må antas å holde for at trianguleringsbegrepet skal ha forklaringskraft.

En person kan ha kunnskap om at de hendelser røde objekter er involvert i, er årsak til en persons oppfatninger om at disse objekter er røde, men bare dersom han også har annen kunnskap om de enkelte trianguleringssituasjoner, som generelle empiriske fakta om de ting som er røde, hva det vil si for noe å være en farge, de fysiske regelmessigheter og fakta som trianguleringssituasjonen er kjennetegnet ved osv. Som et minimum må individet holdes ansvarlig for den mest generelle metafysiske kunnskap, som at det finnes objekter, at det finnes en objektiv verden, eller at det finnes objektive årsakssammenhenger; og at alt av dette er av de samme typer størrelser som er tilgjengelig for den andre gjennom kommunikasjon. Det er klart at selve angivelsen av en trianguleringssituasjon dermed er avhengig av informasjon av den typen som teorien selv må støtte seg på, og som den av den grunn ikke kan redegjøre for.

Det virker derfor som om det er et gap i teorien om veridikalitet basert på kausal individuering av oppfatninger som er vanskelig å eliminere. Hvis dette er tilfelle, vil den skeptiske tvil forplante seg til spørsmålet om individene har oppfatninger: hvis trianguleringssituasjonen, for alt fortolkeren vet, er radikalt forskjellig fra det han tror, blir konklusjonen at for alt han vet, har ikke den fortolkede eller han selv oppfatninger.

Blokkeringsoverveielser

Selv om vi aksepterer at det er et gap i angivelsen av trianguleringssituasjonen og dermed at det ikke finnes en akseptabel begrunnelse for den positive teorien om veridikalitet, synes argumentene for triangulering likevel å ha som konsekvens at de blokkerer for forsøk på å utnytte dette gapet i teorien.

Eksistensen av et epistemisk gap medfører at fortolkeren ikke kan vite at han selv eller den fortolkede har oppfatninger, og det har neppe unngått leserens oppmerksomhet at det vil være naturlig å reise spørsmålet om noen i det hele tatt kan tvile på noe slikt. Dette spørsmålet er ikke nødvendigvis så relevant som det kan synes å være, for selv om dette er en uakseptabel påstand at vi ikke kan vite at vi har oppfatninger, kan den kanskje sies å ikke være vesentlig mer uakseptabelt enn påstanden om at vi ikke har kunnskap om at det finnes en ytre verden.

Argumentet basert på objektiv sannhet etablerer at en individuerende årsak er en betingelse for meningsinnhold, og problemet som oppstår her er heller at ingen vil noen gang kunne være i posisjon til å kunne gjennomføre et resonnement som har en slik

konklusjon på en måte som tillater at vedkommende selv er rasjonell når han gjennomfører resonnementet.

I utgangspunktet kan en begrunnelse for at vi ikke kan vite at vi har stort sett sanne oppfatninger ta to former. Enten kan skeptikeren ta ansvar for sannheten til de premissene som fører frem til benektelsen, eller så kan han vise at oppfatningene til den som mener at han har kunnskap om den ytre verden, selv har som konsekvens at han ikke har kunnskap. I dette siste tilfellet fremstår det skeptiske argument som et problem som alle må ta stilling til, fordi det følger av de oppfatninger vi allerede har, og det spiller mindre rolle om noen faktisk mener at denne konklusjonen er riktig eller ikke. Selv om skeptisisme skulle føre til en form for inkonsistens i de oppfatninger vi har, er det ikke inkonsistent eller et brudd på noens rasjonalitet å fremholde at «her er det et problem».

Det siste alternativet kan imidlertid elimineres gitt tesen om kausal individuering, siden en tilhenger av denne teorien, til forskjell fra før, nå vil ha en grunn for å hevde at han har stort sett sanne oppfatninger, gitt de oppfatninger han ellers har om hvordan verden er. Standard skeptiske sceneri, som at vi kanskje er en hjerne på tank eller at vi kanskje er lurt av en ond demon, bygger på en argumentasjon om at det, ut fra det vi vet om de fysiske muligheter vi tror foreligger, kan være en situasjon hvor innholdet i våre oppfatninger er de samme som nå, men hvor vi tar radikalt feil.

I henhold til tesen om kausal individuering vil veridikalisten imidlertid nå ha en grunn for å hevde at en slik fysisk situasjon ikke vil kunne foreligge. Endrer omgivelsene seg, så vil bare oppfatningene være sanne om de nye omgivelsene, vil veridikalisten hevde.

Gitt de oppfatninger veridikalisten har, og med utgangspunkt i disse, kan det med teorien om triangulering dermed ikke skapes noen skeptisk utfordring for veridikalisten. Det betyr at skeptikeren, gitt triangulering, må ta positivt ansvar for sannheten til premissene, og resonnementet om at det er mulig at vi ikke vet at verden er som vi tror den er, innebærer dermed at han må holde for sant at han vet at det er mulig at det finnes et scenario av den typen som skaper den skeptiske situasjon.

Dersom skeptikeren vil gjennomføre et resonnement om at vi ikke kan vite at påstandene i klasse X er sanne, vil han måtte hevde at «Jeg tror at det er mulig at påstander i klasse X er usanne, uten at vi kan vite det». Hvis vi aksepterer at en identifiserende årsak er en betingelse for at oppfatninger har innhold, betyr det at skeptikeren samtidig som han holder dette premisset, må stå inne for konklusjonen «Jeg kan ikke vite om jeg har noen oppfatninger», hvilket neppe er en kombinasjon av oppfatninger et rasjonelt individ vil kunne holde, når han er klar over begge og sammenhengen mellom dem.

Thomas Nagel i artikkelen «Davidson's New Cogito» synes å konvertere dette problemet til en tilsvarende forpliktelse for å kunne redegjøre for innholdet til ens oppfatninger. Det virker rimelig at skeptikeren, når han argumenterer for det skeptiske scenariet, må kunne avkreves en redegjørelse hva hans egne ord betyr dersom det skeptiske scenariet er oppfylt. Men hvis det skeptiske scenariet er oppfylt, og vi aksepterer argumentet om en individuerende årsak, vil ikke ordene til skeptikeren bety noe og skeptikeren vil si noe som ikke har mening:

Suppose the skeptic tries this instead: «I am thinking about the possiblity that there might not be any material objects only if there are material objects (and other people), and my thoughts are suitably related to them». But then what is the alternative? It will have to be, «Otherwise I am talking

gibberish to myself, and these images I am having and the symbols I am juggling fail to represent anything». But is that a thought I can have?

16

Hos Davidson finner vi også en annen variant av et blokkeringshensyn som føres tilbake til den ostensive funksjonen triangulering er ment å ha. Siden triangulering forutsetter at deltagerne anerkjenner at det som er årsak til den andres reaksjoner og oppfatninger setter standarden for anvendelsen av et ord, vil en slik anerkjennelse være uforenelig med en radikal tvil om hva det er ordene brukes om.

Can both the interpreter and informant be mistaken regularly? From the start? No; as Wittgenstein points out, the interpreter (learner) is not in a position to doubt the ostensions he observes. For him the new sentence is given content. For him, whatever is seen or thought he has to work with, though further contexts can reinforce or modify this content (...) Only in the context of a system tied to the world can a doubt be formulated.

17

Argumenter som disse er interessante, men enten de er riktige eller ikke, er det likevel vanskelig å akseptere at de kan være tilstrekkelige for å kompensere for det forhold at trianguleringsteorien forutsetter det som skal vises.

Vi kan akseptere konklusjonen om at vi ikke kan tro at vi ikke har stort sett sanne oppfatninger om verden, uten at det får store konsekvenser for denne diskusjonen, som handler om det er mulig å gi en begrunnelse for tesen om at veridikalitet er et internt aspekt ved mening. Slike argumenter kan ikke oppheve forskjellen mellom å måtte tro noe og ha grunn til å tro noe, så i realiteten har en diskusjon som henviser til slike argumenter bare skiftet emne.

Sent i Davidsons forfatterskap finner vi også en tendens mot å simpelthen ta som et metodologisk utgangspunkt at vi har oppfatninger. Thomas Nagel reiser i artikkelen «Davidson's New Cogito» spørsmålet om Davidson kan sies å ha inntatt et kartesisk utgangspunkt18, og Donald Davidson i et svar bekrefter at han «starter med den empiriske observasjon at tenkning pågår»:

I agree with Nagel that my starting point is the same as Descartes cogito. Nagel wittily summarizes my argument changing just one letter from how Descartes would have put it: je pense, donc je sais; much better than the way I have sometimes put it: I think therefore you are. Do I, as Nagel thinks I certainly would, resist the idea that my argument runs from thought to objective reality? No: that is how the argument, in the most direct form, goes. I start with the empirical observation that thinking, propositional thinking, is going on...

19

Men her må man innvende at et slikt metodologisk «valg» er uakseptabelt hvis det har konsekvenser som er i konflikt med argumentet for posisjonen. Det sentrale argumentet for veridikalitetstesen er at kun delt årsak kan gjøre rede for begrepet om objektiv sannhet, så hvis de grunner vi har for å anta at det finnes en delt årsak er utilstrekkelige, vil dette ha som konsekvens at oppfatninger ikke er mulige. Hvis vi kunne akseptere et slikt valg kunne vi like gjerne velge og starte med at vi har stort sett sanne oppfatninger. Hvis målet er å argumentere for at vi har sanne oppfatninger om en ytre verden, og vi ikke har en akseptabel begrunnelse for hva som gjør dette mulig, ville det være like uakseptablelt forutsette dette i et premiss som har det som konsekvens, som det ville være forutsette at konklusjonen er sann.

Problemet er at siden det er et gap i

begrunnelsen for triangulering, så konkurrerer objektivitetsargumentet og det «kartesianske» utgangpunktet med hverandre. Med mindre trianguleringsprinsippet blir supplert med andre hensyn som kan bidra til å lukke det epistemiske gapet, ville den eneste praktiske konsekvensen av det kartesiske utgangspunktet være å slutte at det må være noe i veien med objektivitetsargumentet, hvilket i sin tur ville underminere selve teorien om veridikalitet.

Eksistensen av en objektiv verden som en implikasjon av fortolkning

Oppsummerende kan vi si at Davidsons forsøk på å gi en teori om veridikalitet synes å forutsette det som skal vises, siden den forutsetter at individene i trianguleringssitasjonen besitter kunnskap som teorien selv ikke kan garantere veridikaliteten av. Det er lite trolig at triangulering kan fungere som en teori om veridikalitet uten å benytte de generelle oppfatningene som må bringes til anvendelse i triangulering, samtidig er det vanskelig å se hvordan de kan begrunnes på en måte som lukker det dialektiske gapet uten å trekke inn supplerende hensyn. Den situasjonen vi nå befinner oss i, som et resultat av dette gapet i begrunnelsen, er utilfredsstillende på flere måter

Selv om anti-veridikalisten ville ha problemer fremføre begrunnelser for sin posisjon på grunn av de blokkeringshensynene som triangulering skaper, virker situasjonen filosofisk uavklart, for det er som om han bare er klemt inn i et hjørne og truet til taushet. Men Nagel så treffende skriver, det er som han fremdeles er der og bare venter på en anledning til å finne en vei ut. 20

Samtidig synes også eksistensen av slike blokkeringshensyn her har vært nevnt, og som kan avledes av objektivitetsargumentet, å vise at antagelsen om veridikalitet er forankret i en dypere sammenheng mellom meningsinnhold og rasjonalitet. Det at denne sammenhengen mellom mening og rasjonalitet har unnsluppet oss, gir i seg selv grunn til misnøye med det manglende leddet i begrunnelsen for triangulering.

Gitt at barmhjertighetsprinsippet er avhengig av triangulering for å angi en sammenheng mellom veridikalitet og mening, er det også bemerkelsesverdig hvor mye av Davidsons interpretative tilnærming som henger på disse sentrale antagelsene. Hvis tesen om kausal individuering ikke kan gis en tilfredsstillende begrunnelse, vil det være mulig at det, til tross for at fortolkningen oppfyller sine egne metodologiske krav, alltid vil kunne være slik at vi ikke lykkes i å avdekke meningen i andres ytringer og tanker, at vi alltid forblir innestengt i vårt eget begrepssystem og at vi stort sett tar feil om hvordan verden virkelig er.

Det er avgjørende for Davidsons teori om fortolkning at det ikke er rom for et relativisert begrep om sannhet og rasjonalitet, og dersom den endelige begrunnelsen for en slik posisjon bygger på en antagelse om at det finnes ulike ikke-relative og veridikale oppfatninger om en objektiv verden og om objektive årsakssammenhenger i den, vil begrunnelsen for de konklusjoner som er ment å følge av barmhjertighetsprinsippet bygge på en sirkelslutning med en skandaløst kort omkrets.

Jeg vil avslutte med å antyde hvordan alle disse problemene kan falle på plass ved et enkelt, men avgjørende tillegg til kausalitetsteorien. Det er et tillegg som under alle omstendigheter er en svært nærliggende tolkning av hva argumentet basert på begrepet om objektiv sannhet forteller oss.

Denne antagelsen er at vi anser anvendelsesbetingelsene for formale metafysiske begreper som «objekt», «verden» og «årsak» som å være uttømt ved deres rolle i å få fortolkning til å henge sammen.

Vi kan dele den kunnskap som må forutsettes av deltagerne i trianguleringssituasjonen inn i tre typer. Den ene er kunnskap om de individuerende kausale sammenhenger, den andre er generell empirisk kunnskap som må forutsettes for å kunne tilskrive kunnskap om de individuerende kausale sammenhenger, og den tredje er kunnskap av mer metafysisk karakter, som at det finnes objektive årsakssammenhenger og at det finnes en objektiv verden.

Som allerede omtalt vil den meningsetablerende funksjonen ved triangulering ivareta at deltagerne kan sies å ha kunnskap om de individuerende årsakssammenhengene, og når det gjelder den øvrige empiriske kunnskap, kan vi anse denne som i sin tur å være betinget denne type kunnskap. Generell empirisk kunnskap, kan vi tenke oss, forutsetter anvendelsen av de begreper vi kan anvende i enkle perseptuelle situasjoner der triangulering er mest relevant, og de øvrige distinksjoner og generaliseringer, føyer seg på som tillegg og nyanseringer av dette opprinnelige forhold mellom sinn og verden.

Det som gjenstår er den mest generelle metafysiske kunnskap, men man kan si at dette er kunnskap som uansett stiller i en særklasse, siden kunnskap om at det finnes objekter eller objektive årsakssammenhenger, ikke synes å ha noen anvendelse uavhengig av konkrete påstander og generaliseringer om de enkelte objekter og årsakssammenhenger som verden inneholder. Men ved å føye til at eksistensen av delte objekter og årsakssammenhenger følger av at de er benyttet i våre beste fortolkninger, har vi tilsynelatende lukket hele det epistemiske gapet i argumentet for triangulering, og dermed også gjort mening mulig. Dette ville være en form for verifikasjonistisk reduksjon av en klasse av metafysiske begreper til det som lar seg intersubjektivt fastlegge i kommunikasjon, men reduksjonen ville være begrenset til de mest generelle begreper av denne typen.

Dette er selvfølgelig ikke en helt uskyldig antagelse, siden den blant annet ville forplikte oss til et epistemisk begrep om kausalitet, men det ville ha den fordelen at mange av de nevnte brikker faller på plass. Den ville heller ikke være en global verifikasjonistisk posisjon, og ville tillate realistiske sannhetsbetingelser for de aller fleste typer fakta.

En teori om kausal individuering av innhold ville med dette tillegget ikke minst lykkes i å komme posisjoner som problematiserer det erkjennelsesteoretiske forholdet til verden i forkjøpet, siden den gjør veridikalitet til et aspekt ved mening. Av den grunn ville ikke denne antagelsen reintrodusere noe behov for en begrepsstranscendent «verden» eller et begrepstranscendent «innhold» i erkjennelsen som fungerer som en garantist for erkjennelsens objektivitet. Antagelsen om at virkeligheten er identisk med det som er intersubjektivt tilgjengelig i kommunikasjon, ville dermed innebære en mulighet for, som Davidson sier i «On the Very Idea of a Conceptual Scheme»21, å retablere den umedierte kontakten mellom oss og de kjente objektene i våre omgivelser.

Noter

  1. Donald Davidson, «A Coherence Theory of Truth and Knowledge», s. 151.

  2. Donald Davidson, «The Irreducibility of the Concept of the Self», s. 91.

  3. Donald Davidson, «The Method of Truth in Metaphysics», s. 200.

  4. Davidson bekreftet i en samtale at dette veridikalitetsproblemet var den opprinnelige grunnen til at han begynte å tenke på trianguleringsbegrepet.

  5. Donald Davidson, «Rational Animals», s. 480.

  6. Donald Davidson, «A Coherence Theory of Truth and Knowledge», s. 151.

  7. Barry Stroud, «Radical Interpretation and Philosophical Skepticism»

  8. Ibid, s. 153

  9. Peter Klein, «Radical Interpretation and Global Skepticism»

  10. Ibid, s. 386

  11. Barry Stroud, «Radical Interpretation and Philosophical Scepticism», s. 153

  12. Donald Davidson, «Reply to Stroud», s. 165

  13. Donald Davidson, «The Second Person»

  14. .Ibid, s. 121

  15. Dette må selvfølgelig ikke forstås som en «analytisk» sannhet, for det spiller ikke noen rolle om den individuerende årsak og begrepet det gir opphav til beskrives på måter som er logisk uavhengige.

  16. Thomas Nagel, «Davidson's New Cogito», s. 199

  17. Donald Davidson, «Reply to Barry Stroud», s. 165

  18. Thomas Nagel, «Davidson's New Cogito», s. 196

  19. Donald Davidson, «Reply to Thomas Nagel», s. 207.

  20. Thomas Nagel, «Davidson's New Cogito», s. 203

  21. Donald Davidson, «On the Very Idea of a Conceptual Scheme», s. 198

Referanser

Donald Davidson, «The Method of Truth in Metaphysics», i Inquiries into Truth and Interpretation, Oxford University Press, 1984

Donald Davidson, «On The Very Idea of a Conceptual Scheme», i Inquiries into Truth and Interpretation, Oxford University Press, 1984

Davidson, Donald. «Rational Animals», i Essays on Actions and Events. Red. E. LePore og B. McLaughlin. Oxford: Blackwell, 1985

Davidson, Donald. «The Second Person», i Subjective, Intersubjective, Objective, Oxford: Clarendon Press, 2001

Davidson, Donald. «A Coherence Theory of Truth and Knowledge», i Subjective, Intersubjective, Objective, Oxford : Clarendon Press, 2001

Davidson, Donald. «The Irreducibility of the Concept of the Self» i Subjective, Intersubjective, Objective, Oxford : Clarendon Press, 2001

Donald Davidson. «Reply to Barry Stroud», i The Philosophy of Donald Davidson, Chicago, Ill.: Open Court, 1999

Davidson, Donald. «Reply to Thomas Nagel», i The Philosophy of Donald Davidson, Chicago, Ill.: Open Court, 1999

Klein, Peter. «Radical Interpretation and Global Skepticism»

Nagel, Thomas, «Davidson's New Cogito», i The Philosophy of Donald Davidson, Chicago, Ill.: Open Court, 1999

Stroud, Barry, «Radical Interpretation and Philosophical Skepticism», i The Philosophy of Donald Davidson, Chicago, Ill.: Open Court, 1999